Avvis myten om “nye imperialister”

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Det opportunistiske partiet MLPD fra Tyskland, og flere andre lignende krefter, har utformet en tese om at en rekke land i den tredje verden er blitt “nye imperialister”. En slik tese er tvers gjennom falsk, og bryter med Lenins teori om imperialismen og formann Maos teori om nydemokratiet.

MLPD identifiserer en gruppe av 14 land som de kaller “ny-imperialister”: Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika, Mexico, Indonesia, Sør-Korea, Tyrkia, Argentina, Saudi Arabia, Qatar, De forente arabiske emirater (UAE) og Iran. Det er korrekt at Russland og Kina er imperialister, men alle de andre nevnte landene er halvkolonier dominert av imperialistene.

Innledningsvis presiserer vi at imperialismen er det høyeste stadiet av kapitalismen, og at Lenin definerte dette til å ha begynt rundt 1900, da hele verden var fordelt mellom imperialistiske stormakter som kolonier og halvkolonier. Frem til 1900 kunne kapitalistiske land ekspandere “fritt” i områder som enda ikke var underlagt andre, men fra rundt 1900 var verden ferdig oppdelt, og dermed måtte enhver nyoppdeling skje ved hjelp av krig. Og de enorme prosessene av nyoppdeling skjedde også ganske riktig som følge av 1. og 2. verdenskrig.

Russland og Kina er imperialister, ikke India og Brasil

Russland var en imperialist før revolusjonen i 1917, og ble det på nytt etter kontrarevolusjonen i 1956. De russiske revisjonistene dominerte de ikke-russiske sovjetrepublikkene, hele Comecon-blokken, bestående av land som Polen og Ungarn, og en rekke land i Asia og Afrika (periodevis Afghanistan og Etiopia for eksempel). I tilfellet Russland var landet aldri en koloni, og trengte dermed ikke å frigjøre seg fra den koloniale posisjonen.

Kina derimot, var en halvkoloni før 1949, og ble dominert hovedsakelig av USA, England, Frankrike og Tyskland, som dels delte landet i innflytelsessfærer. Gjennom den nydemokratiske revolusjonen som ble fullført i 1949, frigjorde landet seg, kastet imperialismen ut, etablerte nydemokratiet og gikk direkte videre til å bygge sosialismen i andre halvdel av 1950-tallet. Da revisjonistene gjorde kontrarevolusjon i 1976 var Kina dermed ikke et underordna land, de var ikke en koloni, og kapitalismen ble restaurert i en selvstendig nasjon – som raskt ble en imperialist. Allerede på 1980-tallet omtales Kina som sosialimperialistisk av Perus Kommunistiske Parti.

Kina løsrev seg fra imperialismen gjennom revolusjon. Dette er den eneste veien for et underordna land. Men tesen MLPD setter frem om “ny-imperialisme”, sier at det finnes en annen vei: Om land som Mexico, Tyrkia og India er imperialister, betyr det at alle land kan frigjøre seg fra posisjonen som undertrykt land, uten revolusjon. MLPD skriver at mer enn halvparten av verdens befolkning bor i de nevnte 14 landene, og dermed betyr deres teori også at flertallet – faktisk alle – land i verden teoretisk sett kan bli imperialister. Men hvor blir det da av de undertrykte landene? Kan et land være imperialistisk uten å undertrykke andre land?

Imperialisme betyr at de få utbytter de mange

Lenin beskriver hvordan imperialismen skaper et fåtall rike og mektige land som undertrykker andre: “Monopoler, oligarki, streben etter herredømme istedenfor etter frihet, og et fåtall rike og mektige nasjoners utbytting av et stadig større antall små eller svake nasjoner – alt dette skapte de kjennetegn hos imperialismen som gjør at vi karakteriserer den som snyltende eller råtnende kapitalisme.” og “Et solid grunnlag for imperialistisk undertrykking og utbytting av de fleste nasjoner og land i verden for noen få grunnrike staters kapitalistiske snyltetilværelse!”

I MLPDs forestilling om verden i dag, har imperialismen skiftet karakter, og de imperialistiske landene omfatter, om vi legger nord-amerikanske, europeiske og “ny-imperialistiske” land sammen, det meste av verden. Dermed blir det et flertallig antall mektige nasjoner (ikke rike, for ingen ville kalt India eller Sør-Afrika rike!), som undertrykker og utbytter et lite mindretall svake nasjoner. Det ser underlig ut, om man legger til grunn marxismens politiske økonomi, som lærer oss at et lite mindretall utbytter et stort flertall.

Lenin skriver også: “Imperialismen, som betyr oppdeling av verden og utbytting ikke bare av Kina, og som betyr monopolistisk høye profitter for en håndfull av de rikeste land, skaper den økonomiske mulighet for å bestikke de øverste lag av proletariatet; dermed nærer, former og befester den opportunismen.”

