Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Våre kamerater i redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane har utarbeidet en tekst hvor de viser at det var formann Mao og Kinas Kommunistiske Parti som slo fast at folkekrigens teori er gyldig i alle land, og at kommunistene må boikotte de borgerlige valgene i vår tid.
Vi oppfordrer våre lesere til å studere teksten.
Proletarer i alle land, foren dere!
Innhold
Folkekrig og valgboikott er gyldig i alle land uten unntak
Introduksjon
Internasjonalt Kommunistisk Forbund tok i 2023 initiativ til en internasjonal kampanje i anledning 130-årsjubileet for formann Maos fødsel. Denne kampanjen er en del av kampen for å forene den internasjonale kommunistiske bevegelsen under maoismen for å sette maoismen i kommando for verdensrevolusjonen. Å sette maoismen i kommando må bety å reise opp, forsvare og anvende, hovedsakelig anvende, maoismen.
For å anvende maoismen må vi forstå maoismens innhold. Formann Gonzalo sier: «maoismen er det tredje, nye og overlegne stadiet av ideologien til det internasjonale proletariatet» (PCP, 1988). Dette er den første definisjonen av maoismen, en hendelse av historisk betydning som ble gjennomført ved Perus Kommunistiske Partis første kongress i 1988, og det er den korrekte definisjonen. Hvorfor er denne definisjonen viktig? For oss er det opplagt at det er umulig å anvende maoismen uten en forståelse av hva maoismen er – og hva den ikke er. Det er også opplagt at en felles politikk og organisasjon må basere seg på en felles forståelse av ideologien. I motsigelsen teori–praksis er praksis hovedsida. Dette er et grunnleggende prinsipp i marxismen-leninismen-maoismen, men proletariatets praksis må veiledes av proletariatets ideologi. Kort sagt er vårt standpunkt, på dette grunnlaget, at det hovedsakelige ikke er å forenes om ordet «maoisme», men å forenes om innholdet i maoismen, for å kunne anvende maoismen i praksis, for at praksisen til kommunistene og de revolusjonære kan veiledes av maoismen. Vi må derfor forstå hvordan formann Mao løfter ideologien opp til et nytt stadium og hva som er en del av dette stadiet.
I denne teksten vil vi behandle to spørsmål i maoismen – folkekrigen og valgboikotten. Dette er to sentrale stridsspørsmål i tolinjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, særlig i de imperialistiske landene. Våre tyske kamerater i tidsskriftet «Klassenstandpunkt» har, blant annet i teksten People’s War – The sole path to liberation fra «Klassenstandpunkt» nummer 15, behandlet spørsmålet om folkekrig på en grundig måte. «Klassenstandpunkt» har også reist spørsmålet i forbindelse med feiringen av at det i 2023 var 130 år siden formann Maos fødsel, i polemikk mot standpunkter satt fram av indiske og nepalske kamerater. Vi er enige i standpunktene som de tyske kameratene har satt fram. Norske maoister har også reist spørsmålet flere ganger, blant annet i Røde Fane nummer 2 utgitt i november 2019. I denne teksten, skrevet i 2024, er målet vårt å vise at både folkekrigens universalitet og boikott av de borgerlige valgene i vår epoke, er deler av maoismen, og at det maoistiske standpunktet i disse spørsmålene ble etablert av Kinas Kommunistiske Parti (KKP) og formann Mao selv på 1960-tallet.
Hva er folkekrig?
Perus Kommunistiske Parti skriver: «Hva er det grunnleggende i maoismen? Makt er det grunnleggende i maoismen. Makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt: 1) Makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen. 2) Makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner. 3) Makt basert på væpna styrke leda av kommunistpartiet, erobra og forsvart gjennom folkekrig.» (våre uthevelser). Videre slår PCP fast: «Folkekrigen er det internasjonale proletariatets militærteori, som for første gang oppsummerer på en systematisk og fullstendig måte, de teoretiske og praktiske erfaringer fra kamper, militære handlinger og kriger ført av proletariatet.» (vår uthevelse).
