Om leninismens grunnlag

Denne teksten er hentet fra boka Stalin: «Spørsmål i leninismen», utgitt av Forlaget Oktober 1976.

OM LENINISMENS GRUNNLAG
Forelesninger ved Sverdlov-universitetet i begynnelsen av april 1924

Tilegnet Leninoppbudet. J. Stalin

INNLEDNING

Leninismens grunnlag er et omfangsrikt tema. For å behandle det uttømmende ville en trenge en hel bok, ja en hel rekke bøker. Det er derfor en selvfølge at mine forelesninger ikke kan bli noen uttømmende framstilling av leninismen. De kan i beste fall bli en kort sammenfatning av leninismens grunnlag. Ikke desto mindre mener jeg det er nyttig å legge fram denne sammenfatning, for å gi noen grunnleggende utgangspunkter som er nødvendig for å kunne studere leninismen med framgang.

Å gjøre greie for leninismens grunnlag betyr likevel ikke å gjøre greie for grunnlaget for Lenins livssyn. Lenins livssyn og leninismens grunnlag dekker ikke hverandre i omfang. Lenin er marxist, og grunnlaget for hans livssyn er naturligvis marxismen. Men av dette følger på ingen måte at framstillingen av leninismen må ta til med framstillingen av marxismens grunnlag. Å gjøre greie for leninismen betyr å peke på det særegne og nye i Lenins arbeider — det han har beriket marxismens skattkammer med og som naturlig er knyttet til hans navn. Bare i denne forstand er det jeg vil tale om leninismens grunnlag i mine forelesninger.

Altså — hva er leninismen?

Noen sier at leninismen er marxismen anvendt på de særegne forhold i Russland. I denne definisjon ligger en del av sannheten, men den uttømmer langt fra hele sannheten. Det er faktisk så at Lenin anvendte marxismen på den russiske virkelighet, og anvendte den på en mesterlig måte. Men hvis leninismen ikke var noe mer enn marxismen anvendt på de særegne forhold i Russland, ville den være en rent nasjonal og utelukkende nasjonal, en rent russisk og utelukkende russisk foreteelse. Nå vet vi imidlertid at lenin­ismen er en internasjonal foreteelse, og at den har sine røtter i den internasjonale utvikling i sin helhet — at den ikke utelukkende er en russisk foreteelse. Derfor mener jeg at denne definisjonen lir av ensidighet.

Andre sier at leninismen er en gjenoppliving av de revolusjonære elementer i marxismen fra førtiårene i det 19. hundreåret, til for­skjell fra marxismen i årene som fulgte etter, da den angivelig var blitt moderat og ikke-revolusjonær. Om vi ser bort fra denne dumme og platte inndeling av Marx’ lære i to deler — en revolu­sjonær og en moderat — må vi innrømme at det ligger en del sannhet selv i denne helt utilstrekkelige og utilfredsstillende defini­sjon. Dette kom av sannhet består i at Lenin faktisk gjenopplivet det revolusjonære innhold i marxismen — det som opportunistene i Den 2. internasjonale hadde skrinlagt. Men dette er likevel bare en del av sannheten. Hele sannheten om leninismen er at den ikke bare har gjenreist marxismen, men at den gikk enda et skritt lenger og utviklet marxismen videre under de nye vilkår for kapi­talismen og den proletariske klassekamp.

Hva er altså leninismen?

Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet. Marx og Engels levde og virket i den førrevolusjonære periode (vi tenker her på den proletariske revolusjon), da det ennå ikke fans noen utviklet imperialisme, i en periode da proletariatet forberedte seg til revolusjonen og da den proletariske revolusjon ennå ikke var direkte praktisk uunngåelig. Lenin, Marx’ og Engels’ elev, levde og virket derimot i den utviklede imperialismes periode, i den periode da den proletariske revolusjon utfolder seg, da den proletariske revolusjon alt har seiret i ett land, har slått det borgerlige demokrati i stykker og innledet det prole­tariske demokratis æra, sovjetenes æra.

Av denne grunn er leninismen videreutviklingen av marxismen.

En understreker i alminnelighet den overordentlig stridbare og overordentlig revolusjonære karakter som leninismen har. Det er helt ut riktig. Men denne eiendommelighet ved leninismen finner sin forklaring i to årsaker: for det første fordi leninismen er gått fram av den proletariske revolusjon, noe som må sette sitt uutslettelige preg på den, for det annet fordi den vokste seg stor og sterk i kamp mot Den 2. internasjonales opportunisme, en kamp som var og er en nødvendig forutsetning for en framgangsrik kamp mot kapitalismen. En må ikke glemme at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen ligger en hel periode da Den 2. internasjonales opportunisme hersket, og at en skånselløs kamp mot denne oppor­tunisme måtte være en av de viktigste oppgaver for leninismen.

I
LENINISMENS HISTORISKE RØTTER

Leninismen vokste fram og utformet seg under imperialismens for­hold, da motsetningene i kapitalismen hadde tilspisset seg til det ytterste, da den proletariske revolusjon var blitt et umiddelbart praktisk spørsmål, da den gamle periode med arbeiderklassens for­beredelse til revolusjonen nærmet seg og vokste over i en ny periode med direkte storm på kapitalismen.

Lenin kalte imperialismen «døende kapitalisme». Hvorfor? Fordi imperialismen skjerper motsetningene i kapitalismen til deres ytterste punkt, til de ytterste grenser, bak hvilke revolusjonen begynner. Av disse motsetninger må en se følgende tre som de viktigste:

Den første motsetning — det er motsetningen mellom arbeid og kapital. Imperialismen betyr allmakt for de monopolistiske truster og syndikater, for bankene og finansoligarkiet i industrilandene. I kampen mot denne allmakt viste det seg at de metoder som arbeider­klassen var vant til å bruke — fagforeninger og kooperativer, parla­mentariske partier og parlamentarisk kamp — var helt utilstrekkelige. For enten overgir du deg til kapitalen på nåde eller unåde, vegeterer videre som før og synker stadig dypere, eller så må du gripe til et nytt våpen — slik stiller imperialismen spørsmålet for proletariatets millionmasser. Imperialismen fører arbeiderklassen fram til revolu­sjonen.

Den annen motsetning — det er motsetningen mellom de for­skjellige finansgrupper og imperialistiske makter i deres kamp om råstoffkilder, om fremmede territorier. Imperialismen betyr eksport av kapital til råstoffkildene, rasende kamp om det monopolistiske herredømme over disse råstoffkilder, kamp om nyoppdelingen av den allerede oppdelte verden, en kamp som føres med særskilt raseri av de nye finansgrupper og makter som søker en «plass i solen», mot de gamle grupper og makter som seigt klamrer seg fast til sine erobringer. Denne rasende kamp mellom de forskjellige kapitalistgrupper er be­merkelsesverdig av den grunn at den innebærer imperialistiske kriger, kriger for erobring av fremmede områder som et uunngåelig element. Denne omstendighet er på sin side igjen bemerkelsesverdig fordi den fører til at imperialistene gjensidig svekker hverandre, til at kapital­ismens posisjoner overhodet svekkes, til at øyeblikket for den proletariske revolusjon framskyndes og at denne revolusjon blir en prak­tisk nødvendighet.

Den tredje motsetning — det er motsetningen mellom et fåtall herskende «siviliserte» nasjoner og de hundrer av millioner koloniale og avhengige folk i verden. Imperialismen er den mest skam­løse utbytting og den mest umenneskelige undertrykking av hundre­vis av millioner mennesker i de veldige kolonier og avhengige land. Målet med denne utbytting og undertrykking er å trekke ut ekstraprofitt. Men imperialismen er nødt til å anlegge jern­baner, fabrikker og verksteder, industri- og handelssentrer i de landene som den utbytter. De uunngåelige følger av denne «politikk» er at det dannes en klasse av proletarer, at det oppstår en innenlandsk intelligens, at den nasjonale selvbevissthet våkner, at frihetsbevegelsen styrkes. Veksten i den revolusjonære bevegelse i alle kolonier og avhengige land uten unntak er et tydelig bevis på dette. Denne omstendighet er viktig for proletariatet, fordi den fullstendig undergraver kapitalismens posisjoner og forvandler kolo­niene og de avhengige land fra å være reserver for imperialismen til å bli reserver for den proletariske revolusjon.

Dette er i sin alminnelighet de viktigste motsetninger i imperial­ismen, som har forvandlet den gamle «blomstrende» kapitalisme til en døende kapitalisme.

Betydningen av den imperialistiske krig, som brøt ut for ti år siden, består blant annet i at den samlet alle disse motsetninger i en knute og kastet dem i vektskålen, og at den derved framskyndte og lettet proletariatets revolusjonære kamper.

Med andre ord: imperialismen har ikke bare ført til at revolu­sjonen ble praktisk uunngåelig, men også til at det ble skapt gunstige vilkår for et direkte stormangrep på kapitalismens festninger.

Dette var de internasjonale forhold som leninismen oppsto under.

Dette er jo alt sammen vel og bra, vil en her innvende, men hva har det med Russland å gjøre, som jo ikke var og heller ikke kunne være noe klassisk imperialistisk land? Hva har dette med Lenin å gjøre som jo framfor alt arbeidet i Russland og for Russ­land? Hvorfor er nettopp Russland blitt leninismens arnested, føde­landet for den proletariske revolusjons teori og taktikk?

Fordi Russland var knutepunktet for alle disse motsetninger i imperialismen.

Fordi Russland mer enn noe annet land var svangert med revo­lusjonen, og fordi av den grunn bare Russland var i stand til å løse disse motsetninger på revolusjonær vis.

La oss begynne med at det tsaristiske Russland var et arnested for enhver art av undertrykking — både kapitalistisk, kolonial og militær — og det en undertrykking i den mest umenneskelige og barbariske form. Hvem kjenner ikke til at i Russland gikk kapi­talens allmakt i spann med tsarveldets despotisme, aggressiviteten i den russiske nasjonalisme med tsarens bøddelrolle overfor de ikke- russiske folk, utbyttingen av hele områder (Tyrkia, Persia, Kina) med tsarismens anneksjon av disse områder, med erobringskrigen? Lenin hadde rett da han sa at tsarismen er en «militær-feudal imperialisme». Tsarismen var et konsentrat av de mest negative sider ved imperialismen, opphøyd i annen potens.

Videre. Det tsaristiske Russland var en mektig reserve for den vesteuropeiske imperialisme, ikke bare i den forstand at det lot den utenlandske kapital, som holdt slike avgjørende grener av den russiske folkehusholdning som brennstoffindustrien og metallurgien i sine hender, få fritt innpass, men også i den forstand at det kunne stille millioner av soldater til disposisjon for imperialistene i Vest-Europa. Husk den tolv millioner mann sterke russiske armé, som forblødde ved de imperialistiske fronter for å sikre de engelske og franske kapitalister kjempemessige profitter.

Videre. Tsarismen var ikke bare imperialismens vakthund i det østlige Europa, den var samtidig også et agentur for den vest­europeiske imperialismen når det gjaldt å presse ut av befolkningen hundrer av millioner i renter på lån som den hadde fått i Paris og London, i Berlin og Bryssel.

Og endelig var tsarismen den mest trofaste forbundsfelle for den vesteuropeiske imperialisme ved oppdelingen av Tyrkia, Persia, Kina osv. Hvem kjenner ikke til at tsarismen førte den imperialis­tiske krig i forbund med ententens imperialister og at Russland var en betydningsfull faktor i denne krig?

Av disse årsaker var tsarismen og den vesteuropeiske imperialismes interesser flettet sammen og floket seg til slutt sammen i en eneste knute av imperialistiske interesser. Kunne den vestlige im­perialisme finne seg i å tape et så mektig støttepunkt i Østen og et så rikt reservoar av krefter og midler som det gamle tsaristiske bor­gerlige Russland var, uten å sette alle sine krefter inn i en kamp på liv og død mot den russiske revolusjon, med det mål å forsvare og bevare tsarismen? Naturligvis kunne den ikke det!

Men derav følger at den som ville slå tsarismen, uunngåelig måtte rette et slag mot imperialismen, at den som reiste seg mot tsarismen, også måtte gjøre opprør mot imperialismen. For den som ville styrte tsarismen, han måtte også styrte imperialismen, hvis han virkelig tenkte på ikke bare å slå tsarismen, men å knuse den fullstendig. Revolusjonen mot tsarismen nærmet seg såleis revolu­sjonen mot imperialismen, den proletariske revolusjon, og måtte vokse over i den.

Imidlertid brøt det i Russland fram en veldig folkerevolusjon, ledet av det mest revolusjonære proletariat i verden, som hadde en så betydelig forbundsfelle som Russlands revolusjonære bønder til sin rådighet. Trengs det nå lenger bevis for at en slik revolusjon ikke kunne bli stående på halvveien, men at den, hvis den lyktes, måtte gå videre og heise opprørsfanen mot imperialismen?

Det er årsakene til at Russland måtte bli knutepunktet for de imperialistiske motsetninger, ikke bare i den forstand at disse mot­setningene lettest lot seg avdekke nettopp i Russland på grunn av den særlig uhyrlige og særlig uutholdelige karakter de hadde der, og ikke bare fordi Russland var et høyst viktig støttepunkt for den vesteuropiske imperialisme, broen mellom Vestens finanskapital og Østens kolonier, men også fordi det bare i Russland fans en reell kraft som var i stand til å løse de imperialistiske motsetninger på revolusjonær vis.

Men derav følger at revolusjonen i Russland uunngåelig måtte bli til en proletarisk revolusjon, at den fra de første dager av sin utvikling måtte anta en internasjonal karakter og at den såleis uunngåelig måtte ryste selve grunnvollene for verdensimperialismen.

Kunne de russiske kommunister under slike forhold i sitt arbeid innskrenke seg til de snevre nasjonale rammer for den russiske revolusjon? Naturligvis ikke! Tvert om — hele stillingen, både den indre (den dyptgående revolusjonære krise) og den ytre (krigen), drev dem til i sin virksomhet å gå ut over disse rammer, føre kampen over på den internasjonale arena, avdekke imperialismens pestbyller, bevise at kapitalismens sammenbrudd var uunngåelig, knuse sosialsjåvinismen og sosialpasifismen og endelig styrte kapitalismen i sitt eget land og smi et nytt kampvåpen for proletariatet, den proletariske revolusjons teori og taktikk, for å gjøre det lettere for proletarene i alle land å styrte kapitalismen. De russiske kom­munistene kunne ikke handle annerledes, for bare på denne måten kunne en regne med at det ville inntre visse endringer i den inter­nasjonale situasjon som kunne garantere Russland mot at den bor­gerlige ordning ble gjenopprettet.

Det er årsakene til at Russland ble leninismens arnested og til at de russiske kommunisters leder, Lenin, ble skaperen av den.

Med Russland og Lenin «skjedde» her omtrent det samme som med Tyskland og Marx-Engels i førtiårene i forrige århundre. Tysk­land var den gang svangert med den borgerlige revolusjon på samme måte som Russland i begynnelsen av det 20. århundre. Marx skrev den gang i «Det kommunistiske manifest»:

Kommunistene retter hovedoppmerksomheten mot Tyskland, fordi Tyskland står umiddelbart foran en borgerlig revolusjon, og fordi det fullbyrder denne omveltning under mer framskredne vilkår i den europeiske sivilisasjon over­hodet og med et langt sterkere utviklet proletariat enn England i det 17. år­hundre og Frankrike i det 18. århundre, hvorfor den tyske borgerlige revolusjon bare kan være det umiddelbare forspill til en proletarisk revolusjon.

Med andre ord, sentret for den revolusjonære bevegelse forskjøv seg til Tyskland.

Det kan vel neppe være tvil om at nettopp denne omstendighet, som blir understreket av Marx i det anførte sitat, sannsynligvis var årsaken til at nettopp Tyskland ble den vitenskapelige sosialismes fødeland og at det tyske proletariats ledere, Marx og Engels, ble de som skapte den.

Det samme gjelder i enda høyere grad for Russland i begynnelsen av det 20. århundre. Russland sto i denne periode umiddelbart foran den borgerlige revolusjon — det skulle fullbyrde denne revo­lusjon under mer framskredne vilkår i Europa og med et mer utviklet proletariat enn Tyskland ( for ikke å snakke om England og Frankrike), samtidig som alle omstendigheter talte for at denne revolusjon måtte bli gjæringsstoffet og forspillet for den proletariske revolusjon. Det er visselig ingen tilfeldighet at Lenin allerede i 1902, da den russiske revolusjon så vidt var begynt å utvikle seg, skrev følgende profetiske ord i sin brosjyre «Hva må gjøres?»:

Den nærmeste oppgaven som historien har stilt oss (dvs. de russiske marx­ister, J. St.) overfor, er den mest revolusjonære av alle de nærmeste oppgaver som proletariatet i noe land står overfor… Gjennomføringen av denne opp­gaven, å ødelegge det mektige bolverk ikke bare for den europeiske, men også for den asiatiske reaksjon, vil gjøre det russiske proletariat til det inter­nasjonale revolusjonære proletariats fortropp. (Lenin: Verker i utvalg, bd. II, «Hva må gjøres?», slutten av kap. I.)

Med andre ord, sentret for den revolusjonære bevegelse måtte forskyve seg til Russland.

Som kjent har forløpet av revolusjonen i Russland fullt ut bekreftet denne forutsigelse av Lenin.

Er det etter alt dette underlig at det land som har fullført en slik revolusjon og har et slikt proletariat, er blitt fødelandet for den proletariske revolusjons teori og taktikk?

Er det da underlig at lederen for dette proletariat, Lenin, sam­tidig også ble den som skapte denne teori og taktikk og ble lederen for det internasjonale proletariat?

II
METODEN

Jeg har allerede sagt at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen ligger det en hel periode hvor Den 2. internasjonales opportunisme hadde herredømmet. For nøyaktighetens skyld må jeg føye til at det her ikke er tale om opportunismens formelle, men bare om dens faktiske herredømme. Formelt var det de «rett-troende» marxister, de «ortodokse» — Kautsky og andre — som sto i spissen for Den 2. internasjonale. Men i virkeligheten ble Den 2. internasjonales hovedvirksomhet ført etter opportunismens linje. Opportunistene tilpasset seg etter borgerskapet i kraft av sin kompromissvennlige, småborgerlige natur, de «ortodokse» på sin side tilpasset seg etter opportunistene for å «bevare enheten» med dem, av hensyn til «freden i partiet». Følgen var herredømme for opportunismen, for kjeden mellom borger­skapets politikk og de «ortodokses» politikk var sluttet.

Dette var en periode med en forholdsvis fredelig utvikling av kapitalismen, en førkrigsperiode så å si, da de katastrofale motset­ninger i imperialismen ennå ikke var trådt fullt åpent i dagen, da arbeidernes økonomiske streiker og fagforeningene utviklet seg mer eller mindre «normalt», da valgkampen og parlamentsfraksjonene ennå ga «svimlende» resultater, da de legale kampformer ble hevd til skyene og da en trodde at en kunne kvitte seg med kapital­ismen ved hjelp av legaliteten — kort sagt, det var den periode da partiene i Den 2. internasjonale ble fete og da en hverken ville tenke alvorlig på revolusjonen, på proletariatets diktatur eller på den revolusjonære oppfostring av massene.

Istedenfor en helstøpt revolusjonær teori — innbyrdes motstri­dende teoretiske retningslinjer og bruddstykker av en teori som var løsrevet fra massenes levende revolusjonære kamp og var blitt til forsteinede dogmer. For syns skyld husket man vel av og til Marx’ teori, men bare for å drive den levende revolusjonære ånd ut av den.

Istedenfor revolusjonær politikk — vissent filisteri og snusfornuftig politisk kannestøperi, parlamentarisk diplomati og parlamentariske kombinasjoner. For syns skyld ble det naturligvis fattet «revolu­sjonære» vedtak og paroler, men bare for å la dem gå i glemmeboka.

Istedenfor å oppdra partiet og lære det en riktig revolusjonær taktikk på grunnlag av dets egne feil — ble alle brennende spørs­mål omhyggelig omgått, ble de dysset ned og tilslørt. For syns skyld var man naturligvis ikke utilbøyelig til å snakke om ømtålige spørsmål, men bare for å skaffe saken ut av verden ved en eller annen «elastisk» resolusjon.

Slik var Den 2. internasjonales fysiognomi, dens arbeidsmetode, dens arsenal.

Imidlertid nærmet det seg en ny fase med imperialistiske kriger og med revolusjonære kamper fra proletariatets side. Det viste seg tydelig at de gamle kampmetoder var fullstendig utilstrekkelige og maktesløse overfor den allmektige finanskapital.

Det var nødvendig å underkaste hele Den 2. internasjonales arbeid, hele dens arbeidsmetode en revisjon og utrydde filisteriet, sneverheten, kannestøperiet, renegatvesenet, sosialsjåvinismen og sosialpasifismen. Det var nødvendig å overprøve hele Den 2. inter­nasjonales arsenal, kaste vekk alt som var markstukkent og rustent og smi nye våpen. Uten dette forarbeid var det hensiktsløst å dra i krig mot kapitalismen. Uten dette forarbeid var det fare for at proletariatet ble stående utilstrekkelig væpnet eller endog helt våpenløst, ansikt til ansikt med de nye revolusjonære kamper.

Æren for denne generalrevisjon og generalrensing av Den 2. internasjonales augiasstaller tilfalt leninismen.

Det var disse forhold leninismens metode oppsto og ble meislet ut under.

Hvilke krav stiller denne metode?

For det første krever den en prøvning av Den 2. internasjonales teoretiske dogmer i den revolusjonære massekamps ild, i den levende praksis’ ild, dvs. den krever at den ødelagte enhet mellom teorien og

praksisen blir gjenopprettet og kløften mellom dem fjernet — for bare på denne måten er det mulig å skape et virkelig proletarisk parti, som er rustet med en revolusjonær teori.

For det annet krever den en prøvning av politikken til partiene i Den 2. internasjonale, ikke etter deres paroler og resolusjoner (som man ikke kan tro på), men etter deres gjerninger, etter deres handlinger, for bare på den måten er det mulig å vinne og for­tjene tillit fra de proletariske masser.

For det tredje krever den at hele partiarbeidet stilles om på en ny, revolusjonær måte, i en ånd som oppdrar og forbereder mas­sene til revolusjonær kamp, for bare på den måten er det mulig å forberede massene til den proletariske revolusjon.

For det fjerde krever den selvkritikk av de proletariske partier, at de trekker lærdom av og oppdrar seg selv gjennom sine egne feil, for bare på den måten er det mulig å oppdra virkelige kadrer og virkelige ledere for partiet.

Dette er grunnlaget for og kjernen i leninismens metode.

Hvordan er denne metoden blitt anvendt i praksis?

Hos opportunistene i Den 2. internasjonale fins det en rekke teoretiske dogmer, som er de kjepphester de alltid rir. La oss ta for oss noen av dem.

Første dogme: om forutsetningene for proletariatets erobring av makten. Opportunistene hevder at proletariatet ikke kan og ikke må overta makten hvis det ikke selv er i flertall i landet. Noen bevis blir ikke ført i marken, og det er heller ikke mulig teoretisk eller praktisk å begrunne denne meningsløse tese. La oss si det er slik, svarer Lenin herskapene i Den 2. internasjonale. Men hvis det nå er oppstått en slik historisk situasjon (krig, agrarkrise osv.) at et proletariat som utgjør mindretallet av befolkningen, har mulig­het til å sveise det store flertall av de arbeidende massene sammen om seg — hvorfor skal det da ikke gripe makten? Hvorfor skal ikke proletariatet nytte den gunstige internasjonale og indre situa­sjon til å bryte igjennom kapitalens front og framskynde general­oppgjøret? Har ikke Marx alt i femtiårene i forrige århundre sagt at det ville stå «glimrende» til med den proletariske revolusjon i Tyskland hvis en kunne støtte den med «så å si et annet opplag av bondekrigen»? Er det ikke kjent for alle og enhver at det fans forholdsvis færre proletarer i Tyskland dengang enn f. eks. i 1917 i Russland? Har ikke den russiske proletariske revolusjons praksis bevist av dette dogme, som er yndet av heltene i Den 2. internasjonale, savner enhver livsviktig betydning for proletariatet? Er det ikke klart at den revolusjonære massekamps praksis stadig slår dette forslitte dogme sønder og sammen?

Annet dogme: proletariatet er ikke i stand til å beholde makten om det ikke rår over et tilstrekkelig antall ferdige kulturelle og administrative kadrer som er i stand til å organisere styret i landet. Disse kadrer må først utdannes under kapitalismens forhold, og først da kan en overta makten. La oss anta det er slik, svarer Lenin, men hvorfor skulle en ikke kunne gripe saken slik at en først tar makten og skaper gunstige vilkår for proletariatets utvikling og derpå rykker framover med sjumilsskritt for å heve de arbeidende massers kulturnivå, for å oppdra tallrike kadrer av ledere og admi­nistratorer fra arbeidernes rekker? Har ikke den russiske praksis vist at lederkadrene fra arbeidernes rekker under proletariatets herredømme vokser hundre ganger hurtigere og grundigere enn under kapitalens herredømme? Er det ikke klart at den revolusjo­nære massekamps praksis skånselløst tilintetgjør også dette opportunistenes teoretiske dogme?

Tredje dogme: metoden med politisk generalstreik er ubrukelig for proletariatet fordi den ikke teoretisk holder stikk (se Engels’ kritikk), fordi den i praksis er farlig (den kan bringe uorden i den normale gang i landes økonomiske liv og tømme fagforenings- kassene), fordi den ikke kan erstatte de parlamentariske kamp­former, som er hovedformen for proletariatets klassekamp. Godt, svarer leninistene. Men for det første kritiserte ikke Engels enhver generalstreik, men bare en ganske bestemt slags general­streik, nemlig anarkistenes økonomiske generalstreik, som anarkis­tene stilte opp som erstatning for proletariatets politiske kamp. Hva har det med den politiske generalstreiks metode å gjøre? For det annet — når og hvor har noen bevist at den parlamentariske kamp er den viktigste form for proletariatets kamp? Viser ikke den revolusjonære bevegelses historie at den parlamentariske kamp bare er en skole og et hjelpemiddel til å organisere proletariatets utenom­parlamentariske kamp, at grunnspørsmålene for arbeiderbevegel­sen under kapitalismen avgjøres ved makt, gjennom de prole- tariske massenes umiddelbare kamp, gjennom deres generalstreik og oppstand? For det tredje — hvor har man det fra, at den parla­mentariske kamp skal erstattes med den politiske generalstreiks metode? Hvor og når har tilhengerne av den politiske generalstreik forsøkt å erstatte de parlamentariske kampformer med utenom­parlamentariske kampformer? For det fjerde — har ikke revolusjo­nen i Russland vist at den politiske generalstreik er den største skole for den proletariske revolusjon og et uerstattelig middel til å mobilisere og organisere de bredeste proletariske massene umiddel­bart foran stormangrepet på kapitalismens festninger? Hvorfor så disse filisteraktige klager om forstyrrelse av det økonomiske livs normale gang og om fagforeningskassene? Er det ikke klart at den revolusjonære kamps praksis slår også dette opportunistenes dogme fullstendig i stykker?

