Korriger arbeidsstilen til partiet

KORRIGER ARBEIDSSTILEN TIL PARTIET¹

1. februar 1942

I dag åpner partiskolen, og jeg ønsker den lykke til.

Jeg vil gjerne si litt om problemet med arbeidsstilen til partiet vårt.

Hvorfor trengs det et revolusjonært parti? Det trengs et revolusjo­nært parti fordi det fins fiender i verden som undertrykker folket, og fordi folket vil frigjøre seg fra undertrykkinga. Det vi trenger i kapita­lismens og imperialismens epoke, er nettopp et revolusjonært parti som kommunistpartiet. Uten et slikt parti er det rett og slett umulig for folket å frigjøre seg fra undertrykkinga til fienden. Vi er kommunister. Vi vil lede folket i kampen for å knuse fienden. Derfor må vi holde god orden i rekkene våre og marsjere i takt. Styrkene våre må være ut­valgte og våpna våre må være gode. Hvis disse vilkåra ikke er oppfylt, kan vi ikke knuse fienden.

Hvilke problemer fins i partiet vårt nå? Generallinja til partiet er rik­tig og ikke noe problem, og arbeidet til partiet har gitt frukter. Partiet har flere hundre tusen medlemmer som leder folket i svært harde og innbitte kamper mot fienden. Dette står klart for alle og er heva over tvil.

Fins det så fortsatt noe problem i partiet, eller gjør det det ikke? Jeg påstår at det gjør det, og i en viss forstand er problemet ganske alvor­lig.

Hva er det for problem? Det er at tenkninga til ei rekke kamerater ikke ser ut til å være helt riktig, ikke er helt som den bør være.

Det er med andre ord fortsatt noe galt med studiestilen, stilen i parti­arbeidet og skrivestilen. Når vi sier at det er noe galt med studiestilen, tenker vi på subjektivismens sjukdom. Når vi sier at det er noe galt med stilen i partiarbeidet, tenker vi på sekterismens sjukdom. Når vi sier at det er noe galt med skrivestilen, tenker vi på den sjukdommen vi kaller den klisjéprega skrivestilen i partiet.[1] Alt dette er galt. Det er skadelige vinder. Men de er ikke som nordavinden om vinteren, som feier over hele himmelen. Subjektivismen, sekterismen og den klisjé­prega skrivestilen i partiet er ikke lenger den framherskende stilen, ba­re byger med motvind, skadelige vinder fra luftverntunnelene. (Latter.) Men det er ikke bra at det fortsatt blåser slike vinder i partiet. Vi må stenge de åpningene de kommer fra. Hele partiet må ta fatt på oppga­va med å stenge disse åpningene, og det samme må partiskolen. Disse tre skadelige vindene — subjektivismen, sekterismen og den klisjéprega skrivestilen i partiet — har historiske røtter. Sjøl om de ikke er fram­herskende i hele partiet lenger, skaper de fortsatt problemer og slår mot oss uten stans. Derfor er det nødvendig å gjøre motstand og å stu­dere, analysere og kaste lys over dem.

Bekjemp subjektivismen for å korrigere studiestilen, bekjemp sekte­rismen for å korrigere stilen i partiarbeidet og bekjemp partiklisjéer for å korrigere skrivestilen — slik er oppgava vi står foran.

For å slå fienden må vi korrigere arbeidsstilen innafor partiet. Stu­diestilen og skrivestilen er også en del av arbeidsstilen til partiet. Straks vi har korrigert arbeidsstilen til partiet fullstendig, vil folket i hele lan­det følge vårt eksempel. Folk utafor partiet som har samme slags dårli­ge vaner, vil følge eksemplet vårt og rette på feilene sine hvis de er bra og ærlige folk. På det viset påvirker vi hele nasjonen. Så lenge vi hol­der god orden i rekkene i kommunistpartiet og marsjerer i takt, så len­ge styrkene våre er utvalgte og våpna våre gode, kan vi knuse alle fien­der, uansett hvor mektige de er.

Nå skal jeg snakke om subjektivismen.

Subjektivismen er en feilaktig studiestil. Den står i motsetning til marxismen-leninismen, og hører ikke hjemme i et kommunistisk parti. Det vi trenger, er den marxist-leninistiske studiestilen. Det vi kaller stu­diestil, er ikke bare studiestilen i skolene, men i hele partiet. Det dreier seg om tenkemåten til kameratene i de ledende organene, til alle kadrene og medlemmene i partiet, om holdninga vår til marxismen- leninismen, om holdninga kameratene i hele partiet har til arbeidet sitt. Det er altså et uvanlig viktig spørsmål, ja et spørsmål av førsterangs betydning.

Mange er prega av uklare forestillinger. Det fins for eksempel uklare forestillinger om hva en teoretiker er, hva en intellektuell er, og hva som menes med å knytte teori sammen med praksis.