Formann Mao og Kinas Kommunistiske Parti syntetiserte maoismen, det tredje, nye og høyere stadiet av proletariatets eneste ideologi. Å gjøre en syntese betyr å sammenfatte til en helhet, og for maoister er det syntese som gjør det mulig for oss å gripe hva som er essensen i kunnskapen. Uten syntese kan det heller ikke bli noe sprang. Vi skrev i første nummer av tidsskriftet Røde Fane (2019) at det var Perus Kommunistiske Parti som syntetiserte maoismen, men i dag ser vi dette som en feil i vår forståelse av maoismen. Maoismen er syntetiseringen formann Mao og KKP gjorde av proletariatets erfaringer, gjennom å løse nye problemer, som løftet ideologien til et nytt og høyere stadium. Formann Mao har gitt navn til maoismen fordi han syntetiserte maoismen. Derimot har formann Gonzalo og PCP for første gang definert maoismen, midt i utviklingen av folkekrigen i Peru. Her kunne de peruanske kommunistene og massene bekrefte maoismen i praksis. Denne bekreftelsen stadfestet folkekrigens universelle gyldighet, altså dens allmenngyldige og verdensomfattende karakter. Dermed stadfestet folkekrigen i Peru, i praksis, folkekrigens plass i maoismen som proletariatets militærteori, syntetisert av formann Mao «på en systematisk og fullstendig måte».
Folkekrigens teori er altså utviklet av formann Mao, som blant annet sier «vi er talsmenn for den revolusjonære krigs allmakt» og «[d]en revolusjonære krig er massenes krig». Formann Mao utarbeidet prinsippene for folkekrigens operasjoner, som han oppsummerer som «dere kjemper på deres måte, og vi kjemper på vår måte». Det er likevel ikke formann Mao som først bruker begrepet folkekrig. «Folkekrig» anvendes ofte innenfor borgerlig moderne militærteori. Den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz bruker begrepet folkekrig (Volkskrieg) 23 ganger i sitt klassiske verk Om krigen fra 1832. Den dag i dag brukes begrepet flittig av borgerskapets militære teoretikere og ledere. For eksempel skriver Ole Martin Brunborg ved Forsvarets stabsskole: «Den moderne industrialiserte folkekrigen med enorme antall falne, som i den amerikanske borgerkrigen og den tysk-franske krig, var forholdsvis lite påaktet i Norge». Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen skriver: «Vi forbereder oss ikke lenger på en eksistensiell folkekrig, samtidig som det brede, mobiliseringsbaserte folkeforsvaret uansett er borte av økonomiske årsaker.» Oberstløytnant Palle Ydstebø uttaler om krigen i Ukraina: «Det er det som skjer når det blir en folkekrig – hele befolkningen går til krig.» Med andre ord finnes det en utbredt borgerlig bruk av ordet «folkekrig», men borgerskapet har et annet konsept om folkekrig enn det proletariatet har fått med maoismen.
Når vi snakker om folkekrigen så gjør vi det i marxist-leninist-maoistisk forstand, med innholdet gitt av formann Mao, og ikke noe annet. Vi snakker her om folkekrigen som proletariatets militærteori og som massenes revolusjonære krig under proletariatets ledelse. Hva er innholdet i folkekrigen? Perus Kommunistiske Parti skriver «Han [formann Gonzalo, red.anm.] slår fast fire grunnleggende spørsmål som må tas i betraktning for å føre folkekrigen framover: 1) Proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, som må konkretiseres særegent med en veiledende tenkning – derfor baserer vi oss på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig Gonzalos tenkning. 2) Nødvendigheten av at Perus Kommunistiske Parti leder folkekrigen. 3) Særskilt forståelse av folkekrigen som fattigbøndenes krig som følger veien for å omringe byene fra landsbygda. 4) At støttebasene eller den nye makta, at konstruksjonen av støttebaser, utgjør det essensielle ved veien for å omringe byene fra landsbygda.» (PCP, 2019, s. 179) Vi forstår dette slik at det allmenne ved disse fire punktene gir oss følgende definisjon i fire ledd: (1) Folkekrig er massenes krig (2) under ledelse av kommunistpartiet, (3) veiledet av marxismen-leninismen-maoismen, som (4) utvikles gjennom konstruksjon av ny makt i støttebasene. Fattigbøndenes rolle og veien med å omringe byene fra landsbygda er to særegenheter ved undertrykte land som Peru, halvføydale og halvkoloniale land, og ikke allmenngyldige prinsipper. Samfunn i imperialistiske land har andre særegenheter med en annen klassestruktur, som gjør at verken fattigbønder eller landsbygda spiller samme rolle.
