Økonomiske og finansielle problemer i krigen mot Japan

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 3 utgitt av Forlaget Oktober 1979.

ØKONOMISKE OG FINANSIELLE PROBLEMER I KRIGEN MOT JAPAN¹

Desember 1942

Generallinja for det økonomiske og finansielle arbeidet vårt er å utvik­le økonomien og sikre oss forsyninger. Men mange av kameratene våre legger ensidig vekt på de offentlige finansene og forstår ikke betydninga av økonomien som helhet. De er helt oppslukt av reint finansielle spørsmål om inntekter og utgifter, og derfor kan de ikke finne løsnin­ger på noen problemer, uansett hvor mye de prøver. Årsaka er at forel­da og konservative oppfatninger skaper uorden i tankene deres. De veit ikke at det er økonomien som bestemmer finansene, sjøl om en god el­ler dårlig finanspolitikk påvirker økonomien. Det er umulig å løse finansproblemer uten at økonomien har et fast grunnlag, og det er umu­lig å få finansene til å balansere uten at økonomien er i vekst. Finans- problemene i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia dreier seg om hvordan en skal brødfø titusenvis av soldater og sivilt personell og dekke driftskostnadene, med andre ord, hvordan en skal skaffe midler til å føre krigen. Disse midlene kommer delvis fra skattene fol­ket betaler, og delvis fra den produksjonen som titusenvis av soldater og sivilt personell driver sjøl. Dersom vi ikke utvikler både den private og den offentlige sektoren av økonomien, er det jamgodt med å gi opp og vente på undergangen. Finansielle vansker kan bare overvinnes ved nøktern og effektiv utvikling av økonomien. Vi får ikke løst noen pro­blemer hvis vi med utgangspunkt i ei konservativ oppfatning forsøm­mer å bygge opp økonomien og finne fram til nye inntektskilder, og isteden håper å løse de finansielle vanskene ved å skjære ned helt nød­vendige utgifter.

De siste fem åra har vi gått gjennom flere stadier. De verste vanske­ne hadde vi i 1940 og 1941, da Kuomintang skapte gnisninger med de to anti-kommunistiske framstøta sine. Ei tid hadde vi nesten ikke noen klær, matolje, papir og grønnsaker, fottøy til soldatene og vintersengetøy til det sivile personellet. Kuomintang prøvde å kvele oss ved å hol­de tilbake de midlene vi hadde krav på og ved å sette i verk en økono­misk blokade. Vi var virkelig hardt ute å kjøre. Men vi sto det over takket være at folket i grenseområdet forsynte oss med korn, og fram­for alt fordi vi besluttsomt bygde opp den offentlige sektoren av øko­nomien vår med egne hender. Regjeringa oppretta mange industrifore­tak for å dekke behova til grenseområdet, hæren ga seg i kast med en omfattende produksjonskampanje og bygde ut jordbruk, industri og handel for å dekke sine egne behov, og titusenvis av folk fra ulike or­ganisasjoner og skoler satte i gang liknende økonomisk virksomhet for å bli sjølberga. Denne sjølbergingsøkonomien, som er blitt utvikla av hæren og de ulike organisasjonene og skolene, er et særegent produkt av de særegne forholda i dag. Det ville vært ufornuftig og ubegripelig under andre historiske omstendigheter, men det er helt fornuftig og nødvendig i dag. Det er slike metoder vi har brukt for å overvinne van­skene våre. Beviser ikke disse uomtvistelige historiske kjensgjerningene at vi bare kan sikre forsyningene ved å utvikle økonomien? Vi står fortsatt overfor mange vansker, men grunnlaget for den offentlige sektoren av økonomien er allerede lagt. Om ett år, i slutten av 1943, kom­mer dette grunnlaget til å være enda fastere.

Å utvikle økonomien er den riktige linja, men utviklinga må ikke være dumdristig eller dårlig underbygd. Noen kamerater ser bort fra de konkrete vilkåra her og nå, og reiser et høylytt, men tomt krav om utvikling. De krever for eksempel at det skal bli oppretta tungindustri, og legger fram planer om svære saltgruver og rustningsindustrier. Alt dette er urealistisk og umulig å godta. Partiets linje er den riktige linja for utvikling. Den er mot forelda og konservative oppfatninger på den ene sida og storslåtte, tomme og urealistiske planer på den andre. Det­te er partiets kamp på to fronter i finansielt og økonomisk arbeid.