La meg først spørre: Er det teoretiske nivået i partiet høyt eller lavt? Det er nylig blitt oversatt flere marxist-leninistiske verker og det er sta­dig flere som leser dem. Det er svært bra. Men kan vi av den grunn si at det teoretiske nivået i partiet er blitt svært høyt? Det er riktig at ni­vået er litt høyere enn før, men den teoretiske fronten er slett ikke på høyde med det rike innholdet i den kinesiske revolusjonære bevegelsen. Hvis vi sammenlikner de to sidene, viser det seg at den teoretiske sida ligger langt etter. Allment sett kan ikke teorien holde tritt med den re­volusjonære praksisen vår ennå, og langt mindre gå foran, slik den burde. Vi har ennå ikke heva den rike og mangfoldige praksisen vår opp på det teoretiske nivået som er nødvendig. Vi har ennå ikke under­søkt alle problemene i den revolusjonære praksisen — ikke en gang de viktigste — og heva dem opp på et teoretisk nivå. Bare tenk etter. Hvor mange av oss har utarbeidd teorier om kinesisk økonomi, poli­tikk, militærvesen eller kultur som er verd å kalles teorier, som kan kalles vitenskapelige og omfattende teorier og ikke overflatisk lapp­verk? Dette gjelder særlig økonomisk teori: Den kinesiske kapitalismen har utvikla seg i hundre år sia opiumskrigen, men likevel er det ikke lagd et eneste teoretisk verk som samsvarer med den faktiske økonomi­ske utviklinga i Kina, og som er virkelig vitenskapelig. Kan vi for ek­sempel si at det teoretiske nivået i studiet av de økonomiske probleme­ne i Kina allerede er høyt? Kan vi si at partiet vårt alt har økonomiske teoretikere som fortjener å kalles teoretikere? Så visst ikke. Vi har lest ganske mange marxist-leninistiske bøker, men kan vi av den grunn hevde at vi har teoretikere? Det kan vi ikke. For marxismen-leninismen er den teorien Marx, Engels, Lenin og Stalin skapte på grunnlag av praksis, og de allmenne slutningene de trakk på grunnlag av den histori­ske virkeligheten og den revolusjonære praksisen. Hvis vi bare leser verkene deres, men ikke går et steg videre og studerer den historiske virkeligheten og revolusjonære praksisen i Kina i lys av teorien deres, eller ikke gjør noen anstrengelser for å tenke teoretisk gjennom den re­volusjonære praksisen i Kina, bør vi ikke være så innbilske at vi kaller oss sjøl marxistiske teoretikere. Resultatene på den teoretiske fronten ville bli svært dårlige hvis vi, som medlemmer av Kinas Kommunistiske Parti, lukker øynene for Kinas problemer og bare lærer utenat løsrevne slutninger eller prinsipper fra de marxistiske skriftene. Kan vi kalle en person for en marxistisk teoretiker hvis han bare er i stand til å lære utenat marxistisk økonomi og filosofi og gjenfortelle flytende fra ka­pittel 1 til kapittel 10, men er helt utejav stand til å bruke det? Nei, det kan vi ikke! Hva slags teoretikere vil vi ha? Vi vil ha teoretikere som i samsvar med det marxist-leninistiske standpunktet, synet og metoden kan gi riktige forklaringer på de praktiske problemene som dukker opp i løpet av historia og revolusjonen, og som kan forklare vitenskapelig og klargjøre teoretisk Kinas økonomiske, politiske, militære og kultu­relle problemer. Det er slike teoretikere vi vil ha. For å bli en slik teore­tiker må en person virkelig forstå kjernen i marxismen-Ieninismen, det marxist-leninistiske standpunktet, synet og metoden og teoriene til Le­nin og Stalin om revolusjonen i koloniene og om den kinesiske revolu­sjonen. Han må kunne bruke dette til å gjøre grundige og vitenskapeli­ge analyser av de praktiske problemene i Kina, og oppdage lovene for hvordan disse problemene utvikler seg. Det er slike teoretikere vi virke­lig trenger.

Nå har sentralkomiteen i partiet vedtatt å oppfordre kameratene til å lære seg hvordan de skal bruke det marxist-leninistiske standpunktet, synet og metoden for å studere kinesisk historie, økonomi, politikk, militærvesen og kultur grundig, og til å analysere alle problemer kon­kret på grunnlag av et utførlig materiale, og så trekke teoretiske slut­ninger. Dette er oppgava vi står foran.

Kameratene på partiskolen må ikke se på den marxistiske teorien som livløse dogmer. Det er nødvendig å mestre og bruke den marxisti­ske teorien, mestre den for å bruke den og bare derfor. Hvis du kan bruke det marxist-leninistiske synet til å klargjøre ett eller to praktiske problemer, bør du få anerkjennelse og ros for å ha oppnådd noe. Jo flere problemer du klargjør, og jo mer omfattende og grundig du gjør det, desto mer har du oppnådd. Partiskolen vår bør også knesette rege­len om at grunnlaget for å vurdere om studentene er gode eller dårlige, er hvordan de ser på Kinas problemer etter at de har studert marxismen-Ieninismen, om de ser problemene klart eller ikke, og om de ser dem i det hele tatt eller ikke.

Nå skal vi ta for oss spørsmålet om «de intellektuelle». Intellektuelle blir satt særlig høyt fordi Kina er et halvkolonialt, halvføydalt land som er kulturelt tilbakeliggende. For over to år sia gjorde sentralkomi­teen i partiet et vedtak[2] om de intellektuelle. Det gikk ut på at vi skulle vinne massen av intellektuelle over til oss, og ønske alle sammen velkommen hvis de var revolusjonære og villige til å ta del i motstanden mot Japan. Det er helt rett av oss å sette intellektuelle høyt, for uten revolusjonære intellektuelle kan ikke revolusjonen seire. Men vi veit al­le at det fins mange intellektuelle som syns de sjøl er svært lærde og som brisker seg med kunnskapene sine. De skjønner ikke at dette er ille og skadelig, og til hinder for at de utvikler seg. De bør være klar over at mange såkalte intellektuelle i virkeligheten er svært uvitende relativt sett, og at arbeiderne og bøndene noen ganger veit mer enn dem. Her vil noen si: «Ha! Du snur tingene på hodet og prater tull.» (Latter.) Men ikke bli opphissa, kamerater. Det er noe sant i det jeg sier.

