Staten og revolusjonen

Denne teksten er hentet fra den norske seksjonen av Marxist Internet Archive, de oppgir at teksten er hentet fra denne nettsiden som nå er nedlagt. Ingen av nettsidene oppgir hvilken bok teksten er hentet fra men den stammer mest sannsynlig fra Lenin: Utvalgte verker, bind 8. utgitt av forlaget Ny Dag i 1952.

Staten og revolusjonen

Forord til første opplag

Spørsmålet om staten får nå særlig stor betydning både i teoretisk og praktisk-politisk henseende. Den imperialistiske krigen har i høyeste grad påskyndet og skjerpet prosessen med monopolkapitalismens forvandling til statsmonopolistisk kapitalisme. Den fryktelige undertrykkingen av de arbeidende masser gjennom staten, som mer og mer smelter sammen med de allmektige kapitalistforbundene, blir stadig frykteligere. De framskredne landene forvandler seg – vi taler her om deres «bakre områder» – til militærtukthus for arbeiderne.

De uhørte redsler og ulykker under den langvarige krigen gjør massenes stilling uutholdelig og øker deres forbitrelse. Det er tydelig ;it den internasjonale proletariske revolusjon holder på å modne. Spørsmålet om dens forhold til staten får praktisk betydning.

De elementer av opportunisme som har samlet seg opp gjennom årtier med en forholdsvis fredelig utvikling, har skapt sosial-sjåvinisinen, den strømningen som er den herskende i de offisielle sosialistiske partier i hele verden. Denne strømningen (Plekhanov, Potresov, Bresjkovskaja, Rubanovitsj, videre i lett tilslørt form herrene Tsereteli, Tsjernov og konsorter i Russland; Scheidemann, Legien, David osv. i Tyskland; Renaudel, Guesde, Vandervelde i Frankrike og Belgia; Hyndman og fabianerne i England osv. osv.) – sosialisme i ord, sjåvinisme i handling – er preget av at «sosialismens» førere på en gemen, lakeieaktig måte tilpasser seg ikke bare til «sitt» nasjonale borgerskaps interesser, men spesielt til «sin» stats interesser, for de fleste såkalte stormakter har lenge utbyttet og undertrykt ca hel rekke små og svake folkeslag. Den imperialistiske krigen er jo nettopp en krig om deling og nyoppdeling av slikt bytte. Kampen for å frigjøre de arbeidende masser fra borgerskapets innflytelse i sin alminnelighet og det imperialistiske borgerskaps innflytelse i særdeleshet er umulig uten kamp mot de opportunistiske fordommene når det gjelder «staten».

Vi skal først se på Marx’ og Engels’ lære om staten og komme særlig utførlig inn på de sidene ved denne læren som er gått i glemmeboka eller er blitt utsatt for opportunistisk forvrengning. Deretter skal vi spesielt ta for oss hovedrepresentanten for disse forvrengningene, Karl Kautsky, den mest kjente fØreren for Den 2. internasjonale (1889-1914), som har spilt så ynkelig fallitt i den nåværende krigen. Endelig vil vi summere opp de viktigste resultater av erfaringene fra den russiske revolusjon i 1905 og især den i 1917. Den sistnevnte avslutter for tiden (begynnelsen av august 1917) tydeligvis den første fasen i sin utvikling, men hele denne revolusjonert kan overhodet bare forstås som et av leddene i den kjede av sosialistiske proletariske revolusjoner som den imperialistiske krigen framkaller. Spørsmålet om forholdet mellom proletariatets sosialistiske revolusjon og staten får således ikke bare praktisk-politisk, men også høyst aktuell betydning som et spørsmål om å opplyse massene om hva de må gjøre for å frigjøre seg fra kapitalens åk i den nærmeste framtid.

August 1917.
Forfatteren.

Forord til annet opplag

Foreliggende annet opplag blir trykt nesten uten endringer. Bare avsnitt 3 i kapitel II er føyd til.

Moskva, 30. (17.) desember 1918.
Forfatteren.

Kapittel I – Klassesamfunnet og staten

1. Staten – et produkt av klassemotsetningenes uforsonlighet

Med Marx’ lære foregår nå det samme som har hendt flere ganger i historien med lærene til revolusjonære tenkere og ledere for de undertrykte klasser i deres frihetskamp. Mens de store revolusjonære levde, hadde undertrykkerklassene bare stadige forfølgelser til overs for dem, de møtte deres lære med det villeste raseri, det mest innbitte hat, den mest hemningsløse løgn- og bakvaskelseskampanje. Etter deres død blir det gjort forsøk på å forvandle dem til harmløse helgenbilder, så å si å kanonisere dem, gi deres navn et visst ry til «trøst» for de undertrykte klasser og for å bedra dem, idet en fratar den revolusjonære læren dens innhold, bryter den revolusjonære brodden av den, vulgariserer den. I en slik «bearbeidelse» av Marxismen har borgerskapet og opportunistene innenfor arbeiderbevegelsen nå funnet hverandre. Man glemmer, underslår, forvansker den revolusjonære siden ved læren, dens revolusjonære ånd. Man trekker i forgrunnen, man roser det som er akseptabelt eller som synes å være akseptabelt for borgerskapet. Alle sosialsjåvinister nå for tiden er «marxister», – spøk til side! Og stadig oftere taler tyske borgerlige lærde, som ennå i går hadde til spesialitet å utrydde marxismen, om den «nasjonal-tyske» Marx, som skal ha oppdratt de arbeiderforbundene som er så glimrende organisert til å føre røverkrigen.

Når stillingen er slik, når forvrengningene av marxismen har fått ert så veldig utbredelse, består vår oppgave i første rekke i å gjenreise Marx’ virkelige lære om staten. For å gjøre det blir det nødvendig å bringe en hel rekke lange sitater fra Marx’ og Engels’ egne verker. Riktignok vil de lange sitatene gjøre framstillingen tung og på ingen måte bidra til å gjøre den lettlest. Men det er helt umulig å klare seg uten dem. Alle, eller i det minste alle avgjørende steder i Marx’ og Engels’ verker angående spørsmålet om staten, må ubetinget siteres så fullstendig som mulig, slik at leseren kan danne seg en selvstendig forestilling om helhetssynet hos grunnleggerne av den vitenskapelige sosialisme og om utviklingen av dette synet, men også for at forvrengningene som den i dag herskende «kautskyismen, har foretatt, kan bli dokumentarisk påvist og anskueliggjort.

Vi begynner med det mest utbredte verk av F. Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», som allerede kom ut i sjette opplag i Stuttgart 1894.

«Staten,» sier Engels idet han sammenfatter resultatene av sin historiske analyse, «er altså på ingen måte en makt som er påtvunget samfunnet utenfra; likså lite som den er «den etiske idés virkelighet», «fornuftens bilde og virkelighet», som Hegel hevder. Den er tvert om et produkt av samfunnet på et bestemt utviklingstrinn; den er innrømmelsen av at dette samfunnet har viklet seg inn i en uløselig motsetning med seg selv, har spaltet seg i uforsonlige motsetninger som det ikke makter å overvinne. Men for at disse motsetningene, klasser med motstridende økonomiske interesser, ikke skal fortære seg selv og samfunnet gjennom en fruktesløs kamp, er det blitt nødvendig med en makt som tilsynelatende står over samfunnet, en makt som skal dempe konflikten og holde den innenfor «ordenens» rammer. Og denne makt, som er sprunget fram av samfunnet, men som stiller seg over det og blir mer og med fremmed for det – er staten.»

Her er det med full klarhet gitt uttrykk for marxismens grunntanke om statens historiske rolle og betydning. Staten er et produkt av og et uttrykk for klassemotsetningenes uforsonlighet. Staten oppstår der, da og for så vidt som klassemotsetningene objektivt ikke kan forsones. Og omvendt: statens beståen beviser at klassemotsetningene er uforsonlige.

Nettopp på dette viktigste og grunnleggende punkt begynner forvrengningen av marxismen, og denne følger to hovedlinjer.

På den ene siden pleier borgerlige og især småborgerlige ideologer som under trykket av ubestridelige historiske kjensgjerninger ser seg nødt til å vedgå at staten bare er til stede der hvor det fins klassemotsetninger og klassekamp – å «forbedre» Marx på den måten at staten angivelig skal være et organ for klasseforsoning. Ifølge Marx hadde staten hverken kunnet oppstå eller bestå hvis en forsoning mellom klassene hadde vært mulig. Hos de spissborgerlige og filisteraktige professorene og publisistene blir det – ofte under velvillige henvisninger til Marx! – til at staten nettopp forsoner klassene. Ifølge Marx er staten et organ for klasseherredømme, et organ for den ene klasses undertrykking av den andre, den er opprettelse av en «orden» som sanksjonerer og befester denne undertrykkingen ved at den demper konflikten mellom klassene. Etter de småborgerlige politikeres mening er ordenen nettopp forsoning mellom klassene og ikke den ene klasses undertrykking av den andre; etter deres mening betyr det å dempe konflikten å forsone og ikke å frata de undertrykte klasser bestemte kampmidler og kampmetoder for å styrte undertrykkerne.

Under revolusjonen i 1917 da spørsmålet om statens betydning og rolle nettopp reiste seg i hele sin rekkevidde, praktisk, som et spørsmål om umiddelbar aksjon, og dét masseaksjon – da drattet f. eks. alle sosialrevolusjonære og mensjeviker med en gang fullstendig ned til den småborgerlige teorien om «forsoning» mellom klassene gjennom «staten». De talløse resolusjonene og artiklene til politikerne i disse to partier er fullstendig gjennomsyret av denne småborgerlige og filisteraktige «forsonings»teorien. At staten er et organ for en bestemt klasses herredømme, en klasse som ikke kan forsones med sin antipode (den klassen som står i motsetning til den), det er det småborgerlige demokrati aldri i stand til å begripe. I forholdet til staten viser det seg tydeligst at våre sosialrevolusjonære og mensjeviker slett ikke er sosialister (noe vi bolsjeviker alltid har påvist), men småborgerlige demokrater med en nesten- sosialistisk fraseologi.

På den andre siden er den «kautskyanske» forvrengningen av marxismen. mye mer raffinert. «Teoretisk» blir det hverken benektet at staten er et organ for klasseherredømme, eller at klassemotsetningene er uforsonlige. Men følgende blir oversett eller tilslørt: hvis staten er et produkt av klassemotsetningenes uforsonlighet, hvis den er en makt som står over samfunnet og «blir mer og mer fremmed for det», så er det klart at frigjøringen av den undertrykte klasse er umulig ikke bare uten voldelig revolusjon, men også uten tilintetgjøring av det apparatet for statsmakten som den herskende klasse har skapt, og som legemliggjør denne «fremmedheten». Denne teoretisk selvinnlysende slutningen har Marx, som vi får se lenger nede, trukket med den største bestemthet på grunnlag av en konkret historisk analyse av revolusjonens oppgaver. Og nettopp denne slutningen har Kautsky – som vi utførlig skal påvise i vår videre framstilling . . . «glemt» og forvrengt.

2. Særskilte avdelinger av væpnete mennesker, fengsler osv.

«Jamført med den gamle gens- (ætte- eller klan-) organisasjonen,» fortsetter Engels, «særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium . . . » Vi syns at denne inndelingen er «naturlig», men den har kostet en langvarig kamp mot den gamle organiseringen i slekter og stammer.

«Det annet er opprettelsen av en offentlig voldsmakt, som ikke lenger faller umiddelbart sammen med befolkningen når denne selv organiserer seg som væpnet makt. Denne særskilte, offentlige makt er nødvendig fordi en selvvirksom væpnet organisasjon av befolkningen er blitt umulig etter spaltningen i klasser . . . Denne offentlige voldsmakt eksisterer i enhver stat. Den består ikke bare av væpnete mennesker, men også av materielt tilbehør, fengsler og tvangsanstalter av alle slag, som gens- samfunnet ikke kjente til . . . »

Engels utvikler så begrepet om den «makten» som kalles staten, en makt som er utgått av samfunnet, men som hever seg over det og blir mer og mer fremmed for det. Hva består denne makten av først og fremst? Av særskilte avdelinger av væpnete mennesker som har fengsler osv. til sin rådighet.

Vi har rett til å tale om særskilte avdelinger av væpnete mennesker fordi den offentlige voldsmakt som er karakteristisk for enhver stat, «ikke lenger faller umiddelbart sammen» med den væpnete befolkning; med dens «selvvirksomme væpnete organisasjon».

Som alle store revolusjonære tenkere søker Engels å feste de klassebevisste arbeideres oppmerksomhet nettopp på det som det herskende spissborgerskap finner minst verd å legge merke til, mest tilvant, helliget av fordommer som ikke bare er dypt inngrodde, men en kan godt si – stivnet. Den stående hær og politiet er de viktigste voldsredskaper for statsmakten, men – kan det da være annerledes?

Sett fra standpunktet til det overveldende flertall av europeerne ved slutten av det 19. århundre, de ‘som Engels vendte seg til og som selv ikke hadde opplevd en eneste stor revolusjon eller iakttatt den på nært hold, kan dette ikke være annerledes. For dem er det helt ubegripelig hva dette kan være for en «selvvirksom væpnet organisasjon av befolkningen». På spørsmålet om hvorfor særskilte avdelinger av væpnete mennesker som står over samfunnet og blir fremmede for det (politi, stående hær), er blitt nødvendig, er den vesteuropeiske og russiske spissborger tilbøyelig til å svare med et par fraser som er lånt hos Spencer eller Mikhailovski, med å vise til det offentlige livs mer og mer kompliserte karakter, differensieringen av funksjonene osv.

En slik henvisning har et skinn av vitenskaplighet» og dysser ypperlig spissborgeren i søvn, da den tilslører det viktigste og grunnleggende: samfunnets kløvning i uforsonlig fiendtlige klasser.

Uten denne kløvningen ville «den selvvirksomme væpnete organisasjon av befolkningen» ved sin kompliserthet, sitt høye tekniske nivå osv. skille seg fra den primitive organisasjonen hos apehorden, som bruker stokker, eller urmenneskene eller de menneskene som er sluttet sammen i slektssamfunn, men en slik organisasjon ville likevel være mulig.

Den er umulig fordi det siviliserte samfunn er spaltet i fiendtlige og dét uforsonlig fiendtlige klasser hvis «selvvirksomme» væpning ville føre til væpnet kamp mellom dem. Staten utformer seg, det blir skapt en særskilt makt, særskilte avdelinger av væpnete mennesker, og hver revolusjon som ødelegger statsapparatet, viser oss klart og tydelig hvordan den herskende klasse søker å fornye de Særskilte avdelinger av væpnete mennesker som tjener den, og hvordan den undertrykte klasse legger vinn på å skape en ny organisasjon av dette slaget, en organisasjon som er i stand til å tjene ikke utbytterne, men de utbyttede.

I den omtalte betraktning stiller Engels teoretisk det samme spørsmål som hver stor revolusjon stiller oss praktisk, anskuelig og dertil i masseaksjonens omfang, nemlig spørsmålet om det innbyrdes forhold mellom de «særskilte» avdelinger av væpnete mennesker og «befolkningens selvvirksomme væpnete organisasjon». Vi skal få se hvilken konkret illustrasjon til dette spørsmålet erfaringene fra de europeiske og russiske revolusjonene har gitt.

Men la oss komme tilbake til Engels’ framstilling.

Han peker på at denne offentlige voldsmakt stundom, f. eks. lier og der i Nord-Amerika, er svak (det dreier seg om et sjeldent unntak i det kapitalistiske samfunn og om de deler av Nord Amerika i dets førimperialistiske periode, der den frie kolonisten dominerte), men at den alminnelig talt blir sterkere:

«. . . Men den (den offentlige makt) styrkes i samme grad som klassemotsetningene innenfor staten skjerpes og ettersom de statene som setter grenser mot hverandre, blir større og mer folkerike; – en kan bare ta for seg vår tids Europa, hvor klasse kampen og erobringskonkurransen har skrudd den offentlig makt opp til en slik høyde at den truer med å sluke hele sal funnet og selv staten.»

Dette er skrevet ikke seinere enn begynnelsen av nittiårene i forrige århundre. Det siste forord av Engels er datert 16. juni 1891 Den gang var vendingen til imperialisme – både i betydningen trustenes fullstendige herredømme, i betydningen kjempebankenes allmakt og i betydningen storslått kolonipolitikk osv. – bare vidt begynt i Frankrike, og i Nord-Amerika og Tyskland var den enda svakere. Siden har «erobringskonkurransen» gjort et veldig skritt framover, så meget mer som jordkloden i begynnelsen annet tiår av det 20. århundre var endelig oppdelt mellom «konkurrerende erobrerne», dvs. de store røverstatene. Rustningen til lands og til vanns er siden den tid steget til det uhyrlige, røverkrigen 1914-1917 om Englands eller Tysklands verdensheredømme, om delingen av byttet har brakt den røverske statsmakt «oppsluking» av alle samfunnskrefter til randen av en katastrofe.

Engels pekte alt i 1891 på «erobringskonkurransen» som et de viktigste særkjennetegn på stormaktenes utenrikspolitikk, men i årene 1914-1917, da nettopp denne mange ganger skjerpede konkurranse har framkalt den imperialistiske krig, tilslører sosialsjåvinismens skurker forsvaret av sitt borgerskaps røverinteres med fraser om «forsvar av fedrelandet», «vern om republikken revolusjonen» osv.!

3. Staten – et redskap til utbytting av den undertrykte klasse

For å opprettholde en særskilt. offentlig makt som står over samfunnet, trengs det skatter og statsgjeld.

«Da de sitter inne med den offentlige makt og retten til å inndrive disse skattene,» skriver Engels, «står embetsmennene nå som samfunnets organer over samfunnet. Den aktelse som av fri vilje ble vist gensforfatningen, er ikke tilstrekkelig for dem selv om de kunne oppnå den . . . » Det blir skapt unntakslover om embetsmennenes hellighet og ukrenkelighet. «Den mest lurvete polititjener . . . har mer «autoritet» enn alle slektssamfunnets organer tilsammen; men sivilisasjonens mektigste fyrste og deri største statsmann eller feltherre kan misunne den ringeste slektsforstander den frivillige og ubestridte aktelse sont blir vist ham.»

Her er spørsmålet om embetsmennenes priviligerte stilling sont organer for statsmakten berørt. Som det grunnleggende framheves: hva er det som hever dem over samfunnet? Vi skal få se hvordan Pariskommunen i 1871 søkte å løse dette teoretiske spørsmålet i praksis, og hvordan Kautsky forkludret det på reaksjonær vis i 1912.

«Da staten er oppstått av behovet for å holde klassemotsetninger i sjakk, men da den samtidig er oppstått midt oppe i konflikten mellom disse klassene, så er den i regelen den mektigste, økonomisk herskende klasses stat. Denne klassen blir ved hjelp av staten også den politisk herskende klasse og får på denne måten nye midler til å holde den undertrykte klassen nede og utbytte den . . . » Ikke bare den antikke stat og føydalstaten var organer for utbyttingen av slavene og de livegne bøndene, men også den moderne representativstaten er et redskap for kapitalens utbytting av lønnsarbeidet. Unntaksvis forekommer det imidlertid perioder da de kjempende klassene holder hverandre så nær likevekt at statsmakten på vedkommende tidspunkt midlertidig oppnår en viss selvstendighet overfor begge som en tilsynelatende mekler» Slik var det med det absolutte monarkiet i det 17. og 18. århundre, slik var det med bonapartismen tinder det første og framfor alt tinder det annet franske keiserdømme, og slik er det med Bismarck i Tyskland.

Og slik er det – legger vi til for egen regning – med regjeringen Kerenski i det republikanske Russland, etter at den er gått over til å forfølge det revolusjonære proletariat, i et øyeblikk da sovjetene takket være de småborgerlige demokraters ledelse allerede er maktesløse og borgerskapet ennå ikke er sterkt nok til uten videre å jage dem fra hverandre.

I den demokratiske republikk, fortsetter Engels, «utøver rikdommen sin makt indirekte, men dess sikrere», for det første gjennom den «direkte embetsmannskorrupsjon» (Amerika) og for det annet gjennom «alliansen mellom regjeringen og børsen (Frankrike og Amerika).

I våre dager har imperialismen og bankenes herredømme «utviklet» disse to metodene for å forsvare og utøve rikdommens allmakt i hvilken som helst demokratisk republikk til en usedvanlig kunst. Når for eksempel allerede i de fØrste måneder av den demokratiske republikk i Russland, så å si i hvetebrødsdagene for ekteskapet mellom «sosialistene» – de sosialrevolusjonære og mensjevikene – og borgerskapet, herr Paltsjinski i koalisjonsregjeringen, saboterte alle rådgjerder med sikte på å bremse på kapitalistene og deres rovgriskhet, deres plyndring av statskassen ved hjelp av militærleveranser; når herr Paltsjinski som siden gikk ut av regjeringen (og naturligvis ble avløst av en annen Paltsjinski av akkurat samme kaliber), ble «belønnet» av kapitalistene med en liten post og en gasje på 120 000 rubler om året – hva kaller en så det? Direkte bestikkelse eller indirekte? Allianse mellom regjeringen og syndikatene eller «bare» vennskapelige forbindelser? Hvilken rolle spiller Tsjernov og Tsereteli, Avksentjev og Skobelev? Er de «direkte» forbundsfeller av millionærene som plyndrer staten, eller bare indirekte?

«Rikdommens» allmakt i den demokratiske republikk er sikrere fordi den ikke er avhengig av en dårlig politisk maske for kapitalismen. Den demokratiske republikk er den beste politiske maske for kapitalismen som tenkes kan, og derfor grunnfester kapitalen, etter at den (gjennom Paltsjinski, Tsjernov, Tsereteli og konsorter) har satt seg i besittelse av denne beste maske, sin makt så pålitelig, så ‘trygt at intet omskifte hverken i personer, institusjoner eller partier i den borgerlige demokratiske republikk vil rokke ved denne makten.

Det må videre framheves at Engels med største bestemthet kaller den alminnelige stemmerett et redskap for borgerskapets herredømme. Den alminnelige stemmerett, sier han, med tydelig henblikk på det tyske sosialdemokratis mangeårige erfaringer, er «gradmåleren for arbeiderklassens modenhet. Mer kan den ikke være og vil den aldri bli i den nåværende stat.»

De småborgerlige demokrater, slike som våre sosialrevolusjonære og mensjeviker såvel som deres kjødelige brødre, alle sosialsjåvinister og opportunister i Vest-Europa, venter seg nettopp «noe mer» av den alminnelige stemmerett. De selv deler den feilaktige tanke og søker å innpode den i folket, at den alminnelige stemmerett «i den nåværende stat» er i stand til virkelig å gi uttrykk for viljen til flertallet av arbeidsfolket og sikre at den blir satt ut i livet.

Vi kan her bare notere denne feilaktige tanken, bare peke på at Engels’ fullkomment klare, presise, konkrete uttalelse støtt og stadig blir forvrengt i propagandaen og agitasjonen til de «offisielle» (dvs. opportunistiske) sosialistiske partiene. En utførlig påvisning av hele uriktigheten i den tanken som Engels her forkaster, vil bli gitt i vår videre framstilling av Marx’ og Engels’ syn på den «nåværende» stat.

I sitt mest populære verk oppsummerer Engels sine synsmåter i følgende ord:

«Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greidde seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spaltning av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltningen staten til en nødvendighet. Vi nærmer oss i dag med raske skritt et utviklingstrinn i, produksjonen da disse klassers eksistens ikke bare har opphørt å være en nødvendighet, men blir en faktisk hindring for produksjonen. De vil forsvinne likså uunngåelig som de tidligere er oppstått. Med dem vil staten uunngåelig forsvinne. Det samfunn som nyorganiserer produksjonen på grunnlag av produsentenes frie og like sammenslutning, flytter hele statsmaskineriet der det da kommer til å høre hjemme: i oldsaksamlingen, sammen med spinnerokken og bronseøksen.»

Det er ikke ofte en treffer på dette sitatet i sosialdemokratiets propaganda- og agitasjonslitteratur nå for tiden. Men selv når dette sitatet forekommer, bruker en det for det meste som om en ville gjøre et slags bukk for et helgenbilde, dvs. som offisiell tilkjennegivelse av ærbødighet for Engels, uten noe som helst forsøk på å tenke over hvilket vidtrekkende og dyptgripende oppsving i revolusjonen denne «flytting av hele statsmaskineriet til oldsaksamlingen» forutsetter. Oftest mangler til og med forståelsen av det som Engels kaller statsmaskineriet.

4. Statens «bortdøen» og den voldelige revolusjon

Engels’ ord om statens «bortdøen» er så alminnelig kjent, de blir sitert så ofte, viser så klart hva kjernen i den gjengse forfalskning av marxismen til opportunisme består i, at det viser seg nødvendig å komme detaljert inn på dem. Vi siterer hele det avsnittet som de er tatt fra:

«Proletariatet tar statsmakten og gjør først produksjonsmidlene til statseiendom. Men dermed opphever det seg selv som proletariat, dermed opphever det all klasseforskjell og alle klassemotsetninger, og samtidig også staten som stat. Det hittidige samfunn, som beveget seg i klassemotsetninger, trengte staten, dvs. en organisasjon av den til enhver tid utbyttende klasse til å opprettholde sine ytre produksjonsvilkår, altså især for med vold å holde den utbyttede klasse nede i de undertrykkingsvilkår (slaveri, livegenskap eller hørighet, lønnsarbeid) som er gitt gjennom den bestående produksjonsmåte. Staten var der. offisielle representant for hele samfunnet, dets sammenfatning i en synlig korporasjon, men den var det bare for så vidt som den var staten til den klasse som selv representerte hele samfunnet for sin tid: i oldtiden de slaveeiende statsborgernes stat, i middelalderen feudaladelens stat, i vår tid borgerskapets stat. Når staten endelig virkelig blir representant for hele samfunnet, gjør den seg selv overflødig. Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse som det er nødvendig å undertrykke, så snart som sammen med klasseherredømmet og den på det tidligere produksjonsanarkiet beroende kamp om den individuelle eksistens og de derav følgende sammenstøt og utskeielser forsvinner, fins det ikke lenger noe å undertrykke som nødvendiggjør en særskilt undertrykkingsmakt, en stat. Den første handling hvormed staten virkelig opptrer som representant for hele samfunnet – overtakelsen av produksjonsmidlene i samfunnets navn – er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene område etter det andre og sovner så inn av seg selv. I stedet for en regjering over personer trer forvaltningen av saker og ledelsen av produksjonsprosesser. Staten blir ikke «avskaffet», den dør bort. Etter dette må en bedømme frasen om den «frie folkestat», en frase som hadde en midlertidig agitatorisk berettigelse, men som til sjuende og sist er vitenskapelig uholdbar; og likedan de såkalte anarkisters krav om at staten skal avskaffes i morgen, den dag.» («Herrn Eugen Duhrings Umwålzung der Wissenschaft», dritte Aufl., Stuttgart 1894, s. 301-303.)

Uten å frykte for å ta feil kan en si at av denne Engels’ vidunderlig tankerike betraktning er det bare det at staten ifølge Marx «dør bort», til forskjell fra den anarkistiske læren om «avskaffelse» av staten, som er blitt virkelig felleseie for den sosialistiske tenkning i de sosialistiske partier av i dag. Å beklippe marxismen på en slik måte betyr å redusere den til opportunisme, for det eneste som blir igjen ved en slik «fortolkning», er en uklar forestilling om en langsom, jevn, gradvis forandring, der ingen sprang og stormer, ingen revolusjon forekommer. Statens «bortdøen» etter den gjengse, alminnelig utbredte oppfatning, masseoppfatning, om en så kan si, betyr utvilsomt en tilsløring, om ikke en fornektelse av revolusjonen.

Imidlertid er en slik «fortolkning» den groveste forflatning av marxismen, en forflatning som bare borgerskapet har fordel av og som teoretisk beror på at en overser de viktigste omstendigheter og momenter, som allerede er lagt fram i den samme «resymerende» betraktningen av Engels som vi har sitert i sin helhet.

For det første. Like i begynnelsen av denne betraktningen sier Engels, at proletariatet ved å gripe statsmakten «opphever staten som stat». Hva dette betyr, er det «ikke skikk og bruk» å tenke over. Vanligvis blir det enten fullstendig ignorert eller betraktet som en slags «hegeliansk» «svakhet» hos Engels. I virkeligheten uttrykker disse ordene i korthet erfaringen fra en av de største proletariske revolusjoner, erfaringen fra Pariskommunen i 1871, som skal bli omtalt utførligere der den best passer inn. I virkeligheten taler Engels lier om «opphevelse» av borgerskapets stat gjennom den proletariske revolusjon, mens ordene om å dø bort sikter til restene av det proletariske statsvesen etter den sosialistiske revolusjon. Ifølge Engels «dør» den borgerlige stat ikke «bort», med den blir «opphevet» av proletariatet i revolusjonen. Etter denne revolusjonen dør den proletariske stat eller halvstat bort.