Osv. osv. . . .

Derfor brukte Lenin å si at «den revolusjonære teori er intet dogme», at den «bare tar endelig form i intenst samband med en virkelig masse- og virkelig revolusjonær bevegelses praksis» (««Radi­kalismen» — osv.»), for teorien skal tjene praksisen, «teorien skal gi svar på spørsmål som stilles av praksisen» («Hva er «folkeven­nene», osv.»), for den må prøves gjennom praksis.

Med hensyn til de politiske paroler og politiske vedtak som ble utformet av partiene i Den 2. internasjonale, så er det nok å minnes historien om parolen «krig mot krigen» for å skjønne hele falskheten og råttenskapen i den politiske praksis hos disse partier, som smykker sin antirevolusjonære gjerning med høyttravende revolusjonære paroler og resolusjoner. Hvem husker ikke Den 2. internasjonales pompøse demonstrasjon på Basel-kongressen, hvor imperialistene ble truet med alle oppstandens redsler hvis de skulle våge å begynne krig, og hvor man lanserte den truende parole «krig mot krigen»? Men hvem husker ikke også at kort tid etter, umiddelbart før krigen brøt ut, ble denne resolusjon lagt på hyllen og arbeiderne fikk den nye parole — om å utrydde hverandre til ære for det kapitalistiske fedreland? Er det ikke klart at de revolusjonære paro­ler og resolusjoner ikke er verdt en rød øre om de ikke bekreftes ved handling? En trenger bare å stille Lenins politikk, som tok sikte på å forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig, opp mot Den 2. internasjonales forræderske politikk under krigen, for å skjønne hele nedrigheten hos opportunismens politiske speku­lanter, og på den annen side hele storheten i leninismens metode. Jeg kan her ikke unnlate å anføre et sted fra Lenins bok: «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», der han skarpt refser det opportunistiske forsøk fra Den 2. internasjonales fører K. Kautsky på å vurdere partiene ikke etter deres gjerninger, men etter deres papirparoler og dokumenter.

Kautsky driver en typisk småborgerlig, filisteraktig politikk når han innbiller seg… at det å oppstille en parole endrer noe ved saken. Hele det borgerlige demokratis historie avslører denne illusjon: for å bedra folket har de borger­lige demokrater stadig stilt opp alle mulige «paroler», og stiller framleis opp slike. Men det dreier seg om å prøve deres oppriktighet, sammenlikne ordene med gjerningene, ikke slå seg til tåls med en idealistisk eller sjarlatanaktig frase, men finne ut det virkelige klasseinnhold. (Lenin: Verker i utvalg, bd. VII.)

Jeg vil ikke her komme inn på frykten for selvkritikken i Den 2. internasjonales partier, vanen de har med å skjule sine feil, til­sløre de brennende spørsmål, dekke over sine mangler med det falske skinn av at alt er i den skjønneste orden, noe som avstumper den levende tanke og fører til at partiets revolusjonære oppfostring ved hjelp av dets egne feil blir hemmet, en manér som Lenin har latterliggjort og naglet til skampelen. I sin brosjyre ««Radikalismen», osv.», sier Lenin følgende om de proletariske partiers selvkritikk:

Et politisk partis holdning til sine feil er et av de viktigste og sikreste kriterier for partiets alvor og for at det virkelig oppfyller sine forpliktelser overfor sin klasse og overfor de arbeidende massene. Åpent å tilstå feilen, blottlegge årsakene til den, analysere de forhold som har frambrakt den, omhyggelig drøfte midlene til å rette på feilen — det er kjennetegnet på et alvorlig parti, det er å oppfylle sin plikt, det er å oppdra og skolere klassen, og dernest også massen.(«’Radikalismen’ — osv.», s. 38.)

Noen sier at avsløring av egne feil og selvkritikk er farlig for partiet, da motstanderen kan utnytte dette mot proletariatets parti. Lenin tok ikke slike innvendinger alvorlig og mente de var full­stendig feilaktige. Allerede i 1904, da vårt parti ennå var svakt og ubetydelig, skrev han om dette i brosjyren «Ett skritt fram, to tilbake»:

De (dvs. marxistenes motstandere. J. St.) jubler skadefro over våre stridig­heter, de vil naturligvis anstrenge seg for til sine egne formål å rive løs fra sin sammenheng enkelte deler av min brosjyre som er viet manglene og svak­hetene i vårt parti. De russiske sosialdemokrater har alt vært ute i tilstrekkelig mange slag til ikke å la seg forvirre av disse nålestikk og trass i dem fortsette sitt arbeid med selvkritikken og med hensynsløs avsløring av sine egne mangler, som ubetinget og uunngåelig vil bli overvunnet gjennom veksten i arbeider­bevegelsen. (Lenin: Verker i utvalg, bd. II.)

Dette er i sin alminnelighet de karakteristiske trekk ved leninismens metode.

Innholdet i Lenins metode fans i det vesentlige allerede i Marx’ lære, som etter Marx’ ord «i sitt vesen er kritisk og revolusjonær». Nettopp denne kritiske og revolusjonære ånd gjennomsyrer Lenins metode fra først til sist. Men det ville være uriktig å tro at Lenins metode er rett og slett en gjenreising av det Marx har gitt. I virke­ligheten er Lenins metode ikke bare en gjenreising, men også en konkretisering og videreutvikling av Marx’ kritiske og revolusjonære metode, av hans materialistiske dialektikk.

III
TEORIEN

Fra dette tema tar jeg tre spørsmål: a) teoriens betydning fol­den proletariske bevegelse, b) kritikken av spontanitets-«teorien» og c) teorien om den proletariske revolusjon.

1. Teoriens betydning. Det fins folk som tror at leninismen gir praksisen fortrinnet framfor teorien i den forstand at det vesent­lige i den er at den omsetter de marxistiske grunnsetninger i virke­lighet, at den «gjennomfører» disse grunnsetninger, mens lenin­ismen når det gjelder teorien, angivelig skal være temmelig ube­kymret. Det er en kjent sak at Plekhanov ofte spottet over Lenins «ubekymrede» innstilling til teorien og særlig filosofien. Det er også en kjent sak at mange leninister som i dag er i praktisk arbejd, ikke er særs velvillig stemt overfor teorien, særlig i betraktning av den uhyre mengde praktisk arbeid som forholdene tvinger dem til å utføre. Jeg må erklære at denne mer enn besynderlige mening om Lenin og leninismen er helt feilaktig og på ingen måte svarer til virkeligheten, at praktikernes forsøk på å avfeie teorien står i strid med hele leninismens ånd og innebærer store farer for vår sak.

Teorien er de erfaringer som arbeiderbevegelsen i alle land har gjort, tatt i deres almene form. Teorien blir selvfølgelig meningsløs om den ikke knyttes sammen med den revolusjonære praksis, på samme måte som praksisen blir blind hvis dens vei ikke opplyses av den revolusjonære teori. Teorien kan imidlertid bli en mektig kraft for arbeiderbevegelsen, hvis den i sin utvikling knyttes uløselig sammen med den revolusjonære praksis — for teo­rien, og bare teorien, kan gi bevegelsen sikkerhet, orienteringsevne og forståelse av den indre sammenheng i det som skjer omkring oss — for den, og bare den kan hjelpe praksisen til å fatte, ikke bare hvordan og hvorhen klassene beveger seg i nåtida, men også hvordan og hvorhen de kommer til å bevege seg i den nærmeste framtid. Ingen annen enn Lenin har utallige ganger gjentatt den kjente grunnsetning:

Uten revolusjonær teori kan det heller ikke finnes noen revolusjonær bevegelse.¹) (Lenin: Verker i utvalg, bd. II, «Hva må gjøres?>, kap. II.)

Bedre enn noen annen skjønte Lenin teoriens store betyd­ning, særlig for et parti som vårt, sett ut fra den rolle det har fått som forkjemper for det internasjonale proletariat, og i betraktning av den kompliserte indre og internasjonale situasjon som det befinner seg i. Lenin forutså allerede i 1902 denne vårt partis særlige rolle, og allerede den gang holdt han det for nødvendig å minne om at «bare et parti som ledes av en framskreden teori kan fylle forkjem­perens rolle-». (Samme sted.)

Det er vel overflødig å bevise at denne grunnsetning av Lenin får særlig kraft og særlig betydning nå da det som Lenin har forut­sagt om vårt partis rolle allerede er gått i oppfyllelse.

Den store betydning som Lenin tilla teorien, går kanskje klarest fram av den kjensgjerning at ingen annen enn Lenin tok fatt på å løse den overmåte betydningsfulle oppgave å generalisere på grunn­lag av den materialistiske filosofi det viktigste av det som viten­skapen hadde gitt i perioden fra Engels til Lenin, og å underkaste de antimaterialistiske strømninger blant marxistene en allsidig kri­tikk. Engels sa at «med hver ny stor oppdagelse får materialismen et nytt ansikt». Som kjent er det ingen annen enn Lenin som har løst denne oppgaven for sin tid i sin ypperlige bok «Materialisme og empiriokritisisme». Som kjent har Plekhanov, som yndet å gjøre seg lystig over Lenins «ubekymrede» innstilling til filosofien, ikke engang vågd for alvor å ta fatt på å løse en slik oppgave.

2. Kritikken av spontanitets«teorien» eller avantgardens rolle i bevegelsen. Spontanitets-«teorien» er opportunismens teori, teorien om knefall for arbeiderbevegelsens spontanitet — den er en teori som faktisk fornekter lederrollen for arbeiderklassens avantgarde, arbeiderklassens parti.

Teorien om knefall for spontaniteten retter seg avgjort mot arbei­derbevegelsens revolusjonære karakter; den er imot at bevegelsen føres inn på en kamplinje mot kapitalismens grunnvoller — den er for at bevegelsen utelukkende skal holde seg til de krav som «kan oppfylles», som er «antakelige» for kapitalismen — den er helt og fullt for «den minste motstands linje». Spontanitetsteorien er trade-unionismens ideologi.

Teorien om knefall for spontaniteten er avgjort imot at den spontane bevegelse skal gis en bevisst, planmessig karakter, den er imot at partiet skal gå foran arbeiderklassen, at partiet skal løfte massene opp på et bevisst nivå, at partiet skal lede bevegelsen — den er for at de klassebevisste elementer i bevegelsen ikke skal hindre bevegelsen i å gå sin egen vei, og den er for at partiet ute­lukkende skal lytte til den spontane bevegelse og dilte etter denne. Spontanitetsteorien er en teori som nedvurderer det bevisste elements rolle i bevegelsen — den er «khvostismens» ² ) ideologi, det logiske grunnlaget for enhver opportunisme.

Denne teori, som opptrådte på arenaen allerede før den første revolusjon i Russland, førte i praksis til at de som var tilhengere av den, de såkalte «økonomister», nektet at det var nødvendig med et selvstendig arbeiderparti i Russland, opptrådte mot arbeiderklassens revolusjonære kamp for å styrte tsarismen, forkynte en trade-unionistisk politikk innenfor bevegelsen og i det hele tatt utleverte arbei­derbevegelsen til det liberale borgerskaps hegemoni.

Den gamle «Iskra»s kamp og den glimrende kritikk av «khvostismens» teori i Lenins brosjyre «Hva må gjøres?» gjorde det ikke bare av med den såkalte «økonomisme», men skapte også det teore­tiske grunnlag for en virkelig revolusjonær bevegelse av den russiske arbeiderklasse.

Uten denne kamp ville det vært umulig å tenke på å skape et selvstendig arbeiderparti i Russland og på dets lederrolle i revolu­sjonen.

Men teorien om knefall for spontaniteten er ikke bare en russisk foreteelse. Den er, riktignok i en noe annen form, utbredt i alle partiene i Den 2. internasjonale uten unntak. Jeg tenker her på den såkalte teori om «produktivkreftene», som er blitt forflatet av Den 2. internasjonales ledere, og som rettferdiggjør alt og forsoner alle, som konstaterer og forklarer kjensgjerninger etter at alle andre er blitt lei av dem, og som nøyer seg med det. Marx sa at den materialistiske teori ikke kan innskrenke seg til å forklare verden, men at den også må forandre den. Men Kautsky og co. bekymrer seg ikke med dette. De foretrekker å bli stående ved den første del av Marx’ formel. Her er et av de mange eksemplene på hvordan denne «teorien» blir anvendt. Man sier at partiene i Den 2. internasjonale før den imperialistiske krig hadde truet med å erklære «krig mot krigen» hvis imperialistene skulle begynne krig. Man sier at disse partiene umiddelbart før krigen begynte, la paro­len «krig mot krigen» på hyllen og satte den motsatte parole om «krig for det imperialistiske fedreland» ut i livet. Man sier at resultatet av denne ombytting av paroler var mange millioner arbei­deres død. Men det ville være galt å tro at noen var skyld i det, at noen hadde sviktet arbeiderklassen eller forrådt den. Langt ifra! Alt gikk som det måtte gå. For det første fordi Internasjonalen var et «fredsinstrument» og ikke noe krigsinstrument. For det annet fordi en med det «nivå for produktivkreftene» som en hadde dengang, ikke kunne foreta seg noe annet. «Produktivkreftene» hadde «skylden». Dette blir «oss» nøyaktig forklart av hr. Kautskys «teori om produktivkreftene». Og den som ikke tror på denne «teori», han er ingen marxist. Partienes rolle? Deres betydning i bevegelsen? Hva kan vel partiet gjøre med en så avgjørende faktor som «produktivkreftenes nivå»? ….

Slike eksempler på forfalskning av marxismen kunne en komme med en hel haug av.

Det er vel neppe nødvendig å bevise at denne forfalskede «marx­isme» som skal tjene til å dekke over opportunismens nakenhet, bare er en europeisk avart av den samme «khvostistiske» teori som Lenin kjempet imot allerede før den første russiske revolusjon.

Det er vel neppe nødvendig å bevise at tilintetgjøringen av denne teoretiske forfalskning er en forutsetning for å kunne danne virke­lig revolusjonære partier i Vesten.

3. Teorien om den proletariske revolusjon. Lenins teori om den proletariske revolusjon går ut fra tre hovedgrunnsetninger:

Første grunnsetning. Finanskapitalens herredømme i kapitalis­mens mest utviklede land; utstedelse av verdipapirer som en av finanskapitalens viktigste operasjoner; kapitaleksport til råstoffkil­dene som et av grunnlagene for imperialismen; finansoligarkiets allmakt som resultat av finanskapitalens herredømme — alt dette avslører den monopolistiske kapitalismes grovt snyltende karakter, gjør åket under de kapitalistiske truster og syndikater hundre gan­ger mer følelig, forsterker veksten i arbeiderklassens forbitrelse mot kapitalismens grunnlag, og fører massene fram til den proletariske revolusjon som den eneste redning. (Se Lenin: Verker i utvalg, bd. V, «Imperialismen osv.».)

Derav følger den første slutning: tilspissing av den revolusjo­nære krise innen de kapitalistiske land, opphoping av spreng­stoff på den indre, proletariske front i «moderlandene».

Annen grunnsetning. Forsterket kapitaleksport til kolonilandene og de avhengige land: utvidelse av «innflytelsessfærene» og koloni- besittelsene til å omfatte hele jordkloden; forvandling av kapitalis­men til et verdenssystem av finansielt slaveri, og kolonial under­trykking for det store flertall av jordens befolkning under et fåtall «framskredne» land — alt dette har på den ene side forvandlet de enkelte nasjonalhusholdninger og nasjonale områder til ledd i en enhetlig kjede som bærer navnet verdensøkonomien, og har på den annen side spaltet folkene på jorden i to leirer: i en håndfull «framskredne» kapitalistiske land, som utbytter og undertrykker vidstrakte koloniale og avhengige land, og et uhyre flertall av koloniale og avhengige land, som er tvunget til å kjempe for å fri seg fra det imperialistiske åket. (Se «Imperialismen osv.».)

Derav følger den annen slutning: tilspissing av den revolu­sjonære krise i kolonilandene og økende elementer av opprør mot imperialismen på den ytre front, på kolonifronten.

Tredje grunnsetning. Monopolherredømme over «innflytelses­sfærene» og koloniene; ujevn utvikling av de forskjellige kapitalis­tiske land, som fører til en forbitret kamp om nyoppdeling av verden mellom de land som alt har annektert territorier og de som også vil ha sin «del»; imperialistiske kriger som det eneste middel til å gjenopprette den rokkede «likevekt» — alt dette fører til tilspissing av kampen på den tredje front, den interkapitalistiske front, noe som svekker imperialismen og letter foreningen av de to første fronter mot imperialismen, den revolusjonær-proletariske front og den koloniale frihetsbevegelses front. (Se «Imperialismen osv.».)

Derav følger den tredje slutning: at kriger under imperialismen er uavvendelige og at en koalisjon mellom den proletariske revolu­sjon i Europa og den koloniale revolusjon i Østen for å danne en enhetlig revolusjonens verdensfront mot imperialismens verdens- front er uunngåelig.

Alle disse slutninger forener Lenin til den alminnelige slutning at «imperialismen er terskelen til den sosialistiske revolusjonen»³). (Se Lenin: Verker i utvalg, bd. V, «Imperialismen osv.», forordet.)

I samsvar med dette endres også selve stillingen til spørsmålet om den proletariske revolusjon, revolusjonens karakter, omfang, dybde og utviklingsskjemaet for revolusjonen overhodet.

Når man tidligere analyserte forutsetningene for den proletar­iske revolusjon, gikk man som regel ut fra den økonomiske stilling i dette eller hint land for seg. Nå duger ikke denne måten å stille spørsmålet på lenger i full monn. Nå må en se dette spørsmålet på bakgrunn av den økonomiske stilling i alle land eller i de fleste land, se det ut fra stillingen i verdensøkonomien — for de enkelte land og enkelte nasjonale husholdninger har opphørt å være enheter som er seg selv nok og er blitt ledd i den enhetlige kjede som vi kaller verdensøkonomien; den gamle «siviliserte» kapitalisme er vokst over i imperialismen, men imperialismen er et verdenssystem av finansiell underkuing og kolonial undertrykking av det over­veldende flertall av folkene på jorden under et fåtall «framskredne» land.

Tidligere brukte man å tale om at det fans eller at det manglet objektive forutsetninger for den proletariske revolusjon i de enkelte land, eller nøyaktigere — i det ene eller andre av de utviklede land. Nå duger ikke dette standpunktet lenger i full monn. Nå må en tale om at de objektive vilkår for revolusjonen er til stede i hele den imperialistiske verdensøkonomis system som et enhetlig hele — idet den omstendighet at det innenfor dette system fins noen land som ikke er tilstrekkelig utviklet i industriell henseende, ikke kan være noen uovervinnnelig hindring for revolusjonen, hvis systemet som helhet, eller rettere sagt, da systemet som helhet allerede er modent for revolusjonen.

Tidligere brukte man å tale om den proletariske revolusjon i dette eller hint utviklede land som en enkeltstående størrelse som var seg selv nok og som ble stilt opp mot den enkeltstående, nasjo­nale kapitalistiske front som dens antipode. Nå er dette standpunkt allerede utilstrekkelig. Nå må en tale om den proletariske verdens­revolusjon, for kapitalens enkelte, nasjonale fronter er blitt for­vandlet til ledd i en enhetlig kjede som kalles imperialismens verdensfront, og den må møtes med en fellesfront av den revolusjonære bevegelse i alle land.

Tidligere betraktet man den proletariske revolusjon utelukkende som resultatet av den indre utvikling i vedkommende land. Nå er dette standpunkt allerede utilstrekkelig. Nå må en først og fremst betrakte den proletariske revolusjon som et resultat av utviklingen av motsetningene i imperialismens verdenssystem, som resultat av at den imperialistiske verdensfronts kjede blir brutt i det ene eller det annet land.

Hvor vil revolusjonen begynne — hvor, i hvilket land kan kapi­talens front først bli gjennombrutt?

Der hvor industrien er mest utviklet, der proletariatet danner flertallet, der kulturen står høyere, der det er mest demokrati — slik svarte man vanligvis på dette spørsmålet tidligere.

Nei — svarer den leninske revolusjonsteori — ikke ubetinget der industrien er mest utviklet osv. Kapitalens front vil bli brutt der den imperialistiske kjede er svakest, for den proletariske revolusjon er resultatet av at den imperialistiske verdensfronts kjede blir brutt på sitt svakeste sted, og det kan hende at det land som har begynt revolusjonen og brutt gjennom kapitalens front, i kapitalis­tisk henseende er mindre utviklet enn andre, mer utviklede land, der den kapitalistiske ordning likevel framleis består.

I 1917 viste den imperialistiske verdensfronts kjede seg å være svakere i Russland enn i andre land. Der brast den da også og banet veien for den proletariske revolusjon. Hvorfor? Fordi det i Russland utfoldet seg en veldig folkerevolusjon, med et revolusjo­nært proletariat i spissen, et proletariat med en så betydelig for­bundsfelle som de mange millioner bønder som var undertrykt og utbyttet av godseierne. Fordi den proletariske revolusjon der sto overfor en så motbydelig representant for imperialismen som tsarismen, en motstander som manglet enhver moralsk anseelse og hadde pådratt seg et alminnelig hat fra befolkningens side. I Russland viste kjeden seg å være svakere, skjønt Russland i kapitalistisk hen­seende var mindre utviklet enn f. eks. Frankrike eller Tyskland, England eller Amerika.

Hvor vil kjeden bli brutt i den nærmeste framtid? Igjen på det sted hvor den er svakest. Det er ikke utelukket at kjeden vil bli brutt, la oss si i India. Hvorfor? Fordi vi der har et ungt, stridslystent, revolusjonært proletariat, som har en forbundsfelle som den nasjonale frihetsbevegelse — utvilsomt en stor og betydelig forbundsfelle. Fordi revolusjonen der står overfor en så vel kjent motstander som den utenlandske imperialisme, som mangler enhver moralsk autoritet og har pådratt seg et alminnelig hat fra Indias undertrykte og utbyttede masser.

Det er også helt ut mulig at kjeden kan bli brutt i Tyskland. Hvorfor? Fordi de faktorer som virker, la oss si i India, også tar til å virke i Tyskland, samtidig som den veldige forskjell i utviklings­nivået mellom Tyskland og India selvsagt må sette sitt preg på gangen og utfallet av revolusjonen i Tyskland.

Derfor sier Lenin:

De vesteuropeiske kapitalistiske land vil fullende sin utvikling til sosialis­men … ikke ved en ensartet «modningsprosess» fram til sosialismen i disse land, men ved at noen stater utbyttes av andre, ved at den første av de stater som ble beseiret under den imperialistiske krig, blir utbyttet, i samband med utbyttingen av hele Østen. Og på den annen side er Østen nettopp som følge av denne første imperialistiske krig for alvor kommet med i den revolusjonære bevegelse og for alvor trukket inn i den revolusjonære verdensbevegelses almin­nelige strøm. (Lenin: «Heller mindre, men bedre».)

Kortere sagt: Den imperialistiske fronts kjede må som regel bli brutt der leddene i kjeden er svakest, og på ingen måte ubetinget der kapitalismen er mest utviklet og der det fins så og så mange prosent proletarer og så og så mange prosent bønder osv.

Av denne grunn får de statistiske beregninger av proletariatets andel av befolkningen i de enkelte land ikke den avgjørende betyd­ning for løsningen av spørsmålet om den proletariske revolusjon som så gjerne ble tillagt dem av de skriftlærde i Den 2. internasjo­nale, som ikke har forstått imperialismen og frykter revolusjonen som pesten.

Videre: Heltene i Den 2. internasjonale hevdet (og hevder fram­leis) at mellom den borgerlig-demokratiske revolusjon på den ene side og den proletariske på den annen side er det en avgrunn, eller i hvert fall en kinesisk mur, som skiller den ene fra den andre med et mer eller mindre langt mellomrom. I dette mellomliggende tidsrommet utvikler borgerskapet, som er kommet til makten, kapitalismen, mens proletariatet samler krefter og forbereder seg til den «avgjørende kamp» mot kapitalismen. Dette mel­lomliggende tidsrom anslås som regel til mange årtier, om ikke mer. Det er vel neppe nødvendig å bevise at under imperialismen er denne «teori» om den kinesiske mur blottet for enhver viten­skapelig mening, den bare tjener og må tjene som skalkeskjul og skjønnmaling av borgerskapets kontrarevolusjonære lyster. Det er vel neppe nødvendig å bevise at under de forhold som hersker under imperialismen, som er svanger med konflikter og kriger, under de forhold som hersker «på terskelen til den sosialistiske revolusjon», da den «blomstrende» kapitalisme forvandler seg til «døende» kapitalisme (Lenin) og den revolusjonære bevegelse vokser i alle land i verden, da imperialismen knytter forbindelse med alle reaksjonære krefter uten unntak, like til tsarismen og feudalismen og dermed gjør det nødvendig å slutte sammen alle revolusjo­nære krefter, fra den proletariske bevegelse i Vesten til den nasjo­nale frihetsbevegelse i Østen, da det blir umulig å fjerne de feudale levninger uten revolusjonær kamp mot imperialismen — da er det vel neppe nødvendig å bevise at den borgerlig-demokratiske revo­lusjon i et mer eller mindre utviklet land under slike forhold må nærme seg den proletariske revolusjon, at den første må gå over i den andre. Den russiske revolusjons historie har klart bevist at denne tese er riktig og ubestridelig. Ikke for ingenting har Lenin alt i 1905, på terskelen til den første russiske revolusjon, i sin brosjyre «To slags taktikk», framstilt den borgerlig-demokratiske revolusjon og den sosialistiske omveltning som to ledd i én kjede, sett begge som et enhetlig og helstøpt bilde som viser hvordan den russiske revo­lusjon utfolder seg.

Proletariatet må føre den demokratiske omveltning til ende, idet det får bondemassene til å slutte opp om seg, for med vold å knuse selvherskerdømmets motstand og paralysere borgerskapets vankelmodighet. Proletariatet må fullføre den sosialistiske omveltning idet det får massen av de halvproletariske befolkningselementer til å slutte opp om seg for med vold å knuse borger­skapets motstand og paralysere bøndenes og småborgerskapets vankelmodighet. Dette er proletariatets oppgaver som nyiskraittene framstiller så snevert i alle sine betraktninger og resolusjoner om revolusjonens slagkraft. (Lenin: Verker i utvalg, bd. III, norsk utg. s. 102.)

Jeg vil ikke tale om andre, seinere arbeider av Lenin, der tan­ken at den borgerlige revolusjon vokser over i den proletariske, trer enda skarpere fram enn i «To slags taktikk» og danner en av hjørnestenene i Lenins teori om revolusjonen.