Hva er kunnskap? Helt sia klassesamfunnet oppsto, har det bare funnes to former for kunnskap, nemlig kunnskap om kampen for pro­duksjonen og kunnskap om klassekampen. Disse to formene for kunnskap har nedfelt seg i naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Filo­sofien er generaliseringa og sammenfatninga av kunnskapen om natu­ren og kunnskapen om samfunnet. Fins det andre former for kunn­skap? Nei. La oss nå se på en type studenter, nemlig dem som har gått på skoler som er fullstendig isolert fra den praktiske virksomheten i samfunnet. Hva med dem? En som går på en sånn grunnskole, stude­rer videre og så går på et sånt universitet, blir rekna for å ha en viss porsjon lærdom etter at han har tatt eksamen. Men han har bare bok­lig lærdom. Han har ennå ikke tatt del i praktisk virksomhet, eller brukt det han har lært på noe område av livet. Kan vi kalle en slik per­son en fullt utvikla intellektuell? Etter mi mening kan vi neppe gjøre det, for kunnskapene hans er fortsatt ufullstendige. Hva er så for­holdsvis fullstendig kunnskap? All forholdsvis fullstendig kunnskap blir danna i to stadier: Det første stadiet er sansemessig kunnskap, og det andre er rasjonell kunnskap, som er et høyere utviklingsstadium av sansemessig kunnskap. Hva slags kunnskap er studentenes boklige lær­dom? Sjøl om vi forutsetter at all kunnskapen deres er sann, er det li­kevel ikke kunnskap de har tilegna seg gjennom personlige erfaringer. Den består derimot av teorier som forgjengerne deres har utarbeidd ved å sammenfatte erfaringene fra kampen for produksjonen og klas­sekampen. Det er helt nødvendig at studentene skaffer seg slik kunns­kap. Men det må være klart at for deres vedkommende er slik kunns­kap fortsatt ensidig i en viss forstand — andre har stadfesta disse kunnskapene, og sjøl har de ikke gjort det ennå. Det viktigste er å væ­re flink til å bruke denne kunnskapen i livet og i praksis. Derfor rår jeg dem som bare har boklig lærdom, men ennå ikke har hatt kontakt med virkeligheten, til å innse sine egne mangler og bli litt mer beskjedne. Det samme gjelder dem som har lite praktisk erfaring.

Hvordan kan de som bare har boklig lærdom bli forvandla til virke­lige intellektuelle? Den eneste måten å gjøre det på, er å få dem til å ta del i praktisk arbeid og bli praktikere, å få dem som driver med teore­tisk arbeid til å studere viktige praktiske problemer. På det viset kan vi nå målet vårt.

Det jeg har sagt, vil sikkert gjøre noen sinte. De vil si: «Ut fra for­klaringa di ville ikke en gang Marx bli rekna som en intellektuell.» De tar feil. Marx tok del i praksisen til den revolusjonære bevegelsen og skapte også revolusjonær teori. Med utgangspunkt i varen, det enkle­ste elementet i kapitalismen, studerte han den økonomiske oppbyggin­ga av det kapitalistiske samfunnet grundig. Millioner mennesker så og handterte varer hver eneste dag, men dette var de så vant med at de ik­ke gjorde seg noen tanker om det. Marx var den første som studerte varen vitenskapelig. Han gjennomførte et enormt forskningsarbeid om varens virkelige omformingsprosess og utleda en tvers igjennom viten­skapelig teori ut fra denne tingen, som fans overalt. Han studerte natu­ren, historia og den proletariske revolusjonen, og skapte den dialek­tiske materialismen, den historiske materialismen og teorien om den proletariske revolusjonen. På det viset blei Marx en fullt utvikla intel­lektuell, og er høydepunktet i menneskelig visdom. Han var grunnleg­gende forskjellig fra dem som bare har boklig lærdom. Marx gjennom­førte detaljerte undersøkelser og studier under praktiske kamper, fore­tok generaliseringer og prøvde så slutningene sine i praktisk kamp. Nettopp dette er det vi kaller teoretisk arbeid. Partiet vårt trenger man­ge kamerater som vil lære hvordan slikt arbeid skal gjøres. I partiet fins det mange kamerater som kan lære seg slik teoretisk forskning. De fleste av dem er intelligente og lovende, og vi må sette dem høyt. Men de må følge riktige prinsipper og ikke gjøre feilene fra fortida om igjen. De må forkaste dogmatismen og ikke nøye seg med fiks ferdige formuleringer i bøker.

Det fins bare en slags sann teori i denne verden, og det er teori som er avleda av den objektive virkeligheten og så stadfesta av den. Ikke noe annet fortjener navnet teori slik vi bruker ordet. Stalin sa at teo­rien blir formålsløs hvis den ikke blir knytta sammen med praksis.[3] Formålsløs teori er ubrukelig og falsk, og må forkastes. Vi må sette dem som er glade i å lage formålsløse teorier i gapestokken, Marxismen-leninismen er den riktigste, mest vitenskapelige og mest re­volusjonære sannheten som er vokst ut av den objektive virkeligheten og stadfesta av den. Men mange av dem som studerer marxismen- leninismen, ser på den som livløse dogmer. På det viset hindrer de at teorien blir utvikla, og skader både seg sjøl og andre kamerater.

På den andre sida vil de av kameratene våre som driver med praktisk arbeid også råke ille ut hvis de bruker erfaringene sine galt. Det er rik­tig at de ofte har et vell av erfaringer. Det er svært verdifullt, men det er svært farlig dersom de slår seg til ro med sine egne erfaringer. De må innse at kunnskapen deres stort sett er sansemessig og begrensa, og at de mangler rasjonell og omfattende kunnskap. De mangler med an­dre ord teori, og derfor er kunnskapen deres forholdsvis ufullstendig. Uten forholdsvis fullstendig kunnskap er det umulig å drive revolusjo­nært arbeid godt.

Det fins altså to former for ufullstendig kunnskap. Den ene er den fiks ferdige kunnskapen som fins i bøker, og den andre er kunnskap som stort sett er sansemessig og begrensa. Begge er ensidige. Riktig og forholdsvis fullstendig kunnskap kan vi bare få ved å forene de to for­mene.

