Amerikaner skyter mot israelske ambassadører i Washington

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på A Nova Democracia 22. mai 2025, og har blitt oversatt til norsk av en av TFMs bidragsytere.

Krigen vender hjem: Amerikaner skyter mot israelske ambassadører i Washington

«Fritt Palestina», ropte Elias Rodriguez etter at skuddene var avfyrt, for å tydeliggjøre motivasjonen for aksjonen.

Onsdag kveld (21. mai) skjøt en 30 år gammel mann to israelske ambassadører i den amerikanske hovedstaden Washington. Handlingen var et svar på det imperialiststøttede folkemordet på det palestinske folket på Gazastripen, ifølge manifestet til skytteren, Elias Rodriguez. I alt har 53 700 palestinere blitt drept av det israelske regimet. Siden i går har Israel drept minst 143 mennesker. Timer før Rodriguez’ angrep skjøt sionistiske soldater i retning av en diplomatisk delegasjon på Vestbredden.

Diplomatene som ble drept 21. mai, var Yaron Lischinsky, forskningsassistent i den politiske avdelingen, og Sarah Milgrim, som var ansvarlig for å organisere reiser til Israel. De forlot et arrangement som handlet om de diplomatiske forbindelsene mellom den sionistiske staten og USA – de samme forbindelsene som garanterer fortsatt amerikansk finansiering av Israel og folkemordet – da de ble skutt.

«Fritt Palestina», ropte Elias Rodriguez etter at skuddene ble avfyrt, for å tydeliggjøre motivasjonen for aksjonen. Ropene fortsatte mens politiet satte håndjern på Rodriguez’ håndledd. Et vitne til saken uttalte seg til nyhetsbyrået Reuters. «Han tok keffiyehen [palestinsk hodeplagg] og sa: ‘Jeg gjorde dette for Gaza’.»

Sjefen for Metropolitan Police Department, Pamela Smith, sa at handlingen ble utført individuelt. Gjerningsmannen oppholdt seg i nærheten av arrangementet til han fant målene; etter å ha skutt, kvittet han seg med våpnene og gikk inn i feiringsbygningen, der han ble arrestert. Rodriguez er fortsatt i varetekt.

«Fritt Palestina»

Han har også utarbeidet et offentlig brev, som kan leses i sin helhet i slutten av denne artikkelen.

«I skrivende stund har helsedepartementet i Gaza registrert 53 000 dødsfall som følge av traumatisk vold, minst ti tusen ligger under ruinene, og hvem vet hvor mange tusen flere som har dødd av sykdommer som kunne vært forebygget, sult, og titusener risikerer nå en nært forestående hungersnød på grunn av den israelske blokaden – alt sammen muliggjort av vestlige og arabiske regjeringers medvirkning,» skrev han.

«De som er motstandere av folkemord, nøyer seg med å hevde at gjerningsmenn og medskyldige har mistet sin menneskelighet. Jeg sympatiserer med dette synet, og jeg forstår at det har en verdi når det gjelder å berolige den psyken som ikke orker å være vitne til grusomheter, selv ikke gjennom en skjerm. Men dehumanisering har vist seg å være sjokkerende vanlig, hverdagslig, prosaisk menneskelig. En gjerningsmann kan være en kjærlig far, en hengiven sønn, en sjenerøs venn, en snill fremmed, i stand til å vise moralsk styrke både når det passer og når det ikke passer – og likevel være et monster.»

For Rodriguez var folkemassenes fordømmelse av den sionistiske staten Israel, som har vokst frem siden 7. oktober 2023, et «vendepunkt». Men folkemordet fortsetter likevel. «Den offentlige opinionen har vendt seg mot den folkemorderiske apartheidstaten, og den amerikanske regjeringen har rett og slett ignorert det.»

«Handlingen ville ha vært moralsk berettiget for 11 år siden, under Protective Edge [Israels invasjon av Gaza i 2014], da jeg personlig ble klar over vår brutale oppførsel i Palestina. Men for de fleste amerikanere ville en slik handling ha vært uforståelig, den ville ha virket sinnssyk. Jeg er glad for at mange amerikanere i dag i det minste vil forstå det klart og, på en merkelig måte, se det som det eneste fornuftige å gjøre,» avslutter Rodriguez.

Krigen vender hjem

I teksten nevner Rodriguez også andre mennesker som har gitt sitt liv i protestaksjoner for Palestina, blant annet militæroffiseren Aaron Bushnell, som satte fyr på seg selv foran den israelske ambassaden i Washington D.C.

Rodríguez’ handling er et nytt skritt i den revolusjonære volden som aktivistmassene i USA bruker i solidaritet med det palestinske folket. Det er en viktig episode som kommer måneder etter andre væpnede aksjoner mot reaksjonære mål i USA. I mars ble biler tilhørende Tesla, selskapet som eies av milliardæren og lederen for Department of Government Efficiency, Elon Musk, beskutt og satt fyr på i ulike deler av USA. Lignende aksjoner fant sted i Europa.

Brevet i sin helhet

«Forklaring

20. mai 2025

Halintar er et ord som betyr noe sånt som torden eller lyn. Etter en handling leter folk etter en tekst for å fastsette betydningen, så her er et forsøk.

De grusomhetene israelerne begår mot Palestina lar seg ikke beskrive og kvantifisere. I stedet for å lese rapporter, ser vi dem vanligvis på video, noen ganger direkte. Etter måneder med raskt stigende dødstall har Israel til og med utslettet muligheten til å telle de døde, noe som har tjent deres folkemord godt. I skrivende stund har helsedepartementet i Gaza registrert 53 000 dødsfall som følge av traumatisk vold, minst ti tusen under ruinene, og hvem vet hvor mange tusen flere som har dødd av sykdommer som kunne vært unngått, sult, og titusener som nå står i fare for å dø av hungersnød på grunn av den israelske blokaden – alt sammen muliggjort av vestlige og arabiske regjeringers medskyldighet. Informasjonskontoret i Gaza inkluderer de ti tusen under ruinene i sin egen opptelling. I månedsvis har rapportene nevnt disse «ti tusen» under ruinene, til tross for at det stadig produseres mer rasmasser, gjentatte bombardementer av ruiner og telt blant ruinene. Akkurat som dødstallene i Jemen, som i årevis lå fast på noen få tusen under bombardementer fra Saudi-Arabia, Storbritannia og USA, inntil de i ettertid ble avslørt som 500 000 døde, er alle disse tallene kriminell underrapportering. Jeg tviler ikke på estimatene som peker mot 100 000 eller mer. Flere mennesker har blitt drept siden mars i år enn under Protective Edge og Cast Lead til sammen. Hva mer kan sies om andelen av de lemlestede, brente og eksploderte kroppene som var barn? Vi som tillot dette, vil aldri fortjene tilgivelse fra palestinerne. Det har de allerede gjort klart for oss.

Væpnet aksjon er ikke nødvendigvis militær aksjon. Det er det vanligvis ikke. De er som regel teater og skuespill, en kvalitet de deler med mange ubevæpnede aksjoner. Ikke-voldelige protester i de første ukene av folkemordet så ut til å markere et vendepunkt. Aldri før hadde så mange titusener sluttet seg til palestinerne i Vestens gater. Aldri før har så mange amerikanske politikere blitt tvunget til å innrømme, i det minste retorisk, at også palestinere er mennesker. Men så langt har retorikken ikke betydd så mye. Israelerne selv er stolte over sjokket over den friheten amerikanerne har gitt dem til å utrydde palestinerne. Den offentlige opinionen har vendt seg mot den folkemorderiske apartheidstaten, og den amerikanske regjeringen har rett og slett ignorert det: De vil fortsette uten den offentlige opinionen, kriminalisere den der det er mulig og kvele den med tomme forsikringer om at de vil «gjøre alt for å begrense Israel» der de ikke kan kriminalisere protester direkte. Aaron Bushnell og andre ofret seg i håp om å stoppe massakren, og staten arbeider for å få oss til å tro at deres offer var forgjeves, at det ikke er noe håp i å intensivere kampen for Gaza og at det ikke er noen vits i å bringe krigen hjem. Vi kan ikke la dem vinne. Deres offer var ikke forgjeves.

Den straffefriheten som våre regjeringsrepresentanter føler ved å støtte denne massakren, må avsløres som en illusjon. Straffefriheten vi ser er verre for dem som står folkemorderne nær. En kirurg som behandlet ofre for folkemordet på mayaindianerne for staten Guatemala, forteller om et tilfelle der han opererte en pasient som var alvorlig skadet under en massakre, da væpnede menn plutselig kom inn i rommet og drepte ham på operasjonsbordet mens de lo mens de skjøt. Det verste, sa legen, var å se drapsmennene, som han kjente godt, gå ustraffet rundt i de lokale gatene mange år senere. I et annet tilfelle forsøkte en samvittighetsfull mann å kaste Robert McNamara i havet fra en ferge på vei til Martha’s Vineyard, opprørt over den samme straffefriheten og arrogansen som han så hos Vietnam-slakteren, som satt i fergens salong og lo med venner. Mannen utfordret McNamaras «holdning og sa: ‘Min historie er god, og jeg kan sitte bøyd i en bar som denne med min gode venn Ralph her, og du må svelge den.» Mannen klarte ikke å kaste McNamara utfor gangbroen og ned i vannet – den tidligere utenriksministeren grep tak i rekkverket og gikk tilbake – men angriperen forklarte verdien av forsøket: «Vel, jeg tok ham ut, bare oss to, og plutselig var ikke historien hans så god lenger, ikke sant?»

Et par ord om moralen i væpnede aksjoner. De som er motstandere av folkemord, nøyer seg med å hevde at gjerningsmenn og medskyldige har mistet sin menneskelighet. Jeg sympatiserer med dette synet, og jeg forstår at det kan ha en beroligende effekt på den psyken som ikke orker å være vitne til grusomheter, selv ikke gjennom en skjerm. Men dehumanisering har vist seg å være sjokkerende vanlig, hverdagslig, prosaisk menneskelig. En gjerningsmann kan være en kjærlig far, en hengiven sønn, en sjenerøs venn, en snill fremmed, i stand til moralsk styrke både når det passer og når det ikke passer – og likevel være et monster. Medmenneskelighet fritar ingen for ansvar. Handlingen ville ha vært moralsk berettiget for 11 år siden, under «Protective Edge», en tid da jeg personlig ble klar over vår brutale oppførsel i Palestina. Men for de fleste amerikanere ville en slik handling ha vært uforståelig, den ville ha virket sinnssyk. Jeg er glad for at mange amerikanere i dag i det minste forstår det klart og, på en merkelig måte, ser det som den eneste fornuftige fremgangsmåten.

Jeg elsker deg, mamma, pappa, lillesøster og hele familien min, inkludert deg, O***.

Fritt Palestina.»