Det viser seg at atskillige kamerater mener at Lenin kom fram til denne tanken først i året 1916, og at han til da hadde ment at revolusjonen i Russland ville holde seg innenfor borgerlige ram­mer, og at makten altså ville gå over fra organet for proletariatets og bøndenes diktatur til borgerskapet, og ikke til proletariatet. Denne påstand skal til og med ha trengt inn i vår kommunistiske presse. Jeg må slå fast at denne påstand er helt feilaktig og ikke stemmer med det virkelige forhold.

Jeg kunne påberope meg Lenins kjente tale på den 3. parti­kongress (1905), der han betegnet proletariatets og bøndenes dik­tatur, dvs. den demokratiske revolusjons seier, ikke som ««ordenens» organisasjon», men som «krigens organisasjon».

Jeg kunne videre påberope meg Lenins kjente artikler «Om den provisoriske regjering» (1905), der han skisserer perspektivene for utviklingen av den russiske revolusjon, og der han stiller partiet oppgaven «å nå dithen, at den russiske revolusjon ikke blir en bevegelse for noen måneder, men for mange år — at den ikke bare fører til små innrømmelser fra makthaverne, men til at de blir fullstendig styrtet», der han også utvikler disse perspektivene videre og knytter dem sammen med revolusjonen i Europa, og fortsetter slik:

«Men hvis dette lykkes, da… da vil den revolusjonære brann sette Europa i flammer; den europeiske arbeider som vansmekter under den borgerlige reaksjon, vil på sin side reise seg og vise oss «hvordan tingene skal gjøres», da vil det revolusjonære oppsving i Europa virke tilbake på Russland og gjøre en periode på noen revolusjonsår til en periode på flere revolusjonære tiår…» (se Lenin: Verker i utvalg, bd. III.)

Jeg kunne videre påberope meg en kjent artikkel av Lenin, som han offentliggjorde i 1915, der han skriver:

Proletariatet kjemper — og vil urokkelig kjempe videre for å erobre makten, for republikken, for konfiskering av godseierjorda… for å få de tikkeproletariske folkemasser» til å være med på å fri det borgerlige Russland ut fra den militærfeudale «imperialisme» (= tsarismen). Og denne utfriing av
det borgerlige Russland fra tsarismen, fra godseierherredømmet over jorda, vil proletariatet utnytte øyeblikkelig⁴ — ikke for å hjelpe de velhavende bønder i kampen de fører mot landarbeiderne, men for å fullføre den sosia­listiske revolusjon i forbund med proletarene i Europa.»
(Lenin:
Verker i utvalg, bd. V, «Om de to linjene i revolusjonen», s. 147—148.)

Jeg kunne til slutt påberope meg det kjente sted i Lenins bro­sjyre «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», der Lenin viser til sitatet ovenfor fra «To slags taktikk» om utviklingen i den russiske revolusjon. Han kommer til denne slutningen:

Og det gikk da også slik som vi hadde sagt. Forløpet av revolusjonen har bekreftet at vår argumentasjon var riktig. Først — sammen med hele bonde­befolkningen mot monarkiet, mot godseierne, mot levningene fra middel­alderen (og så langt forblir revolusjonen en borgerlig, borgerlig-demokratisk revolusjon). Deretter — sammen med de fattige bønder, sammen med halv- proletariatet, sammen med alle de som er utbyttet, mot kapitalismen, inn­befattet også de rike på landsbygda, kulakene, spekulantene — og så vidt blir revolusjonen en sosialistisk revolusjon. Å prøve på kunstig vis å reise en kinesisk mur mellom disse to, å skille mellom dem ved noe annet enn graden av proletariatets beredskap og graden av sammenslutning mellom det og de fattige bøndene, er den største forvrengning og forflating av marxismen, er å erstatte den med liberalisme.

Det greier seg vel med dette.

Vel, vil man innvende mot oss — men hvorfor bekjempet så Lenin ideen om den «permanente (uavbrutte) revolusjon»?

Fordi Lenin foreslo å «tømme til bunns» de revolusjonære evner bøndene hadde, og utnytte deres revolusjonære energi til siste rest for å likvidere tsarismen fullstendig, for å gå over til den pro­letariske revolusjon — mens de som var tilhengere av den «perma­nente revolusjon» ikke forsto den betydningsfulle rolle bøndene hadde i den russiske revolusjon, undervurderte kraften i bøndenes revolusjonære energi og likeså undervurderte det russiske proletariats styrke og evne til å lede bøndene, og såleis gjorde det vanske­ligere å fri bøndene fra borgerskapets innflytelse og knytte dem til proletariatet.

Fordi Lenin forsto å sette kronen på revolusjonsverket med maktens overgang til proletariatet, mens tilhengerne av den «per­manente» revolusjon ville begynne direkte med proletariatets herre­dømme, uten å begripe at de dermed overser en «bagatell» som lev­ningene av feudalismen, ikke akter på en så betydningsfull kraft som de russiske bønder — uten å begripe at en slik politikk bare kan være en hindring når det gjelder å vinne bøndene for prole­tariatet.

Lenin kjempet altså mot tilhengerne av den «permanente» revo­lusjon, ikke på grunn av spørsmålet om permanensen — for Lenin sto selv på det standpunkt at revolusjonen skulle være uavbrutt — men fordi de undervurderte bøndenes rolle, bøndene som er prole­tariatets mektige reserve, og fordi de ikke forsto ideen om prole­tariatets hegemoni.

Ideen om den «permanente» revolusjon er ingen ny idé. Den ble først utviklet av Marx i slutten av førtiårene i hans kjente «Henvendelse» til «Kommunistenes forbund» (1850). Fra dette dokumentet er det også våre «permanentikere» har tatt ideen om den permanente revolusjon. Men det må føyes til at våre «perma­nentikere» har forandret en del på denne teorien som de lånte fra Marx, og at de har «forkludret» den og gjort den udugelig til praktisk bruk ved denne forandringen. Det var Lenins erfarne hånd som måtte til for å korrigere denne feilen, for å ta opp igjen Marx’ idé om den uavbrutte revolusjon i ren skikkelse og gjøre den til en av hovedhjørnestenene i hans teori om revolusjonen.

I sin «Henvendelse» sier Marx følgende om den uavbrutte revo­lusjon, etter at han har regnet opp en rekke revolusjonær-demokratiske krav som han oppfordrer kommunistene til å sette igjennom:

Mens de demokratiske småborgere vil bringe revolusjonen til avslutning hurtigst mulig og i høyden nøye seg med å gjennomføre de krav som er nevnt ovenfor, er det i vår interesse og vår oppgave å gjøre revolusjonen permanent helt til alle mer eller mindre besittende klasser er trengt bort fra herredøm­met, til statsmakten er erobret av proletariatet og til sammenslutningen av proletarene ikke bare i ett land, men i alle herskende land i verden er så langt framskreden at konkurransen mellom proletarene i disse landene er opphørt og i det minste de avgjørende produktivkrefter er konsentrert i hendene på proletariatet.

Med andre ord:

a) Marx har på ingen måte foreslått å begynne revolusjonen i Tyskland i femtiårene direkte med den proletariske makt — i mot­setning til våre russiske «permanentikeres» planer;

b) Marx foreslo bare å sette kronen på revolusjonsverket med at proletariatet tok statsmakten, ved skritt for skritt å styrte den ene borgerlige gruppen etter den andre fra maktens høyder, for deretter — etter at proletariatet har tilkjempet seg makten — å tenne revolusjonsbrannen i alle land. Og det er juli overensstem­melse mellom dette og alt det som Lenin lærte og utførte i løpet av vår revolusjon, da han fulgte sin teori om den proletariske revolu­sjon under imperialismens forhold.

Det viser seg altså at våre russiske «permanentikere» ikke bare har undervurdert bøndenes rolle i den russiske revolusjon og betydnin­gen av ideen om proletariatets hegemoni, men at de også har for­andret (til det verre) Marx’ idé om den «permanente» revolusjon og gjort den ubrukelig i praksis.

Av denne grunn latterliggjorde Lenin våre «permanentikeres» teori, kalte den «original» og «vidunderlig», og anklagde dem som var tilhengere av den for at de ikke ønsket «å tenke over hvorfor livet i ti samfulle år gikk denne vidunderlige teori forbi». (Lenins artikkel er skrevet i 1915, ti år etter at «permanentikernes» teori dukket opp i Russland, — se: «Om de to linjer i revolusjonen».) Derfor så Lenin på denne teori som en halvmensjevikisk teori, og sa at «den overtar fra bolsjevikene appellen om at proletariatet skal føre en målbevisst revolusjonær kamp og om at proletariatet skal erobre den politiske makt, mens den fra mensjevikene overtar «fornektelsen» av bøndenes rolle». (Se samme artikkel.)

Slik er sammenhengen når det gjelder Lenins tanke at den borgerlig-demokratiske revolusjon vokser over i den proletariske, om å utnytte den borgerlige revolusjon for «øyeblikkelig» å gå over til den proletariske revolusjon.

Videre. Tidligere mente man det var umulig for revolusjonen å seire i ett land, da man trodde at en felles aksjon av proletarene i alle framskredne land eller i det minste i de fleste av dem, måtte til for å seire over borgerskapet. Nå svarer dette standpunktet ikke lenger til virkeligheten. Nå må en gå ut fra at en slik seier er mulig, for den ujevne og sprangvise karakter som utviklingen har i de forskjellige kapitalistiske land under imperialismen, utviklingen av de katastrofale motsetninger innenfor imperialismen som uunn­gåelig fører til kriger, veksten i den revolusjonære bevegelse i alle land i verden — alt dette gjør det ikke bare mulig for proletariatet å seire i ett enkelt land, men gjør det også nødvendig. Den russiske revo­lusjons historie er et direkte bevis på dette. En må her bare være oppmerksom på den ting at en kan styrte borgerskapet med fram­gang bare når visse, absolutt nødvendige vilkår er til stede, og at en uten dem ikke kan tenke seg en makterobring fra proletariatets side.

Om disse vilkårene sier Lenin i sin bok «’Radikalismen’ osv.»:

Den grunnlov for revolusjonen som er blitt stadfestet gjennom alle revolu­sjoner og særlig gjennom alle tre russiske revolusjoner i det 20. århundre, går ut på følgende: For en revolusjon er det ikke tilstrekkelig at de klasser som er utbyttet og undertrykt innser at det er umulig å leve videre på det gamle viset og krever en forandring; for en revolusjon er det nødvendig at utbytterne ikke lenger kan leve og regjere på det gamle viset. Først når de «lavere lag» ikke lenger vil ha den gamle ordning og de «øvre lag» ikke lenger kan leve på det gamle viset, først da kan revolusjonen seire. En kan uttrykke denne sann­het med andre ord slik: revolusjonen er umulig uten en alminnelig nasjonal krise (som omfatter både de utbyttede og utbytterne).⁵ For at det skal komme til revolusjon er det følgelig nødvendig, for det første å nå fram til at fler­tallet av arbeiderne (eller i hvert fall flertallet av de klassebevisste, tenkende, politisk aktive arbeidere) fullt ut skjønner at det er nødvendig med omvelt­ningen og er rede til å gå i døden for den, for det annet at de herskende klasser gjennomgår en regjeringskrise som trekker selv de mest tilbakeliggende massene inn i politikken… gjør regjeringen maktesløs og gjør det mulig for de revolusjonære hurtig å styrte denne regjering. («’Radikalismen’ osv.» s. 64.)

Men å styrte borgerskapets makt og opprette proletariatets makt i ett land betyr enda ikke å sikre den fullstendige seier for sosialismen. Etter at det seierrike proletariat i det ene land har befestet sin makt og overtatt ledelsen over bøndene, kan og må det bygge opp det sosialistiske samfunn. Men betyr dette at det dermed vil nå fram til fullstendig og definitiv seier for sosialismen, dvs. betyr dette at proletariatet bare med et enkelt lands krefter kan befeste sosialismen for godt og garantere landet mot intervensjon og føl­gelig mot en gjenreising av det gamle? Nei, det betyr det ikke. Derfor er det nødvendig at revolusjonen seirer i det minste i noen land. Derfor er det en vesentlig oppgave for revolusjonen som har seiret, at den utvikler og støtter revolusjonen i de andre land. Der­for må revolusjonen i det land der den har seiret, ikke betrakte seg som en størrelse som er seg selv nok, men som støtte, som et middel til å framskynde seieren for proletariatet i de andre land.

Lenin uttrykte denne tanken i få ord da han sa at oppgaven for revolusjonen som har seiret, er å gjennomføre «maksimum av det som er mulig å gjennomføre i ett enkelt land, for å utvikle, støtte og utløse revolusjonen i alle land». («Den proletariske revo­lusjon og renegaten Kautsky».)

Dette er de karakteristiske trekk ved Lenins teori om den prole­tariske revolusjon i sin alminnelighet.

IV
PROLETARIATETS DIKTATUR

Fra dette tema tar jeg tre grunnspørsmål: a) proletariatets diktatur som redskap for den proletariske revolusjon; b) prole­tariatets diktatur som proletariatets herredømme over borgerskapet; c) sovjetmakten som statsform for proletariatets diktatur.

1. Proletariatets diktatur som redskap for den proletariske revo­lusjon. Spørsmålet om det proletariske diktatur er framfor alt spørs­målet om selve grunninnholdet i den proletariske revolusjon. Den proletariske revolusjon, bevegelsen i den, omfanget den har og erob­ringene den gjør, blir kjøtt og blod først gjennom proletariatets diktatur. Proletariatets diktatur er redskapet for den proletariske revolusjon, organet for den, det viktigste støttepunktet den har — kalt til live for det første for å undertrykke motstanden fra de styrtede utbyttere og sikre de erobringer som er oppnådd, for det annet for å føre den proletariske revolusjon til ende, føre revolu­sjonen fram til fullstendig seier for sosialismen. Å seire over bor­gerskapet og styrte det fra makten, det greier revolusjonen også uten proletariatets diktatur. Men knuse motstanden fra borgerska­pet, opprettholde seieren og gå videre til fullstendig seier for sosialismen greier ikke revolusjonen lenger hvis den ikke på et visst trinn i sin utvikling skaper et spesielt organ i form av proletariatets dik­tatur som sin viktigste støtte.

«Grunnspørsmålet i revolusjonen er spørsmålet om makten.» (Lenin.) Betyr det at en er ferdig med saken i og med at en tar makten, river den til seg? Nei, på ingen måte. Å ta makten er bare begynnelsen. Borgerskapet som er styrtet i det ene land, forblir av mange årsaker ennå i lang tid sterkere enn det proletariat som har styrtet det. Derfor beror alt på at makten blir hevdet, at den blir konsolidert og gjort uovervinnelig. Hva er nødvendig for å nå dette målet? Det er nødvendig i det minste å løse tre hovedoppgaver som «dagen etter seieren» oppstår for proletariatets diktatur:

a) å bryte motstanden fra godseierne og kapitalistene som er styrtet og ekspropriert gjennom revolusjonen, å slå ned alle forsøk på å gjenopprette kapitalens makt;

b) å organisere oppbyggingen i en ånd som betyr sammenslut­ning av alle arbeidende omkring proletariatet og gjennomføre dette arbeid i en retning som forbereder til å likvidere, til å oppheve klassene.

c) å væpne revolusjonen, organisere revolusjonens armé til kamp mot de ytre fiender, til kamp mot imperialismen.

Proletariatets diktatur er nødvendig for å gjennomføre, for å mestre disse oppgavene.

«Overgangen fra kapitalismen til kommunismen,» sier Lenin, «omfatter en hel historisk epoke. Så lenge den ikke er avsluttet, beholder utbytterne uunn­gåelig håpet om en restaurasjon, og dette håpet forvandler seg til forsøk på restaurasjon. Og utbytterne som er styrtet og som ikke har ventet å bli styrtet, ikke har trodd at de kunne bli det, ikke har tillatt en eneste tanke på det — kaster seg etter det første alvorlige nederlag med tidobbelt energi, med rasende lidenskap, med hundredobbelt hat ut i kampen for å vinne tilbake det tapte «paradis», for sine familier som førte et så herlig liv og som den «simple pøbel» nå dømmer til ruin og fattigdom (eller til «simpelt» arbeid). Og etter de kapitalistiske utbytterne tråkker den brede masse av småborgerskapet — og når det gjelder småborgerskapet, viser den historiske erfaring fra alle land gjennom årtier at det vakler hit og dit, at det i dag følger proletariatet, i morgen viker tilbake for vanskene ved omveltningen, blir grepet av panikk ved det første nederlag eller halve nederlag for arbeiderne, mister hodet, renner hit og dit, jamrer seg og løper fra den ene leir over i den andre.» («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», norsk utg. s. 34.)

Borgerskapet har imidlertid sine grunner til å forsøke å gjen­opprette den gamle ordning, for det fortsetter ennå i lang tid etter at det er styrtet å være sterkere enn proletariatet som har styrtet det.

«Hvis utbytterne blir slått bare i ett land,» sier Lenin, «og det er naturligvis det typiske tilfelle, for en samtidig revolusjon i en rekke land er et sjeldent unntak — så fortsetter de likevel å være sterkere enn de utbyttede…» (Samme sted, s. 33.)

I hva består så styrken hos det borgerskap som er styrtet?

For det første «… i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seiglivet- heten i borgerskapets internasjonale forbindelser…» («’Radikalismen’ osv.», s. 10.)

For det annet i at «utbytterne ennå i lang tid etter at de er blitt styrtet beholder en hel rekke store faktiske fortrinn: de beholder pengene (å av­skaffe pengene med en gang er umulig), de beholder en del og ofte også ganske mye løsøre, de beholder forbindelser, erfaringer med hensyn til orga­nisering og administrasjon, kjennskap til alle «hemmeligheter» (sedvaner, metoder, midler, muligheter) i forvaltningen, de beholder den høyere utdan­nelse, den nærmere berøring med det høyere tekniske personale (som lever og tenker borgerlig), de beholder en uten sammenlikning større øvelse i krigs­kunsten (noe som er meget viktig) osv., osv. («Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», s. 33.)

For det tredje «i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småproduksjon fins det dessverre svært mye av i verden, men småproduksjonen avler kapita­lisme og borgerskap uavbrutt, hver dag, hver time, spontant og i masseomfang» … «for å tilintetgjøre klassene betyr ikke bare å fordrive godseierne og kapitalistene — det har vi greidd forholdsvis lett — det betyr også å fjerne de små vareprodusenter, men dem kan en ikke fordrive, ikke undertrykke, dem må en komme til forståelse med, dem kan (og må) en omdanne og oppdra på nytt bare gjennom et langvarig, langsomt og forsiktig organisatorisk arbeid.» («’Radikalismen’ osv.», s. 10 og s. 29—30.)

Derfor sier Lenin:

Proletariatets diktatur er den mest krevende og skånselløse krig som den nye klassen fører mot en mektigere fiende, mot borgerskapet, hvis motstand er tidoblet etter at det er blitt styrtet.» … «Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner.(Samme sted, s. 10 og s. 30.)

Det er vel neppe nødvendig å bevise at det er umulig å løse disse oppgavene på kort tid, å gjennomføre dem i løpet av et par år. Derfor må en ikke betrakte proletariatets diktatur, overgangen fra kapitalismen til kommunismen, som en hurtig forbigående peri­ode med en rekke «høyrevolusjonære» handlinger og dekreter, men en må betrakte det som en hel historisk epoke som er fylt av borgerkriger og sammenstøt med utenverdenen, av hårdnakket organisatorisk arbeid og økonomisk oppbygging, offensiver og til­baketog, seirer og nederlag. Denne historiske epoke må til, ikke bare for å skape de økonomiske og kulturelle forutsetninger for sosialis­mens fullstendige seier, men også for å gi proletariatet mulighet til for det første å oppdra og stålsette seg som den kraft som har evne til å styre landet, for det annet å oppdra på nytt og omdanne de småborgerlige lag i en retning som sikrer organiseringen av den sosialistiske produksjon.

«Dere må,» sa Marx til arbeiderne, «gå gjennom femten, tjue års borgerkrig og folkekamper, ikke bare for å forandre forholdene, men også for å forandre dere selv og dyktiggjøre dere for den politiske makt.» (Karl Marx: «Av­sløringer om kommunist-prosessen i Køln.»)

Idet Lenin fortsetter Marx’ tanke og utvikler den videre, skriver han:

«Under proletariatets diktatur må en oppdra på nytt millioner av bønder og småprodusenter, hundretusener av funksjonærer, embetsmenn, borgerlige in­tellektuelle, underordne dem alle under den proletariske stat og det prole­tariske førerskap, seire over de borgerlige vaner og tradisjoner hos dem…», på samme måte som det vil bli nødvendig «gjennom langvarig kamp på det proletariske diktaturs grunn å oppdra på nytt proletarene selv, som frigjør seg fra sine egne småborgerlige fordommer ikke med ett slag, ikke ved et under, ikke på den hellige jomfrus bud, ikke ved en parole, en resolusjon eller et dekret, men bare i langvarig og vanskelig massekamp mot masseinnflytelsen fra småborgerskapet.» («’Radikalismen’ osv.», s. 97—98.)

2. Proletariatets diktatur som proletariatets herredømme over borgerskapet. Det går fram av det som er sagt ovenfor at proleta­riatets diktatur ikke betyr et personskifte i regjeringen rett og slett, ikke et «regjeringsskifte» osv., mens de gamle økonomiske og poli­tiske forhold forblir urørte. Mensjevikene og opportunistene i alle land, som frykter diktaturet som pesten og av skrekk erstatter begrepet diktatur med begrepet «makterobring», mener at «makt­erobringen» vanligvis er gjennomført når vi har fått et «regjerings­skifte» slik at en ny regjering med folk av typen Scheidemann og Noske, MacDonald og Henderson er kommet til makten. Det er vel neppe nødvendig å forklare at et slikt og liknende regjerings­skifter ikke har noe til felles med proletariatets diktatur, med erob­ring av den virkelige makt av det virkelige proletariat. Med bibe­hold av den gamle borgerlige ordning og med MacDonaldene og Scheidemennene ved makten — der kan deres såkalte regjeringer ikke være noe annet enn et hjelpeapparat i borgerskapets hender, et dekke over imperialismens pestbyller, intet annet enn et redskap i hendene på borgerskapet mot den revolusjonære bevegelse fra de undertrykte og utbyttede masser. Kapitalen trenger derfor disse regjeringer til skjermbrett når det er ubekvemt, ufordelaktig og van­skelig for den å undertrykke og utbytte massene uten kulisser. Riktignok er dét at slike regjeringer blir stablet på bena, et tegn på at det ikke er «rolig i Sjipkapasset»⁶ «hos dem» (dvs. hos kapitalistene). Men på tross av dette vedblir denslags regjeringer uunngåelig å være maskerte regjeringer for kapitalen. Det er en himmelvid forskjell mellom en MacDonalds eller en Scheidemanns regjering og proletariatets erobring av makten. Proletariatets dik­tatur er ikke et regjeringsskifte, men en ny stat, med nye makt­organer i sentrum og i provinsen — en proletariatets stat som har reist seg på ruinene av den gamle stat, borgerskapets stat.

Proletariatets diktatur oppstår ikke på den borgerlige ordnings grunn, men oppstår etter hvert som denne ordning bryter sammen, etter at borgerskapet er styrtet, etter hvert som godseierne og kapital­istene blir ekspropriert, etter hvert som de viktigste produksjonsredskaper og produksjonsmidler blir sosialisert, i løpet av proletariatets voldelige revolusjon. Proletariatets diktatur er en revolusjonær makt, som støtter seg på vold mot borgerskapet.

Staten er en maskin i hendene på den herskende klasse til å undertrykke motstanden fra dens klassefiender. I denne henseende skiller ikke proletariatets diktatur seg i sitt vesen fra enhver annen klasses diktatur, for den proletariske stat er en maskin til å holde borgerskapet nede. Men det er likevel en vesentlig forskjell. Og den består i at alle klassestater som hittil har eksistert, var dikta­turer av et mindretall utbyttere over et flertall av utbyttede, mens proletariatets diktatur er det utbyttede flertalls diktatur over det utbyttende mindretall.

Kortere uttrykt: Proletariatets diktatur er proletariatets herre­dømme over borgerskapet, et herredømme som ikke er innskrenket av noen lov og som støtter seg på vold, et herredømme som har sympati og støtte fra de arbeidende og utbyttede massene. («Staten og revolusjonen.»)

Av dette følger to grunnleggende slutninger:

Første slutning. Proletariatets diktatur kan ikke være et «full­stendig» demokrati, et demokrati for alle, både for de rike og for de fattige — proletariatets diktatur «må være en stat, som er demo­kratisk på en ny måte — for⁷ proletarene og de eiendomsløse over­hodet, og diktatorisk på en ny måte — mot⁸ borgerskapet . . .» («Staten og revolusjonen»). Kautsky og konsorters snakk om almin­nelig likhet, om «rent» demokrati, om «fullkomment» demokrati er en borgerlig tåkelegging av den utvilsomme kjensgjerning at en likhet mellom de utbyttede og utbytterne ikke er mulig. Teorien om det «rene» demokrati er en teori for arbeideraristokratiet, som er dres­sert og som blir gjødd av de imperialistiske ransmenn. Den ble skapt for å skjule kapitalismens pestbyller, for å skjønnmale impe­rialismen og gi den moralsk kraft i kampen mot de utbyttede mas­sene. Under kapitalismen fins det ikke og kan det ikke finnes noen virkelige «friheter» for de utbyttede — de kan ikke finnes bare av den enkle grunn at lokaler, trykkerier, papirlager osv. — som trengs for å kunne gjøre bruk av disse «friheter» — er et privilegium for utbytterne. Under kapitalismen er det ikke og kan det ikke være slik at de utbyttede tar virkelig del i forvaltningen av landet, og det bare av den enkle grunn at regjeringene ikke blir innsatt av folket — selv når det under kapitalismen hersker de mest demo­kratiske tilstander — men blir innsatt av folk som Rotschild og Stinnes, Rockefeller og Morgan. Demokratiet under kapitalismen er et kapitalistisk demokrati, et demokrati for det utbyttende mindre­tall, som hviler på en innskrenking av rettighetene for det utbyttede flertall og som er rettet imot dette flertall. Bare under det proletariske diktatur er det mulig med virkelige «friheter» for de utbyttede, er det mulig for proletarene og bøndene å ta virkelig del i styret av landet. Demokratiet under proletariatets diktatur er et proletarisk demokrati, et demokrati for det utbyttede flertall, som hviler på en innskrenking av rettighetene for det utbyttende mindretall og er rettet imot dette mindretall.

Annen slutning. Proletariatets diktatur kan ikke oppstå som et resultat av en fredelig utvikling av det borgerlige samfunn og det borgerlige demokrati — det kan bare oppstå som en følge av at det borgerlige statsmaskineri, den borgerlige armé, det borgerlige byrå­krati, det borgerlige politi blir knust.

«Arbeiderklassen kan ikke ganske enkelt ta den ferdige statsmaskin i besittelse og sette den i gang til sine egne formål,» sier Marx og Engels i forordet til «Det kommunistiske manifest». Oppgaven for den proletariske revolusjon er «ikke lenger som hittil å overføre det byråkratisk-militære maskineri fra en hånd til en annen, men å slå det i stykker, og dette er forutsetningen for en­hver virkelig folkerevolusjon på kontinentet,» sier Marx i et av sine brev til Kugelmann i 1871.

