KKP: Til KKPs 50-årsjubileum

Denne teksten er hentet fra heftet Til Kinas Kommunistiske Partis 50-årsjubileum utgitt i 1971 av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge . Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

TIL KINAS KOMMUNISTISKE PARTIS 50-ÅRSJUBILEUM

Av redaksjonsstaben i «Folkets Dagblad», «Den røde Fane» og «Frigjøringshærens Dagblad»

(1. juli 1971)

Det er nå gått hele 50 år siden Kinas Kommunistiske Parti holdt sin første nasjonale kongress i Shanghai den 1. juli 1921.

Dannelsen av Kinas Kommunistiske Parti innledet en ny epoke i Kinas utviklingshistorie. I over 70 år, fra Opiumskrigen i 1840 fram til 4. mai-bevegelsen 1919, førte det kinesiske folk, som i lang tid var blitt utsatt for store lidelser, heltemodige kamper mot undertryk­kelsen fra imperialismens og føydalismens side, men alle disse kamper, bl.a. de omfattende revolusjonære bevegelsene som ble ledet av Hong Xiuquan og Sun Yatsen, førte ikke fram. La oss takke den store Lenin, for det var den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i Russland 1917 som han ledet, som brakte det kinesiske folk marxismen-leninismen. Da den revolusjonære be­vegelsen i Kina ble tilført marxismen-leninismen, førte dette til at det kinesiske proletariats avantgarde, Kinas Kommunistiske Parti, ble dannet. Formann Mao har sagt at dannelsen av Kinas Kommunistiske Parti var en epokegjørende begivenhet».

Den gang Kinas Kommunistiske Parti ble dannet, hadde det bare noen få dusin medlemmer, som var organisert i noen få kommunistiske grupper. Men de representerte en ny kraft, og med nye krefter er det alltid slik at de av natur er uovervinnelige. Intet kunne knuse Kinas Kommunistiske Parti, verken imperialistenes og Kuomintangs flyvåpen og kanoner eller hemme­lige agenters hvite terror og tyranni, og heller renegaters og fordekte forræderes manøvrer og sabo­tasje. Partiet har tvert imot gjennom et halvt århundres harde kamp vokst og blitt det parti som står i spissen for Folkerepublikken Kina. Det halvkoloniale og halvføydale gamle Kina er blitt det sosialistiske nye Kina, som tar sine første steg på veien fram til velstand.

Kinas Kommunistiske Partis femtiårige historie viser at hvorvidt et politisk parti vil seire eller lide nederlag, det beror på om den linje det følger er riktig eller ikke. En feilaktig linje vil føre til at partiet igjen vil miste den politiske makt, selv om det har lykkes det å overta makten. En riktig linje vil gjøre det mulig for et parti som ennå ikke har erobret den politiske makt å overta denne makt. En riktig linje faller imidler­tid ikke ned fra himmelen eller utformes og utvikles spontant og fredelig; den blir til i motsetning til feil­aktige linjer og i kamp med dem.

I sin beretning på Kinas Kommunistiske Partis 9. nasjonale kongress sa kamerat Lin Biao¹: «Kinas Kom­munistiske Partis historie er en historie der Formann Maos marxistisk-leninistiske linje bekjemper de høyre- og «venstre»-opportunistiske linjene i partiet. Under Formann Maos ledelse overvant vårt parti Chen Duixus høyreopportunistiske linje, overvant Chu Chiu-pais og Li Lisans «venstre»-opportunistiske linje, over­vant Wang Mings først «venstre»-opportunistiske og der­etter høyreopportunistiske linje, overvant Chang Guotaos linje som tok sikte på å splitte den røde arme, overvant Peng Dehuais, Gao Gangs, Rao Shushihs og andres høyreopportunistiske partifiendtlige blokk, og etter lange år har det nå knust Liu Shaoqis kontrarevolusjonære, revisjonistiske linje. Vårt parti er blitt konsolidert, det har utviklet seg og vokst i styrke nettopp i kampen mellom de to linjene, særlig i kam­pene for å overvinne de tre renegatklikkene, Chen Duxiu-klikken, Wang Ming-klikken og Liu Shaoqi- klikken, som har påført partiet meget alvorlige skader». Det er nettopp Formann Maos marxistisk-leninistiske linje som har vært rettesnoren for vårt parti og det kinesiske folk på revolusjonens kronglete vei og gjort det mulig for dem å overvinne farer, utvikle seg fra en liten og svak kraft til en stor og mektig kraft og marsjere fram fra nederlag til seier og til den store seier vi har vunnet i dag.

Formann Mao lærer oss at «vi har vunnet en stor seier. Men de klasser som er blitt overvunnet vil fort­sette å kjempe. Disse folkene er der ennå og denne klassen finnes der framleis. Vi kan derfor ikke engang på flere tiår snakke om noen endelig seier. Vi må ikke slutte opp med å vare på vakt.»

Når Kinas Kommunistiske Parti nå feirer sitt 50- årsjubileum, står hele partiet overfor den oppgave å følge Formann Maos lære, gjennomføre den linje som ble fastlagt av partiets 9. nasjonale kongress, «forene seg for å vinne enda større seirer» og fullføre de kampoppgaver som ble stilt av kongressen og av 1. og 2. plenumsmøte i partiets 9, sentralkomité. I dag er det spesielt nødvendig at hele partiet går i gang med be­vegelsen for å kritisere revisjonisme og rette på arbeids­stilen, gjennomføre den ideologiske skolering og skole­ringen i den politiske linje, samvittighetsfullt studere marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning, samt studere og sammenfatte de historiske erfaringene av den indre partistriden mellom de to linjene. Dette er den grunnleggende garantien for at vi også i framtida skal kunne vinne store seirer for vårt partis sak.

Vi må iherdig følge den vei som går ut på å overta den politiske makt med våpen i hånd

Marxismen-leninismen framholder at det grunnleggende spørsmål for revolusjonen er den politiske makt, og at revolusjonens sentrale oppgave og høyeste form er maktovertakelsen med våpen i hånd. Dette er marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet. Den som be­nekter dette eller bare bekjenner seg til det i ord, men ikke i handling, er ingen ekte marxist-leninist. Men de særegne forhold er ikke de samme i forskjellige land. Og hvordan kunne denne oppgaven gjennomføres i Kina? På grunnlag av Oktoberrevolusjonens store prak­sis sa Lenin i sin «Tale på 2. allrussiske kongress av Østens folks kommunistiske organisasjoner» i november 1919, til kommunistene blant Østens folk at de må være klar over særdragene i sitt eget område, og at de med støtte i kommunismens allmenne teori og prak­sis må tilpasse seg til slike særegne forhold som ikke finnes i de europeiske land. Lenin understreket at dette var «en oppgave som kommunistene ingen steder i verden hittil hadde stått overfor». Det er innlysende at overtakelsen av den politiske makt og revolusjonens seier kommer ikke på tale dersom marxismen-Ieninisméns allmenngyldige sannhet ikke forbindes med den konkrete revolusjonære praksis i et bestemt land.

Med utgangspunkt i enheten mellom marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet og den kinesiske re­volusjons konkrete praksis analyserte Formann Mao Kinas historie, de forhold som gjorde seg gjeldende og hovedmotsigelsene i datidas kinesiske samfunn og ga de rette svarene med hensyn til den kinesiske revolusjons siktemål, oppgaver, drivkrefter og innhold, dens perspektiver og overgangsetapper. Formann Mao pekte på at den kinesiske revolusjon er en fortsettelse av Okto­berrevolusjonen og et ledd i den proletariske sosialis­tiske verdensrevolusjon. Den kinesiske revolusjon må foregå i to trinn, først den nydemokratiske revolusjon og deretter den sosialistiske revolusjon. Dette er to vesensforskjellige prosesser som på en og samme tid er særpreget og innbyrdes forbundet med hverandre. Den andre prosessen, dvs. den sosialistiske revolusjon, kan ikke gjennomføres før etter at den første prosessen, dvs. en revolusjon med et borgerlig-demokratisk inn­hold, er blitt fullført. Den demokratiske revolusjon er et nødvendig forberedende stadium for den sosialistiske revolusjon, og den sosialistiske revolusjon er en uunn­gåelig fortsettelse av den demokratiske revolusjon. For­mann Mao påviste at de tre hovedvåpen som vi må bruke for å kunne overta den politiske makt og be­feste den er: et kommunistisk parti som bygger på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og be­nytter en marxistisk-leninistisk revolusjonær stil; en hær som ledes av et slikt parti; en enhetsfront av alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grup­per under et slikt partis ledelse. Og det er nettopp denne kurs den kinesiske revolusjon har fulgt på sin frammarsj.

Den nydemokratiske revolusjonen under det kinesiske kommunistpartiets ledelse foregikk i fire historiske etapper — den første revolusjonære borgerkrigen, den revolusjonære bondekrigen, motstandskrigen mot Japan og folkets frigjøringskrig. Det tok 28 år i alt, fra 1921 til 1949, å løse problemet med å overta den politiske makt med våpen i hånd.

Under den første revolusjonære borgerkrigen trådte vårt parti ennå sine barnesko. I de første og mellomste stadiene av denne etappen var partiets linje riktig. «En analyse av klassene i det kinesiske samfunn», «Beretning om en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan-provinsen» og andre verker av kamerat Mao Zedong fra denne perioden, gjorde rede for partiets riktige linje. På grunnlag av grundige og systematiske undersøkelser og studier foretok Formann Mao en konkret analyse av den økonomiske stilling og den politiske holdning i de forskjellige klassene i det kinesiske samfunn. Han påviste klart og tydelig at «Alle krigsherrer, byråkra­ter, kompradorklasse og storgodseierklasse som har inngått hemmelig forståelse med imperialistene, samt den reaksjonære delen av de intellektuelle som er av­hengig av dem, er våre fiender,» Han pekte videre på at «Industriproletariatet er den ledende kraften i vår revolusjon. Hele halvproletariatet og småborgerskapet er våre nærmeste venner.» Formann Mao la spesiell vekt på spørsmålet om å reise og bevæpne bøndene og pekte på at «Uten de fattige bøndene ville der ikke være noen revolusjon». Han påviste samtidig at det nasjonale borgerskapet var en vaklende klasse. Deres høyrefløy kunne bli våre fiender og deres venstrefløy kunne bli våre venner. Vi måtte hele tida være på vakt og ikke tillate dem å skape forvirring innen våre rekker. Dermed løste han det spørsmål som var av den største betydning for revolusjonen, nemlig: «Hvem er våre fiender, og hvem er våre venner?» Han be­kjempet både høyreopportunismen, som var represen­tert av Chen Duxiu, som bare ville ha med Kuomintang å gjøre og ikke bøndene, og «venstre»-opportunis­men, representert av Zhang Guotao, som bare brydde seg om arbeiderbevegelsen og heller ikke ville ha noe med bøndene å gjøre.

Chen Duxiu, som på den tida var generalsekretær i Kinas Kommunistiske Parti, var i virkeligheten en radikal borgerlig demokrat. Han visste ingenting om marxismen-leninismen. Han framholdt tilmed at der ikke hadde eksistert noe slavesamfunn i Kina og for­nektet marxismens allmenngyldige sannhet. Han hevdet at ettersom den kinesiske revolusjon på det daværende stadium var en borgerlig-demokratisk revolusjon, kunne den bare føre fram til en borgerlig republikk og bare ledes av borgerskapet. Han hevdet høyrøstet at det kinesiske proletariat ikke var «en selvstendig revolu­sjonær kraft» og derfor ikke kunne være den ledende klassen, og han bakvasket bøndene og hevdet at de var «slappe», «konservative» og «neppe ville slutte seg til revolusjonen». Han avviste blankt kamerat Mao Zedongs riktige oppfatninger og ga avkall på ledelsen over bøndene, byenes småborgerskap og mellomstore borgerskap, og i særdeleshet ledelsen over de væpnede styrkene. Han gikk inn for «bare forbund og ingen kamp» innen enhetsfronten. Da arbeider- og bondemassene reiste seg, var han svært redd for at de skulle skremme borgerskapet. Chen Duxiu og hans etter­følger Liu Shaoqi gikk så langt at de befalte arbeidergardene i Wuhan å gi fra seg sine våpen til Kuomintang. Da Chiang Kai-shek og Wang Jingwei, storgodseierklassens og storborgerskapets representanter, etter tur forrådte revolusjonen og foranstaltet blodbad på arbeiderne og bøndene, sto folkets brede masser uten våpen, og den dynamiske store revolusjonen endte med nederlag. Seinere gikk Chen Duxiu over til Trotskis reaksjonære standpunkt og hevdet at dannelsen av Chiang Kai-sheks reaksjonære regjering kjenne­tegnet den borgerlig-demokratiske revolusjons fullfø­ring og at alt proletariatet kunne gjøre var å delta i legale parlamentariske kamper og vente til kapitalismen var blitt utviklet i Kina, og først deretter gjennomføre en såkalt sosialistisk revolusjon. Dette var ensbetydende med å likvidere den kinesiske revolusjon.