Uten proletariatets ideologi som veiledning og proletariatets parti som lederskap, kan det ikke, slik vi ser det, være folkekrig i henhold til maoismen. Dette gjelder i alle land. Likevel kan andre former for væpna kamp, for eksempel den heroiske nasjonale frigjøringskampen i Palestina, bekrefte aspekter ved folkekrigens gyldighet. Dette på samme vis som at borgerskapets egne teoretikere også bekrefter aspekter ved folkekrigens teori, ved å slå fast at den moderne krigen tar form av «folkekrig» – i den forstand at den involverer hele folket. En slik krig vil videre omfatte hele samfunnet og dermed ligne mer og mer på det Clausewitz kalte «total krig», noe som også bekrefter aspekter av folkekrigens gyldighet. Gjennom de siste 300 årene har denne tendensen blitt mer og mer tydelig: krigene tenderer til å involvere stadig større deler av samfunnet og grensene mellom stridende og sivile viskes mer og mer ut. De to verdenskrigene er slående eksempler på dette, og tendensen er tydelig alle krigene i vår tid, for eksempel i Ukraina og Palestina. Kort sagt: moderne krig tenderer generelt imot å involvere massene i stort omfang, og det understreker nødvendigheten av at revolusjonær krig må være massenes krig.
Videre ser vi at i dagens verden vil den underlegne parten i en asymmetrisk krig, for eksempel en geriljakrig, tvinges til å anvende taktikk og strategi som formann Mao avdekket, systematiserte og gjorde til en integrert del av folkekrigens teori. Dette antydes også av borgerlige militærteoretikere (se for eksempel Høiback og Ydstebøs «Krigens vitenskap», 2012, s. 161-165). Skal en stridende part med underlegne styrker kjempe med en viss suksess mot overmakta, må den anvende prinsipper som formann Mao har formulert, for eksempel: «Vår strategi går ut på å kjempe én mot ti, og vår taktikk går ut på å kjempe ti mot én. Dette er en av grunnlovene som sikrer oss seier over fienden.» Vi finner eksempler på dette i de langvarige krigene i Afghanistan og Irak. Ikke bare må geriljaorganisasjoner verden over forholde seg til de samme allmenne lovene som formann Mao har beskrevet, de studerer ofte formann Mao bevisst, uansett hvilken politisk orientering de har. På den andre siden studerer også imperialistene og deres lakeier formann Mao, som i Høiback og Ydstebøs «Krigens vitenskap». Imperialistenes borgerlige militærteoretikere forsøker å snu opp ned på formann Maos tenkning for å bruke den mot opprør og motstand, for eksempel ved å anvende reaksjonens prinsipp om å skille geriljaen fra folkemassene.