Det at Marx innskrenker seg til å nevne kontinentet, har gitt opportunistene og mensjevikene i alle land høve til å skrike opp om at Marx følgelig innrømte at det var mulig med en frede­lig utvikling fra det borgerlige demokrati over i det proletariske demokrati, i det minste i noen land som ikke hører til det euro­peiske kontinent (England, Amerika). Marx innrømte virkelig en slik mulighet, og hadde også grunn til å innrømme den for England og Amerika slik disse land var i syttiårene i forrige århundre, da det ennå ikke fans noen monopolkapitalisme, ingen imperialisme, og da det som følge av de særskilte utviklingsvilkårene i disse land ennå ikke fans noen utviklet militarisme og byråkratisme der. Slik var stillingen før den utviklede imperialisme sto fram. Men tretti-førti år seinere, da forholdene i disse landene var blitt full­stendig forandret, da imperialismen hadde utviklet seg og omfattet alle kapitalistiske land uten unntak, da militarismen og byråkratismen også var oppstått i England og Amerika, da de særskilte vilkår for en fredelig utvikling i England og Amerika var forsvunnet — da måtte forbeholdet for disse land falle bort av seg selv.

«Nå,» sier Lenin, «i 1917, i den første store imperialistiske krigs epoke, faller dette forbehold av Marx bort. Både England og Amerika, de største og siste representanter i verden for den angelsaksiske «frihet» i den mening at det der ikke fans militarisme og byråkratisme, er nå fullstendig sunket ned i den almeneuropeiske, skitne og blodige sump av byråkratisk-militære institusjoner som underordner alt under seg og undertrykker alt. Å slå i stykker, å knuse det ferdige «statsmaskineri» er nå «forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon» såvel i England som i Amerika (der det i årene 1914—1917 er utviklet til «europeisk», almenimperialistisk fullkommenhet).» («Staten og revolusjonen».)

Med andre ord, loven om proletariatets voldelige revolusjon, loven om at forutsetningen for denne revolusjon er å knuse den borgerlige statsmaskin, denne lov er ufrakommelig gyldig for den revolusjonære bevegelse i de imperialistiske land i verden.

En gang i en fjern framtid, når proletariatet har seiret i de viktigste kapitalistiske land og den nåværende kapitalistiske omver­den har veket plassen for en sosialistisk omverden, da er en «frede­lig» utviklingsvei naturligvis helt ut mulig for flere kapitalistiske land, der kapitalistene som følge av den «ugunstige» internasjonale situasjon finner det hensiktsmessig «frivillig» å gjøre betyde­lige innrømmelser til proletariatet. Men denne formodning gjelder bare for en fjern og mulig framtid. For den nærmeste framtid fins det ingen, absolutt ingen grunner for en slik formodning.

Derfor har Lenin rett når han sier:

«Den proletariske revolusjon er umulig uten at det borgerlige statsmaskineri blir ødelagt med vold og erstattet med et nytt.» («Den proletariske revolu­sjon og renegaten Kautsky», s. 16.)

3. Sovjetmakten som, statsform for proletariatets diktatur. Seieren for proletariatets diktatur betyr at borgerskapet blir undertrykt, at den borgerlige statsmaskin blir knust, at det borgerlige demokrati blir erstattet med det proletariske demokrati. Dette er klart. Men av hva slag er de organisasjoner en skal hjelpe seg med for å greie dette kjempearbeidet? At de gamle organisasjonsformene prole­tariatet har — som er vokst opp på den borgerlige parlamentarismes grunn — ikke strekker til for dette arbeidet, er det vel neppe tvil om. Men av hva slag er de nye organisasjonsformene for proletariatet — de som skal greie å spille rollen som den bor­gerlige statsmaskins banemann, som ikke bare er i stand til å slå i stykker dette maskineri og erstatte det borgerlige demokrati med det proletariske demokrati, men også til å bli grunnlaget for den proletariske statsmakt?

Denne nye organisasjonsform for proletariatet er sovjetene.

Hva består sovjetenes styrke i, sammenliknet med de gamle organisasjonsformene?

I at sovjetene er de mest altomfattende masseorganisasjoner av proletariatet, fordi de — og bare de — omfatter alle arbeidere uten unntak.

I at sovjetene er de eneste masseorganisasjoner, som omfatter alle undertrykte og utbyttede, arbeidere og bønder, soldater og matroser, og at en derfor lettest og i fulleste monn kan gjøre det til en reali­tet at avantgarden for massene, proletariatet, får den politiske ledelse av massenes kamp.

I at sovjetene er de mektigste organer for massenes revolusjo­nære kamp, for deres politiske aksjoner og for deres oppstand — organer som kan greie å bryte allmakten til finanskapitalen og det politiske tilhenget på den.

I at sovjetene er de umiddelbare organisasjonene for massene selv, dvs. de mest demokratiske og derfor mest autoritative organisasjo­ner massene har, som i høyeste grad gjør det lett for dem å være med å bygge opp den nye staten og styre den, og som i fulleste monn utløser den revolusjonære energi, initiativet, de skapende evner i massene i kampen for å knuse den gamle ordning, i kampen for den nye proletariske ordning.

Sovjetmakten er sammenslutningen og utformingen av de lokale sovjeter til en eneste felles statsorganisasjon, til statsorganisasjonen for proletariatet som avantgarden for de undertrykte og utbyttede massene og som herskende klasse — den er sammenslutningen av dem til sovjetrepublikken.

Sovjetmaktens vesen består i at de organisasjoner som omfatter de bredeste masser og som er mest revolusjonære — dvs. organi­sasjonene for nettopp de klasser som ble undertrykt av kapitalis­tene og godseierne — nå er «det stadige og eneste grunnlag for stats­makten i sin helhet, statsapparatet i sin helhet», at «nettopp de samme massene som selv i de mest demokratiske borgerlige repu­blikker» etter lovens bokstav riktignok var likeberettiget, men som «ved hjelp av tusen midler og knep i virkeligheten ble holdt borte fra å være med i det politiske liv og å bruke de demokratiske rettig­heter og friheter, nå blir trukket med til å ta stadig, ubetinget og avgjørende del i den demokratiske forvaltning av staten.»¹) (Lenin: «Teser om demokrati og diktatur», 1919.)

Derfor er sovjetmakten en ny form for statsorganisasjon, som skiller seg prinsipielt fra den gamle borgerlig-demokratiske og par­lamentariske form, en ny statstype, som ikke er tilpasset til opp­gaven å utbytte og undertrykke de arbeidende masser, men til opp­gaven å befri dem fullstendig fra enhver undertrykking og utbyt­ting, til oppgavene for proletariatets diktatur.

Lenin har rett når han sier at i og med at sovjetmakten sto fram, «er perioden med borgerlig-demokratisk parlamentarisme slutt og et nytt kapitel i verdenshistorien begynt: perioden med det pro­letariske diktatur».

Hva er de karakteristiske kjennetegn på sovjetmakten?

Det er at under betingelser hvor det eksisterer klasser, er sovjet­makten den mest masseomfattende og mest demokratiske av alle ten­kelige statsorganisasjoner, for ved det at den er arenaen for sammen- 1) Uthevet av meg. J. St.

slutning og samarbeid mellom arbeiderne og de utbyttede bønder i kampen mot utbytterne, og ved at den i sitt arbeid støtter seg på denne sammenslutning og dette samarbeid, er den flertallets herre­dømme over mindretallet, dette flertalls stat, uttrykket for dets diktatur.

Det er at sovjetmakten er den mest internasjonalistiske av alle statsorganisasjoner i klassesamfunnet, for ved at den rydder ut all nasjonal undertrykkelse og støtter seg på samarbeidet mellom de arbeidende masser av forskjellige nasjonaliteter, gjør den det lettere å forene disse masser i et enhetlig statsforbund.

Det er at sovjetmakten allerede som følge av sin struktur gjør det lettere for massenes fortropp, for proletariatet som den mest besluttsomme og klassebevisste kjerne i sovjetene, å lede de under­trykte og utbyttede massene.

«Erfaringen fra alle revolusjoner og alle bevegelser av de under­trykte klasser, erfaringen fra den sosialistiske bevegelse i alle land,» sier Lenin, «lærer oss, at bare proletariatet er i stand til å sveise sammen og lede de splittede og tilbakeliggende lag av den arbeidende og utbyttede befolkning.» (Samme sted.) Sovjetmaktens struktur gjør det lettere å sette lærdommene fra denne erfaring ut i livet.

Det er at sovjetmakten knytter arbeiderne og de arbeidende masser overhodet umiddelbart til statsforvaltningens apparat, og lærer dem å styre landet, da den forener den lovgivende og utøv­ende myndighet i en enhetlig statsorganisasjon og erstatter de ter­ritoriale valgkretser med produksjonsenheter, fabrikker og verksteder.

Det er at bare sovjetmakten er i stand til å befri arméen fra underordningen under den borgerlige kommandomakt, og forvandle den fra et redskap til å undertrykke folket slik den er det under den borgerlige ordning, til et redskap til å fri folket fra åket under det egne og fremmede borgerskap.

Det er at «bare sovjetsystemets statsorganisasjon er i stand til å slå i stykker og definitivt knuse det gamle, dvs. det borgerlige, embets­manns- og justisapparat». (Samme sted.)

Det er at bare sovjetformen for staten er i stand til å forberede at staten dør bort, noe som er et av grunntrekkene ved det framtidige, statsløse kommunistiske samfunn — fordi bare sovjetformen for staten trekker masseorganisasjonene av arbeidende og utbyttede med til stadig og ubetinget deltakelse i forvaltningen av staten.

Sovjetrepublikken er altså den politiske form en har søkt og endelig funnet, og innenfor rammene av den er det at den økono­miske frigjøring av proletariatet og den fullstendige seieren for sosial­ismen må fullføres.

Pariskommunen var kimen til denne form. Sovjetmakten er denne form utviklet og fullendt.

Derfor sier Lenin:

Arbeider-, soldat- og bonderepresentantenes sovjetrepublikk er ikke bare en form for demokratiske institusjoner av en høyere type…, men også den eneste⁹ form som er i stand til å sikre den mest smertefrie overgang til sosia­lismen. («Teser om den konstituerende forsamling», desember 1917.)

V
BONDESPØRSMÅLET

Fra dette tema tar jeg fire spørsmål: a) Problemstillingen; b) bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon; c) bøn­dene under den proletariske revolusjon og d) bøndene etter at sovjetmakten har festnet seg.

1. Problemstillingen. Det fins noen som tror at det grunnleg­gende i leninismen er bondespørsmålet, at spørsmålet om bøndene, rollen de spiller og betydningen de har, er utgangspunktet for leninismen. Dette er fullstendig uriktig. Grunnspørsmålet i lenin­ismen, det den tar utgangspunkt i, er ikke bondespørsmålet, men spørsmålet om proletariatets diktatur, forutsetningene for å erobre det og befeste det. Bondespørsmålet som spørsmålet om proletariatets forbundsfeller i kampen det fører om makten, er et spørsmål som er avledet av dette.

Denne omstendighet forringer likevel ikke det minste den alvor­lige, livsviktige betydning som dette spørsmål uten tvil har for den proletariske revolusjon. Det er en kjent sak at folk blant de russiske marxister tok til med å granske bondespørsmålet alvorlig nettopp på terskelen til den første revolusjon (1905), da spørsmålet om å styrte tsarismen og realisere proletariatets hegemoni reiste seg for partiet i hele sin bredde, og da spørsmålet om forbunds­fellene for proletariatet i den borgerlige revolusjon som foresto, fikk en høyst aktuell karakter. Kjent er det også at bondespørs­målet i Russland ble enda mer aktuelt under den proletariske revolusjon, da spørsmålet om proletariatets diktatur, om hvordan en skulle erobre det og hevde det, hadde ført over i spørsmålet om forbundsfellene for proletariatet i den proletariske revolusjon som foresto. Dette er lett å skjønne: den som tar sikte på å overta makten, og forbereder seg til det, han må også interessere seg for spørsmålet om hvem som er de virkelige forbundsfellene hans.

I denne mening er bondespørsmålet en del av det alminnelige spørsmål om proletariatets diktatur, og som sådant et av de viktigste livsspørsmål i leninismen.

Den likegyldige, av og til rent ut avvisende holdning som par­tiene i Den 2. internasjonale tar til bondespørsmålet, lar seg ikke forklare bare ut fra de særegne utviklingsvilkårene i Vesten. Forklaringen er framfor alt den at disse partiene ikke har tro på det proletariske diktatur, at de er redde for revolusjonen og ikke har tenkt å føre proletariatet til makten. Men den som frykter revolusjonen, som ikke vil føre proletariatet til makten, han kan ikke interessere seg for spørsmålet om forbundsfellene for proleta­riatet i revolusjonen — for ham er spørsmålet om forbundsfellene et likegyldig, ikke aktuelt spørsmål. Den ironiske holdning som heltene i Den 2. internasjonale tar til bondespørsmålet, regnes blant dem for god tone, gjelder som tegn på «ekte» marxisme. I virkeligheten fins det heller ikke her det minste grann av marx­isme, for likegyldigheten overfor et så viktig spørsmål som bonde­spørsmålet på terskelen til den proletariske revolusjon, er baksiden av fornektelsen av proletariatets diktatur og utvilsomt et kjenne­tegn på direkte forræderi mot marxismen.

Spørsmålet står slik: er de revolusjonære muligheter som slum­rer i bondemassene på grunn av deres bestemte eksistensvilkår allerede uttømt eller ikke — og i tilfelle de ikke er det, fins det begrunnet håp om å utnytte disse muligheter for den proletariske revolusjon, om å forvandle bøndene — det flertall av dem som er utbyttet — fra å være en reserve for borgerskapet, slik de var det under de borgerlige revolusjoner i Vesten og ennå er det, til å bli en reserve for proletariatet, forbundsfelle for proletariatet?

Leninismen svarer ja på dette spørsmålet, det vil si den står på det standpunkt at det er revolusjonære evner til stede blant fler­tallet av bøndene og mener at det er mulig å nytte dem til fordel for det proletariske diktatur. Historien om de tre revolusjoner i Russland bekrefter fullt ut de slutninger leninismen trekker når det gjelder dette.

Av dette må en trekke den praktiske slutning at de arbeidende lag av bondemassene ubetinget må få støtte i den kampen de fører mot undertrykking og utbytting, i kampen for å fri seg fra åket og elendigheten. Dette betyr naturligvis ikke at proletariatet må støtte enhver bondebevegelse. Det dreier seg her om å støtte beve­gelser og kamper fra bøndenes side som er av en slik art at de direkte eller indirekte letter proletariatets frigjøringsbevegelse, som er av en slik art at de på den ene eller andre måten bærer ved til bålet for den proletariske revolusjon og også bidrar til å gjøre bøndene om til en reserve og forbundsfelle for arbeiderklassen.

2. Bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon. Denne perioden omfatter tidsrommet fra den første russiske revolusjon (1905) til den annen (februar 1917). Det karakteristiske for denne perioden er at bøndene river seg løs fra det liberale borgerskaps innflytelse, at de vender seg bort fra kadettene og vender seg til proletariatet, til bolsjevikenes parti. Historien i denne periode er historien om kampen mellom kadettene¹⁰ (det liberale borger­skap) og bolsjevikene (proletariatet) for å vinne bøndene. Utfallet av denne kampen ble avgjort gjennom dumaperioden, for perioden med de fire dumaer var en anskuelsesundervisning for bøndene, og den gjorde det klart for dem at de av kadettene hverken ville få jord eller frihet, at tsaren var helt på godseiernes side, at kadet­tene på sin side støttet tsaren, og at den eneste kraft de kunne regne med å få hjelp fra — var arbeiderne i byene, proletariatet. Den imperialistiske krig bekreftet bare lærdommen fra dumaperioden, den førte til at bøndene rev seg fullstendig løs fra borgerskapet, til at det liberale borgerskap ble helt isolert — for krigsårene viste hvor grunnløst det var å nære bedragerske håp om en fred som tsaren og hans borgerlige forbundsfeller skulle bringe. Uten de anskuelige lærdommer under dumaperioden ville ikke proletariatets hegemoni vært mulig.

Slik oppsto forbundet mellom arbeiderne og bøndene under den borgerlig-demokratiske revolusjon. Slik ble proletariatets hege­moni (ledende rolle) til i den felles kamp for å styrte tsarismen — det hegemoni som førte til februarrevolusjonen i 1917.

De borgerlige revolusjoner i Vesten (England, Frankrike, Tysk­land, Østerrike) gikk som kjent en annen vei. Der satt ikke prole­tariatet, men det liberale borgerskap med hegemoniet i revolu­sjonen, for proletariatet dannet ikke, og kunne som følge av at det var svakt, ikke danne noen selvstendig politisk kraft. Der ble bøndene fridd fra feudalismen ikke av proletariatet, som var fåtallig og uorganisert, men av borgerskapet. Der kjempet bøndene mot den gamle ordningen sammen med det liberale borgerskap. Der dannet bøndene en reserve for borgerskapet. Der førte revolusjonen derfor til en veldig økning i borgerskapets politiske vekt.

I Russland derimot brakte den borgerlige revolusjon helt mot­satte resultater. Revolusjonen i Russland førte ikke til at borger­skapet ble styrket, men til at det ble svekket som politisk kraft — ikke til at det økte sine politiske reserver, men til at det tapte sin viktigste reserve, til at det tapte bøndene. Den borgerlige revo­lusjonen i Russland brakte ikke det liberale borgerskap, men det revo­lusjonære proletariat i forgrunnen, og fikk bøndenes millionmasser til å samle seg om det.

Dette er blant annet også forklaringen på den kjensgjerning at den borgerlige revolusjon i Russland vokste over i den proleta­riske revolusjon på forholdsvis kort tid. Proletariatets hegemoni var kimen og overgangstrinnet til proletariatets diktatur.

Hvordan skal en forklare denne egenartede foreteelse i den russiske revolusjon, en foreteelse som ikke har noe sidestykke i historien om de borgerlige revolusjoner i Vesten? Hva er det som ligger til grunn for denne egenart?

Forklaringen ligger i at den borgerlige revolusjon i Russland fant sted under mer utviklede vilkår for klassekampen enn i Vesten, i at det russiske proletariat allerede på denne tid var blitt en selvstendig politisk kraft, mens det liberale borgerskap, som var slått av skrekk for den revolusjonære ånd i proletariatet, selv hadde tapt enhver gnist av revolusjonær ånd (særlig etter erfarin­gene fra 1905) og hadde alliert seg med tsaren og godseierne mot revolusjonen, mot arbeiderne og bøndene.

En bør være oppmerksom på følgende forhold, som var bestem­mende for egenarten ved den russiske borgerlige revolusjon:

a) Den overordentlig sterke konsentrasjon innenfor den russiske industri like før revolusjonen. Det er f. eks. kjent at 54 pst. av alle arbeidere i Russland arbeidet i foretak med mer enn 500 arbeidere, mens i et høyt utviklet land som Nordamerika bare 33 pst. av alle arbeidere var beskjeftiget i foretak av denne størrelse. Det er vel overflødig å bevise at allerede denne omstendighet sammen med at det fans et revolusjonært parti som det bolsjevikiske, gjorde Russlands arbeiderklasse til en veldig kraft i landets politiske liv.

b) De motbydelige former utbyttingen av arbeiderne tok i bedriftene, og tsarlakeienes uutholdelige politivelde — forhold som forvandlet enhver betydelig arbeiderstreik til en politisk handling av uhyre betydning, og som stålsatte arbeiderklassen som konse­kvent revolusjonær kraft.

c) Den politiske vissenhet i det russiske borgerskap, som etter revolusjonen 1905 utviklet seg til håndlanger tjeneste overfor tsarismen og til direkte kontrarevolusjonær innstilling — foreteelser som ikke lar seg forklare bare ved at det russiske proletariat var revolusjonært innstilt, og at det drev det russiske borgerskapet over i armene på tsarismen, men også ved at dette borgerskap var direkte avhengig av bestillingene fra regjeringen.

d) De motbydeligste og mest uutholdelige rester av livegenskap som forekom på landsbygda — og i tillegg til dem godseierens all­makt — en omstendighet som drev bøndene over i armene på revolusjonen.

e) Tsarismen, som kvelte alt liv og gjennom sin vilkårlighet gjorde åket under kapitalistene og godseierne enda tyngre — en omstendighet som forente arbeidernes og bøndenes kamp til en enhetlig revolusjonær strøm.

f)Den imperialistiske krig, som lot alle disse motsetninger i Russlands politiske liv smelte sammen til en dyp revolusjonær krise og ga revolusjonen uhyre slagkraft.

Hva hadde bøndene å gjøre under slike forhold? Hvor skulle bonden søke hjelp mot godseierens allmakt, mot tsarens vilkårlig­het, mot den ødeleggende krig som ruinerte hans bruk? Hos det liberale borgerskap? Men det var jo en fiende — det hadde han lært gjennom mangeårig erfaring med alle de fire dumaer. Hos de sosialrevolusjonære? De sosialrevolusjonære er naturligvis «bedre» enn kadettene, og deres program er «brukbart» — nesten et bondeprogram, men hva kan en vente av dem når de tenker å støtte seg bare på bøndene, og når de er så svake i byene, der motstan­deren først og fremst henter sine krefter? Hvor er den nye kraft som ikke viker tilbake for noe, hverken på landet eller i byen — som dristig går foran i kampen mot tsarismen og godseierne og som vil hjelpe bøndene med å gjøre seg fri fra åket, jordhungeren, under­trykkingen, krigen? Fans det overhodet en slik kraft i Russland? Jo, den var der. Det var det russiske proletariat, som allerede i 1905 hadde vist sin kraft, sin evne til å kjempe til siste slutt — sitt mot og sin revolusjonære ånd.

I hvert fall var det ikke noen annen slik kraft for hånden, og den ville ikke ha vært å finne noe sted heller.

Det er grunnen til at bøndene, som vendte seg fra kadettene og til de sosialrevolusjonære, samtidig ble overbevist om at det var nødvendig å underordne seg lederskapet fra en så modig fører for revolusjonen som det russiske proletariat.

Dette er de omstendigheter som lå til grunn for det egen­artede ved den russiske borgerlige revolusjon.

3. Bøndene under den proletariske revolusjon. Denne periode strekker seg fra februarrevolusjonen (1917) til Oktoberrevolusjonen (1917). Det er et forholdsvis kort tidsrom på bare åtte måneder — men når en ser disse åtte måneder ut fra det de ga av politisk opplysning og revolusjonær oppfostring av massene, kan en trygt sidestille dem med hele tiår med vanlig konstitusjonell utvikling, for det var åtte måneders revolusjon. Det karakteristiske ved denne periode er at bøndene revolusjoneres stadig mer, at de blir skuffet over de sosialrevolusjonære, at de vender seg bort fra de sosial­revolusjonære, at de gjør en ny vending, og nå i retning av direkte oppslutning om proletariatet fordi det var den eneste til det yt­terste revolusjonære kraft som var i stand til å gi landet fred. Historien i denne periode er historien om kampen mellom de sosial­revolusjonære (det småborgerlige demokrati) og bolsjevikene (det proletariske demokrati) for å vinne bøndene, for å erobre flertallet av bøndene. Utfallet av denne kamp ble beseglet ved koalisjonsperioden, ved Kerenskiperioden — ved at de sosialrevolusjonære og mensjevikene tok avstand fra å konfiskere godseierjorda, ved at de sosial­revolusjonære og mensjevikene kjempet for å fortsette krigen, ved junioffensiven ved fronten, ved at det ble innført dødsstraff for soldatene, og ved Kornilovopprøret.

Mens hovedspørsmålet i revolusjonen tidligere, i perioden som gikk forut, var å styrte tsarens og godseiernes makt, så var det nå, etter februarrevolusjonen, da det ikke lenger fans noen tsar og da den endeløse krig ødela landets økonomi og førte til fullstendig ruin for bøndene, å gjøre slutt på krigen som ble det viktigste spørsmål for revolusjonen. Tyngdepunktet ble åpenbart forskjøvet fra spørsmål av rent indre natur til hovedspørsmålet om krigen. «Slutt på krigen!» — «Ut av krigen!» — det var ropet fra det utpinte land og i første rekke fra bøndene.

Men for å komme ut av krigen var det nødvendig å styrte den provisoriske regjering, det var nødvendig å styrte borgerskapets makt, det var nødvendig å styrte de sosialrevolusjonæres og mensjevikenes makt — for de, og bare de var for å fortsette krigen til en «seierrik slutt». I praksis fans det ingen annen vei ut av krigen enn å styrte borgerskapet.

Dette var en ny revolusjon, en proletarisk revolusjon, for den feide den siste, ytterste venstre fraksjon av det imperialistiske borger­skap, de sosialrevolusjonæres og mensjevikenes parti, vekk fra mak­ten — for å skape en ny, proletarisk makt, sovjetmakten, for å gi makten til det revolusjonære proletariats parti, bolsjevikenes parti, partiet for den revolusjonære kamp mot den imperialistiske krig og for en demokratisk fred. Flertallet av bøndene støttet arbeidernes kamp for freden, for sovjetmakten.

Noen annen vei for bøndene fans det ikke og kunne det heller ikke finnes.

Kerenskiperioden ga såleis den beste anskuelsesundervisning for de arbeidende bondemasser, for den viste på en anskuelig måte at under de sosialrevolusjonæres og mensjevikenes herredømme kunne landet ikke komme ut av krigen, ville bøndene hverken få jord eller frihet — og videre viste den at mensjevikene og de sosialrevolusjonære skilte seg fra kadettene bare ved sine søtladne taler og falske løfter, mens de i virkeligheten førte den samme imperialistiske politikk som kadettene, og at den eneste makt som var i stand til å bringe landet inn på den rette vei, bare kunne være sovjet­makten. Den videre fortsettelse av krigen bekreftet bare at denne lærdom var riktig, pisket revolusjonen framover og drev millionmassene av bønder og soldater til å slutte direkte opp om den proletariske revolusjon. De sosialrevolusjonæres og mensjevikenes isolasjon ble en kjensgjerning som ikke kunne forandres. Uten denne anskuelsesundervisning under koalisjonsperioden ville pro­letariatets diktatur ikke vært mulig.

Dette er de forhold som lettet overgangsprosessen da den bor­gerlige revolusjon vokste over i den proletariske revolusjon.

Såleis ble proletariatets diktatur til i Russland.