For det annet. Staten er «en særskilt undertrykkingsmakt». Engels gir her denne ypperlige og vidunderlig dype definisjonen med fullkommen klarhet. Men av den følger at borgerskapets «særskilte undertrykkingsmakt» mot proletariatet, en undertrykkingsmakt som en liten flokk rikfolk bruker mot arbeidsfolkets millioner, må bli avløst av proletariatets «særskilte undertrykkingsmakt» mot borgerskapet (proletariatets diktatur). Nettopp i dette består «statens opphevelse som stat». Nettopp i dette består den «handling» å overta produksjonsmidlene i samfunnets navn. Og det sier seg selv at en slik erstatning av en (borgerlig) «særskilt undertrykkingsmakt» med en annen (proletarisk) «særskilt undertrykkingsmakt» ikke under noen omstendighet kan foregå i form av en «bortdøen».

For det tredje. Når Engels taler om. «bortdøen» – til og med enda mer anskuelig og fargerikt – om «innsovning», så sikter han helt klart og bestemt til epoken etter «overtakelsen av produksjonsmidlene (gjennom staten) i hele samfunnets navn», dvs. etter den sosialistiske revolusjon. Vi vet alle at den politiske form for «staten» i denne tiden er det mest fullstendige demokrati. Men det faller ingen av de opportunistene som skamløst forvrenger marxismen, inn å tenke på at det hos Engels her følgelig er tale om «innsovning» og «bortdøen» av demokratiet. Ved første øyekast synes dette å være høyst besynderlig. Men «ubegripelig» er det bare for den som ikke har tenkt over at og så demokratiet er en stat, og at følgelig også demokratiet kommer til å forsvinne når staten forsvinner. Bare revolusjonen kan «oppheve» den borgerlige stat. Staten i det hele tatt, dvs. det mest fullstendige demokrati, kan bare «dø bort».

For det fjerde. Etter at Engels har framsatt sin berømte setning: «staten dør bort», forklarer han straks konkret at denne setningen er rettet både mot opportunistene og mot anarkistene. Og på første plass stiller Engels her den slutning av setningen om «statens bortdøen» som er rettet mot opportunistene.

En kan vedde på at av 10000 mennesker som har lest eller hørt tale om statens «bortdøen», er det 9990 som overhodet ikke vet eller ikke husker at Engels rettet sine slutninger av denne setningen ikke bare mot anarkistene. Og av de øvrige ti er det sikkert ni som ikke vet hva den «frie folkestat» er for noe, og hvorfor det ligger et angrep på opportunistene i angrepet på denne parolen. Slik skrives historien! Slik blir den store revolusjonære lære umerkelig tilpasset til det herskende spissborgervesen. Slutningen mot anarkistene er blitt gjentatt tusen ganger, forflatet, hamret inn i hodene mest forenklet og er blitt sterk som en fordom. Men slutningen mot opportunistene er blitt tilslørt og «glemt»!

Den «frie folkestat» var et programkrav og en stående parole for de tyske sosialdemokratene i syttiårene. Noe som helst politisk innhold, bortsett fra en spissborgerlig høyttravende beskrivelse av begrepet demokrati, har denne parolen ikke. For så vidt som den på legal vis hentydet til den demokratiske republikk, var Engels av agitatoriske grunner «midlertidig» rede til å godta det «berettigede» i denne parolen. Men denne parolen var opportunistisk, for den ga ikke bare uttrykk for en skjønnmaling av det borgerlige demokrati, men også for manglende forståelse av den sosialistiske kritikk av enhver stat i det hele tatt. Vi er for den demokratiske republikk som den for proletariatet beste statsform under kapitalismen, men vi må ikke glemme at lønnsslaveriet er folkets lodd selv i den mest demokratiske borgerlige republikk. Videre. Enhver stat er en «særskilt undertrykkingsmakt» mot den undertrykte klasse. Derfor er enhver stat ufri og ingen folkestat. Marx og Engels har gjentatte ganger i syttiårene forklart dette for sine partikamerater.

For det femte. I det samme verket av Engels der en finner betraktningen om statens bortdøen – den som alle husker – er også betydningen av den voldelige revolusjon utførlig behandlet. Den historiske vurdering av dens rolle blir hos Engels en sann lovtale over den voldelige revolusjon. Men «ingen husker» dette; å tale om betydningen av denne tanken, ja til og med bare å tenke over den er ikke skikk og bruk i de nåværende sosialistiske partier, i den daglige propaganda og agitasjon blant massene spiller disse tankene ingen rolle. Imidlertid er de uløselig forbundet med statens «bortdøen» til et harmonisk hele.

Her er disse Engels’ betraktninger:

«. . . Men at vold også spiller en annen rolle» (enn det å være utøver av det.onde) «i historien, en revolusjonær rolle, at den, som Marx sier, er fødselshjelperen for ethvert samfunn som går svangert med et nytt, at den er det redskap hvormed den samfunnsmessige bevegelse brøyter seg vei og slår i stykker stivnede, utdødde politiske former – om det står det ikke et ord hos herr Dühring. Bare med sukk og stønn medgir han muligheten av at det kanskje vil bli nødvendig å bruke vold for å styrte utbyttingsøkonomien – dessverre for enhver bruk av vold demoraliserer den som anvender den. Og det trass i det høye moralske og åndelige oppsving som har vært følgen av enhver seierrik revolusjon! Og dette i Tyskland, der et voldsomt sammenstøt som jo kan bli påtvunget folket, i det minste ville ha den fordel at det ville utslette den trelleånden som har trengt inn i den nasjonale bevissthet fra trettiårskrigens fornedrelse. Og denne sløve, saft- og kraftløse prestetenkemåten våger å trenge seg inn på det mest revolusjonære parti som historien kjenner?» («Anti-Duhring,» s. 193, tredje opplag, slutten av IV, kapitel, annet avsnitt.)

Hvordan kan denne lovtalen over den voldelige revolusjon som Engels fra 1878 til 1894, dvs. til sin død, iherdig la fram for de tyske sosialdemokratene, forenes i en lære med teorien om statens «bortdøen»?

Vanligvis forener en begge deler ved hjelp av eklektisisme, ved at en idéløst eller sofistisk på vilkårlig vis (eller for å være makthaverne til lags) tar fram snart den ene og snart den andre betraktningen. Og i 99 av 100 tilfelle, om ikke oftere, blir nettopp «bortdøen» trukket i forgrunnen. Dialektikken blir erstattet med eklektisisme: det er den vanligste, mest utbredte foreteelse i våre dagers offisielle sosialdemokratiske litteratur når det gjelder marxismen. En slik erstatning er selvsagt ikke noe nytt, den gjorde seg gjeldende til og med i den klassiske greske filosofis historie. Når en skal forfalske marxismen til opportunisme, er det forfalskningen av dialektikken til eklektisisme som lettest fører massene bak lyset, den gir en tilsynelatende tilfredsstillelse, tar tilsynelatende hensyn til alle sider ved prosessen, alle tendenser i utviklingen, alle motstridende innflytelser osv., mens den i virkeligheten ikke gir noen som helst helstøpt og revolusjonær oppfatning av den samfunnsmessige utviklingsprosessen.

Vi har allerede ovenfor talt om og skal vise det utførligere i den videre framstilling at Marx’ og Engels’ lære om den voldelige revolusjons uunngåelighet gjelder den borgerlige stat. Denne kan ikke bli avløst av den proletariske stat (proletariatets diktatur) gjennom «bortdøen» men som alminnelig regel bare gjennom en voldelig revolusjon. Engels’ lovtale over den voldelige revolusjon, som stemmer fullstendig overens med mangfoldige uttalelser av Marx (tenk på slutten av «Filosofiens elendighet» og «Det kommunistiske manifest», med den stolte og åpne erklæringen om at den voldelige revolusjon er uunngåelig; tenk på kritikken av Gothaprogrammet fra 1875) nesten tretti år seinere, der Marx ubarmhjertig hudfletter opportunismen i dette programmet) – denne lovtalen er slett ikke noe «svermeri», slett ikke noen deklamasjon, intet polemisk utfall. Nødvendigheten av systematisk å oppdra massene i dette og nettopp i dette synet på den voldelige revolusjon ligger til grunn for hele Marx’ og Engels’ lære. Det forræderiet mot deres lære som de i våre dager herskende strømninger, sosialsjåvinismen og kautskyismen, har begått, kommer særlig tydelig til ut trykk i det at begge har glemt denne propagandaen, denne agitasjonen.

Den borgerlige stats erstatning med den proletariske er umulig uten en voldelig revolusjon. Opphevelsen av den proletariske stat, dvs. opphevelsen av enhver stat, er ikke mulig på noen annen måte enn gjennom «bortdøen».

Marx og Engels ga en utførlig og konkret utvikling av dette synet idet de studerte hver enkelt revolusjonær situasjon og analyserte lærdommene av hver enkelt revolusjon. Vi går nå over til å behandle denne utvilsomt viktigste delen av deres lære.

Kapitel II – Staten og revolusjonen erfaringene fra årene 1848-1851

1. På terskelen til revolusjonen

Den modne marxismens første verker, «Filosofiens elendighet» og «Det kommunistiske manifest», skriver seg fra tiden like før revolusjonen i 1848. Av denne grunn har vi her ved siden av en framstilling av det almene grunnlag for marxismen til en viss grad en gjenspeiling av den konkrete revolusjonære situasjon på den tid, og derfor vil det nok være mer hensiktsmessig å undersøke hva forfatterne av disse verkene skrev om staten, like før de trakk sine slutninger av erfaringene fra årene 1848-1851.

«Den arbeidende klasse,» skriver Marx i «Filosofiens elendighet», «vil i utviklingens løp i stedet for det gamle borgerlige samfunn sette en assosiasjon som utelukker klassene og motsetningen mellom dem, og det vil ikke lenger forekomme noen egentlig politisk makt, fordi det nettopp er den politiske makt som er det offisielle uttrykk for klassemotsetningen innenfor det borgerlige samfunn.» (S. 182 i den tyske utgaven fra 1885.)

Det er lærerikt å jamføre denne almene framstilling av tanken om statens forsvinning etter opphevelsen av klassene med den ut legning som er gitt i «Det kommunistiske manifest», som Marx og Engels skrev noen måneder seinere – nemlig i november 1847:

«Idet vi skildret hovedfasene i proletariatets utvikling, fulgte vi den mer eller mindre skjulte borgerkrig innenfor det be stående samfunn til det punkt der den bryter ut i åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold . . .

Allerede ovenfor så vi at det første skritt i arbeiderrevolusjonen er proletariatets opphøyelse til herskende klasse, erobringen av demokratiet.

Proletariatet kommer til å bruke sitt politiske herredømme til litt etter litt å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og øke mengden av produksjonskrefter så hurtig som mulig.» (S. 31 og 37, sjuende tyske opplag, 1906.)

Her har vi formuleringen av en av marxismens mest betydningsfulle og viktigste tanker i spørsmålet om staten, nemlig tanken om «proletariatets diktatur» (det uttrykket Marx og Engels begynte å bruke etter Pariskommunen), videre en overmåte interessant definisjon av staten, som likeens hører til marxismens «glemte ord». «Staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat.»

Det er ikke bare det at denne definisjon av staten aldri er blitt klarlagt i de offisielle sosialdemokratiske partiers herskende propaganda og agitasjonslitteratur. Mer enn det. Den er blitt direkte glemt, da den er fullstendig uforenlig med reformismen, da den er et slag i ansiktet på de gjengse opportunistiske fordommer og småborgerlige illusjoner om en «fredelig utvikling av demokratiet».

Proletariatet trenger staten – det gjentar alle opportunister, sosialsjåvinister og kautskyanere, idet de forsikrer at dette er Marx’ lære; men de «glemmer» å legge til for det første at proletariatet ifølge Marx bare trenger en bortdøende stat, dvs. en stat som er slik innrettet at den straks begynner å dø bort og ikke kan annet enn dø bort. Og for det annet trenger arbeidsfolket «staten», «dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat».

Staten er en særskilt maktorganisasjon, en voldsorganisasjon for å undertrykke en klasse. Men hvilken klasse er det proletariatet må undertrykke? Naturligvis bare utbytterklassen, dvs. borgerskapet. Arbeidsfolket trenger staten bare for å slå ned utbytternes motstand, men å lede denne nedslåingen, å virkeliggjøre den er bare proletariatet i stand til, som den eneste helt ut revolusjonære klasse, som den eneste klasse som evner å samle alle arbeidende og utbyttede i kampen mot borgerskapet for å avskaffe det for godt.

Utbytterklassene trenger det politiske herredømme for å opprettholde utbyttingen, dvs. av hensyn til den egennyttige interessen til et forsvinnende lite mindretall mot det overveldende folkeflertall. De utbyttede klasser trenger det politiske herredømme for fullstendig å avskaffe enhver utbytting. dvs. i det overveldende folkeflertalls interesse mot det forsvinnende lille mindretall av moderne slaveeiere, dvs. godseierne og kapitalistene.

De småborgerlige demokrater, disse angivelige sosialister, som erstatter klassekampen med drømmer om klasseharmoni, forestilte seg også den sosialistiske omveltningen på en drømmerisk måte, ikke som omstyrtning av utbytterklassen, men som mindretallets fredelige underordning under flertallet som er blitt klar over sine oppgaver. Denne småborgerlige utopi, som er uløselig forbundet med anerkjennelsen av en stat som står over klassene, førte i praksis til forræderi mot de arbeidende klassers interesser, noe som historien om de franske revolusjonene i 1848 og 1871 og erfaringene fra «Sosialistenes» deltakelse i borgerlige ministerier i England, Frankrike, Italia og andre land i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre har vist.

Marx kjempet hele sitt liv mot denne småborgerlige sosialismen, som nå er vekket til nytt liv i Russland av det sosialrevolusjonære og det mensjevikiske parti. Marx utviklet læren om klassekampen konsekvent til læren om den politiske makt, om staten.

Å styrte borgerskapets herredømme er bare mulig for proletariatet som en særskilt klasse hvis Økonomiske eksistensvilkår forbereder det til denne omstyrtingen, gir det mulighet og kraft til å gjennomføre den. Mens borgerskapet splitter og pulveriserer bøndene og alle småborgerlige lag, slutter proletariatet dem sammen, forener og organiserer dem. Bare proletariatet er – i kraft av sin økonomiske rolle i storproduksjonen – i stand til å være føreren for alle arbeidende og utbyttede masser, som ofte blir utbyttet, kuet og undertrykt av borgerskapet ikke mindre, men mer enn proletarene, men som ikke er i stand til å føre en selvstendig kamp for sin frigjøring.

Læren om klassekampen, som Marx har anvendt på spørsmålet om staten og den sosialistiske revolusjon, fører nødvendigvis til anerkjennelse av proletariatets politiske herredømme, dets diktatur, dvs. en makt som ikke deles med noen og som støtter seg direkte på massenes væpnete makt. Omstyrtingen av borgerskapet kan bare gjennomføres ved at proletariatet hever seg til en herskende klasse, som er i stand til å slå ned borgerskapets uunngåelige, desperate motstand og organisere alle arbeidende og utbyttede masser til å nyordne økonomien.

Proletariatet trenger statsmakten, en sentralisert maktorganisasjon, en voldsorganisasjon, både til å undertrykke motstanden fra utbytterne og til å lede den store massen av befolkningen, bøndene, småborgerskapet, halvproletarene, for å sette den sosialistiske Økonomien «i sving».

Ved å oppdra arbeiderpartiet oppdrar marxismen proletariatets fortropp, som er i stand til å ta makten og føre hele folket til sosialismen, å lede og organisere det nye samfunnssystemet, å være lærer, leder og fører for alle arbeidende og utbyttede i utformingen av deres samfunnsmessige liv uten borgerskapet og mot borgerskapet. Den i dag herskende opportunisme derimot fostrer av arbeiderpartiet representanter for de bedre lønnede arbeiderne som blir fremmede for massene, forstår å «innrette seg» tålelig bra under kapitalismen, selger sin førstefødselsrett for en rett linser, dvs. gir på båten rollen som revolusjonære førere for folket mot borgerskapet.

«Staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat» – denne Marx’ teori henger uløselig sammen med hele hans lære om proletariatets revolusjonære rolle i historien. FulIendingen av denne rollen er det proletariske diktatur, proletariatets politiske herredømme.

Men hvis proletariatet trenger staten som en særskilt voldsorganisasjon mot borgerskapet, så oppstår av seg selv spørsmålet om det er tenkelig å skape en slik organisasjon uten på forhånd å tilintetgjøre den statsmaskin som borgerskapet har skapt for seg. «Det kommunistiske manifest» fører oss direkte til denne slutningen, og Marx taler om den når han trekker fasiten av erfaringene fra revolusjonen 1848-1851.

2. Revolusjonens resultater

I det spørsmålet om staten som interesserer oss, sammenfatter Marx resultatene av revolusjonen 1848-1851 i følgende resonnement i sitt verk «Louis Bonapartes attende brumaire»:

«Men revolusjonen er grundig. Den er ennå på reise gjennom skjærsilden. Den gjør sitt verk metodisk. Til 2. desember 1851» (den dagen da Louis Bonaparte gjorde statskupp) «hadde den fullført den ene halvpart av sitt forberedende arbeid, nå fullfører den den andre. Den fullkommengjør først den parlamentariske makt for å kunne styrte den. Nå da den har oppnådd dette, fullkommengjør den den utøvende makt, reduserer den til dens reneste uttrykk, isolerer den, stiller den overfor seg selv som en eneste bebreidelse, for å konsentrere alle sine ødeleggelseskrefter mot den» (uthevet av meg). «Og når den har fullført den andre halvpart av sitt forberedende arbeid, vil Europa hoppe opp fra sitt sete og juble: Du graver godt, gamle muldvarp!

Denne utøvende makt med sin kolossale byråkratiske og militære organisasjon, med sitt vidløftige og kunstige statsmaskineri, en embetsmannshær på en halv million ved siden av en hær på nok en halv million, dette fryktelige snyltervesenet som slynger seg som et nett om det franske samfunnslegemet og stopper til alle dets porer, oppsto i det absolutte monarkis tid, under feudalismens forfall, som det hjalp til med å påskynde.» Den første franske revolusjon utviklet sentraliseringen, «men samtidig også regjeringsmaktens omfang, attributter og håndlangere. Napoleon fullendte dette statsmaskineriet. Det legitime monarki og julimonarkiet føyde ikke noe til, annet enn en større arbeidsdeling . . .

Endelig så den parlamentariske republikk i sin kamp mot revolusjonen seg nødt til sammen med undertrykkingstiltakene å forsterke regjeringsmaktens midler og sentralisasjon. Alle omveltninger fullkommengjorde denne maskinen istedenfor å knuse den» (uthevet av meg). «De partiene som skiftevis kjempet om herredømmet, betraktet erobringen av denne veldige statsbygningen som seierherrens viktigste bytte.» («Louis Bonapartes attende brumaire», s. 98 og 99, fjerde opplag, Hamburg 1907.)

I denne storslagne betraktning gjør marxismen et veldig skritt framover sammenliknet med «Det kommunistiske manifest». Der blir spørsmålet om staten ennå behandlet ytterst abstrakt, i helt generelle begreper og ordelag. Her blir spørsmålet stilt konkret, og det blir trukket en ytterst konsis, bestemt, praktisk håndgripelig slutning: alle tidligere revolusjoner har fullkommengjort statsmaskineriet, luen en må slå det i stykker, knuse det.

Denne slutningen er det viktigste og grunnleggende i marxismens ]ære om staten. Og nettopp dette grunnleggende er ikke bare blitt fullstendig glemt av de herskende offisielle sosialdemokratiske partiene, men også (som vi skal få se lenger nede) direkte forvrengt av Den 2. internasjonales mest framtredende teoretiker, K. Kautsky.

I «Det kommunistiske manifest» er det gitt en sammenfatning av de almene resultater av historien som tvinger oss til å oppfatte staten som et organ for klasseherredømme og fører til den unngåelige slutning at proletariatet ikke kan styrte borgerskapet uten at det på forhånd har erobret den politiske makt, uten at det har oppnådd det politiske herredømme og forvandlet staten til «det som herskende klasse organiserte proletariat», og at denne proletariske stat straks etter sin seier vil begynne å dø bort, for i en stat uten klassemotsetninger er staten unødvendig og umulig. Her reises ikke spørsmålet om hvordan denne avløsningen av den borgerlige stat med den proletariske vil foregå – sett ut fra den historiske utviklings standpunkt.

Nettopp dette spørsmålet er det Marx stiller og løser i 1852. Trofast mot sin filosofi, den dialektiske materialisme, tar Marx den historiske erfaring fra de store revolusjonsårene 1848-1851 som grunnlag. Marx’ lære er her som alltid ellers en sammenfatning av erfaringen, som er gjennomstrålet av en dyp filosofisk verdensanskuelse og et rikt kjennskap til historien.

Spørsmålet om staten blir stilt konkret: hvordan er den borgerlige stat, dette statsmaskineriet som er nødvendig for borgerskapets herredømme, oppstått historisk? Hvilke forandringer har den gjennomgått, hvordan er dens utvikling i løpet av de borgerlige revolusjoner overfor de selvstendige aksjoner fra de undertrykte klassers side? Hva er proletariatets oppgaver når det gjelder dette statsmaskineriet?

Den sentraliserte statsmakten som er karakteristisk for det borgerlige samfunn, oppsto i absolutismens nedgangstid. Det er to institusjoner som er særlig typiske for dette statsmaskineriet: embetsstanden og den stående hær. I Marx’ og Engels’ verker er det mange ganger omtalt hvordan disse institusjoner er knyttet med tusen tråder nettopp til borgerskapet. Enhver arbeider har gjort erfaringer som klarlegger denne sammenhengen på den mest anskuelige og inntrengende måte. Arbeiderklassen lærer denne sammenhengen å kjenne på sin egen kropp – derfor oppfatter den også så lett vitenskapen om det uunngåelige i denne sammenhengen og tilegner seg den så grundig,, – en vitenskap som de småborgerlige demokrater enten av uvitenhet og lettferdighet avviser, eller enda lettferdigere – anerkjenner «i sin alminnelighet», samtidig som de glemmer å trekke de tilsvarende praktiske slutninger.

Embetsstanden og den stående hær er en «parasitt» på det borgerlige samfunns kropp, en parasitt som er oppstått av de indre motsetninger som splitter dette samfunnet, men nettopp en parasitt som «stopper til» livsporene. Den kautskyanske opportunismen som nå hersker i det offisielle sosialdemokratiet, mener at den oppfatningen som ser et «snyltelegeme» i staten, er noe som spesielt og utelukkende særkjenner anarkismen. Denne forvrengningen av marxismen passer naturligvis utmerket for de småborgerne som har degradert sosialismen til den uhørte skam å rettferdiggjøre. og skjønnmale den imperialistiske krig ved å anvende begrepet «fedrelandsforsvar» på denne krigen, men likevel er og blir det en absolutt forvrengning.

Gjennom alle de borgerlige revolusjoner som Europa har opplevd en mangfoldighet av siden feudalismens forfall, går utviklingen, fullkommengjøringen og konsolideringen av dette embetsmanns- og militærapparatet. I særdeleshet blir nettopp småborgerskapet, gjennom dette apparatet, som skaffer de øvre lag av bøndene, småhåndverkerne, handelsmennene osv. forholdsvis bekvemme, rolige og ærefulle småposter som hever deres innehavere opp over folket, i betydelig grad trukket over på storborgerskapets side og underlagt det. Se på det som har gått for seg i Russland i halvåret etter den 12. mars (27. februar) 1917: embeter som tidligere fortrinnsvis tilfalt svartehundre-folkene, er blitt et bytte for kadettene,s) mensjevikene og de sosialrevolusjonære. På alvorlige reformer tenkte en i grunnen slett ikke, en strebet etter å utsette dem «til den konstituerende forsamling» – men innkallingen av den konstituerende forsamling skulle saktelig treneres til krigens slutt. Men når det gjaldt å dele byttet, besette postene som ministre, statssekretærer, generalguvernører osv, osv., da var det ingen nøling og ingen venting på noen konstituerende forsamling! Spillfekteriet med de forskjellige kombinasjoner ved regjeringsdannelsen var i grunnen bare et uttrykk for denne fordeling og nyfordeling av byttet som foregikk både oppe og nede, i hele landet, i hele den sentrale og lokale forvaltning. Resultatet, det objektive resultatet av halvåret fra 12. mars (27. februar) til 9. september (27. august) står fast: reformene er lagt til side, fordelingen av embetene har funnet sted, og feilene ved fordelingen er blitt korrigert ved noen nyfordelinger.

Men jo flere «nyfordelinger» i embetsapparatet mellom de forskjellige borgerlige og småborgerlige partier (mellom kadettene, de sosialrevolusjonære og mensjevikene, når en tar det russiske eksempel), dess klarere blir det for de undertrykte klasser og proletariatet i spissen for dem at det består et uforsonlig fiendskap mellom dem og hele det borgerlige samfunn. Derfor blir det nødvendig for alle borgerlige partier, selv for de mest demokratiske, deriblant også de «revolusjonær-demokratiske», å skjerpe undertrykkingstiltakene mot det revolusjonære proletariat, å styrke undertrykkingsapparatet, dvs. det samme statsmaskineriet. Denne utviklingen tvinger revolusjonen til å «konsentrere alle sine ødeleggelsesmidler» mot statsmakten, tvinger den til å sette seg som oppgave ikke å forbedre statsmaskineriet, men å ødelegge, å tilintetgjøre det.

Ikke logiske overveielser, men den faktiske utvikling av begivenhetene, den levende erfaring fra årene 1848-1851 var det som førte til at denne oppgaven ble stilt slik. Hvor strengt Marx holdt seg til kjensgjerningene i den historiske erfaring, viser seg i det at han i 1852 ennå ikke stiller det konkrete spørsmål om hva skal erstatte dette statsmaskineriet som skal tilintetgjøres. Erfaringen ga dengang ennå ikke noe materiale for dette spørsmålet som ble satt på dagsordenen av historien seinere, i 1871. 1 1852 kunne en med nøyaktigheten i en naturhistorisk iakttakelse bare slå fast at den proletariske revolusjon var kommet fram til oppgaven å «konsentrere alle sine ødeleggelsesmidler» mot statsmakten, til oppgaven å «slå i stykker» statsmaskineriet.

Her kan det spørsmål dukke opp om en generalisering av Marx’ erfaring, iakttakelser og slutninger, om en overføring av dem til mer omfattende områder enn Frankrikes historie i de tre årene 1848-1851 er riktig. For å analysere dette spørsmålet vil vi først minne om en bemerkning av Engels og siden gå over til det faktiske materiale.

«Frankrike», skriver Engels i forordet til tredje opplag av «Attende brumarire «er det landet der de historiske klassekamper mer enn andre steder hver gang er blitt utkjempet like til en avgjørelse, der altså også de skiftende politiske former innenfor hvilke de beveger seg og som gir uttrykk for deres resultater, er preget av de skarpeste konturer. Frankrike, som var midtpunkt for feudalismen i middelalderen, mønsterlandet for det enhetlige stendermonarkiet siden renessansetiden, har knust feudalismen i den store revolusjon og grunnlagt borgerskapets rene herredømme i en klassisk form som intet annet europeisk land. Og også det oppadstigende proletariats kamp mot det herskende borgerskap opptrer her i en akutt form som er ukjent andre steder.» (S. 4 i opplaget fra 1907.)

Den siste bemerkningen er foreldet, da det siden 1871 er inn trådt et avbrekk i det franske proletariats revolusjonære kamp, enda denne avbrytelsen, hvor lenge den enn kan komme til å vare, på ingen måte utelukker muligheten av at Frankrike i den kommende proletariske revolusjon vil vise seg å være det klassiske land for klassekampen like til avgjørelsen.

Men la oss ta et overblikk over historien til de framskredne land ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. Vi vil få se at den samme prosess fant sted langsommere, mer mangeartet, på en meget videre skueplass: på den ene siden utbygging av den «parlamentariske makt», både i de republikanske land (Frankrike, Amerika, Sveits) og i de monarkiske (England, til en viss grad Tyskland, Italia, de skandinaviske land osv.) – på den andre siden kamp om makten mellom de forskjellige borgerlige og småborgerlige partier, som delte og nyfordelte «byttet» av statsembeter mens grunnlaget for den borgerlige ordning forble uforandret, – endelig fullkommengjøringen og konsolideringen av den «Utøvende makt», dens embetsmanns- og militærapparat.

Det er ikke tvil om at dette er fellestrekk i hele den nyere utvikling i de kapitalistiske stater i det hele tatt. Frankrike har i de tre årene 1848-1851 i rask, heftig konsentrert form oppvist de samme utviklingsprosesser som er karakteristiske for hele den kapitalistiske verden.

Men i særdeleshet oppviser imperialismen – bankkapitalens, de kjempemessige kapitalistmonopolenes epoke, den epoken da monopolkapitalismen vokser over i statsmonopolistisk kapitalisme – en usedvanlig styrking av «statsmaskineriet», en makeløs vekst i dets embetsmanns- og militærapparat i samband med en Øking av undertrykkingstiltakene mot proletariatet både i de monarkiske og også i de frieste, republikanske land.