Vi understreker at folkekrigen bare kan føres fram til frigjøring av proletariatet og undertrykte nasjoner ved at den ledes av proletariatet med sin egen ideologi og sitt eget parti, men eksempler som de ovennevnte bekrefter likevel flere aspekter ved folkekrigens allmakt og universalitet – og ofte nettopp de aspektene det står mest strid om i den internasjonale kommunistiske bevegelsen (at folkekrigen må være langvarig og må utvikles gjennom konstruksjon av ny makt). Som helhet bekreftes folkekrigens teori av de samlede erfaringene til det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk. Intet nydemokrati og ingen sosialisme er etablert noe sted i verden de siste hundre årene, uten at proletariatet har ledet an i folkekrig for å erobre makta. Ikke engang makt i begrensa områder er blitt skapt på noen annen måte. Dermed står kritikerne av folkekrigen uten konkrete eksempler på et praktisk alternativ til folkekrigen. Er ikke praksis marxistenes kriterium for sannhet?
Folkekrig i alle land
Folkekrigens universelle gyldighet ble for første gang formulert av formann Mao og Kinas Kommunistiske Parti på 1960- og 1970-tallet, da disse etablerte den universelle loven om revolusjonær vold i form av folkekrig i alle land. De kinesiske kameratene avviste samtidig at kommunistene lenger burde delta i de borgerlige valgene. Vi må se denne utviklingen i sammenheng med at situasjonen for den proletariske verdensrevolusjonen forandret seg etter 2. verdenskrig, og at de borgerlige valgene og parlamentene hadde forandret seg i tiden som hadde gått etter at Lenin og bolsjevikene brukte valgdeltagelse som taktikk på begynnelsen av 1900-tallet.
Som belegg for vår påstand viser vi først til heftet Kritiser og gjendriv Kinas Khrusjtsjov utgitt på norsk av Folkerepublikken Kinas Ambassade i 1968, hvor vi finner teksten Kritikk av den revisjonistiske militære tenkningen, først utgitt i 1967. Som andre lignende tekster må denne teksten forstås som et dokument fra partiet, sanksjonert av sentralkomiteen og formann Mao Tse-Tung, selv om teksten er signert av «proletariske revolusjonære i kontorene til Hovedkvarteret for generalstaben i Det kinesiske folks frigjøringshær». De som ikke forstår kommunistiske partier og konseptet demokratisk sentralisme kan ha problemer med å forstå dette, men det er utenkelig at viktige organer under partiets ledelse publiserer en slik tekst uten at den er uttrykk for partiledelsens linje. Det er enda mer utenkelig at teksten skulle oversettes til utallige språk og distribueres verden over gjennom kinesiske ambassader, og dermed spres i stort opplag i Norge, uten godkjenning av lederskapet i KKP!
Et unntak fra denne regelen kunne hypotetisk sett vært at revisjonististene overtok hele eller deler av partiledelsen, og slik kunne spre kontrarevolusjonære ideer. Med den 8. partikongressen i KKP i 1956 flyttet høyreopportunistene anført av Liu Shaoqi frem sine posisjoner i partiledelsen, og de reviderte flere korrekte maoistiske standpunkter. Men denne nevnte teksten er utgitt to år etter initieringen av kulturrevolusjonen (1966), hvor formann Mao og de proletariske revolusjonære konsoliderte venstresidas ledelse av partiet og knuste høyreopportunister som Liu Shaoqi og Teng Hsiao-p’ing. Dermed må vi forstå denne teksten som en del av den proletariske offensiven i partiet, hæren, staten og i hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen, under formann Maos direkte ledelse. Med andre ord må denne teksten forstås som en del av høydepunktet for maoismens utvikling og utbredelse – et høydepunkt erobret gjennom den store proletariske kulturrevolusjonen.
Vi kan i denne teksten lese: «Skillet mellom Formann Maos militære tenkning og den borgerlige militære tenkning består i om det skal eller ikke skal utkjempes en folkekrig.» og «Formann Maos store teori om folkekrigen har på skapende og genialt vis utviklet marxismen-leninismen. Den peker ikke bare på den rette vei som det kinesiske folk må gå for å vinne seier i landsmålestokk, den peker også på den veien som fører til frigjøring for de undertrykte nasjoner og undertrykte klasser over hele verden.» (våre uthevinger). Med andre ord slår kameratene eksplisitt fast at folkekrigen er en del av formann Maos videreutvikling av proletariatets ideologi, og at den er veien til frigjøring både for de undertrykte nasjonene og undertrykte klasser. Kort sagt: folkekrigen er anvendelig for det internasjonale proletariatet og undertrykte nasjoner i alle land uten unntak.