Men for å studere teori må de av kadrene våre som har arbeider- el­ler bondebakgrunn først få allmennutdanning. Ellers kan de ikke lære seg marxist-leninistisk teori. Når de har fått slik utdanning, kan de stu­dere marxismen-leninismen når som helst. Da jeg var barn, gikk jeg al­dri på noen marxist-leninistisk skole. Det jeg lærte, var slike ting som: «Mesteren sa: ’Så skjønt det er å lære og hele tida gå gjennom det en har lært.’»[4] Sjøl om lærestoffet var forelda, hadde jeg en del nytte av det, for jeg lærte meg å lese. Nå om dagen studerer vi ikke de konfusianske klassikerne lenger, men nye emner som moderne kinesisk, histo­rie, geografi og elementær naturvitenskap. Dette er til nytte overalt når en har lært det. Sentralkomiteen i partiet krever nå ettertrykkelig at kadrene som har arbeider- og bondebakgrunn må få allmennutdan­ning, for da kan de begynne å studere hva som helst — politikk, militærteori og økonomi. Ellers blir de aldri i stand til å studere teori, trass i de rike erfaringene de har.

For å bekjempe subjektivismen, må vi altså gjøre begge disse to ty­pene mennesker i stand til å utvikle seg på det området der de har mangler, og til å smelte sammen med den andre typen. De som har boklig lærdom, må utvikle seg på det praktiske området. Først da slut­ter de å nøye seg med bøker og unngår å gjøre dogmatiske feil. De som har erfaringer fra praktisk arbeid, må begynne å studere teori og sam­vittighetsfullt lese bøker. Først da blir de i stand til å systematisere og sammenfatte erfaringene sine, og heve dem opp på et teoretisk nivå. Først da unngår de å ta de begrensa erfaringene sine for å være all­menngyldige sannheter og å gjøre empiristiske feil. Både dogmatisme og empirisme er subjektivisme, sjøl om de stammer fra motsatte poler.

Det fins altså to former for subjektivisme i partiet — dogmatisme og empirisme. Begge ser bare delen, og ikke helheten. Hvis en ikke er på vakt, ikke innser at slik, ensidighet er en mangel, og ikke strever for å overvinne den, havner en lett på villspor.

Men i partiet vårt er dogmatismen fortsatt den farligste av de to for­mene for subjektivisme. For dogmatikerne kan lett ta på seg ei marx­istisk maske for å narre, fange og utnytte kadrer med arbeider- og bondebakgrunn, som har vanskelig for å gjennomskue dem. De kan også narre og fange naiv og uerfaren ungdom. Hvis vi overvinner dogmatis­men, vil kadrer med boklig lærdom villig gå sammen med dem som har erfaring og begynne å studere praktiske saker. Da får vi mange go­de kadrer som forener teori og erfaring, og også noen virkelige teore­tikere. Hvis vi overvinner dogmatismen, vil kamerater med praktisk er­faring få gode lærere som hjelper dem til å heve erfaringene sine opp på et teoretisk nivå og på det viset unngå empiristiske feil.

. Ved sida av uklare forestillinger om «teoretikeren» og «den intellek­tuelle», fins det uklare forestillinger blant mange kamerater om «å knytte teorien sammen med praksis», som de snakker om daglig. De snakker hele tida om å «knytte sammen», men i virkeligheten mener de «skille», for de gjør ingenting for å knytte det sammen. Hvordan skal vi knytte den marxist-leninistiske teorien sammen med praksisen i den kinesiske revolusjonen? For å bruke et vanlig uttrykk, skal vi gjøre det ved å «skyte pila mot målet». Forholdet mellom marxismen-leninismen og den kinesiske revolusjonen er som forholdet mellom pila og målet. Men noen kamerater «skyter uten å ha et mål». De skyter på måfå. Sli­ke folk kan lett komme til å skade revolusjonen, Andre igjen stryker pila kjærlig og utbryter: «For ei fin pil! For ei fin pil!» Men de vil al­dri skyte. Disse folka samler bare på rariteter, og har så og si ikke noe forhold til revolusjonen. Pila, marxismen-leninismen, må skytes mot målet, den kinesiske revolusjonen. Hvis ikke dette blir slått fast, kan vi aldri høyne det teoretiske nivået i partiet vårt, og den kinesiske revolu­sjonen kan aldri seirer

Kameratene våre må forstå at vi ikke studerer marxismen-leninismen for å skilte med den etter fordi det er noe mystisk ved den, men bare fordi det er den vitenskapen som fører den revolusjonære saka til pro­letariatet fram til seier; Sjøl i dag fins det ikke så reint få som fortsatt ser på løsrevne sitater fra marxist-leninistiske verker som et fiks ferdig universalmiddel, som en lett kan helbrede alle sjukdommer med når en har skaffa seg det. Disse menneskene er barnslige og uvitende, og vi bør opplyse dem. Det er nettopp slike uvitende mennesker som ser på marxismen-leninismen som et religiøst dogme. Til dem må vi si rett ut: «Dogmet deres er verdiløst». Marx, Engels, Lenin og Stalin har gang på gang slått fast at teorien vår ikke er et dogme, men ei rettleiing til handling. Men slike folk foretrekker å glemme dette utsagnet, som er svært, ja ytterst viktig. Først når kinesiske kommunister blir flinke til å bruke det marxist-leninistiske standpunktet, synet og metoden og læra til Lenin og Stalin om den kinesiske revolusjonen til å utforske grundig den historiske virkeligheten og revolusjonære praksisen i Kina og gjør skapende teoretisk arbeid som samsvarer med Kinas behov på ulike områder, kan vi si at de knytter sammen teori og praksis. Hvis en bare snakker om å knytt sammen teori og praksis uten å gjøre noe med det, er det ikke til noen nytte, sjøl om en fortsetter å snakke i hundre år. For å bekjempe den subjektivistiske, ensidige innstillinga til proble­mer, må vi knuse dogmatismen, knuse det subjektive og ensidige den innebærer.

