Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Denne teksten om USA-imperialismen og med kontekst og bakgrunn for Trumps «tollkrig» er basert på et utkast fra redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane.
Verdens eneste hegemoniske supermakt
USA-imperialismen er verdens eneste hegemoniske supermakt, som står i en særstilling økonomisk, politisk, militært og ideologisk–kulturelt. Denne særstillingen kommer blant annet til uttrykk i (1) US-dollarens stilling som verdens reservevaluta, (2) USAs andel av verdens bruttoprodukt utgjør over en fjerdedel (26 prosent), (3) at ingen land kan måle seg med USA i antall avtaler (bilaterale og multilaterale) med andre land, FN-hovedkvarteret ligger i New York, USA dominerer institusjoner som WTO, Verdensbanken og IMF og så videre, (4) USA er det eneste landet i verden som har et hundretalls militærbaser verden over, og deres militærbudsjetter er mange ganger større enn de fleste rivalene deres og så videre.
Kort sagt kommer yankee-imperialismens hegemoniske supermakt-posisjon til uttrykk i en særstilling økonomisk, politisk, militært og ideologisk. Men USA-imperialismen er en kjempe på leirføtter. Den har enorme og dyptgående økonomiske problemer, og de presses av fremvoksende imperialistiske rivaler, særlig den kinesiske sosialimperialismen.
USA-imperialismens enorme problemer
USAs økonomiske problemer kommer blant annet til uttrykk i den stadig voksende statsgjelden, som nå teller 36.000 milliarder (eller 36 billioner dollar). Videre er det en utfordring for USA-imperialismen at de importerer svært mange industriprodukter fra utlandet, særlig fra sin fremste rival Kina, og at denne rivalen har tilegnet seg kontroll over en rekke stadig viktigere råvarer – kinesiske monopoler dominerer nå fullstendig utvinning og prosessering av sjeldne jordartmineraler. Kinesiske monopoler står for over halvparten av verdens utvinning av slike, og over 90 prosent av foredlingen/prosesseringen. Disse mineralene er sentrale i produksjonen av små elektriske motorer og andre produkter som blir stadig viktigere. I tillegg ligger mye av verdens produksjon av mikrochips og andre industriprodukter som er sentrale blant annet for våpenteknologi, i eller nær Kina – for eksempel i Taiwan.
USAs problemer er ikke nye. Deres økonomiske problemer har kommet til uttrykk i flere tiår. President Nixon avskaffet gullstandarden i 1971, det vil si at US-dollaren ikke lenger skulle være bundet til gull. I 1973-1974 ble USA og hele verdensøkonomien rammet av «oljekrisen», en krise som økte viktigheten av å kontrollere Midtøsten, og slik sett er en viktig del av grunnlaget for USA-imperialismens kriger i Det utvidede Midtøsten (Irak, Afghanistan, Syria, Libya, Palestina osv.).
Grunnlaget for de stadig dypere økonomiske problemene til USA-imperialismen er den allmenne krisa i imperialismen og den allmenne forråtnelsen i denne. Som verdens eneste hegemoniske supermakt har USA kommet lengst i forråtnelse og parasittisme. De gigantiske underskuddene i USA blir betalt av alle som er investert i US-dollar, som eier US-amerikanske statsobligasjoner og som gir USA fordeler i handelen – illustrert i dag med de ulike handelsavtalene Trump-administrasjonen har utpresset sine «partnere» til å inngå. Slik fordeler USA-imperialismen sitt underskudd på sine konkurrenter, som til syvende og sist lemper disse byrdene over på det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk. I tillegg forsterker USA-imperialismen sin finansspekulasjon, for eksempel gjennom de enorme investeringsfondene, og Trumps varslede investeringer i «kryptovaluta». Dette forsterker den parasittiske tendensen i USA-økonomien, og dette vil ytterligere forsterke forråtnelsen og skape enda dypere problemer for fremtiden.