Verdenshistorien fører nå utvilsomt i langt større monn enn det var tilfelle i 1852, til «konsentrering av alle krefter» i den proletariske revolusjon om «ødeleggelsen» av statsmaskineriet.

Hva proletariatet kommer til å sette i stedet for det – om det har Pariskommunen gitt et ytterst lærerikt materiale.

3. Hvordan marx stilte spørsmålet i 1852

I 1907 offentliggjorde Mehring i tidsskriftet «Die Neue Zeit» (bind XXV, 2, s. 164) utdrag av et brev fra Marx til Weidemeyer, datert 5. mars 1852. Dette brevet inneholder blant annet følgende bemerkelsesverdige betraktning:

«Hva meg angår, så er det ikke min fortjeneste å ha oppdaget klassenes eksistens i det moderne samfunn, og heller ikke kam pen mellom dem. Borgerlige historikere hadde lenge før meg skildret den historiske utvikling av denne klassekampen, og borgerlige økonomer – klassenes økonomiske anatomi. Det nye jeg gjorde, var å bevise: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til bestemte historiske faser i produksjonens utvikling (historische Entwiklungspliasen der Produktion), 2) at klasse kampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur, 3) at dette diktaturet selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn . . . »

I disse ordene lyktes det Marx med slående klarhet å uttrykke, for det første den viktigste og grunnleggende forskjell mellom hans lære og læren til borgerskapets fremste og dypeste tenkere, og for det annet kjernen i sin lære om staten.

Det blir sagt og skrevet meget ofte at hovedsaken i Marx’ lære er klassekampen. Men det er ikke riktig. Og denne usannheten fører svært ofte til opportunistisk forvrengning av marxismen, forfalskning av den på en slik måte at den blir akseptabel for borgerskapet. For læren om klassekampen ble ikke skapt av Marx, men av borgerskapet før Marx, og alminnelig talt er den akseptabel for borgerskapet. Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan framleis befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning. og den borgerlige politikk. Å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjell mellom marxisten og den vanlige små- (såvel som stor-)borgeren. Dette må være prøvestenen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen. Og det er ikke noe rart i at da Europas historie stilte arbeiderklassen ansikt til ansikt med dette spørsmålet i praksis, da viste det seg at ikke bare alle opportunister og reformister, men også alle «kautskyanere» (folk som vakler mellom reformismen og marxismen) var ynkelige filistere og småborgerlige demokrater, som tar avstand fra proletariatets diktatur. Kautskys brosjyre «Proletariatets diktatur», som ble offentliggjort i august 1918, dvs. lenge etter første opplag av denne boka, er et fullkomment eksempel på småborgerlig forvrengning av marxismen og ynkelig fornektelse av den i praksis, samtidig som han hykkelsk anerkjenner den i ord (se min brosjyre «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», Petrograd og Moskva 1918).

Den moderne opportunisme, personifisert i dens hovedrepresentant, eks- marxisten K. Kautsky, passer fullstendig inn i Marx’ karakteristikk av det borgerlige standpunkt som er anført ovenfor, for denne opportunismen begrenser området for anerkjennelsen av klassekampen til de borgerlige relasjoners sfære. (Innenfor denne sfæren, innenfor dens ramme vil ikke en eneste dannet liberaler nekte klassekampen sin «prinsipielle» anerkjennelse) Opportunismen utstrekker ikke anerkjennelsen av klassekampen til det som er hovedsaken, til overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen, til perioden da borgerskapet blir styrtet og fullstendig tilintetgjort, men stanser opp foran den. I virkeligheten er denne perioden uunngåelig en periode av makeløst voldsom klassekamp i makeløst skjerpede former, og følgelig må også staten i denne perioden uunngåelig være en stat som er demokratisk på en ny måte (for proletariatet og de eiendomsløse i det hele tatt) og diktatorisk på en ny måte (mot borgerskapet).

Videre. Kjernen i Marx’ lære om staten er bare blitt mestret av dem som forstår at en enkelt klasses diktatur er nødvendig ikke bare for ethvert klassesamfunn i sin alminnelighet, ikke bare for proletariatet som har styrtet borgerskapet, men også for hele den historiske periode som skiller kapitalismen fra det «klasseløse samfunn», fra kommunismen. Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjelligartet, men deres vesen er det samme: alle disse statene, uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget borgerskapets diktatur. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt frambringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er og blir ubetinget det samme: proletariatets diktatur.

Kapitel III – Staten og revolusjonen erfaringene fra Pariskommunen 1871 Marx’ analyse

1. Hva var det heroiske i kommunardenes forsøk?

Det er kjent at Marx noen måneder før Kommunen, høsten 1870, advarte arbeiderne i Paris og påviste at et forsøk på å styrte regjeringen ville være en heroisk dårskap. Men da den avgjørende kampen ble påtvunget arbeiderne i mars 1871 og de tok kampen opp, da oppstanden var blitt en kjensgjerning, hilste Marx, trass i de dårlige utsiktene, den proletariske revolusjonen med den største begeistring. Marx tviholdt ikke på en pedantisk fordømmelse av den « utidsmessige» bevegelsen, slik som den så sørgerlig berømte russiske renegat fra marxismen Plekhanov gjorde, han som i november 1905 skrev og egget arbeiderne og bøndene til kamp, men etter desember 1905 skrek som en vaskeekte liberaler: «En burde ikke lia grepet til våpen.»

Men Marx nøyde seg ikke med å beundre heltemotet hos de, som han uttrykte seg, «himmelstormende» kommunardene. I den revolusjonære massebevegelsen, selv når den ikke nådde sitt mål, så han et historisk forsøk av uhyre rekkevidde, et visst skritt framover i den proletariske verdensrevolusjon, et praktisk skritt som er viktigere enn hundrevis av programmer og utgreiinger. Å analysere dette forsøket, å trekke lærdommer for taktikken av det, å overprøve sin egen teori på grunnlag av dette forsøket det var den oppgaven Marx satte seg.

Den eneste «rettelse» som Marx fant det nødvendig å gjøre i «Det kommunistiske manifest», gjorde han på grunnlag av Pariskommunardenes revolusjonære erfaringer.

Det siste forordet til det nye tyske opplaget av «Det kommunistiske manifest», som er undertegnet av begge manifestets forfattere, er datert 24. juni 1872. 1 dette forordet erklærer forfatterne, Karl Marx og Friedrich Engels, at «Det kommunistiske manifest»s program «i dag på enkelte steder er foreldet».

«I særdeleshet,» fortsetter de, «har Kommunen gitt beviset for at ‘arbeiderklassen ikke rett og slett kan overta det ferdige statsmaskineriet og sette det i gang for sine egne formål’ »

De ordene i dette sitatet som er satt i enkle anførselstegn, har forfatterne tatt fra Marx’ skrift «Borgerkrigen i Frankrike».

Marx og Engels tilla altså den ene hoved- og grunnlærdommen av Pariskommunen en så veldig betydning at de tok den med som en vesentlig rettelse til «Det kommunistiske manifest».

Det er overmåte betegnende at nettopp denne vesentlige rettelsen er blitt forvrengt av opportunistene, og at dens mening sikkert er ukjent for ni av ti, om ikke nittini av hundre av dem som leser «Det kommunistiske manifest». Vi skal komme utførlig inn på denne forvrengningen seinere, i det kapitlet som spesielt behandler forvrengningene. Foreløpig tør det være nok å notere at den gjengse, vulgære «oppfatning» av den berømte uttalelsen av Marx som vi har sitert, går ut på at Marx har understreket idéen om den langsomme utvikling i motsetning til det å gripe makten og liknende.

I virkeligheten er det akkurat omvendt. Marx’ tanke går ut på at arbeiderklassen må slå i stykker, bryte i stykker, «den ferdige statsmaskinen» og ikke bare innskrenke seg til å ta den i sin besittelse.

Den 12. april 1871, dvs. nettopp under Kommunen, skrev Marx til Kugelmann:

«Hvis du ser etter i siste kapitel i min «Attende brumaire» ‘ så vil du finne at jeg sier at den franske revolusjons neste forsøk blir: ikke lenger, som hittil, å overføre det byråkratisk-militære maskineri fra en hånd til en annen men å bryte det i stykker, (uthevet av Marx), «og dette er forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon på kontinentet. Det er også dette forsøket våre heltemodige partikamerater i Paris har gjort.» (S. 709 i «Die Neue Zeit», bd XX, 1. årgang, 1901/02.) (Marx’ brev til Kugelmann er kommet ut på russisk i ikke mindre enn to utgaver, en av dem under min redaksjon og med forord av meg.)

Disse ordene: «å bryte i stykker det byråkratisk-militære maskineriet» inneholder kort uttrykt marxismens hovedlære i spørsmålet om proletariatets oppgaver i revolusjonen når det gjelder staten. Og nettopp denne læren er ikke bare gått fullstendig i glemmeboka, men er blitt direkte forvrengt av den herskende, kautskyanske «fortolkning» av marxismen!

Når det gjelder Marx’ henvisning til «Attende brumaire», så har vi allerede ovenfor sitert vedkommende sted i sin helhet.

Det har sin interesse spesielt å framheve to steder i den anførte betraktning av Marx. For det første innskrenker han sin slutning til kontinentet. Det var forståelig i 1871, da England var mønstret på et rent kapitalistisk land, men et land uten militarisme og i stor monn uten byråkrati. Marx utelukket derfor England, der en revolusjon og til og med en folkerevolusjon den gang syntes å være mulig, og var mulig uten ødeleggelse av det «ferdige statsmaskineri» som forutsetning.

Nå i 1917, i den første store imperialistiske krigs epoke, faller dette forbehold av Marx bort. Både England og Amerika, de største og siste representanter i verden for angelsaksisk «frihet» i den mening at der ikke fans militarisme og byråkratisme, er nå fullstendig sunket ned i den almen- europeiske, skitne, blodige sump av byråkratisk-militære institusjoner, som underordner alt under seg, undertrykker alt. Å slå i stykker, å knuse det «ferdige statsmaskineri» er nå «forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon» såvel i England som i Amerika (der det i årene 1914-1917 er utviklet til «europeisk», almenimperialistisk fullkommenhet).

For det annet fortjener den overordentlig dype bemerkningen hos Marx om at det å ødelegge det byråkratisk-militære statsapparat danner «forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon», særlig oppmerksomhet. Begrepet «folke»revolusjon syns merkelig i Marx’ munn, og de russiske plekhanovfolkene og mensjevikene, disse etterfølgere av Struve, som så gjerne ville gå for marxister, kunne nok finne på å kalle dette uttrykk hos Marx en «Iapsus». De har redusert marxismen til et så fattigslig-liberalt vrangbilde at det for dem ikke eksisterer noe utenfor det å sette den borgerlige og den proletariske revolusjon opp mot hverandre som motsetninger, og selv denne motstilling blir oppfattet på en utrolig livløs måte.

Hvis en tar revolusjonen i det 20. århundre som eksempel, så må en selvsagt oppfatte både den portugisiske og den tyrkiske revolusjon som borgerlig. Men hverken den ene eller den andre er en «folke»revolusjon, for folkemassene, det overveldende flertall av folket, har hverken i den ene eller den andre revolusjonen trådt merkbart fram aktivt, selvstendig med sine egne økonomiske og politiske krav. Derimot var den russiske borgerlige revolusjon 1905-1907 utvilsomt en «virkelig folkerevolusjon», enda den ikke oppnådde slike «glimrende» resultater som den portugisiske og den tyrkiske stundom gjorde, for stortyngden av folket, flertallet av det, de «laveste» samfunnslag, som var utpint av undertrykking og utbytting, reiste seg selvstendig, preget hele revolusjonens forløp med sine krav, sine forsøk på å bygge opp et nytt samfunn på sitt vis i stedet for det gamle som skulle ødelegges.

Proletariatet utgjorde ikke flertallet i noe land på det europeiske kontinentet i 1871. En «folke»revolusjon som virkelig trekker flertallet av folket med i bevegelsen, kunne det i ordets rette mening bare bli tale om hvis den omfattet både proletariatet og bøndene. Disse to klasser var det som den gang nettopp dannet «folket». Begge klasser er knyttet sammen ved at det «byråkratisk-militære statsmaskineri» kuer, undertrykker og utbytter dem. Å bryte ned dette maskineri, å slå det i stykker – det er dette de virkelige interessene til «folket», folkeflertallet, arbeiderne og flertallet av bøndene krever, det er «forutsetningen» for et fritt forbund mellom de fattige bønder og proletariatet, og uten et slikt forbund er ikke demokratiet varig og stabilt og den sosialistiske omdannelsen er umulig.

Til et slikt forbund var det som kjent også at Pariskommunen brøytet seg vei, men som følge av en rekke årsaker av indre og ytre art nådde den ikke sitt mål.

Følgelig har Marx, da han talte om en «virkelig folkerevolusjon», uten i minste monn å glemme småborgerskapets særegenheter (han snakket mye og ofte om dem), tatt nøye hensyn til det faktiske styrkeforhold mellom klassene i de fleste stater på Europas fastland i 187 1. Men på den annen side konstaterte han at «istykkerslåingen» av statsmaskineriet er nødvendig både i arbeidernes og bøndenes interesse, forener dem og stiller dem overfor den felles oppgave å fjerne «parasitten» og erstatte den med noe nytt.

Men med hva?

2. Hva skal det istykkerslåtte statsmaskineriet erstattes med?

På dette spørsmålet ga Marx ennå i 1847, i «Det kommunistiske manifest», et helt abstrakt svar, – rettere sagt: et svar som pekte på oppgavene, men ikke på metodene for å løse dem. Det må erstattes med «proletariatets organisasjon som herskende klasse», med «erobringen av demokratiet», – det var svaret «Det kommunistiske manifest» ga.

Uten å innlate seg på utopier ventet Marx at massebevegelsens erfaring skulle gi svar på spørsmålet om hvilke konkrete former denne organisasjonen av proletariatet som herskende klasse ville få, på hvilken måte denne organisasjonen skulle forenes med den mest fullstendige og konsekvente «erobring av demokratiet».

I sin «Borgerkrigen i Frankrike» underkaster Marx Kommunens erfaringer, hvor små de enn var, den omhyggeligste analyse. Vi siterer her de viktigste stedene fra dette skriftet:

I det 19. århundre utviklet den fra middelalderen stammende «sentraliserte statsmakt seg, med sine allestedsnærværende organer – stående hær, politi, byråkrati, geistlighet, dommerstand». Etter hvert som klassemotsetningen mellom kapital og arbeid utviklet seg, «fikk statsmakten mer og mer karakter av en offentlig makt til å undertrykke arbeiderklassen, en maskin for klasseherredømme. Etter hver revolusjon som betyr et framskritt i klassekampen, trer statsmaktens rent undertrykkende karakter mer og mer åpent fram Etter revolusjonen fra 1848 til 1849 blir statsmakten «kapitalens nasjonale krigsberedskap mot arbeidet». Det annet keiserdømme befester dette.

«Keiserdømmets rake motsetning var Kommunen.» « Kommunen var den bestemte form «for en republikk som ikke bare skulle avskaffe den monarkiske form for klasseherredømme, men selve klasseherredømmet . . . »

Hva besto så denne «bestemte» form for den proletariske, sosialistiske republikk i? Hvordan var den staten som den hadde begynt å bygge opp?

«. . . Kommunens første dekret var . . . undertrykkelsen av den stående hær og dens erstatning med det væpnete folk . . . » Dette kravet står nå på programmet til alle partier som kaller seg sosialistiske. Men hva deres programmer var verd, ser en best av våre sosialrevolusjonære og mensjevikenes opptreden, de som nettopp etter revolusjonen den 27. februar i praksis har gitt avkall på å sette dette kravet ut i livet!

«Kommunen ble dannet av de bystyremedlemmer som ble valgt med alminnelig stemmerett i de forskjellige distriktene i Paris. De var ansvarlige og kunne avsettes når som helst. Flertallet av dem besto selvsagt av arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderklassen . . . Politiet, som før hadde vært et redskap for statsregjeringen, ble øyeblikkelig fratatt alle sine politiske funksjoner og omgjort til et ansvarlig organ for Kommunen som kunne avsettes til enhver tid. Likeså embetsmennene innen alle andre forvaltningsgrener. Fra medlemmene av Kommunen og nedover måtte den offentlige tjeneste utføres for arbeiderlønn. Privilegiene og representasjonspengene til de høye statsembetsmennene forsvant sammen med disse embetsmennene . . . Så snart den stående hær og politiet, redskapene for den gamle regjerings materielle makt, var fjernet, gikk Kommunen straks i gang med å knekke det åndelige undertrykkingsredskap, prestenes makt . . . Embetsdommerne mistet sin tilsynelatende uavhengighet . . . fra nå av skulle de velges, være ansvarlige og kunne avsettes . . . »

Kommunen erstattet således tilsynelatende «bare» det istykkerslåtte statsmaskineriet med et mer fullstendig demokrati: avskaffelse av den stående hær, fullstendig valgbarhet og avsettelighet for alle embetspersoner. Men i virkeligheten betyr dette «bare» at disse institusjoner i veldig utstrekning ble erstattet med institusjoner av prinsipielt annen art. Her kan en iaktta nettopp et av de tilfelle av «forvandling av kvantitet til kvalitet»: demokratiet som blir gjennomført med denne ytterste fullstendighet og konsekvens, forvandler seg fra et borgerlig demokrati til et proletarisk, fra stat (= en særskilt makt til å undertrykke en bestemt klasse) til noe som egentlig ikke er noen stat lenger.

Det er ennå nødvendig å undertrykke borgerskapet og dets motstand. For Kommunen var dette særlig nødvendig, og en av årsakene til dens nederlag var at den ikke gjorde det besluttsomt nok. Men det undertrykkende organ er her allerede flertallet og ikke mindretallet av befolkningen som det alltid har vært, både under slaveriet, livegenskapet eller lønnsslaveriet. Men når folkeflertallet selv undertrykker sine undertrykkere, så er en «særskilt undertrykkingsmakt» ikke nødvendig Ienger! I denne betydning begynner staten å dø bort. Istedenfor særskilte institusjoner for et privilegert mindretall (privilegert embetsstand, befalet i den stående hær) kan flertallet selv utføre dette direkte, og jo større del hele folket har i utøvelsen av statsmaktens funksjoner, dess mindre behov blir det for denne makten.

Særlig bemerkelsesverdig i så måte er et tiltak av Kommunen som Marx understreker: avskaffelsen av representasjonspenger av alle slag, av alle finansielle særretter for embetsmennene, nedsettelsen av gasjene for alle ombudsmenn i staten til samme nivå som en «arbeiders lønn» Nettopp i dette viser omsvinget ser klarest – fra det borgerlige demokrati til det proletariske, fra undertrykkerdemokratiet til de undertrykte klassers demokrati, fra staten som «særskilt makt» til å undertrykke en bestemt klasse, til å undertrykke undertrykkerne med folkeflertallets, arbeidernes og bøndenes felles makt. Og nettopp på dette, særlig anskuelige – når det gjelder staten, vel det viktigste punkt har en glemt Marx’ lærdommer aller grundigst. I de populære kommentarene, som er talløse som havets sand, blir det ikke sagt noen ting om dette. Det er «skikk og bruk» å tie om dette som om det gjaldt en foreldet «naivitet», omtrent på samme måte som de kristne glemte urkristendommens «naiviteter» sammen med dens demokratisk- revolusjonære ånd etter at kristendommen var blitt opphøyet til statsreligion.

Nedsettelsen av de høyere statsembetsmenns gasjer synes «rett og slett» å være et krav av en naiv, primitiv demokratisme. En av «grunnleggerne» av den nyeste opportunisme, den forhenværende sosialdemokrat Ed. Bernstein, øvde seg ofte i å herme de banale borgerlige vitsene om den «primitive» demokratismen. Som alle opportunister, som også de nåværende kautskyanerne, forsto han slett ikke, – for det første at overgangen fra kapitalismen til sosialismen er umulig uten en viss «tilbakegang» til den «primitive» demokratisme (hvordan skal en ellers kunne gå over til å la flertallet av befolkningen uten unntak, utøve statsfunksjonene?), og for det annet at «primitiv demokratisme» på grunnlag av kapitalismen og den kapitalistiske kultur er noe annet enn den primitive demokratisme i urtiden eller i den førkapitalistiske tid. Den kapitalistiske kultur har skapt storproduksjon, fabrikker, jernbaner, post, telefon osv., og på dette grunnlag er de fleste av den gamle «statsmakts» funksjoner blitt så forenklet og kan reduseres til så enkle operasjoner med registrering, bokførsel og kontroll at disse funksjonene er helt ut tilgjengelige for alle lese- og skrivekyndige mennesker, slik at en meget vel kan (og må) utføre dem for vanlig «arbeiderlønn» og ta fra dem ethvert skinn av særrett, av «øvrighetsfunksjon».

Det at alle ombudsmenn uten unntak velges og kan avsettes til enhver tid, at deres gasjer blir redusert til en vanlig «arbeiderlønn», disse enkle og selvfølgelige demokratiske åtgjerder, som fullt ut forener arbeidernes interesser med interessene til flertallet av bøndene, tjener samtidig som en bru fra kapitalismen til sosialismen. Disse åtgjerder berører den statlige, rent politiske omdanning av samfunnet, men de får selvsagt først – full mening og betydning i samband med den «ekspropriasjon av ekspropriatørene» som gjennomføres eller forberedes, dvs. med at den kapitalistiske privateiedom av produksjonsmidlene går over til samfunnsmessig eiendom.

«Kommunen,» skrev Marx, «gjorde alle borgerlige revolusjoners parole – billig regjering – til sannhet i og med at den opphevet de to største utgiftsposter, hæren og embetsstanden.»

Av bøndene som av de andre lag av småborgerskapet er det bare et ørlite mindretall som «kommer seg opp», «blir til noe i borgerlig forstand, dvs. enten blir velstående folk, borgere, eller godt avlønte og privilegerte embetsmenn. Det overveldende flertall av bøndene i ethvert kapitalistisk land der det overhodet fins bønder (hvilket er tilfelle i de fleste kapitalistiske land), blir undertrykt av regjeringen, lengter etter at den skal bli styrtet, lengter etter en «billig» regjering. Bare proletariatet kan realisere dette, og i og med at det realiserer dette, tar det samtidig et skritt i retning av den sosialistiske omdanning av staten.

3. Avskaffelse av parlamentarismen

«Kommunen,» skrev Marx, «skulle ikke være en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon, utøvende og lovgivende på én og samme tid . . .

Istedenfor en gang hvert tredje eller sjette år å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse det er som i parlamentet skal representere og undertrykke (ver- und zertreten) folket, skulle den alminnelige stemmerett tjene folket, konstituert i kommuner, liksom den individuelle stemmerett tjener enhver annen arbeidsgiver til å velge ut arbeidere, oppsynsmenn og bokholdere til sin bedrift.»

Også denne bemerkelsesverdige kritikk av parlamentarismen, som skriver seg fra året 1871, hører nå takket være den herskende sosialsjåvinisme og opportunisme til marxismens «glemte ord». Ministrene og yrkesparlamentarikerne, forræderne mot proletariatet og «levebrøds»- sosialistene i våre dager overlot kritikken av parlamentarismen helt og holdent til anarkistene og stemplet av denne merkverdig fornuftige grunn enhver kritikk av parlamentarismen som anarkisme!! Det er slett ikke noe å undres over at proletariatet i de «framskredne» parlamentariske land i vemmelse over synet av slike «sosialister» som Scheidemann, David, Legien, Sembat, Renaudel, Henderson, Vandervelde, Stauning, Branting, Bissolati og konsorter stadig oftere begynte å sympatisere med anarkosyndikalismen, enda denne var opportunismens ektefødte bror.

Men for Marx var den revolusjonære dialektikk aldri den tomme motefrasen, den barneranglen som Plekhanov, Kautsky o. a. har gjort den til. Marx forsto å bryte hensynsløst med anarkistene fordi de ikke engang var i stand til å utnytte den borgerlige parlamentarismen «fjøs», især i tider da det åpenbart ikke foreligger noen revolusjonær situasjon; men samtidig forsto han også å gi en virkelig revolusjonær-proletarisk kritikk av parlamentarismen.

En gang med flere års mellomrom å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse som skal få underkue og trampe ned folket i parlamentet det er det virkelige innhold i den borgerlige parlamentarisme, og det ikke bare i de parlamentarisk-konstitusjonelle monarkier, men også i de mest demokratiske republikker.

Men hvis en stiller spørsmålet om staten, hvis en undersøker parlamentarismen som en av statens institusjoner, sett ut fra proletariatets oppgaver på dette område, hvor skal en da finne utveien av parlamentarismen? Hvordan skal en greie seg uten den?

Atter og atter må det sies: de lærdommer fra Marx som bygger på studiet av Kommunen, er gått så fullstendig i glemmeboka at en annen kritikk av parlamentarismen enn en anarkistisk eller reaksjonær kritikk simpelthen er ubegripelig for den nåværende «sosialdemokrat» (les: nåværende forræder mot sosialismen).

Utveien av parlamentarismen er selvsagt ikke å finne i avskaffelsen av de representative institusjoner og valgbarheten, men i forvandlingen av de representative institusjoner fra forsamlinger av pratmakere til «arbeidende» korporasjoner. «Kommunen skulle ikke være en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon, utøvende og lovgivende på én og samme tid.»

«Ikke en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon» det rammer midt i ansiktet på de moderne parlamentarikere og parlamentariske «skjødehundene» i sosialdemokratiet! Se på hvilket som helst parlamentarisk styrt land, fra Amerika til Sveits, fra Frankrike til England, Norge osv.: de virkelige «stats»forretningene blir avgjort bak kulissene og ordnes av departementene, kontorene, stabene. I parlamentene blir det bare pratet, i den spesielle hensikt lure «almuen». Det er så sant, at alle disse parlamentarismens synder straks gjorde seg gjeldende til og med i den russiske republikk, i den borgerlig- demokratiske republikk, allerede før den hadde rukket å skape et riktig parlament. Slike helter av det råtne spissborgerskap som Skobelev og Tsereteli, Tsjernov og Avksentjev har også klart å skitne til sovjetene etter mønster av den usleste borgerlige parlamentarisme og gjøre dem om til forsamlinger der det bare blir pratet. I sovjetene lurer de herrer «sosialistiske» ministre de lettroende bøndene med fraser og resolusjoner. I regjeringen blir det danset en evig dans, på den ene siden for i tur og orden å slippe flest mulig sosialrevolusjonære og mensjeviker fram «til grautfatet» med godt avlønnete og ærefulle poster og på den andre siden for å «avlede» folkets oppmerksomhet. Og imens «dreies» «stats»arbeidet i kanselliene og stabene!

«Djelo Naroda», organet til det regjerende «sosialrevolusjonære» partiet, tilsto nylig i en redaksjonell lederartikkel – med den uforliknelige åpenhjertighet som kjennetegner folk fra det «gode selskap» der «alle» driver politisk prostitusjon – at selv i de departementer som er ledet av «sosialister» (unnskyld uttrykket), at selv der er hele embetsmannsapparatet egentlig det samme som før, fungerer på den gamle måten og saboterer alle revolusjonære tiltak aldeles «fritt»! ja, selv om denne tilståelsen ikke hadde foreligget, er kanskje ikke den faktiske historie om de sosialrevolusjonære og mensjevikenes deltakelse i regjeringen et bevis på det? Karakteristisk er her bare den ting at herrene Tsjernov, Rusanov, Sensinov og de andre redaktørene i «Djelo Naroda», som sitter i regjeringen sammen med kadettene, i den grad har bitt hodet av enhver skam at de ikke sjenerer seg – som om det gjaldt en bagatell – for å fortelle offentlig uten å rødme at alt er ved det gamle «hos dem» i departementet ! Revolusjonær-demokratiske fraser for å lure de troskyldige bøndene, byråkratisk papirmølle for å «tilfredsstille» kapitalistene – der har dere innholdet i den «ærlige» koalisjonen.

Den korrupte og råtne parlamentarismen i det borgerlige samfunn erstatter Kommunen med korporasjoner der friheten til vurdering og drøfting ikke utarter til bedrageri, for der må parlamentarikerne selv arbeide, selv sette sine lover i verk, selv kontrollere hva som blir resultatet av gjennomføringen, selv bære det direkte ansvar overfor sine velgere. De representative institusjonene består framleis, men parlamentarismen som særskilt system, som atskillelse av den lovgivende og den utøvende virksomhet, som priviligert stilling for parlamentsmedlemmene består ikke her. Uten representative institusjoner kan vi ikke tenke oss et demokrati, heller ikke et proletarisk demokrati; uten parlamentarisme kan og må vi tenke oss det hvis ikke kritikken av det borgerlige samfunn ikke bare er tomme ord for oss, hvis viljen til å styrte borgerskapets herredømme er alvorlig og oppriktig ment og ikke en «valg»frase for å fiske arbeiderstemmer, slik som det er hos mensjevikene og de sosialrevolusjonære, Scheidemann og Legien, Sembat og Vandervelde osv.