De kinesiske kameratene skriver videre: «For alle undertrykte nasjoner og undertrykte klasser som vil frigjøre seg er det viktigst av alt å væpne seg med Formann Maos teori om folkekrigen, knuse det gamle statsapparatet med våpen i hånd, styrte imperialismen og dens lakeier med våpen i hånd og omdanne hele verden med våpenmakt.» og «Om en akter å utkjempe en folkekrig eller ikke, om en har mot nok til å utkjempe en folkekrig eller ikke, det er dette som danner skillelinjen mellom Formann Maos militære tenkning og den borgerlige militære tenkning, mellom marxismen-leninismen og revisjonismen, mellom ekte og falsk revolusjon.»
Vi ser altså her at KKP, midt i den store proletariske kulturrevolusjonen, løfter frem formann Maos teori om folkekrigen som det viktigste av alt, for alle undertrykte nasjoner og undertrykte klasser. Dermed etablerer de i 1968 folkekrigens sentrale stilling i maoismen, noe som senere er stadfestet i praksis i de fortsatt pågående folkekrigene i Peru, Tyrkia, India og Filippinene – og i en rekke andre land.
Slik vi ser det er dogmatisk subjektivisme å benekte KKPs standpunkt i 1967 ved å henvise til utsagn fra formann Mao i 1928 eller 1938, slik noen gjør. Vi kan ikke forstå maoismen som et utvalg løsrevne sitater, eller som ferdig utviklet i 1928 eller 1938. Som dialektiske materialister må vi se på den ideologiske utviklingsprosessen i Kinas Kommunistiske Parti fra veiledende tenkning til Mao Tse-tungs tenkning til maoisme, og på dennes betydning og stilling i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi må se på helheten i denne prosessen. Vi finner det, nettopp i denne helhetlige tilnærmingens ånd, interessant at formann Gonzalo ikke bare fikk sin fostring i klassekampen i Peru, men også i Kina. Midt under kulturrevolusjonen var formann Gonzalo flere måneder ved den kinesiske skolen for kommunister og revolusjonære fra andre land. Utdanningen han fikk her er en del av grunnlaget for dokumentene han utformet på vegne av Perus Kommunistiske Parti, og for folkekrigens teori og praksis i Peru.
Angående de som hevder at moderne våpen, teknikk, geografiske forhold eller utviklingen av borgerskapets militærteorier gjør folkekrigens teori avleggs eller umulig i dag, særlig i de imperialistiske landene, vil vi svare med et sitat fra samme tekst: «Er det kanskje sant at det under moderne forhold ikke er nødvendig å sette sin lit til massene, at det ikke er nødvendig å føre en folkekrig? Nei, det er ikke sant. ‘Styrkeprøven er ikke bare en prøve på militær og økonomisk makt, men også en prøve på menneskelig makt og moral. Militær og økonomisk makt blir nødvendigvis utøvd av mennesker.’ Uansett hvor utviklet de moderne våpnene og den tekniske utrustning måtte være, avgjøres seieren i en krig fremdeles av støtten og hjelpen fra massene. Den avhenger når alt kommer til alt, av folkekrigen. Dette er den viktigste og sikreste garantien for seier over fienden.» (samme sted, våre uthevinger)
Flere eksempler på de kinesiske kameratenes standpunkt finner vi i teksten Leve det proletariske diktaturets seier fra 1971, signert av redaksjonene i «Folkets Dagblad», «Røde Fane» og «Frigjøringshærens Dagblad». Disse tre tidsskriftene og avisene var hovedorganene for henholdsvis Folkerepublikken Kina, Kinas Kommunistiske Parti og Folkets frigjøringshær. Her finner vi at de kinesiske kameratene stadfester sine standpunkter for folkekrigen og mot valgdeltagelse. Teksten ble utgitt på norsk av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge. Igjen understreker vi at denne teksten åpenbart må forstås som et partidokument skrevet etter at venstresida hadde konsolidert sin makt over de viktigste kommandoposisjonene i partiet, hæren og staten.
