Om forslaget til statsbudsjett og den politiske situasjonen

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Teksten er revidert 21. oktober kl. 15:30.

Arbeiderpartiet, alene i regjering siden januar i år, har lagt frem sitt første forslag til statsbudsjett uten den gamle regjeringspartneren Senterpartiet. Fra vårt perspektiv er det viktigste ved dette forslaget fortsatt militær opprustning og nye kutt i massenes velferd.

Fremlegget til nytt statsbudsjett av finansminister Jens Stoltenberg skjedde i begynnelsen av Stortingets første sesjon etter stortingsvalget i høst. Dette er kun begynnelsen av forhandlingene som må til for å få flertall for budsjettet, hvor Arbeiderpartiet i utgangspunktet er avhengige av fire andre partier: Senterpartiet, SV, Rødt og De Grønne.

Sinne fra SV og SP – taushet fra Rødt og MDG

De umiddelbare reaksjonene var mest følelsesladde og opprørte fra Arbeiderpartiets gamle partnere i Senterpartiet og SV. Senterpartiets leder Vedum uttalte at de var forbannet over at Arbeiderpartiet i sitt forslag har fjernet flere av Senterpartiets hjertesaker – særlig gratis ferje på kysten og sletting av studielån for de som flytter til små distriktskommuner.

Også SVs representanter har uttrykt at forslaget til budsjett har for mange «usosiale kutt». SV-nestleder Marian Hussein uttaler at det virker som Arbeiderpartiet nå har gått inn for å ta de fattigste barnefamiliene mest mulig.

Senterpartiets leder har sågar sagt at de ikke engang vil forhandle på grunnlag av det nye forslaget, og at de krever endringer før de setter seg ned for å forhandle. Om Arbeiderpartiet ikke gjør dette, sier Vedum, kan de heller gå til Høyre for å forhandle budsjett, noe både Arbeiderpartiet og Høyre avviser kontant.

I kontrast til Senterpartiet og SV, har Rødt og De Grønne gått svært stille i dørene. De to partiene uttaler seg som om de bare er fornøyde med å få være med å forhandle budsjett, noe de aldri har gjort tidligere. Rødt anstrenger seg til det ytterste for å fremstå som «konstruktive» og «ansvarlige» – noe som uttrykker nettopp hvilken reformistisk og opportunistisk ledelse dette partiet har, tross «revolusjonære» fraser i partiprogrammet.

Opportunistene tas på fersken i å bryte sine løfter

Angående denne første scenen av det politiske teateret rundt statsbudsjettet, kan vi også merke oss at flere muslimske organisasjoner angrer sin støtte til SV i valgkampen. SV har nemlig avlyst sitt løfte i valgkampen om å stille ultimatum om at oljefondet må ut av 16 selskaper som bidrar til folkemordet i Palestina. SV-leder Bergstø sier til mediene: «Nå er det våpenhvile, og bakteppet er et annet. Det er en helt annen situasjon.»

Med andre ord fylker SV-lederen seg rundt Trumps støttespillere og lakeier verden over, inkludert i de norske regjeringskontorene, som fremstiller dagens midlertidige pause i sionistenes brutale krigshandlinger, som manna fra himmelen.

Vi kan feire at den palestinske motstandsbevegelsen har tvunget sionistene og yankee-imperialistene til forhandlingsbordet, men Trumps plan for Midtøsten er ingen «fredsplan». Fred er utenkelig på okkupert jord. Våpenhvilen stanser ikke okkupasjonen, den stanser ikke okkupasjonen og den gjør ikke støtten og forsvaret av det palestinske folket mindre viktig. SV viser nok en gang sin opportunistiske karakter, og hvordan de misbruker folkets kamp til å sanke stemmer.