Det er meget lærerikt at Marx, når han taler om funksjonene til de embetsmennene som også Kommunen og det proletariske demokrati trenger, sammenlikner dem med funksjonærene hos «enhver annen arbeidsgiver», dvs. en vanlig kapitalistisk bedrift med «arbeidere, oppsynsmenn og bokholdere».

Hos Marx finner en ikke det spor av utopisme i den mening at han diktet opp, fantaserte i hop det «nye» samfunnet. Nei, han studerer – som en naturhistorisk prosess – det nye samfunnets fødsel av det gamle, studerer overgangsformen fra det siste til det første. Han holder seg til den proletariske massebevegelses faktiske erfaring og legger vinn på å trekke praktiske lærdommer av den. Han «lærer» av Kommunen, på samme måte som alle store revolusjonære tenkere ikke har kvidd seg for å lære av erfaringene fra den undertrykte klasses store bevegelser, uten noen sinne å holde pedantiske «moralprekener» for den (i stil med Plekhanovs «En burde ikke ha grepet til våpen» eller Tseretelis «En klasse må pålegge seg selvbegrensning»).

Det kan ikke være tale om noen likvidering av embetsstanden med ett slag, overalt, til siste rest. Det ville være en utopi. Men med ett slag å bryte i stykker det gamle embetsmaskineriet og straks ta fatt på å bygge et nytt, som etter hvert overflødiggjør og avskaffer enhver embetsstand – det er ingen utopi, det er en lærdom av Kommunens erfaring, det er den direkte, nærmestliggende oppgave for det revolusjonære proletariat.

Kapitalismen forenkler «stats»styrets funksjoner, den gjør det mulig å avskaffe «øvrighetsvesenet» og redusere det hele til proletarenes organisasjon (som herskende klasse), som tilsetter «arbeidere, oppsynsmenn og bokholdere» på vegne av hele samfunnet.

Vi er ingen utopister. Vi «drømmer» ikke om hvordan vi på røde rappet skal greie oss uten ethvert styre, uten enhver underordning; disse anarkistiske drømmeriene, som beror på manglende forståelse av oppgavene for proletariatets diktatur, er fullstendig fremmede for marxismen, de tjener i virkeligheten bare til å utsette den sosialistiske revolusjon til den tid da menneskene skal ha blitt annerledes. Nei, vi vil den sosialistiske revolusjon med mennesker som de er nå, de menneskene som ikke kan greie seg uten underordning, uten kontroll, uten «oppsynsmenn og bokholdere».

Men det en må underordne seg er den væpnete fortropp for alle utbyttede og arbeidende – proletariatet. Statsembetsmennenes spesifikke «øvrighetsfunksjoner» kan og må en straks, på dagen, begynne å erstatte med de enkle funksjonene som «oppsynsmenn og bokholdere», funksjoner som det moderne bymenneske med sitt utviklingsnivå i alminnelighet alt er fullt ut voksen for og som fullt ut kan utføres for «arbeiderlønn».

La oss arbeidere selv organisere storproduksjonen med utgangspunkt i det som kapitalismen alt har skapt, støttet på vår arbeidererfaring, ved hjelp av den strengeste, jernharde disiplin, som blir opprettholdt av de væpnete arbeideres statsmakt; la oss gjøre statsembetsmennene til jevne utøvere av våre oppdrag, til ansvarlige, avsettelige, beskjedent betalte «oppsynsmenn og bokholdere» (naturligvis innbefattet teknikere av alle slag, av enhver rang og grad) det er vår proletariske oppgave, det er det en kan og må begynne med ved gjennomføringen av den proletariske revolusjon. En slik begynnelse på grunnlag av storproduksjonen fører av seg selv til at enhver embetsstand gradvis dør bort», at det litt etter litt blir skapt en ordning – ordning uten «gåseøyne», en ordning som ikke har noe felles med lønnsslaveriet, – en ordning der de stadig enklere funksjonene med tilsyn og regnskap blir utført av alle etter tur, seinere blir en vane og endelig faller bort som spesialfunksjon for et særskilt lag av mennesker.

En skarpsindig tysk sosialdemokrat i syttiårene i forrige århundre kalte postverket et mønster på sosialistisk økonomi. Og det er riktig. I dag er posten en bedrift som er organisert etter mønster av det statskapitalistiske monopol. Imperialismen forandrer gradvis alle truster til organisasjoner av liknende art. Over de «jevne» arbeidsfolk, som sliter og sleper og sulter, står det samme borgerlige byråkrati. Men her foreligger mekanismen til den samfunnsmessige økonomidriften allerede ferdig. Hvis en styrter kapitalistene, hvis en med de væpnete arbeideres jernhånd bryter motstanden fra disse utbytterne, hvis en slår i stykker den moderne stats byråkratiske maskineri – så får vi en teknisk høyt utviklet mekanisme som er befridd fra «parasitten» og som de forente arbeiderne selv meget vel kan sette igang, ved at de tilsetter teknikere, oppsynsmenn, bokholdere og betaler dem alle som overhodet alle «stats»embetsmenn med arbeiderlønn. Dette er et konkret, praktisk tiltak som straks kan gjennomføres overfor alle truster, et tiltak som frigjør de arbeidende fra utbyttingen og utnytter de erfaringene som allerede Kommunen begynte å gjøre av sin praksis (især på statsoppbyggingens område).

Vårt nærmeste mål er å organisere hele folkehusholdningen på samme måten som postverket, slik at teknikerne, oppsynsmennene og bokholdere såvel som alle ombudsmenn som står under det væpnete proletariats kontroll og ledelse får en lønn som ikke overstiger en «arbeiderlønn». Dette er den stat, dette er det økonomiske grunnlag for staten som vi trenger. Dette vil gi oss avskaffelse av parlamentarismen og bevarelse av de representative institusjonene, det vil gjøre de arbeidende klasser fri for borgerskapets prostituering av disse institusjonene.

4. Organisering av nasjonens enhet

«. . . I en kort skisse av den nasjonale organisasjon som Kommunen ikke hadde tid til å utarbeide videre, heter det uttrykkelig at Kommunen skulle . . . bli den politiske form for selv den minste landsby.» Også «nasjonaldelegasjonen» i Paris skulle velges av kommunene.

«. . . De få, men viktige funksjoner som da ennå ville være igjen for en sentralregjering, skulle ikke avskaffes – denne påstanden er en bevisst forfalskning – men overlates til kommunale, dvs. strengt ansvarlige embetsmenn.»

«. . . Nasjonens enhet skulle ikke oppheves, men tvert om organiseres gjennom kommunalforfatningen; den skulle bli virkelighet gjennom tilintetgjøringen av den statsmakt som ga seg ut for å være legemliggjøringen av denne enheten, men som ville være uavhengig av nasjonen og hevet over den, trass i at denne statsmakten i virkeligheten bare var en snyltevekst på nasjonens kropp. Oppgaven var å skjære vekk den gamle regjeringsmaktens rent undertrykkende organer og ta dens berettigede funksjoner fra en makt som pretenderer å stå over samfunnet, og gi dem tilbake til samfunnets ansvarlige tjenere.»

I hvilken grad opportunistene i det moderne sosialdemokrati ikke har forstått disse betraktninger av Marx – kanskje det ville være rettere å si: ikke har villet forstå dem – det framgår best av den herostratisk berømte boka av renegaten Bernstein: «Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver». Nettopp med hen blikk på de siterte ord av Marx skrev Bernstein at her var utviklet et program «som i sitt politiske innhold i alle vesentlige trekk har den største likhet med – Proudhons føderalisme . . . Trass i alle andre ulikheter mellom Marx og ‘småborgeren’ Proudhon» (Bern stein satte ordet «småborger» i anførselstegn, noe som etter hans mening skal uttrykke ironi) «ligger deres tankegang på disse punkter så nær hverandre som bare mulig.» Selvsagt, fortsetter Bernstein, øker kommunenes betydning, men «det forekommer meg å være tvilsomt om en slik oppløsning av de moderne stater og den fullstendige forvandling av deres organisasjon, som Marx og Proudhon skildrer den (en nasjonalforsamling sammensatt av delegerte fra provins- eller distriktsforsamlinger, som på sin side skulle være sammensatt av representanter for kommunene), skulle være demokratiets første oppgave, slik at den tidligere form for nasjonalrepresentasjoner falt bort.» (Bernstein: «Sosialismens forutsetninger s. 314 og 136 i utgaven fra 1899.)

Dette er bent fram uhyrlig: å rote Marx’ oppfatninger om «tilintetgjøringen av statsmakten, snylteveksten» sammen med Proudhons føderalisme! Men dette er ingen tilfeldighet, for det faller ikke engang opportunistene inn at Marx her slett ikke taler om føderalisme i motsetning til sentralisme, men om å slå i stykker det gamle, borgerlige statsmaskineri som består i alle borgerlige land.

Det eneste som faller opportunisten inn, er det han ser omkring seg i et miljø av småborgerlig spissborgerlighet og «reformistisk» stagnasjon, nemlig bare «kommunene»l Opportunisten har vent seg av med selv bare å tenke på proletariatets revolusjon.

Dette er latterlig. Men det er verd å legge merke til at Bernstein ikke er blitt angrepet på dette punkt. Bernstein ble gjendrevet av mange, i den russiske litteratur i særdeleshet av Plekhanov, i den vesteuropeiske av Kautsky, men ingen av dem har omtalt denne forvrengning av Marx fra Bernsteins side.

Opportunisten har i den grad vent seg av med å tenke revolusjonært og tenke over revolusjonen at han vil pådytte Marx «føderalisme» og forveksler ham med Proudhon, grunnleggeren av anarkismen. Og Kautsky og Plekhanov, som vil være ortodokse marxister og forsvare den revolusjonære marxismens lære, de tier til dette! Her er en av røttene til den ytterliggående forflatning av synet på forskjellen mellom marxismen og anarkismen som preger både kautskyanerne og opportunistene og som vi skal komme tilbake til siden.

I de anførte betraktninger av Marx om Kommunens erfaringer er det heller ikke det spor av føderalisme. Marx stemmer overens med Proudhon nettopp i det som opportunisten Bernstein ikke ser. Marx skiller seg fra Proudhon nettopp i det Bernstein oppfatter som en likhet mellom dem.

Marx stemmer overens med Proudhon i det at begge er for å «slå i stykker» det nåværende statsmaskineri. Dette samsvar mellom marxismen og anarkismen (både med Proudhon og Bakunin) vil hverken opportunistene eller kautskyanerne se, for de har forlatt marxismen på dette punkt.

Marx skiller lag både med Proudhon og med Bakunin nettopp i spørsmålet om føderalismen (for ikke å tale om proletariatets diktatur). Anarkismens småborgerlige oppfatninger fører prinsipielt til føderalisme. Marx er sentralist. Og hans betraktninger som er sitert her, inneholder ikke det minste avvik fra sentralismen. Bare folk som er fylt av småborgerlig «overtro» på staten, kan oppfatte tilintetgjøringen av det småborgerlige maskineri som en tilintetgjøring av sentralismen!

Vel, men hvis proletariatet og de fattige bøndene tar hånd om statsmakten, organisererer seg fullstendig fritt i kommuner og forener disse kommuners virksomhet for å slå kapitalen, bryte kapitalistenes motstand og overføre den private eiendomsrett til jernbanene, fabrikkene, jorda osv. til hele nasjonen, hele samfunnet – vil kanskje ikke det være sentralisme? Vil det ikke være den mest konsekvente demokratisk sentralisme? Og attpåtil proletarisk sentralisme?

Bernstein kan simpelthen ikke få det inn i hodet på seg at en frivillig sentralisme, en frivillig forening av kommunene til nasjon, en frivillig sammensmelting av de proletariske kommuner med sikte på å tilintetgjøre det borgerlige herredømme og det borgerlige statsmaskineri er mulig. Bernstein, som enhver filister, forestiller seg sentralismen bare som noe som kan påtvinges og opprettholdes ovenfra, av embetsstanden og militæret.

Marx understreker uttrykkelig, som om han hadde forutsett muligheten av at hans syn ville bli forvrengt, at beskyldningen mot Kommunen om at den ville tilintetgjøre nasjonens enhet og avskaffe sentralregjeringen, er et bevisst falskneri. Marx bruker forsettlig uttrykket «nasjonens enhet skulle organiseres» for å stille den klassebevisste, demokratiske, proletariske sentralisme opp mot den borgerlige, militære, byråkratiske.

Men . . . verre enn enhver døv er den som ikke vil høre. Og opportunistene i det nåværende sosialdemokrati vil nettopp ikke høre tale om tilintilgjøring av statsmakten, om å skjære vekk snylteveksten.

5. Tilintetgjøring av snylteren staten

Vi har alt sitert de tilsvarende ord av Marx, og må supplere dem.

«Den vanlige skjebne som møter nye historiske skapninger,» skrev Marx, «er å bli oppfattet som sidestykker til eldre og til og med utlevde former for det samfunnsmessige liv som de har en viss likhet med. Slik er denne nye kommune, som knuser den moderne statsmakt, blitt oppfattet som en gjenoppvekkelse av de middelalderlige kommuner . . . et forbund av små stater som Montesquicu og girondinerne drømte om . . . som en overdreven form for den gamle kampen mot oversentraliseringen . . . »

«Kommunalforfatningen ville tvert om ha gitt samfunnslegemet tilbake alle de krefter som hittil er blitt ett opp av snylteveksten «staten» som lever på samfunnet og hindrer dets frie bevegelse. Bare med denne dåd ville den ha innledet Frankrikes gjenfødelse . . . »

«Men i virkeligheten hadde kommunalforfatningen lagt produsentene på landsbygda under distriktshovedstedenes åndelige ledelse og der sikret dem naturlige representanter for sine interesser i byarbeiderne. Kommunens blotte eksistens førte som en selvfølge lokalt selvstyre med seg, men ikke lenger som motvekt mot den nå overflødige statsmakten.»

«Tilintetgjøring av statsmakten», som var en «snyltevekst», «vekkskjæring», «tilintetgjøring» av den, «den nå overflødige statsmakt» – det er de uttrykkene Marx brukte om staten da han vurderte og analyserte Kommunens erfaringer.

Alt dette er skrevet for nesten et halvt hundre år siden; i dag må en på sett og vis foreta utgravninger for å bringe den uforfalskede marxisme til de brede massers bevissthet. Slutningene av iakttakelsene over de siste store revolusjoner som Marx opplevde, glemte man akkurat da tiden for de neste store proletariatets revolusjoner kom.

«De mangfoldige fortolkninger som Kommunen ble utsatt for og de mangfoldige interesser som kom til uttrykk i den, beviser at den var en i høyeste grad smidig politisk form, mens alle tidligere regjeringsformer i sitt vesen hadde vært undertrykkende. Dens virkelige hemmelighet var følgende den var i sitt vesen en arbeiderklassens regjering, resultatet av den produserende klasses kamp mot den tilegnende klasse, den endelig oppdagede politiske form som arbeidets økonomiske frigjøring kunne fyllbyrdes i.

Uten denne siste forutsetning ville kommunalforfatningen være en umulighet og et bedrag.»

Utopistene syslet med å «oppdage» politiske former som den sosialistiske omdanning av samfunnet skulle foregå i. Anarkistene ville ikke vite av spørsmålet om de politiske former i det hele tatt. Opportunistene i det moderne sosialdemokrati betraktet de borgerlige politiske former for den parlamentariske demokratiske stat som den grense som ikke må overskrides, de slo pannen til blods i sin tilbedelse av dette «forbildet» og erklærte at ethvert forsøk på å bryte disse formene er anarkisme.

Marx trakk den slutning av hele sosialismens og den politiske kampens historie at staten må forsvinne, at overgangsformen for dens forsvinning (overgangen fra stat til ikke-stat) vil være det «som herskende klasse organiserte proletariat». Men Marx ga seg ikke i kast med å oppdage de politiske formene for denne framtid. Han innskrenket seg til en nøyaktig iakttakelse av den franske historie, analyserte den og trakk den slutning som året 1851 ga: tilintetgjØringen av det borgerlige statsmaskineri nærmer seg.

Og da proletariatets revolusjonære massebevegelse var brutt ut, begynte Marx, trass i at denne bevegelsen led nederlag, trass i at den bare varte en kort tid og åpenbart var svak, å granske etter hvilke former den hadde oppdaget.

Kommunen er den av den proletariske revolusjon «endelig oppdagede» form som arbeidets Økonomiske frigjøring kan foregå i.

Kommunen er den proletariske revolusjons fØrste forsøk på å slå i stykker den borgerlige statsmaskinen, den er den «endelig oppdagede» politiske form som det istykkerslåtte kan og må erstattes med.

I den videre framstilling får vi se at de russiske revolusjonene i 1905 og 1917 i en annen situasjon, under andre forhold, fortsetter Kommunens arbeid og bekrefter Marx’ geniale historiske analyse.

Kapitel IV – Fortsettelse supplerende utgreiinger av Engels

Marx ga det grunnleggende bidrag til vurderingen av Kommunens erfaringer. Engels kom gjentatte ganger tilbake til samme emne, idet han klarla Marx’ analyse og slutninger og stundom belyste andre sider ved spørsmålet med slik en kraft og anskuelighet at det er nødvendig å komme særskilt inn på disse utgreiinger.

1. «Om boligspørsmålet»

Allerede i sitt verk «Om boligspørsmålet» (1872) utnytter Engels Kommunens erfaringer og kommer flere ganger inn på revolusjonens oppgaver med hensyn til staten. Det er interessant at det ved hjelp av et konkret emne klart blir vist på den ene siden likhetstrekkene mellom den proletariske stat og den nåværende stat, trekk som i begge tilfelle gir grunn til å tale om en stat, og på den annen side skillemerkene eller overgangen til avskaffelse av staten.

«Hvordan skal en så løse boligspørsmålet? I det nåværende samfunn blir det løst akkurat som ethvert annet samfunnsspørsmål: gjennom den gradvise økonomiske utjamning mellom etterspørsel og tilbud, en løsning som stadig frambringer spørsmålet selv på nytt, altså ikke er noen løsning. Hvordan en sosial revolusjon ville løse dette spørsmålet, det avhenger ikke bare av de til enhver tid foreliggende omstendigheter, men henger også sammen med langt mer vidtgående spørsmål, hvorav opphevelsen av motsetningen mellom by og land er et av de viktigste. Da vi ikke har til oppgave å lage utopiske systemer for innretningen av framtidssamfunnet, ville det være mer enn ørkesløst å komme inn på dette. Men ett er iallfall sikkert at det i de store byene allerede nå fins nok våningshus til at en straks kan avhjelpe enhver virkelig «bolignød» dersom en utnytter disse bygningene på en fornuftig måte. Dette kan naturligvis bare gjøres ved å ekspropriere de nåværende eierne og flytte inn i disse husene arbeidere som er husville eller nå bor i altfor overbefolkede leiligheter. Og så snart proletariatet har erobret den politiske makt, vil et slikt almengagnlig tiltak være like lett å gjennomføre som andre ekspropriasjoner og tvangsrekvireringer som den nåværende stat foretar.» (S. 22 i utgaven fra 1887.)

Her behandles ikke forandringen i formen for statsmakten, men bare innholdet i dens virksomhet. Ekspropriasjoner og rekvireringer av leiligheter finner også sted etter forføyning fra den nåværende stat. Formelt sett kommer også den proletariske stat til å «beordre» tvangsinnkvarteringer i leiligheter og ekspropriasjoner av hus. Men det er klart at det gamle utøvende apparat, den embetsstanden som var knyttet til borgerskapet, rett og slett ville være ubrukelig til å gjennomføre den proletariske statens tiltak.

«Forøvrig må det slås fast at det arbeidende folks «faktiske overtakelse» av alle arbeidsredskaper, av hele industrien er den rake motsetning til den proudhonistiske «utløsning». Ved den siste blir den enkelte arbeider eier av boligen, bondegården, arbeidsredskapene; ved den første vedblir det «arbeidende folk» å være felleseier av husene, fabrikkene og arbeidsredskapene og kommer neppe til å overlate bruksretten til enkeltpersoner eller selskaper uten dekning av utgiftene, iallfall ikke i en overgangstid. Akkurat på samme måte som avskaffelsen av grunneiendommen ikke innebærer avskaffelse av grunnrenten, men overføring av den til samfunnet, om enn i modifisert form. Det arbeidende folks faktiske overtakelse av alle arbeidsredskaper utelukker altså på ingen måte opprettholdelse av leieforholdet.» (S. 69.)

Det spørsmålet som er berørt i dette resonnementet, nemlig spørsmålet om det økonomiske grunnlag for statens bortdøen, skal vi komme inn på i neste kapitel. Engels uttrykker seg ytterst forsiktig når han sier at den proletariske stat «neppe» kommer til å dele ut boligene uten vederlag, «iallfall i en overgangstid». Overlatelse av boliger som tilhører hele folket, til enkelte familier mot betaling forutsetter også innkreving av denne leien, en viss kontroll og en eller annen regulering av fordelingen av boligene. Alt dette krever en viss statsform, men krever slett ikke noe særskilt militært og byråkratisk apparat med embetsmenn som har en særskilt privilegert stilling. Overgangen til en ordning som gjør det mulig å overlate boligene uten vederlag, er forbundet med statens fullstendige «bortdøen».

Der Engels kommer inn på at blanquistene etter Kommunen og under innflytelse av erfaringene fra den gikk over til marxistenes prinsipielle standpunkt, formulerer han i forbigående dette standpunktet slik:

«. . . Nødvendigheten av proletariatets politiske aksjon og dets diktatur som overgang til å avskaffe klassene og sammen med dem også staten . . . » (S. 55.)

Elskere av bokstavkritikk eller borgerlige «marxist-etere» kan kanskje finne en motsetning mellom denne bekjennelsen til «statens avskaffelse» og avvisningen av en formel som den anarkistiske i den ovenfor siterte passus fra «Anti-Duhring». Det ville ikke være noe å undres over om opportunistene også stemplet Engels som «anarkist» – hos sosialsjåvinistene blir det jo mer og mer alminnelig å beskylde internasjonalistene for anarkisme.

At også staten blir avskaffet sammen med avskaffelsen av klassene, det har marxismen alltid lært. Det vel kjente stedet om «statens bortdøen» i «Anti-Duhring» anklager anarkistene ikke bare for at de er for avskaffelsen av staten, men fordi de forkynner at en kan avskaffe staten «i morgen den dag».

Da den «sosialdemokratiske» lære som er den herskende nå for tiden, fullstendig forvrenger marxismens stilling til anarkismen i spørsmålet om avskaffelse av staten, vil det være særlig nyttig å minne om en polemikk som Marx og Engels hadde med anarkistene.

2. Polemikken mot anarkistene

Denne polemikken var i året 1873. Marx og Engels skrev artikler mot proudhonistene, «autonomistene» eller de «antiautoritære» til et italiensk sosialistisk samleverk, men først i 1913 ble disse artiklene trykt i tysk oversettelse i «Die Neue Zeit».

«Når arbeiderklassens politiske kamp», skrev Marx idet han gjorde narr av anarkistene og deres avstandtaken fra politikken, «antar en revolusjonær form, når arbeiderne setter sitt revolusjonære diktatur i stedet for borgerskapets diktatur, da begår de den fryktelige forbrytelse å krenke prinsippene fordi de for å tilfredsstille sine ynkelige, profane dagsbehov, for å bryte borgerskapets motstand gir staten en revolusjonær og forbigående form istedenfor å legge våpnene ned og avskaffe staten . . . » («Die Neue Zeit», 32. årgang, bd 1, 1913/14, s. 40.)

Det var altså utelukkende mot denne «avskaffelse» av staten Marx vendte seg i sin gjendriving av anarkistene! Slett ikke mot at staten vil forsvinne med klassenes forsvinning eller avskaffes med avskaffelsen av klassene, men mot at arbeiderne skal gi avkall på å bruke våpen, på organisert vold, dvs. på staten, som skal tjene det mål «å bryte borgerskapets motstand».

Marx understreker med hensikt – for at den virkelige betydning av hans kamp mot anarkismen ikke skulle bli forvrengt – den «revolusjonære og forbigående form» for den staten som proletariatet trenger. Proletariatet trenger staten bare midlertidig. I spørsmålet om avskaffelse av staten som mål skiller vi oss slett ikke fra anarkistene. Vi hevder at for å nå dette målet er det nødvendig midlertidig å bruke statsmaktenes organer, midler og metoder mot utbytterne, liksom et midlertidig diktatur av den undertrykte klasse er nødvendig for å avskaffe klassene. Marx velger den skarpeste og klareste problemstilling mot anarkistene: skal arbeiderne «legge våpnene ned» når de kaster av seg kapitalistenes åk, eller skal de bruke disse våpnene mot kapitalistene for å bryte deres motstand? Men det at en klasse systematisk gjør bruk av våpen mot en annen klasse, hva er det om ikke en «forbigående form» for stat?

Hver sosialdemokrat må spørre seg selv om han har stilt spørsmålet om staten slik i sin polemikk mot anarkistene, om det overveldende flertall av de offisielle sosialistiske partier i Den 2. internasjonale har stilt dette spørsmålet slik?

Engels utvikler de samme tankene enda langt mer utførlig og populært. Først ironiserer han over forvirringen i hodene på proudhonistene, som kalte seg «antiautoritære», dvs. fornektet enhver autoritet, enhver underordning, enhver regjeringsmakt. Ta en fabrikk, en jernbane, et skip i åpen sjø, sier Engels, – er det kanskje ikke klart at uten en viss underordning, altså uten en viss autoritet eller makt ville ingen av disse kompliserte tekniske bedrifter, som er basert på bruk av maskiner og planmessig samarbeid mellom mange personer, kunne fungere?

«. . . Når jeg møter de mest rabiate antiautoritære med disse argumentene,» skriver Engels, «kan de bare gi meg følgende svar: Å! Det er sant det der, men her er det ikke spørsmål om den autoritet som vi utstyrer de delegerte med, men om et oppdrag. Disse folkene tror at de kan forandre en ting ved å forandre navnet på den . . . »

Etter at Engels på denne måten har vist at autoritet og autonomi er relative begreper, at deres virkefelt skifter med de forskjellige faser i samfunnsutviklingen, at det er meningsløst å regne dem for å være noe absolutt, og etter at han har tilføyd at maskinenes og storproduksjonens område utvider seg mer og mer, går han over fra de alminnelige betraktninger over autoriteten til spørsmålet om staten.

« Hadde autonomistene,» skriver han, nøyd seg med å si at framtidens sosiale organisasjon bare kommer til å tillate autoriteten innenfor de grenser som uunngåelig blir trukket opp av produksjonsforholdene, da kunne en ha kommet til enighet med dem; men de er blinde for alle kjensgjerninger som gjør autoriteten nødvendig, og kjemper lidenskapelig mot ordet.

Hvorfor nøyer de antiautoritære seg ikke med å skrike mot den politiske autoriteten, mot staten? Alle sosialister er enige om at staten og sammen med den også den politiske autoritet vil forsvinne som følge av den kommende sosiale revolusjon; det vil si at de offentlige funksjoner kommer til å tape sin politiske karakter og bli forvandlet til enkle administrative funksjoner som overvåker de sosiale interesser. Men de antiautoritære forlanger at den politiske stat skal avskaffes med ett slag, enda før enn de samfunnsmessige forhold som har frambrakt den, er avskaffet. De forlanger at den sosiale revolusjons første handling skal være å avskaffe autoriteten.

Har de noen sinne sett en revolusjon, disse herrene? En revolusjon er utvilsomt den mest autoritære ting som fins, en handling hvorigjennom en del av befolkningen påtvinger den andre delen sin vilje ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner, dvs. meget autoritære midler. Og det partiet som har seiret, må opprettholde sitt herredømme ved hjelp av den skrekk som dets våpen inngyter de reaksjonære. Hvis Pariskommunen ikke hadde støttet seg på det væpnete folks autoritet mot borgerskapet, hadde den da kunnet hevde seg lenger enn en dag? Har vi ikke tvert om rett til å klandre den for at den brukte denne autoriteten for lite? Altså: enten – eller. Enten vet de antiautoritære selv ikke hva de sier, og i så fall skaper de bare forvirring, eller de vet det, og i så fall forråder de proletariatets sak. I begge tilfelle tjener de bare reaksjonen.» (S. 39.)

Denne betraktning kommer inn på spørsmål som må undersøkes i sammenheng med spørsmålet om forholdet mellom politikk og økonomi ved statens bortdøen (dette emne behandles i neste kapitel). Dette er spørsmålet om forvandlingen av de offentlige funksjoner fra politiske til enkle administrative og spørsmålet om den «politiske stat». Det siste uttrykket, som er særlig egnet til å skape misforståelser, hentyder til den prosessen som går ut på at staten dør bort: den døende staten kan på et visst trinn av sin bortdøen kalles en upolitisk stat.