De kinesiske kommunistene lot seg ikke kue av Chiang Kai-sheks blodbad. Chiang Kai-shek, Wang Jingwei og Chen Duxiu, disse lærerne ved negativt eksempel, fikk oss til å innse at «Verken proletariatet eller folket, og heller ikke det kommunistiske parti vil overhodet kunne få noen posisjon i Kina uten væp­net kamp, og revolusjonen vil ikke kunne seire uten væpnet kamp», og de fikk oss til å innse denne marxismens-leninismens sannhet: «den politiske makt ligger i geværet». For å redde revolusjonen foranstaltedes Nanchang-oppstanden den 1. august 1927. Det første skudd som ble rettet mot de Kuomintang-reaksjonære var det riktige aspektet av Nanchang-oppstanden. Oppstandens mistak besto i at man ikke dro ut på landsbygda for å reise og bevæpne bondemassene og opprette baseområder, men i stedet be­traktet byen som sentret og stolte på hjelp utenfra. Den 7. august holdt partiets sentralkomité et ekstraordi­nært møte i Hankou, der den rettet på Chen Duxius kapitulasjonslinje og avsatte ham fra hans ledende stil­ling. Etter møtet den 7. august overtok Formann Mao selv ledelsen av Høstonna-oppstanden, organiserte den første avdelingen av Den røde arbeider- og bondearmé, opprettet det første revolusjonære baseområdet på landsbygda i Jinggang-fjellene og tente gnisten til «et væpnet uavhengig arbeider- og bondestyre». I april 1928 ankom de styrker som hadde greid seg etter Nanchang-oppstanden til Jinggang-fjellene. Under For­mann Maos ledelse knuste Den røde arbeider- og bondearmeen framgangsrikt det første, andre og tredje kontrarevolusjonære «omringnings- og undertrykkelses»-felttog som Kuomintang satte inn mot det sentrale røde baseområdet. Partisankrigføringa gjorde også fram­steg i Jiangxi, Fujian, Hunan, Hubei, Henan, Anhui, Guangxi, Guangdong, Sichuan, Shaanxi og andre steder. Formann Mao sammenfattet i god tid erfaringene og skrev «Hvordan kan den røde politiske makt hevde seg i Kina?» «Kampen i Jinggang-fjellene», «Om korrigeringen av feilaktige ideer i partiet». «En eneste gnist kan tenne en præriebrann» og andre betydelige verker. I disse verkene forklarte han på et teoretisk plan at i Kina kan overtakelsen av den politiske makt med våpen i hånd bare gjennomføres ved at en slår inn på den vei som går ut på å opprette baseområder på landsbygda, omringe byene fra landsbygda og til slutt innta byene, og ikke ved at en først inntar byene og deretter fortsetter ut på landsbygda, slik det gjøres i de kapitalistiske land.

Formann Mao pekte på at «Vårt partis historie ‘viser at i perioder da vårt parti har inngått en enhetsfront med Kuomintang har det lett oppstått høyreavvik, mens det i slike perioder da vårt parti har brutt med Kuomintang lett har oppstått ‘venstre’-avvika Kort tid etter at vårt parti hadde brutt med Kuomintang og rettet på Chen Duxius høyreopportunistiske linje, oppsto i tida mellom slutten av 1927 og begynnelsen av 1928 Chu Chiu-pais «venstre»-kupplinje, i tida mellom juni og september 1930 Li Lisans «venstre»- opportunistiske linje og mellom 1931 og 1934 Wang Mings «venstre»-opportunistiske linje. Trass i at Chen Duxius likvidasjonslinje, Lo Chang-lungs høyreorien­terte splittelseslinje og andre høyreavvik med sin pessimisme med hensyn til revolusjonens framtid gjorde seg gjeldende, var det de tre ovennevnte «venstre»-opportunistiske linjene som var hovedavvikene i denne tida. Særlig gjorde Wang Mings «venstre»-opportunistiske linje, som var framherskende i partiet gjennom fire år, den største skade og ble en meget alvorlig lærdom for oss.

Wang Ming tilrev seg makten i partiets ledende sen­trale organ på den 6. sentralkomiteens 4. plenumsmøte i januar 1931. Wang Ming betegnet seg selv som en «100 prosents bolsjevik». Samtidig med at han heiste fanen til «kamp mot Li Lisan-linjen», påsto han at det tidligere ledende sentrale organ «ikke gjorde noen ting for å avsløre og angripe Li Lisan-linjens helt igjennom høyreopportunistiske teori og praksis», og han hevdet at «høyreavviket er framleis hovedfaren innen partiet i denne tida». Selv fulgte han i virkelig­heten en opportunistisk linje som lå enda lenger til «venstre» enn Li Lisan-linjen. I likhet med andre «venstre»-opportunister hadde Wang Ming intet kjenn­skap til den kinesiske revolusjons teori og praksis. De utvisket skillelinjen mellom den demokratiske og den sosialistiske revolusjon. De visste ingenting om arbei­derne og bøndene, om hvordan de skulle føre en krig, eller om den kinesiske revolusjons uregelmessighet og møysommelige og langvarige innhold. De føretok over­hodet ingen undersøkelser eller studier av klassefor­holdene i Kina, men hevdet at mellomlagene var den «farligste fienden» og gikk inn for kamp mot hele borgerskapet og det øvre lag av småborgerskapet. De trumfet igjennom mange «venstre»-linjer som var kjennetegnet av «bare kamp, intet forbund». Når det gjaldt den militære linjen, benyttet de seg til å begynne med av en eventyrpolitikk og gikk deretter over til desperat uvørenhet og fluktpolitikk. Når det gjaldt den organisatoriske linjen, praktiserte de sekterisme og fra­tok Formann Mao hans makt. De tok sin tilflukt til «hensynsløs kamp og nådeløse slag» mot alle som ikke var enige i deres feilaktige linje. Wang Ming opptrådte som enveldig keiser og stilte seg selv over partiet og folket og trumfet overalt igjennom sin feilaktige linje. Dette førte til at partiet led tap på 90 prosent i de røde områdene og nesten 100 prosent i de hvite om­rådene, og til at den røde arme måtte bryte opp og begynne den lange marsjen.

De to linjene og de resultatene de førte til ble en oppdragende faktor for hele partiet, så vel i positiv som i negativ henseende. Når man fulgte Formann Maos re­volusjonære linje, ble det skapt en armé og opprettet revolusjonære baseområder der hvor slike ikke fantes tidligere. Når man fulgte Wang Mings «venstre»- opportunistiske linje, gikk revolusjonære baseområder tapt og Den røde arbeider- og bondearméen kom i en meget farlig stilling. Formann Maos revolusjonære linje besto sin prøve gang på gang i den revolusjonære prak­sis, som viste at den er den eneste riktige linjen. Wang Ming som satte «jeg’et i sentrum» og hevdet at han hadde «100 prosent» rett, viste seg å være en skinn- marxist. I januar 1935, da den røde armé nådde fram til Zunyi i Guizhou, innkalte partiets sentrale le­dende organ til et utvidet møte i sentralkomitéens po­litiske byrå, det store historiske Zunyi-møtet. Møtet gjorde slutt på den framtredende stilling Wang Mings «venstre»-opportunistiske linje inntok i det sentrale le­dende organ, befestet Formann Maos ledende stilling i hele partiet og ledet partiet inn på den rette marxistisk- leninistiske kurs. Men prisen for dette var høy, og det hadde kostet mye blodsutgytelse!

Zunyi-møtet markerte at vårt parti var trådt ut av sin barndom og vokst opp til moden alder. Etter Zunyi- møtet ble den verdensberømte 25 000 li lange marsjen seierrikt fullført under vår store leder Formann Maos ledelse. Under den lange marsjen ble Den røde armés 1. frontarmé omdannet til et antijapansk regiment som rykket nordover og marsjerte inn i det nordlige Shaanxi og inspirerte folket i hele landet til fast besluttsomhet om å yte motstand mot japansk imperialistisk aggresjon. Deretter gjorde vårt parti det av med Zhang Guotaos linje, som gikk ut på å innsette en ny sentralkomité og splitte Den røde armé. I oktober 1936 nådde 2. og 4. frontarmé fram til det nordlige Shaanxi, der det lyktes dem å forene seg med den 1. frontarméen og Den røde armé i dette område. På den tida var Den røde armé blitt redusert fra 300 000 til mindre enn 30 000 mann. Partiets styrke var for en tid blitt kvantitativt svekket, men kvalitativt var partiet vårt blitt sterkere enn noen gang før, takket være at det fulgte en riktig linje.

I 1937 trådte den kinesiske revolusjon inn i perioden med motstand mot Japan. Partiet vårt foretok en vel­lykket omlegging fra bonderevolusjonens til den anti- japanske nasjonale enhetsfrontens periode. Men tilspis­singen av den nasjonale motsigelsen og det at det for annen gang ble dannet en enhetsfront mellom Kuomintang og det kommunistiske parti ble til en sterk flod­bølge som gikk til hodet på noen. Dette kom innen partiet til uttrykk i kampen mellom vårt parti og Wang Mings høyreopportunistiske linje.

I begynnelsen av motstandskrigen mot Japan foretok renegaten Wang Ming en kuvending fra det ytterste «venstre» til det ytterste høyre. Under påskudd av å ville danne den antijapanske nasjonale enhetsfront festet han større tillit til Kuomintang enn til det kommunis­tiske parti, forkastet helt og holdent det kommunis­tiske partis prinsipp om uavhengighet og initiativ og kastet fram tanken om at «alt må gå gjennom enhets­fronten» og at «alt må forelegges enhetsfronten». Dette betydde i virkeligheten at alt måtte gå gjennom Kuomin­tang og underlegges Kuomintang, og det var ensbe­tydende med at man ikke våget å føre en besluttsom kamp mot Kuomintangs reaksjonære politikk og ikke dristig våget å reise massene eller utvikle de revolu­sjonære væpnede styrkene og utvide de antijapanske baseområdene i de japanskokkuperte områdene. Dette var ensbetydende med å overlate ledelsen i krigen mot japanerne til Kuomintang. Wang Ming vendte dermed tilbake til den feilaktige linjen «bare forbund og ingen kamp», som Chen Duxiu hadde gått inn for i 1927. I mellomtida ankom Liu Shaoqi fra de hvite om­rådene til de revolusjonære baseområdene. Han be­kjempet Wang Mings linje og støttet tilsynelatende Formann Maos riktige linje, framstilte seg selv som representant for den riktige linjen i arbeidet i de hvite områdene og la skjul på sine sanne trekk. I virkelig­heten hadde han lenge vært en renegat, fordekt for­ræder og streikebryter og hadde gjennomført en helt igjennom feilaktig linje i de hvite områdene. I sin skumle bok om «Selvdyrking» kom Liu Shaoqi over­hodet ikke inn på spørsmålene om å overvinne den japanske imperialismen og om å bekjempe de Kuomintang-reaksjonære, og heller ikke kom han inn på spørs­målet om å overta den politiske makt med våpen i hånd. Tvert imot, han oppmuntret det kommunistiske partis medlemmer til å forlate revolusjonens store praksis, studere «Konfusius’ og Mencius’ metoder» og hengi seg til idealistisk «selvdyrking». Det han for­kynte var atter en gang en kapitulasjonslinje. Det «nasjonale forsvarets litteratur» og det «nasjonale for­svarets filosofi» som dukket opp i denne tida var i virkeligheten en landsforræderilitteratur og en kapitulasjonsfilosofi. De var produkter av Wang Mings kapitu­lasjonslinje og av Liu Shaoqis feilaktige linje i ar­beidet i de hvite områdene.