4. Bøndene etter at sovjetmakten har festnet seg. Mens det i den første periode av revolusjonen først og fremst hadde dreid seg om å styrte tsarismen, og derpå, etter februarrevolusjonen, framfor alt hadde dreid seg om å finne veien ut av den imperialistiske krig ved å styrte borgerskapet — så trådte nå, etter at borgerkrigen var likvidert og sovjetmakten befestet, spørsmålene i den økonomiske opp­bygging i forgrunnen. Å styrke og utvikle den nasjonaliserte indu­stri, å knytte denne industri sammen med jordbruket gjennom den statsregulerte handel for å nå dette målet, å erstatte rekvisisjon av levnetsmidler med en naturalskatt for seinere litt etter litt å minske denne skatt og la utveksling av industriprodukter med landbruks­produkter tre i stedet for den, å skape liv i handelen og utvikle kooperasjonen ved å trekke millioner av bønder inn i den — det var de aktuelle oppgaver for den økonomiske oppbygging som Lenin skisserte opp for å legge grunnlaget til en sosialistisk økonomi.

Man sier at denne oppgaven kan vise seg å være uoverkomme­lig for et bondeland som Russland. Det fins til og med skeptikere som snakker om at denne oppgave ganske enkelt er utopisk, ugjen­nomførlig — for bønder er nå en gang bønder, de er småprodusenter, og en kan derfor ikke få dem med på å organisere funda­mentet for den sosialistiske produksjon.

Men disse skeptikere tar feil, for de tar ikke hensyn til en rekke forhold som i dette tilfelle har avgjørende betydning. Vi vil under­søke de viktigste av disse forhold.

For det første. En må ikke forveksle bøndene i Sovjetunionen med bøndene i Vest-Europa. Bønder som har gått gjennom en skole med tre revolusjoner, som sammen med proletariatet og ledet av det, har kjempet mot tsaren og borgerskapets makt, bønder som har fått jord og fred gjennom den proletariske revolusjon og av denne grunn er blitt proletariatets reserve — disse bøndene må skille seg fra dem som under den borgerlige revolusjon kjempet under det liberale borgerskaps ledelse, som har fått jorda av dette borgerskap og derfor ble borgerskapets reserve. Det er vel over­flødig å bevise at sovjetbøndene, som har lært å sette pris på det politiske vennskap og det politiske samarbeid med proleta­riatet og som kan takke dette vennskap og samarbeid for sin frihet, må være særdeles godt skikket for det økonomiske samarbeid med proletariatet.

Engels sa at «det sosialistiske partis erobring av makten er rykket fram og blitt overskuelig nær. Men for å erobre makten må dette parti først gå fra byen og ut på landet, må det bli en makt på landet». (Engels: «Bondespørsmålet i Frankrike og Tyskland».) Dette skrev han i nittiårene i forrige århundre med henblikk på bøndene i Vest-Europa. Trengs det enda bevis for at de russiske kommunister, som gjennom tre revolusjoner har ytt et kolossalt arbeid nettopp når det gjelder dette, allerede har greidd å skaffe seg en slik innflytelse på landet og sikre seg den støtte der som våre kamerater i Vest-Europa ikke engang tør drømme om? Hvordan kan man da benekte at denne omstendighet i ganske overordentlig grad må lette organiseringen av det økonomiske samarbeid mellom arbeiderklassen og bøndene i Russland?

Skeptikerne maser om småbøndene som en faktor som ikke lar seg forene med den sosialistiske oppbygging. Men la oss høre hva Engels sier om småbøndene i Vest-Europa:

Vi står jo avgjort på småbondens side, vi vil gjøre alt som bare er mulig for å gjøre kårene lettere for ham og lette overgangen til kooperasjonen for ham hvis han beslutter seg til dette, ja til og med gjøre det mulig for ham å få forlenget betenkningstid mens han sitter på sin parsell, hvis han ikke kan ta denne beslutningen. Vi gjør ikke dette bare fordi vi mener at den selv- arbeidende småbonde potensielt tilhører oss, men også av direkte partiinteresse. Jo større tallet på bønder er som vi sparer for å bli styrtet direkte ned i proletariatet, som vi kan vinne for oss ennå mens de er bønder, desto hurtigere og lettere fullbyrder den samfunnsmessige omdannelsen seg. Vi kan ikke være tjent med å vente med denne omdannelsen til den kapitalistiske produk­sjon overalt har utviklet seg til sine siste konsekvenser, til den siste småhåndverker og den siste småbonde er falt som offer for den kapitalistiske storbedrift. De materielle ofre av offentlige midler som i denne forstand må bringes i bøndenes interesse, kan fra den kapitalistiske økonomis standpunkt synes å være bortkastede penger, men de er likevel en fortreffelig kapitalanbringelse, for de sparer kanskje det tidobbelte beløp i omkostningene ved samfunnets omorganisering overhodet. I denne mening kan vi altså opptre meget liberalt overfor bøndene. (Fr. Engels: «Bondespørsmålet i Frankrike og Tyskland», i Marx—Engels: Utvalgte verker i to bind, bd. 2, s. 394—95 engelsk utg., Moskva 1949.)

Dette sa Engels med henblikk på bøndene i Vest-Europa. Men er det da ikke klart at det som Engels sa, ingensteds kan gjennomføres så lett og fullstendig som i det proletariske diktaturs land? Er det ikke klart at bare i Sovjetrussland kan såvel «den selvarbeidende småbondes overgang til oss» som også de «materielle ofre» som er nødvendig til dette, samt den nødvendige «liberale opptreden overfor bøndene» virkeliggjøres straks og fullstendig — at denne og liknende forholdsregler til beste for bøndene allerede blir gjennomført i Russland? Hvordan kan man da nekte for at denne omstendighet på sin side må lette den økonomiske oppbygging i sovjetlandet og drive den framover?

For det annet. En må ikke forveksle landbruket i Russland med landbruket i Vest-Europa. I Vest-Europa foregår utviklingen i landbruket i de baner som er vanlige under kapitalismen, under forhold med en dyptgående differensiering mellom bøndene, med store godser og privatkapitalistiske latifundier ved den ene pol og pauperisme¹), utarming og lønnslaveri ved den annen. Der er for­fallet og oppløsningen av denne grunn en ganske naturlig foreteelse. Helt annerledes i Russland. Hos oss kan utviklingen i landbruket 1) Masseelendighet. Red.

ikke gå i en slik retning allerede av den enkle grunn at sovjetmakten består og at de viktigste produksjonsmidler og -redskaper er nasjonalisert, og at dette hindrer en slik utvikling. I Russland må utviklingen i landbruket gå en annen vei, nemlig gjennom at millionene av små og mellomstore bønder blir organisert på koope­rativ basis, gjennom utvikling av en kooperasjon som omfatter massene på landsbygda og som blir støttet av staten ved at den bevilger dem fortrinskreditt. Lenin har i sine artikler om koopera­sjonen med rette pekt på at utviklingen av vårt landbruk må slå inn på en ny vei, den vei å trekke flertallet av bøndene med i den sosialistiske oppbygging gjennom kooperasjonen, ved litt etter litt å gjennomsyre landbruket med kollektivismens prinsipper, først i avsetningen og seinere også i produksjonen av landbruksprodukter.

Overmåte interessant er i denne forbindelse det nye som er opp­stått på landsbygda i sammenheng med landbrukskooperasjonens virksomhet. Som kjent er det innen «Selskosojus» (Landbrukskooperativenes sentralforbund) oppstått nye store organisasjoner for forskjellige grener av jordbruket (lin, poteter, smør osv.), som har en stor framtid for seg. Av disse omfatter f; eks. vår sentralinstitu­sjon for lin (Ljno-tsentr) et helt nett med produksjonskooperativer av linbønder. Sentralinstitusjonen for lin forsyner bøndene med frø og produksjonsredskaper, kjøper så hele linproduksjonen av disse bønder, organiserer avsetningen en gros på markedet, sikrer bøndene deres del i fortjenesten, og knytter såleis bondebruket sammen med statsindustrien gjennom Iandbrukskooperativenes sen­tralforbund. Hva skal en kalle denne form for organisering av pro­duksjonen? Etter min mening er det et system med hjemmeindustri i den statssosialistiske storproduksjon på landbrukets område. Jeg taler her om hjemmeindustri i den statssosialistiske produksjon sammenliknet med det kapitalistiske hjemmeindustrisystem, slik det var f. eks. i tekstilproduksjonen, hvor hjemmearbeiderne, som fikk råstoff og verktøy av kapitalisten og avga hele sin produksjon til ham, faktisk var halvveis lønnsarbeidere som arbeidet hjemme. Dette er et av de mange forbilder for hvordan landbrukets utvikling vil gå hos oss. Jeg ser bort fra andre forbilder av liknende art i andre grener av landbruket.

Det skulle vel ikke være nødvendig å bevise at det overveldende flertall av bøndene gjerne vil slå inn på denne nye utviklingsvei, og at de forkaster den vei som fører til at det dannes privatkapi­talistiske latifundier med lønnsslaveri, utarming og ruin.

Om utviklingsveiene for landbruket vårt sier Lenin:

… Statens herredømme over alle store produksjonsmidler, statsmakten i proletariatets hender, forbund mellom dette proletariat og de mange millioner småbønder og dvergbønder, og å sikre at dette proletariatet får ledelsen over bøndene osv. — er ikke det alt som er nødvendig for at vi av kooperasjonen, og bare av kooperasjonen, som vi tidligere har sett ned på og behandlet som kremmeraktig, og som vi i visse henseender også nå, under NEP, gjør rett i å behandle som sådan, er ikke det alt som trengs for å bygge opp et fullstendig sosialistisk samfunn? Dette er ennå ikke selve det å bygge det sosialistiske samfunn, men det er alt som er nødvendig og tilstrekkelig til å bygge det opp. (Lenin: «Om kooperasjonen».)

Lenin taler videre om nødvendigheten å yte finansiell og annen støtte til kooperasjonen som det «nye prinsipp for organisering av befolkningen» og som den nye «samfunnsordning» under prole­tariatets diktatur, og sier da:

Enhver samfunnsordning oppstår bare ved finansiell støtte fra en bestemt klasse. Det er overflødig å minne om de hundrer og atter hundrer millioner rubler som det kostet å føde den «frie» kapitalisme til verden. Nå må vi være oss bevisst at for nærværende er det den kooperative ordning som er samfunns­ordningen vi må støtte mer enn vanlig, og vi må sette denne erkjennelse om i handling. Men vi må støtte den i den virkelige betydning av ordet, dvs. det er ikke nok å forstå denne støtte som en støtte til en hvilken som helst koope­rativ omsetning — men det vi må forstå med den, er støtte til en kooperativ omsetning der virkelige masser av befolkningen virkelig deltar. (Samme sted.)

Hva vitner alle disse forhold om?

Om at skeptikerne har urett.

Om at leninismen har rett når den betrakter de arbeidende masser av bøndene som proletariatets reserve.

Om at proletariatet, som sitter med makten, kan og må nytte denne reserve til å knytte industrien sammen med landbruket, utfolde den sosialistiske oppbygging og gi proletariatets diktatur det nød­vendige fundament uten hvilket overgangen til den sosialistiske økonomi ikke er mulig.

VI
DET NASJONALE SPØRSMÅL

Fra dette tema tar jeg to hovedspørsmål: a) problemstillingen og b) de undertrykte folks frigjøringsbevegelse og den proletariske revolusjon.

1. Problemstillingen. I de siste tjue år har det nasjonale spørs­mål gått gjennom en rekke meget betydningsfulle forandringer. Det nasjonale spørsmål i Den 2. internasjonales periode og det nasjonale spørsmål i leninismens periode er ikke på langt nær ett og det samme. De er vidt forskjellige fra hverandre — ikke bare i omfang, men også i sin indre karakter.

Tidligere omfattet det nasjonale spørsmål som regel bare en liten krets spørsmål, som hovedsakelig berørte «kultur»nasjonene. Irlen­dere, ungarere, polakker, finner, serbere og noen andre nasjonali­teter i Europa — det var den krets av ikke-fullberettigede folk hvis skjebne interesserte heltene i Den 2. internasjonale. Folkeslagene i Asia og Afrika, som teller dusinvis og hundrevis av millioner som stønner under nasjonal undertrykking i den hardeste og grusomste form, ble som regel oversett. Man vågde ikke å sidestille hvite og fargede, «siviliserte» og «usiviliserte». To-tre intetsigende og sursøte resolusjoner som omhyggelig omgikk spørsmålet om frigjøringen av koloniene — det er alt hva lederne i Den 2. internasjonale kunne rose seg av. Nå må en betrakte denne dobbelthet og halvhet i det nasjonale spørsmål som utryddet. Leninismen har avslørt dette skrikende misforhold, revet ned skilleveggen mellom hvite og far­gede, mellom europeere og asiater, mellom imperialismens «sivili­serte» og dens «usiviliserte» slaver, og har såleis knyttet det nasjonale spørsmål sammen med spørsmålet om koloniene. Med dette er det nasjonale spørsmål forvandlet fra et separat og indrestatlig spørs­mål til et alment og internasjonalt spørsmål om å fri de undertrykte folk i de avhengige land og koloniene fra imperialismens åk.

Tidligere ble prinsippet om nasjonenes selvbestemmelsesrett som regel tolket uriktig og ikke sjelden redusert til nasjonenes rett til autonomi. Noen av førerne i Den 2. internasjonale gikk endog så vidt at de laget selvbestemmelsesretten om til en rett til kulturelt autonomi, dvs. rett for de undertrykte nasjoner til å ha sine egne kulturelle institusjoner, mens hele den politiske makt framleis ble ved å ligge i hendene på den herskende nasjon. Denne omstendighet førte til at selve ideen om selvbestemmelsesretten risikerte å bli forvandlet fra et våpen i kampen mot anneksjonene til å bli et redskap for å rettferdiggjøre anneksjonene. Nå kan vi betrakte denne forvirringen som overvunnet. Leninismen utvidet begrepet selvbestemmelsesrett, idet den tolket den som retten for de undertrykte folk i de. avhen­gige land og koloniene til full løsrivelse, retten for nasjonene til å eksistere som selvstendige stater. Dermed var muligheten til å rettferdiggjøre anneksjonene ved å tolke selvbestemmelsesretten som en rett til autonomi utelukket. Selve prinsippet om selvbestemmel­sesretten ble med dette forvandlet fra et middel til å bedra massene, som det utvilsomt hadde vært i sosialsjåvinistenes hender under den imperialistiske krig, til å bli et redskap for å avsløre alle slags imperialistiske lyster og sjåvinistiske anslag og for å opplyse mas­sene politisk i internasjonalismens ånd.

Tidligere ble spørsmålet om de undertrykte nasjonene som regel behandlet som et rent juridisk spørsmål. Den høytidelige proklamering av den «nasjonale likeberettigelse», de talløse deklarasjoner om «nasjonenes likhet» var det partiene i Den 2. internasjonale for­drev tiden med og brukte til å dekke over den kjensgjerning at en «nasjonenes likhet» er en blodig hån mot de undertrykte folk under imperialismen, når en gruppe nasjoner (mindretallet) lever av å utbytte den annen gruppe. I dag kan vi betrakte den borgerlig-juridiske stillingtaken i det nasjonale spørsmål som avslørt. Leninismen har trukket det nasjonale spørsmål fra de høyttravende deklarasjoners høyder ned på jorden, idet den erklærte at deklara­sjoner om «nasjonenes likhet» som ikke blir bekreftet ved at de proletariske partier gir direkte støtte til de undertrykte folkenes frihetskamp, er hule og hyklerske deklarasjoner. Dermed ble spørs­målet om de undertrykte nasjoner til et spørsmål om støtte og hjelp, en virkelig og stadig hjelp for de undertrykte nasjoner i deres kamp mot imperialismen, for virkelig likhet mellom nasjonene og for deres eksistens som selvstendige stater.

Tidligere ble det nasjonale spørsmål behandlet reformistisk, som et isolert, selvstendig særspørsmål uten sammenheng med det almin­nelige spørsmål om kapitalens herredømme, om å styrte imperial­ismen og om den proletariske revolusjon. Det ble stilltiende forut­satt at proletariatet i Europa kunne seire uten direkte forbund med frigjøringsbevegelsen i koloniene, at løsningen av det nasjonale og koloniale spørsmål kunne foregå i det stille, «av seg selv», utenom den proletariske revolusjons brede vei, uten revolusjonær kamp mot imperialismen. Nå må en betrakte dette antirevolusjonære stand­punkt som avslørt. Leninismen påviste — og den imperialistiske krig og revolusjonen i Russland har bekreftet — at det nasjonale spørsmål bare kan løses i sammenheng med den proletariske revo­lusjon og på dens grunn, at veien til revolusjonens seier i Vesten fører over det revolusjonære forbund med frihetsbevegelsen i kolo­niene og de avhengige land mot imperialismen. Det nasjonale spørsmål er en del av det alminnelige spørsmål om den proletariske revolusjon, en del av spørsmålet om proletariatets diktatur.

Spørsmålet står slik: er de revolusjonære muligheter innenfor den revolusjonære frigjøringsbevegelsen i de undertrykte land allerede uttømt eller ikke — og hvis ikke, er det begrunnet håp om å kunne nytte disse mulighetene til fordel for den proletariske revolusjon, for å forvandle de avhengige og koloniale land fra en reserve for det imperialistiske borgerskap til en reserve for det revo­lusjonære proletariat, til dets forbundsfelle?

Leninismen svarer ja på dette spørsmålet, dvs. den står på det standpunkt at den nasjonale frigjøringsbevegelse i de undertrykte land eier revolusjonære evner som kan nyttes til å styrte den felles fiende, til å styrte imperialismen. Mekanikken i utviklingen av imperialismen, den imperialistiske krig og revolusjonen i Russ­land bekrefter fullt ut de slutninger leninismen trekker i så måte.

Av dette følger nødvendigheten av at proletariatet støtter de undertrykte og avhengige folks nasjonale frigjøringsbevegelse på den mest bestemte og aktive måte.

Dette betyr selvsagt ikke at proletariatet må støtte enhver nasjonal bevegelse, alltid og overalt og i alle enkelte konkrete tilfelle. Det dreier seg om å støtte de nasjonale bevegelser som tar sikte på å svekke og styrte imperialismen, og ikke på å styrke og opprettholde den. Det gis tilfelle hvor de nasjonale bevegelser i enkelte undertrykte land kommer i konflikt med utviklingen av den proletariske beve­gelse. Det er en selvfølge at det i slike tilfelle ikke kan være tale om noen støtte. Spørsmålet om nasjonenes rettigheter er ikke et isolert spørsmål som kan tas for seg, men en del av det alminnelige spørsmål om den proletariske revolusjon, et spørsmål som er under­ordnet det hele og som en må se fra det heles standpunkt. I førti­årene i forrige århundre var Marx for polakkenes og ungarernes nasjonale bevegelse, men var imot tsjekkernes og sørslavernes nasjo­nale bevegelse. Hvorfor? Fordi tsjekkerne og sørslaveme den gang var «reaksjonære folk», «russiske forposter» i Europa, forposter for absolutismen, mens polakkene og ungarerne var «revolusjonære folk» som kjempet mot absolutismen, fordi støtte til tsjekkernes og sørslavernes nasjonale bevegelse den gang betydde en indirekte støtte til tsarismen, den farligste fiende for den revolusjonære bevegelse i Europa.

«Demokratiets enkelte krav, deriblant selvbestemmelsesretten,» sier Lenin, «er ikke noe absolutt, men en liten del av den almen-demokratiske (i dag almen- sosialistiske) verdensbevegelse. Det er mulig at i enkelte konkrete tilfelle kan en del stå i strid med helheten; gjør den det, må den forkastes.» («Resul­tatene av diskusjonen om selvbestemmelsesretten», Verker i utvalg, bd. V.)

Slik forholder det seg med spørsmålet om de enkelte nasjonale bevegelser og med muligheten av at de kan ha reaksjonær karakter, naturligvis når en bare ikke betrakter dem formelt, dvs. fra abstrakte rettigheters standpunkt, men konkret, ut fra den revolusjonære bevegelses interesser.

Det samme gjelder også for den revolusjonære karakter hos de nasjonale bevegelser overhodet. Den uten tvil revolusjonære karak­ter hos de aller fleste nasjonale bevegelser er likeså relativ og egen­artet som den mulige reaksjonære karakter hos enkelte nasjonale bevegelser er relativ og egenartet. Den revolusjonære karakter som en nasjonal bevegelse har der det hersker forhold med imperialistisk undertrykking, forutsetter slett ikke ubetinget at det må være pro­letariske elementer i bevegelsen, at det må finnes et revolusjonært eller republikansk program og et demokratisk grunnlag for beve­gelsen. Den kamp som emiren av Afganistan fører for landets uavhengighet er objektivt en revolusjonær kamp, trass i de monarkistiske synsmåter emiren og tilhengerne hans har, for denne kamp svekker, oppløser og undergraver imperialismen — mens den kamp som slike «innbitte» demokrater og «sosialister», «revolusjonære» og republikanere som f. eks. Kerenski og Tsereteli, Renaudel og Scheidemann, Tsjernov og Dan, Henderson og Clynes førte under den imperialistiske krig, var en reaksjonær kamp, for den resulterte i at imperialismen ble skjønnmalt og styrket og til at den seiret. Kampen som de egyptiske kjøpmenn og borgerlige intellektuelle føret? for Egypts uavhengighet er av samme grunner objektivt en revolusjonær kamp, trass i at førerne for den nasjonale bevegelse i Egypt kommer fra borgerskapet og gjelder som borgerlige, trass i at de er imot sosialismen — mens kampen den engelske arbeiderregjeringen fører for å opprettholde Egypts avhengige stilling, av de samme grunner er en reaksjonær kamp trass i at med­lemmene av denne regjering kommer fra proletariatet og går for å være proletarer, trass i at de er «for» sosialismen. For ikke å tale om den nasjonale bevegelse i andre, større koloniale og avhengijge land, som India og Kina, der hvert skritt på veien til frigjøring er et damphammerslag mot imperialismen, dvs. uten tvil er et revolusjonært skritt — selv om det støter an mot det formelle demo- kratis krav.

Lenin har rett når han sier at en ikke må se de undertrykte lands nasjonale bevegelse fra det formelle demokratis synspunkt, men ut fra de virkelige resultater av den felles kamp mot imperial­ismen, dvs. «ikke isolert, men i verdensmålestokk». (Samme sted.)

2. De undertrykte folks frigjøringsbevegelse og den proletariske revolusjon. Ved løsningen av det nasjonale spørsmål går leninis­men ut fra disse grunnsetningene:

a) verden er delt i to leirer — i en leir som består av en hånd­full siviliserte nasjoner som sitter inne med finanskapitalen og som utbytter det store flertall av jordklodens befolkning — og i en annen leir som består av de undertrykte og utbyttede folk i koloniene og de avhengige land, de som danner dette flertall;

b) koloniene og de avhengige land, som undertrykkes og utbyt­tes av finanskapitalen, danner en veldig reserve og en overordentlig viktig kraftkilde for imperialismen;

c) de undertrykte folks revolusjonære kamp i de avhengige land og koloniene mot imperialismen er den eneste vei som fører til å frigjøre dem fra undertrykking og utbytting;

d) de viktigste kolonier og avhengige land har allerede slått inn på den nasjonale frigjøringsbevegelses vei, noe som nødvendig må føre til krise for verdenskapitalismen;

e) den proletariske bevegelses interesser i de utviklede land og den nasjonale frihetsbevegelses interesser i koloniene krever at disse to arter av revolusjonær bevegelse forener seg til en felles front mot den felles fiende, imperialismen;

f) arbeiderklassens seier i de utviklede land og frigjøringen av de undertrykte folk fra imperialismens åk er umulig uten at en felles revolusjonær front dannes og befestes;

g) det er umulig å danne denne felles revolusjonære front hvis ikke proletariatet i de undertrykkende nasjoner direkte og beslutt­somt støtter de undertrykte folks frigjøringsbevegelse mot «hjem­landets» imperialisme, for «et folk som undertrykker andre folk, kan ikke være fritt» (Marx);

h) denne støtte betyr å forfekte, forsvare og virkeliggjøre parolen om nasjonenes rett til å rive seg løs, til å eksistere som selvstendig stat;

i) uten å virkeliggjøre denne parole er det umulig å gjennom­føre nasjonenes forening og samarbeid i en enhetlig verdensøkonomi, det som danner den materielle basis for sosialismens seier;

j) denne sammenslutning kan bare være en frivillig sammen­slutning, som er oppstått på grunnlag av folkenes innbyrdes tillit og broderlige forhold til hverandre.

Av dette ser en at det er to sider, to tendenser i det nasjonale spørsmål: tendensen til å frigjøre seg politisk fra de imperialistiske lenker og til å danne en selvstendig nasjonal stat, — en tendens som er oppstått av den imperialistiske undertrykking og den koloniale utbytting — og tendensen til økonomisk tilnærming mellom nasjonene, en tendens som er oppstått i samband med at det har dannet seg et verdensmarked og en verdensøkonomi.

Når kapitalismen er i utvikling,» sier Lenin, «kjenner den to historiske ten­denser i det nasjonale spørsmål. Den første tendens: det nasjonale liv og de nasjonale bevegelser våkner, kamp mot enhver nasjonal undertrykking, det danner seg nasjonalstater. Den annen tendens: forbindelser av enhver art mellom nasjonene utvikles og blir hyppigere, de nasjonale skranker fjernes, det oppstår en internasjonal enhet av kapitalen, av det økonomiske liv over­hodet, av politikken, vitenskapen osv. Begge tendenser er en universallov for kapitalismen. Den første er framherskende i begynnelsen av dens utvikling, den annen kjennetegner den modne kapitalisme, den som går sin forvandling til den sosialistiske samfunnsordning i møte. («Kritiske bemerkninger til det nasjonale spørsmål», 1913.)

For imperialismen er disse to tendenser uforenlige motsetnin­ger — for imperialismen kan ikke leve uten å utbytte koloniene og med vold holde dem fast innen rammen av et «enhetlig hele», for imperialismen kan ikke bringe nasjonene nærmere hverandre på noen annen måte enn ved anneksjoner og kolonierobringer, fordi den overhodet er utenkelig uten dem.

For kommunismen derimot er disse to tendenser bare to sider ved én og samme sak — nemlig den saken som dreier seg om fri­gjøring av de undertrykte folk fra imperialismens åk, for kommu­nismen vet at folkenes sammenslutning i en enhetlig verdensøko­nomi er mulig bare på grunnlag av innbyrdes tillit og frivillig overenskomst, at veien til å danne en frivillig sammenslutning av folkene går gjennom at koloniene river seg løs fra det «enhetlige» imperialistiske «hele», gjennom at de går over til å bli selvstendige stater.

Av dette følger at det er nødvendig med en hårdnakket, uavbrutt, besluttsom kamp mot stormaktssjåvinismen blant «sosialistene» i de herskende nasjoner (England, Frankrike, Amerika, Italia, Japan osv.), som ikke ønsker å bekjempe sine egne imperialistiske regje­ringer og støtte den kampen som de undertrykte folk i «deres» kolonier fører for å fri seg fra undertrykkingen og for å rive seg løs som stater.

