Om å rette på feilaktige ideer i partiet

Denne teksten her hentet fra Mao Tsetung: Verker i utvalg bind 1. Utgitt av forlaget oktober i 1978.

OM Å RETTE PÅ FEILAKTIGE IDEER I PARTIET¹

Desember 1929

Det fins ulike ikke-proletariske ideer i den kommunistiske partiorgani­sasjonen i den fjerde røde arméen som i stor grad hindrer at partiets rik­tige linje kan bli satt ut i livet. Den fjerde arméen kan umulig greie å løse de oppgavene som den har fått i Kinas store revolusjonære kamp, om disse ideene ikke blir fullstendig retta opp. Kilden til slike uriktige ideer i denne partiorganisasjonen ligger sjølsagt i at grunnenhetene i partiet stort sett er sammensatt av bønder og andre elementer med småborgerlig opphav. Men det er også ei annen viktig årsak til at disse ideene fins og utvikler seg, og det er at de ledende partiorganene ikke har ført en sam­ordna og målbevisst kamp mot disse uriktige ideene, og ikke har vært flinke nok til å skolere medlemmene i partiets riktige linje. I samsvar med ånden i sentralkomiteens septemberbrev peker denne kongressen her på hvilke utslag ulike ikke-proletariske ideer i partiorganisasjonen i den fjerde arméen får, hva som er kilden til dem og hvilke metoder som må brukes for å rette på dem. Vi oppfordrer alle kamerater til å utrydde dem fullstendig.

OM DET REINT MILITÆRE SYNSPUNKTET

Det reint militære synspunktet er svært høyt utvikla blant mange kame­rater i den røde hæren. Det kommer til uttrykk slik:

1. Disse kameratene setter militært arbeid og politikk opp mot hver­andre, og nekter å innse at militært arbeid bare er ett middel til å gjen­nomføre politiske oppgaver. Noen sier tilmed: «Hvis det militære arbei­det går bra, går sjølsagt det politiske arbeidet også bra. Hvis ikke det militære arbeidet går bra, kan ikke det politiske arbeidet gå bra heller» — dette er å gå et steg videre og gi det militære arbeidet ei ledende stil­ling framfor politikken.

2. De trur at rødehæren, liksom hvitehæren, bare har til oppgave å slåss. De forstår ikke at den kinesiske rødehæren er en væpna organisa­sjon for å gjennomføre revolusjonens politiske oppgaver. Nå er det sær­lig viktig at rødehæren ikke nøyer seg med å slåss. I tillegg til å slåss for å ødelegge den militære styrken til fienden, må den ta på seg slike viktige oppgaver som å drive propaganda blant massene, organisere massene, væpne dem og hjelpe dem til å opprette revolusjonær politisk makt. Rø­dehæren slåss ikke bare for kampens skyld, men for å drive propaganda blant massene, organisere dem, væpne dem og hjelpe dem til å opprette revolusjonær politisk makt og danne partiorganisasjoner. Uten disse måla blir kampen meningsløs, og da mister rødehæren livets rett.

3. I organisasjonssaker setter disse kameratene de avdelingene i røde­hæren som gjør politisk arbeid under de avdelingene som gjør militært arbeid, og de setter fram slagordet: «La hovedkvarteret ta seg av saker utafor hæren.» Om denne ideen får lov til å utvikle seg, er det fare for at vi skiller oss fra massene, at hæren kontrollerer regjeringa og at vi bry­ter med den proletariske ledelsen — det ville være å slå inn på krigsherrevegen slik som hæren til Kuomintang.

4. De overser samtidig hvor viktige propagandalag er i propagandaarbeidet. I spørsmålet om masseorganisering bryr de seg ikke med å organisere soldatkomiteer i hæren og organisere arbeiderne og bøndene lokalt. Resultatet er at både propaganda- og organisasjonsarbeidet lig­ger nede.

5. De blir innbilske når et slag er vunnet og motløse når et slag er tapt.

6. Sjølgod avdelingssjåvinisme — de tenker bare på den fjerde armé­en, og forstår ikke at det er ei viktig oppgave for rødehæren å væpne massene lokalt. Dette er «smågruppe»-innstillinga i forstørra utgave.