Vår store leder Formann Mao rettet en systematisk og grundig kritikk mot Wang Mings høyrekapitulasjonistiske linje. I sitt verk «Situasjonen og oppgavene i den antijapanske krigen etter Shanghais og Taiyuans fall», som han skrev i november 1937, advarte For­mann Mao hele partiet mot Wang Mings kapitulasjonisme: «I 1927 førte Chen Duxius kapitulasjonisme til nederlag for revolusjonen. Intet medlem av vårt parti må noen gang glemme denne historiske lærdom som ble nedtegnet i blod». Formann Mao reiste på nytt spørsmålet om kampen mellom proletariatet og bor­gerskapet om ledelsen og understreket at det var nød­vendig å holde konsekvent fast ved proletariatets le­delse og «nøye følge prinsippet om uavhengighet og initiativ i hele vart enhetsfrontarbeid». Men Wang Ming bekjempet Formann Maos linje og fortsatte å ture fram med sin opportunistiske linje. I sin beretning og sitt sluttord på 6. plenumsmøte i partiets 6. sentralkomité i oktober 1938 la Formann Mao fram spørsmålet om den rolle Kinas Kommunistiske Parti spiller i den na­sjonale krigen, avviste Wang Mings opportunistiske linje og slo fast at partiets linje og politikk måtte gå ut på at det selvstendig ledet den væpnede kampen og beholdt initiativet i egne hender. Møtet vedtok For­mann Maos beretning og sluttord. Seinere, i «Om poli­tikken» og andre verker lærte han gang på gang hele partiet at enhetsfrontpolitikken «verken er bare for­bund og ingen kamp eller bare kamp og intet forbund, men en kombinasjon av forbund og kamp». Vårt parti slo tilbake de felttog som Kuomintang gang på gang satte inn mot kommunistene og greide å skaffe seg et godt grep over ledelsen i den antijapanske nasjonale enhetsfront, fordi Formann Maos revolusjonære linje allerede hadde inntatt en framherskende plass i hele partiet, fordi det var blitt rettet en grundig kritikk mot Wang Mings høyrekapitulasjonistiske linje, fordi «venstre»-avviket i kampen mot Kuomintang var blitt korrigert og fordi man hadde holdt fast ved den riktige politikken som besto i å «utvikle de progressive kreftene, vinne mellomlagenes krefter over til oss og isolere de forstokkede kreftene», og gjennomført prinsippene med å «utnytte motsigelsene, vinne de mange over til oss, bekjempe de få og knuse våre fiender en etter en» og med å «føre kamper på et rettferdig grunnlag, til vår fordel og med tilbakeholdenhet» i kampen mot de forstokkede antikommunistene. Da vi ikke fikk noen hjelp utenfra, men måtte stole på vår egen innsats, ut­viklet vi produksjonen, overvant vansker, holdt stand mot størstedelen av de japanske invasjonsstyrkene og praktisk talt alle marionettetroppene, samt utviklet og forsterket den åttende rutearméen, den nye fjerde armé, de antijapanske partisanstyrkene i Sør-Kina og de anti­japanske baseområdene.

Helt siden partiets første dager har kamerat Mao Zedong lagt stor vekt på dets ideologiske oppbygging. Gutian-møtets resolusjon, som ble utarbeidet av For­mann Mao og hans «Om praksis», «Om motsigelsen» og andre filosofiske verker har spilt en kolossal rolle for hele partiets ideologiske skolering. I begynnelsen av førtiåra, den gang motstandskrigen mot Japan var kommet inn i en stillstandsetappe, benyttet partiets sen­tralkomité den utmerkede anledning som bød seg til å sette i verk korrigeringsbevegelsen i hele partiet, for på denne måten å høyne partiets marxistisk-leninistiske nivå. Formann Mao utga en rekke verker om korrigeringsbevegelsen, bl.a. «Vi må reorganisere vårt studium», «Korriger partiets arbeidsstil», «Mot skjematisme i partiets arbeid» og «Tale på Yen’an-konferansen om litteraturen og kunsten» og oppfordret hele partiet til å «bekjempe subjektivisme med sikte på å korrigere stilen i studiet, bekjempe sekterisme med sikte på å korrigere stilen i partiforhold og bekjempe skjematenkning med sikte på å korrigere stilen i partiets skrifter». Formann Mao pekte på at «selv om flertallet i partiet vart og innen våre rekker er heder­lige og årlige, må vi meget alvorlig skape orden i sakene så vel ideologisk som organisatorisk dersom vi skal kunne utvikle den revolusjonære bevegelsen mer effektivt og slik at’ den gjør raskere framsteg. For at det skal kunne bringes orden i sakene organi­satorisk, kreves det av oss at vi først ‘ skaper orden i sakene ideologisk, at vi begynner den proletariske ideologiens kamp mot den ikke-proletariske ideologien».  

Korrigeringsbevegelsen fra Yen’an, som ble ledet av Formann Mao personlig, var en stor og sterkt utbredt bevegelse for marxistisk skolering. Gjennom studiet av Marx’, Engels¹, Lenins og Stalins verker, av Formann Maos verker og av den dialektiske og historiske ma­terialisme og ved å avsløre det anti-marxistisk-leninistiske innholdet i de forskjellige «venstre»- og høyre- opportunistiske linjene, lærte hele partiet å skjelne mellom de riktige og feilaktige linjene og mellom den proletariske og ikke-proletariske ideologi og vant mye på det. Politikken med å «ta lærdom av fortidas feil for å unngå feil i framtida og med å kurere sjukdom­men for å redde pasienten», ble tatt i bruk i korrigeringsbevegelsen. Gjennom kritikk og selvkritikk nådde kadrene i hele partiet fram til en ny enhet som bygde på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenknings prin­sipper.

Partiets 7. nasjonale kongress ble innkalt i april 1945 og ble seierrikt gjennomført under vår store leder For­mann Maos ledelse. På kongressen la Formann Mao fram sin politiske beretning «Om koalisjonsregje­ringen» og trakk opp partiets politiske linje, som be­sto i «dristig å mobilisere massene og utvide folkets styrker slik at de under vårt partis ledelse vil over­vinne aggressorene og bygge opp et nytt Kina». Den 7. partikongressen var en seierens kongress, en enhetens kongress. Den ble en oppmuntring for hundrer av milli­oner mennesker over hele landet til å kjempe med like stor viljestyrke som «Den dumme oldingen som flyttet bergene» og styrket dem i troen på seier. Da seieren i motstandskrigen mot Japan var et faktum, hadde den arméen som vårt parti ledet vokst til en million mann, og de frigjorde områdene var utvidet slik at de omfattet en befolkning på 100 millioner. Det kinesiske folkets revolusjonære styrke var større enn den noen gang tidligere hadde vært.

Seieren i motstandskrigen mot Japan resulterte i en drastisk endring av situasjonen og klasseforholdene, både hjemme og ute. Chiang Kai-shek, som fikk hjelp av den amerikanske imperialismen, var nå som før fast bestemt på å knuse det kommunistiske parti og be­stemte seg for å sette i verk en kontrarevolusjonær borgerkrig. Skulle vi våge å kjempe og vinne seier? «Bygge opp et ny demokratisk land for folkets brede masser under proletariatets ledelse? Eller bygge opp et halvkolonialt og halvføydalt land under storgodseiernes og storborgerskapets ledelse?» Det var dette spørs­mål hele partiet, hele arméen og folket i hele landet nå sto overfor. I denne stund trådte Liu Shaoqi fram med sin kapitulasjonistlinje og forkynte at «Kina har trådt inn i fredens og demokratiets nye etappe». Han forkynte høyrøstet at «i den kinesiske revolusjon må hovedformen for kamp nå legges om fra væpnet kamp til ikke-væpnet parlamentarisk massekamp» og at «hele arbeidet i partiet vårt må reorganiseres». Liu Shaoqi ville at vårt parti skulle overlate arméen og de revolu­sjonære baseområdene til Chiang Kai-shek, søke å få embetsposter i den reaksjonære Kuomintangregjeringen og «bygge opp landet i samarbeid» med de amerikansk- Chiang-reaksjonære. Denne linjen var en fortsettelse av Chen Duxius og Wang Mings linjer og et ekko i Kina fra den revisjonistiske linjen til Browder, rene­gaten fra det kommunistiske parti i Amerikas forente stater. Formann Mao bekjempet besluttsomt Liu Shaoqis kapitulasjonistlinje. Han pekte skarpt på at «Chiang Kai-shek forsøker alltid å fravriste folket enhver smitt av makt og enhver smule av vinninger det har til­kjempet seg. Og vi? Vår politikk er å gi ham like for like og slåss for hver eneste tomme jord». «Folkets våpen, hvert eneste gevær og hver eneste patron må beholdes og må ikke utleveres». Formann Mao pekte videre på : «Hvordan vi skal gi igjen Hike for like’, det beror på situasjonen.» Hvis det var slåss de ville, skulle vi utslette dem fullstendig og det ville være like for like. Hvis det var forhandle de ville, ville det være like for like om man noen ganger ikke innlot seg på forhandlinger, og noen ganger gikk med på for­handlinger. På bakgrunn av den situasjon som gjorde seg gjeldende utarbeidet Formann Mao planer og sørget for at det ble gjort forberedelser til å slå tilbake Chiang-troppenes offensiver, og han dro i egen person til for­handlinger i Chongqing, der han avslørte Chiang Kai-shek, som bare i ord bekjente seg til fred, men i virke­ligheten ville ha borgerkrig. For å motvirke den døde­lige frykt for De forente stater som gjorde seg gjel­dende, la Formann Mao fram sin tese om at «alle reak­sjonære er papirtigrer» og avslørte den amerikanske imperialismens og all reaksjons sanne natur. Etter at Chiang Kai-shek hadde begynt den landsomfattende borgerkrigen, trådte Formann Mao med revolusjonær fryktløshet fram med den store og aktuelle appellen «styrt Chiang Kai-shek og frigjør hele Kina» og ledet folket i hele landet i kampen for å overvinne den kontrarevolusjonære krigen med revolusjonær krig og overta statsmakten med våpen i hånd. Formann Mao trakk opp vårt partis generallinje og allmenne politikk i denne historiske etappe, nemlig en nydemokratisk revolusjon mot imperialisme, føydalisme og byråkrat- kapitalisme, en revolusjon gjennomført av folkets brede masser under proletariatets ledelse. Han utarbeidet det kampprinsippet som gikk ut på å slåss ved å konsen­trere en overlegen styrke med sikte på å knuse de fiendtlige styrkene en etter en. Og etter hvert som revolusjonen utviklet seg i dé forskjellige delene av landet, trakk han opp en rekke spesielle arbeidslinjer og politiske retningslinjer om jordreformen, konsolide­ringen og oppbygginga av partiet og arméen og annet arbeid. Partiet la fram et utkast til Kinas jordreform i samsvar med de ønsker som gjorde seg gjeldende blant bøndene i hele landet. Det rettet både på slike feilaktige høyreavvik som gikk ut på at man ikke dristig skulle våge å reise massene og ikke imøtekomme bøndenes krav om jord, og på den linjen Liu Shaoqi represen­terte i spørsmålet om jordreformen og konsolideringen av partiet, en linje som ifølge sin form var en «venstre»- linje, men ifølge sitt innhold en høyrelinje, og som var kjennetegnet av at den gjorde inngrep i de mellom­store bøndenes, den private industriens og handelens interesser, og av at den betraktet et stort antall partikadrer som «anstøtssteiner» som alle som en måtte fjernes, samtidig som en gjennom hemmelige kontak­ter skulle samle om seg noen få «pålitelige» folk, i stedet for å reise massene, og i strid med partipolitik­ken samtidig utfolde bevegelsen overalt, slå folk og kjempe vilkårlig mot dem osv. Under Formann Maos ledelse og med støtte og hjelp fra folket i de frigjorte områdene og fra massene i de områder som var kon­trollert av Chiang Kai-shek, utslettet det store kinesiske folks frigjøringshær 8 000 000 av Chiangs bandittsoldater som var blitt utrustet med våpen av den ameri­kanske imperialismen, frigjorde hele Kina med unntak av Taiwan-provinsen og noen øyer i havet utenfor Kina og begravde Qing-dynastiet. Dermed var Folke­republikken Kina blitt grunnlagt. Det kinesiske folk hadde reist seg!