Yankee-administrasjonenes forsøk på å «løse» problemene
Dette er grunnlaget for det første for Biden-administrasjonens store investeringspakker til USAs monopoler, for eksempel gjennom enorme infrastrukturprosjekter (IIJA), investeringer i mikrochips-produksjon (CHIPS and Science Act) osv., og for det andre for Trump-administrasjonens nye tollkrig. Biden og Trump, ledere for hver sin politiske mafia (Demokratpartiet og Republikanerpartiet), representerer hver sin fraksjon av USAs finansoligarki: fraksjonen med tyngdepunkt i halvstatlige selskaper, banker og finansinstitusjoner (Demokratpartiet), og fraksjonen med tyngdepunkt i private monopoler og tungindustri (Republikanerpartiet). Hvor Biden-administrasjonen tilnærmet seg problemet ved å gi enorme subsidier og statlige investeringspakker, er Trump-administrasjonens tilnærming å gi en stor impuls til de private monopolene og hjemlig industri, gjennom skattelette og tollmurer.
Begge tilnærmingene handler i essens om å omstrukturere USA-imperialismens økonomi i møte med den allmenne krisa i imperialismen, tendensen til forråtnelse, synkende profittrate og fremveksten av nye rivaler, særlig kinesisk sosialimperialisme. Forskjellen er kun hvilken fraksjon av finansoligarkiet i USA som får mest igjen for politikken som føres. Dermed er senilitet og galskap hos USA-imperialismens fremste ledere uvesentlig i denne sammenhengen, selv om det er svært illustrerende for forråtnelsen og krisen som preger verdens eneste hegemoniske supermakt.
Dette er videre grunnlaget både for krigene USA-imperialismen fører i utlandet, inkludert folkemordet mot palestinerne gjennom lakeien Israel, og for den innenrikske militariseringen. Siden 11. september 2001 har USAs vekslende administrasjoner stadig trappet opp militariseringen innad i USA, med nye overvåkingslover, mer våpen til politiet, sterkere grensekontroll osv. Dette har gjennomgått nye omdreininger under Trump, med de Gestapo-liknende metodene til immigrasjonsbyrået ICE, massedeportasjoner, nye innskrenkninger i ytringsfriheten og deployeringen av nasjonalgarden, på presidentens ordre, i California og Washington DC.
Dagens situasjon
Dagens situasjon i verden kjennetegnes, slik Internasjonalt Kommunistisk Forbund (IKF) slo fast 1. mai 2025, av «imperialismens allmenne krise, akselererende forråtnelse og stadig økende parasittisme». IKF slår her også fast at imperialismen, og dens krise og forråtnelse, fører til mer krig. Dagens verden preges mer av krig enn noensinne etter andre verdenskrig. IKF skriver: «Disse krigene er moderne kolonikriger. Uttrykket ‘stedfortrederkrig’ [‘proxy war’, overs.anm.] er et forsøk på å dekke over dette faktumet. De som tror på de imperialistiske løgnene om ‘historiens slutt’ og ‘kapitalismens seier’, som ble proklamert av USA-imperialismen på 1990-tallet, ‘glemmer’ alltid kampen til nasjonene og landene som kjemper for uavhengighet og frigjøring. I slike vurderinger av situasjonen er hovedfaktoren i historien, massene, aldri en del av beregningen. Dermed ser man vekk fra folkenes sterke ønske om revolusjon. Men igjen og igjen fortsetter virkeligheten å eksplodere i ansiktet på de lærde som sitter i sine elfenbenstårn.»
Hovedsaken for kommunistene og de revolusjonære er å ikke fokusere på faren for verdenskrig eller på de inter-imperialistiske motsigelsene, men å fokusere på revolusjonen, på folkekrigen, på massene som er de som skriver historien. Vi ser slående eksempler på dette i dag: i Palestina, i Ukraina, i Brasil og i de fire pågående folkekrigene i Peru, Tyrkia, Filippinene og India.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.