7. Noen få kamerater er ute av stand til å se ut over de begrensa omgi­velsene i den fjerde arméen, og trur at det ikke fins andre revolusjonære krefter. Derfor holder de beinhardt på ideen om å bevare styrke og unn­gå kamp. Dette er en rest av opportunisme.

8. Noen kamerater som ser bort fra de subjektive og objektive vilkå­ra, lir av sjukdommen revolusjonær utålmodighet. De vil ikke ta bryet med å gjøre omhyggelig og utførlig arbeid blant massene. Gjennomsyra av illusjoner som de er, vil de bare gjøre store ting. Dette er en rest av kuppmakerinnstillinga².

Kildene til det reint militære synspunktet er:

1. Lavt politisk nivå. Dette fører til at en ikke skjønner hvilken rolle den politiske ledelsen i hæren spiller, og at det er en grunnleggende for­skjell mellom rødehæren og hvitehæren.

2. Leiesoldatinnstillinga. Mange av dem som er blitt tatt til fange i tidligere slag, har slutta seg til rødehæren, og slike elementer tar med seg ei utprega leiesoldatinnstilling. Dermed legger de grunnlaget for det reint militære synspunktet blant de vanlige soldatene.

3. Av de to årsakene som er nevnt, oppstår det ei tredje, nemlig over­dreven tillit til militær styrke og mangel på tillit til folkemassenes styrke.

4. Det at partiet ikke har lagt stor nok vekt på militært arbeid og dis­kutert det inngående, er også ei årsak til at det reint militære synspunk­tet har dukka opp hos mange kamerater.

Metodene for å rette på dette er som følger:

1. Hev det politiske nivået i partiet ved hjelp av skolering, ødelegg de teoretiske røttene til det reint militære synspunktet og framhev den runnleggende forskjellen mellom rødehæren og hvitehæren. Utrydd samtidig restene av opportunisme og kuppmakerinnstilling og bryt ned den sjølgode avdelingssjåvinismen i den fjerde arméen.

2. Styrk den politiske fostringa av offiserer og menige og særskilt skoleringa av tidligere fanger. La samtidig de lokale regjeringene, så langt råd er, plukke ut arbeidere og bønder med kamperfaring til røde­hæren for å svekke, eller tilmed utrydde, det reint militære synspunktet organisatorisk.

3. Få de lokale partiorganisasjonene til å kritisere parti­organisasjonene i rødehæren, og få massenes politiske maktorganer til å kritisere sjølve rødehæren for å påvirke partiorganisasjonene og offise­rer og menige i rødehæren.

4. Partiet må legge stor vekt på militært arbeid og diskutere det inn­gående. Alt arbeidet må diskuteres og avgjøres av partiet før det blir satt ut i livet av massene.

5. Utarbeid regler og bestemmelser for rødehæren som klart slår fast hvilke oppgaver den har, forholdet mellom rødehærens militære og po­litiske organer, forholdet mellom rødehæren og folkemassene, fullmak­tene og oppgavene til soldatkomiteene og forholdet mellom dem og de militære og politiske organisasjonene.

OM ULTRADEMOKRATI

Etter at rødehærens fjerde armé fikk direktivene fra sentralkomiteen, har det vært langt færre utslag av ultrademokrati. For eksempel er det blitt mye lettere å gjennomføre partivedtaka. Og det er ikke lenger noen som tar opp slike feilaktige krav som at rødehæren bør innføre «demo­kratisk sentralisme fra botn til topps», eller bør «la de lavere nivåene drøfte alle problemer først og så la de høyere nivåene avgjøre». Men i virkeligheten er denne nedgangen bare midlertidig og overflatisk, og den betyr ikke at de ultrademokratiske ideene allerede er utrydda. Med an­dre ord er ultrademokratiet fortsatt djupt rotfesta i tenkninga til mange kamerater. Legg bare merke til de ulike uttrykka for motvilje mot å gjennomføre partivedtak.

Metodene for å rette på dette er:

Ødelegg de teoretiske røttene til ultrademokratiet. For det første må det pekes på at faren ved ultrademokratiet ligger i at det skader partiorganisasjonen, eller tilmed ødelegger den fullstendig, og at det svek­ker partiets kampevne, eller tilmed undergraver den fullstendig. Det gjør det umulig for partiet å gjennomføre kampoppgavene sine, og fører dermed til nederlag for revolusjonen. Deretter må det pekes på at opp­havet til ultrademokratiet ligger i småborgerskapets individualistiske motvilje mot disiplin. Når denne holdninga blir innført i partiet, utvik­ler den seg til ultrademokratiske ideer, både politisk og organisatorisk. Disse ideene er fullstendig uforenlige med kampoppgavene til proletari­atet.