Fortsett iherdig revolusjonen under proletariatets diktatur

Grunnlegginga av folkerepublikken Kina i 1949 kjenne­tegnet stort sett at den nydemokratiske revolusjonens etappe var avsluttet og at den sosialistiske revolusjons etappe var innledet. Allerede på 2. plenumsmøte i par­tiets 7. sentralkomité, som fant sted umiddelbart foran den landsomfattende seieren, pekte Formann Mao ut­trykkelig på at den indre hovedmotsigelsen etter lan­dets frigjøring var «motsigelsen mellom arbeiderklas­sen og borgerskapet». I sentrum for denne motsigelsen sto den sosialistiske vei kontra den kapitalistiske vei og proletariatets diktatur kontra borgerskapets diktatur.

Både vårt partis navn og vår marxistisk-leninistiske verdensanskuelse viser utvetydig at hovedprogrammet for vårt parti er å styrte borgerskapet og alle andre utbytterklasser helt og holdent, avløse borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur samt sosialismens seier over kapitalismen, og at partiets endelige mål be­står i å innføre kommunismen. Den heltemodige kamp som vi har ført i 28 år er bare det første steget på en 10 000 li lang marsj fram mot dette endelige mål. Proletariatets overtakelse av den politiske makt var ikke slutten på revolusjonen, men begynnelsen til re­volusjonens annet steg.

Vårt lands veldige territorium ble frigjort litt etter litt. De flere millioner soldater i Folkets frigjørings­hær var både en stridende styrke og en arbeidende styrke. Vårt parti satte sin lit til sin egen armé, som reiste massene samtidig med at den sloss og som sam­men med massene besluttsomt gjennomførte partiets linje og politikk, knuste statsapparatet i storgodseiernes og storborgerskapets diktatur og innførte folke­styret, som beslagla all byråkratkapital, som utgjorde 80 prosent av den moderne industri, og forvandlet den til sosialistiske statsbedrifter. Og ved at vi dristig reiste massene, satte vi i verk en omfattende jordreformbevegelse, bevegelsen for å undertrykke de kontrarevolusjonære og bevegelsen for å bekjempe amerikansk aggresjon og hjelpe Korea. I løpet av tre år gjenreiste vi nasjonaløkonomien og styrket folkets demokratiske diktatur, dvs. proletariatets diktatur.

I 1953, etter at borgerskapets rasende angrep var blitt slått tilbake i bevegelsen mot de «tre onder» (korrupsjon, sløseri og byråkrati) og bevegelsen mot de «fem onder» (bestikkelse av statstjenestemenn, skatte­snyteri, tjueri av statseiendom, svindel i forbindelse med regjeringskontrakter og tjueri av økonomiske in­formasjoner fra regjeringskilder til bruk for privat spe­kulasjon) la Formann Mao i samsvar med Lenins teori om overgangsperioden og i samsvar med vår egen prak­sis fram partiets generallinje for overgangsperioden: «Gjennomføre, steg for steg og over en temmelig lang periode, den sosialistiske industrialiseringen av Kina, en sosialistisk omlegging av landbruket, håndverket og den kapitalistiske industri og handel fra statens side».

Hovedinnholdet i partiets generallinje for overgangs­perioden besto i å løse spørsmålet om eiendomsretten til produksjonsmidlene, og gjøre den sosialistiske eien­domsrett, dvs. statens eiendomsrett og de arbeidende massenes kollektive eiendomsrett, til vårt lands eneste økonomiske grunnlag. Dette var et viktig steg fram mot en videre konsolidering av proletariatets diktatur. Vi gikk med fasthet, men likevel gradvis i gang med å løse dette spørsmålet. I landbruket ble dette gjort gjen­nom de gjensidige støttegruppene, som inneholdt en­kelte kimer av sosialisme, og enkle kooperativer med et halvt sosialistisk innhold og videre fram til helt ut­viklede sosialistiske kooperativer. Innen den kapitalis­tiske industri og handel besto de første steg i at staten plasserte sine ordrer for foredling og framstilling av varer hos private bedrifter, ved at staten brukte private bedrifter som kommisjonsagenter ved innkjøp og salg av varer for staten. Det neste steget besto i å gjøre de private bedriftene om til blandede statseide og pri­vateide bedrifter og ved å betale en bestemt rente som ble fastsatt etter en vurdering av aktivaenes verdi. Enkelte folk, som var altfor utålmodige, likte ikke denne framgangsmåten og syntes overgangsperioden ble for lang. De ville at spørsmålet skulle løses så å si på dagen. Gjennom skolering lyktes det forholdsvis raskt å overvinne dette «venstre»-avviket.

Den sosialistiske revolusjon er en kamp for å begrave kapitalismen. Det arbeidende folk over hele landet har sluttet seg til den, mens Liu Shaoqi og kompani med alle midler har sabotert den. Peng Dehuai, Gao Gang, Rao Shushih og flere andre dannet en partifiendtlig blokk i et forgjeves forsøk på å splitte sentralkomitéen og styrte proletariatets diktatur. Partiets sentralkomité sørget i god tid for å velte denne planen deres. Liu Shaoqi motarbeidet hele tida den sosialistiske om­legginga. Allerede i 1949 forkynte han overalt hvor han kom, bak sentralkomitéens rygg og i strid med resolu­sjonen fra 2. plenumsmøte i den 7. sentralkomité,falske tanken at «utbytting er en fortjenstfull hand­ling». I begynnelsen av femtiåra trådte han fram med parolen «konsolider det nydemokratiske system». Dette betydde «konsolidering» og utvikling av kapitalismens krefter og å gå den kapitalistiske vei i stedet for å gjennomføre den sosialistiske revolusjon. Formann Mao grep straks inn med kritikk mot denne parolen og pekte på at den var et mistak i flukt med innholdet i et borgerlig program. Han utga «Om spørsmålet om landbrukskooperasjon» og andre glimrende verker, der han kritiserte det høyreavvikmistaket Liu Shaoqi og banden hans gjorde seg skyldig i ved å skjære drastisk ned på antallet landbrukskooperativer, og han kritiserte videre de feil de begikk ved å ville gjennomføre «me­kanisering før kooperasjon» og utvide rikbondeøkonomien. Dette ble en veldig oppmuntring for de fattige og lavere mellomstore bøndenes masser og fylte dem med sosialistisk begeistring for kooperasjonen. På et års tid, fra annet halvår 1955, slo 500 millioner bønder i landet vårt begeistret inn på sosialismens brede vei. Som følge av at proletariatet nå hadde inntatt posi­sjonene i de veldige områdene på landsbygda, ble bor­gerskapet satt under kryssild fra arbeiderne og bøndene; det ble isolert og nødt til å finne seg i omlegginga. I 1956 var den sosialistiske omlegginga av den kapi­talistiske industri og handel, samt håndverket, stort sett fullført i landet vårt, forsåvidt det gjaldt eiendoms­retten. Denne prosessen hadde ikke skadet industri- og landbruksproduksjonen; som tvert imot gjorde fram­steg i løpet av denne prosessen, og partiets general­linje for overgangsperioden ble kronet med en stor seier.

I og med at den sosialistiske omlegginga av eiendoms­retten til produksjonsmidlene stort sett var fullført, ble Kinas sosialistiske revolusjon og proletariatets dik­tatur stilt overfor et nytt problem. Hva besto den indre hovedmotsigelsen i? Fantes der ennå klasser, klassemotsigelser og klassekamp? Hvilke oppgaver sto den kinesiske revolusjon overfor i framtida? På dette svarte Liu Shaoqi og banden hans: «I Kina er spørs­målet om hvem som vil seire, sosialismen eller kapital­ismen, allerede avgjort». «Motsigelsen mellom proleta­riatet og borgerskapet er i det store og hele blitt løst», og den indre hovedmotsigelsen er «motsigelsen mellom det fremskredne sosialistiske system og de tilbakeliggende sosiale produktivkreftene». Dette var en gjen- oppusset versjon under nye forhold av «teorien om produktivkreftene» som Bernstein og Kautsky gikk inn for. Og det var videre et middel som borgerskapet brukte i sin klassekamp mot proletariatet. Under den demokratiske revolusjonens etappe hevdet de at prole­tariatet ikke kunne overta den politiske makt før kapitalismen var blitt sterkt utviklet; når den sosialis­tiske omlegginga nærmet seg, ville de «konsolidere det nydemokratiske system»; og etter at den store omlegging innen landbruket, håndverket og den kapitalistiske in­dustri og handel stort sett var fullført, disket de på nytt opp med ovennevnte villfarelser, i et forsøk på å hindre proletariatet i å fortsette revolusjonen. Ifølge deres mening døde klassekampen ut i og med at spørs­målet om eiendomsretten var blitt avgjort, og derfor var det ikke nødvendig å konsolidere det sosialistiske system, alt som skulle til var å få et fast grep på produksjonen; det sosialistiske system var altfor «frem­skredent» til å kunne passe for Kinas behov i dag, og derfor var det nødvendig å snu om og utvikle kapital­ismen. Dessuten fikk Liu Shaoqi, som et ledd i sitt forsøk på å pådytte hele partiet sin linje for å gå den kapitalistiske vei, bak Formann Maos rygg innlemmet dette skumle søppelet i resolusjonen fra partiets 8. kongress.

Formann Mao pekte på den tida på at de formule­ringene Liu Shaoqi og gjengen hans hadde fått smug­let inn i resolusjonen var feilaktige og antimarxistiske. Kort tid etter ga Formann Mao ut sitt glimrende verk «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket», der han for første gang i marxismen-leninismens ut­viklingshistorie systematisk besvarte spørsmålet om klasser, klassemotsigelser og klassekamp i et sosialistisk samfunn, etter at den sosialistiske omlegginga av eien­domsretten til produksjonsmidlene i det store og hele er seierrikt gjennomført. Han pekte på: «Selv om den sosialistiske omdannelsen med hensyn til eiendomsrett- systemet i alt vesentlig er fullført i Kina, …. fins det fremdeles rester av de styrtede godseier- og kompradorklassene, og det fins fremdeles et borgerskap, og omdannelsen av småborgerskapet er bare såvidt begynt. Det er på ingen måte slutt på klassekampen. Klasse­kampen mellom proletariatet og borgerskapet, klasse­kampen mellom de forskjellige politiske kreftene og klassekampen på det ideologiske område mellom prole­tariatet og borgerskapet vil fortsatt bli langvarig og kroket, og til sine tider tilmed bli meget akutt …. I så måte er spørsmålet om hvem som vil seire, sosial­ismen eller kapitalismen, ennå ikke virkelig avgjort.» Han sa også at «Det samfunnssystem vi har i landet vårt i dag er langt overlegent i forhold til samfunns­systemet i gamle dager. Dersom det ikke var slik, det gamle systemet ikke blitt styrtet og det ville ikke vært mulig å innføre det nye systemet». Han pekte videre på; «For å sammenfatte det hele: det er blitt innført sosialistiske produksjonsforhold som er i har­moni med produktiv kreftenes vekst, men de er langt fra fullkomne, og denne ufullkommenhet står i mot­setning til produktivkreftenes vekst. Foruten at det består både harmoni og motsigelse mellom produk­sjonsforholdene og produktivkreftenes utvikling, består det også både harmoni og motsigelse mellom over­bygningen og det økonomiske grunnlaget.» Derfor «må vårt sosialistiske system få tid på seg til å bli oppbygd og konsolidert». «Vi må fortsette å løse alle slike mot­sigelser i samsvar med våre særegne forhold. Selvsagt vil det oppstå nye problemer når disse motsigelser er blitt løst, og det vil kreves ytterligere innsats for å løse de nye motsigelsene,» Med den dialektiske og histo­riske materialismens uovervinnelige teori tilbakeviste Formann Mao helt og holdent Liu Shaoqis revisjonistiske villfarelser og væpnet partiet vårt med teorien om at revolusjonen fortsetter under proletariatets dikta­tur.