Her skriver de kinesiske kameratene: «Revolusjon med bruk av vold er et allmenngyldig prinsipp for den proletariske revolusjon. (…) Historiens erfaringer viser oss at når proletariatet og det undertrykte folket i et land skal overta den politiske makt og seire i sin revolusjon, må dette uten unntak gjennomføres ved hjelp av geværet; det må gjennomføres under ledelse av et proletarisk parti, ved at det handles i samsvar med landets særegne forhold, ved at det gradvis bygges opp væpnede styrker av folket og ved at det utkjempes en folkekrig etter at de brede masser er blitt vekket og har gått til aksjon, samt ved at det føres stadige kamper mot imperialistene og de reaksjonære. Dette gjelder for den russiske revolusjon, den kinesiske revolusjon, revolusjonene i Albania, Vietnam, Korea og andre land, og der finnes intet unntak.» (våre uthevelser)
For det første slår KKP her igjen fast at makta må erobres med vold ved hjelp av geværet og at dette gjelder alle land uten unntak. For det andre slår de fast at å erobre makten ved hjelp av geværet betyr å gradvis bygge opp væpna styrker og å utkjempe folkekrig. For det tredje slår de kinesiske kameratene fast at alle revolusjoner av proletariatet og undertrykte nasjoner – inkludert den russiske revolusjonen – må forstås som folkekrig. Dermed er det de kinesiske kameratene selv som har etablert tesen som PCP stadfestet i sine grunnleggende dokumenter: «Til syvende og sist var ikke oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Som følge av dette må vi også i de imperialistiske landene forstå revolusjonen som en revolusjonær krig, og i dag, rett og slett folkekrig.» (PCP, 1988, vår uthevelse.).
Kort sagt var det formann Mao og KKP som etablerte folkekrigens universalitet, og i samme tekst peker de kinesiske kameratene også frem mot verdensfolkekrigen: «Proletariatet og de undertrykte folk og nasjoner verden over vil alle sammen gå over fra å være ubevæpnet og uskikket til å føre krig, til å bli bevæpnet og dyktige til å føre krig. Den amerikanske imperialismen og alle dens lakeier vil til slutt bli brent til aske i de rasende flammene i den folkekrig de selv har tent gnisten til.» (vår uthevelse).
Valgboikott i alle land
Kamerat Charu Majumdar, en av de anerkjente grunnleggerne av det som i dag er Indias Kommunistiske Parti (Maoistene), skrev i teksten Boycott Elections! International Significance of the Slogan fra 1968: «I dagens æra hvor imperialismen er på vei mot total kollaps, tar revolusjonær kamp form av væpna kamp i alle land (…) verdensrevolusjonen har gått inn i en ny høyere fase. Sosialismen marsjerer ustoppelig framover mot seier. I en slik æra, betyr det å velge den parlamentariske veien å stanse verdensrevolusjonens marsj framover. I dag kan ikke revolusjonære marxist-leninister benytte den parlamentariske veien. Dette er ikke bare sant for koloniale og halvkoloniale land, men også for de kapitalistiske landa.» (våre uthevelser).
Altså forstår Majumdar valgboikotten på grunnlag av at i dagens æra tar revolusjonær kamp form av væpnet kamp. Folkekrigen og valgboikotten er med andre ord to sider av samme sak. Slik Perus Kommunistiske Parti slo fast i sitt slagord «Valg, nei! Folkekrig, ja!» Bare dogmatikere og opportunister klamrer seg i dag fortsatt til taktikken med valgdeltakelse, fordi denne var riktig i enkelte land ved begynnelsen av 1900-tallet. Vi lever i en helt annen situasjon enn kameratene for over hundre år siden, med nye forutsetninger og nye oppgaver.