Det var alt for i dag om kampen mot subjektivismen for å korrigere studiestilen i hele partiet.

Nå skal jeg ta for meg spørsmålet om sekterismen.

Partiet vårt er blitt stålsatt gjennom tjue år, og det er ikke lenger prega av sekterisme. Men det fins fortsatt rester av sekterisme både innafor partiet og i forholdet til omverdenen. Sekteriske tendenser innafor partiet føre til at en støter fra seg kamerater, og hindrer enhet og solidaritet i partiet. Sekteriske tendenser i forholdet til omverdenen fører til at en støter fra seg folk utafor partiet, og hindrer partiet i å gjennomføre oppgava med å samle hele folket. Bare hvis vi rykker det­te ondet opp med rota på begge områder, kan partiet rykke uhindra fram og gjennomføre den store oppgava med å skape enhet blant alle kamerater i partiet og i folket i landet vårt.

Hva slags rester av sekterisme fins innafor partiet? Det er i hovedsak disse:

Framfor alt kravet om «uavhengighet». Noen kamerater ser bare de­lens, og ikke helhetens interesser. De legger alltid alt for stor vekt på den delen av arbeidet som de sjøl har ansvaret for, og vil hele tida un­derordne helhetens interesser under interessene til det arbeidsområdet de sjøl har ansvaret for. De skjønner ikke systemet med demokratisk sentralisme i partiet. De skjønner ikke at kommunistpartiet ikke bare må ha demokrati, men i enda større grad trenger sentralisme. De glem­mer at den demokratiske sentralismen innebærer at mindretallet er un­derordna flertallet, lavere organer er underordna høyere organer, delen er underordna helheten og alle medlemmene er underordna sentralko­miteen. Zhang Guotao[5] krevde uavhengighet i forhold til sentralkomi­teen i partiet. Dette «kravet» førte til at han sveik partiet og blei Kuomintang-agent. Sjøl om den sekterismen vi drøfter nå, ikke er så alvorlig som dette, må vi likevel være på vakt mot den, og vi må utryd­de fullstendig alt som retter seg mot enheten. Vi må oppmuntre alle ka­merater til å ta omsyn til helhetens interesser. Alle partimedlemmer, arbeidet på alle områder, hvert ord og hver handling må ta utgangs­punkt i interessene til hele partiet. Det er helt utillatelig å krenke dette prinsippet.

De som krever slik «uavhengighet», står som regel for læra «meg først», og tar vanligvis feil i spørsmålet om forholdet mellom den en­kelte og partiet. Sjøl om de i ord sier at de respekterer partiet, setter de i praksis seg sjøl først og partiet i andre rekke. Hva er det disse folka er ute etter? De er ute etter berømmelse og stillinger, og vil være i ram­pelyset. Når de blir satt til å lede et arbeidsområde, krever de alltid «uavhengighet». Med dette som målsetting trekker de noen til seg og skyver andre til side. De smigrer kamerater og prøver å vinne dem over til seg. På det viset innfører de den vulgære stilen til borgerlige politi­ske partier i kommunistpartiet. Det er fordi de er uærlige at de kom­mer galt av sted. Jeg mener vi må gjøre ting på ærlig vis, for uten ei ærlig innstilling er det helt umulig å få til noe som helst i denne verden. Hvem er ærlige? Marx, Engels, Lenin og Stalin er ærlige, vitenskaps­menn er ærlige. Hvem er uærlige? Trotski, Bukharin, Chen Duxiu og Zhang Guotao er svært uærlige. Og de som krever «uavhengighet» ut fra personlige interesser eller delinteresser, er også uærlige. Alle sleipe fisker, alle som ikke har ei vitenskapelig innstilling til arbeidet sitt, innbiller seg at de er oppfinnsomme og flinke. Men i virkeligheten er de svært dumme, og det kommer til å gå dem ille. Studentene på partisko­len må være oppmerksomme på dette problemet. Vi må bygge et sent­ralisert, enhetlig parti, og gjøre slutt på alle prinsippløse fraksjonskamper. Vi må bekjempe individualismen og sekterismen, slik at hele par­tiet kan marsjere i takt og kjempe for ett felles mål.

Kadrer som kommer utafra og lokale kadrer må gå sammen og be­kjempe sekteriske tendenser. Mange anti-japanske baseområder blei oppretta først etter at Den åttende rutearméen og Den nye fjerde armé­en kom til stedet, og mye av arbeidet her kom først i gang etter at det kom kadrer utafra. Derfor må vi legge stor vekt på forholdet mellom kadrer som kommer utafra og lokale kadrer. Kameratene våre må for­stå at under slike forhold kan baseområdene konsolideres og partiet slå rot først når de to typene kadrer forener seg nært, og når mange lokale kadrer vokser fram og blir forfremma. Ellers lar det seg ikke gjøre. Både de kadrene som kommer utafra og kadrene fra stedet har sine sterke og svake sider. For å gjøre framsteg må de overvinne sine egne svake sider ved å lære av de sterke sidene til hverandre. Kadrene som kommer utafra kjenner som regel ikke de lokale forholda like godt som kadrene fra stedet, og de har heller ikke så nære band til massene som dem. Se på meg for eksempel. Sjøl om jeg har vært i Nord-Shaanxi i fem—seks år, kjenner jeg de lokale forholda mye dårligere enn de ka­meratene som er herfra, og jeg har ikke så nære band til folket her som de har. De kameratene som drar til de anti-japanske baseområde­ne i Shanxi, Hebei, Shandong og andre provinser, må tenke alvorlig over dette problemet. Sjøl innafor samme baseområde er det forskjell mellom kadrer fra stedet og kadrer som kommer fra andre steder. Det skyldes at distriktene utvikler seg ujamt. Kadrer som kommer fra et forholdsvis utvikla distrikt til et som er mindre utvikla, blir oppfatta som kadrer som kommer utafra, og de må legge stor vekt på å fostre og hjelpe de lokale kadrene. På steder der kadrer utafra har ledelsen, er det vanligvis de som må ta på seg det meste av skylda hvis forholdet til kadrene fra stedet ikke er godt. De ansvarlige kameratene i ledelsen har enda større ansvar. Fortsatt blir det lagt alt for liten vekt på dette problemet enkelte steder. Noen ser ned på de lokale kadrene, gjør narr av dem og sier: «Hva veit disse innfødte? Bondeknøler!» Slike folk skjønner overhodet ikke hvor viktige lokale kadrer er. De kjenner ver­ken de sterke sidene deres eller sine egne svakheter, og har ei feilaktig, sekterisk holdning. Alle kadrer som kommer utafra må ta seg av kadrene fra stedet og hele tida gi dem hjelp, og de må ikke få lov til å gjø­re narr av dem eller angripe dem. Kadrene fra stedet må på si side sjøl­sagt lære av de sterke sidene til kadrer som kommer utafra, og kvitte seg med alle smålige og vrange synspunkter, slik at de og kadrene uta­fra blir en enhet uten noe skille mellom «dem» og «oss», og på det vi­set unngå sekteriske tendenser.