Det mest bemerkelsesverdige i denne betraktning hos Engels er på nytt hans problemstilling mot anarkistene. Sosialdemokratene, som vil være elever av Engels, har siden 1873 slåss mot anarkistene millioner ganger, men nettopp ikke slik som marxister kan og bør slåss. Den anarkistiske forestillingen om avskaffelsen av staten er forvirret og urevolusjonær – slik stilte Engels spørsmålet. Anarkistene vil nettopp ikke se revolusjonen i dens oppståen og i dens utvikling, i dens spesifikke oppgaver når det gjelder volden, autoriteten, makten, staten.

Den vanlige kritikk av anarkismen hos de moderne sosialdemokratene ble redusert til den reneste småborgerlige banalitet: «Vi anerkjenner staten, men anarkistene gjør det ikke!» Selvsagt må en slik banalitet virke frastøtende på noenlunde tenkende og revolusjonære arbeidere. Engels sier noe annet: han understreker at alle sosialister anerkjenner statens forsvinning som følge av den sosialistiske revolusjon. Han stiller så konkret spørsmålet om revolusjonen, nettopp det spørsmålet som sosialdemokratene på grunn av opportunisme pleier å gå utenom, som de så å si utelukkende overlater til anarkistene å «bearbeide». Og idet Engels stiller dette spørsmålet, tar han tyren ved hornene: burde ikke Kommunen ha benyttet seg mer av statens, dvs. det væpnete, som herskende klasse organiserte proletariats revolusjonære makt?

Det herskende offisielle sosialdemokrati pleide å avfeie spørsmålet om proletariatets konkrete oppgaver under revolusjonen enten bare med filistervitser eller i beste fall med den unnvikende sofistiske talemåten: «Vi får se.» Og anarkistene kunne med rette hevde om dette sosialdemokratiet at det sviker sin revolusjonære oppgave – å oppdra arbeiderne i revolusjonær ånd. Engels utnytter erfaringene fra den siste proletariske revolusjon nettopp til det mest konkrete studium av spørsmålet om hva proletariatet må gjøre både når det gjelder bankene og når det gjelder staten, og hvordan det må gjøres.

3. Et brev til bebel

En av de mest bemerkelsesverdige betraktninger, om ikke den mest bemerkelsesverdige, i Marx’ og Engels’ verker om staten er følgende sted i et brev fra Engels til Bebel av 18./28. mars 1875. Dette brevet ble – i parentes bemerket – så vidt vi vet, for første gang offentliggjort av Bebel i annen del av hans erindringer («Fra mitt liv»), som kom ut i 1911, dvs. trettiseks år etter at brevet ble skrevet og sendt.

I sitt brev til Bebel kritiserte Engels det samme utkastet til Gothaprogrammet som også Marx kritiserte i sitt berømte brev til Bracke. Når det spesielt gjelder spørsmålet om staten, skrev Engels følgende

«Den frie folkestat er forvandlet til den frie stat. Etter den grammatikalske mening er en fri stat en stat der staten er fri i forhold til sine borgere, altså en stat med despotisk regjering. En skulle la alt dette pratet om staten falle, særlig etter Kommunen, som ikke lenger var noen stat i egentlig forstand. «Folkestaten» er inntil vemmelse blitt slengt oss i nesen av anarkistene, enda allerede Marx’ bok mot Proudhon og seinere «Det kommunistiske manifest» sier direkte at staten oppløses av seg selv og forsvinner med innføringen av den sosialistiske samfunnsordning. Siden nå staten jo bare er en midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolusjonen for å holde sine motstandere nede med vold, så er det rene meningsløsheten å tale om den frie folkestat: så lenge proletariatet ennå trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart det kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå. Vi skulle derfor ville foreslå at stat overalt erstattes med «Gemeinwescn» (fellesskap), et godt gammelt tysk ord, som meget godt kan representere det franske «kommune».» (S.266.)

En må være oppmerksom på at dette brevet refererer til partiprogrammet, som Marx kritiserte i et brev som ble skrevet bare noen få uker seinere (datert 5. mai 1875), og at Engels den gang bodde i London, sammen med Marx. Når Engels i den siste setningen sier «vi», så tilrår han derfor utvilsomt på egne og Marx’ vegne lederen for det tyske arbeiderparti å stryke ordet «stat» i programmet og erstatte det med ordet «Gemeinwesen».

Hvilket hyl om «anarkisme» ville ikke bli oppløftet av høvdingene for den nåværende «marxisme» som er tilrettelagt etter opportunistenes behov, dersom en hadde foreslått dem en slik endring i programmet!

La dem hyle. De vil få ros av borgerskapet for det.

Men vi vil holde fram med vårt arbeid. Ved en revisjon av partiprogrammet vårt må en ubetinget ta hensyn til Marx’ og Engels’ råd, for å komme sannheten nærmere; for å gjenreise marxismen og rense den for forvrengningene, for sikrere å lede arbeiderklassens kamp for sin frigjøring. Blant bolsjevikene vil en sikkert ikke finne noen motstandere av Engels’ og Marx’ råd. Den eneste vansken er vel av terminologisk art. På tysk fins det to ord: «Gemeinde» (kommune) og «Gemeinwesen» (fellesskap), og av dem valgte Engels det som ikke betyr en enkelt kommune, men helheten, systemet av kommuner. På russisk fins det ikke noe tilsvarende ord, og en blir kanskje nødt til å bestemme seg for det franske ordet «kommune», enda også det har sine ulemper.

«Kommunen, som ikke lenger var noen stat i egentlig forstand» – det er et teoretisk overmåte betydningsfullt utsagn av Engels. Etter det som er framholdt ovenfor, er dette utsagnet helt ut forståelig. Kommunen opphørte å være en stat for så vidt som den ikke lenger måtte holde nede flertallet av befolkningen, men et mindretall (utbytterne); den borgerlige statsmaskinen hadde den slått i stykker; i stedet for en særskilt undertrykkingsmakt steg befolkningen selv fram på skueplassen. Alt dette er avvik fra staten i egentlig forstand. Og hvis Kommunen hadde klart å hevde seg, så ville restene av staten i den ha dødd bort» av seg selv, den hadde ikke behøvd å «avskaffe» dens institusjoner: de ville ha opphørt å fungere etter hvert som det ikke ble noe å gjøre for dem.

«’Folkestaten’ er inntil vemmelse blitt slengt oss i nesen av anarkistene.» Når Engels sier dette, så tenker han først og fremst på Bakunin og hans utfall mot de tyske sosialdemokratene. Engels innrømmer at disse utfallene er berettiget for så vidt som «folkestaten» er en like stor meningsløshet og et like stort avvik fra sosialismen som den «frie folkestaten». Engels legger vinn på å korrigere de tyske sosialdemokraters kamp mot anarkistene, å gi denne kampen en prinsipielt riktig linje, å rense den for opportunistiske fordommer med hensyn til «staten». Dessverre Brevet fra Engels har ligget trettiseks år i en skrivebordskuff. Vi skal seinere få se at også etter offentliggjøringen av dette brevet gjentar Kautsky hårdnakket i hovedsaken de samme feilene som Engels advarte mot.

Bebel svarte Engels med et brev av 21. september 1875, der han blant annet skrev at han var «fullstendig enig» i Engels’ vurdering av programutkastet og at han hadde klandret Liebknecht for ettergivenhet (Bebel: «Fra mitt liv», annen del, s. 276.) Men hvis en tar for seg Bebels brosjyre «Våre mål», så vil en der finne fullstendig feilaktige betraktninger om staten:

«Staten skal altså omdannes fra en stat som bygger på klasseherredømme, til en folkestat.» («Våre mål», utgaven fra 1886,s. 14.).

Dette kan en lese i niende (niende!) opplag av Bebels brosjyre! Intet under at de så hårdnakket gjentatte opportunistiske resonnementene om staten ble annammet av det tyske sosialdemokratiet, så meget mer som Engels’ revolusjonære utgreiinger ble hemmeligholdt for verden og hele livssituasjonen i lange tider gjorde revolusjonen til noe «uvant».

4. Kritikken av utkastet til Erfurtprogrammet

Den kritikken av utkastet til Erfurtprogrammet som Engels sendte Kautsky den 29. juni 1891 og som først ble offentliggjort ti år seinere i Die Neue Zeit», må ikke forbigås ved analysen av den marxistiske lære om staten, da den hovedsakelig nettopp er viet kritikken av sosialdemokratiets opportunistiske oppfatninger i spørsmålene om statsordningen.

Vi noterer i forbigående at også i spørsmål om økonomien gir Engels et overmåte verdifullt fingerpek, som viser hvor oppmerksomt og tenksomt han nettopp fulgte med i forandringene i den moderne kapitalisme og hvordan han derfor forsto til en viss grad å foregripe oppgavene i vår epoke, den imperialistiske epoke. Her er dette fingerpeket: om ordet «planløshet», som ble brukt i programutkastet til å karakterisere kapitalismen, skriver Engels:

«Når vi fra aksjeselskapene går over til trustene, som behersker og monopoliserer hele industrigrener, så er det der slutt ikke bare på privatproduksjonen, men også på planløsheten.» («Die Neue Zeit,» 20. årgang, 1901/02, bd. 1, s. 8.)

Her er det pekt på det grunnleggende i den teoretiske vurdering av den nyeste kapitalisme, dvs. imperialismen, nemlig at kapitalismen forvandler seg til monopolistisk kapitalisme. Det siste må understrekes særskilt, for en av de mest utbredte villfarelser er den borgerlig-reformistiske påstanden at den monopolistiske eller statsmonopolistiske kapitalisme ikke lenger er kapitalisme, men allerede kan kalles «statssosialisme» og liknende. Noen fullstendig planmessighet kunne trustene selvsagt ikke gi, gir de ikke til denne dag og kan de heller ikke gi. Selv om de også gir planmessighet, selv om kapitalmagnatene beregnet omfanget av produksjonen på forhånd i nasjonal eller til og med internasjonal målestokk, selv om de planmessig regulerer produksjonen – så befinner vi oss likevel under kapitalismen, riktignok på et nytt stadium, men dog utvilsomt under kapitalismen. En slik kapitalismes «nærhet» til sosialismen må for proletariatets virkelige representanter være et argument for at den sosialistiske revolusjon er nær, lett, gjennomførlig, uoppsettelig, men slett ikke et argument for at en skal innta en tolerant holdning til fornektelsen av denne revolusjonen og skjønnmalingen av kapitalismen, slik som alle reformister gjør.

Men la oss komme tilbake til spørsmålet om staten. Her gir Engels tre slags særlig verdifulle fingerpek: for det første i spørsmålet om republikken; for det annet om sammenhengen mellom det nasjonale spørsmål og statsordningen, og for det tredje om det lokale selvstyre.

Hva republikken angår, så har Engels lagt hovedvekten på den i sin kritikk av utkastet til Erfurtprogrammet. Og når vi tenker på den betydning Erfurtprogrammet har fått i hele det internasjonale sosialdemokrati, at det er blitt et forbilde for hele Den 2. internasjonale, så må en uten overdrivelse kunne si at Engels her kritiserer opportunismen i hele Den 2. internasjonale.

«De politiske kravene i utkastet,» skriver Engels, «har en stor feil. Det som egentlig burde sies, står ikke i det.» (Uthevet av Engels.)

Og videre blir det klarlagt at den tyske riksforfatningen i grunnen er en kopi av den ytterst reaksjonære forfatningen fra 1850,, at riksdagen, for å bruke et uttrykk av Wilhelm Liebknecht, bare er «absolutismens fikenblad», at det på grunnlag av denne forfatningen, som sanksjonerer småstatsvesenet og forbundet mellom de tyske småstatene, «åpenbart» er «meningsløst» å ville gjennomføre en «forvandling av alle arbeidsmidler til felleseiendom.»

«Men å røre ved dette er farlig,» tilføyer Engels, som bare alt for godt vet at det i Tyskland er umulig å stille kravet om republikk legalt i programmet. Men Engels avfinner seg ikke uten videre med denne innlysende overveielse, som «alle» slår seg til ro med. Han fortsetter: «Og likevel må en gi seg i kast med saken på den ene eller andre måten. Hvor nødvendig det er, det viser nettopp den opportunismen som brer seg i en stor del av den sosialdemokratiske pressen. Av frykt for en gjeninnføringa av sosialistloven, eller fordi en husker alle slags overilte ytringer som falt mens den loven sto ved makt, vil en nå plutselig at partiet skal finne den nåværende lovlige tilstand i Tyskland fullgod til å gjennomføre alle sine krav på fredelig vis . . . »

At de tyske sosialdemokratene handlet av frykt for en gjeninnføring av unntaksloven, denne grunnleggende kjensgjerning trekker Engels i forgrunnen og kaller den uten omsvøp opportunisme; nettopp fordi det i Tyskland ikke fins republikk og frihet, erklærer han drømmene om en «fredelig» vei for å være fullstendig meningsløse. Engels er forsiktig nok til ikke å binde seg. Han medgir at en i republikker eller i land med meget stor frihet «kan forestille seg» (bare ,forestille seg»!) en fredelig utvikling til sosialismen, men i Tyskland, gjentar han,

«. . . i Tyskland, der regjeringen er nesten allmektig og riksdagen og alle andre representative organer ikke har noen virkelig makt, å proklamere noe slikt i Tyskland og dét uten å være tvunget til det, betyr å ta bort absolutismens fikenblad og stille seg selv foran bluselen.»

Og det overveldende flertall av de offisielle lederne for det tyske sosialdemokratiske parti, som la disse anvisningene «på hylla», har da også virkelig vist seg å være beskyttere av absolutismen.

«En slik politikk kan i det lange løp bare føre partiet på villspor. En trekker almene, abstrakte politiske spørsmål i forgrunnen og dekker dermed over de nærmeste konkrete spørsmål, de spørsmålene som setter seg selv på dagsordenen ved de første store hendinger, ved den første politiske krise. Hva kan dette føre til, annet enn at partiet plutselig i det avgjørende øyeblikk står opprådd, at det hersker uklarhet og uenighet om de mest avgjørende punkter, fordi disse punktene aldri er blitt diskutert. .

Det at en slik glemmer de store hovedsynspunkter for de øyeblikkelige dagsinteresser, denne jakten etter øyeblikksframgang uten å bry seg om de videre følger, denne prisgivelsen av bevegelsens framtid for nåtidens skyld kan være «ærlig» ment, men opportunisme er og blir det, og den «ærlige» opportunisme er kanskje den farligste av alle . . .

Hvis noe er sikkert, så er det den ting at vårt parti og arbeiderklassen bare kan komme til makten under en slik politisk form som den demokratiske republikk. Denne er til og med den spesifikke form for proletariatets diktatur, som allerede den store franske revolusjon har vist .. . »

Engels gjentar her i særlig tydelig form den grunntanken som går som en rød tråd gjennom alle verker av Marx, nemlig at den demokratiske republikk er den nærmeste inngang til proletariatets diktatur. For denne republikken, som på ingen måte avskaffer kapitalens herredømme og med det undertrykkingen av massene og klassekampen, fører uunngåelig til en slik utvidelse, utfoldelse, avdekning og skjerpning av denne kampen at, så snart det blir mulig å tilfredsstille de undertrykte massers grunnleggende interesser, så blir denne muligheten uunngåelig og alene virkeliggjort gjennom proletariatets diktatur, gjennom proletariatets ledelse av disse massene. For hele Den 2. internasjonale er også dette «glemte ord» i marxismen, og denne forglemmelsen er kommet overmåte krast for dagen i det mensjevikiske partis historie i det første halvåret av den russiske revolusjon i 1917.

I spørsmålet om den føderative republikk i samband med befolkningens nasjonale sammensetning skrev Engels:

«Hva skal komme i stedet»? (I stedet for det nåværende Tyskland med dets reaksjonære monarkistiske forfatning og det likså reaksjonære småstatsvesenet, som foreviger særegenhetene ved «prøysseriet», istedenfor å la det gå opp i Tyskland som helhet). «Etter min mening kan proletariatet bare benytte formen enhetlig og udelelig republikk. Den føderative republikken er ennå i det hele nødvendig på Sambandsstatenes veldige område, enda den alt begynner å bli en hindring i øst. Den ville være et framskritt i England, der det bor fire nasjoner på de to øyene og der det trass i parlamentet allerede nå fins tre lovsystemer ved siden av hverandre. I det vesle Sveits er den alt for lenge siden blitt en hindring, som bare kan tåles fordi Sveits nøyer seg med å være et rent passivt medlem av det europeiske statssystemet. For Tyskland ville den føderalistiske «forsveitsering» være et veldig tilbakeskritt. To punkter skiller forbundsstaten fra enhetsstaten, at hver enkeltstat som inngår i forbundet, hver kanton har sin egen sivil- og kriminallovgivning og rettsordning, og dernest at det ved siden av folkekammeret fins et kammer med representanter for statene, der hver kanton stemmer som sådan, hva enten den er stor eller liten.» I Tyskland er forbundsstaten en overgang til en utpreget enhetsstat, og den «revolusjon ovenfra» som ble foretatt i 1866 og 1870, må ikke omstøtes, men den må suppleres med en «bevegelse nedenfra».

Engels stiller seg slett ikke likegyldig til statsformene, han legger tvert om vinn på å analysere nettopp overgangsformene med den største grundighet, for i samsvar med de konkret-historiske særegenheter ved hvert enkelttilfelle å slå fast fra hva og til hva vedkommende form danner en overgang.

Engels, som Marx, forfekter fra proletariatets og den proletariske revolusjons standpunkt den demokratiske sentralisme, den enhetlige og udelelige republikk. Den føderative republikken betrakter han enten som et unntakstilfelle og en hindring for utviklingen eller som overgang fra monarkiet til den sentralistiske republikk, under bestemte særlige forhold som et «framskritt». Og under disse særlige forhold rykker det nasjonale spørsmål i forgrunnen.

Hos Engels som hos Marx finner en ingen steder, – trass i deres skånselløse kritikk av det reaksjonære småstatsvesenet og av tilsløringen av denne dets reaksjonære karakter med det nasjonale spørsmål i bestemte konkrete tilfelle – det minste spor av tendens til å unngå det nasjonale spørsmål, en tendens som ofte forekommer hos de hollandske og polske marxistene, som tar utgangspunkt i den helt ut berettigede kampen mot den spissborgerlig-innskrenkede nasjonalismen i «deres» små stater.

Selv i England, der både de geografiske forhold og det språklige og historiske fellesskapet gjennom mange århundrer synes å ha «gjort ende på» det nasjonale spørsmål i de enkelte små deler av England, selv her regner Engels med den klare kjensgjerning at det nasjonale spørsmål ennå ikke er overvunnet, og han ser derfor et «framskritt» i den føderative republikk. Selvsagt er det her ikke i minste monn tale om at han avstår fra kritikk av manglene ved den føderative republikk, fra den mest energiske propaganda og kamp for en enhetlig, sentralistisk-demokratisk republikk.

Men Engels oppfatter på ingen måte den demokratiske sentralisme i den byråkratiske mening som de borgerlige og småborgerlige ideologer, deriblant også anarkistene, bruker dette begrepet. For Engels utelukker sentralismen ingenlunde et vidtgående lokalt selvstyre som, forutsatt at «kommunene» og fylkene frivillig verner om statens enhet, ubetinget fjerner enhver byråkratisme og enhver «kommandering» ovenfra.

«Altså en enhetlig republikk,» skriver Engels idet han utvikler marxismens programoppfatninger om staten. «Men ikke i samme betydning som den nåværende franske republikken, som ikke er noe annet enn det i 1798 grunnlagte keiserdømmet uten keiser. Fra 1792 til 1798 hadde hvert fransk departement, hver kommune fullt selvstyre etter amerikansk mønster, og det må vi også ha. Hvordan selvstyret skal innrettes og hvordan en kan klare seg uten byråkrati, det har Amerika og den første franske republikk vist oss, og det viser Australia, Canada og de andre engelske koloniene ennå. Og et slikt provinsselvstyre og kommunalt selvstyre er mye friere enn f. eks. den sveitsiske føderalismen, der kantonen riktignok er meget uavhengig overfor Bund» (dvs. den føderative fellesstaten), «men også overfor distriktet og kommunen. Kanton- regjeringene utnevner distriktstattholdere og prefekter, noe som ikke forekommer i de engelsktalende land og noe som vi i framtiden vil ha oss like høflig frabedt som vi vil de prøyssiske landrådene og regjeringsrådene» (kommissærer, distriktspolitisjefer, guvernører, i det hele tatt alle embetsmenn som utnevnes ovenfra). Engels foreslår i samsvar med dette å formulere programpunktet om selvstyre slik: «Fullt selvstyre i provins» (guvernement eller område), «fylke og kommune gjennom embetsmenn valgt med alminnelig stemmerett. Avskaffelse av alle statsoppnevnte lokal- og provinsmyndigheter.»

I «Pravda» (nr. 68 for 28. mai 1917), som er blitt forbudt av regjeringen til Kerenski og de andre «sosialistiske» ministrene, har jeg alt hatt høve til å påpeke hvordan våre angivelig sosialistiske representanter for et angivelig revolusjonært angivelig demokrati på dette punkt – selvsagt langtfra bare på dette – har begått himmelropende overgrep mot demokratismen. Det er begripelig at folk som har bundet seg ved en «koalisjon» med det imperialistiske borgerskap, var døve for disse påpekningene.

Det er overmåte viktig å slå fast at Engels ved hjelp av kjensgjerninger, med et helt nøyaktig eksempel, gjendriver den fordommen som er særlig utbredt i det småborgerlige demokrati – at den føderative republikk ubetinget betyr mer frihet enn den sentralistiske. Det er galt. Det motbevises av de kjensgjerningene som Engels nevner om den sentralistiske franske republikk 1792-1798 Og den føderalistiske sveitsiske republikk. Den virkelig demokratiske sentralistiske republikk ga mer frihet enn den føderalistiske. Eller uttrykt på en annen måte: den største lokale, provinsielle osv. frihet som historien kjenner, har den sentralistiske og ikke den føderative republikk gitt.

Denne kjensgjerning, liksom overhodet hele spørsmålet om den føderative og den sentralistiske republikk og det lokale selvstyre, har ikke vært og er ikke tilstrekkelig påaktet i vår partipropaganda og agitasjon.

5. Innledningen fra 1891 til marx’ «borgerkrigen i frankrike»

I sin innledning til tredje opplag av «Borgerkrigen i Frankrike» denne innledning er datert 18. mars 1891 og var opprinnelig offentliggjort i «Die Neue Zeit» – gir Engels foruten interessante bemerkninger der han streifer spørsmålet om stillingen til staten, en ypperlig pregnant sammenfatning av Kommunens lærdommer. Denne sammenfatningen, utdypet med hele erfaringen fra det tidsrom på tjue år som skilte forfatteren fra Kommunen, og spesielt rettet mot den i Tyskland utbredte «overtroiske tilbedelse av staten», kan med rette betegnes som marxismens siste ord i det spørsmålet som vi undersøker her.

I Frankrike – bemerker Engels – var arbeiderne væpnet etter hver revolusjon, «derfor var avvæpning av arbeiderne det første bud for borgerskapet som satt ved statsroret. Derfor etter hver revolusjon som arbeiderne hadde kjempet igjennom, en ny kamp som ender med nederlag for arbeiderne».

Fasiten av erfaringen fra de borgerlige revolusjoner er like kort som virkningsfull. Sakens kjerne – blant annet også i spørsmålet om staten (har den undertrykte klasse våpen?) – er her truffet i blinken. Nettopp denne kjernen omgår som oftest både de professorer som står under innflytelse av den borgerlige ideologi, og de småborgerlige demokrater. I den russiske revolusjon i 1917 var det «mensjeviken» og «også-marxisten» Tsereteli som fikk den ære (en Cavaignacsk ære) å plapre ut med denne hemmelighet ved de borgerlige revolusjoner. I sin «historiske» tale den 9. juni plapret Tsereteli ut med at borgerskapet var besluttet på å avvæpne Petersburg- arbeiderne. Han framstilte da naturligvis denne beslutningen både som sin egen og overhodet som en «stats»-nødvendighet !

Tseretelis historiske tale den 9. juni vil selvsagt gi enhver historieskriver om revolusjonen i 1917 en av de tydeligste illustrasjoner som viser hvordan den av herr Tsereteli ledede blokk av sosialrevolusjonære og mensjeviker gikk over på borgerskapets side mot det revolusjonære proletariat.

En annen bibemerkning av Engels som like ens henger sammen med spørsmålet om staten, gjelder religionen. Det er kjent at det tyske sosialdemokrati etter hvert som det forsumpet og ble mer og mer opportunistisk, stadig oftere sank ned til en filisteraktig vrangtolkning av den berømte formelen: «religionen betraktes som privatsak». Denne formelen ble nemlig tolket som om spørsmålet om religionen skulle være en privatsak også for det revolusjonære proletariats parti!! Mot dette fullstendige forræderi mot proletariatets revolusjonære program var det nettopp at Engels vendte seg i 1891, den gang han iakttok bare ganske svake spirer til opportunisme i sitt parti og derfor uttrykte seg ytterst forsiktig:

«På samme måte som det nesten utelukkende satt arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderne i Kommunen, slik hadde også dens vedtak en avgjort proletarisk karakter. Enten dekreterte de reformer som det republikanske borgerskap bare av feighet hadde unnlatt å gjennomføre, men som dannet et nødvendig grunnlag for arbeiderklassens frie aksjon, så som gjennomføringen av den grunnsetning at religionen utelukkende er en privatsak overfor staten, eller den gjorde vedtak som var i arbeiderklassens direkte interesse og delvis grep dypt inn i den gamle samfunnsordningen.»

Engels understreket ordene «overfor staten» med overlegg for å ramme rett i hjertet på den tyske opportunismen, som ville gjøre religionen til en privatsak overfor partiet og på denne måten dro det revolusjonære proletariats parti ned på samme nivå som det platteste «fritenkerske» spissborgerskap, som er villig til å gå med på konfesjonsløshet, men gir avkall på å føre partikamp mot religionens folkefordummende opium.

Det tyske sosialdemokratis framtidige historieskriver vil når han leter etter røttene til dets forsmedelige sammenbrudd i 1914, finne mye interessant materiale om dette spørsmål, like fra de unnvikende erklæringene i artiklene til partiets ideologiske fører, Kautsky, som åpner døren på vid vegg for opportunismen, til partiets stilling til «bort-fra-kirken-bevegelsen» i 1913.

Men la oss gå over til de lærdommer for det kjempende proletariat som Engels tjue år etter Kommunen trakk av dens erfaringer.

Dette er de lærdommer som Engels satte på første plass:

«. . . Nettopp den tidligere sentraliserte regjerings undertrykkermakt, hæren, det politiske politi, byråkratiet, som Napoleon hadde skapt i 1798 og som hver ny regjering siden hadde overtatt som kjærkomment verktøy og utnyttet mot sine motstandere, nettopp denne makten skulle falle, som den alt var falt i Paris.

Kommunen måtte fra første stund av erkjenne at arbeiderklassen, når den er kommet til makten, ikke kan fortsette å styre med den gamle statsmaskinen; at denne arbeiderklassen, for ikke igjen å miste sitt nettopp vunne herredømme, på den ene siden må rydde av veien hele det gamle undertrykkingsmaskineriet som hittil er blitt brukt mot den selv, og på den andre siden må sikre seg mot sine egne representanter og embetsmenn, idet den erklærte dem alle uten unntak avsettelige til enhver tid . . . »

Engels understreker gang på gang at staten forblir stat ikke bare i monarkiet, men også i den demokratiske republikk, dvs. den beholder sitt grunnleggende kjennetegn: å forvandle embetspersonene, «samfunnets tjenere», sine organer til herrer over samfunnet.

«Mot denne, i alle tidligere stater uunngåelige forvandling staten og statsorganene fra samfunnets tjenere til samfunnets herrer brukte Kommunen to ufeilbare midler. For det første besatte den alle poster, i forvaltningen, rettsvesenet, folkeopplysningen, ved valg med alminnelig stemmerett, og dessuten inn førte den retten til å tilbakekalle de valgte til enhver tid etter vedtak av velgerne. Og for det annet betalte den for alle tjenester, både høye og lave, bare samme lønn som andre arbeidere fikk. Den høyeste lønn som den overhodet betalte, var 6000 francs. Dermed var det satt en sikker stopper for beinjakten og streberiet, bortsett fra de representanter med bundne mandater til de folkevalgte organene som dessuten til overflod ble innført . . .»¹

Engels kommer her til den bemerkelsesverdige grense der et konsekvent demokrati på den ene siden forvandler seg til sosialisme og på den andre siden krever sosialismen. For å avskaffe staten er det nemlig nødvendig at statstjenestens funksjoner forvandler seg til slike enkle operasjoner med kontroll og regnskap som er forståelig for og kan utføres av det overveldende flertall av befolkningen og seinere av hele befolkningen uten unntak. For å avskaffe streberiet fullstendig er det nødvendig at et «tillitsverv» i statstjenesten, selv om det er ulønt, ikke kan brukes som springbrett til å oppnå høyt betalte stillinger i banker og aksjeselskaper, slik det stadig forekommer i alle kapitalistiske land, også i de frieste.