MLPD opptrer som et politisk uttrykk for arbeideraristokratene som er kjøpt opp, og deres forfalskning av forholdene i imperialismen tjener til å gi legitimitet til reformisme både i de imperialistiske og de halvkoloniale landa. Særlig iøynefallende blir det at i henhold til denne teorien kan imperialister oppstå uten krig, og verden kan deles opp på nytt uten krig, og halvkolonier kan frigjøre seg uten revolusjon. For eksempel betyr denne teorien om “ny-imperialisme” at Saudi Arabia, Sør-Korea og Tyrkia har funnet en annen vei fra halvkoloni til fri imperialist: Nemlig ved samarbeid med yankee-imperialismen. Hva kan teorien ellers bety? Hvilke konsekvenser får dette for politisk strategi i den tredje verden? Den logiske konklusjonen er at det nasjonale borgerskapet kan frigjøre sine land fra imperialismen, ved samarbeid med utenlandsk imperialisme. Dette er en idé mange borgerlige krefter har forfektet lenge, men den står i direkte motsetning til marxismen.

Bare revolusjon kan frigjøre undertrykte nasjoner

Formann Mao har løst spørsmålet om hvordan kolonier og halvkolonier kan frigjøre seg i den imperialistiske epoken: Proletariatet må lede nasjonene til nydemokratisk revolusjon, på grunnlag av en klasseallianse som inkluderer proletariatet, bøndene, småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet, mot de to utbytterklassene: storborgerskapet og godseierklassen, og mot utenlandsk imperialisme. Han skriver:

“Fordi det er et borgerskap i et kolonialt og halvkolonialt land og underkua av imperialismen, vil det kinesiske nasjonale borgerskapet beholde visse revolusjonære egenskaper til visse tider og til en viss grad —  sjøl i imperialismens tidsalder —  i motstanden sin mot de utenlandske imperialistene og de innenlandske regjeringene av byråkrater og krigsherrer. (…) Og det kan gå i forbund med proletariatet og småborgerskapet mot slike fiender som det er villig til å slåss mot. På dette viset skiller det kinesiske borgerskapet seg fra borgerskapet i det gamle Tsar-Russland. Siden Tsar-Russland var et militært-føydalt imperialistisk land som dreiv med aggresjon mot andre land, mangla det russiske borgerskapet fullstendig revolusjonære egenskaper. Der var oppgava til proletariatet å kjempe mot borgerskapet, ikke å slutte seg sammen med det. Men Kinas nasjonale borgerskap har revolusjonære egenskaper til visse tider og i en viss grad fordi Kina er et kolonialt og halvkolonialt land som er offer for aggresjon. Her er oppgava til proletariatet å danne en enhetsfront med det nasjonale borgerskapet mot imperialismen og byråkrat- og krigsherre-regjeringene, og ikke se bort fra de revolusjonære egenskapene til borgerskapet.”

Men så presiserer formann Mao:

“Men på samme tid, i og med at det kinesiske nasjonale borgerskapet er en borgerlig klasse i et kolonialt og halvkolonialt land og dermed umåtelig veikt økonomisk og politisk, har det en annen egenskap, nemlig en hang til å forsone seg med revolusjonens fiender. Sjøl når det tar del i revolusjonen er det uvillig til å bryte fullstendig med imperialismen, og dessuten er det nært knytta til utbyttinga av landsbygda gjennom grunnrenta. Derfor er det verken villig eller i stand til å styrte imperialismen, og enda mindre de føydale kreftene, på en grundig måte. Derfor kan ikke det nasjonale borgerskapet fullføre eller løse noen av de to grunnleggende problema eller oppgavene til den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina.”

Dermed konkluderer formann Mao med at de demokratiske revolusjonene i vår tid, altså i det imperialistiske stadiet, revolusjoner som retter seg mot restene av føydalisme og mot utenlandsk imperialisme, ikke kan lykkes under borgerlig ledelse. De kan bare lykkes ved at proletariatet tar ledelsen i den demokratiske revolusjonen av en ny type, den nydemokratiske revolusjonen. Hvis ikke vil det nasjonale borgerskapet igjen og igjen inngå kompromisser med storborgerskapet (delt i en byråkrat- og en kompradorfraksjon), de føydale godseierne og utenlandsk imperialisme. Et land som Mexico er for eksempel svært dominert av USA, som dominerer landet økonomisk, politisk og militært. Mexico utbyttes i stor grad av USA, og det kan være liten tvil om det. Vedrørende land som Sør-Korea og Saudi-Arabia ser det kanskje mindre tydelig ut, men det kan likevel være liten tvil om at de domineres av USA, og at de er i en annen posisjon i verden enn for eksempel Frankrike eller for den saks skyld Norge. Der hvor Saudi Arabia for eksempel fører krig, som i Jemen, er det hovedsakelig i tjeneste for USA-imperialismen.

Kort sagt må ideen om “ny-imperialistiske” land avvises. Den er i strid med marxismen og marxismen gjenspeiler også her virkeligheten slik den er. Imperialisme betyr at noen rike og mektige land undertrykker og utbytter de undertrykte nasjonene (kolonier og halvkolonier). Å befri seg fra denne posisjonen krever revolusjonær krig. I det imperialistiske stadiet av kapitalismen er ikke borgerskapet i noe land lenger i stand til å lede slik revolusjonær krig, og oppgaven med å fullføre den demokratiske revolusjonen faller på proletariatet. I de undertrykte landa bevares og utvikles halvkolonialismen og halvføydaliteten, bare i nye former og forkledninger. Tesen om “ny-imperialisme” reviderer marxismen og er falsk.

Referanser

On the emergence of the new-imperialist countries — ICOR

On the Emergence of the New-Imperialist Countries

Imperialismen – Tjen folket – kommunistene i Norge

Formann Mao: Om nydemokratiet – Tjen Folket Media