2. Trygg demokratiet under sentralisert ledelse på det organisatoriske området. Det bør gjøres etter disse retningslinjene:

1) For å bli ledende sentra må de ledende partiorganene fast­sette riktige retningslinjer og finne løsninger når det oppstår pro­blemer.

2) De høyere organene må kjenne godt til massenes liv og situa­sjonen i de lavere organene for å ha et objektivt grunnlag for rik­tig rettleiing.

3) Ingen partiorganisasjoner på noe plan må ta tilfeldige avgjø­relser når de skal løse problemer. Så snart en avgjørelse er tatt, må den gjennomføres besluttsomt.

4) Alle viktige avgjørelser som de høyere partiorganene tar, må straks bli gjort kjent for de lavere organene og for de vanlige par­timedlemmene. Metoden er å innkalle til aktivistmøter eller med­lemsmøter for partiavdelingene eller tilmed for kolonnene³ (når forholda tillater det), og peke ut folk som skal avlegge rapporter på slike møter.

5) De lavere partiorganene og de vanlige partimedlemmene må diskutere direktivene fra høyere organer i detalj for å forstå fullt ut hva de innebærer, og bestemme hvordan de skal sette dem ut i livet.

OM RINGEAKT FOR ORGANISASJONSDISIPLINEN

I partiorganisasjonen i den fjerde arméen kommer ringeakt for organisasjonsdisiplinen til uttrykk slik:

A. Mindretallet bøyer seg ikke for flertallet. Når for eksempel et mindretall får forslaget sitt nedstemt, setter det ikke partiets vedtak oppriktig ut i livet.

Metodene for å rette på dette er følgende:

1. På møter bør alle deltakere oppmuntres til å gi uttrykk for menin­gene sine så fullstendig som mulig. I alle omstridte spørsmål må det gjø­res klart hva som er riktig og hva som er galt, uten å ty til kompromisser eller tilsløre saka. For å nå fram til ei entydig slutning, bør det som ikke kan bli avgjort på ett møte, diskuteres på et annet, så sant det ikke hind­rer arbeidet.

2. Ett av krava partidisiplinen stiller, er at mindretallet skal bøye seg for flertallet. Om deres syn er blitt forkasta, må mindretallet støtte den avgjørelsen som flertallet har tatt. Om nødvendig kan mindretallet ta opp saka til ny vurdering på neste møte, men bortsett fra det må de ikke gå mot avgjørelsen på noe vis.

B. Kritikk som settes fram uten omsyn til organisasjonsdisiplinen:

1. Kritikk innafor partiet er et våpen for å styrke og øke kampevna til partiorganisasjonen. Men i partiorganisasjonen i rødehæren har ikke kritikken alltid en slik karakter, og noen ganger slår den over i person­angrep. Resultatet er at den skader både partiorganisasjonen og enkelt­personer. Dette er et uttrykk for småborgerlig individualisme. Metoden for å rette på dette er å hjelpe partimedlemmene til å forstå at formålet med kritikken er å styrke partiets kampevne for å seire i klassekampen, og at den ikke må brukes som et middel til personangrep.

2. Mange partimedlemmer legger ikke fram kritikken sin innafor, men utafor partiet. Årsaka til dette er at ikke alle medlemmene ennå har forstått hvor viktig partiorganisasjonen er (møtene og så videre), og ik­ke ser noen forskjell mellom kritikk innafor og utafor organisasjonen. Metoden for å rette på dette er å skolere partimedlemmene slik at de for­står hvor viktig partiorganisasjonen er, og legger fram kritikken sin av partikomiteer eller kamerater på partimøtene.