Men Engels gjør ikke den feil som f. eks. enkelte marxister gjør i spørsmålet om nasjonenes selvbestemmelsesrett: de sier at under kapitalismen er selvbestemmelsesretten umulig og under sosialismen overflødig. En slik, tilsynelatende åndrik, men i virkeligheten falsk argumentasjon kunne en gjenta om hvilken som helst demokratisk innretning, også om de beskjedne embetsmannsgasjene, for en fullt ut konsekvent demokratisme er umulig under kapitalismen, men under sosialismen kommer ethvert demokrati til å dø bort.

Dette er et sofisteri som minner om det gamle spøkefulle spørsmålet om et menneske begynner å bli skallet når det mister ett hår.

Å utvikle demokratiet til siste konsekvens, å finne fram til formene for en slik utvikling, å prøve dem i praksis osv., – alt dette danner ett av leddene i oppgaven å kjempe for den sosiale revolusjon. Tatt for seg selv kommer ingen demokratisme til å bringe sosialismen, men i livet blir demokratismen aldri «tatt for seg selv», den blir «tatt sammen» med andre foreteelser, den kommer også til å innvirke på økonomien, fremme dens omdanning, bli påvirket av den økonomiske utviklingen osv. Slik er dialektikken i den levende historie.

Engels fortsetter:

«Denne sprengningen av den tidligere statsmakten og dens erstatning med en ny, virkelig demokratisk, er skildret utførlig i tredje avsnitt av «Borgerkrigen». Men her var det nødvendig enda en gang i korthet å komme inn på noen trekk ved denne erstatningen, fordi overtroen på staten nettopp i Tyskland er blitt overført fra filosofien til den almene bevisstheten hos borgerskapet og til og med hos mange arbeidere. I følge den filosofiske forestilling er staten «ideens virkeliggjørelse» eller guds rike på jorden oversatt til filosofiens språk, det område der den evige sannhet og rettferd virkeliggjør seg eller skal virkeliggjøres. Og derav følger så en overtroisk ærefrykt for staten og alt som henger sammen med staten, en ærefrykt som har så mye lettere for å gripe om seg fordi en fra barnsben av har vent seg til å tro at de saker og interesser som er felles for hele samfunnet, ikke kan skjøttes på annen måte enn de er blitt skjøttet hittil, nemlig av staten og dens velavlønte embetsmenn. Folk tror at de alt har tatt et veldig dristig skritt når de har kvittet seg med troen på det arvelige monarki og sverger til den demokratiske republikk. Men i virkeligheten er staten ikke noe annet enn en maskin for den ene klasses undertrykking av en annen, og det ikke mindre i den demokratiske republikk enn i monarkiet, og i beste fall et onde som går i arv til proletariatet som har seiret i kampen om klasseherredømmet. Og likså lite som Kommunen vil det seierrike proletariat kunne unnlate å skjære vekk de verste sidene ved dette onde så fort som mulig, til en generasjon som er vokst opp under nye, frie samfunnsforhold, vil bli i stand til å kvitte seg med hele statsskrotet.»

Engels advarte tyskerne om at de når de skulle erstatte monarkiet med en republikk, ikke måtte glemme sosialismens grunnsetninger i spørsmålet om staten i det hele tatt. Hans advarsler lyder nå som en direkte lekse for de herrer Tsereteli og Tsjernov, som i sin «koalisjons»praksis har vist sin overtro på staten og sin overtroiske tilbedelse av staten!

To bemerkninger til. For det første: Når Engels sier at staten i en demokratisk republikk «ikke mindre» enn i monarkiet vedblir å være en «maskin for den ene klasses undertrykking av en annen», så betyr det på ingen måte at formen for undertrykkingen er likegyldig for proletariatet, slik som visse anarkister «lærer». En bredere, friere, mer åpen form for klassekampen og klasseundertrykkingen betyr for proletariatet en veldig lettelse i kampen for å avskaffe klassene i det hele tatt.

For det annet: Spørsmålet om hvorfor først en ny generasjon vil være i stand til å kvitte seg med hele dette statsskrotet, henger sammen med spørsmålet om å overvinne demokratiet, et spørsmål som vi nå skal gå over til.

6. Engels om overvinnelsen av demokratiet

Engels fikk høve til å uttale seg om dette i samband med spørsmålet om den vitenskapelige uriktighet av betegnelsen «sosialdemokrat».

I forordet til en utgave av artikler om forskjellige emner fra syttiårene med hovedsakelig «internasjonalt» innhold («Internationales aus dem Volksstaat»), et forord som er datert 3. januar 1894, og altså ble skrevet halvannet år før Engels døde heter det at ordet «kommunist» og ikke «sosialdemokrat» er brukt i alle artikler, for dengang hadde proudhonistene i Frankrike og lassalleanerne i Tyskland kalt seg sosialdemokrater.

«. . . For Marx og meg,» fortsetter Engels, «var det derfor helt umulig å velge et så tøyelig uttrykk for å betegne vårt spesielle standpunkt. I dag er stillingen en annen, og derfor kan ordet («sosialdemokrat») gå an, så uhøvelig det enn er for et parti hvis økonomiske program ikke bare er alment sosialistisk, men direkte kommunistisk, og hvis politiske sluttmål er overvinnelse av hele staten, altså også av demokratiet. Men navnene på virkelige» (uthevet av Engels) «politiske partier dekker aldri helt; partiet utvikler seg, men navnet blir stående.»

Dialektikeren Engels er dialektikken tro til det siste. Marx og jeg, sier han, hadde et ypperlig, vitenskapelig eksakt navn på partiet, men det virkelige, dvs. proletariske masseparti manglet. Nå (i slutten av det 19. århundre) fins det et virkelig parti, men dets navn er vitenskapelig uriktig. Det gjør ikke noe, det «går an», bare partiet utvikler seg, bare det ikke blir hemmeligholdt for partiet selv at dets navn er vitenskapelig uriktig, bare dette ikke hindrer det i å utvikle seg i rett lei!

Det kunne jo tenkes at en eller annen spøkefugl ville finne på å trøste også oss bolsjeviker på liknende måte som Engels: vi har et virkelig parti, det utvikler seg utmerket; altså kan også et meningsløst og vanskapt ord som «bolsjevik> «gå an», et ord som overhodet ikke uttrykker noe annet enn den rent tilfeldige omstendighet at vi hadde flertall på partikongressen i Brussel- London i 1903. . . . Nå da forfølgelsene i juli og august mot vårt parti fra republikanerne og det «revolusjonære» småborgerlige demokrati har gjort ordet «bolsjevik» til et hedersnavn i hele folket, nå da disse forfølgelsene dessuten har markert et så veldig, historisk framskritt for vårt parti i dets virkelige utvikling – nå ville jeg også kanskje ha betenkeligheter mot å foreslå, som i april, å forandre partiets navn. Kan hende jeg ville foreslå mine kamerater et «kompromiss»: å kalle oss kommunistisk parti og beholde ordet bolsjeviker i parentes.

Men spørsmålet om partiets navn er uten sammenlikning mindre viktig enn spørsmålet om det revolusjonære proletariats forhold til staten.

I de vanlige betraktninger om staten gjør man stadig den feilen som Engels advarer mot her og som vi flyktig har streifet i den foregående framstillingen. Man glemmer nemlig alltid at avskaffelsen av staten også betyr avskaffelse av demokratiet, at statens bortdøen er en bortdøen av demokratiet.

Ved første øyekast kan denne påstanden synes høyst merkverdig og ubegripelig. Noen ville kanskje til og med bli engstelig for at vi venter at det skal komme en samfunnsforfatning der prinsippet om mindretallets underordning tinder flertallet ikke blir overholdt, for demokrati er jo nettopp anerkjennelsen av dette prinsippet!

Nei. Demokratiet er ikke det samme som mindretallets underordning under flertallet. Demokratiet er en stat som anerkjenner mindretallets underordning under flertallet, dvs. en organisasjon til systematisk voldsanvendelse fra en klasses side mot en annen, en del av befolkningen mot en annen.

Vårt endelig mål er avskaffelse av staten, dvs. av enhver organisert og systematisk vold, enhver bruk av vold mot mennesker i det hele tatt. Vi venter ikke at det skal komme en samfunnsordning der prinsippet om mindretallets underordning under flertallet ikke overholdes. Men i vår streben mot sosialismen er vi overbevist om at den vil vokse over i kommunismen, og i samband med det at enhver nødvendighet av voldsanvendelse mot mennesker overhodet, det ene menneskes underordning under det andre, en del av befolkningen under den andre kommer til å forsvinne, for menneskene kommer til å venne seg til å følge de elementære regler for samfunnsmessig samliv uten vold og uten underordning.

For å understreke dette element av vane taler Engels nettopp om en ny generasjon som «er vokst opp under nye, frie samfunnsforhold og vil bli i stand til å kvitte seg med hele statsskrotet» – ethvert statsvesen, også det demokratisk-republikanske.

For å gjøre det klart må vi foreta en undersøkelse av spørsmålet om det Økonomiske grunnlag for statens bortdøen.

Kapitel V – Det økonomiske grunnlag for statens bortdøen

Den grundigste utgreiing av dette spørsmålet har Marx gitt i sin «Kritikk av Gotha-programmet»*) (Brev til Bracke av 5. mai 1875, som ikke ble offentliggjort før i 1891, da det ble trykt i «Die Neue Zeit», årgang IX, bd. 1, og utgitt i en russisk særutgave). Den polemiske delen av dette ypperlige verket, som inneholder en kritikk av lassalleismen, har så å si overskygget dets positive del, nemlig: analysen av forbindelsen mellom kommunismens utvikling og statens bortdøen.

1. Marx’ problemstilling

Ved en overflatisk sammenlikning mellom Marx’ brev til Bracke av 5. mai 1875 og Engels’ brev til Bebel av 28. mai 1875, som vi har behandlet ovenfor, kunne en få inntrykk av at Marx var mye mer av en «statstilhengere» enn Engels og at forskjellen mellom de to brevskriveres syn på staten var meget betydelig.

Engels foreslår for Bebel å holde opp med alt pratet om staten, å stryke ordet «stat» helt og holdent i programmet og erstatte det med ordet «fellesskap». Engels hevder til og med at Kommunen ikke lenger var en stat i ordets egentlige betydning. Marx derimot taler til og med om det «framtidige statsvesen i det kommunistiske samfunn», dvs. anerkjenner tilsynelatende statens nødvendighet selv under kommunismen.

Men å oppfatte det slik ville være i bunn og grunn feilaktig. En nøyere undersøkelse viser at Marx’ og Engels’ syn på staten og dens bortdøen dekker hverandre helt, og det siterte uttrykket av Marx refererer nettopp til denne staten som holder på å dø bort.

Det er klart at det ikke engang kan være tale om å bestemme det nøyaktige øyeblikk for den framtidige «bortdøen», så mye mer som det vitterlig dreier seg om en langvarig prosess. Det tilsynelatende skillet mellom Marx og Engels skyldes den ting at de behandlet forskjellige emner og hadde forskjellige mål for øye. Engels satte seg som oppgave å vise Bebel tydelig, skarpt, i store trekk det fullstendig meningsløse i de gjengse fordommer om staten (som Lassalle delte i ikke liten utstrekning). Marx bare streifet dette spørsmålet i forbigående, da det er et annet spørsmål som interesserer ham, nemlig utviklingen av det kommunistiske samfunn.

Hele Marx’ teori er anvendelse av utviklingsteorien – i den mest konsekvente, fullstendige, gjennomtenkte og innholdsrike form – på den moderne kapitalisme. Det er da bare naturlig at Marx også ble stilt overfor problemet om å anvende denne teorien både på kapitalismens forestående sammenbrudd og den framtidige utvikling av den framtidige kommunisme.

På grunnlag av hvilke data kan en da behandle spørsmålet om den framtidige utvikling av den framtidige kommunisme?

På grunnlag av det faktum at den har sitt utspring i kapitalismen, at den historisk utvikler seg av kapitalismen, at den er et resultat av virkningene av en samfunnsmessig kraft som kapitalismen har skapt. Hos Marx fins det ikke spor av forsøk på å dikte i hop utopier, å komme med tomme spådommer om noe som en ikke kan vite. Marx behandler spørsmålet om kommunismen på samme måte som en naturforsker ville behandle f.eks. spørsmålet om utviklingen av en ny biologisk variant, når han visste at den er oppstått slik og slik og modifiserer seg i den og den nøyaktige retning.

Først og fremst feier Marx til side det rotet som Gothaprogrammet bringer inn i spørsmålet om forholdet mellom stat og samfunn. Han skriver:

«. . . Det «nåværende samfunn» er det kapitalistiske samfunn, som består i alle siviliserte land, mer eller mindre fritt for middelalderlevninger, mer eller mindre modifisert av hvert lands særegne historiske utvikling, mer eller mindre utviklet. Den «nåværende stat» derimot, forandrer seg med hver landegrense. Den er en annen i det prøyssisk-tyske rike enn i Sveits, en annen i England enn i De forente stater. «Den nåværende stat» er altså en fiksjon.

Likevel har de ulike stater i de forskjellige siviliserte land, trass i sin brokete mangfoldighet av former, alle den ting felles at de står på det moderne borgerlige samfunns grunn, bare mer eller mindre kapitalistisk utviklet. Derfor har de også visse vesentlige fellestrekk. I denne forstand er det mulig å tale om det nåværende statsvesen», i motsetning til framtiden, når det som er dets røtter i dag, det borgerlige samfunn, vil ha dødd bort.

Spørsmålet blir da: hvilken omdannelse vil statsvesenet gjennomgå i et kommunistisk samfunn? Med andre ord: Hvilke samfunnsmessige funksjoner som er analoge med de nåværende statsfunksjoner vil det der bli tilbake? Dette spørsmålet kan bare besvares vitenskapelig, og en kommer ikke problemet et loppesprang nærmere om en aldri så mange tusen ganger parrer ordet folk med ordet stat . . . »

Etter at Marx på denne måten har gjort narr av alt snakk om «folkestaten», formulerer han spørsmålet og advarer på sett og vis mot å operere på annen måte enn med sikre vitenskapelige data når en skal svare på spørsmålet.

Det første som er blitt fastslått med full nøyaktighet av hele utviklingsteorien, av vitenskapen i det hele – noe som ble glemt av utopistene og blir glemt av nåtidens opportunister som frykter den sosialistiske revolusjon – er at det historisk utvilsomt må være et særskilt stadium eller en særskilt overgangsetappe fra kapitalismen til kommunismen.

2. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen

Marx fortsetter:

«…Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur . . . »

Marx bygger denne slutningen på en analyse av den rolle som proletariatet spiller i det moderne kapitalistiske samfunn, på kjensgjerningene om utviklingen av dette samfunnet og på uforsonligheten av proletariatets og borgerskapets motstridende interesser.

Tidligere ble spørsmålet stilt på denne måten: for å nå fram til sin frigjøring må proletariatet styrte borgerskapet, erobre den politiske makt og opprette sitt revolusjonære diktatur.

Nå stilles spørsmålet noe annerledes: overgangen fra det kapitalistiske samfunn, som utvikler seg hen imot kommunismen, til det kommunistiske samfunn, er umulig uten en «politisk overgangsperiode», og staten i denne perioden kan bare være proletariatets revolusjonære diktatur.

I hvilket forhold står så dette diktaturet til demokratiet?

Vi har sett at «Det kommunistiske manifest» simpelthen setter de to begrepene: «proletariatets opphøyelse til herskende klasse» og «erobring av demokratiet» ved siden av hverandre. På grunnlag av alt det som er sagt ovenfor, er det mulig å bestemme nøyaktigere hvordan demokratiet forandrer seg under overgangen fra kapitalismen til kommunismen.

I det kapitalistiske samfunn, forutsatt at det utvikler seg under de gunstigste vilkår, har vi en nier eller mindre fullstendig demokratisme i den demokratiske republikken. Men denne demokratisme er alltid innsnevret av de trange grenser som den kapitalistiske utbyttingen setter, og følgelig forblir det alltid i virkeligheten et demokrati for mindretallet, bare for de besittende klasser, bare for de rike. Friheten i det kapitalistiske samfunn forblir alltid omtrent (den samme som den var i de antikke greske republikkene: frihet for slaveeierne. Som følge av den kapitalistiske utbyttingens vilkår er de moderne lønnsslavene så nedtrykt av savn og fattigdom at «de har annet å tenke på» enn demokrati og politikk, at flertallet av befolkningen under den vanlige fredelige utvikling er utestengt fra deltakelse i det offentlige og politiske liv.

Riktigheten av denne påstanden bekreftes kanskje klarest av Tyskland, nettopp fordi den forfatningsmessige legalitet varte i merkverdig lang tid i denne staten – i nesten et halvt århundre (1871-1914) – og i denne perioden forsto sosialdemokratiet der å «utnytte legaliteten» mye mer enn i andre land og å organisere en større del av arbeiderne i et politisk parti enn noe annet sted i verden.

Hvor stor er denne største del av politisk bevisste og aktive lønnsslaver som hittil er blitt fastslått i det kapitalistiske samfunn? En million medlemmer i det sosialdemokratiske parti – av femten millioner lønnsarbeidere! Tre millioner organisert i fagforeninger av femten millioner!

Demokrati for et forsvinnende mindretall, demokrati for de rike det er demokratismen i det kapitalistiske samfunn. Hvis vi ser nærmere på maskineriet i det kapitalistiske demokrati, så ser vi overalt, både i de «ubetydelige» – angivelig «ubetydelige» – detaljer med hensyn til stemmerett (hjemstavnsrett, utelukkelse av kvinnene osv.), i teknikken i de representative institusjoner, i de faktiske hindringene for forsamlingsretten (offentlige bygninger er ikke for tiggere!), i dagspressens rent kapitalistiske organisasjon osv. innskrenkning på innskrenkning av demokratiet overalt. Disse innskrenkningene, unntakene, utelukkelsene, hindringene for de fattige synes å være ubetydelige, særlig for en som selv aldri har kjent noen nød og aldri har vært i nær kontakt med de undertrykte klasser i deres masseliv (og ni tideler, om ikke nittini hundredeler, av de borgerlige publisister og politikere hører til denne kategorien), men sammenlagt utelukker og fordriver disse innskrenkningene de fattige fra politikken, fra aktiv deltakelse i demokratiet.

Marx oppfattet denne kjernen i det kapitalistiske demokratiet glimrende da han i sin analyse av erfaringene fra Kommunen sa at de undertrykte en gang med flere års mellomrom får lov til å avgjøre hvilke representanter for undertrykkerklassen skal representere og undertrykke dem i parlamentet !

Men fra dette kapitalistiske demokratiet – som unngåelig er trangt og i all stillhet setter de fattige utenfor, og derfor er tvers igjennom hykkelsk og falskt – går utviklingen framover ikke liketil, direkte og jevnt mot «større og større demokrati» som de liberale professorene og de småborgerlige opportunistene vi I ha oss til å tro. Nei, utviklingen framover, dvs. mot kommunismen, går gjennom proletariatets diktatur, og kan ikke gå på annen måte, for ingen annen enn proletariatet er i stand til å bryte de kapitalistiske utbytteres motstand og på noen annen måte kan den heller ikke brytes.

Men proletariatets diktatur, dvs. organiseringen av fortroppen for de undertrykte til herskende klasse for å undertrykke undertrykkerne, kan ikke simpelthen bare føre til en utvidelse av demokratiet. Samtidig med en umåtelig utvidelse av demokratismen, som for første gang blir en demokratisme for de fattige, for folket, og ikke en demokratisme for pengesekkene, gjennomfører proletariatets diktatur en rekke innskrenkninger i undertrykkernes, utbytternes, kapitalistenes frihet. Dem må vi undertrykke for å fri menneskeheten fra lønnsslaveriet, deres motstand må knuses med vold; det er klart at der hvor det er undertrykkelse, hvor der er vold, der er det ingen frihet og intet demokrati.

Engels uttrykte dette på en glimrende måte i sitt brev til Bebel, da han, som leseren vil huske, sa at «så lenge proletariatet ennå trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart det kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå».

Demokrati for det overveldende flertall av folket og undertrykkelse med vold, dvs. utelukkelse fra demokratiet,’ av folkets utbyttere og undertrykkere det er den forandring demokratiet gjennomgår ved overgangen fra kapitalismen til kommunismen.

Først i det kommunistiske samfunn, når kapitalistenes motstand er blitt fullstendig brutt, når kapitalistene er forsvunnet, når det ikke fins klasser (dvs. når det ikke er noen forskjell mellom samfunnsmedlemmene i deres forhold til de samfunnsmessige produksjonsmidler), først da «opphører . . . staten å bestå», og «kan det bli tale om frihet». Først da vil et virkelig fullkomment demokrati, virkelig uten ethvert unntak, bli mulig og virkeliggjort. Og først da vil demokratiet begynne å dø bort, takket være den enkle kjensgjerning at menneskene, som er fridd fra det kapitalistiske slaveriet, fra de unevnelige redsler, barbariet, meningsløsheten og skjenslene som den kapitalistiske utbyttingen innebærer, litt etter litt vil venne seg til å respektere de elementære regler for samliv som har vært kjent i århundrer og gjentatt i årtusener i alle læreboksentenser. De vil venne seg til å overholde dem uten vold, uten tvang, uten underordning, uten det spesielle tvangsapparat som kalles stat.

Uttrykket «staten dør bort» er meget treffende, for det peker både på prosessens gradvise og på dens spontane karakter. Bare vanen kan og vil utvilsomt ha en slik virkning, for rundt omkring oss ser vi i millioner tilfelle hvor lett folk venner seg til å overholde de nødvendige regler for sosialt samliv når det ikke foreligger noen utbytting, når det ikke foreligger noe som vekker harme, ikke noe som vekker protest og opprør og skaper behov for underkuing.

Altså: i det kapitalistiske samfunn har vi et demokrati som er stekket, ynkelig, falskt, et demokrati for de rike, for mindretallet. Proletariatets diktatur, overgangsperioden til kommunismen, vil for første gang bringe demokrati for folket, for flertallet, men samtidig vil det nødvendigvis holde et mindretall, utbytterne, nede. Ene og alene kommunismen er i stand til å gi et virkelig fullstendig demokrati, og jo mer fullstendig det blir, dess hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg selv.

Med andre ord: under kapitalismen har vi staten i ordets egentlige betydning, en særskilt maskin for den ene klasses undertrykking av den andre, og hva mer er, for mindretallets undertrykking av flertallet. For å ha framgang krever et slik tiltak som den systematiske undertrykking av det utbyttede flertallet fra det utbyttende mindretalls side selvsagt den ytterste villskap og barbari i undertrykkingsarbeidet, det krever et hav av blod som menneskeheten må gjennomgå under slaveriet, feudalismen og lønnsarbeidet.

Videre. Ved overgangen fra kapitalismen til kommunismen er undertrykking framleis nødvendig, men nå er den det utbyttede flertalls undertrykking av det utbyttende mindretall. Et særskilt apparat, en særskilt maskin for undertrykkingen, en «stat» er framleis nødvendig, men nå er det alt en overgangsstat, det er ikke lenger en stat i ordets egentlige mening, for det at flertallet av gårsdagens lønnsslaver holder det utbyttende mindretall nede, er en så forholdsvis lett, enkel og naturlig oppgave at den vil medføre langt mindre blodsutgytelse enn undertrykkingen av oppstandene til slavene, de livegne eller lønnsarbeiderne, og den vil koste menneskeheten langt mindre. Og den er fullt ut forenlig med utvidelse av demokratiet til et så overveldende flertall av befolkningen at behovet for en særskilt undertrykkingsmaskin vil begynne å forsvinne. Utbytterne er selvsagt ute av stand til å holde folket nede uten en høyst komplisert maskin til å utføre dette arbeidet, men folket kan undertrykke utbytterne selv med en meget enkel «maskin», nesten uten noen «maskin», uten et særskilt apparat, med en enkel organisasjon av de væpnete masser (som, la oss si, sovjetene av arbeidere og soldatdeputerte, idet vi foregriper noe).

Endelig er det bare kommunismen som gjør staten absolutt overflødig, for det fins ingen å holde nede – «ingen» i betydning av en klasse, i betydning av en systematisk kamp mot en bestemt del av befolkningen. Vi er ikke utopister og benekter ikke i minste monn muligheten og uunngåeligheten av utskeielser fra enkeltpersoner, eller nødvendigheten av å undertrykke slike utskeielser. Men for det første trengs det ingen særskilt maskin, intet særskilt undertrykkingsapparat til dette: det vil bli gjort av det væpnete folket selv, like enkelt og liketil som når den første den beste samling av siviliserte mennesker til og med i det nåværende samfunn griper inn for å avstyre et slagsmål eller hindre at en kvinne blir overfalt. Og for det annet vet vi at den fundamentale sosiale årsak til utskeielsene, som består i brudd på reglene for det sosiale samliv, er utbyttingen av massene, deres nød og fattigdom. Når denne hovedårsaken er fjernet, vil utskeielsene uunngåelig begynne å «dø bort». Vi vet ikke hvor fort og i hvilken rekkefølge det vil skje, men vi vet at de kommer til å dø bort. Sammen med at de dør bort vil også staten dø bort.

Uten å henfalle til utopier fastslo Marx mer fullstendig det som kan fastslås nå angående denne framtiden, nemlig forskjellen mellom den lavere og den høyere fase (trinn, etappe) i det kommunistiske samfunn.

3. Den første fase i det kommunistiske samfunn

I «Kritikk av Gothaprogrammet» gjendriver Marx utførlig Lassalles tanke om at arbeideren under sosialismen vil få det «uavkortede» eller «fulle arbeidsutbytte». Marx viser at fra hele samfunnets kollektive totalprodukt må det trekkes et reservefond, et fond til utvidelse av produksjonen, til erstatning av «slitasjen» på maskineriet osv. Videre må det fra forbruksmidlene trekkes et fond til administrasjonsutgifter, til skoler, sykehus, gamlehjem osv.

Istedenfor Lassalles tåkete, uklare, generelle frase («det fulle arbeidsutbytte til arbeideren») foretar Marx en nøktern beregning av hvordan det sosialistiske samfunn vil måtte innrette sin husholdning. Marx går så over til en konkret analyse av livsvilkårene i et slikt samfunn hvor det ikke fins kapitalisme, og sier:

«Det vi her har å gjøre med» (når vi analyserer arbeiderpartiets program), «er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert om slik dette nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som altså i en hver henseende, økonomisk, moralsk og intellektuelt ennå er beheftet med føflekker av det gamle samfunnet fra hvis skjød det stammer.»

Just dette kommunistiske samfunn – som nettopp kommer ut i dagen fra kapitalismens skjød og som på alle måter bærer merke av det gamle samfunn er det Marx kaller den første eller lavere fase i det kommunistiske samfunn.

Produksjonsmidlene er ikke lenger privateiendom for enkeltpersoner. Produksjonsmidlene tilhører hele samfunnet. Hvert medlem av samfunnet utfører en bestemt del av det samfunnsmessig nødvendige arbeid og mottar en attest fra samfunnet om at han har utført så og så mye arbeid. Og med denne attesten får han en tilsvarende mengde produkter fra samfunnets lager av forbruksartikler. Etter fradrag av den mengde arbeid som går til det offentlige fondet, får hver arbeider altså like mye av samfunnet som han har gitt det.

Det rår på sett og vis «likhet».

Men når Lassalle med henblikk på en slik samfunnsordning (som vanligvis kalles sosialisme, men som Marx kaller den første fase i kommunismen) mener at dette er «rettferdig fordeling», «lik rett til likt arbeidsutbytte», da tar han feil, og Marx avslører hans feiltakelse.

«Lik rett » sier Marx, har vi virkelig her, men den er framleis den «borgerlige rett» som, liksom enhver annen rett, f o r u t s e t t e r ulikhet. Enhver rett er en anvendelse av samme målestokk på ulike individer, som i virkeligheten ikke er ens, ikke er like; og derfor er «lik rett» en krenkelse av likheten og en urettferdighet. Hvert menneske som har utført like mye samfunnsmessig arbeid som de andre, får i virkeligheten en like stor del av det samfunnsmessige produkt (etter ovennevnte fradrag).

Men menneskene er ikke like: en er sterkere, en annen veikere, en er gift, en annen ikke, den ene har flere barn enn den andre osv. Og den slutning Marx trekker er:

«. . . Ved lik arbeidsytelse, og derfor lik andel i det samfunnsmessige konsumsjonsfondet får altså den ene faktisk mer enn den andre, den ene er rikere enn den andre osv. For å unngå alle disse misforhold måtte retten istedenfor å være lik tvert om være ulik . . . )

Følgelig kan den første fase i kommunismen ennå ikke bringe rettferdighet og likhet: Forskjell i rikdom, og det urettferdig forskjell, kommer ennå til å bestå, men det ene menneskes utbytting av det andre blir umulig, for det vil ikke lenger være mulig å rive til seg produksjonsmidlene, fabrikkene, maskinene, jorden osv., som privateiendom. Idet Marx slår i stykker Lasalles småborgerlige, forvirrede frase om «likhet» og «rettferdighet» i sin alminnelighet, viser han utviklingsgangen i det kommunistiske samfunn, som er nødt til først bare å avskaffe den «urettferdigheten» at produksjonsmidlene er blitt beslaglagt av enkeltpersoner, men som foreløpig er ute av stand til med en gang å avskaffe den videre urettferdigheten, som består i at forbruksartiklene fordeles «etter arbeidsytelse» (og ikke etter behov).