Slik klassekampen utvikler seg hjemme og ute kom­mer det stadig fram nye kjensgjerninger som beviser riktigheten av Formann Maos teori om at revolusjonen fortsetter under proletariatets diktatur. De rasende an­grepene fra de borgerlige høyrefolka i 1957, og det alvorlige som skjedde da Khrusjtsjov-Bresjnev-klikken begynte å gjennomføre kapitalismen i Lenins hjemland etter den 20. kongress i Sovjetunionens Kommunistiske Parti, har vært en hard lekse for oss og lært oss at det sosialistiske systemet ikke vil bli forankret dersom det bare gjennomføres en sosialistisk revolusjon med hensyn til eiendomsretten til produksjonsmidlene uten at det også gjennomføres en dyptgripende sosialistisk revolusjon på den politiske og ideologiske front. Det er nok å kaste et tilbakeblikk i historien og se hvor­dan kapitalismen oppstår, vokser og går mot sin under­gang, for at en skal forstå at heller ikke det kapitalis­tiske systemet ble gjennomført med ett slag. Og da den proletariske revolusjon er en revolusjon som helt og holdent skal avskaffe alle utbytterklasser, medfører den nødvendigvis en mer akutt og komplisert klasse­kamp enn tidligere revolusjoner, som medførte at et utbyttersystem ble avløst av et nytt utbyttersystem. Khrusjtsjov-Bresjnevs renegatklikk overrumplet prole­tariatet i Sovjetunionen og andre steder og gjennom­førte borgerskapets diktatur. Dette er ikke bra, men noe som er dårlig kan forvandles til noe som er bra. Det har lært sovjetfolket og verdensproletariatet noe. Ser en på historiens utvikling under ett, blir borger­skapets tilbakevenden i Sovjetunionen bare en forbigåen­de foreteelse. Proletariatet og folk av alle nasjonaliteter i Sovjetunionen vil sikkert overvinne Khrusjtsjov-Bresjnev-klikken, gjennomføre proletariatets diktatur og fortsette på Oktoberrevolusjonens vei som ble stukket ut av Lenin og Stalin. Sosialismen kommer sikkert til å seire over hele verden. Dette er en objektiv lov, uav­hengig av menneskets vilje.

Kampen mot de borgerlige høyrefolka i 1957 var en stor kamp som ble ført mellom det kinesiske prole­tariat og borgerskap på den politiske og ideologiske front. Over hele landet reiste massene seg og talte dristig ut, luftet sine meninger, satte opp veggaviser og gjennomførte store debatter. Konflikten gjaldt særlig slike viktige spørsmål hvorvidt det arbeid vi ut­førte i revolusjonen og oppbygginga var riktig, hvor­vidt vi skulle gå den sosialistiske vei, hvorvidt vi skulle forsvare det kommunistiske partis lederstilling, proleta­riatets diktatur og den demokratiske sentralismen, og hvorvidt vår utenrikspolitikk var riktig. De store debattene satte de brede massene i stand til å skjelne klart mellom fienden og oss, mellom rett og galt, gjorde det mulig å isolere de borgerlige høyrefolka og tilbakevise Liu Shaoqis revisjonistiske villfarelser. Dette var en veldig innsats som tok sikte på å stikke hull på borgerskapets hovmodighet, styrke proletaria­tets moral, forsterke begeistringen i hele landets be­folkning for sosialismen og videreføre Kinas sosialis­tiske revolusjon og oppbygging. I 1958 la Formann Mao fram generallinjen som gikk ut på å «sette alle krefter inn, sikte høyt og oppnå større, raskere, bedre og mer regningssvarende resultater i oppbygginga av sosialismen». Han utformet denne generallinjen på grunnlag av en sammenfatning av dc erfaringer vårt parti hadde høstet i arbeidet med å bygge opp de revolusjonære baseområdene, de erfaringer det hadde høstet under gjennomføringa av den første femårsplanen for utviklingen av nasjonaløkonomien, på grunnlag av de lærdommer en kunne trekke av Khrusjtsjovs gjeninn­føring av kapitalismen, på grunnlag av kritikken mot Liu Shaoqis og hans slengs revisjonistiske linje og på grunnlag av stadige undersøkelser og studier. Denne ge­nerallinjen understreker at den proletariske politikken må settes i kommandoposisjon og at partiledelsen må integreres med massene, og den er derfor en videreut­vikling av partiets masselinje. Den slår fast at vi må la landbruket danne grunnlaget og industrien være den ledende faktor, og den inneholder en rekke prinsipper som kan sammenfattes i uttrykket «å gå på begge beina», f.eks. at man må la så vel sentralregjeringens som de lokale organenes initiativ komme til full ut­foldelse, framskynde den industrielle oppbygginga i inn­landet, samtidig som industrien i kyststrøkene utnyttes fullt ut, en samtidig utvikling av industrien og land­bruket, av lett- og tungindustrien, av moderne og hjemlige metoder, en samtidig oppbygging av små, mellomstore og store bedrifter. Med rettleiing i ge­nerallinjen skapte folket vårt folkekommunene som or­ganisasjonsform på landsbygda. Over hele landet ble det tatt et oppmuntrende stort sprang framover innen in­dustrien og landbruket. Dette var en stor seier for partiets generallinje.

I den utmerkede situasjon, da revolusjonen og opp­bygginga var på rask frammarsj, forandret Liu Shaoqi og kompani taktikk. Til å begynne med opptrådte de som en ytterste «venstre»-retning, bekjempet Formann Maos riktige tese at landsbygdas folkekommuner er et system for sosialistisk kollektiv eiendomsrett, benektet verdiloven og vareproduksjonen og forsøkte å sabotere den revolusjonære massebevegelsen. Formann Mao ret­tet i god tid kritikk mot deres mistak, forsvarte de brede massenes revolusjonære begeistring og traff kon­krete tiltak med sikte på å lede massebevegelsen inn på den rette vei. På 8. plenumsmøte i partiets 8. sen­tralkomité, som ble holdt i august 1959, rettet Peng Dehuai ondsinnede angrep fra høyre på partiets ge­nerallinje. Han motarbeidet voldsomt det store spran­get framover, folkekommunene og den revolusjonære massebevegelsen. Seinere rettet også Liu Shaoqi gang på gang angrep fra høyre mot partiets generallinje. De og banden deres gjorde alt de kunne for å overdrive de forbigående økonomiske vanskene som var en følge av de naturkatastrofer landet var blitt rammet av i tre år på rad, og som følge av at den sovjetrevisjonistiske renegatklikken hadde brutt sine kontrakter og hjemkalt ekspertene. De benektet at folket i landet under Formann Maos ledelse og med rettleiing i par­tiets generallinje var i stand til å overvinne vanskene og allerede hadde begynt å gjøre framgang. De la åpen­lyst fram en kontrarevolusjoner revisjonistisk linje som de fulgte både i innenriks- og utenrikspolitikken, nem­lig «san tzu yi pao» (utvidelse av de frie markeder og de dyrkede arealer for privat bruk, oppmuntring av små bedrifter som bærer hele ansvaret for egen vin­ning og tap, og fastsettelse av produksjonskvotene på grunnlag av husholdningene) og «san ho yi shao» (inn­stille kampen i forholdet til imperialismen, revisjonismen og reaksjonære, mindre hjelp og støtte til ver­densrevolusjonen). De viftet ikke lenger med «røde flagg» i sin kamp mot det røde flagg, men viftet med hvite flagg i kampen mot det røde flagg.

At Liu Shaoqis renegatklikk ble så voldsom i sin atferd var ikke noe tegn på dens styrke, men viste bare at den var blitt slått med panikk som følge av at den proletariske revolusjonen bredte seg. Historiske erfaringer beviser at den virksomhet som det egne landets kontrarevolusjonære og opportunistene innen partiet driver, uten unntak ikke bare ifølge sitt inn­hold er politiske kamper, men også drives i samordning med utenlandske reaksjonæres kamper. For Liu Shaoqi og kompani sto de amerikanske imperialistenes, sovjetrevisjonistenes og de indiske reaksjonæres rabiate kinesiskfiendtlige kampanje som en glimrende anledning til å gjeninnføre kapitalismen. Men kjensgjerningene beviser det stikk motsatte. Kinas proletariat og folk er aldri redde for vansker. Imperialistene, revisjonistene og de reaksjonære kan ikke gjøre oss den minste skade med sin blokade, sin embargo, væpnede aggresjon og undergravingsvirksomhet innenfra. Dette vil tvert imot stimulere oss til å gjøre oss enda mer uavhengige, legge enda sterkere initiativ for dagen, sette vår lit til egen innsats og arbeide hardt for landets velferd og om­danne samfunnet med flammende revolusjonær glød, Det er ikke det kinesiske folk, men imperialistene, revi­sjonistene, de reaksjonære og deres lakeier, Liu Shaoqi og hans pakk, som blir isolert.

Det 10. plenumsmøte i partiets 8. sentralkomité, som ble holdt i september 1962, fikk stor historisk betyd­ning. Det markerte innledningen av et nytt angrep mot borgerskapet fra det kinesiske proletariat og ar­beidende folk under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti. Det var fra dette møte Formann Mao sendte ut sin store appell «Vi må aldri glemme klassekampen» til hele partiet, hele hæren og til folket av alle na­sjonaliteter over hele landet, sammenfattet Kinas er­faringer og de erfaringer som var høstet i den inter­nasjonale kommunistiske bevegelse og enda mer utfør­lig utarbeidet den hovedlinjen for vårt parti i sosialismens hele historiske periode . som nå er innlemmet i våre partistatutter. Han pekte også på: «For å kunne styrte en politisk makt er det bestandig nødvendig at man først skaper en folkeopinion, at man utfører arbeid på det ideologiske område. Dette gjelder både for den revolusjonære klassen og den kontrarevolusjonære klassen». Etter dette møte skrev Formann Mao sitt berømte essay «Hvor kommer de riktige tankene fra?», der han kritiserte Liu Shaoqis borgerlige idealisme og metafysikk. Under kamerat Lin Biaos rettleiing ble «Sitater fra Formann Mao Zedong» sammenstilt og utgitt, og dette framskyndet den sterke utviklingen av massebevegelsen, for levende studium og anvendelse av Mao Zedongs tenkning. På oppfordring fra Formann Mao satte vårt parti inn angrep på slike ideologiske felter. som Peking- operaen, balletten og den symfoniske musikk, som lenge hadde vært kontrollert av Liu Shaoqis borgerlige hovedkvarter. Dette resulterte i at helteskikkelser fra arbeidernes, bøndenes og soldatenes rekker nå tok til å tre fram på scenen. Samtidig innledet partiet også den sosialistiske skoleringsbevegelsen over hele landet. Mens denne bevegelsen pågikk, benyttet Liu Shaoqis renegatklikk seg av den makt de hadde tilrevet seg til å rette voldsomme motangrep mot proletariatet og motarbeidet åpent den politikk som Formann Mao hadde stukket ut: «Det viktigste siktemålet i den be­vegelse som nå pågår er de partifolk som sitter i makt­stillinger og går den kapitalistiske vei». De rettet harde slag mot kadrenes og folkets masser og beskyttet med metoder som i formen var «venstre»-metoder, men ifølge sitt innhold var høyremetoder, den lille flokken av folk som gikk den kapitalistiske vei. De rettet åpenlyst angrep mot den vitenskapelige marxis­tiske metoden med undersøkelser og studier av sam­funnsforholdene som Formann Mao hadde foreskrevet og brennemerket denne metoden som «avlegs»; de be­kjempet massebevegelsen for levende studium og an­vendelse av Mao Zedongs tenkning, bekjempet revo­lusjonen på litteraturens og kunstens område og be­kjempet kritikken av borgerskapet. I november 1965 tok Formann Mao initiativet til kritikken av «Hai Jui av­skjediges fra sitt embete», og i 1966 la Liu Shao-chi og kompani fram sin «Februar-plattform» for kamp mot denne kritikk. Den videre kamp, som bølget fram og tilbake, avslørte at Liu Shaoqi var hovedrepresentanten for dem som gikk den kapitalistiske vei i landet, at han var Kinas Khrusjtsjov. I rundskrivet av 16. mai 1966, som ble utarbeidet under Formann Maos personlige ledelse, ble hele partiet oppfordret til å være på vakt mot «personer som likner Khrusjtsjov …. og som framleis holder til ved vår side», Kulturrevolusjons- gruppa i vårt partis sentralkomité, som var blitt ned­satt i samsvar med rundskrivet, gjennomførte med fast­het Formann Maos proletariske revolusjonære linje i den store proletariske kulturrevolusjon. På 11. plenumsmøte i partiets 8. sentralkomité i august 1966 sørget For­mann Mao for at det ble fattet «Vedtak om den store proletariske kulturrevolusjon» og slo opp sin veggavis «Bombarder hovedkvarteret», der han formelt avslørte Liu Shaoqis revisjonistiske linje. Og så fulgte stormbølgen i den store proletariske kulturrevolusjon.