Det samme gjelder forholdet mellom kadrer i hæren og andre kadrer som arbeider på et sted. De må slutte seg nært sammen og bekjempe sekteriske tendenser. Kadrene i hæren må hjelpe de lokale kadrene og omvendt. Hvis det oppstår gnisninger mellom dem, må de komme hverandre i møte og gjøre skikkelig sjølkritikk. På steder der kadrer i hæren faktisk har ledelsen, er det vanligvis de som har hovedansvaret hvis forholdet til de lokale kadrene ikke er godt. Først når kadrene i hæren forstår ansvaret sitt og opptrer beskjedent i forhold til de lokale kadrene, kan det bli skapt vilkår for stø framgang for krigsinnsatsen og i oppbyggingsarbeidet i baseområdene.

Det samme gjelder forholdet mellom de ulike enhetene i hæren, mel­lom de ulike stedene og mellom de ulike avdelingene. Vi må bekjempe alle tendenser til egoistisk avdelingssjåvinisme, der interessene til den enheten en sjøl er i, blir tatt vare på på bekostning av interessene til de andre enhetene. En person som er likeglad med problemene til andre, som nekter å overføre kadrer til andre enheter når han blir bedt om det eller bare stiller dårlige kadrer til rådighet, som «bruker åkeren til na­boen som avløp for sitt eget flomvann» og ikke bryr seg det minste om vanskene til andre avdelinger, steder eller mennesker, er en egoistisk avdelingssjåvinist som ikke har noe igjen av den kommunistiske inn­stillinga. Kjennetegna på en egoistisk avdelingssjåvinist er mangel på omtanke for helheten og fullstendig likegyldighet overfor andre avde­linger, steder og mennesker. Vi må styrke innsatsen for å fostre slike personer og få dem til å skjønne at egoistisk avdelingssjåvinisme er en sekterisk tendens som blir svært farlig dersom den får utvikle seg.

Et annet problem er forholdet mellom gamle og nye kadrer. Partiet har vokst enormt etter at motstandskrigen tok til, og det har stått fram mange nye kadrer. Det er veldig bra. I beretninga si til den attende kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene), sa kamerat Stalin: «… det er aldri nok gamle kadrer, det er langt færre enn nødvendig, og de er allerede delvis i ferd med å gå ut av tjenesten som følge av naturlovene.» Her drøfta han kadersituasjonen, og ikke bare naturens lover. Hvis ikke partiet vårt har mange nye kadrer som samarbeider helhjerta med de gamle kadrene, stopper saka vår opp på halvvegen. Derfor må alle gamle kadrer hilse de nye velkommen med stor begeistring, og vise dem varm omsorg. Det er riktig at nye kadrer har sine mangler. De har ikke vært lenge med i revolusjonen, og mang­ler erfaring. Det er ikke til å unngå at noen av dem har tatt med seg rester av den skadelige ideologien til det gamle samfunnet, rester av den småborgerlige individualistiske ideologien. Men slike mangler kan fjernes litt etter litt ved at de får skolering og blir herda i revolusjonen. Som Stalin sa, er den sterke sida til nye kadrer at de er svært vare for det som er nytt. Derfor er de fylt av begeistring og svært aktive. Det er nettopp disse egenskapene noen av de gamle kadrene mangler.[6] Både nye og gamle kadrer må respektere hverandre, lære av hverandre og overvinne egne feil ved å lære av de sterke sidene til hverandre for å forene seg til felles innsats og være på vakt mot sekteriske tendenser. På steder der det i hovedsak er gamle kadrer som sitter i ledelsen, er det vanligvis de som må ta på seg hovedansvaret hvis forholdet til de nye kadrene ikke er godt.

Alt dette — forholdet mellom delen og helheten, mellom den enkelte og partiet, mellom kadrer utafra og kadrer fra stedet, mellom kadrer i hæren og andre kadrer som arbeider på stedet, mellom den og den en­heten i hæren, mellom det og det stedet, mellom den og den avdelinga og mellom gamle og nye kadrer — er forhold innafor partiet. I alle dis­se forholda er det nødvendig å styrke den kommunistiske holdninga og være på vakt mot sekteriske tendenser, slik at rekkene i partiet er i god orden, marsjerer i takt og derfor kjemper godt. Dette er et svært viktig problem som vi må løse skikkelig når vi korrigerer arbeidsstilen til par­tiet. Sekterisme er et uttrykk for subjektivisme i organisasjonsforhold. Hvis vi ønsker å bli kvitt subjektivismen og fremme den marxist- leninistiske innstillinga med å søke sannheten ut fra kjensgjerningene, må vi feie restene av sekterisme ut av partiet og ta utgangspunkt i prin­sippet om at interessene til partiet er overordna personlige interesser og delinteresser, slik at samholdet og enheten i partiet kan bli fullstendig.