Uten denne kamp er det utenkelig å kunne oppdra arbeider­klassen i de herskende nasjoner i den virkelige interasjonalismes ånd, i den ånd at de nærmer seg til de arbeidende massene i de avhengige land og koloniene, at de virkelig forbereder seg til den proletariske revolusjon. Revolusjonen i Russland hadde ikke seiret, og Koltsjak og Denikin var ikke blitt slått hvis det russiske prole­tariat ikke hadde hatt sympati og støtte fra de undertrykte folk i det tidligere russiske rike. Men for å vinne sympati og støtte fra disse folk måtte det først og fremst sprenge den russiske imperialismes lenker og fri disse folk fra nasjonal undertrykking. Ellers ville det ikke vært mulig å befeste sovjetmakten, utvikle en virkelig internasjonalisme og skape den storstilte organisasjon for folkenes samarbeid som bærer navnet «Unionen av sosialistiske sovjetrepu­blikker» og som er det levende forbilde på den framtidige sammen­slutning av folkene i en enhetlig verdensøkonomi.

Av dette følger nødvendigheten å kjempe mot den nasjonale avsondringen, sneverheten og isolasjonismen blant sosialistene i de undertrykte land, de som ikke vil heve seg over sitt nasjonale kirkespirs nivå og som ikke begriper sammenhengen mellom frihets- bevegelsen i sitt eget land og den proletariske bevegelse i de hers­kende land.

Uten å føre en slik kamp kan en ikke tenke seg å hevde en selv­stendig politikk for proletariatet i de undertrykte nasjoner og klasse- solidariteten mellom det og proletariatet i de herskende land i kampen for å tilintetgjøre den felles fiende, i kampen for å styrte imperialismen; uten å føre en slik kamp ville internasjonalismen være umulig.

Slik er veien til å oppdra de arbeidende masser i de herskende og undertrykte nasjoner i den revolusjonære intemasjonalismes ånd.

Om denne tosidige oppgaven for kommunismen når den skal oppdra arbeiderne i internasjonalismens ånd, sier Lenin:

«Kan denne oppdragelsen … være konkret ensartet i store undertrykkernasjoner og i små, undertrykte nasjoner, i annekterende nasjoner og i annekterte na­sjoner?

Åpenbart ikke. Veien til ett og samme mål: til full likestilling og den mest intime tilnærming og dernest sammensmelting av alle nasjoner går her åpen­bart etter forskjellige konkrete veier på samme måte som, la oss si, veien til et gitt punkt midt på denne boksiden, fra en kant fører fra venstre og fra den motsatte kanten fra høyre. Hvis en sosialdemokrat som tilhører en stor undertrykkende, annekterende nasjon bekjenner seg til en sammensmeltning av nasjonene i sin alminnelighet, men samtidig et eneste øyeblikk glemmer at «hans» Nikolai II., hans Wilhelm, Georg, Poincaré osv. også er for sammen­smeltning med de små nasjoner (gjennom anneksjoner) — Nikolai II. for «sammensmeltning» med Galitsja, Wilhelm II. for «sammensmeltning» med Belgia osv. — en slik sosialdemokrat er en latterlig doktrinær i teorien og en medhjelper for imperialismen i praksis.

Hovedtyngden i den internasjonalistiske oppdragelse av arbeiderne i undertrykkernasjonene må nødvendigvis legges på propaganda og forsvar for de undertrykte nasjoners frihet til å rive seg løs. Uten dette fins det ingen internasjonalisme. Vi har rett og plikt til å behandle enhver sosialdemokrat i en undertrykkernasjon som unnlater å drive slik propaganda, som en impe­rialist og en skurk. Dette er et ubetinget krav selv om sjansen for at løsrivelse før innføringen av sosialismen var mulig og «gjennomførlig», bare var én mot tusen.

På den annen side må en sosialdemokrat i en liten nasjon legge hovedtyngden i sin agitasjon på det andre ordet i vår almene formulering: nasjonenes «fri­villige sammenslutning». Han kan, uten å svike sine plikter som internasjo­nalist, være for enten politisk uavhengighet for sin nasjon eller for dens inn­lemmelse i en nabostat X, Y, Z osv. Men i alle tilfelle må han kjempe mot smånasjonssneverheten, isolasjonismen og vær-deg-selv-nok-mentaliteten, han må kjempe for hensynet til helheten og fellesskapet, for at delens interesser skal underordnes helhetens interesser.

Folk som ikke har tenkt grundig over spørsmålet, tror at det er «selvmot­sigende» når sosialdemokrater i undertrykkernasjoner krever «frihet til løs­rivelse», mens sosialdemokrater i undetrykte nasjoner insisterer på «frihet til sammenslutning». Men litt ettertanke vil vise at det ikke fins og ikke kan finnes noen annen vei fra den gitte tilstand til internasjonalismen og nasjo­nenes sammensmeltning, ingen annen vei til dette målet…» («Resultatene av diskusjonen om selvbestemmelsesretten»,
Lenin: «Marx-Engels-Marxisme», s. 224—25, norsk utg.)

VII
STRATEGI OG TAKTIKK

Fra dette tema tar jeg seks spørsmål: a) strategi og taktikk som vitenskapen om ledelsen av proletariatets klassekamp; b) etappene i revolusjonen, og strategien; c) flo og ebbe i bevegelsen, og tak­tikken; d) den strategiske ledelse; e) den taktiske ledelse; f) reform­isme og revolusjonisme.

1. Strategi og taktikk som vitenskapen om ledelsen av proleta­riatets klassekamp. Perioden da Den 2. internasjonale hadde herre­dømmet var i overveiende grad en periode da de proletariske arméer ble formert og skolert under mer eller mindre fredelige utviklingsforhold. Det var perioden da parlamentarismen var den dominer­ende form for klassekampen. Spørsmålene om de store sammen­støt mellom klassene, om å forberede proletariatet til de revolusjo­nære kamper, om veiene til å erobre proletariatets diktatur sto den gang ikke på dagsordenen, så det ut som. Oppgaven besto i å utnytte alle legale utviklingsmuligheter til å formere og skolere de proletariske arméer, i å utnytte parlamentarismen i samsvar med de forhold hvor proletariatet forble i opposisjonsstilling og så ut til å måtte forbli i denne stilling. Det er knapt nødvendig å bevise at i en slik periode og med en slik oppfatning av proletariiatets opp­gaver kunne det hverken finnes en enhetlig strategi eller en utar­beidet taktikk. Vel fans det bruddstykker, enkelttanker om strategi og taktikk, men ikke noen strategi og taktikk som sådan.

Den 2. internasjonales dødssynd består ikke i at den i sin tid fulgte den taktikk å utnytte de parlamentariske kampformer, men i at den overvurderte betydningen disse former hadde, at den så dem nesten som de eneste kampformer, og at partiene i Den 2. internasjonale snudde ryggen til de nye oppgaver, avslo å ta dem opp da perioden med åpne revolusjonære kamper begynte og spørs­målet om utenomparlamentariske kampformer kom i forgrunnen.

Først i perioden som fulgte etter, i perioden med åpne aksjoner fra proletariatets side, i perioden med den proletariske revolusjon, da spørsmålet om å styrte borgerskapet ble et spørsmål om umid­delbar praksis, da spørsmålet om reservene for proletariatet (strategi) ble et av de mest brennende spørsmål, da alle former for kampen og organiseringen — de parlamentariske såvel som de utenomparla­mentariske (taktikk) — trådte fullstendig klart fram, — først i denne periode kunne det skapes en enhetlig strategi og en gjennomarbeidet taktikk for proletariatets kamp. De geniale tanker av Marx og Engels om taktikk og strategi, som opportunistene i Den 2. internasjonale hadde dradd et glemselens slør over, ble nettopp i denne periode trukket fram i lyset igjen av Lenin. Men Lenin innskrenket seg ikke til bare å gjenreise de enkelte tak­tiske grunnsetninger Marx og Engels hadde satt opp. Han utviklet dem videre og supplerte dem med nye tanker og grunnsetninger, slik at han sammenfattet alt dette til et system av regler og retningslinjer for ledelsen av proletariatets klassekamp. Verker av Lenin som: «Hva må gjøres?», «To slags taktikk —», «Imperialismen», «Staten og revolusjonen», «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», ««Radikalismen» — kommunismens barnesykdom» — vil uten tvil inngå som de mest verdifulle bidrag i marxismens hele skattkammer, i dens revolusjonære arsenal. Leninismens strategi og taktikk er viten­skapen om ledelsen av proletariatets revolusjonære kamp.

2. Etappene i revolusjonen, og strategien. Strategien er å be­stemme retningen for hovedangrepet fra proletariatet i den gitte etappe i revolusjonen, er å utarbeide en tilsvarende plan for hvor­dan en skal stille opp de revolusjonære krefter (hoved- og bireserver), er kampen for å gjennomføre denne planen under hele for­løpet av den gitte etappe i revolusjonen.

Vår revolusjon har alt lagt to etapper bak seg, og er etter oktoberomveltningen gått inn i den tredje etappe. I samsvar med dette har strategien endret seg.

Første etappe. Fra 1903 til februar 1917. Mål — å styrte tsaris­men, å likvidere fullstendig levningene fra middelalderen. Hoved­kraft i revolusjonen — proletariatet. Første reserve — bøndene. Retning for hovedangrepet — å isolere det liberal-monarkistiske borgerskap, som prøver å få bøndene under sin innflytelse og likvi­dere revolusjonen gjennom et kompromiss med tsarismen. Plan for oppstillingen av kreftene: arbeiderklassens forbund med bøndene. «Proletariatet må føre den demokratiske omveltning til ende, idet det får bondemassene til å slutte opp om seg for med vold å knuse selvherskerdømmets motstand og paralysere borgerskapets vankel­modighet.» (Lenin: Verker i utvalg, bd. III, «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon», s. 102, norsk utg.)

Annen etappe. Mars 1917 til oktober 1917. Mål — å styrte imperialismen i Russland og å komme ut av den imperialistiske krig. Hovedkraft i revolusjonen — proletariatet. Første reserve — de fattige bønder. Proletariatet i nabolandene som sannsynlig reserve. Gunstige momenter er at krigen trekker i langdrag og at impe­rialismen befinner seg i en krise. Retning for hovedangrepet: å isolere det småborgerlige demokrati (mensjevikene og de sosial- revolusjonære), som legger an på å få de arbeidende bondemassene under sin innflytelse og å gjøre slutt på revolusjonen ved et kom­promiss med imperialismen. Plan for oppstilling av styrkene: pro­letariatets forbund med de fattige bønder. «Proletariatet må gjen­nomføre den sosialistiske omveltning idet det får massen av de halv- proletariske befolkningselementer til å slutte opp om seg, for med vold å knuse borgerskapets motstand og paralysere bøndenes og småborgerskapets vankelmodighet.» (Samme sted, s. 102.)

Tredje etappe. Den begynte etter oktoberomveltningen. Mål — å festne proletariatets diktatur i ett land, idet en bruker dette til støttepunkt for å styrte imperialismen i alle land. Revolusjonen går ut over et enkelt lands rammer, verdensrevolusjonens epoke er begynt. Hovedkrefter i revolusjonen: Proletariatets diktatur i ett land, proletariatets revolusjonære bevegelse i alle land. Hovedreserver: de halvproletariske massene og massene av småbønder i de framskredne land, frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhen­gige land. Retning for hovedangrepet: å isolere det småborgerlige demokrati, isolere partiene i Den 2. internasjonale, som er hovedstøttene for kompromisspolitikken med imperialismen. Plan for oppstilling av styrkene: den proletariske revolusjons forbund med frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land.

Strategien befatter seg med hovedkreftene i revolusjonen og reservene for dem. Den endrer seg når revolusjonen går over fra en etappe til en annen, men forandrer seg ikke vesentlig under hele den gitte etappe.

3. Flo og ebbe i bevegelsen, og taktikken. Taktikken er å bestemme linjen for hvordan proletariatet skal opptre i de forholds­vis korte perioder med flo eller ebbe i bevegelsen, oppsving eller nedgang i revolusjonen, den er kampen for å gjennomføre denne linjen ved å erstatte de gamle kampformer og organisasjonsformer med nye, erstatte gamle paroler med nye, eller ved å kombinere disse former osv. Mens strategien tar sikte på det mål å vinne krigen f. eks. mot tsarismen eller mot borgerskapet, å føre kampen mot tsarismen eller borgerskapet til ende, så stiller taktikken seg mindre langtrekkende mål, for den tar ikke sikte på å vinne krigen som helhet, men bare på å gjennomføre med hell enkelte slag, enkelte kamper, enkelte kampanjer, enkelte aksjoner som svarer til den konkrete situasjon i en periode enten med oppsving eller nedgang i revolusjonen. Taktikken er en del av strategien, og den er under­ordnet strategien og tjener den.

Taktikken skifter alt etter som det er flo eller ebbe. Mens den strategiske plan ikke ble forandret i tiden for den første etappe av revolusjonen (1903 til februar 1917), så forandret taktikken seg flere ganger i løpet av denne tiden. I perioden 1903 til 1905 var partiets taktikk offensiv, for vi hadde flo i revolusjonen, det var oppsving i bevegelsen, og taktikken måtte bygges på denne kjensgjerning. I samsvar med dette var også kampformene revolusjonære og svarte til de krav som revolusjonsfloen stilte. Lokale politiske streiker, politiske demonstrasjoner, politisk generalstreik, boikott av dumaen, oppstand, revolusjonære kampparoler — det var kampformer som ble brukt skiftevis i denne perioden. I sammenheng med kamp­formene forandret også organisasjonsformene seg den gang. Fabrikk-komitéer, revolusjonære bondekomitéer, streikekomitéer, sovjeter med arbeiderrepresentanter, et arbeiderparti som opptrådte mer eller mindre åpent — slik var organisasjonsformene i denne perioden.

I perioden 1907 til 1912 var partiet nødt til å gå over til en defensiv taktikk, for vi hadde på det tidspunkt en nedgang i den revolusjonære bevegelsen, en ebbe i revolusjonen, og taktikken måtte regne med denne kjensgjerning. I samsvar med dette forandret både kampformene og organisasjonsformene seg. Istedenfor boikott av dumaen — deltakelse i dumaen, istedenfor åpne revolusjonære ak­sjoner utenfor dumaen — aksjoner og arbeid innenfor dumaen, — istedenfor politiske generalstreiker — økonomiske streiker på mindre avsnitt eller ganske enkelt helt vindstille. Det sier seg selv at partiet måtte gå i illegalitet i denne perioden, men de revolusjonære masseorganisasjoner ble imidlertid erstattet med kultur- og opp­lysningsorganisasjoner, kooperativer, forsikringskasser og andre legale organisasjoner.

Det samme er å si om den annen og tredje etappe i revolusjo­nen — da skiftet også taktikken temmelig ofte, mens strategien forble den samme.

Taktikken befatter seg med proletariatets kamp- og organisa­sjonsformer, med hvordan de skifter og hvordan de kombineres. Med en gitt etappe i revolusjonen som grunnlag kan taktikken skifte flere ganger, alt etter som det er flo eller ebbe, oppsving eller nedgang i revolusjonen.

4. Den strategiske ledelse. Reservene for revolusjonen kan være direkte: a) bøndene og mellomlagene av befolkningen i ens eget land i det hele tatt; b) proletariatet i nabolandene; c) den revo­lusjonære bevegelse i koloniene og de avhengige land; d) alt det som er erobret og ervervet gjennom proletariatets diktatur — for disse resultatene kan proletariatet, etter at det har sikret seg overlegenheten i styrke, utnytte slik at det forbigående gir avkall på en del av dem i den hensikt å bestikke den sterke motstanderen og vinne et pusterom, og

indirekte: a) motsetningene og konfliktene mellom de ikke-proletariske klasser i ens eget land — noe som proletariatet kan utnytte til å svekke motstanderen og styrke sine egne reserver; b) motset­ningene, konfliktene og krigene (f. eks. den imperialistiske krig) mellom de borgerlige stater som står fiendtlige mot den proletariske stat, noe som proletariatet kan utnytte når det er på offensiven eller må manøvrere i tilfelle det blir tvunget på tilbaketog.

Vi trenger ikke gå nærmere inn på det første slaget reserver, for betydningen de har er klar for alle og enhver. Når det gjelder de indirekte reservene, — hvis betydning ikke alltid er klar — så må det sies at de av og til har førsterangs betydning for gangen i revolusjonen. Det står neppe til å nekte at f. eks. kon­flikten mellom det småborgerlige demokrati (de sosialrevolusjonære) og det liberal-monarkistiske borgerskap (kadettene) hadde en veldig betydning under og etter den første revolusjon, og at denne kon­flikten uten tvil bidro til å frigjøre bøndene fra borgerskapets innflytelse. Enda mindre kan en nekte at den krig på liv og død som hovedgruppene av imperialister førte mot hverandre i perioden da oktoberomveltningen gikk for seg, hadde en kolossal betydning — den gang da imperialistene som var fullt opptatt av krigen seg imellom, ikke fant mulighet til å konsentrere kreftene mot den unge sovjetmakten, og da proletariatet nettopp av den grunn fikk mulighet til direkte å ta fatt på å organisere sine egne krefter, kon­solidere sin makt og forberede seg på å tilintetgjøre Koltsjak og Denikin. Vi må anta at de indirekte reserver vil få stadig økt betydning for proletariatet nå da motsetningene mellom de impe­rialistiske gruppene stadig blir dypere og en ny krig mellom dem blir uunngåelig.

Oppgaven for den strategiske ledelse består i å utnytte alle disse reservene på en riktig måte, for å nå revolusjonens hovedmål i den gitte etappe av dens utvikling.

Hva består det i, dette å utnytte reservene riktig?

Det består i å oppfylle noen nødvendige betingelser — og av dem må en se følgende som de viktigste:

For det første. Å konsentrere hovedkreftene i revolusjonen der motstanderen i det avgjørende øyeblikk har sitt svakeste punkt, når revolusjonen allerede er modnet, når offensiven har satt inn for full damp, når oppstanden banker på døren og når den viktigste forutsetning for et godt resultat er at reservene blir trukket fram til fortroppen. Som et eksempel som anskueliggjør en slik måte å nytte reservene på, kan en bruke partiets strategi i perioden april til oktober 1917. Uten tvil var krigen motstanderens mest sårbare punkt i denne perioden. Uten tvil greidde partiet å samle de bredeste mas­ser av befolkningen omkring proletariatet som avantgarde fordi det reiste dette spørsmål som grunnspørsmålet. Partiets strategi i denne periode gikk ut på å oppdra avantgarden ved manifestasjoner og demonstrasjoner i gatene, og samtidig trekke reservene til avant­garden ved hjelp av sovjetene bak fronten og soldatkomitéene ved fronten. Utgangen på revolusjonen viste at det var riktig å utnytte reservene på denne måten.

Om denne betingelse for å utnytte kreftene i revolusjonen i strategisk øyemed sier Lenin, idet han gir sin tolkning av de kjente teser av Marx og Engels om oppstanden:

«Lek aldri med oppstanden, men når en først begynner den, må en være fullt klar over at en må gå like til slutten. Konsentrer meget overlegne styrker på det avgjørende punkt, i det avgjørende øyeblikk, for ellers vil fienden, som har den fordel at han er bedre forberedt og organisert, tilintetgjøre opp­rørerne. Når motstanden først er begynt, må en handle med største beslutsomhet og med alle midler, ubetinget ta offensiven. «Forsvar er døden for enhver væpnet oppstand.» En må prøve å overrumple fienden og nytte det øyeblikk da hans krefter er spredt. En må søke å oppnå daglige framganger, selv om de er små (en kunne si framganger hver time dersom det gjelder en enkelt by) og for enhver pris beholde den «moralske overvekten. («Råd fra en tilskuer», i «Marx-Engels-Marxisme», s. 275—76, norsk utg.)

For det annet. Valget av tidspunkt for det avgjørende slag, tids­punktet for å innlede oppstanden må være beregnet slik, at krisen allerede har nådd høydepunktet, at avantgarden er rede til å slåss til siste slutt, at reserven er rede til å støtte avantgarden, og at det allerede hersker den størst mulige forvirring i motstanderens rekker.

Det avgjørende slag, sier Lenin, må en betrakte som helt ut modnet når «alle de klassekrefter som er fiendtlige mot oss er kommet i tilstrekkelig for­virring, når de er røket i hårene på hverandre i tilstrekkelig grad, når de har svekket seg tilstrekkelig gjennom en kamp som overstiger kreftene deres», når «alle vaklende, vankelmodige, ustø mellomgrupper — dvs. småborgerskapet, det småborgerlige demokrati til forskjell fra bursjoasiet — i tilstrekkelig grad har avslørt seg i folkets øyne, blottet seg tilstrekkelig gjennom sin bankerott i praksis», når «det i proletariatet har reist seg en massestemning som blir stadig mektigere til fordel for støtte til de mest besluttsomme, grenseløst dristige, revolusjonære aksjoner mot borgerskapet. Ligger sakene slik an, da er tiden moden for revolusjonen, da er vår seier sikret så fremt vi har beregnet riktig de forutsetninger som er nevnt ovenfor og har valgt det rette øyeblikk.» («’Radikalismen’ osv.» s. 79 og 80.)

Den måten oktoberoppstanden ble gjennomført på kan gjelde som mønster for en slik strategi.

Om en synder mot denne forutsetning, fører det til en farlig feil som kalles «tempotap»: dvs. at partiet blir liggende etter beve­gelsen eller kommer langt foran den og derved nedkaller faren for nederlag over sitt hode. Et eksempel på et slikt tilfelle med «tempo­tap», et eksempel på et feilaktig valgt tidspunkt for oppstanden, er det forsøk som noen kamerater gjorde på å innlede oppstanden med å arrestere Den demokratiske konferanse i september 1917, på et tidspunkt da en ennå kunne merke vakling i sovjetene, da sol­datene ved fronten ennå ikke hadde bestemt seg, og reservene ennå ikke var trukket fram til avantgarden.

For det tredje. Har en først slått inn på en kurs, må en føre den til ende uten å vakle, trass i alle vansker og komplikasjoner på veien til målet; dette er nødvendig for at avantgarden ikke skal tape hovedmålet for kampen av syne, og for at massene, som streber mot dette mål og legger vinn på å slutte seg sammen omkring avantgarden, ikke skal fare vill på veien. Synder en mot denne betingelse, fører det til den meget alvorlige feil som er velkjent for sjøfolk under betegnelsen «å miste kursen». Som et eksempel på det «å miste kursen» må vi se den forkjærte måten vårt parti opp­trådte på umiddelbart etter Den demokratiske konferanse, da partiet fattet vedtak om å være med i forparlamentet. Partiet glemte i det øyeblikk på sett og vis at forparlamentet var et forsøk fra borger­skapet på å lede landet bort fra sovjetenes vei og inn på den borger­lige parlamentarismens vei, og at når partiet var med i en slik institu­sjon, var dette egnet til å blande kortene og til å bringe arbeiderne og bøndene som førte den revolusjonære kampen under parolen «All makt til sovjetene», ut av kurs. Denne feilen ble gjort god igjen ved at bolsjevikene trakk seg ut av forparlamentet.

For det fjerde. En må manøvrere med reservene på en slik måte at en kan gjennomføre et ordnet tilbaketog når fienden er sterk, når tilbaketoget er uunngåelig, når det er åpenbart ufor­delaktig å ta opp den kampen som fienden vil påtvinge oss, når styrkeforholdet er slik at tilbaketoget er det eneste middel til å trekke avantgarden i ly for slag fra motstanderen, og til å bevare reser­vene for den.

«Revolusjonære partier,» sier Lenin, «må stadig lære nytt. De har lært å angripe. Nå må de begripe at en må supplere denne vitenskap med en ny, nemlig med vitenskapen om hvordan en trekker seg tilbake på den retteste måten. En må skjønne — og den revolusjonære klasse lærer av sin egen bitre erfaring å skjønne — at en ikke kan seire uten å ha lært å foreta framstøtet riktig og å retirere riktig.» (Samme sted. s. 11.)

Hensikten med en slik strategi er å vinne tid, demoralisere mot­standeren og samle krefter, for så å gå over til angrep.

Som mønster for en slik strategi kan en se fredsslutningen i Brest- Litovsk, som gjorde det mulig for partiet å vinne tid, gjorde det mulig å utnytte sammenstøtene i imperialismens leir, demoralisere motstanderens krefter, beholde bøndene på sin side og samle krefter for å gjøre klar til offensiven mot Koltsjak og Denikin.

«Ved at vi slutter en separatfred,» sa Lenin den gang, «frir vi oss fra begge imperialistiske gruppene som ligger i kamp med hverandre, og frir oss i en grad som er den høyest mulige i det givne øyeblikk, utnytter fiendskapet og krigen mellom dem — som gjør det vanskelig for dem å komme til en over­enskomst som er rettet mot oss — og får i en viss periode frie hender til å fortsette og befeste den sosialistiske revolusjon.» («Teser om freden», 1918.) «Nå ser selv den største dumrian,» sa Lenin tre år etter Brest-Litovskfreden, «at ‘Brestfreden’ var en innrømmelse som styrket oss og splittet den inter­nasjonale imperialismens krefter.» («Nye tider, gamle feil i ny skikkelse».) Dette er de hovedvilkårene som sikrer en riktig strategisk ledelse.

5. Den taktiske ledelse. Den taktiske ledelse er en del av den strategiske ledelse og er underordnet de oppgaver og krav denne stiller. Oppgaven for den taktiske ledelse består i å mestre alle proletariatets kamp- og organisasjonsformer og sikre at de blir utnyttet på en riktig måte for å nå de størst mulige resultater under det gitte styrkeforhold, noe som er nødvendig for å legge grunnen til den strategiske framgang.

Hva består det i, dette å utnytte proletariatets kamp- og organi­sasjonsformer på en riktig måte?

Det består i å oppfylle noen nødvendige vilkår, og blant dem må en se følgende som hovedvilkårene:

For det første. Å stille i forgrunnen nettopp de kamp- og orga­nisasjonsformer som svarer best til de betingelser som gir seg ut fra om det er ebbe eller flo i bevegelsen, og som er egnet til å lette og sikre at massene føres fram til de revolusjonære posisjoner, at millionmassene føres fram til revolusjonsfronten og fordeles der.

Det dreier seg ikke om at avantgarden skal innse at det er umulig å opprettholde den gamle ordning og at det er uunngåelig at den blir styrtet. Det dreier seg om at massene, millionmassene skal forstå at dette er uunngåelig og at de viser seg beredt til å støtte avantgarden. Men massene kan bare nå fram til å skjønne dette på grunnlag av sin egen erfaring. Å gjøre det mulig for million­massene gjennom sin egen erfaring å innse at det å styrte det gamle herredømme er uunngåelig; å stille i forgrunnen nettopp de kamp- metoder og organisasjonsformer som gjør det lettere for massene på grunnlag av sine egne erfaringer å erkjenne at de revolusjonære paroler er riktige — det er dette oppgaven består i.