Denne revolusjon, som Formann Mao personlig tok initiativet til og selv har ledet med en stor proletarisk revolusjonærs dristighet og framsyn, og som de revolu­sjonære massenes hundrer av millioner har tatt del i, er «en stor politisk revolusjon som proletariatet gjen­nomfører mot borgerskapet og alle andre utbytterklasser, Den er en fortsettelse av den lange kamp som Kinas Kommunistiske Parti og det revolusjonære folkets masser under partiets ledelse førte mot de Kuomintang- reaksjonære, en fortsettelse av klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet». En kan også kalle den Kinas andre revolusjon. Til å begynne med var det mange av våre kamerater som ikke riktig forsto denne revolusjonen. Da massene reiste seg og delte seg i to grupper og det tilmed ble brukt vold i de kamper som ble ført, syntes alt under himmelen for en tid å be­finne seg i en kaotisk tilstand. Det var noen som stilte dette spørsmålet: når nå Liu Shaoqi og hans lille gruppe har tilrevet seg en del av makten i proletariatets diktatur, da skulle det vel være tilstrekkelig at Formann Mao ga ordre til å avsette dem fra deres stillinger? Hvorfor skulle det være nødvendig å bruke slike me­toder som ble benyttet? Praksis viser imidlertid at den andre metoden, som altså består i å avsette folk fra deres stillinger, ikke ville kunne løse problemet, selv om denne metoden var blitt brukt ved mange anled­ninger. Denne revolusjonen dreier seg ikke bare om å avsette noen få folk fra deres stillinger, den er en stor revolusjon innen overbygningen. Liu Shaoqi hadde ikke bare en revisjonistisk politisk linje, men også en organisatorisk linje som tjente hans politiske linje. Le­delsen innen ganske mange av våre enheter lå ikke i hendene på marxister og arbeider- og bondemassene. Det var bare ved å reise de brede massene til kamp for å legge våre mørke sider klart i dagen, på all­sidig vis og nedenfra, det ville bli mulig å renske ut Liu Shaoqis renegatklikk, herde hundrevis av mil­lioner mennesker i klassekamp, skolere dem i kampen mot revisjonismen og sette dem i stand til å skaffe seg erfaringer i å tilbakeerobre den del av makten som en liten flokk som gikk den kapitalistiske vei, hadde til­revet seg. Når det gjelder kaos, sa oppsto det kaos der hvor for det første kontrarevolusjonære og for det andre folk som gikk den kapitalistiske vei, drev sabo­tasjevirksomhet og med all slags paroler skapte forvirring. Men de greide bare å føre en del av folket bak lyset; og bare for en kort tid. Væpnet med «Sitater fra Formann Mao Zedong» tok massene del i debatter og lærte seg litt etter litt hvordan de skulle skjelne mellom gode og slette mennesker og mellom den pro­letariske revolusjonære linje og den borgerlige reaksjo­nære linje, samt hvordan de på riktig vis skulle gjen­nomføre Formann Maos proletariske revolusjonære linje og politikk. Slik ble hele landet en stor skole for le­vende studium og anvendelse av Mao Zedongs tenk­ning, og i den stormfulle kampen lærte de brede mas­sene det de ikke hadde lært i normale tider. Når alt kommer til alt, førte de tilfeller av kaos som forekom derfor bare til å skape forvirring blant fienden, mens massene ble herdet. Med sin deltakelse i «de tre former for støtte og to former for militær virksomhet» (dvs. støtten til de brede venstremassene, støtten til indu­strien og støtten til landbruket, samt militær kontroll og politisk og militær opplæring) gjorde Det kinesiske folks frigjøringshær en ny stor innsats i folkets tjeneste. Helt siden den ble dannet, har vårt folks frigjøringshær på samme tid vært en kjempende og arbeidende styrke, en produktiv kraft, og den har over førti års erfaring i massearbeid. Det er årsaken til at våre soldater lett kunne bli til ett med massene og hjelpe til med en raskere utvikling av den store proletariske kulturrevo­lusjon på forskjellige steder, og dette har også satt vår hær i stand til å stålsette seg selv. De revolusjonære komitéene på alle trinn, født midt oppe i klassekampens storm, utgjør i dobbelt forstand en tre-i-en-kombinajon forsåvidt som de består av representanter for hæ­ren, kadrene og massene, og av gamle, middelaldrende og unge mennesker. Medlemmene av de partikomitéer på alle trinn som ble valgt etter partiets konsolidering, er ikke bare proletariske revolusjonære fra den eldre generasjon, men også middelaldrende og unge proletariske revolusjonære. Alt dette har skapt gunstige for­utsetninger for en skolering av millioner av arvtakere til proletariatets revolusjonære sak og har gitt vårt parti og vårt land større livskraft enn noen gang før. Formann Mao har sagt at store proletariske kul­turrevolusjon som nå pågår er helt igjennom nødven­dig og kommer i rette tid til å forankre proletariatets diktatur, forhindre kapitalistisk gjenoppretting og bygge sosialismen». Under Formann Maos personlige rettlei­ing ble partiets 9. nasjonale kongress innkalt i april 1969, da den store proletariske kulturrevolusjon hadde vunnet store seirer. Kongressen godkjente viseformann Lins politiske beretning og statuttene for Kinas Kom­munistiske Parti, samt valgte den nye sentralkomiteen med Formann Mao som leder og viseformann Lin som varaleder. I sin politiske beretning gjorde viseformann Lin systematisk rede for Formann Maos teori om at re­volusjonen fortsetter under proletariatets diktatur og sammenfattet den store proletariske kulturrevolusjons hovederfaringer. Vi skal derfor i denne artikkel ikke gå i detalj om denne revolusjon.

Siden partiets 9. nasjonale kongress har klassekampens utvikling hjemme og ute vist at kongressens linje er helt igjennom riktig. De oppgaver og politiske ret­ningslinjer som det ble fattet vedtak om på 1. og 2. plenumsmøte i partiets 9. sentralkomité er også i ett og alt riktige. Selv om det ble vunnet strålende seirer i dén store proletariske kulturrevolusjon, gjenstår det framleis strevsomme oppgaver å gjennomføre i kamp-kritikk-omdanninga på forskjellige fronter, og ganske spesielt innen overbygningen, innbefattet alle områder av kulturen. Vi må fortsatt føre en langvarig kamp for å fullføre oppgaven med å forankre proletariatets diktatur enda mer, både politisk, ideologisk, økono­misk og organisatorisk. Formann Mao lærer oss at ingen må tro at alt vil være i skjønneste orden etter en eller to store kulturrevolusjoner, og kanskje ikke engang etter tre eller fire. Den sosialistiske perioden strekker seg nemlig over et temmelig langt historisk tidsrom, og i hele denne tida vil der finnes klasser, Klassemotsigelser og klassekamp, kampen mellom den sosialistiske og den kapitalistiske vei vil fortsette, og faren for en gjenoppretting av kapitalismen og truselen om at imperialismen og sosialimperialismen vil forsøke seg med omveltning og aggresjon vil framleis være tilstede. Disse motsigelser kan bare løses ved at man lar seg rettleie av den marxistiske teorien om fortsatt revolusjon og gjennom praksis i samsvar med denne teori. Hele vårt parti må alltid huske Formann Maos lære og ha klart for seg at denne kampen vil bli lang­varig og komplisert. Vi må besluttsomt gjennomføre de kampoppgaver som ble stilt av partiets 9. nasjonale kongress og av 1. og 2. plenumsmøte i partiets 9. sentralkomité, vi må energisk fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur og anstrenge oss for å vinne enda større seirer.

Det som er viktig, det er å være flink til å lære

Et tilbakeblikk på den kampens vei som vårt parti har tilbakelagt i de siste femti åra bekrefter denne sann­heten: hver gang vårt parti avviker fra Formann Maos ledelse og går imot Mao Zedongs tenkning og Formann Maos linje, blir det utsatt for tilbakeslag og nederlag. Men når vårt parti nøyaktig følger Formann Mao, opp­trer i samsvar med Mao Zedongs tenkning og gjennom­fører Formann Maos linje, gjør det framsteg og seirer. Kamerat Mao Zedongs verker er den utførligste sam­menfatningen av det kinesiske kommunistpartiets teori og praksis i ledelsen av revolusjonen og oppbygginga. I en sammenfatning av vårt partis Historiske erfaringer sa kamerat Mao Zedong i 1939; «å sammenfatte våre erfaringer gjennom atten år og dagens nye erfaringer på grunnlag av vår innsikt i enheten mellom marxismen- leninismens teori og den kinesiske revolusjons praksis, og å formidle disse erfaringene til hele partiet, slik at partiet vårt stålsettes og unngår å gjenta feil som tidligere er begått — dette er vår oppgave».

Hva er det så hele partiet vårt i dag må feste særlig oppmerksomhet ved og studere særlig grundig i Formann Maos sammenfatning av vårt partis historiske erfaringer?

1. Det er nødvendig å holde fast ved «vårt partis faste ideologiske prinsipp», som består i å forbinde marxismen-leninismens allmenngyldige sannhet med den kinesiske revolusjons konkrete praksis.