Det er fullt samsvar mellom det Majumdar skriver, og det de kinesiske kameratene også slo fast i den nevnte teksten fra 1971: «I de siste tiåra har mange kommunistiske partier deltatt i valg og i nasjonalforsamlinger, men ingen har med slike midler opprettet noe proletarisk diktatur. (…) Dersom et proletarisk parti ikke driver noe massearbeid, tar avstand fra væpnet kamp og dyrker parlamentariske valg, vil det bare dysse massene i søvn og selv bli korrumpert. Borgerskapet kjøper et kommunistisk parti gjennom parlamentariske valg og gjør det til et revisjonistisk parti, et borgerskapets parti… Forekommer slike tilfeller sjeldent i historien? (…) Proletariatet må bruke geværet for å erobre den politiske makt, og det må bruke geværet for å forsvare den. Det er folkehæren under ledelse av et marxistisk-leninistisk parti som er det proletariske diktaturets bolverk og den viktigste av de faktorer som hindrer en gjenoppretting av kapitalismen. Dersom proletariatet har en folkehær som er væpnet med den marxistisk-leninistiske ideologi, kan det klare seg i en hvilken som helst komplisert situasjon i klassekampen i sitt eget land eller på den internasjonale arena og trygge den proletariske stat.» (våre uthevelser).
Kameratene skiller ikke mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner når de her behandler valgdeltagelse og folkekrig. Slik vi leser dette, slo KKP her altså fast at også valgboikotten er gyldig for proletariatet og dets parti i alle land etter andre verdenskrig.
Konklusjon
Til sist vil vi slå fast at «bevisbyrden» ikke ligger på oss, som bekrefter både maoismens teori og praksis, men på de som kaller seg maoister men benekter folkekrigens universalitet. Det er det opp til dem å vise oss alternativet. Alle revolusjoner under ledelse av proletariatet de siste hundre årene har tatt form av folkekrig. Alle nasjonale frigjøringskamper, som er ført med noe suksess eller over lengre tid, har anvendt taktikk og strategi etablert av formann Mao i folkekrigens teori. Alle de revolusjonære krigene proletariatet noensinne har ledet, kan og må i dag forstås «rett og slett som folkekrig». Det finnes ingen alternative eksempler fra konkret praksis. Videre er det også slik at de siste hundre årene har ingen kommunistiske partier grepet makta ved å kombinere revolusjonær kamp med parlamentarisk arbeid og deltagelse i borgerlige valg. Dermed er det fullstendig samsvar mellom prinsippene etablert av formann Mao og KKP for folkekrig og valgboikott, og de konkrete erfaringene vår klasse har erobret i kamp gjennom de siste hundre årene.
Folkekrigen er den eneste veien til frigjøring for det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk. Folkekrigen er en uadskillelig del av maoismen, gyldig i alle land uten unntak, og denne allmenngyldigheten ble etablert av formann Mao og Kinas Kommunistiske Parti selv, blant annet i de nevnte tekstene fra 1967 og 1971. Videre er denne allmenngyldigheten blitt bekreftet i folkekrigene i Peru, Tyrkia, Filippinene og India, for ikke å glemme viktige erfaringer fra andre land, som Nepal. Nødvendigheten av å boikotte de borgerlige valgene i vår tid, er også allmenngyldig. Den alternative praksisen, det eneste alternativet som finnes, er å anvende samme strategi og taktikk som de revisjonistiske og opportunistiske partiene. Disse «utnytter legaliteten» i påvente av en «revolusjonær situasjon» – uten å akseptere at en revolusjonær situasjon allerede er under ujevn utvikling i hele verden, og hevder at de, når «objektive forhold» er modne, vil gripe makta gjennom å overrumple borgerskapet med et massivt folkelig opprør. Det praktiske resultatet av denne strategien er ren reformisme, uansett om partiet heter AKP, Rødt, PTB eller MLPD. I dette avsnittet bruker vi ordene «alternativ» og «strategi» i sin aller videste forstand. I virkeligheten gir opportunistene oss ikke noe reelt alternativ til folkekrigen. I stedet erstatter de revolusjonær strategi med dogmatisk anvendelse av løsrevne sitater.