Avantgarden ville blitt isolert fra arbeiderklassen og arbeider­klassen ville ha tapt forbindelsen med massene, om partiet i sin tid ikke hadde besluttet å være med i dumaen, om det ikke hadde besluttet å konsentrere kreftene om arbeidet i dumaen og utvikle kampen med grunnlag i dette arbeidet, for å gjøre det lettere for massene å innse ved hjelp av sin egen erfaring at dumaen var verdi­løs, at løftene fra kadettene var falske, at et kompromiss med tsarismen var umulig, og at det var nødvendig med et forbund mellom bøndene og arbeiderklassen. Uten den erfaring massene fikk i duma- perioden ville det ikke vært mulig å avsløre kadettene og opprette proletariatets hegemoni.

Faren ved otsovismens¹¹ taktikk var at den truet med å skille avantgarden fra millionreservene.

Partiet ville ha isolert seg fra arbeiderklassen, og arbeiderklassen ville ha mistet sin innflytelse på de brede masser av bønder og solda­ter, om proletariatet hadde fulgt venstrekommunistene som kalte til oppstand i april 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære ennå ikke hadde avslørt seg som tilhengere av krigen og imperialismen, da massen ennå ikke gjennom egen erfaring hadde gjennomskuet falsk­heten i mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres taler om fred, ord og frihet. Uten den erfaring massene fikk under Kerenskiperioden ville ikke mensjevikene og de sosialrevolusjonære blitt isolert, og det ville ikke vært mulig å opprette proletariatets diktatur. Derfor var taktik­ken med «tålmodig opplysning» om de småborgerlige partiers feil, og med åpen kamp innenfor sovjetene, den eneste riktige taktikk.

Det farlige i venstrekommunistenes taktikk var at den truet med å forvandle partiet fra å være lederen for den proletariske revolu­sjon til å bli en liten flokk holdningsløse sammensvorne uten fast grunn under føttene.

«En kan ikke seire med avantgarden alene,» sier Lenin. «A kaste avantgarden alene ut i den avgjørende kamp, før hele klassen, før de brede masser har tatt standpunkt for enten direkte å støtte avantgarden eller i det minste Være velvillig nøytral overfor den … det ville ikke bare være en dumhet, men også en forbrytelse. Men for at virkelig hele klassen, for at de brede massene av dem som arbeider og er undertrykt av kapitalen virkelig skal nå fram til et slikt standpunkt, er det ikke nok bare med propaganda og agitasjon. Til det trengs også disse massenes egne politiske erfaringer. Dette er grunnloven i alle store revolusjoner, en lov som er blitt bekreftet med forbausende styrke og anskuelighet ikke bare i Russland, men også i Tyskland. Ikke bare mas­sene i Russland, som er kulturfattige og ofte ikke kan lese og skrive, men også massene i Tyskland, som står høyt i kultur og som alle kan lese og skrive — måtte først føle på kroppen hele maktesløsheten, hele karakterløsheten, hele hjelpeløsheten, hele øyentjeneriet overfor borgerskapet, hele nederdrektigheten hos en regjering av Den 2. internasjonales bolde riddere — måtte erfare at de ikke kunne unngå et diktatur av de mest ytterliggående reaksjonære (Kornilov i Russland, Kapp og co. i Tyskland) som det eneste alternativ til prole­tariatets diktatur, for å ta det avgjørende skritt i retning av kommunismen.» («’Radikalismen’ osv.», s. 78—79.)

For det annet. I ethvert gitt øyeblikk å finne det spesielle ledd i utviklingskjeden som sikrer et fast grep i hele kjeden, for å kunne skape forutsetninger for å oppnå strategisk framgang.

Det gjelder å gripe fatt i nettopp den nærmeste oppgave i rekken av de oppgaver partiet står foran — den oppgaven hvis løsning dan­ner det sentrale punkt, hvis løsning sikrer at de øvrige aktuelle opp­gaver blir løst med hell.

Betydningen denne grunnsetning har, kan en gjøre anskuelig med to eksempler, og det ene tar vi fra en fjern fortid (den periode da partiet ble dannet), det annet fra den nærmestliggende nåtid (NEP-perioden)¹².

I den perioden da partiet ble dannet, da de utallige sirkler og organisasjoner ennå ikke var knyttet sammen, da dilettantismen og sirkelvesenet tærte på partiet fra topp til rot, da det ideolo­giske virvar særkjente det indre liv i partiet — i denne periode var det viktigste ledd i kjeden og den viktigste oppgave i rekken av oppgaver som partiet den gang sto overfor, å skape en illegal avis for hele Russland. Hvorfor? Fordi en under de forhold som rådde den gang bare kunne skape en fast partikjerne ved hjelp av en illegal avis som ble spredt i hele Russland — en kjerne der alle gikk i samme takt og som var i stand til å knytte de utallige sirkler og organisasjoner sammen i et enhetlig hele, skape grunnlaget for ideologisk og taktisk enhet og på det viset legge fundamentet som skulle til for å danne et virkelig parti.

I overgangsperioden fra krigen til den økonomiske oppbyggin­gen, da industrien så vidt det var skranglet og gikk som følge av landets ruin, og jordbruket led av mangel på produkter fra byene — da et nært samvirke mellom den statlige industri og bondebruket ble grunnvilkåret for en framgangsrik sosialistisk oppbygging — i denne perioden ble hovedleddet i utviklingskjeden, den viktigste oppgave i rekken av andre oppgaver, å utvikle handelen. Hvorfor? Fordi samvirke mellom industrien og bondebruket under NEP ikke er mulig på annen måte enn gjennom handelen, fordi en produk­sjon uten avsetning under NEP betyr døden for industrien, fordi en kan utvide industrien bare når en utvider avsetningen ved å utvikle handelen, fordi en bare når en har fått fast fotfeste på handelens område, bare når en mestrer handelen, bare når en mestrer dette ledd, kan håpe på å kunne knytte industrien tett sam­men med bondemarkedet og løse andre aktuelle oppgaver med framgang, for dermed å skape forutsetningene for å bygge opp grunnlaget for den sosialistiske økonomi.

Det er ikke nok å være revolusjonær og tilhenger av sosialismen eller å være kommunist sånn i sin alminnelighet,» sier Lenin, «En må i hvert øyeblikk vite å finne det spesielle ledd i kjeden som en må ta fatt i med alle krefter for å kunne holde hele kjeden fast og for støtt og sikkert å forberede over­gangen til det neste leddet» … «I det øyeblikk vi er inne i… er dét å få liv i den indre handel ved en riktig regulering (dirigering) fra statens side et slikt ledd i kjeden. Handelen er det ‘ledd’ i den historiske kjede av begivenheter, i overgangsformene for vår sosialistiske oppbygging i årene 1921—22, ‘som en må ta fatt i med alle krefter’… («Om gullets betydning», 1924.)

Dette er de grunnvilkår som sikrer en riktig taktisk ledelse.

6. Reformisme og revolusjonisme. Hva er det som skiller den revolusjonære taktikk fra den reformistiske?

Det er flere som mener at leninismen er imot reformer, kom­promisser og overenskomster overhodet. Dette er fullstendig feil. Bolsjevikene vet like godt som alle andre at i en viss mening er «enhver gave et gode», at under visse forhold er reformer i alminne­lighet, kompromisser og overenskomster i særdeleshet, nødvendige og nyttige.

Å føre krig for å styrte det internasjonale borgerskap,» sier Lenin, «en krig som er hundre ganger vanskeligere, mer langvarig og komplisert enn selv den mest hårdnakkede av de vanlige kriger mellom statene, og så på forhånd gi avkall på å manøvrere, på å utnytte (selv bare forbigående) interessemotset­ninger mellom fiendene, på overenskomster og kompromisser med mulige (selv bare midlertidige, ustø, vaklende, betingede) forbundsfeller — er ikke det over all måte latterlig? Ville ikke det være det samme som at vi, om vi hadde foran oss en vanskelig bestigning av et fjell som ennå var uutforsket og utilgjengelig, på forhånd ga avkall på av og til å gå i siksak, av og til gå til­bake, oppgi den retning en først valgte og ‘prøve forskjellige retninger? («’Radikalismen’ osv.», s. 55.)

Det kommer åpenbart ikke an på reformene, kompromissene og overenskomstene i seg selv, men måten en bruker reformene og over­enskomstene på.

For reformisten er reformen alt, det revolusjonære arbeid derimot en bisak, bare munnsvær, som tjener til å kaste blår i øynene på folk. Derfor forvandler også reformen seg ved en reformistisk taktikk så lenge borgerskapet sitter med makten, uunngåelig til et redskap for å styrke dette herredømme og undergrave revolusjonen.

For den revolusjonære derimot er det revolusjonære arbeid og ikke reformen hovedsaken; for ham er reformen et biprodukt av revolusjonen. Derfor forvandler reformen seg ved en revolusjonær taktikk så lenge borgerskapet sitter med makten, uunngåelig til et redskap for å oppløse denne makt, til et redskap for å styrke revolu­sjonen, til et støttepunkt for å utvikle den revolusjonære bevegelsen videre.

Den revolusjonære godtar reformen bare for å nytte den som et bindeledd mellom det legale og det illegale arbeid og som et dekke for å forsterke det illegale arbeid, med sikte på å forberede massene på revolusjonær vis til å styrte borgerskapet.

Der ligger kjernen i det å utnytte reformene og kompromis­sene på revolusjonær vis under imperialismens betingelser.

Reformisten derimot gjør det motsatte — han godtar reformen i den hensikt å gi avkall på enhver form for illegalt arbeid, for å undergrave arbeidet med å forberede massene til revolusjonen, og for å hvile ut i skyggen av reformen han har fått «til givendes».

Der ligger kjernen i den reformistiske taktikk.

Slik forholder det seg med reformene og kompromissene under imperialismens betingelser.

Saken endrer seg dog til en viss grad etter at imperialismen er styrtet, under proletariatets diktatur. Under bestemte forhold, i en viss situasjon kan den proletariske makt se seg nødt til midler­tidig å forlate veien med revolusjonær omdanning av den bestående ordning, og slå inn på veien med en mer gradvis omforming av den — «den reformistiske vei», som Lenin sier i sin kjente artikkel «Om gullets betydning», en vei med omgående bevegelser, en vei med reformer og innrømmelser til de ikke-proletariske klasser, for å få inn sprengkiler i disse klassene, for å skaffe revolusjonen et pusterom, samle krefter og skape vilkårene for en ny offensiv. Det står ikke til å nekte at denne veien i en viss forstand er en reformistisk vei. Men nå skal en ikke glemme at vi her har å gjøre med en grunnleggende særegenhet, og den består i at reformen i dette tilfelle utgår fra den proletariske makt, at den styrker den proletariske makt, at den gir den det nødvendige pusterom, at den har oppgaven å oppløse, ikke revolusjonen, men de ikke-proletariske klassene.

Såleis forvandler reformen seg under slike forhold til sin mot­setning.

Å gjennomføre en slik politikk fra den proletariske makts side er mulig av den grunn og bare av den grunn at slagkraften i revo­lusjonen i perioden som gikk foran, var stor nok og dermed skaffet vidde nok til et tilbaketog, til å kunne sjalte om fra angrepstaktikk til midlertidig tilbaketrekkingstaktikk, til en taktikk med omgå­ende bevegelser.

Reformene var altså tidligere, mens borgerskapet hadde makten, et biprodukt av revolusjonen, men nå, under proletariatets diktatur, er kilden til reformene proletariatets revolusjonære erobringer, den opphopte reserve i hendene på proletariatet, en reserve som består av disse erobringene.

Forholdet mellom reformer og revolusjon,» sier Lenin, «har bare marx­ismen bestemt nøyaktig og riktig. Marx kunne riktignok bare se dette forhold fra en side, nemlig under betingelser som lå forut for proletariatets første, mer eller mindre faste, mer eller mindre varige seier, om enn bare i ett land. Under slike vilkår var grunnlaget for et riktig forhold følgende: Reformer er biproduktet av proletariatets revolusjonære klassekamp … Etter proletariatets seier, om enn bare i ett land, kommer det noe nytt inn i forholdet mellom reformer og revolusjon. Prinsipielt har intet endret seg, men i formen inntrer en forandring, som Marx personlig ikke kunne forutse, men som en likevel bare kan bli klar over på grunnlag av den marxistiske filosofi og politikk… Etter seieren er de (dvs. reformene. J. St.) (mens de i internasjonal målestokk nå som før forblir det samme «biprodukt») dessuten et nødvendig og beret­tiget pusterom for det land der seieren er oppnådd, i de tilfelle hvor kreftene etter at de har vært anspent til det ytterste, åpenbart ikke strekker til for å gjennomføre den ene eller den annen overgang på revolusjonær vis. Seieren gir et slikt «forråd av krefter» at en kan holde ut under et påtvunget til­baketog — holde ut både i materiell og i moralsk forstand. («Om gullets betydning».)

VIII
PARTIET

I den førrevolusjonære periode, i den perioden med en mer eller mindre fredelig utvikling da partiene i Den 2. internasjonale var den ledende makt innenfor arbeiderbevegelsen og da de parlamenta­riske kampformer gjaldt som de viktigste — under slike forhold hadde ikke partiet — og kunne det heller ikke ha — den store og avgjørende betydning som det fikk seinere under forhold med åpne revolusjonære kamper. For å verge Den 2. internasjonale mot angrep, erklærte Kautsky at partiene i Den 2. internasjonale var et instru­ment for freden og ikke for krigen, og at de nettopp derfor var ute av stand til å utrette noe som helst av betydning under krigen, i en periode med revolusjonære aksjoner fra proletariatets side. Dette er helt riktig. Men hva betyr det? Det betyr at partiene i Den 2. internasjonale ikke duger for proletariatets revolusjonære kamp, at de ikke er proletariske kamppartier som leder arbeiderne til makten, men et valgapparat som er innrettet på parlamentsvalg og på den parlamentariske kamp. Dette forklarer i grunnen også den kjensgjerning at i den perioden da opportunistene i Den 2. inter­nasjonale hadde bukten og begge endene, da var det ikke partiet, men parlamentsfraksjonen som var den utslagsgivende blant prole­tariatets politiske organisasjoner. Det er en kjent sak at partiet i denne perioden i virkeligheten var et vedheng til parlamentsfrak­sjonen og en tjener for den. Det er knapt nødvendig å bevise at det under slike forhold og med et slikt parti i brodden ikke engang kunne være tale om å forberede proletariatet til revolusjonen.

Men stillingen forandret seg fra grunnen av da den nye periode inntrådte. Denne nye periode er en periode med åpne sammenstøt mellom klassene, perioden med revolusjonære aksjoner fra prole­tariatets side, perioden med den proletariske revolusjon, perioden da en direkte forbereder kreftene til å styrte imperialismen, og proletariatet til å erobre makten. Denne periode stiller proletariatet nye oppgaver: å omstille hele partiarbeidet på ny, revolusjonær måte, å oppdra arbeiderne i en ånd som innstiller dem på revolusjo­nær kamp om makten, å forberede reservene og trekke dem fram til seg, å få i stand forbundet med proletarene i nabolandene, å knytte et fast samband med frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhen­gige land osv., osv. Å tro at disse nye oppgaver kan løses med kreftene i de gamle sosialdemokratiske partier som er oppdratt under parlamentarismens fredelige forhold, betyr å dømme seg selv til håpløs fortvilelse, til uunngåelig nederlag. Å beholde de gamle partier i brodden lenger når en har slike oppgaver å mestre, ville være å stå fullstendig våpenløs. Det er knapt nødvendig å bevise at proletariatet ikke kunne finne seg i en slik tingenes tilstand.

Av dette følger at det trengs et nytt parti, et kampparti, et revolu­sjonært parti som er dristig nok til å lede proletarene i kampen om makten, som har erfaring nok til at det kan finne seg til rette i de kompliserte forhold under en revolusjonær situasjon og elastisitet nok til å omgå alle blindskjær på veien til målet.

Uten et slikt parti trenger en ikke engang å tenke på å styrte imperialismen og erobre proletariatets diktatur.

Dette nye parti er leninismens parti.

Hva er det som særkjenner dette nye parti?

1. Partiet som arbeiderklassens fortropp. Partiet må framfor alt være fortropp for arbeiderklassen. Partiet må oppta i seg de beste elementer i arbeiderklassen, deres erfaring, deres revolu­sjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for proletariatets sak. Men for virkelig å være fortroppen, må partiet våre væpnet med en revolusjonær teori, med kjennskap til lovene for bevegelsen, med kjennskap til lovene for revolusjonen — for ellers er det ikke i stand til å lede proletariatets kamp, å føre proletariatet. Partiet kan ikke være et virkelig parti hvis det innskrenker seg til bare å registrere det som massen av arbeiderklassen gjennomlever og tenker, hvis det holder seg i kjølvannet på den spontane bevegelsen, hvis det ikke greier å overvinne tregheten og den politiske likegyldigheten i den spontane bevegelsen, hvis det ikke makter å heve seg høyere enn til proletariatets øyeblikksinteresser, hvis det ikke makter å heve’ massene opp på nivå med proletariatets klasseinteresser. Par­tiet må ligge forut for arbeiderklassen, må se lengre enn arbei­derklassen — det må lede proletariatet og ikke dilte etter den spontane bevegelsen. Partiene i Den 2. internasjonale, som preker «halehengspolitikken», tjener oppgaven å formidle den borgerlige politikk, som dømmer proletariatet til å spille rollen som red­skap i hendene på borgerskapet. Bare et parti som danner prole­tariatets fortropp og som er i stand til å heve massene opp på nivå med proletariatets klasseinteresser, bare et slikt parti har evnen til å lede arbeiderklassen bort fra trade-unionismens vei og skape den om til en selvstendig politisk kraft. Partiet er den politiske leder for arbeiderklassen.

Jeg har alt talt om vanskene i arbeiderklassens kamp, om det kompliserte i kampvilkårene, om strategi og taktikk, om reservene og manøvreringen, om angrep og tilbaketog. Disse vilkår er ikke mindre kompliserte enn krigens vilkår — hvis de ikke er enda mer kompliserte. Hvem kan finne veien under slike forhold — hvem makter å gi millionmassene av proletarer en riktig orientering? I krig kan ingen hær greie seg uten en erfaren stab, om den da ikke vil gå rett inn i nederlaget. Er det ikke klart at proletariatet enda mindre kan greie seg uten en slik stab, hvis det ikke vil utlevere seg med hud og hår til sine dødsfiender? Men hvor er denne stab? Denne stab kan bare være proletariatets revolusjonære parti. Arbeiderklassen uten et revolusjonært parti — det er en hær uten stab. Partiet er proletariatets kampstab.

Men partiet kan ikke være bare fortropp. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen — og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen. Forskjellen mellom fortroppen og de øvrige masser av arbeiderklassen, mellom partimedlemmer og partiløse kan ikke viskes ut så lenge klassene ikke er forsvunnet, så lenge det ennå strømmer elementer fra andre klasser til proleta­riatet, så lenge arbeiderklassen som helhet ikke har mulighet til å heve seg opp til samme nivå som fortroppen. Men partiet ville opphøre å være parti, om denne forskjell forvandlet seg til en kløft, om det kapslet seg inn og rev seg løs fra de partiløse massene. Partiet kan ikke lede klassen hvis det ikke er fast knyttet sammen med de partiløse massene, hvis det ikke er et intimt sam­band mellom partiet og de partiløse massene, hvis disse massene ikke anerkjenner partiets lederskap, hvis partiet ikke har moralsk og politisk tillit hos massene. For kort tid siden ble det tatt opp 200 000 nye medlemmer fra arbeiderne i vårt parti. Ved dette høve var den omstendighet av stor betydning at de ikke så meget av egen drift kom til partiet, men snarere ble sendt av hele den øvrige massen av partiløse, som deltok aktivt da nye medlemmer ble opp­tatt i partiet, slik at uten samtykke fra dem ble i det hele tatt ingen av de nye opptatt. Denne kjensgjerning beviser at de brede masser av partiløse arbeidere, i vårt parti ser sitt parti, det parti som er dem nært og fortrolig, som de er sterkt interessert i skal vokse og styrkes, og som de frivillig betror sin skjebne til og vil bli ledet av. Det er knapt nødvendig å bevise at partiet ikke hadde kunnet bli den avgjørende kraft innen klassen uten disse umerkelige moralske tråder som knytter partiet sammen med de partiløse mas­sene. Partiet er en uatskillelig del av arbeiderklassen.

«Vi er klassens parti,» sier Lenin, «og derfor må nesten hele klassen (og i krigstider, i borgerkrigens epoke også hele klassen uten unntak) handle under vårt partis ledelse, må slutte seg så tett til vårt parti som mulig, men det ville være manilovvesen¹³ og «khvostisme» (halehengspolitikk) å tro at nesten hele klassen eller hele klassen under kapitalismen noensinne vil være i stand til å heve seg opp til bevisstheten og aktiviteten hos sin fortropp, hos sitt sosial­demokratiske parti. Ingen fornuftig sosialdemokrat har ennå tvilt på at selv fagorganisasjonen (som er mer primitiv, mer tilgjengelig for de uutviklede lags bevissthet) under kapitalismen ikke vil være i stand til å omfatte nesten hele eller hele arbeiderklassen. Å glemme forskjellen mellom fortroppen og alle de masser som blir tiltrukket av den, å glemme fortroppens stadige forpliktelse til å løfte stadig bredere lag opp til dette framskredne nivå — ville bare bety å bedra seg selv, å lukke øynene for det veldige ved våre oppgaver, å inn­snevre disse oppgaver.» (Lenin: Samlede verker, bd. VI, s. 205—206, rus­sisk utg.)

2. Partiet som arbeiderklassens organiserte tropp. Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp. Hvis det for alvor vil lede klassens kamp, så må det også samtidig være sin klasses organiserte tropp. De oppgaver partiet har under kapitalismen er overordent­lig store og mangfoldige. Partiet må lede proletariatets kamp under overordentlig vanskelige utviklingsforhold både innad og utad, det må føre proletariatet til offensiv hvis omstendighetene krever offen­siv, og det må trekke proletariatet i ly for slagene fra den overlegne motstanderen når omstendighetene krever tilbaketog, det må til­føre millionmassene av uorganiserte, partiløse arbeidere en ånd av disiplin og planmessighet i kampen, organisasjonsånd og evne til utholdenhet. Men partiet kan bare løse disse oppgavene hvis det selv er legemliggjøringen av disiplin og organisasjon, hvis det selv er proletariatets organiserte tropp. Uten disse vilkår kan det slett ikke være tale om noen virkelig ledelse av proletariatets millionmasser fra partiets side. Partiet er arbeiderklassens organi­serte tropp.

Den oppfatning at partiet er et organisert hele er lagt ned i Lenins kjente formulering av det første punkt i våre partilover, der partiet blir betraktet som summen av organisasjonene, og med­lemmene av partiet som medlemmer av en av partiorganisasjonene. Mensjevikene, som allerede i 1903 gikk imot denne formulering, foreslo isteden «systemet» med at enhver uten videre kunne regne seg som partimedlem om han ville, et «system» med å utvide «titelen» partimedlem til å omfatte enhver «professor» og «gymnasiast», enhver «sympatiserende» og «streikende» som støtter partiet på et eller annet vis, men ikke hører til i noen partiorganisasjon, og heller ikke vil høre til i noen. Det er knapt nødvendig å bevise at dette originale «system», om det ble satt igjennom i partiet, uunn­gåelig ville ført til at partiet ble overfylt av professorer og gymna­siaster, og til at det ville utartet til en utflytende, formløs, desorganisert «skabelon», som kom til å drukne i et hav av «sympatiserende» — til at grensene mellom partiet og klassen ble utvisket og at partiets oppgave med å heve de uorganiserte massene opp på nivå med fortroppen ble forhindret. For ikke å tale om at vårt parti med et slikt opportunistisk «system» ikke hadde kunnet fylle sin rolle som den organiserende kjerne i arbeiderklassen under vår revolusjon.

Ut fra Martovs synspunkt,» sier Lenin, «blir grensene for partiet latt helt ubestemte, for ‘enhver streikende’ kan ‘erklære seg for å være partimedlem’. Hva nytte har vi av denne utflytende tilstand? En vidstrakt utbredelse av ‘navnet’. Den skade dette volder er at den desorganiserende idé som blander sammen klasse og parti, får innpass. (Samme sted.)

Men partiet er ikke bare summen av partiorganisasjonene. Par­tiet er samtidig det enhetlige system av disse organisasjonene, den formelle sammenslutningen av dem til et enhetlig hele, med høyere og lavere ledende organer, med underordning av mindretallet under flertallet, med praktiske vedtak som er bindende for alle parti­medlemmer. Uten disse forutsetninger kan ikke partiet være et enhetlig, organisert hele som evner å gjennomføre den planmessige og organiserte ledelse av arbeiderklassens kamp.

«Før,» sier Lenin, «var vårt parti ikke et formelt organisert hele, men bare summen av enkeltstående grupper, og derfor kunne det heller ikke være noe annet forhold mellom disse gruppene enn den ideologiske påvirkning. Nå er vi blitt et organisert parti, og nettopp dette betyr at det er opprettet en makt, at ideenes autoritet er forvandlet til maktens autoritet, at de lavere parti- instanser må bøye seg for de høyere.» (Lenin: Samlede verker, bd. VI, s. 291.)

Prinsippet at mindretallet må underordne seg flertallet, prin­sippet at partiarbeidet skal ledes fra et sentrum, framkaller ikke sjelden angrep fra ustø elementer, beskyldninger om «byråkratisme», «formalisme» osv. Det er knapt nødvendig å bevise at et plan­messig arbeid av partiet som helhet og ledelsen av arbeiderklassens kamp ville være umulig uten å gjennomføre disse prinsipper. Lenin­isme i organisasjonsspørsmålet betyr at disse prinsipper blir kon­sekvent gjennomført. Kampen mot disse prinsipper kaller Lenin «russisk nihilisme» og «herremannsanarkisme», som ikke fortjener annet enn å bli gjort til latter og slengt på skraphaugen.

I sin bok «Ett skritt fram osv.» skriver Lenin om disse ustø elementer:

Denne herremannsanarkisme særkjenner spesielt den russiske nihilist. Parti­organisasjonen står for ham som en uhyrlig «fabrikk», at delen må bøye seg under det hele og mindretallet under flertallet står for ham som «livegen­skap» — arbeidsdeling ledet fra en sentral framkaller hos ham tragikomiske klagerop om at menneskene er forvandlet til «små hjul og skruer»… og nevner man partiets organisasjonslover, framkaller det en foraktelig grimase og en nedsettende bemerkning… om at det kunne greie seg også uten lover.» «Det er vel klart at skrikene om den famøse byråkratisme bare er et dekke for misnøyen med personsammensetningen i de sentrale organer, et fikenblad… Du er en byråkrat, for du er ikke utnevnt av partikongressen med min vilje, men mot den, du er en formalist, for du støtter deg på formelle vedtak av partikongressen og ikke på samtykke fra meg; du handler grovt mekanisk, for du påberoper deg det «mekaniske» flertall på kongressen og tar ikke hensyn til mitt ønske om å bli kooptert; du er en tyrann, for du vil ikke overgi makten til den gode gamle klikken…¹⁴ (Lenin: Verker i utvalg, bd. II, s. 402—403, norsk utg.)