OM ABSOLUTT LIKHETSMAKERI

Ei stund blei absolutt likhetsmakeri et temmelig alvorlig problem i rødehæren. Her er noen eksempler. I spørsmålet om dagpenger til såra soldater kom det innvendinger mot å skille mellom de som var lett og de som var alvorlig såra, og det blei reist krav om like dagpenger til alle. Når offiserer rei på hesteryggen, blei ikke det sett på som noe som de måtte for å kunne utføre pliktene sine, men som et tegn på ulikhet. Det blei krevd at provianten skulle fordeles nøyaktig likt, og det kom inn­vendinger mot å dele ut litt større rasjoner i særtilfeller. Det blei også reist krav om at alle skulle bære like store bører ris på ryggen, uten om­syn til alder eller fysisk form. Når troppene skulle innkvarteres, blei det reist krav om at alle skulle få like stor plass, og staben blei skjelt ut hvis den la beslag på større rom. Det blei reist krav om at alle skulle få nøy­aktig like mye leirtjeneste, og ingen ville gjøre mer enn andre. Det gikk tilmed så langt at når det var to såra soldater og bare ei båre, kunne ingen av dem bli båret vekk fordi begge nekta å gi den andre rangen. Absolutt likhetsmakeri er fortsatt svært utbredt blant offiserer og menige i rødehæren, slik disse eksemplene viser.

Absolutt likhetsmakeri er et produkt av handverks- og småbondeøkonomien, liksom ultrademokrati er det i politiske spørsmål. Den eneste forskjellen er at det ene kommer til uttrykk i materielle saker, mens det andre kommer til uttrykk i politiske saker.

Metoden til å rette på det: Vi må påpeke at absolutt likhetsmakeri før kapitalismen blir avskaffa rett og slett er en illusjon hos bøndene som småeiere, og at det ikke kan bli snakk om absolutt likhet under sosialis­men en gang. For da vil materielle goder bli fordelt etter prinsippet «fra hver etter evne, til hver etter arbeid» så vel som etter prinsippet om å ta omsyn til hva arbeidet krever. I rødehæren må materielle goder fordeles mer eller mindre likt, for eksempel må det være lik lønn for offiserer og menige. De forholda som kampen føres under nå, krever nemlig det. Men vi må bekjempe absolutt likhetsmakeri som går over alle grenser, for kampen krever ikke det. Det er tvert imot til hinder for kampen.

OM SUBJEKTIVISME

Noen partimedlemmer er alvorlig smitta av subjektivisme, og det er til stor skade for analysen av den politiske situasjonen og ledelsen av arbei­det. Grunnen til det er at subjektiv analyse av en politisk situasjon og subjektiv ledelse av arbeidet enten må føre til opportunisme eller kuppmakeri. Subjektiv kritikk, tomt og grunnløst prat eller mistenksomhet innafor partiet avler ofte prinsippløs strid, og undergraver partiorgani­sasjonen.

Ei annen sak som bør nevnes i samband med kritikk innafor partiet, er at noen kamerater overser de viktigste spørsmåla og bare hefter seg ved småting når de legger fram kritikken sin. De forstår ikke at den vik­tigste oppgava til kritikken er å peke på politiske og organisatoriske feil. Med omsyn til personlige mangler er det ingen grunn til å være overkritisk og gjøre de kameratene det gjelder forlegne, med mindre manglene er knytta til politiske og organisatoriske feil. Straks slik kritikk utvikler seg, er det dessuten stor fare for at partimedlemmene bare vil bry seg om småfeil. Da blir alle engstelige og overforsiktige og glemmer de politiske oppgavene til partiet.

Den viktigste metoden for å rette på dette er å skolere partimedlem­mene, slik at tenkninga deres og livet i partiet blir gjennomsyra av en po­litisk og vitenskapelig ånd. For å nå dette målet må vi: 1) Lære parti­medlemmene å bruke den marxist-leninistiske metoden til å analysere en politisk situasjon og vurdere styrken til de ulike klassene, i stedet for å lage en subjektiv analyse og vurdering. 2) Rette partimedlemmenes opp­merksomhet mot å undersøke og studere samfunnsmessige og økono­miske spørsmål slik at de kan bestemme kamptaktikken og arbeids­metodene, og hjelpe kameratene til å forstå at de kommer til å falle i grøfta med svermeri og kuppmakeri om de ikke undersøker de faktiske forholda. Og 3) være på vakt mot subjektivisme, vilkårlighet og vulgarisering av kritikken innafor partiet. Uttalelser må bygge på kjensgjerning ger, og kritikk må legge vekt på det politiske.