Vi må utvikle den offentlige sektoren av økonomien vår, men vi må heller ikke glemme hvor viktig det er å få hjelp fra folket. De har gitt oss korn, 90 000 tan i 1940, 200 000 i 1941 og 160 000 i 1942.[1] Dette har sikra maten til hæren og det sivile personellet vårt. Fram til slutten av 1941 var kornproduksjonen liten i den offentlige sektoren av jord­bruket vårt og vi var avhengige av folket for å få korn. Vi må oppfor­dre hæren innstendig til å produsere mer korn, men i ei tid framover blir vi fortsatt nødt til å støtte oss i hovedsak på folket. Grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia ligger bak fronten, og har ikke vært utsatt for krigens herjinger direkte. Dette enorme området er tynt be­folka, det har bare 1 500 000 innbyggere, og det er ikke lett for dem å skaffe oss så store mengder korn. Dessuten frakter folket salt for oss, eller betaler salttransportavgift, og i 1941 kjøpte de statsobligasjoner for fem millioner yuan. Alt dette blir slett ikke noen lett byrde. Folket må bære slike byrder for å oppfylle de krava som motstandskrigen og gjenoppbygginga av landet stiller, og de skjønner svært godt at det er nødvendig. Når regjeringa har svært store vansker, er det nødvendig å be folket om å bære tyngre byrder, og de forstår det også. Men samti­dig som vi tar fra folket, må vi hjelpe dem til å utfylle og utvikle øko­nomien sin. Det vil si at vi må treffe de tiltaka og bruke de metodene som høver best til å hjelpe folket med å utvikle åkerbruk, husdyrhold, handverk, saltutvinning og handel, slik at de får noe samtidig som de gir, og dessuten får mer enn de gir. Bare på det viset kan vi holde ut en langvarig krig mot Japan.

Noen kamerater tar ikke omsyn til de krava krigen stiller, og holder hardt på at regjeringa skal føre en «velgjører»-politikk. Dette er en feil. For en slik «velgjører»-politikk vil ikke bety noe for folket om vi ikke vinner krigen, bare de japanske imperialistene vil tjene på den. Omvendt er de byrdene som folket må bære, foreløpig temmelig store, men folket vil få det bedre så snart de vanskene regjeringa og hæren står overfor er overvunnet, motstandskrigen er fullført og fienden slått. Det er dette den sanne velgjører-politikken til den revolusjonære regjeringa går ut på.

Et annet feilgrep er å «tømme dammen for å fange fisken», det vil si å stille krav til folket i det uendelige, se bort fra strabasene deres og bare ta omsyn til de behova regjeringa og hæren har. Det er Kuomintangs tenkemåte, og den må vi aldri overta. Sjøl om vi har økt byrdene til folket midlertidig, har vi øyeblikkelig gått i gang med å bygge opp den offentlige sektoren av økonomien vår. I åra 1941 og 1942 dekka hæren, regjeringa og de andre organisasjonene og skolene det meste av behova sine ved hjelp av egen innsats. Dette er ei strålende bragd uten like i kinesisk historie, og den bidrar til det materielle grunnlaget for at vi er uovervinnelige. Jo mer vi utvikler denne sjølbergingsøkonomien, desto mer kan vi lette skattetrykket på folket. I det første stadiet, fra 1937 til 1939, tok vi svært lite fra folket, og i løpet av dette stadiet kunne det samle betydelige krefter. I det andre stadiet, fra 1940 til 1942, økte byrdene til folket. Det tredje stadiet begynner i 1943. Der­som den offentlige sektoren av økonomien vår fortsetter å vokse, og dersom hele eller størstedelen av hæren i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia får sjanse til å drive jordbruk de neste to åra, 1943 og 1944, så kan byrdene til folket bli lettere igjen mot slutten av 1944, og da kan det bli i stand til å samle krefter igjen. Vi kan gjøre denne muligheten til virkelighet, og det må vi forberede oss på.

Vi må tilbakevise alle feilaktige syn og legge fram den riktige parolen til partiet vårt: «Vi må utvikle økonomien og sikre oss forsyninger». Når det gjelder forholdet mellom offentlige og private interesser, er pa­rolene våre: «Ta omsyn til både offentlige og private interesser» og «Ta omsyn til både hæren og folket». Vi mener at disse parolene er de eneste som er rette. Vi kan bare sikre de finansielle ressursene vi tren­ger dersom vi utvider både den offentlige og den private sektoren av økonomien vår på en realistisk og praktisk måte. Sjøl i harde tider må vi passe på å sette er grense for skattlegginga slik at byrdene ikke ska­der folket sjøl om de er tunge. Så snart vi kan, må vi lette byrdene slik at folket kan samle krefter.

Stribukkene i Kuomintang mener det er håpløst å drive oppbyggingsarbeid i grenseområdet, og at vanskene her er uovervinnelige. De ven­ter at grenseområdet skal bryte sammen når som helst. Det er ikke bry­et verdt å diskutere med slike folk. De kommer aldri til å oppleve «sammenbruddet» vårt, og vi kommer uten tvil til å bli mer og mer velstående. De begriper ikke at massene, som blir leda av kommunist­partiet og den revolusjonære regjeringa i grenseområdet, alltid støtter partiet og regjeringa. Og partiet og regjeringa vil alltid finne utveger til å komme gjennom økonomiske og finansielle vansker, uansett hvor al­vorlige de er. Noen av de vanskene som har oppstått i det siste, har vi alt klart oss gjennom, og snart vil vi overvinne flere. Før i tida støtte vi på vansker som var mange ganger så store, og overvant alle sammen. Baseområdene våre i Nord- og Sentral-Kina, der det foregår heftige kamper hver eneste dag, står nå overfor mye større vansker enn grense­området mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia. Men vi har allerede holdt ut i fem og et halvt år i disse områdene, og vi kan helt sikkert fortsette med det fram til seieren. Vi har ingen grunn til å være pessimister. Vi kan overvinne alle vansker.