Forslaget til statsbudsjett har allerede tvunget Arbeiderpartiets ledelse til å be om unnskyldning for brutte valgløfter. Gjennom valgkampen har både partileder Støre og nestleder Vestre skrytt av gratis ferjer og sletting av studielån i distriktene. Både politiske motstandere og borgerlige medier har den siste uken slått fast at partiet har løyet i valgkampen. Vi konstaterer at dette slett ikke er noe nytt. Brutte løfter hører til i den borgerlige politikken, men så åpenlyse løgner som disse er vanskeligere å vri seg unna. Dermed har først Vestre og så Støre personlig måttet krype til korset og si «unnskyld». Det ligger i kortene at begge disse Senterparti-hjertesakene raskt kommer på plass i det endelige budsjettforslaget, men Ap-regjeringen har dermed gått på sitt første store nederlag etter valget. Vi tror det blir flere.

Partiene er forent om hovedlinjene i budsjettet

Så langt om opptakten til høstens politiske drama i Stortinget. Etterhvert som spillet utvikler seg, og de ulike spillerne har satt frem sine posisjoner, vil vi se hvordan budsjettet til slutt ser ut. Det iøynefallende burde være hvor små pengesummer partiene nå kjekler om. Senterpartiet lager mye bråk, men hva utgjør ferjebilletter og studielån i distriktskommunene i den store sammenhengen? Statsbudsjettet er på over 2000 milliarder kroner. Disse sakene, og også angrepet på fattige barnefamilier, som SV snakker om, utgjør en forsvinnende liten andel av det samlede budsjettet.

I essens er de fem «rødgrønne» partiene, også omtalt som «tutti frutti»-partiene – for å understreke utvidelsen fra tre til fem partier som trengs for flertall – enige om hovedlinjene i budsjettet. Det er ingen grunnleggende uenighet om den massive militære opprustningen som skal finne sted, og ingen krever noen «radikale» grep for å stanse de reelle kuttene i massenes velferd.

De lange linjene i norsk økonomisk utvikling er uomtvistelige. Inflasjonen og prisøkningene spiser opp lønningene, og øker både prisene på å bygge hus (ergo færre nye boliger), husleie, strøm, prisene på drift av kollektivtransport og så videre. Fallende fødselsrate og økt levealder øker kraftig andelen av befolkningen som er stadig eldre pensjonister, med den naturnødvendige økningen av utgifter til eldreomsorg og helsevesen. Lav kronekurs, skjerpet rivalisering internasjonalt, «skatteflyktninger» til Sveits – alt sammen uttrykk for skjerpet konkurranse og dypere kriser i den internasjonale økonomien – skaper stadig mer hodebry for politikere og økonomer.

Kutt og atter flere kutt i massenes velferd

Det finnes ingen vei ut av dette uføret, innenfor rammene av dagens økonomiske og politiske system. Selv om statsbudsjettet vokser i kroner og øre, er realiteten at «velferdstilbudet» blir dårligere. Det finnes ikke én sektor av norske offentlige tjenester som ikke har utløst krise-alarmen. I forbindelse med forslaget til statsbudsjett har Kommunenes Sentralforbund (KS), interesseorganisasjonen for norske kommuner, uttrykt stor skuffelse.

Styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen uttaler: «Vi er svært overrasket over at nødropet vårt ikke har hatt gjennomslag i regjeringens forslag til statsbudsjett. Stortinget har nå en stor jobb å gjøre for å sikre velferdstjenester i hele landet.»

Vi understreker ordvalget: nødrop. Denne byråkratenes byråkrat, ordlegger seg altså som om kommunene i et av verdens rikeste land, per innbygger, befinner seg i dyp krise. Realiteten er at norske kommuner i lang tid har måttet kutte i tjenester de egentlig er pålagt ved lov å levere til innbyggerne. Vi bruker her det borgerlige økonom-språket staten og kommunene selv har innført gjennom «new public management»-reformene på 1980-tallet. Selv fra ordbruken har de radert vekk illusjonen om at kommune og stat tilhører folket. Nå er vi «kunder» og «brukere» av «tjenester» fra «tjenestetilbydere». Og disse «tjenestene» blir dårligere og dårligere.