Vi må fjerne restene av sekterisme både i forholda innafor partiet og i forholdet til omverdenen. Grunnen er at vi ikke kan slå fienden om vi bare forener kameratene i partiet. Vi kan bare slå han om vi forener folket i hele landet. Kinas Kommunistiske Parti har utført et stort og hardt arbeid i tjue år for å forene folket i hele landet. Etter at motstandskrigen brøt ut har det oppnådd enda større resultater enn før i dette arbeidet. Men dette betyr ikke at alle kameratene våre alt har en riktig stil overfor massene og er fri for sekteriske tendenser. Nei, i vir­keligheten fins det fortsatt sekteriske tendenser hos ei rekke kamerater, og hos enkelte er disse tendensene svært alvorlige. Mange av kamerate­ne våre har en hang til å oppføre seg overlegent overfor folk som ikke er med i partiet. De ser ned på dem, forakter dem, eller nekter å re­spektere dem og sette pris på de sterke sidene deres. Dette er avgjort en sekterisk tendens. Når de har lest et par marxistiske bøker, blir slike kamerater enda høyere på pæra istedenfor mer beskjedne, og i deres øyne er alle andre udugelige. De skjønner ikke at det er de sjøl som er halvstuderte. Kameratene våre må forstå at medlemmene av det kommunistiske partiet alltid er et mindretall sammenlikna med dem som ikke er med i partiet. Hvis vi sa at det fans én kommunist blant hundre mennesker, ville det bli 4 500 000 kommunister av befolkninga i Kina på 450 000 000. Og sjøl om medlemstallet blei så enormt, ville kommunistene likevel bare utgjøre en prosent av hele befolkninga, mens 99 prosent ville være folk som ikke var med i partiet. Hva slags grunner har vi da for ikke å samarbeide med folk som ikke er med i partiet? Vi har plikt til å samarbeide med alle som kan og vil samarbei­de med oss. Vi har ingen som helst rett til å støte dem fra oss. Men no- • en partimedlemmer skjønner ikke dette. De ser ned på, eller støter til og med fra seg dem som vil samarbeide med oss. Vi har ingen som helst grunn til å gjøre det. Har Marx, Engels, Lenin og Stalin gitt oss slike grunner? Det har de ikke. De har tvert om alltid innskjerpa at vi må knytte nære band til massene og ikke skille oss fra dem. Har sent­ralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti gitt oss noen grunner? Nei. Ikke en eneste av alle de resolusjonene den har vedtatt, sier at vi kan skille oss fra massene og på det viset isolere oss. Sentralkomiteen har tvert om alltid sagt at vi må knytte nære band til massene og ikke skille oss fra dem. Det fins altså ingen ting som forsvarer handlinger som skiller oss fra massene. Det er rett og slett de skadelige resultatene av sekteriske ideer som noen av kameratene våre sjøl har kokt i hop. Den­ne sekterismen er fortsatt svært alvorlig blant noen av kameratene vå­re, og den er fortsatt et hinder for å sette partilinja ut i livet. Derfor må vi drive omfattende skolering innafor partiet og løse dette proble­met. Framfor alt må vi få kadrene våre til å virkelig skjønne hvor alvorlig problemet er, og at det er helt umulig å knuse fienden og nå må­let med revolusjonen hvis ikke partimedlemmene forener seg med ka­drer og andre som ikke er med i partiet.

Alle sekteriske ideer er subjektivistiske, og de er uforenlige med de virkelige krava som revolusjonen stiller. Derfor må vi føre kamp mot sekterismen og mot subjektivismen samtidig.

Vi har ikke tid til å ta for oss spørsmålet om den klisjéprega skrive­stilen i partiet i dag. Jeg skal drøfte dette på et annet møte. Den klisjé­prega skrivestilen i partiet er et redskap for å spre møkk, ei uttrykks­form for subjektivisme og sekterisme. Den skader folk og setter revo­lusjonen i fare, og vi må kvitte oss fullstendig med den.

For å bekjempe subjektivismen må vi spre materialismen og dialek­tikken. Men det fins mange kamerater i partiet som verken legger vekt på å propagandere materialismen eller dialektikken. Det fins kamerater som med stor sinnsro lar andre drive subjektivistisk propaganda uten å gripe inn. De mener at de er tilhengere av marxismen, men gjør ikke noe for å propagandere materialismen, og tenker ikke over det eller sier ikke noe når de hører eller leser noe som er subjektivistisk. Dette er ikke ei kommunistisk holdning. Den lar mange av kameratene våre bli forgifta av subjektivistiske ideer, som lammer sansene deres. Derfor må vi starte en opplysningskampanje innafor partiet for å rense hode­ne til kameratene våre for subjektivistisk og dogmatisk tåke, og opp­fordre dem til å boikotte subjektivismen, sekterismen og den klisjépre­ga skrivestilen i partiet. Disse ondene likner på japanske varer. Bare fienden ønsker at vi skal beholde dette skrotet og være omtåka av det. Derfor må vi gå inn for å boikotte dem, akkurat som vi boikotter ja­panske varer.[7] Vi må boikotte alle utgaver av subjektivismen, sekteris­men og den klisjéprega skrivestilen i partiet, gjøre det vanskelig å selge og ikke la selgerne få avsetningsmuligheter ved å utnytte det lave teore­tiske nivået i partiet. Kameratene våre må utvikle ei fin nese for dette. De må lukte på alt og skille mellom det som er godt og det som er dår­lig før de bestemmer om de skal ønske det velkommen eller boikotte det. Kommunister må alltid spørre «hvorfor», bruke hodet og tenke nøye over alle ting, om de samsvarer med virkeligheten og om de er fornuftige. De må aldri følge andre blindt eller oppmuntre slavisk ly­dighet.