Denne innsikten er avgjørende viktig for proletariatet, for alle kommunister og revolusjonære. For det første fordi makt er grunnleggende i maoismen. Uten makt kan ikke proletariatet oppnå noe som helst, og folkekrigen er den eneste måten å erobre, forsvare og utvide makt til proletariatet på. For det andre fordi en slik ideologisk innsikt med nødvendighet får politiske og organisatoriske konsekvenser. Legger vi disse prinsippene til grunn, vil vi nemlig måtte stille krav til kommunistenes former for kamp og organisering som vil skille kommunistene grunnleggende fra revisjonistene og opportunistene. Dette vil gjøre seg gjeldende uansett hvor modne de objektive forholdene eller de subjektive kreftene er. Kommunistene kan ikke kjempe eller organisere seg på samme vis som opportunistene, men denne innsikten kommer vi bare frem til om vi tar opp maoismen som grunnlag og veiledning og forstår folkekrigen og valgboikotten som integrerte bestanddeler av maoismen, som ikke kan skilles fra den.
Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Februar 2024
Referanser
Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon) (2014). People’s War and Revolution, by the Communist Party of Brazil (Red Fraction). Hentet 20.02.2024 fra https://www.docdroid.net/CWqc4dr/peoples-war-and-revolution-pdf
Clausewitz, Carl von (2010). Vom Kriege. Hentet 20.02.2024 fra https://www.clausewitz-gesellschaft.de/wp-content/uploads/2014/12/VomKriege-a4.pdf
Høiback, Harald og Ydstebø, Palle (red.) (2012). Krigens vitenskap – en innføring i militærteori. Oslo: Abstrakt forlag.
Kinas Kommunistiske Parti (1968). Kritikk av den revisjonistiske militære tenkningen. Publisert av Tjen Folket Media og hentet fra heftet «Kritiser og gjendriv Kinas Khrusjtsjov» utgitt av Folkerepublikken Kinas Ambassade i 1968. Underskrevet av proletariske revolusjonære i kontorene til Hovedkvarteret for generalstaben i Det kinesiske folks frigjøringshær i 1967. Hentet 20.02.2024 fra https://tjen-folket.no/2020/07/15/kritikk-av-den-revisjonistiske-militaere-tenkningen/
Kinas Kommunistiske Parti (1971). Leve det proletariske diktaturets seier. Underskrevet av redaksjonsstaben «Folkets Dagblad», «Den røde Fane» og «Frigjøringshærens Dagblad» i 1971, teksten ble utgitt på norsk av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge. Hentet 20.02.2024 fra https://tjen-folket.no/2021/03/18/pariserkommunen-150-ar-leve-det-proletariske-diktaturets-seier/
Mao Tse-tung (1967). Formann Mao Tse-tung om folkekrigen. Teksten er scannet og korrekturlest av Tjen Folket Forlag fra et hefte utgitt av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas ambassade i Norge i 1967. Hentet 20.02.2024 fra https://tjen-folket.no/2015/10/22/formann-mao-tse-tung-om-folkekrigen/
Perus Kommunistiske Parti (2019). Grunnlaget for partiets enhet. «Militærlinja». Forlaget Røde Fane.
Perus Kommunistiske Parti (2019). Grunnlaget for partiets enhet. «Om marxismen-leninismen-maoismen». Forlaget Røde Fane.
Tjen Folket Media (2021). Heder og ære til Charu Mazumdar. Hentet 20.02.2024 fra https://tjen-folket.no/2021/06/25/heder-og-aere-til-charu-mazumdar/
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.