Av vårt partis historie kan vi lære dette: i sin store praksis i ledelsen av den kinesiske revolusjon har Formann Mao bestandig holdt seg konsekvent til den dialektiske og historiske materialismens verdensansku­else og ut fra marxistisk-leninistiske standpunkter, opp­fatninger og metoder foretatt uttømmende under­søkelser og studier av de politiske og økonomiske forhold for de forskjellige klassene i det kinesiske sam­funn, den innbyrdes forbindelse mellom klassene, fore­tatt en konkret analyse av våre fienders, våre venners og våre egne forutsetninger, på vitenskapelig vis sam­menfattet de negative og positive historiske erfaringene og utformet den riktige linjen og politikken for vårt parti. Han har med dette tatt i arv, forsvart og ut­viklet marxismen-leninismen og ledet hele partiet, hele hæren og folket i hele landet på deres seierrike fram­marsj. Mangelen på forbindelse mellom teori og praksis og kløften mellom det subjektive og det objektive er imidlertid nettopp de ideologiske kjennetegnene på Chen Duxiu, Wang Ming, Liu Shaoqi og andre skinn- marxister. Med utgangspunkt i sin idealistiske og meta­fysiske verdensanskuelse har de bekjempet og forvrengt den dialektiske og historiske materialismen, og har enten fra høyre eller «venstre» vært motstandere av undersøkelser, studier og klasseanalyser og bekjempet enheten mellom teori og praksis. Også de snakket om marxisme-leninisme og gjorde tilmed krav på å være marxistiske teoretikere, men det var bare for å bløffe arbeider- og bondekadrene og troskyldige unge men­nesker og føre dem bak lyset. De selv hadde nemlig aldri til hensikt å opptre i samsvar med marxismen, de har bestandig vært antimarxister. Derfor var alt de sa og gjorde bestandig i strid med samfunnsutviklingens objektive lover, med massenes ønsker og med Formann Maos revolusjonære linje, som på riktig vis gjenspeiler de objektive lovene og massenes ønsker, og derfor måtte de uunngåelig spille fallitt i revolusjonens prak­sis. For en viss tid var det noen av våre kamerater som ikke greide å skjelne mellom de riktige og feil­aktige linjene, fordi de forsåvidt det gjaldt den subjek­tive faktor ikke hadde lest marxistisk-leninistiske ver­ker, eller, selv om de hadde lest noen verker, ikke greide å anvende det grunnleggende ideologiske prinsipp som Formann Mao gang på gang understreket til å iaktta og behandle problemer og omforme sin egen subjektive verden i takt med omforminga av den objektive verden. Dette er en meget alvorlig historisk lærdom som alle medlemmer av det kommunistiske parti, og dette gjelder både gamle og nye medlemmer, aldri må glemme,

I samsvar med Formann Maos lære «Les og studer alvorlig og få et godt grep over marxismen», studerer kamerater i hele partiet, og særlig da de gamle kadrene, nå samvittighetsfullt verker av Marx, Engels, Lenin og Stalin og Formann Maos verker, de studerer de histo­riske erfaringer vårt parti har høstet i de femti år som er gått og de nye erfaringer vårt parti høster i dag. Forbindelsen mellom kadrenes og massenes studiebevegelse har gitt og vil fortsatt gi positive resultater. Vi må fortsette å holde på med dette. Når en leser og studerer, er det av vesentlig betydning at en holder fast ved prinsippet om å forbinde teorien med praksis. Det er av den største betydning at en leser med be­stemte problemer i tankene, problemer som oppstår i de tre store revolusjonære bevegelsene for klassekamp, kampen for produksjon og vitenskapelige eksperimen­ter, den kinesiske revolusjonens og verdensrevolusjonens problemer. Dette betyr at en må kombinere lesning med undersøkelser og studier og med sammenfatning av erfaringer, at en kombinerer studiet av historiske erfaringer med den kamp som føres i dag og kombi­nerer kritikken av tidligere tiders opportunisme med kritikken av den moderne revisjonismen. Helt siden frigjøringa av hele landet har Formann Mao ledet hele partiet i en rekke kritikk-kampanjer — fra kritikken av «Wu Hsuns liv» og den borgerlige ideologien som gjenspeiles i studiet av «Drømmen om det røde kam­mer», kritikken av Hu Shih, Hu Fengs kontrarevolusjonære klikk og den borgerlige høyreblokken og til kritikken av Liu Shaoqis renegatklikk. All denne kri­tikken har i høy grad skolert hele partiet, hæren og folket Den kritikk som hele partiet under Formann Maos ledelse har rettet mot den moderne revisjonismen med sovjetrevisjonistenes renegatklikk som sentrum, og den store polemikken om den internasjonale kom­munistiske bevegelses generallinje har især vært et vik­tig og levende ledd i hele partiets marxistisk-leninistiske skolering. Kampen mellom marxismen-leninismen og den moderne revisjonismen er en prinsipiell kamp mel­lom de to linjene i den internasjonale kommunistiske bevegelse. Khrusjtsjov, Bresjnev og kompani er den proletariske revolusjonens renegater, de er våre dagers sosialimperialister og de internasjonale stormtropper som bekjemper Kina, bekjemper kommunismen og be­kjemper folket. Det er vårt partis ufravikelige inter- nasjonalistiske plikt å fortsette avsløringen og kritik­ken av den moderne revisjonismen med sovjetrevisjonismen som sentrum og fullføre denne kampen. Kameratene i hele partiet må kombinere studiet av marxismen-leninismen med kritikken av den moderne revisjonismen i Kina og andre land, de må lære å skjelne mellom ekte og falsk marxisme og i kampens løp skaffe seg et godt tak på marxismen.

2. Det er nødvendig å føre den indre partistrid på en riktig måte. En grunnleggende garanti for at par­tiet skal kunne styrke sin enhet på grunnlag av prin­sippene i marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning og lede proletariatet og de revolusjonære massene fram til seier over fienden er at man trekker en riktig skillelinje mellom de to forskjellige typene av mot­sigelser — motsigelsene mellom oss og fienden og mot­sigelsene i folket.

Det er av den aller største betydning at de få borger­lige intrigemakere, karrierejegere, renegater og agenter for fienden som har klart å gå i skjul innen partiet, og de fordekte forrædere som opprettholder ulovlige forbindelser med andre land, blir grundig avslørt. Dår­lige mennesker vil bestandig maskere seg og ta sin til­flukt til intriger og dobbeltspill. Men nettopp fordi de driver med onde gjerninger, vil de uunngåelig komme til å avsløre seg selv. Som eksempel på dette kan det vises til at renegaten, den fordekte forræderen og streikebryteren Liu Shaoqi, som gjennom tiår hadde greid å skjule seg i partiet, til slutt ble avslørt; Wang Ming flyktet utenlands og endte som «100 prosents» forræder og fiendeagent.

Når det gjelder kamerater i partiet som har begått feil, må de alle behandles i samsvar med et helt annet prinsipp, nemlig «enhet, kritikk, enhets- og «Ta lærdom av fortidas feil for å unngå feil i framtida» og «kurere sjukdommen for d redde pasienten», slik at man når det dobbelte mål: ‘klarhet i ideologien og enhet mel­lom kamerater. I en redegjøring for dette prinsipp har Formann Mao sagt: «Alle fortidas feil må ubetinget av­sløres uten hensyn til persons anseelse, alle fortidas negative foreteelser må analyseres og kritiseres viten­skapelig, slik at vi for framtida arbeider med mer om­syn og bedre. Nettopp dette er innholdet i setningen ‘Ta lærdom av fortidas feil for å unngå feil i framtida’ Og når vi avslører feil og kritiserer mangler, så er det ut fra et liknende mål som legen når han behandler en syk, da målet består i d redde livet på pasienten og ikke kurere ham til døde.» Formann Mao understreket dette prinsippet på nytt under den store proletariske kulturrevolusjon og pekte da på: «Bortsett fra de forstokkede partifiendtlige og antisosialistiske elementer som har nektet å rette på sin opptreden etter gjentatt skolering, må folk få lov å rette på sine feil og opp­muntres til å gjøre bot for sine misgjerninger». Dette riktige prinsipp for hvordan en skal behandle mot­sigelser innen partiet, som kamerat Mao Zedong her legger fram, er helt forskjellig både fra den høyre- opportunistiske villfarelsen om «indre partifred», som benekter motsigelser og blander sammen rett og galt, og den «venstre»-opportunistiske villfarelsen med «hen­synsløs kamp og nådeløse slag». Vi må studere de hi­storiske erfaringene fra den indre partistriden som er blitt ført under forskjellige historiske forhold, slik at vi kan sette vårt parti i stand til å spille sin ledende rolle som proletariatets avantgarde enda bedre.

3. En må bestrebe seg på å være på vakt mot hovmodighet. Dette er spesielt viktig for et parti som har vunnet store seirer, et parti som sitter ved makten, som leder folket av alle nasjonaliteter i landet og gjennomfører den sosialistiske revolusjon og oppbygging, og et parti som har store internasjonalistiske forplik­telser overfor verdensproletariatet og verdens under­trykte nasjoner og folk.

Kamerat Mao Zedong har pekt på følgende: «Det har flere ganger forekommet i vårt partis historie at vi er blitt skadelidende som følge av at en sterk innbilsk­het har gjort seg gjeldende. Første gang var i første halvår 1927, Nordekspedisjonsarméen hadde nådd fram til Wuhan, og noen kamerater ble så stolte og innbilske at de glemte at Kuomintang sto ferdig til å overfalle oss. Resultatet ble den feilaktige Chen Duxiu-linjen, som førte til nederlag for revolusjonen. Andre gang var i 1930. Den røde arme benyttet seg av Chiang Kai-sheks storkrig mot Feng Yuxiang og Yan Xishan og vant en rekke slag og igjen var det noen kamerater som ble stolte og innbilske. Resultatet ble den feilaktige Li Lisan-linjen, som igjen påførte de revolusjonære kreftene tap. Tredje gang var i 1931. Den røde armé hadde gjort ende på Kuomintangs tredje «omringnings- og undertrykkelses»-felttog og umiddelbart deretter gikk folket over hele landet, som sto overfor japansk invasjon, i gang med den stormende og heltemodige antijapanske bevegelsen. Og på nytt var det noen kamerater som ble stolte og innbilske. Resultatet ble en feilaktig politisk linje, som var enda alvorligere og kostet oss omtrent 90 prosent av de re­volusjonære kreftene som vi med så stor møye hadde bygd opp. Fjerde gang var i 1938. Motstandskrigen var begynt og enhetsfronten var opprettet, og igjen ble noen kamerater stolte og innbilske. Som følge av dette begikk de en feil som hadde en viss likhet med Chen Duxiu-linjen. Denne gang led det revolusjonære ar­beid stor skade på de steder hvor virkningen av disse kameratenes feilaktige idéer ble spesielt merkbare. Kameratene i hele partiet må ta disse eksempler på stolthet og feil som en advarsel til seg.» De må «ikke gjenta den feil å bli innbilske i framgangens stund».

«Beskjedenhet hjelper en framover, men innbilskhet trekker en bakover. Dette er en sannhet vi alltid må huske på.»

4. Vi må følge teorien om to punkter, ikke teorien om ett punkt. Samtidig som vi legger vekt på hoved­tendensen, må vi være merksamme på den andre tendensen, som kan være tilslører. Vi må ta fullt ut hensyn til og få et fast grep på hovedaspektet, og samtidig løse de problemer som blir en følge av sideaspektet, et etter et. Vi må se både tingenes positive aspekt og deres negative aspekt. Vi må være oppmerksomme på de problemer som allerede er oppstått og samtidig være forberedt på problemer som ennå ikke er oppdaget, men som kan oppstå.

Under den demokratiske revolusjon, da vårt parti dannet en enhetsfront med borgerskapet og forbund ble hovedtendensen, la kamerat Mao Zedong vekt på å bekjempe den høyretendens som gikk ut på «bare forbund og ingen kamp». Da forbundet mellom vårt parti og borgerskapet ble oppløst, og den væpnede kampen ble hovedkampformen i revolusjonen, la kame­rat Mao Zedong vekt på å bekjempe «venstre»-ten- densen til «bare kamp og intet forbund». Umiddel­bart foran den landsomfattende seieren i folkets frigjøringskrig forutså Formann Mao at «det kan finnes noen kommunister som fiender med geværer ikke kunne overvinne, og som var verdige til å kalles helter fordi de sto seg mot disse fiendene, men som ikke greier å motstå sukkerdrasjerte kuler; de vil bli overvunnet med sukkerdrasjerte kuler». Formann Mao sendte ut denne appellen til hele partiet: «Kameratene må hjelpes til å bevare sin beskjedenhet og forsiktighet, de må hjelpes slik at de ikke blir overmodige og overilte i sin arbeidsstil. Kameratene må hjelpes til å bevare en stil som preges av enkelt levevis og hard kamp.»

Hver gang våre angrep på borgerskapet og våre seirer over det blir hovedtendensen under den sosialistiske revolusjon, stadfester Formann Mao bestandig på nytt forskjellige proletariske politiske retningslinjer og minner oss om at vi må fortsette å være forsiktige, at vi må hjelpe flere folk gjennom skolering og innsnevre siktemålet for angrep, forene oss med alle krefter som det er mulig for oss å forene oss med, samt forhindre og overvinne «venstre»-tendensen som er i strid med disse politiske retningslinjene. Men når borgerskapet retter angrep mot oss, og vårt parti for en tid støter på vansker på sin vei framover eller konsentrerer seg om å rette på visse mangler og mistak i arbeidet, da minner Formann Mao oss bestandig om at vi må fort­sette å være faste, holde fast ved den proletariske ledelsen, skjelne mellom hovedaspektene og sideaspektene, ikke betrakte alt som positivt eller fornekte alt, være på vakt mot sabotasje og motangrep fra åpne og fordekte fiender og bekjempe og overvinne høyreten- densen som fører bort fra den sosialistiske vei. Og ved hvert vendepunkt i historien, da en viss tendens er blitt så sterkt utviklet at den setter partiets sak i fare, hulder Formann Mao alltid med proletarisk revolusjo­nær fryktløshet en stø kurs mot strømmen for oss.