Til slutt. Vi må ha to mål i tankene i kampen mot subjektivismen, sekterismen og den klisjéprega skrivestilen i partiet: For det første må vi «lære av tidligere feil for å unngå feil i framtida», og for det andre må vi «helbrede sjukdommen for å redde pasienten». Vi må avsløre al­le tidligere feil uten å skåne følelsene til noen. Det er nødvendig å ana­lysere og kritisere alt som har vært dårlig på en vitenskapelig måte, slik at arbeidet blir grundigere og bedre i framtida. Det er dette vi mener med å «lære av tidligere feil for å unngå feil i framtida». Når vi kritise­rer mangler og avslører feil, har vi samme mål som en lege som helbre­der en sjukdom. Det er å redde pasienten, og ikke å behandle han i hjel. En som har blindtarmbetennelse blir redda når kirurgen fjerner blindtarmen hans. Vi kommer til å ønske alle som har gjort feil vel­kommen, og helbrede sjukdommen deres slik at de blir gode kamerater hvis de ikke skjuler sjukdommen sin av redsel for å bli behandla, eller holder fast på feilene sine til det er for seint å helbrede dem, men ærlig og oppriktig ønsker å bli helbreda og forbedre seg. Vi kan aldri lykkes med dette hvis vi gyver løs på dem uten hemninger. Når vi behandler en ideologisk eller politisk sjukdom, må vi aldri handle brutalt eller overilt, men alltid ha innstillinga å «helbrede sjukdommen for å redde pasienten». Det er den eneste riktige og effektive metoden.

Jeg har nytta åpninga av partiskolen som høve til å tale lenge, og jeg håper at kameratene tenker over det jeg har sagt. (Begeistra bifall.)

NOTER

1. Den klisjéprega skrivestilen eller «den åttebeinte stiløvinga» var den særegne forma for stiløving som var påbudt ved de keiserlige eksamenene under de føydale dynastiene i Kina fra det 15. til det 19. hundreåret. Den gikk ut på å sjonglere med ord. Den var bare innretta på forma, og var blotta for innhold. Hoveddelen av stiløvinga var bygd opp av åtte deler — presentasjon av emnet, nærmere drøfting, foreløpig framstilling, innledende drøfting, innledningsavsnitt, midtavsnitt, avslutningsavsnitt og sammenfattende avsnitt. De fire siste delene hadde to «bein» hver dvs. to antitetiske avsnitt. Navnet «åttebeint stiløving» kommer av det. «Den åttebeinte stiløvinga» blei et økenavn i Kina for klisjé­prega formalisme og frasemakeri. «Den klisjéprega skrivestilen i partiet» kjennetegner altså skriveriene til visse personer i de revolusjonære rekkene som stabla sammen revolu­sjonære fraser og uttrykk hulter til bulter istedenfor å analysere kjensgjerningene. Skri­veriene deres var ikke noe annet enn ordgyteri, akkurat som «deri åttebeinte stiløvinga».

2. Dette er det vedtaket om å rekruttere intellektuelle som sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti gjorde i desember 1939. Det er trykt med tittelen «Rekrutter et stort antall intellektuelle» i Mao Tsetung, Verker i utvalg, bind 2, Forlaget Oktober 1979, s. 293—95.

3. Se Stalin, «Om leninismens grunnlag», Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober 1976, s. 19.

4. Dette er den første setninga i Konfusianske læresetninger, ei nedtegning av samtale­ne mellom Konfutse og disiplene hans.

5. Zhang Guotao var en overløper fra den kinesiske revolusjonen. Han blei med i det kinesiske kommunistpartiet i ungdommen fordi han spekulerte i revolusjonen. Han gjor­de mange feil innafor partiet som førte til alvorlige forbrytelser. Den mest berykta feilen var motstanden hans i 1935 mot at rødehæren skulle marsjere nordover, og defaitismen og likvidasjonismen han sto for ved å gå inn for at rødehæren skulle trekke seg tilbake til områdene til minoritetsnasjonalitetene på grensa mellom Sichuan og Xikang. Dess­uten dreiv han åpent forræderisk virksomhet mot partiet og sentralkomiteen, oppretta sin egen falske sentralkomite, splitta enheten partiet og rødehæren, og forårsaka alvor­lige tap for Fjerde frontarmé rødehæren. Men takket være at kamerat Mao Zedong og sentralkomiteen underviste dem tålmodig, kom Fjerde frontarmé og de mange kadrene i den snart tilbake under den riktige ledelsen til sentralkomiteen i partiet. Arméen spilte ei ærefull rolle i de kampene som fulgte. Men Zhang Guotao viste seg å være uforbeder­lig, og våren 1938 flykta han fra grenseområdet mellom Shanxi, Gansu og Ningxia, og blei med i det hemmelige politiet til Kuomintang.

6. Se Stalin, «Beretning til den attende kongressen til SUKP(b) om arbeidet til sentral­komiteen», Spørsmål i leninismen. Forlaget Oktober 1976, s. 590.

7. Å boikotte japanske varer var en kampmetode det kinesiske folket ofte brukte mot den japanske imperialistiske aggresjonen i den første halvdelen av det 20. hundreåret, for eksempel i den patriotiske 4. mai-bevegelsen i 1919, etter 18. september-hendinga i 1931 og under motstandskrigen mot Japan.

1. Kamerat Mao Zedong holdt denne talen ved åpninga av partiskolen til sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti.