Røde Fane: Betydningen av aktiv valgboikott

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

28. august: Vi har mottatt en revidert versjon hvor innledningen og avslutningen er endret av forfatterne, som gjør at vi publiserer artikkelen på nytt med endringene.

Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har sendt oss en artikkel om betydningen av en aktiv valgboikott. Vi oppfordrer våre lesere til å studere teksten.

Proletarer i alle land, foren dere!

BETYDNINGEN AV AKTIV VALGBOIKOTT I DAG

Innledning

Den revolusjonære bevegelsen i Norge utvikler i dag en aktiv valgboikott mot den gamle borgerlige statens valgsirkus. Hvordan man forholder seg til det borgerlige valget trekker en klar skillelinje mellom proletariske revolusjonære på den ene siden og revisjonister og opportunister på den andre siden.

Den såkalte «ml-bevegelsen» (ml står for «marxist-leninististene») boikottet valget i 1971, men så vidt vi vet har det ikke vært noen kampanjer for aktiv valgboikott etter dette, før Tjen Folket – Kommunistisk Forbund reiste slagordet «Boikott valget!» mot stortingsvalget i 2009. Slik vi ser det har kommunister og revolusjonære i Norge fått en stadig dypere forståelse av valgboikottens betydning siden da. Gjennom denne teksten vil vi forklare hvorfor vårt standpunkt er at den aktive valgboikotten mot de borgerlige valgene har fått en strategisk betydning for det kommunistiske partiet og kampen for den sosialistiske revolusjonen.

De revisjonistiske og opportunistiske gruppene, organisasjonene og partiene i dagens Norge avviser den aktive valgboikotten. Vi vil oppsummere deres viktigste motargumenter i fem punkter: (1) arbeiderklassen er på defensiven og må forsvare seg med alle midler, også valgdeltakelse, (2) arbeiderklassen har illusjoner om det borgerlige demokratiet og er ikke klar for å bryte med det, (3) de borgerlige valgene må brukes som en arena for å spre revolusjonær politikk, (4) revolusjonære kan og bør bruke Stortinget som talerstol, og (5) Lenin har sagt at valgdeltakelse er en taktikk kommunistene kan og bør bruke.

Vi mener den grunnleggende feilen i deres argumentasjon er en feil forståelse av dagens æra og den konkrete situasjonen. Den æraen og perioden vi lever innenfor, skiller seg grunnleggende fra den perioden hvor Lenin og bolsjevikene brukte valgdeltakelse som taktikk. Dermed argumenterer opportunistene for en feil tilnærming til både taktikken og strategien. De forholder seg ikke til taktikk som taktikk, men gjør en bestemt taktikk til et prinsipp. I stedet for å utforme en strategi og taktikk for vår konkrete situasjon, klamrer de seg til valgtradisjonen som om den var et hellig rituale. Vi oppfordrer alle ærlige revolusjonære til å på nytt ta stilling til disse spørsmålene, og til å vurdere disse argumentene på nytt.

Vårt bidrag til denne diskusjonen, er denne teksten hvor vi vil presentere vår analyse av den internasjonale situasjonen, situasjonen i Norge med tendenser i retning mer politisk krise og spontan valgboikott, utviklingen av revisjonismen og opportunismen i Norge i dag, og til slutt presentere det vi mener er et revolusjonært og kommunistisk standpunkt overfor de borgerlige valgene. Fjerde del av teksten, med tittelen «Valgboikottens strategiske betydning», er basert på teksten «Die strategische Bedeutung des Wahlboykotts» fra våre tyske kamerater i tidsskriftet Klassenstandpunkt.

I. Situasjonen i verden

Dagens situasjon kjennetegnes særlig av to viktige forhold: (1) imperialismens allmenne krise, akselererende forråtnelse og stadig økende parasittisme og (2) den proletariske verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Verdensrevolusjonens strategiske offensiv kommer i dag særlig til kommer til uttrykk i at massene er i bevegelse over hele verden, i folkelige opprør som kaster regjeringer, i nasjonale frigjøringskriger, i den heltemodige kampen det palestinske folket fører mot sioniststaten Israel og i folkekrigene som er under utvikling i Peru, Tyrkia, India og Filippinene, og nye folkekriger som er under forberedelse. Dette skjer i en kontekst hvor verden preges av mer og mer krig, med et rekordhøyt antall væpnede konflikter i verden.

Innenfor denne situasjonen kjemper USA-imperialismen, med nebb og klør, for å forsvare sin posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt. USA-imperialismen er en kjempe på leirføtter. Den har enorme og dyptgående økonomiske problemer, og de presses av fremvoksende imperialistiske rivaler, særlig den kinesiske sosialimperialismen. Dette er grunnlaget for Trump-administrasjonen sin taktikk som i dag særlig kommer til uttrykk i «tollkrigen» og forhandlingene rundt Ukraina. De nye «Trump-tollene» retter seg først og fremst mot Kina og EU, med formål om å styrke industrien i USA – særlig de private monopolene innenfor våpenindustri, bilproduksjon og teknologi.

USA-imperialismens planer for Midtøsten er en del av denne konteksten, og de er bakgrunnen for at sioniststaten Israel begår folkemord på palestinerne og angriper USA-imperialismens fiender i Iran, Irak, Jemen, Syria og Libanon. Folkemordet og aggresjonene er en del av USA-imperialismens planer for «et nytt Midtøsten», som ulike administrasjoner har latt seg veilede av i tre tiår.

Grunnlaget for de stadig dypere økonomiske problemene til USA-imperialismen er den allmenne krisa i imperialismen. Som verdens eneste hegemoniske supermakt synker USA-imperialismen dypest ned i utviklingen av forråtnelse og parasittisme av alle imperialistmaktene. Administrasjonene til Biden  og Trump har hatt ulike taktikk, men strategisk har de begge ført en politikk for å omorganisere USA-imperialismens økonomi i møte med den allmenne krisa i imperialismen, tendensen til forråtnelse, synkende profittrate og fremveksten av nye rivaler, hovedsakelig kinesisk sosialimperialisme.

Den allmenne krisa i imperialismen slår ut i alle sfærer av samfunnet: økonomien, politikken og ideologien. Den politiske krisa viser seg stadig tydeligere i USA. Kampen tilspisser seg mellom to politiske mafialiknende karteller («Demokratene» og «Republikanerne»). Domstolenes teoretiske uavhengighet undergraves stadig mer i praksis og anvendes til politiske prosesser fra begge partier, med politisk motiverte rettssaker og arrestasjoner. Flere politiske attentater og attentatforsøk er gjennomført – to ganger mot Trump, mot lokalpolitikere og så videre. Tendensen i retning reaksjonering viser seg i USA særlig med mer president-absolutisme der stadig mer makt konsentreres hos statens utøvende myndighet – presidenten og presidentens administrasjon – og med økt militarisering og utvikling i retning fascisme (ICE-raid av Gestapo-typen, overvåking, meningssensur osv.).

Utviklingen vi ser i USA, finner sitt speilbilde over hele verden. De samme prosessene er virksomme i Europa, selv om de kommer til uttrykk i ulike former i ulike land. EU-kommisjonen og EU-parlamentet drøfter de europeiske imperialistenes dype økonomiske problemer, for eksempel i Draghi-rapporten (2024). Politikken i alle europeiske land preges av den samme allmenne krisen, som også her møtes av borgerskapet med prisøkninger og velferdskutt, reaksjonering og militarisering. Kort sagt: mer utbytting og mer undertrykking.

Imperialismens utvikling i verden, drives særlig av dens grunnleggende motsigelser. Hovedmotsigelsen blant disse er motsigelsen mellom imperialistiske makter på den ene siden og undertrykte nasjoner på den andre siden. Hvordan denne motsigelsen dominerer utviklingen, ser vi i dag særlig i Palestina, men også i Ukraina, Syria, Jemen, Iran og mange andre land. Det heltemodige palestinske folket kjemper mot folkemordet og setter politisk dagsorden for hele verden. Den palestinske motstandsbevegelsen og det palestinske folket har generert en internasjonal bølge av solidaritet, som ytterligere svekker USA-imperialismens anseelse i verden og på hjemmebane. En hel generasjon av ungdom vender stadig mer ryggen mot USA-imperialismen i avsky over folkemordet. Den antiimperialistiske folkelige protestbølgen tvinger stadig flere borgerlige stater til å fordømme Israel i ord, og slik påfører den palestinske motstanden – under de verst tenkelige forhold – sionistene stadig større politiske og moralske nederlag på den internasjonale scenen, i tillegg til stadige militære tap på bakken.

Den internasjonale situasjonen er svært eksplosiv. Alle de fremste imperialistiske maktene har dype økonomiske problemer. Dette gjelder ikke bare nevnte USA og de europeiske maktene, men også kinesisk sosialimperialisme, russisk imperialisme og japansk imperialisme. Kinas problemer viser seg blant annet i eiendomsbransjen, hvor gigantiske monopoler har gravd sin egen grav, ved å bygge hundretusentalls boliger massene ikke har råd til å kjøpe. Russland bruker stadig mer av sine budsjetter på krigen i Ukraina, og blir mer og mer avhengige av kinesisk sosialimperialisme, blant annet for import av forbruksvarer.

De skjerpede motsigelsene fører til intensivert rivalisering mellom imperialistmaktene og mer krig, noe som genererer enda mer motstand fra de undertrykte nasjonene. Tendensen til forråtnelse og parasittisme fører også til intensivert utbytting og undertrykking av massene i de imperialistiske landene – økte priser, lavere reallønninger, «avregulering» av arbeidsmarkedet, økt arbeidsledighet osv. – noe som genererer skjerpet klassekamp med streik og folkelige protester. Altså skjerpes også motsigelsen mellom proletariat og borgerskap også i disse landene, og på nytt vil den sosialistiske revolusjonen settes på agendaen.

Alt dette utvikler seg innenfor det Lenin og Stalin karakteriserte som imperialismens og den proletariske revolusjonens æra, som begynte med Oktoberrevolusjonen i 1917. Den proletariske verdensrevolusjonen er en langvarig prosess innledet av Pariskommunen i 1871, hvor proletariatet for første gang erobret makten fra borgerskapet gjennom en voldelig revolusjon. Formann Gonzalo har anvent formann Maos tredeling av folkekrigens stadier på verdensrevolusjonen som prosess Han beskriver at den deler seg i tre stadier: strategisk defensiv (omtrent 1871 til omtrent 1945), strategisk likevekt (omtrent 1945 til omtrent 1980) og strategisk offensiv (fra 1980 og fremover). Motsetningen som karakteriserer de tre stadiene er særlig kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon.

Innenfor disse stadiene som strekker seg over mange tiår må vi identifisere forskjellige perioder. Formann Gonzalo slo fast at med den sovjetiske sosialimperialismens sammenbrudd (1991) gikk kontrarevolusjonen til en reaksjonær generaloffensiv innenfor den proletariske verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Ideologisk kom denne generaloffensiven blant annet til uttrykk i teser som «historiens slutt» og «ideologienes død», formulert av yankee-filosofen Francis Fukuyama.

Vi slutter oss videre til tesen satt frem innenfor venstresiden av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, om at denne kontrarevolusjonære generaloffensiven nå er på vikende front, og at dagens utvikling går i retning av en ny periode av revolusjoner. Den palestinske væpnede nasjonale motstandsbevegelsens offensiv 7. oktober, og den videre kampen fra en stadig mer forent nasjonal motstandsfront i Palestina, bærer bud om dette.

Innenfor denne konteksten, får de borgerlige valgene en spesiell karakter både for borgerskapet og for proletariatet. For borgerskapet blir valgene viktigere for å gi «legitimitet» til deres herredømme. Økt forråtnelse og krise, med økt utbytting og undertrykking, undergraver systemet, særlig når de fattigste proletariske massene i stadig større grad vender ryggen til valgene. Svaret fra borgerskapet er å fordype sirkus-karakteren av de borgerlige valgene. Realitykjendiser og kjendismilliardærer blir politikere og vise verca. «Nye» partier genereres for å fange opp massenes misnøye og sluse den inn i ufarlige former. «Nye» kandidater trekkes opp av tryllekunstnerens hatt når det trengs for å blåse liv inn i dødfødte valgkamper (Kamela Harris, Jens Stoltenberg). Oppslutningen om partiene svinger mer og mer, det politiske landskapet fragmenteres, og gamle partier splittes, forsvinner eller får nytt liv gjennom stadige hamskifter. Jo mer massene vender valgene ryggen, jo viktigere blir det for borgerskapet å puste «nytt liv» inn i dem.

For proletariatet og kommunistene er det viktigste ved de borgerlige valgene å boikotte dem. Store deler av de dypeste massene boikotter allerede valgene. Kommunistenes rolle er ikke å henge etter massene, men å gi ledelse til dem og å ta opp sine oppgaver som fortropp. Gjennom de borgerlige valgene fremmer opportunistene illusjonen om forandring gjennom stemmeseddelen. Gjennom å spille på frykt eller misnøye, forsøker disse kreftene å føre massenes spontane motstand inn i reformisme og legalisme, gjennom å lokke, lure og true massene til å stemme «på det minste ondet». Gjennom de borgerlige valgene forsøker opportunistene å påvirke massene til å legitimere et råtnende system i krise gjennom stemmeseddelen.

II. Situasjonen i Norge

Norsk imperialisme er en del av det imperialistiske systemet, noe som preger norsk økonomi og alle andre sfærer av samfunnet. Dette gjør at den allmenne tendensen til krise, forråtnelse og parasittisme kommer til uttrykk også i dette landet, med noen særegenheter som forsterker disse tendensene.

Som en liten imperialistmakt, har norsk imperialisme alltid vært avhengig av beskyttelse og samarbeid med stormakter. I århundrer har det norske borgerskapet hatt en av verdens største handelsflåter, som har seilt varer mellom koloniene og stormaktene – under beskyttelse av sistnevnte. Siden den tid har utbygging av vannkraft ledet til en sentral rolle for kraftkrevende industri (gjødsel, aluminium osv.) og utvinningen av olje og gass i norske farvann har bidratt enda mer til en enorm rikdom for det norske borgerskapet. Denne rikdommen har i stadig større grad blitt brukt til kapitaleksport til undertrykte nasjoner. Formålet med kapitaleksporten er å utbytte massene i den tredje verden, i samarbeid med andre imperialistmakter, særlig yankee-supermakten. Monopoler som Hydro, Statkraft og Aker bruker sin base i Norge til stadige utvidelser av sin virksomhet til den tredje verden: Latin-Amerika, Asia og Afrika – og også «Øst-Europa».

Ved etableringen av Statens pensjonsfond – Utland («oljefondet») i 1996, la den daværende sosialdemokratiske regjeringen grunnlaget for nytt sprang i den parasittiske karakteren til norsk imperialisme. Dette investeringsfondet, som i dag er investert i mer enn 9000 selskaper verden over, er verdens største enkelteier av aksjer. På grunnlag av dette fondet opptrer norsk imperialisme mer og mer som en felles rentenist innenfor det imperialistiske systemet. Rentenister lever av renter av formue, og den norske borgerlige staten henter nå en fjerdedel av statsbudsjettet fra oljefondet. Den norske staten står i en unik stilling i Europa og verden, med store overskudd på statsbudsjettet – takket være denne virksomheten. Altså er ikke norsk imperialisme «bare» en parasitt på massene i verdens fattigste land, men også som en rentenist i det globale imperialistiske systemet. Slik kanaliseres en del av superprofittene til USA-imperialismen og ulike imperialistmakter rett inn i den norske statskassen, gjennom for eksempel renter på statsobligasjoner.

Denne parasittismen og rentenismen øker tendensen til stagnasjon og forråtnelse i norsk økonomi. Til tross for norsk imperialisme sin virksomhet i den tredje verden og på det globale finansmarkedet, er den hjemlige norske økonomien fortsatt grunnlaget for det norske borgerskapets rikdom og stilling innenfor det internasjonale systemet. Akkurat som yankee-imperialismen ikke kan finne seg i å bli for avhengig av sine konkurrenter, er det bekymringsverdig for norsk imperialisme å bli stadig mer avhengig av avkastning fra oljefondet. Norsk imperialisme har ikke et militærapparat som kan forsvare norsk kapital verden over, slik USA har, og rentenister er ekstra sårbare for «svingninger» og kriser.

Disse problemene er det norske borgerskapet ikke blinde for. Regjeringen har, selvsagt med helt andre ord enn oss, beskrevet disse problemene i Perspektivmeldingen 2024. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har i august 2025 gitt sin beskrivelse i dokumentet «Norsk konkurransekraft – Veien til vekst». Både regjeringen og NHO bekymrer seg over «urolige tider», fare for krig og krise, og problemene norsk økonomi står overfor. Regjeringen peker på tre hovedutfordringer: (1) kampen om arbeidskraften, (2) behov for omstilling og (3) «Fortsatt god fordeling». De peker på problemer med fallende «arbeidsproduktivitet» (stagnerende profitt), og underskudd på arbeidskraft i Norge. De peker på fare for krig, problemet med fallende fødselsrate og nødvendigheten av å «omstille» med tanke på krig og «det grønne skiftet». I stor grad sammenfaller forøvrig både problembeskrivelser og forslag til løsninger fra regjeringen, de ulike partiene og organisasjonene til borgerskapet, uansett om de tilhører høyresiden eller «venstresiden».

Finansoligarkiet i Norge, som dominerer borgerskapet og dets stat, baserer ikke i dag sin rikdom på slike saker som kan øke produktiviteten og effektiviteten. De baserer seg på utbytting av den tredje verden og finansspekulasjon for å parasittere på andres vekst. Dette genererer ikke akkurat «nytenkning» og «innovasjon». Tvert om genererer parasittismen og rentenismen mer forråtnelse og stagnasjon. Norsk imperialisme er særdeles sårbar i en situasjon hvor nasjonale frigjøringskriger og folkelige protester styrker seg, hvor rivaliserende imperialistmakter ruster opp, og hvor profittraten synker overalt.

Kapitalen er alltid avhengig av vekst for å henge med i konkurransen. Subsidiene og oljepengene gjør at norske monopoler i stadig mindre grad baserer denne veksten på mer effektiv produksjon – og stadig større grad på spekulasjon. Forråtnelsen rammer særlig den private kapitalen i Norge, uttrykt blant annet i «skatteflyktningene» til Sveits og «lakseskatten» mot oppdrettsnæringen. Svaret fra privatkapitalens venner i NHO er å tigge staten om skatteletter, mer subsidier og nye bevilgninger til «grønn omstilling» og «teknologisk innovasjon».

Hele denne utviklingen driver frem behovet for økonomisk og politisk «omstilling». Borgerskapet har et sterkt behov for å øke utbyttingen og undertrykkingen, noe som med nødvendighet skjerper klassekampen i samfunnet. Denne tendensen vil styrke seg i årene fremover, og skape enda flere politiske problemer for norsk imperialisme.

Kampen mellom de borgerlige partiene i dag, som særlig står mellom Ap (støttet av Sp, De grønne, Rødt og SV) på den ene siden og Høyre og Frp (støttet av Venstre og Krf) på den andre siden, handler hovedsakelig om fordelingen av penger mellom statlige og halvstatlige monopoler og private monopoler. Denne kampen konsentreres blant annet i tautrekking om formueskatt, konkurranseutsetting av velferd og subsidier til havvind og batterifabrikker. På de viktigste områdene for norsk imperialisme er derimot borgerskapets fraksjoner stort sett enige. Alle stortingspartier er for eksempel forent om kraftige investeringer i militær opprustning og «grønn omstilling», som med nødvendighet vil kreve kutt i massenes velferd.

Forøvrig ser vi også en sterkere tendens til korrupsjon og lobbyisme, som, sammen med den skjerpede kampen mellom partiene og politikerne, har ført til en rekke små og store skandaler og ministeravganger de siste ti årene, under ulike regjeringer. De borgerlige politikerne visker mer og mer vekk skillet mellom å tjene monopolene indirekte i Storting og regjering, og direkte gjennom aksjehandel, styreplasser og som ansatte lobbyister i First House og andre «kommunikasjonsbyråer».

Vi ser en tendens i retning politisk krise i Norge som kommer til uttrykk på ulike måter i dag:

For det første: Større svingninger på meningsmålingene og i valgene. For et par år siden var Høyre størst og Arbeiderpartiet tredje størst på noen målinger, i dag har Arbeiderpartiet, etter Stoltenbergs comeback og Senterpartiets sortí fra regjeringen, gjort et stort byks på målingene. Disse svingningene er utslag for at massene har mindre tillit til partiene, og det gjør at partiene blir mer og mer avhengige av sirkus for å vinne stemmer.

For det andre: Mer fragmentering av partilandskapet. Stadig flere partier får plass på Stortinget, de store partiene er mindre, og de mellomstore partiene er blitt små. I tillegg har vi de siste tiårene sett at nye småpartier dukker opp som «protestpartier», og enkelte ganger gjør gode valg. Fragmenteringen uttrykker seg blant annet i at dagens regjering av Arbeiderpartiet alene bare har en fjerdedel av stemmene bak seg – den minst populære regjeringen i Norge siden 1945.

For det tredje: En tendens til reaksjonering av de borgerlige partiene, med «mer politi» og «mer militær» over hele linja, og med rop om «strengere innvandringspolitikk» og «norske verdier» både til høyre og «venstre».

For det fjerde – og viktigste fra vårt ståsted: En tendens til at de dypeste og mest proletariske massene vender valgene ryggen. De siste tjue årene har andelen som stemmer minket betydelig blant de fattigste. Bare omtrent halvparten av de stemmeberettigede stemte ved lokalvalget i 2023 i bydeler som Søndre Nordstrand (51 prosent) og Stovner (48 prosent). Den høye andelen innbyggere uten norsk statsborgerskap og de mange mindreårige gjør at knapt halvparten av innbyggerne i slike bydeler har stemmerett ved stortingsvalget. Av disse deltar bare 60-70 prosent – altså et klart mindretall av innbyggerne. Statistisk sentralbyrå (SSB) har videre beskrevet to viktige forhold: (1) valgdeltakelsen i «lavinntektsklassen» for hele Norge bare var 63 prosent i 2021, og (2) «deltakelsen har sunket blant dem med lav inntekt siden 2001». Kort oppsummert: Den spontane valgboikotten vokser blant de dypeste massene i proletariatet.

Det er viktig å understreke at mange fra arbeiderklassen som fortsatt stemmer ved valget gjør dette helt uten entusiasme. De stemmer «taktisk» eller de stemmer i «protest». Vi er også overbevist om at andelen som stemmer blankt eller på såkalte «protestpartier» er større blant de fattigste. Tendensen til spontan valgboikott omfatter i dag mellom 40 og 50 prosent av de fattigste i arbeiderklassen. Vi tror at denne tendensen vil øke fremover.

Uansett hvordan sammensetningen av det borgerlige Stortinget, forblir politikken grunnleggende den samme. Byrdene av krisa i kapitalismen vil fortsatt veltes over på massene, særlig de fattigste sjiktene av arbeiderklassen. Prisøkninger og høye renter har økt overføringen av verdier fra folket til finanskapitalen. Kommunene sultefôres med skolenedleggelser og krise i helsevesenet som resultat. Forskjellene mellom de to fløyene i norsk borgerlig politikk er i praksis minimale.

Innenfor denne utviklingen, i denne situasjonen både internasjonalt og nasjonalt, er det ingenting å hente for kommunister og revolusjonære ved å delta i de borgerlige valgene. Kommunister og revolusjonære må tvert om forene seg med de dypeste massene, de fattigste i arbeiderklassen, som allerede avviser valgene. Spontan valgboikott må forvandles til aktiv valgboikott for sosialistisk revolusjon.

III. Revisjonismen og opportunismen

Innenfor en situasjon som preges stadig mer av imperialismens allmenne krise og en ny bølge av proletarisk revolusjon, opererer revisjonistene som om ingenting er forandret. De støtter «det minste ondet» eller de er selv en del av valgsirkuset eller de ignorerer hele problemstillingen, som om det borgerlige valget ikke har noen betydning. De verken vil eller kan bryte med valgtradisjonen. Enten lukker de øyne og ører for valget og fortsetter sin «utenomparlamentariske» aktivitet, eller de kaster seg nok en gang inn i valgkamp for borgerlige «arbeiderpartier» eller mer obskure politiske «alternativer».

Den allmenne tendensen innenfor opportunismen og revisjonismen er en stadig dypere krise av mer korrumpering, desperasjon, forvirring og splittelse. De opportunistiske partiene synker stadig dypere ned i ideologisk-politisk forråtnelse.

1. Partiet Rødt

Partiet Rødt har fullført utviklingsprosessen som begynte i ledelsen av AKP (m-l) på 1970-tallet. Rødt er blitt et fullstendig borgerlig og reformistisk arbeiderparti, som ikke engang forsøker å skjule dette med «marxistiske» ord og fraser. Ved valget i 2021 fikk partiet sitt parlamentariske gjennombrudd (fra én til åtte stortingsrepresentanter) og i de påfølgende årene har Rødt-ledelsen befestet sin kontroll over partiapparatet i tjeneste for målet om å bli støtteparti for Arbeiderpartiet. For de mest «ambasiøse» i partiledelsen er status som støtteparti bare et delmål som et skritt på veien mot å kunne utfordre Arbeiderpartiets hegemoni i fagbevegelsen, for slik å kunne bli det foretrukne partiet for det statsmonopolistiske borgerskapet. Dette fremstår som en fjern drøm i dag, men i fremtiden kan borgerskapet komme i en situasjon hvor de trenger et «rødere» borgerlige parti til å omstrukturere økonomien og bekjempe revolusjonen. Har ikke slike ting skjedd før?    

De tre siste milepælene i denne utviklingen for Rødt var (1) landsmøtet i 2023, da ledelsen erobret flertall for å støtte regjeringens NATO-bidrag til det ukrainske lakeiregimet, (2) nominasjonskampen i Rødt Oslo høsten 2024, hvor ledelsen fikk sine kandidater på både første- og andreplassen på stortingslista, mot en lokal og mer «aktivistisk» opposisjon, og (3) landsmøtet våren 2025, hvor flertallet godkjente ledelsens og stortingsgruppas deltakelse i det historiske «forsvarsforliket» i Stortinget. Den interne kampen i Rødt har ført til et hundretalls utmeldelser fra Rødt, at trotskistiske Internasjonale Sosialister (IS) har forlatt partiet, og at «venstresiden» i Rødt står enda mer splittet og demotivert tilbake. 

Rødt-ledelsen har hamret den siste spikeren i kista for noe som kunne likne en militærpolitisk eller utenrikspolitisk opposisjon i dagens norske storting. SV har lagt ned sin motstand mot NATO, og Rødt har slått fast at utmeldelse fra NATO ikke er «aktuelt» i dag. Begge partier støtter lojalt opp om Støre som statsminister. Symbolpolitikken til side – for disse partienes NATO-motstand har lenge bare vært symbolsk – er det «realpolitisk» slik at Rødt og SV fylker seg fullt og helt bak borgerskapets felles linje for militarisme, med stor iver for opprustning av det borgerlige «Forsvaret».

2. Partiet FOR

Betong-milliardæren Atle Berge (bosatt i Russland og ofte ferierende i Kina), har med sin millionstøtte til det nystartede partiet Fred og Rettferdighet (FOR) vist at vi også innad i det norske borgerskapet finner dem som har interesse av en annen utenrikspolitikk enn den Stortinget i dag er forent om.

Partiet FOR er stiftet av utbrytere fra partiet Rødt, ledet av tidligere Rødt-nestleder Marielle Leraand. Partiet FOR har vokst raskt denne våren og sommeren, godt hjulpet av milliardærens penger. FOR er i praksis forsvarere av den russiske imperialismen og den kinesiske sosialimperialismen. De ønsker at Ukraina skal kapitulere og gi vekk deler av landet sitt, og de er tilhengere av en «multipolar» verdensorden. Konsekvente antiimperialister er, og må være, krystallklare på at den russiske angrepskrigen mot Ukraina er en urettferdig krig, en imperialistisk krig, og at den undertrykte nasjonen Ukraina fører en rettferdig forsvarskrig. Den ukrainske nasjonen har kjempet heroisk, tross den landsforræderske og kapitulasjonistiske holdningen til yankee-lakeien Volodymyr Zelenskyj.

Videre har dette partiet ingen ambisjon om å utfordre det kapitalistiske og imperialistiske systemet. Deres fremste internasjonale forbilder er karakterer som sosialdemokraten Jeremy Corbyn i Storbritannia og De Grønnes Jill Stein i USA. Denne politiske linja er ikke proletarisk på noe vis, det er kun uttrykk for ståstedet til én bestemt, og i Norge marginal, del av borgerskapet. Dette standpunktet omfavnes av deler av småborgerskapet som er sterkt preget av pasifisme og illusjoner om russisk og kinesisk imperialisme. 

I den grad det finnes en dominerende ideologi i FOR, kommer denne til uttrykk i en tilslutning til akademiske og småborgerlige ideer om at verdens folk er best tjent med en «mulitpolar» verden. I essens er dette en benektelse av klassekampen som hoveddrivkraften for endring av samfunnet. De undertrykte nasjonene forsvinner som eget politisk og handlende subjekt, og reduseres til «brikker» i stormaktenes spill. Dette er svært skadelige ideer for den antiimperialistiske bevegelsen, som vil stå i veien for å forene seg med bevegelser i den tredje verden for virkelig nasjonal frigjøring.

3. «Intellektuell» alarm mot fascisme

En annen tendens vi finner det verdt å nevne blant opportunistene i dagens Norge, målbæres av karakterer som Jonas Bals og Audun Lysbakken. Disse forsøker å gi sosialdemokratiet en impuls ved å rope «alarm» om «trusselen fra fascismen». Historikeren Jonas Bals har bakgrunn som anarkist og PKK-sympatisør, men har siden sluttet seg til Arbeiderpartiet som rådgiver for Jonas Gahr Støre. Lysbakken har vært leder av Sosialistisk Venstreparti, men var før dette kjent som leder for det «revolusjonære» Sosialistisk Ungdom og en del av SVs «venstrefløy». Bals og Lysbakken er et norsk ekko av «Demokratene» i USA, som kaller Trump fascist, og av sosialdemokratene i Sverige og Tyskland, som kaller SD og AfD nazister, og også truer dem med forbud.

Bals og Lysbakken ser på Trump-administrasjonen og Putins Russland som fascistiske «trusler mot demokratiet». Svaret deres er «antifascistisk» mobilisering – for NATOs bidrag til krigen i Ukraina og for det norske sosialdemokratiet. Det er ingenting galt i tesen om at det borgerlig-liberale demokratiet slår sprekker. Alle andre med øyne i hodet kan se en tydelig tendens i retning av mer krig og mer reaksjon i dagens verden. I essens peker denne tendensen i retning av stadig mer militarisering og korporativisme, som objektivt peker mot fascismen. Feilen i beskrivelsen hos de sosialdemokratiske alarmistene ligger i deres borgerlige forståelse (eller mangel på forståelse) av fascismen og i illusjonen om at sosialdemokratiet kan eller vil bremse denne utviklingen.

Disse typene har en ideologisk tvilling (rettere sagt: trilling) i Rødts Mimir Kristjansson, som har skrevet bøker som «Hva ville Gerhardsen gjort?», «Tranmæls metode» og «Gjør Norge greit igjen». Disse bøkene uttrykker samme historisk-idealistiske tilnærming både til sosialdemokratiet og fascismen. Med den ene hånden holder disse sosialdemokratiske trillingene frem en gulrot: visjonen om et nytt 1950-tall med storstilte velferdsreformer. Med den andre hånden svinger de pisken: uten disse reformene kommer fascismen tilbake. Med sin historiske idealisme tegner de et falskt bilde av (sosial-)«demokratiet» som bolverket mot fascismen på 1930-tallet. En materialistisk, eller bare en rent nøktern tilnærming til saken, viser derimot at det var det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk, under ledelse av Sovjetunionen og kommunistene, som nedkjempet nazi-fascismen i den store antifascistiske verdenskrigen.

Det er ingen tvil om at det pågår en reaksjonering i de imperialistiske landene, og vi er enige i at denne peker i retning av fascisme – med korporativisme og systematisert statlig terror mot arbeiderklassen og masser fra de undertrykte nasjonene. Men sosialdemokratiet er på ingen måte et forsvarsverk mot dette! Tvert om: sosialdemokratene stiller seg i spissen for mer korporativisme og militarisme. Forestillingen om et «nytt 50-tall» er dessuten umulig i dagens situasjon. Det forrige 50-tallet krevde en ødeleggende verdenskrig. Gjennom ødeleggelse av kapital uten sidestykke i historien la krigen grunnlag for en eksplosiv vekst i de kapitalistiske økonomiene. Dette var en forutsetning for de storstilte velferdsreformene, som dessuten også tjente monopolkapitalens behov for mer infrastruktur og høyere utdannet arbeidskraft. Dette særegne økonomiske grunnlaget gjorde ikke bare velferdssatsningene mulige, men også nødvendige – særlig i møte med trusselen fra sosialismen og folkedemokratiene, som da omfattet en tredel av verden. Vi lever ikke i en slik situasjon nå.

En revolusjonær situasjon er under ujevn utvikling i hele verden, og borgerskapets siste skanse mot revolusjonen er fascismen. Men medisinen fra de politiske kvakksalverne Bals–Lysbakken–Kristjansson er ikke et brukbart botemiddel i møte med den fascistiske giften. Ingen keynesiansk subsidiepakke eller velferdsreform alá Gerhardsen kan snu historiens ubønnhørlige gang – og midlene for slike reformer finnes ikke i dag. Det er umulig å skru klokka tilbake. Dessuten er det en viss politisk perversitet i et ønske om å skru klokka tilbake til 1935, med tanke på hva som kom etterpå. Å «gjøre Norge greit igjen» eller å late som Ukraina som vår tids spanske borgerkrig, løser ingen problemer i virkeligheten. Disse «intellektuelle» sosialdemokratene driver bare med «spinn» og «rebranding» som andre borgerlige kommunikasjonsrådgivere – bare nok en eventyrfortelling for å lokke, lure og true massene til stemmeurnene.

IV. Valgboikottens strategiske betydning

Innenfor denne konteksten blir stillingen til de borgerlige valgene et vannskille mellom de som klamrer seg til revisjonismen og opportunismen, og de som vil marsjere fremover mot den sosialistiske revolusjonen. Vi lever i  epoken beskrevet som «de neste 50 til 100 år» hvor imperialismen vil feies vekk fra jordens overflate, men dette skjer ikke av seg selv. Proletariatet kan kun erobre makta hvis det ledes av sitt eget og unike parti: det kommunistiske partiet. I et land som vårt, hvor kommunistpartiet av en ny type allerede er blitt konstituert i 1923, men hvor dette deretter er blitt likvidert av revisjonismen, må partiet rekonstitueres. Dette er hovedoppgaven til enhver som vil kalle seg kommunist.

Klassekampen skjerpes i Norge, slik den gjør over hele verden, men vi mangler det kommunistiske partiet til å lede proletariatets kamp. Den aktive valgboikotten spiller en viktig rolle i kampen for å rekonstituere det kommunistiske partiet, og vi slutter oss til tesen om at valgboikotten har fått en strategisk betydning for kommunistene.

Revisjonistene på den andre siden viser ofte til Lenins klassiske verk «Radikalismen» når de argumenterer for å delta i valgene. Vårt standpunkt er at dette er uholdbart da situasjonen er helt annerledes enn for de russiske bolsjevikene i 1905. På den tiden var den proletariske verdensrevolusjonen i sitt første stadium: den strategiske defensiven. Den eneste erfaringen med å erobre makta var den gangen Pariserkommunen i 1871. Siden 1905 har verden forandret seg mye, og vi lever i en annen tid. Charu Majumdar, en av de historiske grunnleggerne for indiske CPI (Maoist), skrev følgende i 1968:

«I dagens æra hvor imperialismen er på vei mot total kollaps, tar revolusjonær kamp form av væpna kamp i alle land (. . .) I en slik æra, betyr det å velge den parlamentariske veien å stanse verdensrevolusjonens marsj framover. I dag kan ikke revolusjonære marxist-leninister benytte den parlamentariske veien. Dette er ikke bare sant for koloniale og halvkoloniale land, men også for de kapitalistiske landa.» (Mazumdar, 1968)

Om vi studerer situasjonen i verden og i Norge nærmere, ser vi dessuten at borgerskapet av økonomisk og politisk nødvendighet må øke utbyttingen og undertrykkingen. Tendensen går i retning av mer statsmonopolkapitalisme, mer korporativisme og militarisering. Rivaliseringen mellom imperialistmaktene skjerpes med stadig flere kriger, nye tollmurer og den allmenne krisa i imperialismen med stagnerende profittøkning for borgerskapet. De undertrykte nasjonene reiser seg mer og mer til motstandskamp og frigjøringskriger. I denne situasjonen trenger borgerskapet en «sterk stat» og for å være «sterk» trenger den «folkets støtte». De borgerlige valgene tjener i en slik situasjon først og fremst til å legitimere borgerskapets diktatur, for å rettferdiggjøre økt utbytting og undertrykking, militær opprustning og kutt i velferden.

I kontrast til denne situasjonen, hvordan var situasjonen da Lenin og bolsjevikene anvendte valgdeltakelse som taktikk? Lenin analyserte klassekarakteren til valgene før han tok stilling til boikott eller deltakelse. Bolsjevikenes valgdeltakelse fant sted innenfor den demokratiske revolusjonen i Russland. I tsarens Russland var det ikke engang et borgerlig demokrati i 1905, det var et tsaristisk autokrati. Den første russiske dumaen ble etablert av tsaren etter 1905-revolusjonen, et massivt folkelig opprør som ble slått ned av tsaren, men som tvang fram politiske reformer. Dumaen var noe helt nytt i historien til Russland. Disse forholdene er fjernt fra dagens Norge. Den borgerlige revolusjonen i Norge ble fullført i 1905, men det borgerlige Stortinget var allerede etablert i 1814. Klassekarakteren til norske stortingsvalg har vært borgerlig i over 200 år! Å vakle frem og tilbake mellom «taktisk deltakelse» og «taktisk boikott» har ingen hensikt i dette landet, all den tid valgenes klassekarakter forblir den samme i valg etter valg.

Videre ser det ut til å være forvirring om selve konseptet taktikk hos de fleste revisjonister og opportunister. Taktikken er i sitt vesen fleksibel. Den skal tjene langsiktige mål (strategien) i en stadig skiftende konkret situasjon. Ulike motsigelser som oppstår i den daglige kampen må løses på ulik måte. Når opportunistene alltid mener det er «taktisk klokt» å delta i de borgerlige valgene, har ikke dette noe med taktikk å gjøre. De har gjort valgdeltakelse til et evig prinsipp, uten hensyn til den konkrete situasjonen.