Etter denne konferansen for kadrer på høyere nivå i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia skal vi sette ut i livet politikken med «bedre væpna styrker og enklere forvaltning».² Denne politikken må gjennomføres strengt, grundig og overalt, og ikke lemfeldig, overfla­tisk eller bare delvis. Ved å gjennomføre denne politikken må vi nå fem mål: Forenkling, enhet, effektivitet, sparsomhet og kamp mot by­råkrati. Disse fem måla er svært viktige for arbeidet vårt med økono­mien og finansene. Forenkling vil føre til mindre utgifter til forbruk og større inntekter fra produksjonen. Det vil ikke bare ha ei øyeblikkelig og positiv virkning på finansene våre. Det vil også lette byrdene til fol­ket og gagne det økonomisk. I økonomi- og finansorganene våre må vi overvinne slike sørgelige tilstander som mangel på enhet, krav om «uavhengighet» og mangel på samordning. Vi må innføre et arbeidssy­stem som er enhetlig og handterlig, og som sikrer at våre linjer og for ordninger kan gjennomføres fullt ut. Når et slikt enhetlig system er innført, kommer effektiviteten til å øke. Alle organisasjonene våre, og særlig de som arbeider med økonomien og finansene, må legge vekt på sparing. Hvis vi er sparsomme, kan vi kvitte oss med en god del unød­vendige utgifter og sløsing som kanskje går opp i flere titalls millioner yuan. Endelig må de som arbeider med økonomien og finansene, over­vinne byråkratiske skikker som har overlevd til nå. Noen av dem er svært alvorlige, som for eksempel korrupsjon og bestikkelser, oppsvul­ma organisasjonsapparat, meningsløs «standardisering» og papirmølle. Dersom vi når disse måla fullt og helt i partiet, regjeringa og hæren, har vi nådd målsettinga for politikken med «bedre væpna styrker og enklere forvaltning». Da vil vi ganske sikkert overvinne vanskene våre og stoppe kjeften på dem som snakker hånlig om det forestående «sammenbruddet» vårt.

NOTER

1. Disse talla viser den samla jordbruksskatten (i kornleveranser til staten) som bønde­ne i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia betalte fra 1940 til 1942.

2. Om «bedre væpna styrker og enklere forvaltning» se «En svært viktig politikk», s. 98 i denne boka.

1. Denne artikkelen, som opprinnelig hadde tittelen «Ei grunnleggende oppsummering av det arbeidet vi har gjort til nå», var første kapittel i Økonomiske og finansielle proble­mer, en rapport som kamerat Mao Zedong la fram på en konferanse for kadrer på høye­re nivå i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia. 1941 og 1942 var de hardeste åra for de frigjorte områdene i motstandskrigen mot Japan. De ville angrepa fra de ja­panske inntrengerne og innringinga og blokaden fra Kuomintang skapte veldige finan­sielle vansker for de frigjorte områdene. Kamerat Mao Zedong påpekte at partiet måtte gjøre sitt ytterste for å lede folket i å utvikle jordbruket og andre produksjonsgreiner for å overvinne disse vanskene. Han oppfordra regjeringa og andre organisasjoner, skolene og hæren i de frigjorte områdene til å bli mest mulig sjølberga ved egen produksjon. Ka­merat Mao Zedongs Økonomiske og finansielle problemer og artiklene «Spre kampanje­ne for å sette ned landskylda, øke poduksjonen og ‘støtte regjeringa og ha omsorg for folket’ i baseområdene» og «Organiser dere!» utgjorde det grunnleggende program­met til partiet for å lede produksjonskampanjen i de frigjorte områdene. Her kritiserte kamerat Mao Zedong skarpt den feilaktige oppfatninga at en bare skulle konsentrere seg om offentlige inntekter og utgifter og se bort fra økonomisk oppbygging, og den feilakti­ge arbeidsstilen som gikk ut på å stille krav til folk uten å mobilisere dem og hjelpe dem til å utvikle produksjonen og overvinne vansker. Han la også fram den riktige politikken til partiet som gikk ut på å «utvikle økonomien og sikre oss forsyninger». Denne politik­ken la grunnlaget for stor framgang i den produksjonskampanjen som blei satt i verk i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia og de frigjorte områdene bak fiendens linjer. Den satte ikke bare de væpna styrkene og folket i de frigjorte områdene i stand til å klare seg gjennom den vanskeligste perioden av krigen, men skaffa også partiet et vell av erfaringer som hjalp det til å lede den økonomiske oppbygginga seinere.