5. Det er nødvendig å holde fast ved masselinjen. Hovedlinjen for alt arbeid i vårt parti er å stole på massene, ha tillit til dem og reise dem fullt ut, «fra massene, til massene», «sammenfatte massenes meninger, gå ut til massene med dem igjen, holde fast ved dem og gjennomføre dem». Vi holder fast ved prinsippet å «bevare uavhengigheten og holde initiativet i våre egne hender og sette vår lit til egen innsats» nettopp fordi vi fullt og fast tror at «Folket og bare folket er den drivkraft som lager verdenshistorien».

Både i den demokratiske revolusjon og i den sosialis­tiske revolusjon har kamerat Mao Zedong gang på gang understreket masselinjen som grunnleggende for standhaftigheten i forhold til den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og han betrakter arbeidet for interessene for det store flertallet av Kinas og verdens folk som et krav som må stilles til arv­takerne av proletariatets revolusjonære sak. Formann Mao har skarpt avvist de reaksjonære meningene hos slike pseudomarxister som Chen Duxiu, Wang Ming og Liu Shaoqi, som bakvasket massene og holdt dem nede. Og han har hele tida kritisert og korrigert de forskjellige tendenser som har forekommet i partiet med hensyn til å isolere seg fra massene, Formann Mao har gang på gang lært oss at det kommunistiske partis forhold til massene må være lik fiskens forhold til vannet. En kommunist må aldri isolere seg fra massene. I dag, da vi har vunnet veldige seirer i den store proletariske kulturrevolusjon og det er knyttet enda sterkere bånd mellom partiet og massene enn noen gang tidligere, må vi fortsatt legge stor vekt på å gå ut til massene, ha omsorg for dem, lytte oppmerksomt til dem og rådføre oss med dem om de spørsmål som reiser seg. Vi må drive gode 7. mai-kaderskoler. Vi må ta regelmessig del i det kollektive produktive ar­beid. Vi må vokte oss for å gjenta den feil at vi isolerer oss fra massene. I motsetning til den typen som sier seg å være et «ytmykt alminnelig lite mennske», men som i virkeligheten er en stør karrierejeger, må vi lære oppriktig av massene, samtidig med at vi utret­telig skolerer dem i Mao Zedongs tenkning, overvinner feilaktige tendenser og høyner folkets politiske bevisst­het.

Formann Mao har alltid lagt omsorg for dagen for enheten mellom alle nasjonaliteter i landet. I vårt land lever mange nasjonaliteter. Det er av den største betydning at man sikrer gode forhold mellom Han-folket og de nasjonale minoritetene. Vi må bekjempe så vel Han-sjåvinismen og lokal-nasjonalismen, utvikle de bro­derlige forhold som de forskjellige nasjonalitetene har skapt seg imellom under revolusjonen og kampen for å bygge opp fedrelandet, og vi må forsterke den store enheten mellom folk av alle nasjonaliteter i landet.

6. Det er nødvendig å opprettholde den demokra­tiske sentralismen. I våre partistatutter er det slått fast at det organisatoriske prinsippet for partiet er den demokratiske sentralismen, det vil si en sentralisme som bygger på demokrati og et demokrati under en sentrali­sert ledelse. Både i og utenfor partiet må vi skape en politisk situasjon med både sentralisme og demokrati, både disiplin og frihet, både en enhetlig vilje og en personlig åndsfrihet og livlighet. Vårt parti er et kamp- parti, og uten sentralisme, disiplin og en enhetlig vilje kan det ikke overvinne fienden. Men det kan ikke finnes noen riktig sentralisme uten demokrati. Derfor er kamerat Mao Zedong til enhver tid motstander av den praksis at «det er det jeg sier som teller» og går inn for en praksis at man skal «la alle få si det de har på hjertet». Han er motstander av løgner og vil at man skal si sannheten. Han stiller som krav til arv­takerne av proletariatets revolusjonære sak at de skal være dristige i å øve kritikk og selvkritikk. Vi må la vårt partis tradisjonelle demokratiske arbeidsstil få utfolde seg fritt, til enhver tid øve kritikk og selvkritikk, opprettholde sannheten og rette på mistak. Men både innen hæren og i det sivile arbeid tar vårt demokrati sikte på å befeste sentralismen, forsterke disiplinen og øke kampviljen, ikke på det motsatte. Partikomitéer på alle trinn må innføre cg forsterke partikomité-systemet, styrke den sentraliserte ledelsen, forhindre en over­dreven desentralisering og den praksis som går ut på «mange sentra», noe som i virkeligheten betyr intet sentrum, og må nå fram til enhet i tenkningen, politik­ken, planlegginga, ledelsen og aksjonene på grunnlag av Mao Zedongs tenkning og under ledelse av partiets sentralkomité med Formann Mao som leder og vise­formann Lin som varaleder.

Det er nødvendig å bygge opp en mektig folkehær. Partiets historiske erfaringer viser at «Uten en folke­hær har folket ingenting». Det kinesiske folks frigjø­ringshær er en proletarisk hær som ble skapt av og som ledes av vår store leder Formann Mao og står under viseformann Lins kommando. «Vårt prinsipp er: partiet kommanderer over geværet, det ville være helt utillatelig å la geværet kommandere over partiet». For­mann Mao har opprettholdt den marxistisk-Ieninistiske linje og har overvunnet «venstre»- og høyreopportunismens sabotasjeforsøk, og dette har resultert i at hæren var er vokst i styrke og blitt støttepillaren i vårt proletariske diktatur. Det vil ikke bli fred i verden så lenge der finnes klasser, så lenge imperialismen fort­setter å bestå. De to supermaktene, den amerikanske imperialismen og den sovjetrevisjonistiske sosialimperialismen, konkurrerer og samarbeider i dag med hver­andre og driver en hegemonipolitikk i et forgjeves for­søk på å dele opp verden mellom seg. Også den japanske militarismen forsøker å virkeliggjøre sin gamle skjønne drøm om et «større felles østasiatisk velstandsområde». Derfor må vi ikke under noen omstendigheter overse faren for at de kan gå til aggresjon mot vårt fedreland for å få i stand en omveltning der. Vårt prinsipp er:

«Vi vil ikke gå til angrep, dersom vi ikke selv blir angrepet; hvis vi blir angrepet, vil vi sikkert og visst gå til motangrep». Vi må ikke et eneste øyeblikk glemme beredskapen mot krig. Vi må til enhver tid stå rede til å slå tilbake aggresjon og omveltningsforsøk fra en hvilken som helst imperialismes side. Vi er fast bestemt på at vi skal frigjøre Taiwan. Vi trenger ikke bare en mektig hær, men også et mektig flyvåpen og en mektig marine. Vi må ikke bare ha en mektig regu­lær hær, vi må også organisere folkemilitsen i stor målestokk. Da vil vi kunne drukne en hvilken som helst imperialisme som drister seg til å gjøre invasjon i landet vårt, i folkekrigens store hav.

8. Det er nødvendig å opprettholde den proletariske internasjonalisme. Formann Mao har bestandig lært opp hele hæren og folket i hele landet i den proletariske internasjonalismen, slik at de kan overvinne både «ven­stre»- og høyreopportunistisk innblanding og innta en riktig holdning til forholdet mellom revolusjonen i Kina og dets støtte og hjelp til verdensrevolusjonen.

I de kamper som Kinas Kommunistiske Parti har ført i de femti åra som er gått har det alltid mottatt støtte fra verdensproletariatet og folket i alle land, støtte fra vennligsinnede land og organisasjoner samt støtte fra marxistisk-Ieninistiske broderpartier og organisasjo­ner over hele verden. De seirer vi har vunnet er nøye forbundet med den støtte vi har fått av dem. Vi skal bestandig være dem takknemlig og aldri glemme dem. Formann Mao lærer oss at «Ifølge det leninistiske syn kreves det for et sosialistisk lands endelige seier ikke bare innsats fra landets eget proletariat og brede mas­ser, men også at verdensrevolusjonen seirer og at systetemet med menneskers utbytting av mennesker avskaf­fes over hele kloden, hvoretter hele menneskeheten vil bli frigjort». Det kinesiske proletariats og det kinesiske folks grunnleggende interesser er ikke bare identiske med interessene for det albanske, det vietnamesiske, laotiske, kambodsjanske og koreanske folk og alle asia­tiske, afrikanske og latinamerikanske folk, men også med interessene for folket i alle land, innbefattet folket i De forente stater, Sovjetunionen og Japan. I sin er­klæring av 20. mai 1970 pekte Formann Mao på at «faren for en ny verdenskrig er framleis tilstede, og folket i alle land må forberede seg. Men det er revolu­sjon som er hovedtendensen i verden i dag.» Det kinesis­ke kommunistpartis oppgave er: på den ene siden lede proletariatet og folket i landet i å gjøre et godt arbeid i revolusjonen og oppbygginga i deres eget land, og på den annen side gjøre den størst mulige innsats i den felles kamp med folket i alle land for å overvinne de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier, bekjempe den hegemonipolitikk som de to supermaktene driver og bekjempe den imperialistiske aggresjons- og krigs­politikk. Dette er vårt prinsipielle standpunkt som er fast og urokkelig. Selv om vi har oppnådd en viss framgang i vår egen revolusjon og oppbygging, er lan­det vårt framleis forholdsvis fattig og tilbakeliggende. Vårt bidrag til verdensrevolusjonen er ennå meget lite. Vi må fortsette vår innsats. Men selv når Kina etter flere tiår er blitt et sterkt sosialistisk land, må vi aldri la oss smitte verken av stormaktssjavinisme eller stor- partisjåvinisme. Vi må alltid huske Formann Maos lære: «I våre internasjonale forbindelser må vi, det kinesiske folk, besluttsomt, grundig og helt og fullt kvitte oss med stormaktssjavinisme.» Enhver nasjon, den være seg stor eller liten, har sine sterke og svake sider. Vi må lære av de sterke sidene ved de revolusjonære folk i andre land og alltid stå sammen med dem, kjempe side om side med dem og sammen med dem vinne seier.

Tusener og atter tusener av martyrer har i lange og harde kamper ofret livet for det kinesiske folks og verdens folks frigjøringssak. Deres revolusjonære ånd vil for evig tid være en inspirasjon for oss. Uansett hvilke vansker eller gjenvordigheter vi vil støte på, skal intet kunne stanse oss på vår frammarsj.

Vi lever i en tidsalder da imperialismen går sitt fullstendige sammenbrudd i møte, og da sosialismen er på marsj fram til verdensomspennende seier. Sammen­liknet med de dager da Kinas Kommunistiske Parti ble stiftet for femti år siden, er den revolusjonære situa­sjon verden over i dag utmerket. Den er bedre enn den noen gang har vært. Imperialismens, revisjonismens og de reaksjonæres undergang er ikke langt unna.

Foren dere for å vinne enda større seirer!

Leve marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning!

Leve det store, ærerike og riktige Kinas Kommunis­tiske Parti!

Leve seieren for Formann Maos proletariske revolu­sjonære linje!

Leve den store leder Formann Mao! Formann Mao lenge leve!

1. Lin Biao var nestleder i KKP fra 1958 til 1971, før det ble avslørt at han organiserte et kontrarevolusjonært kupp mot Mao og partiledelsen. Da Lin ble avslørt forsøkte han å flykte med fly til Sovjetunionen, men flyet kræsjet på veien. Lin Biao sto for en revisjonistisk linje, for samarbeid med den moderne revisjonismen i land som Sovjet og Cuba, men denne ble skjult bak en tilslutning til Mao Tsetungs Tenkning, og ble også ofte maskert med ultra-«venstre»-fraser. For videre lesing om Lin Biao henviser vi til kamerat Yao Wenyuans tekst Om det sosiale grunnlaget for Anti-parti-klikken til Lin Biao. – TFM