Angående taktikken slår Lenin fast det følgende nettopp i «Radikalismen»: «Taktikken må bygges på nøktern, streng objektiv vurdering av alle klassekrefter innenfor vedkommende stat (. . .), og likeledes på en vurdering av de revolusjonære bevegelsers erfaring». (Lenin, 1920)

Senere i samme verk skriver han: «Alt avhenger her av om man forstår å bruke taktikken til å høyne og ikke til å senke det alminnelige nivå for den proletariske klassebevisstheten, for den revolusjonære ånd, evnen til kamp og seier.» (Lenin, 1920)

Vårt standpunkt for aktiv valgboikott baserer seg på det første av det vi tror er en nøktern vurdering av klassekreftene, og for det andre på hva som kan høyne den revolusjonære ånden og evnen til kamp og seier.

Angående den aktive valgboikotten skrev Lenin: «Som vi allerede har sagt, betyr ‘en aktiv valgboikott’ agitasjon, rekruttering, organisering av revolusjonære krefter i større skala, med fordoblet energi, og med fordoblet press. Slikt arbeid er imidlertid utenkelig uten et klart, presist og umiddelbart slagord. Dette slagordet kan bare være væpnet oppstand.» (Lenin, 1905. Vår oversettelse.)

Videre vil vi igjen slå fast, fordi det er vesentlig med tanke på taktikken og strategien, at de fattigste i proletariatet vender seg mer og mer vekk fra de borgerlige valgene. Som kommunister må vi anvende formann Maos «fra massene til massene». Flere hundre tusen fattige proletarer boikotter valget fordi de vet at det ikke vil forandre noe til det bedre for dem. Kommunistenes oppgave er å ta utgangspunkt i deres spontant korrekte refleksjon av virkeligheten, og sette frem slagord som kan utvikle denne videre til å løfte bevisstheten og kampviljen.

Lenin slo fast i Imperialismen og kløyvinga i sosialismen: «Og difor er det ei plikt for oss om vi framleis vil vera sosialis­tar å gå lenger ned og djupare, til dei verkelege massane: Dette er heile meininga med kampen mot opportunismen og heile innhaldet i denne kampen.» (Lenin, 1916)

De dypeste massene, de fattigste proletarene, avstår i dag mer og mer fra å delta i valgene. Revisjonistene og opportunistene velger derimot i stedet å fokusere på småborgerskapet og arbeideraristokratiet. Her står valgtradisjonen fortsatt sterkt, blant annet fordi disse er korrumperte av imperialismen, av superprofitten som norsk imperialisme presser ut av de undertrykte nasjonene. Gjennom valgene søker småborgerlige og arbeideraristokratiske sjikt og individer å bedre sin egen stilling, enten ved å støtte «lavere skatt» eller «mer velferd», eller ved å selv stille til valg. De samler seg bak hver sin fraksjon av borgerskapet, enten privatmonopolistene eller statsmonopolistene. Disse sjiktene av arbeideraristokrater og småborgere, samt de delene av arbeiderklassen som følger disse, er mindre politisk avanserte enn de fattigste i proletariatet som boikotter valgene, ikke mer, slik mange opportunister og revisjonister ser ut til å tro.

Kampen for kommunistpartiet er den brennende oppgaven for kommunister under formasjon i dag. Uten et kommunistisk parti kan det ikke bli noen proletarisk revolusjon og kommunistpartiet og alle dets organisasjoner må derfor skapes med ett eneste formål: å erobre politisk makt. Kommunistpartiet må være en maskin for denne erobringen, ikke for valg og parlamentarisme, og kommunistpartiets masseorganisasjoner må fostre massene i revolusjonær kamp og organisering, ikke reformisme og legalisme.

Kinas Kommunistiske Parti erklærte i 1971: «Revolusjon med bruk av vold er et allmenngyldig prinsipp for den proletariske revolusjon. (. . .) Historiens erfaringer viser oss at når proletariatet og det undertrykte folket i et land skal overta den politiske makt og seire i sin revolusjon, må dette uten unntak gjennomføres ved hjelp av geværet; det må gjennomføres under ledelse av et proletarisk parti, ved at det handles i samsvar med landets særegne forhold, ved at det gradvis bygges opp væpnede styrker av folket og ved at det utkjempes en folkekrig etter at de brede masser er blitt vekket og har gått til aksjon, samt ved at det føres stadige kamper mot imperialistene og de reaksjonære. Dette gjelder for den russiske revolusjon, den kinesiske revolusjon, revolusjonene i Albania, Vietnam, Korea og andre land, og der finnes intet unntak.» (KKP, 1971)

Og i samme tekst: «I de siste tiåra har mange kommunistiske partier deltatt i valg og i nasjonalforsamlinger, men ingen har med slike midler opprettet noe proletarisk diktatur. (. . .) Dersom et proletarisk parti ikke driver noe massearbeid, tar avstand fra væpnet kamp og dyrker parlamentariske valg, vil det bare dysse massene i søvn og selv bli korrumpert. Borgerskapet kjøper et kommunistisk parti gjennom parlamentariske valg og gjør det til et revisjonistisk parti, et borgerskapets parti… Forekommer slike tilfeller sjeldent i historien?» (KKP, 1971)

Også tiden etter 1971 bekrefter dette standpunktet enda mer. Partier som har deltatt i valgsirkuset har blitt korrumperte og degenererte. Partiet Rødt er et eksempel på dette i vårt eget land. AKP (m-l) ble stiftet i 1973, som tilhengere av marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning, og samme år stiftet de «Rød Valgallianse av AKP (m-l) og uavhengige sosialister» (RV). Femti år senere har valgalliansen og partiet kulminert i sitt logiske sluttpunkt. AKP og RV slo seg i 2006 sammen til partiet Rødt, som nå er blitt et borgerlig arbeiderparti, gjennomsyret av sosialdemokrati og reformisme.

I sin første selvbiografi På den himmelske freds plass skriver Pål Steigan, tidligere leder av AKP (m-l), om sitt første besøk til Kina som en del av en norsk delegasjon: «På ett eneste punkt viste vi klør i forhold til vertskapet. En representant for den kinesiske sentralkomiteen sa med stort ettertrykk at det å delta i parlamentariske valg under kapitalismen, det måtte nødvendigvis føre et revolusjonært parti rett i fortapelsen. Da måtte vi protestere. ‘Feil,’ sa vi, ‘riktignok finnes det svært mange eksempler på at det har gått slik. Men i et land som Norge er det helt nødvendig for de revolusjonære å ta del i valg og parlamentarisk arbeid.’ (Det tok sju år før kineserne innrømte at vi hadde hatt rett.)» (Steigan, 1985)

Delegasjonsreisen fant sted i 1970 ifølge Store norske leksikon (Tvedt, 2025). Om beskrivelsen til Steigan har en kjerne av sannhet, noe vi ikke kan garantere, er det interessant både hva de kinesiske kameratene sa i 1970, og at de endret holdning etter kontrarevolusjonen i 1976. Uansett, for revolusjonære er «fortapelsen» så absolutt er dekkende for hvor partiet Rødt er havnet.

Enhver revolusjon har en destruktiv og konstruktiv side. På den ene siden må revolusjonen knuse den gamle ordenen, og på den andre siden må den nye ordenen bygges opp. Den aktive valgboikotten tjener begge disse aspektene – til å rive ned det borgerlige systemet på den ene siden, og å bygge opp den revolusjonære bevegelsen på den andre siden. Aktiv valgboikott tjener i dag særlig til å bygge opp den revolusjonære bevegelsen for å marsjere mot rekonstitueringen av det kommunistiske partiet. Valgtradisjonen tilhører det akkumulerte avfallet av opportunisme som må feies vekk, og den aktive valgboikotten må bety «agitasjon, rekruttering, organisering av revolusjonære krefter i større skala». Dette er den strategiske betydningen av valgboikotten i vår tid.

Avslutning

Grunnlaget for opportunismen i et imperialistisk land, er særlig hvordan imperialismen korrumperer og rett og slett kjøper opp det øverste sjiktet av arbeiderklassen. Imperialismen etablerer et arbeideraristokrati som bindes til imperialismen med tusen bånd. De opportunistiske partiene og organisasjonene får direkte goder av å bli en del av det borgerlige politiske systemet og de korporative fagforeningene – for eksempel stemmestøtte og betalte stillinger. Dermed ser vi at det finnes et materielt grunnlag for opportunistenes valgdeltakelse.

Videre faller mange opportunister ned i den politiske depresjonen som typisk plager småborgeren, og som er et uttrykk for dens stilling som en døende klasse i det kapitalistiske samfunnet. Denne klassens verdensbilde er preget av lengten tilbake i tid. De ser ikke lyst på fremtiden, for deres klasse beveger seg mot undergangen. Deres radikalisme kommer til uttrykk i opportunisme, enten til høyre eller til «venstre», i ekstrem individualisme og egoisme, i avvisning av et minimum av disiplin og organisering, og i reaksjonære drømmer om å skru klokken tilbake.

På dette grunnlaget vil ikke disse menneskene se at det er proletariatet og de undertrykte nasjonene som skriver verdenshistorie, og at det skjer midt foran øynene våre. De tror heller at historien skrives av rivaliseringen mellom stormaktene. De stoler ikke på vår klasse, proletariatet, og vår ideologi, maoismen. De ignorerer proletariatets viktigste allierte og hovedstrømningen i den proletariske verdensrevolusjonen: de undertrykte nasjonene og den nydemokratiske revolusjonen.

Når revisjonistene sier at proletariatet er på defensiven, fokuserer de ensidig på krumninger på veien, i stedet for å fokusere på kontrarevolusjonens defensive posisjon. Når de sier at arbeiderklassen har illusjoner om det borgerlige demokratiet, ignorerer disse at de fattigste i vår klasse allerede har brutt med dette krisebefengte sirkuset. Når de sier at valget må brukes til å spre revolusjonær politikk, sprer de i stedet illusjoner om å stemme frem reformer – som om stemmeseddelen kan endre verden. Når de sier Stortinget må brukes som talerstol, spør vi: Hvilke masser lytter i dag til det som sies derfra? Hvilke sjikt av folket tror mest på politikernes løfter?

Revisjonistene sier Lenin oppfordret til å bruke deltakelse i valg som taktikk. Vi sier for det første at taktikk må tilpasses den konkrete situasjonen, som i dag er en helt annen enn da Lenins bolsjeviker deltok i dumavalget i 1905, og for det andre er vi enige i å anvende taktikk, så lenge «[t]aktikken . . . bygges på nøktern, streng objektiv vurdering av alle klassekrefter . . . og likeledes på en vurdering av de revolusjonære bevegelsers erfaring» og «taktikken [brukes] til å høyne og ikke til å senke det alminnelige nivå for den proletariske klassebevisstheten, for den revolusjonære ånd, evnen til kamp og seier.» (Lenin, 1920). 

En taktikk og strategi som for det første bygger på nøktern vurdering av situasjonen i dag og i vår æra, som for det andre vurderer den revolusjonære bevegelsens erfaringer korrekt, og som for det tredje fokuserer på hva som kan høyne den revolusjonære ånden og evnen til kamp og seier, vil vi oppsummere kort og enkelt i slagordet «Valg, nei! Revolusjon, ja!».

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
August 2025

Referanser

Kinas Kommunistiske Parti (1971). Leve det proletariske diktaturets seier – Til minne om Pariserkommunens hundreårsdag. Hentet 1. august 2025 fra https://tjen-folket.no/2021/03/18/pariserkommunen-150-ar-leve-det-proletariske-diktaturets-seier/

Klassenstandpunkt (2017). Die strategische Bedeutung des Wahlboykotts. Hentet 26. august 2025 fra https://maoistdazibao.wordpress.com/2017/08/22/die-strategische-bedeutung-des-wahlboykotts/

Lenin, Vladimir (1905). The Boycott of the Bulygin Duma, and Insurrection. Hentet 1. august 2025 fra https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1905/aug/16.htm

Lenin, Vladimir (1916). Imperialismen og kløyvinga i sosialismen. Hentet 1. august 2025 fra https://tjen-folket.no/2021/02/12/lenin-imperialismen-og-kloyvinga-i-sosialismen/

Lenin, Vladimir (1920). «Radikalismen» – Kommunismens barnesykdom. Hentet 1. august 2025 fra https://www.marxists.org/norsk/lenin/1920/radikalismen_en_barnesykdom/index.htm

Mazumdar, Charu (1968). «Boycott Elections!» International Significance of the Slogan. Hentet 1. august 2025 fra https://www.marxists.org/reference/archive/mazumdar/1968/12/x01.html

Næringslivets hovedorganisasjon (2025). Norsk konkurransekraft – Veien til vekst. Hentet 1. august fra https://www.nho.no/contentassets/5208f621a625424690e4dd2b366f1501/nho_-norsk_skrivebordsversjon_konkurransekraft-veien_til_vekst_070825_finale_oppslag-1.pdf

Regjeringen, Det kongelige finansdepartement (2024). Perspektivmeldingen 2024. Hentet 1. august 2025 fra https://www.regjeringen.no/contentassets/7400c9d08a5543b8912fbf700f3344fd/no/pdfs/stm202320240031000dddpdfs.pdf

Steigan, Pål (1985). På den himmelse freds plass – Om m-l-bevegelsen i Norge. Hentet 1. august 2025 fra https://www.akp.no/hefter/himmelske-fred.html

Tvedt, Knut Are: Pål Steigan i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 1. august 2025 fra https://snl.no/P%C3%A5l_Steigan