OM INDIVIDUALISME

Tendensen til individualisme i rødehærens partiorganisasjon kommer til uttrykk på følgende måte:

1. Hevntørst. Når de er blitt kritisert innafor partiet av en soldatkamerat, ser noen kamerater seg om etter en sjanse til å hevne seg utafor partiet, og en metode er å jule opp eller skjelle ut den det gjelder. De prøver også å hevne seg innafor partiet. «Du har kritisert meg på dette møtet, så jeg skal nok finne en måte å gi igjen på neste gang.» En slik hevntørst springer ut fra reint personlige omsyn og setter interessene til klassen og hele partiet til side. Skyteskiva er ikke fiendeklassen, men en­keltpersoner i våre egne rekker. Den er som et etsende stoff som tærer opp organisasjonen og svekker kampevna.

2. «Smågruppe»-innstillinga. Noen kamerater tar bare omsyn til inte­ressene til si egen lille gruppe, og setter de allmenne interessene til side. Sjøl om det overflatisk sett ikke virker som dette er å tjene egne interes­ser, er det i virkeligheten et eksempel på snever individualisme som vir­ker sterkt nedbrytende og oppløsende. Før var «smågruppe»- innstillinga utbredd i den røde hæren. Sjøl om det har bedra seg noe som følge av kritikk, fins det fortsatt rester av denne innstillinga, og mer innsats må til for å overvinne den.

3. «Funksjonær»-holdninga. Noen kamerater forstår ikke at både partiet og rødehæren som de er med i, er redskaper for å gjennomføre oppgavene til revolusjonen. De innser ikke at det er de sjøl som skal dri­ve fram revolusjonen, men mener at de bare står til ansvar for sine egne overordna og ikke for revolusjonen. Denne passive holdninga fra en revolusjons-«funksjonær» er også et uttrykk for individualisme. Det forklarer hvorfor det ikke er så mange aktivister som arbeider helhjerta for revolusjonen. Hvis ikke denne holdninga blir utrydda, vil ikke tallet på aktivister øke, og revolusjonens tunge byrde kommer til å hvile på skuldrene til et lite antall mennesker, til stor skade for kampen.

4. Nytelsessjuke. Hos en god del folk i den røde hæren kommer indi­vidualismen til uttrykk gjennom nytelsessjuke. De håper alltid at deres enhet skal marsjere inn i store byer. De ønsker seg ikke dit for å arbeide, men for å more seg. Det de minst av alt vil, er å arbeide i de røde områ­dene, der livet er hardt.

5. Passivitet. Noen kamerater blir passive og slutter å arbeide hver gang noe går på tvers av det de ønsker. Dette skyldes i hovedsak mangel på skolering, sjøl om det av og til også skyldes at ledelsen ikke tar seg av problemer, fordeler arbeidet eller handhever disiplinen som de skal.

6. Ønske om å gå ut av hæren. Det er stadig flere som ber om å bli overflytta fra den røde hæren til lokalt arbeid. Årsaka til dette ligger ik­ke helt og holdent hos den enkelte, men også i 1) at de materielle levekå­ra er for dårlige i rødehæren, 2) at de er utmatta etter langvarig kamp, og 3) at ledelsen ikke tar seg av problemer, fordeler arbeidet eller hand­hever disiplinen som de skal.

Metoden for å rette på dette er for det første at vi styrker skoleringa for å overvinne individualismen ideologisk. Videre at vi tar oss av problemer, fordeler oppgaver og handhever disiplinen som vi skal. I tillegg må vi finne metoder til å bedre de materielle levekåra i rødehæren, og vi må utnytte alle tilgjengelige muligheter til å hvile og samle krefter for å bedre de materielle forholda. Ser vi på det samfunnsmessige opphavet til individualismen, er den ei gjenspeiling av småborgerlige og borgerlige ideer innafor partiet. Dette må vi forklare i skoleringsarbeidet vårt.

OM IDEOLOGIEN TIL OMFLAKKENDE OPPRØRERFLOKKER

Den politiske ideologien til omflakkende opprørerflokker har dukka opp i den røde hæren fordi det er mange landstrykerelementer i hæren, og fordi det er store masser av landstrykere i Kina, særlig i provinsene i sør. Denne ideologien kommer til uttrykk på dette viset: 1) Noen vil bare øke den politiske innflytelsen vår ved hjelp av omflakkende geriljaaksjoner. De er ikke villige til å øke innflytelsen vår ved å ta på seg den vanskelige oppgava med å bygge opp baseområder og opprette folkets politiske makt. 2) I arbeidet med å utvide rødehæren er det enkelte som heller følger linja med å «leie folk og kjøpe hester» og «rekruttere deser­tører og ta inn mytterister»,⁴enn å utvide de lokale røde gardene og de lokale styrkene og utvikle rødehærens hovedstyrker på den måten. 3) Noen har ikke tålmodighet til å gjennomføre vanskelige kamper sam­men med massene og vil bare dra til de store byene for å ete og drikke av hjertens lyst. Alle disse uttrykka for ideologien til omflakkende opprø­rere er et alvorlig hinder for rødehæren når den skal utføre de egentlige oppgavene sine. Derfor er det et viktig mål for den ideologiske kampen innafor rødehærens partiorganisasjon å utrydde denne ideologien. Det må bli klart for alle at innstillinga til omflakkende opprørere som Huang Chao⁵ eller Li Chuang⁶, ikke kan tillates i våre dager.

Metodene for å rette på dette er:

1. Styrk skoleringa, kritiser feilaktige ideer og utrydd ideologien til omflakkende opprørerflokker.

2. Styrk skoleringa blant dem som utgjør grunnstammen i rødehæren og blant fanger som nylig er rekruttert, for å motvirke landstrykerinnstillinga.

3. Trekk aktive arbeidere og bønder med kamperfaring inn i rødehærens rekker for å endre sammensetninga av den.

4. Bygg opp nye enheter i rødehæren av folk fra de kjempende arbeider- og bondemassene.

OM RESTENE AV KUPPMAKERI

Partiorganisasjonen i rødehæren har allerede ført kamper mot kuppmakeriet, men ennå ikke i tilstrekkelig omfang. Derfor fins det fortsatt res­ter av denne ideologien i rødehæren. De kommer til uttrykk slik: 1) At vi handler blindt, uten omsyn til de subjektive og objektive vilkåra, 2) at vi ikke tilstrekkelig og besluttsomt nok gjennomførte partiets politikk for byene, 3) at den militære disiplinen er slapp, særlig i nederlagsøye- blikk, 4) at enkelte enheter fortsatt svir av hus og 5) at vi skyter desertø­rer og bruker kroppslig avstraffelse, som begge deler smaker av kuppmakeri. Ser vi på det samfunnsmessige opphavet til kuppmakeriet, er det ei blanding av ideologien til filleproletariatet og småborgerskapet.

Metodene for å rette på det er:

1. Utrydd kuppmakeriet ideologisk.

2. Korriger kuppmakeroppførsel ved hjelp av regler, forordninger og politiske retningslinjer.

NOTER

1. Denne artikkelen er en resolusjon som kamerat Mao Tsetung utarbeidde for den niende partikongressen til rødehærens fjerde armé. Det var en vanskelig prosess å bygge opp det kinesiske folkets væpna styrker. Den kinesiske rødehæren (som seinere blei til Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen under motstandskrigen mot Japan, og som nå er Folkets frigjøringshær) blei oppretta den 1. august 1927 under Nanchang-opprøret, og i desember 1929 hadde den vært til i over to år. På den tida hadde den kommunistiske parti­organisasjonen i rødehæren lært en god del og fått rike erfaringer under kampene mot uli­ke feilaktige ideer. Resolusjonen oppsummerte disse erfaringene. Den satte rødehæren i stand til å bygge seg opp helt og holdent på et marxist-leninistisk grunnlag og kvitte seg med all innflytelse fra hærer av den gamle typen. Resolusjonen blei ikke bare satt ut i livet i den fjerde arméen, men også i alle andre enheter av rødehæren etter tur. På dette viset blei hele den kinesiske rødehæren på alle måter en ekte folkehær. I de siste tretti åra eller så (2. opplag eng. utg. 1966. — Red.) har det kinesiske folkets væpna styrker gjort enorme framsteg og endra mye på parti­arbeidet og det politiske arbeidet sitt, slik at dette arbeidet har et helt annet preg i dag. Den grunnleggende linja er imidlertid den samme som den linja som blei fastlagt i denne resolu­sjonen. ↩︎
2. I en kort periode etter nederlaget for revolusjonen i 1927 oppsto det en «venstre»- kuppmakertendens i kommunistpartiet. Tilhengerne av kuppmakeri blant kameratene våre så på den kinesiske revolusjonen som en «permanent revolusjon» og den revolu­sjonære situasjonen som et «permanent oppsving», og derfor nekta de å organisere ei ordna tilbaketrekking. Ved hjelp av kommandometoder og ved å støtte seg på bare et lite antall av partimedlemmene og en liten del av massene, gjorde de feilaktige forsøk på å sette i verk ei rekke opprør over hele landet, uten sjanse til å lykkes. Slik kuppmakervirksomhet var utbredd mot slutten av 1927, men den avtok etter hvert i begynnel­sen av 1928. Likevel overlevde kuppmakerstemninger fortsatt blant noen kamerater. ↩︎
3. Geriljastyrkene var organisert slik at en kolonne svarte til en divisjon i den regulære hæren. Den fullt oppsatte styrken til en kolonne varierte mye mer, og var vanlig­vis mye mindre enn styrken til en regulær divisjon. ↩︎
4. Disse to kinesiske uttrykka sikter til de metodene noen opprørere i kinesisk histo­rie tok i bruk for å utvide styrkene sine. Når en brukte disse metodene, brydde en seg mer om antall enn om kvalitet, og all slags folk blei rekruttert i hytt og vær for å fylle rekkene. ↩︎
5. Huang Chao var leder for bondereisningene mot slutten av Tang-dynastiet. I år 875 e. Kr. dro Huang ut fra hjemstedet sitt, Tsaochow (nå Hotse fylke i Shantung). Han leda væpna bønder i seierrike slag mot de keiserlige styrkene, og kalte seg «den himmelstormende generalen». På ti år feide han over de fleste provinsene i dalførene til Den gule floden, Yangtse-elva, Huai-elva og Perlefloden, og nådde helt fram til Kwangsi. Til slutt brøt han gjennom Tungkuan-passet, inntok den keiserlige hovedsta­den Changan (nå Sian i Shensi), og blei krona til keiser av Chi. Indre splid og angrep fra stammene som var allierte med Tang-styrkene, og som ikke hørte til han-folket, tvang Huang til å oppgi Changan og trekke seg tilbake til distriktet der han var født. Der begikk han sjølmord. Den ti år lange krigen han førte er en av de mest berømte bondekrigene i kinesisk historie. Historikere fra dynastiene forteller at «alle mennesker som lei under harde skatter og avgifter, fylka seg om han». Men ettersom han bare dreiv omflakkende krigføring uten at han noengang oppretta forholdsvis konsoliderte baseområder, blei styrkene hans kalt «omflakkende opprørerflokker». ↩︎
6. Li Chuang, forkortelse for Li Tzu-cheng, kong Chuang (kongen som våger alt), fra Michih i Nord-Shensi, var leder for ei bondereisning som førte til at Ming-dynastiet blei styrta. Reisninga begynte i Nord-Shensi i 1628. Li slutta seg til styrkene som var le­da av Kao Ying-hsiang, og deltok i et felttog gjennom Honan og Anhwei og tilbake til Shensi. Da Kao døde i 1636, blei han etterfulgt av Li, som under navnet kong Chuang førte felttog i provinsene Shensi, Szechuan, Honan og Hupeh. Til slutt inntok han den keiserlige hovedstaden Peking i 1644, og da begikk den siste Ming-keiseren sjølmord. Det viktigste slagordet han spredde blant massene var: «Støtt kong Chuang så slipper dere å betale kornskatt.» Et annet slagord som han brukte for å handheve disiplin blant folka sine, var: «Et mord er jamgodt med å drepe far min, ei voldtekt er jam­godt med å krenke mor mi.» Slik vant han støtte fra massene, og rørsla hans blei ho­vedstrømmen innafor bondereisningene som raste over hele landet. Ettersom også han farta omkring uten noengang å opprette forholdsvis konsoliderte baseområder, blei han til slutt slått av Wu San-kuei, en Ming-general som gikk sammen med Ching-troppene i et felles angrep mot Li. ↩︎