Vulgærøkonomene, innbefattet de borgerlige professorer og «vår» Tugan blant dem, klandrer stadig sosialistene for at de glemmer ulikheten mellom menneskene og «drømmer» om å avskaffe denne ulikheten. Som vi ser, viser en slik bebreidelse bare hvor bunnløst uvitende de herrer borgerlige ideologer er.

Marx regner ikke bare på den mest samvittighetsfulle måte med den unngåelige ulikhet mellom menneskene, men han regner også med den ting at en blott og bar produksjonsmidlenes overgang til felleseie for hele samfunnet (i vanlig språkbruk kalt «sosialisme») ikke fjerner manglene ved fordelingen og ulikheten i den «borgerlige rett», som fortsetter å være herskende, da produktene fordeles «etter arbeidsytelse».

Marx fortsetter:

«. . . Disse misforhold er imidlertid uungåelig i første fase av det kommunistiske samfunn, slik det er når det nettopp har ut gått av det kapitalistiske samfunn etter langvarige fødselsveer. Retten kan aldri være høyere enn samfunnets økonomiske struktur og dets kulturelle utvikling, som er betinget av denne . . . »

I den første fase av det kommunistiske samfunn (til vanlig kalt sosialismen) er den «borgerlige rett» altså ikke avskaffet fullstendig, men bare delvis, bare i forhold til den økonomiske omveltning som alt er nådd, dvs. bare med hensyn til produksjonsmidlene. Den «borgerlige rett» anerkjenner disse som privateiendom for enkeltpersoner. Sosialismen gjør dem til felleseiendom. I den utstrekning – og bare i den utstrekning – forsvinner den «borgerlige rett».

Men den fortsetter å bestå når det gjelder den andre del, den fortsetter å bestå i egenskap av regulator (ordner) ved fordelingen av produktene og fordelingen av arbeidet mellom samfunnsmedlemmene. Det sosialistiske prinsippet «den som ikke arbeider, skal heller ikke ete», er allerede virkeliggjort, det andre sosialistiske prinsippet «en lik mengde produkter for en lik mengde arbeid», er også allerede virkeliggjort. Men dette er ennå ikke kommunisme, og det avskaffer ennå ikke den «borgerlige rett», som for ulike (virkelig ulike) mengder arbeid gir ulike individer samme mengde produkter.

Dette er et «misforhold», sier Marx, men det er uunngåelig i den første fase av kommunismen, for hvis vi ikke vil henfalle til utopisme, må vi ikke tro at når menneskene har styrtet kapitalismen, så vil de med en gang lære å arbeide for fellesskapet uten noen rettsnormer og faktisk skaper avskaffelsen av kapitalismen ikke straks de økonomiske forutsetningene for en slik forandring.

Og det fins ikke andre normer enn den «borgerlige rett». For så vidt er det derfor framleis behov for en stat, som samtidig som den verner samfunnets eie av produksjonsmidlene også har å forsvare likhet i arbeidsytelse og likhet i fordeling av produktene.

Staten dør bort for så vidt som det ikke lenger fins kapitalister, ikke lenger klasser, og det derfor ikke fins noen klasse som kan undertrykkes.

Men staten er ennå ikke fullstendig bortdødd, for framleis fins vernet om den «borgerlige rett», som sanksjonerer den faktiske ulikheten. For at staten skal dø bort fullstendig, trengs det den fullstendige kommunisme.

4. Den høyere fase i det kommunistiske samfunn

Marx fortsetter:

« . I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og, dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet; etter at arbeidet ikke bare er blitt et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produksjonskreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: «Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov»!»

Først nå kan vi verdsette hele riktigheten av Engels’ merknader, hvor han ubarmhjertig gjorde narr av det meningsløse å parre ordene frihet og «stat». Så lenge det eksisterer en stat, fins det ingen frihet. Når det kommer til å finnes frihet, vil det ikke finnes noen stat.

Det økonomiske grunnlag for statens fullstendige bortdøen er en så høy utvikling av kommunismen at motsetningen mellom kroppsarbeid og åndsarbeid forsvinner, hvor føgelig en av de viktigste kilder til den nåværende sosiale ulikhet forsvinner – dertil en kilde som ikke under noen omstendighet kan fjernes øyeblikkelig bare ved produksjonsmidlenes overgang til samfunnseiendom, bare ved å ekspropriere kapitalistene.

Denne ekspropriasjon vil skape muligheten for en enorm utvikling av produktivkreftene. Og når vi ser i hvilken utrolig grad kapitalismen alt nå sinker denne utviklingen, når vi ser hvor store framskritt som kunne oppnås på grunnlag av det nivå i teknikken som alt er nådd, så har vi rett til med den dypeste overbevisning å si at ekspropriasjonen av kapitalistene uunngåelig vil føre til en gigantisk utvikling av produktivkreftene i det menneskelige samfunn. Men hvor fort denne utviklingen videre vil gå, hvor snart den vil føre til opphevelse av arbeidsdelingen og motsetningen mellom ånds- og kroppsarbeid og til å forvandle arbeidet til det «fremste livsbehov» – det vet vi ikke og kan vi ikke vite.

Derfor har vi også bare rett til å tale om statens uunngåelige bortdøen, idet vi understreker langvarigheten av denne prosessen og dens avhengighet av hurtigheten i utviklingen av den høyere fase i kommunismen og lar spørsmålet om tidsfristene eller de konkrete former for denne bortdøen stå helt åpent fordi det ikke foreligger noe materiale til å avgjøre disse spørsmålene.

Staten vil kunne dø fullstendig bort når samfunnet har virkeliggjort regelen: «Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov dvs. når menneskene er blitt så vant til å overholde de grunnleggende regler for sosialt samliv og når deres arbeid blir så produktivt at de frivillig kommer til å arbeide etter evne. Den «borgerlige retts trange horisont», som tvinger en til å passe på, hardhjertet som en Shylock, at en ikke arbeider en halv time lenger enn en annen, at en ikke får mindre betaling enn en annen – denne trange horisonten vil da være overskredet. Da vil det ikke lenger Være behov for at samfunnet skal regulere den mengde produkter hver enkelt skal ha, – enhver kommer til å ta fritt «etter behov».

Fra borgerlig synspunkt er det lett å stemple en slik samfunnsstruktur som den «rene, skjære utopi» og å vitse om at sosialistene sikrer enhver rett til å motta fra samfunnet, uten noen kontroll med den enkelte borgers arbeidsytelse, hvilken som helst mengde av trøfler, biler, pianoer osv. Til denne dag innskrenker de fleste borgerlige «lærde» seg til å harselere på denne måten, og avslører dermed både sin uvitenhet og sitt kremmeraktige forsvar for kapitalismen.

Uvitenhet – for det har aldri falt noen sosialist inn å «love» at den høyere fase i kommunismens utvikling vil komme, men når de store sosialister har forutsett at den vil komme, så forutsetter de ikke den nåværende arbeidsproduktiviteten og ikke den nåværende spissborger, som i likhet med seminaristene i Pomialovskis fortellinger er i stand til å gjøre skade på forrådene av samfunnsmessig, rikdom «for moro skyld» og til å forlange det umulige.

Inntil den høyere fase av kommunismen er inntrådt, krever sosialistene den strengeste kontroll fra samfunnets og statens side med utmålingen av arbeidet og utmålingen av forbruket, men denne kontrollen må begynne med ekspropriasjon av kapitalistene, med arbeidernes kontroll over kapitalistene, og må utøves ikke av en embetsmannsstat, men av de væpnete arbeideres stat.

Det kremmeraktige forsvaret for kapitalismen som de borgerlige ideologene (og deres haleheng, som herrene Tsereteli, Tsjernov & Co.) leverer, består nettopp i at de setter diskusjoner og prat om en fjern framtid i stedet for det aktuelle og brennende spørsmål om politikken i dag, nemlig spørsmålet om ekspriasjonen av kapitalistene, forvandlingen av alle borgere til arbeidere og funksjonærer i et eneste veldig «syndikat» – hele staten – og den fullstendige underordning av hele arbeidet til dette syndikatet under den sant demokratiske stat, arbeider- og soldatsovjetenes stat.

Når en lærd professor og etter ham spissborgeren, og etter ham igjen herrene Tsereteli og Tsjernov taler om vettløse utopier, om bolsjevikenes demagogiske løfter og umuligheten av å «innføre» sosialismen, så sikter de i virkeligheten til det høyere stadium eller den høyere fase i kommunismen, som ingen noen sinne har lovt eller engang tenkt på å innføre, for det er overhodet umulig å innføre den.

Og her kommer vi til spørsmålet om den vitenskapelige forskjellen mellom sosialisme og kommunisme, som Engels berørte i sin ovenfor siterte betraktning om uriktigheten av navnet «sosialdemokrat». Politisk vil forskjellen mellom den første eller lavere og den høyere fase i kommunismen med tiden sannsynligvis bli veldig stor, men det ville være latterlig å framheve denne forskjellen nå, under kapitalismen; og i høyden enkelte anarkister kunne finne på trekke den i forgrunnen (hvis det framleis fins folk blant ‘anarkistene som ikke har lært noen ting etter den «plekhanoviske» forvandlingen av Kropotkin, Graves, Cornelissen og andre av anarkismens «stjerner» til sosialsjåvinister eller «skyttergravs- anarkister», som Ge, en av de få anarkistene som ennå har æresfølelse og samvittighet i behold, uttrykker seg).

Men den vitenskapelige forskjellen mellom sosialisme og kommunisme er klar. Det som vanligvis kalles sosialisme, kalte Marx den første eller lavere fase av det kommunistiske samfunn. For så vidt som produksjonsmidlene blir felles eiendom, kan ordet «kommunisme» også brukes her, forutsatt at vi ikke glemmer at dette ikke er fullstendig kommunisme. Den store betydning av Marx’ forklaringer består i at han også her konsekvent anvender den materialistiske dialektikk, læren om utviklingen, og betrakter kommunismen som noe som utvikler seg ut av kapitalismen. Istedenfor skolastisk uttenkte, «fabrikerte» definisjoner og ørkesløse ordkløverier (hva er sosialisme? hva er kommunisme?) gir Marx en analyse av det som kunne kalles stadiene i kommunismens økonomiske modenhet.

I sin første fase eller første stadium kan kommunismen ennå ikke være økonomisk fullmoden og helt fri for tradisjonene eller sporene av kapitalismen. Derav følger den interessante foreteelse at kommunismen i sin første fase beholder «den borgerlige retts trange horisont». Selvsagt forutsetter den borgerlige rett med hensyn til fordelingen av forbruksproduktene uunngåelig også eksistensen av den borgerlige stat, for retten er ingenting uten et apparat som er i stand til å tvinge til å overholde rettsnormene.

Derav følger den slutning at under kommunismen består ikke bare den borgerlige rett i en viss periode, men også den borgerlige stat – uten borgerskapet!

Dette kan høres som et paradoks eller simpelthen en dialektisk tankelek, som marxismen ofte beskyldes for av folk som ikke har gjort seg minste umak med å studere dens overmåte dype innhold.

Men i virkeligheten møter vi overalt i livet, både i naturen og i samfunnet, rester av det gamle som lever over i det nye. Og Marx puttet ikke vilkårlig et stykke av den «borgerlige» rett inn i kommunismen, men han tok det som er økonomisk og politisk uunngåelig i et samfunn som kommer ut av kapitalismens skød.

Demokratiet er av overmåte stor betydning for arbeiderklassen i dens kamp mot kapitalistene for sin frigjøring. Men demokratiet er på ingen måte den grense som ikke kan overskrides, det er bare ett av stadiene på veien fra feudalismen til kapitalismen og fra kapitalismen til kommunismen.

Demokrati betyr likhet. Den store betydningen av proletariatets kamp for likhet og av parolen om likhet er klar når vi oppfatter den riktig som tilintetgjøring av klassene. Men demokrati betyr bare formell likhet. Og straks etter at likheten er virkeliggjort for alle medlemmer av samfunnet når det gjelder eiendomsretten til produksjonsmidlene, dvs. likhet i arbeid og likhet i arbeidslønn, vil menneskeheten uunngåelig stå overfor spørsmålet om hvordan den skal gå videre, fra formell likhet til virkelig likhet, dvs. til virkeliggjøring av regelen: «fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov». Gjennom hvilke etapper, ved hjelp av hvilke praktiske tiltak menneskeheten vil gå framover mot dette høyere mål – det vet vi ikke og kan vi ikke vite. Men det er viktig å bli klar over hvor uendelig løgnaktig den vanlige borgerlige forestillingen er, om at sosialismen er noe livløst, forstenet, en gang for alle gitt, mens det i virkeligheten først er med sosialismen at det vil begynne en hurtig, virkelig, ekte massebevegelse framover på alle områder av det samfunnsmessige og personlige liv, – en bevegelse som først omfatter flertallet av befolkningen og siden hele befolkningen.

Demokratiet er en statsform, en avart av staten. Føgelig er det, som enhver stat, på den ene siden organisert, systematisk bruk av vold mot personer, men på den annen side betyr det formell anerkjennelse av medborgernes likhet, alles like rett til å bestemme statens forfatning og å styre staten. Og dette medfører i sin tur at demokratiet på et visst trinn i sin utvikling først sveiser sammen den klassen som er revolusjonær overfor kapitalismen – proletariatet, og setter det i stand til å knuse, smadre, utslette fra jordens overflate den borgerlige, til og med en borgerlig-republikansk statsmaskin – den stående hær, politiet og embetsstanden – og erstatte dem med en statsmaskin som riktignok er mer demokratisk, men likevel en statsmaskin, i form av de væpnete arbeidermasser, som utvikler seg til en milits hvor hele befolkningen deltar.

Her «slår kvantiteten over i kvalitet»: et slikt stadium i demokratismen er forbundet med sprengningen av det borgerlige samfunns rammer, med begynnelsen til dets sosialistiske omforming. Hvis virkelig alle deltar i statsstyret, kan ikke kapitalismen holde seg lenger. Utviklingen av kapitalismen skaper på sin side selv forutsetningen for at virkelig «alle» kan delta i statens ledelse. Til disse forutsetninger hører: alminnelig lese- og skrivekyndighet, som alt er gjennomført i de mest framskredne kapitalistiske land, videre «Opplæringen og disiplineringen» av millioner arbeidere gjennom det veldige, kompliserte, sosialiserte apparatet til postvesenet, jernbanen, de store bedriftene, storhandelen, bankene osv. osv.

Når disse økonomiske forutsetningene er til stede, er det helt ut mulig, etter at kapitalistene og embetsmennene er styrtet, øyeblikkelig i en håndvending å gå i gang med å erstatte dem med væpnete arbeidere, med hele den væpnete befolkning i kontrollen med produksjonen og fordelingen, i registreringen av arbeid og produkter. Spørsmålet om kontroll og regnskapsførsel må ikke forveksles med spørsmålet om den vitenskapelig utdannede staben av ingeniører, agronomer osv. Disse herrer arbeider i dag i lydighet mot kapitalistene; de kommer til å arbeide enda bedre i morgen i lydighet mot de væpnete arbeidere.)

Regnskapsførsel og kontroll – det er hovedsaken som er nødvendig for å «ordne» det slik at første fase i det kommunistiske samfunn kommer i sving og fungerer riktig. Alle medborgere forvandles her til lønte tjenestemenn for staten, som består av de væpnete arbeidere. Alle medborgere blir funksjonærer og arbeidere for et eneste stats-«syndikat» som omfatter hele folket. Det gjelder bare at alle på samme måte arbeider, utfører sin beskikkede del av arbeidet og får ens lønn. Den regnskapsførsel og kontroll som er nødvendig for dette, er blitt forenklet av kapitalismen i høyeste grad og redusert til ytterst enkle operasjoner – som ethvert skrive og lesekyndig menneske kan utføre – med tilsyn og protokollering, som kan beherskes med kjennskap til de fire regnearter og utskriving av tilsvarende kvitteringer.²

Når folkeflertallet selvstendig og overalt begynner å føre et slikt regnskap og holde en slik kontroll over kapitalistene (som da er forvandlet til funksjonærer) og over de herrer intellektuelle som har bevart sine kapitalistiske unoter, vil denne kontrollen bli en virkelig, altomfattende, almen kontroll som utøves av hele folket, for da vil det bli helt umulig å unndra seg den, det vil bli umulig å «komme se unna» den.

Hele samfunnet vil bli et eneste kontor og en eneste fabrikk, med likhet i arbeid og likhet i lønn

Men denne «fabrikk»-disiplinen, som det seierrike proletariatet etter at det har styrtet kapitalistene, fjernet utbytterne – vil utvide til å omfatte hele samfunnet, er på ingen måte vårt ideal eller vårt endelige mål. Den er bare et trinn som er nødvendig for å rense samfunnet grundig for den kapitalistiske utbyttingens skjendigheter og avskyeligheter og for å gå videre framover.

Fra det øyeblikk da alle medlemmer av samfunnet, eller iallfall det overveldende flertall har lært. å styre staten selv, selv har tatt statsstyret i sine hender, har «satt i gang» kontrollen over det ubetydelige mindretallet av kapitalister, over de småherrene som ønsker å beholde sine kapitalistiske unoter, og over de arbeiderne som ei, blitt dypt demoralisert av kapitalismen – fra det øyeblikk av begynner behovet for ethvert styre i det hele tatt å forsvinne fullstendig. jo mer fullstendig demokratiet er, dess nærmere kommer det øyeblikk da det blir overflødig. jo mer «demokratisk» staten er, staten som består av de væpnete arbeidere og som «ikke lenger er en stat i ordets egentlige mening», dess hurtigere begynner enhver stat å dø bort.

For når alle har lært å lede den samfunnsmessige produksjon selvstendig og faktisk leder den, når de selvstendig utøver regnskapsførselen og kontrollen med de arbeidssky, pappaguttene, svindlerne og liknende «voktere av kapitalismens tradisjoner», da vil det uunngåelig bli så uhyre vanskelig å vri seg unna denne av hele folket gjennomførte regnskapsførsel og kontroll, det vil bli et så ytterst sjeldent unntak og sannsynligvis medføre en så rask og alvorlig straff (for de væpnete arbeidere er praktiske mennesker og ingen sentimentale intellektualister og vil neppe finne seg i at det blir drevet ap med dem) at nødvendigheten av å overholde de enkle grunnreglene for ethvert samliv mellom mennesker meget snart vil bli en vane.

Og da vil porten være åpnet på vid vegg for overgangen fra den første fase i det kommunistiske samfunn til dets høyere fase og dermed til statens fullstendige bortdøen.

Kapitel VI – Hvordan opportunistene vulgariserer marxismen

Spørsmålet om statens forhold til den sosiale revolusjon og den sosiale revolusjons forhold til staten har beskjeftiget de mest framtredende teoretikere og publisister i Den 2. internasjonale (1889 til 1914) meget lite, like lite som spørsmålet om revolusjonen i det hele tatt. Men det mest karakteristiske ved den stadige voksterprosess i opportunismen som i 1914 førte til sammenbrudd for Den 2. internasjonale, er at en selv der hvor en var kommet kloss inn på dette spørsmålet, søkte å omgå det eller ikke la merke til det.

I det store og hele kan en si at unnvikelsen av spørsmålet om den proletariske revolusjons forhold til staten, en unnvikelse som fremmet og ga næring til opportunismen, har ført til forvrengning og fullstendig forflatning av marxismen.

For iallfall i korthet å karakterisere denne sørgelige prosess, vil vi ta for oss marxismens mest ansette teoretikere, Plekhanov og Kautsky.

1. Plekhanovs polemikk mot anarkistene

Plekhanov har skrevet en spesiell brosjyre om forholdet mellom anarkisme og sosialisme som kom ut på tysk i 1894.

Plekhanov presterte å behandle dette emnet og samtidig fullstendig å gå utenom det mest aktuelle, brennende og politisk vesentlige punkt i kampen mot anarkismen, nemlig revolusjonens forhold til staten liksom spørsmålet om staten overhodet! I hans brosjyre er det to avsnitt som utmerker seg: det ene avsnittet er historisk litterært, med verdifullt materiale til historien om Stirners, Proudhons osv. idéer, det andre er filisteraktig med banale bemerkninger om at det er umulig å se forskjell på en anarkist og en banditt.

En ytterst selsom emnekombinasjon, som er meget karakteristisk for Plekhanovs hele virksomhet like før revolusjonen og under revolusjonsperioden i Russland: Plekhanov avslørte seg i årene 1905-1917 som en halv-doktrinær og halv-filister som i politikken fulgte borgerskapets baktropp.

Vi har sett at Marx og Engels i sin polemikk mot anarkistene utførligst klarla sitt syn på revolusjonens forhold til staten. Da Engels i 1891 ga ut Marx’ «Kritikk av Gotha-programmet», skrev han:

«Vi (dvs. Engels og Marx) var dengang, ikke fullt to år etter Internasjonalens (Den 1.s) Haagkongress, oppe i den heftigste kamp mot Bakunin og hans anarkister.»

Anarkistene forsøkte å annektere nettopp Pariskommunen så å si «for seg», som en bekreftelse på sin lære. Kommunens lærdommer og den analysen av disse lærdommene som Marx ga, forsto de slett ikke. Til de konkret-politiske spørsmål: skal en slå i stykker det gamle statsmaskineriet – og hva skal det erstattes med? – har anarkismen ikke bidratt noen ting som engang tilnærmelsesvis er riktig.

Men å tale om «anarkisme og sosialisme» og samtidig omgå hele spørsmålet om staten, å overse hele marxismens utvikling før og etter Kommunen, det betydde uunngåelig å synke ned til opportunisme. For opportunismen er jo ingenting mer maktpåliggende enn at de to spørsmålene som vi her nettopp har pekt på, overhodet ikke blir berørt. Dette alene er allerede en seier for opportunismen.

2. Kautskys polemikk mot opportunistene

I den russiske litteratur fins det utvilsomt langt flere oversettelser av Kautskys skrifter enn i noen annen litteratur. Ikke uten rett sier enkelte tyske sosialdemokrater for spøk at Kautsky er mer lest i Russland enn i Tyskland (i parentes bemerket inneholder denne Spøken en meget dypere historisk mening enn dens opphavsmenn aner: nemlig den at de russiske arbeiderne, som i 1905 viste en glupende appetitt på de beste verker i den beste sosialdemokratiske litteratur i verden og som sammenliknet med andre land hadde fått et enestående stort antall oversettelser og utgaver av slike verker, dengang i forsert tempo overførte den rike erfaringen fra det mer framskredne nabolandet så å si til vår proletariske bevegelses unge jord).

Det som har gjort Kautsky særlig kjent hos oss, bortsett fra hans populære framstilling av marxismen, er hans polemikk mot opportunistene og deres fører Bernstein. Men nesten ukjent er et faktum som en ikke kan forbigå hvis en setter seg som oppgave å undersøke hvordan Kautsky sank ned til den utrolig skammelige rådløsheten og forsvaret av sosialsjåvinismen under den store krisen i 1914-1915. Det er et faktum at Kautsky vaklet meget sterkt før sin opptreden mot de fremste representanter for opportunismen i Frankrike (Millerand og Jaurés) og Tyskland (Bernstein). Den marxistiske «Sarja», som kom ut i Stuttgart i 1901-1902 og hevdet revolusjonær-proletariske synsmåter, så seg nødt til å polemisere mot Kautsky og kalle hans resolusjon på den internasjonale sosialistkongress i Paris som besto av halvheter og var unnvikende og forsonlig overfor opportunistene, for en «guttaperkaresolusjon». I den tyske litteratur er det offentliggjort brev fra Kautsky som viste at han ikke vaklet mindre før sitt felttog mot Bernstein.

Meget større betydning har imidlertid den omstendighet at vi selv i hans polemikk mot opportunistene, i hans problemstilling og hans måte å behandle spørsmålet på nå, da vi undersøker historien om Kautskys siste forræderi mot marxismen, kan konstatere en systematisk helling til opportunismen nettopp i spørsmålet om staten.

La oss ta Kautskys første verk mot opportunismen, hans bok «Bernstein og det sosialdemokratiske program». Bernstein blir utførlig gjendrevet av Kautsky. Men følgende er karakteristisk. I sin herostratisk berømte bok «Sosialismens forutsetninger» anklager Bernstein marxismen for «blanquisme» (en anklage som opportunistene og de liberale borgerne i Russland siden har gjentatt tusenvis av ganger mot representantene for den revolusjonære marxisme, bolsjevikene). Herunder kommer Bernstein særlig inn på Marx’ «Borgerkrigen i Frankrike» og prøver – som vi har sett, meget lite vellykket – å sette likhetstegn mellom Marx’ syn på Kommunens lærdommer og Proudhons syn. Især fester Bernstein seg ved den slutningen som Marx har understreket i forordet fra 1872 til «Det kommunistiske manifest», og som sier at «arbeiderklassen ikke rett og slett kan overta den ferdige statsmaskin og sette den i gang for sine egne formål».

Bernstein «liker» denne uttalelsen så godt at han gjentar den i sin bok ikke mindre enn tre ganger for å utlegge den på en helt forvrengt, opportunistisk måte.

Marx vil, som vi har sett, si at arbeiderklassen må slå i stykker, bryte i stykker, sprenge hele statsmaskinen (uttrykket «sprengning» blir brukt av Engels). Bernstein derimot framstiller saken som om Marx med disse ordene hadde villet advare arbeiderne mot overdreven revolusjonær iver ved makterobringen.

En grovere og frekkere forvanskning av Marx’ tanke kan en neppe tenke seg.

Hva gjorde så Kautsky i sin meget utførlige gjendrivning av bernsteiniaden?

Han unnlot å undersøke hele dybden i opportunismens forvrengning av marxismen på dette punkt. Han anførte det ovenfor siterte sted fra Engels’ forord til Marx’ «Borgerkrigen» og nøyde seg med å si at ifølge Marx kan arbeiderklassen ikke simpelthen overta den ferdige statsmaskin, men i det hele kan den overta den, – ikke noe mer. Om at Bernstein ville pådytte Marx den rake motsetningen til Marx’ virkelige tanke, at Marx siden 1852 hadde stilt det å «slå i stykker» statsmaskineriet i forgrunnen som oppgave for den proletariske revolusjon – om det fins det ikke et ord hos Kautsky.

Resultatet ble at den vesentligste forskjell mellom marxismen og opportunismen når det gjelder den proletariske revolusjons oppgaver, ble tilslørt hos Kautsky!

Å avgjøre problemet om det proletariske diktatur,» skrev Kautsky «mot» Bernstein, «kan vi vel ganske rolig overlate til framtiden.» (S. 172.)

Dette er ingen polemikk mot Bernstein, men i grunnen en innrømmelse til ham, en kapitulasjon for opportunismen, for foreløpig trenger jo opportunistene ikke noe mer enn at alle grunnleggende spørsmål om den proletariske revolusjons oppgaver «ganske rolig blir overlatt til framtiden».

Fra 1852 til 1891, i firti år, lærte Marx og Engels proletariatet at det må slå statsmaskineriet i stykker. Men i 1899 presterer Kautsky, ansikt til ansikt med det fullstendige forræderi mot marxismen som opportunistene har begått på dette punkt, å bytte ut spørsmålet om en skal slå dette maskineriet i stykker, med spørsmålet om de konkrete former for denne istykkerslåingen, og redder seg inn under vingene til den «ubestridelige» (og ufruktbare) filistersannhet at en ikke kan kjenne de konkrete formene på forhånd!

Det ligger en avgrunn mellom Marx og Kautsky i deres stilling til det proletariske partis oppgave å forberede arbeiderklassen på revolusjon.

La oss ta et seinere, modnere verk av Kautsky som også i betydelig grad er viet gjendrivingen av opportunismens villfarelser. Det er hans brosjyre «Den sosiale revolusjon». Forfatteren behandler her spesielt emnet om den «proletariske revolusjon» og det «proletariske regime». Forfatteren har her lagt fram mye som er overmåte verdifullt, men nettopp spørsmålet om staten har han gått utenom. I brosjyren er det overalt tale om erobring av statsmakten, og ikke noe mer, dvs. det er valgt en formulering som kommer opportunistene i møte, da den tillater erobring av makten uten ødeleggelse av statsmaskineriet. Nettopp det som Marx i programmet til «Det kommunistiske manifest» i 1872 forklarte var «foreldet», blir her oppvarmet igjen av Kautsky i 1902.