3. Partiet som høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon. Partiet er arbeiderklassens organiserte tropp. Men partiet er ikke den eneste organisasjon arbeiderklassen har. Proletariatet har en rekke andre organisasjoner, og uten dem ville det være umulig å føre en framgangsrik kamp mot kapitalen: fagforeninger, kooperativer, bedriftsorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinne­foreninger, pressen, kultur- og opplysningsorganisasjoner, ungdoms­organisasjoner, revolusjonære kamporganisasjoner (når det er tider med åpne revolusjonære aksjoner), representantsovjeter som den statlige organisasjonsform (når proletariatet sitter ved makten) osv. Et overveldende flertall av disse organisasjoner er partiløse organisasjoner, og bare en viss del av dem er direkte knyttet til partiet eller utgjør en forgrening av partiet. Alle disse organisa­sjoner er det under visse forhold absolutt påkrevd for arbeiderklassen å ha, for uten dem lar det seg ikke gjøre å styrke proletariatets klasseposisjoner på de mangfoldige områder der det kjemper; uten dem er det umulig å stålsette proletariatet som den kraft der er kalt til å sette den sosialistiske ordning i den borgerliges sted. Men hvordan kan en få i stand en enhetlig ledelse når det fins en slik rikdom på organisasjoner? Hvor fins garantien mot at denne mang­foldigheten ikke fører til rot i ledelsen? En kan innvende at hver av disse organisasjonene arbeider bare innenfor sitt særegne virke­felt og at de derfor ikke kan komme på tverke for hverandre. Dette er selvsagt riktig. Men riktig er også det at alle disse organisasjonene må dra i samme retning, for de tjener en klasse, proletarenes klasse. Derfor spørs det: hvem bestemmer linjen, den almene retning som skal være kursen for alle disse organisasjonenes arbeid? Hvor fins den sentrale organisasjon som takket være nødvendig erfaring makter å utarbeide denne felles linje, og ikke bare det, men som takket være at den har den autoritet som skal til for dette, også er i stand til å få alle disse organisasjoner til å sette denne linjen ut i livet for å oppnå enhet i ledelsen og hindre virvar?

En slik organisasjon er proletariatets parti.

Partiet rår over alle forutsetninger som er nødvendige til dette, for det første fordi partiet er samlepunktet for de beste elementer i arbeiderklassen som har umiddelbar tilknytning til proletariatets partiløse organisasjoner og meget ofte leder dem; for det annet fordi partiet, siden det er samlepunktet for de beste folk i arbei­derklassen, også er den beste skole til å utdanne ledere for arbei­derklassen — ledere som evner å stå i spissen for alle arter av orga­nisasjoner som klassen har; for det tredje fordi partiet som den beste skole for lederne i arbeiderklassen, som følge av sin erfaring og autoritet er den eneste organisasjon som makter å sentralisere ledelsen for proletariatets kamp og såleis gjøre alle arbeiderklassens partiløse organisasjoner overhodet til hjelpeorganer og transmisjonsremmer som forbinder partiet med klassen. Partiet er den høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon.

Dette betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjoner — fagforeninger, samvirkeorganisasjoner osv. — formelt må være lagt under partiets ledelse. Det dreier seg bare om at de partimedlem­mer som tilhører disse organisasjoner og uten tvil er personer med stor innflytelse, bruker alle overbevisningsmidler for å bringe det dithen at de partiløse organisasjoner legger sitt virke så nær som mulig opp til proletariatets parti og frivillig stiller seg under dets politiske førerskap.

Derfor sier Lenin at partiet er den «høyeste form for proletaria­tets klassesammenslutning», og at dets politiske lederskap må utstrekke seg til alle andre former for organisasjon som proletaria­tet har. (Se ««Radikalismen» osv.» kap. VI.)

Derfor er den opportunistiske teorien om «uavhengighet» og «nøytralitet» for de partiløse organisasjoner — en tilstand som aler opp uavhengige parlamentarikere og journalister som er løsrevet fra partiet, sneversynte fagforeningsfolk og småborgerlige kooperatører — helt uforenlig med leninismens teori og praksis.

4. Partiet som redskap for proletariatets diktatur. Partiet er den høyeste form for proletariatets organisasjon. Partiet er kjernen, den ledende kraften innenfor proletarklassen og denne klassens orga­nisasjoner. Men av dette følger på ingen måte at en kan betrakte partiet som et mål i seg selv, en kraft som er seg selv nok. Partiet er ikke bare den høyeste form for proletariatets klassesammenslut­ning — det er samtidig også redskapet i proletariatets hender til å erobre diktaturet så lenge det ennå ikke er erobret, og til å styrke og bygge ut diktaturet etter at det er erobret. Partiet kunne ikke heve seg til så stor betydning og kunne ikke rage opp over alle andre former for proletariatets organisasjon, om ikke proletariatet sto overfor spørsmålet om makten, om ikke vilkårene under imperial­ismen, de uunngåelige kriger og kriser, hadde krevd konsentrasjon av alle krefter i proletariatet på ett punkt, sammenknytting av alle tråder i den revolusjonære bevegelse på ett sted, for å styrte borger­skapet og erobre proletariatets diktatur. Proletariatet trenger partiet

75 Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2017 framfor alt som sin kampstab, som det må ha hvis det skal ha fråm- ga’ng med makterobringen. Det er knapt nødvendig å bevise at det ikke ville vært mulig for proletariatet i Russland å sette sitt revolu­sjonære diktatur ut i livet hvis det ikke hadde hatt et parti som maktet å samle om seg proletariatets masseorganisasjoner og i løpet av kampen å sentralisere ledelsen av hele bevegelsen.

Men proletariatet trenger partiet ikke bare til å erobre dikta­turet, det har enda sterkere behov for partiet til å hevde diktaturet, styrke det og bygge det ut til beste for sosialismens fullstendige seier.

«Nå innser sikkert nesten alle,» sier Lenin, «at bolsjevikene ikke ville ha kunnet beholde makten i to og en halv måned, for ikke å snakke om to og et halvt år, uten den strengeste, i sannhet jernhårde disiplin i partiet vårt, uten den mest fullstendige og grenseløse støtte til partiet fra hele massen av arbeiderklassen, dvs. alt det i arbeiderklassen som er tenkende, ærlig, selv­oppofrende, innflytelsesrikt og i stand til å lede eller trekke medi arbeiderklassen som har umiddelbar tilknytning til proletariatets partiløse organisasjoner og meget ofte leder dem; for det annet fordi partiet, siden det er samlepunktet for de beste folk i arbei­derklassen, også er den beste skole til å utdanne ledere for arbei­derklassen — ledere som evner å stå i spissen for alle arter av orga­nisasjoner som klassen har; for det tredje fordi partiet som den beste skole for lederne i arbeiderklassen, som følge av sin erfaring og autoritet er den eneste organisasjon som makter å sentralisere ledelsen for proletariatets kamp og såleis gjøre alle arbeiderklassens partiløse organisasjoner overhodet til hjelpeorganer og transmisjonsremmer som forbinder partiet med klassen. Partiet er den høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon.

Dette betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjoner — fagforeninger, samvirkeorganisasjoner osv. — formelt må være lagt under partiets ledelse. Det dreier seg bare om at de partimedlem­mer som tilhører disse organisasjoner og uten tvil er personer med stor innflytelse, bruker alle overbevisningsmidler for å bringe det dithen at de partiløse organisasjoner legger sitt virke så nær som mulig opp til proletariatets parti og frivillig stiller seg under dets politiske førerskap.

Derfor sier Lenin at partiet er den «høyeste form for proletaria­tets klassesammenslutning», og at dets politiske lederskap må utstrekke seg til alle andre former for organisasjon som proletaria­tet har. (Se ««Radikalismen» osv.» kap. VI.)

Derfor er den opportunistiske teorien om «uavhengighet» og «nøytralitet» for de partiløse organisasjoner — en tilstand som aler opp uavhengige parlamentarikere og journalister som er løsrevet fra partiet, sneversynte fagforeningsfolk og småborgerlige kooperatører — helt uforenlig med leninismens teori og praksis.

4. Partiet som redskap for proletariatets diktatur. Partiet er den høyeste form for proletariatets organisasjon. Partiet er kjernen, den ledende kraften innenfor proletarklassen og denne klassens orga­nisasjoner. Men av dette følger på ingen måte at en kan betrakte partiet som et mål i seg selv, en kraft som er seg selv nok. Partiet er ikke bare den høyeste form for proletariatets klassesammenslut­ning — det er samtidig også redskapet i proletariatets hender til å erobre diktaturet så lenge det ennå ikke er erobret, og til å styrke og bygge ut diktaturet etter at det er erobret. Partiet kunne ikke heve seg til så stor betydning og kunne ikke rage opp over alle andre former for proletariatets organisasjon, om ikke proletariatet sto overfor spørsmålet om makten, om ikke vilkårene under imperial­ismen, de uunngåelige kriger og kriser, hadde krevd konsentrasjon av alle krefter i proletariatet på ett punkt, sammenknytting av alle tråder i den revolusjonære bevegelse på ett sted, for å styrte borger­skapet og erobre proletariatets diktatur. Proletariatet trenger partiet framfor alt som sin kampstab, som det må ha hvis det skal ha fråm- ga’ng med makterobringen. Det er knapt nødvendig å bevise at det ikke ville vært mulig for proletariatet i Russland å sette sitt revolu­sjonære diktatur ut i livet hvis det ikke hadde hatt et parti som maktet å samle om seg proletariatets masseorganisasjoner og i løpet av kampen å sentralisere ledelsen av hele bevegelsen.

Men proletariatet trenger partiet ikke bare til å erobre dikta­turet, det har enda sterkere behov for partiet til å hevde diktaturet, styrke det og bygge det ut til beste for sosialismens fullstendige seier.

«Nå innser sikkert nesten alle,» sier Lenin, «at bolsjevikene ikke ville ha kunnet beholde makten i to og en halv måned, for ikke å snakke om to og et halvt år, uten den strengeste, i sannhet jernhårde disiplin i partiet vårt, uten den mest fullstendige og grenseløse støtte til partiet fra hele massen av arbeiderklassen, dvs. alt det i arbeiderklassen som er tenkende, ærlig, selv­oppofrende, innflytelsesrikt og i stand til å lede eller trekke med seg de tilbakeliggendelag.» («’Radikalismen’ osv.», s. 9.)

Men hva vil det si å «hevde» og «bygge ut» diktaturet? Det vil si å tilføre millionmassene av proletarer en ånd med disiplin og organisasjon; det betyr å reise et brystvern og et bolverk i de pro­letariske masser mot den nedbrytende innflytelse fra den elemen­tære styrke i småborgerskapet, fra de småborgerlige vaner; det betyr å støtte proletarenes organisatoriske arbeid med å oppdra på nytt og omdanne de småborgerlige lag; det betyr å hjelpe de proletariske masser med å oppdra seg selv til den kraft som er i stand til å oppheve klassene og skape forutsetningene for å organi­sere den sosialistiske produksjon. Men å gjennomføre alt dette er umulig uten et parti som er sterkt ved at det er sammensveiset og disiplinert.

«Proletariatets diktatur,» sier Lenin, «er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, militær og økonomisk, pedagogisk og admini­strativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i de mange millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt. Uten et jernhårdt parti som er stålsatt i kamp, uten et parti som nyter tillit hos alt det som er ærlig i denne klasse, uten et parti som forstår å følge stemningen i massene og innvirke på den, er det umulig å føre en slik kamp med fram­gang.» («’Radikalismen’ osv.», s. 30.)

Proletariatet trenger partiet til å erobre og hevde diktaturet. Partiet er et redskap for proletariatets diktatur.

Men av dette følger at i og med at klassene forsvinner, med at proletariatets diktatur dør hen, må også partiet dø hen.

5. Partiet som en viljens enhet som er uforenlig med at det eksis­terer fraksjoner. Å erobre og hevde proletariatets diktatur er umulig uten et parti som er sterkt ved at det er sammensveiset og har en jernhård disiplin. Men en jernhård disiplin i partiet er utenke­lig uten viljens enhet, uten en full og ubetinget enhet i handling fra alle partimedlemmer. Dette vil selvsagt ikke si at en derigjen­nom utelukker muligheten for en meningskamp i partiet. Tvert om — den jernhårde disiplin utelukker ikke, men forutsetter kri­tikk og meningskamp i partiet. Enda mindre vil det si at disiplinen skal være «blind». Tvert om — den jernhårde disiplin utelukker ikke, men forutsetter bevissthet og frivillig underordning — for bare en bevisst disiplin kan være en virkelig jernhård disiplin. Men etter at meningskampen er avsluttet, kritikken uttømt og et vedtak fattet, danner viljens og handlingens enhet for alle parti­medlemmer den absolutte forutsetning uten hvilken en ikke kan tenke seg hverken et enhetlig parti eller en jernhård disiplin i partiet.

«I den periode med skjerpet borgerkrig som vi nå er inne i,» sier Lenin, «vil det kommunistiske parti bare da makte å fylle sin plikt, hvis det er mest mulig sentralistisk organisert og når det hersker en jernhård, nærmest militær disiplin i det, bare hvis dets partisentral blir et myndig autoritativt organ med vidtrekkende fullmakter, som nyter almen tillit fra partimedlemmene.» («Opptakingsvilkårene i Den kommunistiske internasjonale.»)

Slik forholder det seg med partidisiplinen under kampen i tiden forut for erobringen av proletariatets diktatur.

Det samme gjelder for partidisiplinen etter at diktaturet er erobret, bare i enda høyere grad.

«Den som bare i minste monn svekker den jernhårde disiplin i proletariatets parti (særlig under dets diktatur),» sier Lenin, «han hjelper i virkeligheten borgerskapet mot proletariatet.» («’Radikalismen’ osv.», s. 30.)

Men av dette følger at fraksjoner er uforenlige både med enheten i partiet og med dets jernhårde disiplin. Det er knapt nødvendig å bevise at når det forekommer fraksjoner, så fører det til at det kom­mer til å være flere sentrer innenfor partiet, og hvis det består flere sentrer, så betyr det at partiet mangler en felles sentralledelse, at den enhetlige vilje blir splittet, at disiplinen blir svekket og oppløst, at diktaturet blir svekket og oppløst. Partiene i Den 2. internasjonale, som kjemper mot proletariatets diktatur og som ikke vil føre prole­tarene til makten, kan naturligvis koste på seg slik liberalisme som frihet for fraksjoner — for de trenger slett ikke en jernhård disiplin. Men partiene i Den kommunistiske internasjonale derimot, som innstiller sitt arbeid på å erobre og befeste proletariatets diktatur, kan hverken gå med på en slik «liberalisme» eller på fraksjonsfrihet. Partiet er en viljens enhet som utelukker enhver fraksjonsdannelse og enhver oppsplitting av makten i partiet.

Derfor pekte Lenin på «det farlige i fraksjonsmakeriet når en har for øye partienheten og når en skal virkeliggjøre viljesenheten hos proletariatets avantgarde, som grunnvilkåret for at proletaria­tets diktatur skal få framgang», — slik det ble nedlagt i en spesiell resolusjon, «Om enheten i partiet» på vår 10. kongress.

Derfor krevde Lenin: «utryddelse med roten av enhver form for fraksjonsmakeri» og «straks å oppløse alle grupper som har dannet seg på den ene eller annen plattform, uten unntak», under trusel om «betingelsesløs og øyeblikkelig utelukkelse fra partiet». (Se resolu­sjonen «Om enheten i partiet».)

6. Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer. Kilden til fraksjonsmakeri i partiet er de opportunistiske elementer som fins i det. Proletariatet er ikke en klasse som er strengt avsondret utad. Det får uavbrutt tilsig fra bøndene, små­borgerskapet og de intellektuelle — fra elementer som blir prole­tarisert gjennom kapitalismens utvikling. Samtidig foregår det en demoraliseringsprosess i de øvre lag av proletariatet, særlig blant de faglige ledere og parlamentarikerne, som borgerskapet bestikker med ekstraprofitt fra koloniene. «Dette lag av arbeidere som er blitt borgerlige, eller «arbeideraristokratiet», sier Lenin, «som i levesett, inntekter og hele sin livsanskuelse er blitt småbor­gere av reneste vann, er Den 2. internasjonales hovedstøtte og i våre dager også borgerskapets sosiale (ikke militære) hovedstøtte. For de er virkelige agenter for borgerskapet innenfor arbeiderbeve­gelsen, kapitalistklassen arbeiderkommissærer, de som virkelig for­midler reformismen og sjåvinismen.» (Verker i utvalg, bd. V, «Im­perialismen».)

Alle disse småborgerlige grupper trenger inn i partiet på den ene eller andre måten og bringer med seg en vaklingens og opportunismens ånd, en demoraliseringens og usikkerhetens ånd. I hoved­saken er det de som er kilden til fraksjonsmakeriet og oppløsningen, kilden til desorganiseringen og sprengningen av partiet innenfra. Å kjempe mot imperialismen når en har slike «forbundsfeller» i ryggen betyr å komme i en stilling der en blir beskutt fra to sider — fra fronten og i ryggen. Derfor er det en ufravikelig forut­setning for en framgangsrik kamp mot imperialismen at slike ele­menter blir skånselløst bekjempet, at de blir jagd ut av partiet.

Teorien om å «overvinne» de opportunistiske elementer ved ide­ologisk kamp innenfor partiet, teorien om å «kunne gjøre seg ferdig med» disse elementer innenfor rammen av ett parti, er en råtten og farlig teori som truer med å dømme partiet til en tilstand av lammelse og kronisk sykdom, truer med å utlevere partiet med hud og hår til opportunismen, truer med å la proletariatet bli stående uten et revolusjonært parti og ta fra det dets viktigste våpen i kampen mot imperialismen. Vårt parti ville ikke ha maktet å bane seg vei, det ville ikke ha kunnet gripe makten og organisere prole­tariatets diktatur, det ville ikke kunnet gå ut av borgerkrigen som seierherre om det hadde hatt slike figurer som Martov og Dan, Potresov og Axelrod i sine rekker. Når det er lykkes vårt parti å skape indre enhet i partiet og å sveise partirekkene sammen på en så enestående måte, så er grunnen framfor alt den at det har forstått å rense ut den uhumske opportunismen i rett tid, fordi det har forstått å feie likvidatorene og mensjevikene ut av partiet. Veien til å utvikle og styrke de proletariske partier går gjennom den prosess at de renser seg for opportunister og reformister, sosialimperialister og sosialsjåvinister, sosialpatrioter og sosialpasifister. Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer.

«Hvis en har reformister, mensjeviker i rekkene,» sier Lenin, «da er det umulig å seire i den proletariske revolusjon, da er det umulig å forsvare den. Dette står prinsipielt helt fast. Det er blitt bekreftet på en anskuelig måte gjennom erfaringene både fra Russland og Ungarn… I Russland har det mange ganger vært vanskelige situasjoner, da sovjetmakten ganske sikkert ville blitt styrtet hvis mensjevikene, reformistene, de småborgerlige demokrater hadde fått bli innenfor vårt parti… I Italia står en — etter alminnelig opp­fatning — foran avgjørende kamper mellom proletariatet og borgerskapet om erobringen av statsmakten. I slike øyeblikk er det ikke bare nødvendig å fjerne mensjevikene, reformistene, Turati-folkene fra partiet, men det kan til og med vise seg nyttig å fjerne utmerkede kommunister fra alle ansvarlige poster, hvis det er grunn til å tro at de vil vakle og hvis de viser tendenser til å helle i retning av «enhet» med reformistene… Når revolusjonen står for døren og når en er oppe i den mest forbitrede kamp for dens seier, kan den minste vakling innen partiet ødelegge alt, forpurre revolusjonen, rive makten ut av hendene på proletariatet — for denne makten er ennå ikke fast for­ankret, og stormløpet mot den er ennå altfor sterkt. Om vaklende ledere i en slik tid forlater partiet, så svekker det ikke, men styrker såvel partiet som arbeiderbevegelsen og revolusjonen.» («Falske taler om frihet». 1920.)

IX
STILEN I ARBEIDET

Det er ikke her tale om litterær stil. Jeg sikter til stilen i arbei­det, det særegne og egenartede i leninismens praksis som skaper en spesiell type av den leninistiske funksjonær. Leninismen er den teoretiske og praktiske skole som utdanner en særegen type parti- og statsfunksjonærer, skaper en særegen, leninsk arbeidsstil. Hva er de karakteristiske kjennetegn på denne stil? Hva er det som særkjenner den?

Det er to særegenheter: a) den russiske revolusjonære henførelse og b) den amerikanske saklighet. Leninismens stil består i en forening av disse særegenheter i arbeidet i partiet og staten.

Den russiske revolusjonære henførelse er en motgift mot treg­heten, vanegjengeriet, konservatismen, sløvheten, mot den slaviske innstilling til de nedarvede tradisjoner. Den russiske revolusjonære henførelse er den livgivende kraft som vekker til tenkning, driver framover, river ned det gamle, åpner perspektiver. Uten denne henførelse er intet framskritt mulig. Men den har alle sjanser til i praksis å utarte til hult «revolusjonært» Manilov-vesen om den ikke blir knyttet sammen med amerikansk saklighet i arbeidet. Det mangler ikke eksempler på en slik utarting. Hvem kjenner ikke sykdommen med «revolusjonært» prosjektmakeri og «revolusjonær» plankonstruering, som har sin grunn i troen på dekretets makt, som skal ordne alt og omdanne alt? En russisk forfatter — I. Ehrenburg — tegner i fortellingen «Uskomtsjel» («Det fullkommengjorte kommunistiske menneske») typen på en «bolsjevik» som lider av denne syke og som har satt seg til mål å lage et utkast til et skjema for det fullkommengjorte idealmenneske, og som . . . «gikk i hun­dene» på dette «arbeid». Fortellingen overdriver riktignok grovt, men det er ikke tvil om at den har oppfattet sykdommen riktig. Men ingen har vel spottet folk som lider av denne sykdommen så bitende og skånselløst som Lenin. «Kommunistisk oppblåsthet» kalte han denne sykelige tro på prosjekt- og dekretmakeriet.

«Kommunistisk oppblåsthet,» sier Lenin, «kaller jeg det når et menneske som tilhører det kommunistiske parti fordi han ennå ikke er blitt utrensket, inn­biller seg at han kan løse alle oppgaver ved hjelp av kommunistiske dekreter.» («Tale på den 2. allrussiske kongress for politisk opplysning», 1921.)

Opp mot det «revolusjonære» frasemakeri stilte Lenin som regel det enkle og hverdagslige virke, og understreket med det at det «revolusjonære» prosjektmakeri strider både mot den ekte leninismes ånd og dens bokstav.

«Mindre svulstige fraser,» sier Lenin, «og mer jevnt hverdagslig arbeid… Mindre politisk fyrverkeri og mer oppmerksomhet for de enkleste, men levende kjensgjerninger i den kommunistiske oppbyggingen…» («Et stort tiltak», 1919.)

Den amerikanske saklighet er på sin side motgiften mot «revolu­sjonært» Manilov-vesen og fantastisk prosjektmakeri. Den ameri­kanske sakligheten er den ukuelige kraft som hverken kjenner eller anerkjenner noen hindring, som ved sin saklige iherdighet feier vekk alle tenkelige stengsler, som fullfører enhver sak når den først er påbegynt, selv om det er en liten sak; — og uten den kan en ikke tenke seg et alvorlig byggende arbeid. Men det er all utsikt til at den amerikanske saklighet utarter til en snever og prinsippløs praktisisme, hvis den ikke blir knyttet sammen med den russiske revolusjonære henførelse. Hvem kjenner ikke sykdommen med trangbrystet praktisisme og prinsippløs geskjeftighet, som ikke så sjelden fører til at visse «bolsjeviker» utarter og vender seg bort fra revolusjonens sak? Denne eiendommelige sykdom er det som gjenspeiler seg i fortellingen «Det nakne år» av B. Pilnjak, hvor det er tegnet typer av russiske «bolsjeviker» som vel er fylt av viljekraft og praktisk besluttsomhet og som «fungerer» meget «ener­gisk», men som mangler perspektiv, som ikke vet «hvorfor og hvortil» og som derfor forviller seg bort fra det revolusjonære arbeidets vei. Ingen har så bitende spottet denne sykelige geskjef- tighet som Lenin. «Sneversynt praktisisme», «hodeløs geskjeftighet» — det var de ringeaktende ordelag Lenin brukte om denne sykdommen. Opp imot den stilte han vanligvis det levende revolu­sjonære virke og nødvendigheten av revolusjonære perspektiver på alle områder av vårt daglige arbeid, og understreket med det at prinsippløs praktisisme strider mot den sanne leninisme i like høy grad som «revolusjonært» prosjektmakeri.

Å knytte den revolusjonære russiske henførelse sammen med amerikansk saklighet — det er kjernen i leninismen i arbeidet i par­tiet og staten.

Bare en forening av disse to gir oss den fullendte typen på en leninistisk funksjonær og leninismens stil i arbeidet.

1. Uthevet av meg. J. St.
2. 1) Avledet av det russiske ord «khvost» (hale): å «dilte etter» begivenhe­tene, halehengspolitikk. Red.
3. Uthevet av meg. J. St.
4. Uthevet av meg. J. St.
5. Uthevet av meg. J. St.
6. «Alt er rolig i Sjipkapasset» — en russisk talemåte som skriver seg fra den russisk-tyrkiske krig 1877—78. I kampene ved Sjipkapasset hadde russerne store tap, men likevel meldte tsarens generalstab i kommunikéene fra fronten: «Alt er rolig i Sjipkapasset». O. a.)
7. Uthevet av meg. J. St.
8. Uthevet av meg. J. St.
9. Uthevet av meg. J. St.
10. Kadetter —forkortelse for det «konstitusjonell-demokratiske» parti for det russiske liberal-monarkistiske borgerskap, som også kalte seg «Folkefrihetens» parti. Stiftet i oktober 1905. — O. a.
11. 1) Otsovister — (av ordet otosvat = tilbakekalle) kalles tilhengerne av en opportunistisk, småborgerlig strømning innenfor det bolsjevikiske parti i reaksjonsårene (1908—1912). Otsovistene krevde at de sosialdemokratiske represen­tantene skulle kalles tilbake fra riksdumaen, og at bolsjevikene skulle holde seg fra å arbeide i fagforeningene og de legale arbeiderorganisasjonene. O. a.
12. 1) NEP-perioden («den nye økonomiske politikk») ble innledet i 1921 med overgangen fra krigskommunismen til det fredelige oppbyggingsarbeid for å gjenreise økonomien i landet og skape forutsetningene for den sosialistiske rekonstruksjon. Red.
13. 1) Manilov — type på en karakterløs frasehelt i Gogols «Døde sjeler». Manilovvesen — sjølgodhet, uvirksomhet, dagdrømmeri. Red.
14. Hentydninger til «klikken» med Axelrod, Martov, Potresov og andre, som ikke bøyde seg for vedtakene på den 2. partikongressen og beskvldte Lenin for «byråkratisme». J. St.