I brosjyren er det et særskilt avsnitt som handler om «former og våpen for den sosiale revolusjon». Her blir det riktignok snakket om politisk massestreik, og likeså om borgerkrig og «den moderne storstats maktmidler, dens byråkrati og armé, men ikke et steins ord om det Kommunen alt har lært arbeiderne. Det var øyensynlig ikke uten grunn Engels advarte sosialistene, i særdeleshet de tyske, mot den «overtroiske tilbedelse» av staten.

Kautsky framstiller saken på følgende måte: det seierrike proletariat vil «gjøre det demokratiske program til sannhet», og han redegjør for de enkelte punktene på dette programmet. Men ikke et eneste ord om det nye som året 1871 har brakt når det gjelder å erstatte det borgerlige demokrati med det proletariske demokrati. Kautsky nøyer seg med slike «solid» lydende banaliteter som:

«Og dog sier det seg selv at vi ikke vil komme til makten under de nåværende forhold. Revolusjonen selv forutsetter langvarige og dyptgående kamper, som nok vil forandre vår nåværende politiske og sosiale struktur.»

Dette er utvilsomt noe som «sier seg selv», akkurat som den sannhet at hester eter havre og at Volga renner ut i Kaspiahavet. Det er bare synd at den hule og svulstige frasen om «dyptgående» kamper tjener til å omgå det spørsmålet som er avgjørende for det revolusjonære proletariat, spørsmålet om hva det er som viser «dybden» i dets revolusjon når det gjelder staten, når det gjelder demokratiet, til forskjell fra de tidligere, ikke-proletariske revolusjonene.

I det Kautsky går utenom dette spørsmålet, gjør han faktisk en innrømmelse til opportunismen på dette vesentligste punkt, selv om han i ord erklærer den en forbitret krig, understreker betydningen av «revolusjonstanken» (hva kan denne «tanken» være verd når en er redd for å propagere revolusjonens konkrete lærdommer blant arbeiderne?) eller sier: «revolusjonær idealisme framfor alt» eller erklærer at de engelske arbeiderne «i dag neppe er annet enn småborgere».

«De forskjelligste bedriftsformer,» skriver Kautsky, «byråkratisk (??), fagforeningsledet, kooperativ, enkeltmannsbedrift … kan eksistere side om side i et sosialistisk samfunn . . . Det fins f. eks. bedrifter som ikke kan unnvære en byråkratisk (??) organisasjon, som jernbanene. Der kan den demokratiske organisasjonen ta den form at arbeiderne velger delegerte som danner et slags parlament som fastsetter arbeidsordningen og overvåker det byråkratiske apparats forvaltningsarbeid. Andre bedrifter kan en overlate til fagforeningene å styre, og andre kan drives på kooperativ basis.»

Dette resonnement er feilaktig. Det betyr et tilbakeskritt sammenliknet med det som Marx og Engels har påvist i syttiårene på grunnlag av Kommunens lærdommer.

Med hensyn til en angivelig nødvendig «byråkratisk» organisasjon skiller jernbanene seg absolutt ikke på noe vis fra alle andre bedrifter i den maskinelle storindustri, hvilken som helst fabrikk, en stor forretning, et storkapitalistisk gårdsbruk. I alle slike bedrifter krever teknikken ubetinget den strengeste disiplin, den største nøyaktighet ved utføringen av den del av arbeidet som den enkelte har fått anvist, da en ellers måtte risikere stans for hele bedriften, skade på mekanismen, skade på produktet. I alle disse bedriftene kommer arbeiderne selvsagt til å «velge delegerte som danner et slags parlament».

Men sakens kjerne er jo nettopp den at dette «slags parlament» ikke kommer til å være et parlament på samme måte som de borgerlig- parlamentariske institusjoner. Sakens kjerne er jo at dette «slags parlament» ikke bare vil «fastsette arbeidsordningen og overvåke det byråkratiske apparats forvaltningsarbeid», som det foresvever Kautsky, hvis tanker ikke når ut over rammen for den borgerlige parlamentarisme. I det sosialistiske samfunn blir det selvsagt «et slags parlament» av arbeiderrepresentanter som «fastsetter arbeidsordningen» og. «overvåker apparatets forvaltning», men dette apparatet blir ikke «byråkratisk». Etter å ha erobret den politiske makt vil arbeiderne slå det gamle byråkratiske apparat i stykker, ødelegge det fullstendig, ikke la det bli stein tilbake på stein av det; de kommer til å erstatte det med et nytt apparat som er dannet av de samme arbeidere og funksjonærer. Og mot deres forvandling til byråkrater kommer en straks til å nytte de rådgjerdene som Marx og Engels har omtalt utførlig: 1. ikke bare valgbarhet, men også avsettelighet til enhver tid; 2. en betaling som ikke overstiger en arbeiders lønn; 3. øyeblikkelig overgang til å la alle utøve funksjonene med kontroll og tilsyn, til å la alle bli «byråkrater» for en tid, slik at ingen er for kan bli «byråkrat».

Kautsky har absolutt ikke tenkt gjennom Marx’ ord: «Kommunen skulle ikke være en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon, utøvende og lovgivende på samme tid.»

Kautsky har absolutt ikke forstått forskjellen mellom den borgerlige parlamentarisme, som kombinerer demokrati (ikke for folket) med byråkratisme (mot folket) og den proletariske demokratisme, som straks vil ta rådgjerder til å rydde radikalt opp med byråkratismen, og som vil være i stand til å føre disse rådgjerdene til ende, til fullstendig utryddelse av byråkratismen, til innføring av fullt demokrati for folket.

Kautsky viste her framleis den samme «overtroiske tilbedelse av staten», den samme «overtroiske tillit» til byråkratismen.

La oss ta for oss Kautskys siste og beste verk mot opportunistene, hans brosjyre «Veien til makten» (som så vidt jeg vet, ikke har opplevd noen russisk utgave, da den kom ut i 1909, på en tid da den svarteste reaksjon hersket hos oss). Denne brosjyren betegner et ganske stort framskritt, da det i den ikke er tale om et revolusjonært program i alminnelighet, som i skriftet mot Bernstein i 1899, ikke om oppgavene for den sosiale revolusjon uten hensyntaken til tiden for dens utbrudd, som i brosjyren «Den sosiale revolusjon» i 1902, men om de konkrete vilkår som tvinger oss til å anerkjenne at «revolusjonens æra» begynner.

Forfatteren peker bestemt på skjerpningen av klassemotsetningene i sin alminnelighet og på imperialismen, som spiller en særlig stor rolle i denne henseende. Etter den «revolusjonære tidsalder 1789-1871 » for Vest-Europa begynner fra 1905 en liknende tidsalder for Østen. Verdenskrigen nærmer seg med truende fart. «Det (proletariatet) kan ikke lenger tale om en altfor tidlig revolusjon.» «Vi er kommet inn i en revolusjonær periode.» Den «revolusjonære æra tar til».

Disse erklæringer er helt klare. Dette skrift av Kautsky må tjene som målestokk for hva det tyske sosialdemokrati lovte å være før den imperialistiske krigen, og hvor dypt det (sammen med Kautsky) sank ved krigsutbruddet. «Men situasjonen i dag,» skrev Kautsky i den omtalte brosjyre, «bringer med seg en fare for at vi (dvs. det tyske sosialdemokrati) lett kan se ut til å være «mer moderate» enn vi er.» Imidlertid har det vist seg at det tyske sosialdemokratiske parti var uten sammenlikning mer moderat og opportunistisk enn det syntes å være !

Desto mer karakteristisk er det at Kautsky trass i sine bestemte uttalelser om den allerede inntrådte revolusjonsæra også i denne brosjyren, som etter hans eget utsagn nettopp behandler spørsmålet om den «politiske revolusjon», på nytt går fullstendig utenom spørsmålet om staten.

Summen av disse omgåelser av spørsmålet, denne fortielsen og unnvikelsen førte uunngåelig til den fullstendige utglidning til opportunisme som vi nå skal komme inn på.

Med Kautsky som talerør erklærte det tyske sosialdemokrati liksom: Jeg holder fast ved de revolusjonære synsmåter (1899). jeg anerkjenner i særdeleshet at proletariatets sosiale revolusjon er uunngåelig (1902). jeg anerkjenner at en ny revolusjonsæra er begynt (1909). Men likevel går jeg lenger tilbake enn det Marx så allerede i 1852 når det gjelder spørsmålet om den proletariske revolusjons oppgaver med hensyn til staten (1912).Slik ble spørsmålet nemlig stilt fullstendig utvetydig i Kautskys polemikk mot Pannekoek.

3. Kautskys polemikk mot Pannekoek

Pannekoek opptrådte mot Kautsky som representant for den «venstreradikale» strømningen som talte Rosa Luxemburg, Karl Radek og andre i sine rekker og som i forfektelsen av den revolusjonære taktikk var enig i den overbevisning at Kautsky står på samme standpunkt som «sentrum» som vakler prinsippløst mellom marxisme og opportunisme. Riktigheten av denne oppfatning ble fullt ut bevisst gjennom krigen, da «sentrums»retningen (som med urette blir kalt marxistisk) eller kautskyismen viste seg i hele sin avskyelige ynkelighet.

I artikkelen «Masseaksjon og revolusjon» («Die Neue Zeit», 1912, XXX, 2), der spørsmålet om staten blir berørt, karakteriserte Pannekoek Kautskys standpunkt som «passiv radikalisme», «teori om avventing i uvirksomhet».

«Kautsky overser revolusjonsprosessen» (s. 616).

Ved at Pannekoek stilte spørsmålet på denne måten, kom han inn på det emnet som interesserer oss, den proletariske revolusjons oppgaver med hensyn til staten.

«Proletariatets kamp,» skrev han, «er ikke rett og slett en kamp mot borgerskapet om statsmakten, men en kamp mot statsmakten . . . Innholdet i denne revolusjonen er tilintetgjøring og oppløsning av statens maktmidler gjennom proletariatets maktmidler (s. 544) . . . Kampen opphører først når den har fått den fullstendige ødeleggelse av statsorganisasjonen som endelig resultat. Flertallets organisasjon har da bevist sin overlegenhet ved at den har tilintetgjort det herskende mindretalls organisasjon» (s. 548).

Den formuleringen som Pannekoek kledde sine tanker i, har meget store mangler. Men tanken er likevel klar, og det er interessant å se hvordan Kautsky prøvde å gjendrive ham.

Hittil skrev han, «har motsetningen mellom sosialdemokratene og anarkistene bestått i at de første ville erobre statsmakten, mens de siste ville ødelegge den. Pannekoek ville begge deler (S. 724).

Mens framstillingen hos Pannekoek lir av uklarhet og manglende konkrethet (bortsett fra andre mangler ved hans artikkel som ikke hører til det emnet som det her er tale om), så framhevet Kautsky nettopp sakens prinsipielle kjerne som Pannekoek antydet, og i dette grunnleggende prinsipielle spørsmål forlot han fullstendig marxismens standpunkt og gikk helt og holdent over til opportunisten. Det skille som han trekker mellom sosialdemokrater og anarkister, er grunnfalskt, marxismen er hos ham definitivt forvrengt og forflatet.

Forskjellen mellom marxister og anarkister består i at 1. marxistene, som setter seg til mål å avskaffe staten fullstendig, mener at dette målet først kan nås etter at klassene er opphevet gjennom den sosialistiske revolusjon, som resultat av opprettelsen av sosialismen, som fører til at staten dør bort; anarkistene vil avskaffe staten fullstendig i morgen den dag, -uten å forstå forutsetningene for at en slik avskaffelse kan være gjennomførlig. 2. Marxistene mener det er nødvendig at proletariatet etter å ha erobret den politiske makt ødelegger det gamle statsmaskineriet fullstendig for å erstatte det med et nytt – en organisasjon av de væpnete arbeidere som er dannet etter Kommunens mønster; anarkistene, som sverger til ødeleggelsen av statsmaskineriet, har en helt uklar forestilling om hva proletariatet vil sette i stedet for det, og hvordan det vil bruke den revolusjonære makten; anarkistene forkaster til og med det revolusjonære proletariatets utnytting av statsmakten, dets revolusjonære diktatur. 3. Marxistene krever at proletariatet skal forberede seg på revolusjonen ved å utnytte den nåværende stat; anarkistene tar avstand fra dette.

Nettopp Pannekoek representerer i dette stridsspørsmål marxismen mot Kautsky, for nettopp Marx har lært oss at proletariatet ikke simpelthen kan erobre statsmakten i den betydning at det gamle statsapparatet går over på nye hender, men at det må slå dette apparatet i stykker, bryte det i stykker, erstatte det med et nytt.

Kautsky går over fra marxismen til opportunistene, for hos ham forsvinner fullstendig nettopp den ødeleggelsen av statsmaskineriet som er helt uantakelig for opportunistene, og det blir igjen et smutthull for dem, idet «erobringen» simpelthen blir utlagt som en oppnåelse av flertallet.

For å dekke over sin forvrengning av marxismen ter Kautsky seg som en bibelsprengt: han kjører ut med «et sitat» fra Marx selv. 1 1850 skrev Marx om nødvendigheten av den «mest besluttsomme maktsentralisering i hendene på statsmakten». Og Kautsky spør triumferende: Pannekoek vil vel ikke ødelegge «sentralismen»?

Men dette er simpelthen en taskenspillerkunst, som likner på Bernsteins identifisering av marxismen og proudhonismen i synet på føderasjon istedenfor sentralisme.

«Sitatet» hos Kautsky er fullstendig malplassert. Sentralisme er mulig både med det gamle og det nye statsmaskineri. Hvis arbeiderne forener sine væpnete krefter frivillig, så er det sentralisme, men den kommer til å bygge på den «fullstendige ødeleggelse» av det sentralistiske statsapparat, den stående hær, politiet, byråkratiet. Kautsky svindler rent ut sagt når han går utenom Marx’ og Engels’ kjente utgreiinger om Kommunen og drar fram et sitat som ikke har noe med saken å gjøre.

«Vil han» (Pannekoek) «kanskje avskaffe embetsmennenes statlige funksjoner?» fortsetter Kautsky. «Men i partiet og fagforeningene kan vi ikke unnvære embetsmennene, for ikke å snakke om i statsadministrasjonen. Vårt program krever da heller ikke avskaffelse av statsembetsmennene, men det krever at myndighetene skal velges av folket . . . Det vi drøfter nå, er ikke hvordan «framtidsstatens» administrasjonsapparat skal se ut, men det er om vår politiske kamp oppløser statsmakten allerede før enn vi har erobret den» (uthevet av Kautsky). «Hvilket departement med sine embetsmenn kunne oppløses?» Så regner han opp departementene for undervisning, justis, finanser og militærvesen. «Nei, ingen av de nåværende departementene vil bli avskaffet gjennom vår politiske kamp mot regjeringene . . . jeg gjentar det for å forebygge misforståelser: her er det ikke tale om hvordan det seierrike sosialdemokrati vil utforme «framtidsstaten», men om å utforme den nåværende stat gjennom vår opposisjon.» (S. 725.)

Dette er en åpenbar tilsnikelse. Pannekoek rullet opp nettopp spørsmålet om revolusjonen. Dette er sagt klart både i overskriften på artikkelen hans og i de anførte sitatene. Når Kautsky hopper over til spørsmålet om «opposisjonen», forfalsker han nettopp det revolusjonære standpunkt til et opportunistisk standpunkt. Hos ham går det ut på følgende: nå lager vi opposisjon, – etter at vi har erobret makten, får vi se hvordan det går. Revolusjonen, forsvinner! Og det var nettopp dette opportunistene hadde bruk for.

Det dreier seg ikke om opposisjon og ikke om politisk kamp i alminnelighet, men nettopp om revolusjonen. Revolusjonen består i at proletariatet tilintetgjør «forvaltningsapparatet», ja hele statsapparatet og erstatter det med et nytt apparat som består av væpnete arbeidere. Kautsky røper en «overtroisk tilbedelse» av «departementene», – men hvorfor skulle ikke disse kunne erstattes, la oss si med kommisjoner av fagfolk ved arbeider- og soldatsovjetene som sitter inne med den hele og udelte makt?

Sakens kjerne er slett ikke om «departementer» kommer til å bestå; om det vil finnes «kommisjoner av fagfolk» eller noen som helst andre institusjoner, det er helt uvesentlig. Det avgjørende spørsmål er om det gamle statsmaskineriet (som er knyttet til borgerskapet med tusen tråder og er fullstendig gjennomsyret av rutine og slendrian) blir opprettholdt, eller om det blir tilintetgjort og erstattet med et nytt. Revolusjonen må ikke bestå i at den nye klassen kommanderer, styrer ved hjelp av det gamle statsmaskineriet, men den må bestå i at den slår denne maskinen i stykker og kommanderer og styrer ved hjelp av en ny maskin, – denne grunnleggende tanken i marxismen tilslører Kautsky, eller han har slett ikke forstått den.

Hans spørsmål angående embetsmennene beviser klart at han ikke har forstått Kommunens lærdommer og Marx’ lære. «i partiet og fagforeningene kan vi ikke unnvære embetsmenn . . . »

Under kapitalismen, under borgerskapets herredømme kan vi ikke unnvære embetsmenn. Proletariatet er undertrykt, de arbeidende masser er trellbundet av kapitalismen. Under kapitalismen er demokratiet innsnevret, svinebundet, beklippet, lemlestet, takket være alle lønsslaveriets forhold, nøden og elendigheten blant massene. Av denne grunn, og bare av denne grunn, blir tillitsmennene i våre politiske og faglige organisasjoner demoralisert (eller, rettere sagt, har de en tendens til å bli demoralisert) gjennom kapitalismens forhold og er tilbøyelig til å forvandle seg til byråkrater, dvs. privilegerte personer som er blitt fremmede for massene, som står over massene.

Dette er byråkratismens vesen, og så lenge kapitalistene ikke er ekspropriert, så lenge borgerskapet ikke er styrtet – så lenge er en viss «byråkratisering» til og med av de proletariske ombudsmennene uunngåelig.

Hos Kautsky ser saken slik ut: Siden vi nå en gang kommer til å beholde valte ombudsmenn, så kommer embetsmennene, byråkratiet til å bestå også under sosialismen! Og nettopp det er feilaktig. Nettopp med Kommunen som eksempel har Marx påvist at embetspersonene under sosialismen opphører å være «byråkrater», «embetsmenn», de opphører å være det i samme monn som det foruten valgbarhet også blir innført avsettelighet til enhver tid, dessuten nedsettelse av gasjene til den gjennomsnittlige arbeiderlønn, og dessuten erstatning av de parlamentariske institusjoner med «arbeidende korporasjoner som er utøvende og lovgivende på samme tid».

I grunnen går hele Kautskys argumentasjon mot Pannekoek og især Kautskys storartede innvending om at vi ikke kan unnvære embetsmenn i partiet og fagforeningene, ut på å gjenta Bernsteins gamle «argumenter» mot marxismen i det hele tatt. I sin renegatbok «Sosialismens forutsetninger» bekjemper Bernstein det «primitive» demokratis idéer, bekjemper det som han kaller «doktrinær demokratisme»: bundne mandater, embetsmenn uten lønn, en maktesløs sentralrepresentasjon osv. For å bevise at denne «primitive» demokratismen er uholdbar, påberoper Bernstein seg erfaringene til de engelske trade-unions, slik ekteparet Webb fortolker dem. Under sin syttiårige utvikling skal disse trade-unions, som angivelig har utviklet seg i full frihet» (s. 137), ha overbevist seg om at den «primitive» demokratisme er ubrukbar og ha erstattet den med den vanlige demokratisme: parlamentarisme parret med byråkratisme.

I virkeligheten har trade-unionene ikke utviklet seg «i full frihet», men i fullt kapitalistisk slaveri, som selvsagt medførte at en «ikke kunne unnvære» en rekke innrømmelser til det herskende onde, til vold, løgn og utelukkelse av de fattige fra den høyere administrasjon. Under sosialismen vil mye av det «primitive» demokrati uunngåelig våkne til nytt liv, for det er første gang i de siviliserte samfunns historie at befolkningens masse vil heve seg til selvstendig deltakelse ikke bare i avstemninger og valg, men også i det løpende forvaltningsarbeid. Under sosialismen kommer alle til å regjere etter tur og vil meget snart venne seg til at ingen regjerer.

Med sin geniale kritisk-analytiske forstand har Marx i Kommunens praktiske tiltak oppdaget det omsving som opportunistene frykter og som de av feighet ikke vil anerkjenne, fordi de ikke ønsker et ugjenkallelig brudd med borgerskapet, og som anarkistene ikke vil se, enten det nå skyldes hastverk eller manglende forståelse av vilkårene for de sosiale masseomveltninger i det hele tatt. «Det kan ikke være tale om å tilintetgjøre det gamle statsmaskineriet – hvordan skal vi kunne klare oss uten departementer og uten embetsmenn?» resonnerer den tvers igjennom spissborgerlige opportunisten, som i grunnen ikke bare mangler tro på revolusjonen, på den skapende kraft i revolusjonen, men nærer en dødelig angst for den (som våre mensjeviker og sosialrevolusjonære).

«Det gjelder bare å tilintetgjøre det gamle statsmaskineriet, det er ikke nødvendig å sette seg inn i de konkrete lærdommer av de tidligere revolusjoner og analysere hvormed og hvordan det ødelagte skal erstattes» – slik resonnerer anarkisten (selvsagt den beste blant anarkistene, og ikke en som dilter etter borgerskapet sammen med herrene Kropotkin og konsorter). Derfor får en hos anarkistene en desperasjonstaktikk istedenfor et revolusjonært arbeid med konkrete oppgaver som er skånselløst dristig og samtidig tar hensyn til de praktiske vilkår for massebevegelsen.

Marx lærer oss å unngå begge feil, han lærer oss grenseløs dristighet i tilintetgjøringen av hele det gamle statsmaskineriet, og samtidig lærer han oss å stille spørsmålet konkret: Kommunen klarte i løpet av noen uker å ta fatt på å bygge opp en ny, proletarisk statsmaskin og å gjennomføre på den og den måte de omtalte tiltak med sikte på en større demokratisme og utryddelse av byråkratismen. Vi vil lære revolusjonær dristighet av kommunardene, vi vil oppfatte deres praktiske tiltak som en skissering av de praktisk aktuelle og straks gjennomførlige tiltak, og hvis vi følger denne veien, vil vi oppnå å tilintetgjøre byråkratismen fullstendig.

Muligheten av en slik tilintetgjøring er sikret ved at sosialismen kommer til å forkorte arbeidsdagen, løfte massene opp til et nytt liv og skape slike forhold for flertallet av befolkningen som gjør det mulig for alle uten unntak å utøve statsfunksjoner». Men det fører til at enhver stat overhodet dør fullstendig bort.

«. . . Dens» (massestreikens) «oppgave», fortsetter Kautsky, «kan ikke være å tilintetgjøre statsmakten, men bare å tvinge en regjering til ettergivenhet i et bestemt spørsmål og erstatte en regjering som er fiendtlig mot proletariatet, med en som er imøtekommende mot det . . . Men aldri kan dette» (dvs. proletariatets seier over den fiendtlige regjeringen) føre til tilintetgjøring av statsmakten, men alltid bare til en forskyvning av maktforholdene innenfor statsmakten . . . Og målet for vår politiske kamp vedblir herunder å være det samme som det har vært hittil: å erobre statsmakten ved å vinne flertallet i parlamentet og opphøye parlamentet til herre over regjeringen.» (S. 726, 727, 732.)

Dette er jo vaskeekte opportunisme av platteste slag, det er å prisgi revolusjonen i handling mens en bekjenner seg til den med leppene. Kautskys tanke går ikke ut over en «regjering som er imøtekommende mot proletariatet» – et skritt tilbake til filisterdømmet sammenliknet med 1847, da «Det kommunistiske manifest» forkynte «proletariatets opphøyelse til herskende klasse».

Kautsky vil ikke ha noen annen utvei enn å realisere sin elskede «enhet» med Scheidemennene, Plekhanov og Vandervelde, som alle er rede til å kjempe for en «regjering som er imøtekommende mot proletariatet».

Vi derimot vil gå inn for et brudd med disse forrædere mot sosialismen og vi vil kjempe for å tilintetgjøre hele det gamle statsmaskineri, for at det væpnete proletariat selv skal være regjering. Det er to grunnforskjellige ting.

Kautsky vil bli nødt til å dele det behagelige selskap med Legien, David, Plekhanov, Potresov, Tsereteli og Tsjernov, som alle sammen er særdeles villige til å kjempe for en «forskyvning av maktforholdene innenfor statsmakten», for å «vinne flertallet i parlamentet og opphøye parlamentet til herre over regjeringen» – et meget edelt mål der alt er akseptabelt for opportunistene, der alt blir værende innenfor rammen for den borgerlige parlamentariske republikk.

Vi derimot vil gå inn for et brudd med opportunistene; og hele det klassebevisste proletariat vil komme til å stå sammen med oss i kampen, ikke for en «forskyvning av maktforholdene», men for å styrte borgerskapet, for å tilintetgjøre den borgerlige parlamentarisme, for den demokratiske republikk av samme type som Kommunen eller arbeider- og soldatsovjetenes republikk og proletariatets revolusjonære diktatur.

Enda lenger til høyre i den internasjonale sosialismen enn Kautsky står slike retninger som den omkring «Sozialistische Monats, hefte i Tyskland (Legien, David, Kolb og mange andre, deriblant skandinaviene Stauning og Branting), jauréistene og Vandervelde i Frankrike og Belgia, Turati, Treves og andre representanter for høyrefløyen i det italienske parti, fabianerne og de «uavhengige» («Det uavhengige arbeiderparti», som i virkeligheten alltid har vært avhengig av de liberale) i England og andre. Alle disse herskaper, som spiller en uhyre stor, meget ofte avgjørende rolle i det parlamentariske arbeid og i partilitteraturen, tar kategorisk avstand fra proletariatets diktatur og representerer en utilhyllet opportunisme. For disse herskaper «står» proletariatets «diktatur» «i strid med» demokratiet!! I grunnen er det slett ikke noen nevneverdig forskjell mellom dem og de småborgerlige demokratene.

Når vi tar denne omstendighet i betraktning, så har vi rett til å trekke den slutning at Den 2. internasjonale når det gjelder det overveldende flertall av dens offisielle representanter, fullstendig har forskrevet seg til opportunismen. Erfaringene fra Kommunen ble ikke bare glemt, men forvansket. Ikke nok med at det ikke ble innprentet arbeidermassene at den tid nærmer seg da de reiser seg og må knuse den gamle statsmaskinen for å erstatte den med en ny og på denne måten gjøre sitt politiske herredømme til grunnlag for den sosialistiske omdanning av samfunnet – det motsatte ble innprentet massene, og «makterobringen» ble framstilt på en slik måte at tusenvis av bakdører sto åpne for opportunismen.

Det kunne slett ikke gå annerledes enn at forvrengningen og fortielsen av spørsmålet om forholdet mellom den proletariske revolusjon og staten måtte spille en uhyre stor rolle på en tid da statene med sitt som følge av den imperialistiske konkurranse forsterkede militærapparat forvandlet seg til krigsuhyrer som utrydder millioner mennesker for å avgjøre striden om hvorvidt England og Tyskland, om den ene eller andre finanskapital skal beherske verden.

(I manuskriptet følger:)

Erfaringer fra de russiske revolusjonene

I 1905 OG 1917

Det emnet som er nevnt i denne kapitteloverskriften, er så umåtelig stort at en kunne og måtte skrive hele bind om det. I det foreliggende skrift må jeg selvsagt innskrenke meg til de viktigste lærdommer, for så vidt som de direkte gjelder proletariatets oppgaver i revolusjonen med hensyn til statsmakten.

(Her slutter manuskriptet. Red.)

Etterord til første opplag

Foreliggende skrift ble skrevet i august og september 1917. jeg hadde alt gjort ferdig planen for neste, Kapitel VII «Erfaringer fra de russiske revolusjonene i 1905 og 1917». Men bortsett fra overskriften fikk jeg ikke skrevet en linje i dette kapitlet: den politiske krisen, opptakten til oktoberrevolusjonen i 1917 «forhindret» det. En slik «hindring» kan en være glad for. Iallfall vil det nok bli nødvendig å utsette annen del av brosjyren (som skal behandle «Erfaringene fra de russiske revolusjonene i 1905 og l9l7») i lang tid; det er behagelig og nyttigere å være med på «revolusjonens erfaringer» enn å skrive om dem.

Forfatteren
Petrograd, 30. november 1917.

1. Nominelt var dette ca. 2400 rubler, etter den nåværende kurs (skrevet i august 1917. Red.) ca. 6000 rubler. Det er helt utilgivelig at bolsjeviker foreslår å innføre en lønn på 9000 rubler i bystyrene istedenfor å foreslå en maksimumslønn på 6000 rubler for hele staten – en sum som burde vært fullt tilstrekkelig.
2. Når de fleste av statens funksjoner reduseres til slik regnskapsførsel og kontroll utført av arbeiderne selv, vil staten opphøre å være en «politisk stat», da «forvandler de offentlige funksjoner seg fra politiske til enkle, administrative funksjoner» (smlkn. ovenfor, kap. IV, avsn. 2, om Engels’ polemikk mot anarkistene).