Regjeringen har uttalt i rene ord at vi lever i urolige tider, at det ligger tøffe tider foran oss, og at budsjettet må være «ansvarlig». Det er en viss sannhet i dette, for de borgerlige politikerne må forholde seg til den kapitalistiske økonomien og situasjonen i verden. Men i essens betyr dette kutt, kutt og atter flere kutt i massenes velferd. Dette gjøres med venstre hånd, med «ostehøvel», hvor tjenestene reduseres skritt for skritt og år etter år gjennom innstramminger, «effektivisering» og tilskudd som øker mindre enn inflasjonen og prisøkningene. Med høyre hånd derimot, foretas de største økningene av militære utgifter noensinne i den borgerlige, norske statens historie.

Statens rentenist-virksomhet og «historiske forsvarsløft»

Fra 2024 og fremover arbeider regjeringen med «et historisk forsvarsløft» og innenfor sin langtidsplan for forsvaret vil de øke forsvarsbudsjettet til 112 milliarder i 2026 – i tillegg til en militær støtte til Kiev-regjeringen i Ukraina på 70 milliarder. Regjeringen skriver at til sammenlikning var forsvarsbudsjettet på omlag 65 milliarder i 2021. Med andre ord, om vi regner med bidragene til krigen i Ukraina, er de militære utgiftene tredoblet på fire år. Inflasjon og prisøkning til tross, er dette et stort sprang i militariseringen av Norge.

Samtlige tutti-frutti-partier er samstemte om at denne opprustningen er riktig og nødvendig. Det er utvilsomt slik at denne militariseringen er utenkelig uten kutt i velferden, men hovedproblemet er hvordan den tjener norsk imperialisme, en juniorpartner for yankee-imperialismen – verdens største parasitt.

Et annet aspekt ved det nye budsjettet, hvor alle partier vil være samstemte, er nok en økning av oljepengenes andel. I fjor utgjorde inntekter fra oljefondet over 20 prosent. Økningen de siste årene vil fortsette, og norsk imperialisme gjør seg selv stadig mer avhengig av rentenist-virksomheten – en stat som stadig mer baserer seg på aksjespekulasjon, rett og slett.

Den allmenne krisen fordypes – sterkere folkelig kamp og motstand

Kort oppsummert trekker vi to konklusjoner. For det første viser forpostfektningene, med harde utfall fra Senterpartiet og SV, at de kommende fire årene blir vanskeligere for Arbeiderpartiet enn de foregående. De vil forsøke å utnytte splittelsene blant andre partier til å regjere alene, men denne mynten har som vanlig to sider. Regjeringen blir mer sårbar for upopulære tiltak, og kan stå overfor store vanskeligheter – for eksempel om Senterpartiet følger oppfordringen fra enkelte Frp-politikere om å «skifte side». For det andre fortsetter regjeringen å følge programmet for militær opprustning og kutt i massenes velferd. Denne politikken finnes det grunnleggende sett ingen opposisjon mot på Stortinget. Selv de opportunistiske og falske «arbeiderpartiene» som står «til venstre» for Arbeiderpartiet (bare i ord og fraser, vil vi understreke!) omfavner militariseringen og aksepterer rammene satt av den økonomiske utviklingen.

I forlengelsen av disse konklusjonene, ser vi at tendensen er enda mer grunnlag for politisk krise og folkelige protester i årene som kommer. Alt innenfor en internasjonal kontekst av dypere allmenn krise, flere imperialistiske kriger og mer folkelig kamp, motstand og opprør på alle kontinenter. Det bekrefter tesen om at vi lever i krigstid og i begynnelsen av en ny bølge revolusjoner.

Referanser:
Dette er nøkkeltallene i statsbudsjettet 2026 (altinget.no)
Trygger økonomien, fellesskapet og landet (regjeringen.no)
Forslag til statsbudsjett 2026 – dette betyr statsbudsjettet for deg (aftenbladet.no)
Budsjett 2026 – regjeringen kutter i flere barnefamilieordninger (vg.no)
Refses for usosiale kutt – hjerterått (dagbladet.no)
Vedum raser mot regjeringens budsjettforslag – sier AP bør forhandle med Høyre (bt.no)
Rasende Vedum om APs budsjett – dette er høyrepolitikk (frifagbevegelse.no)
SV avlyser mulig Gaza-krise om budsjettet viser til Trumps fredsplan (aftenposten.no)
SV stilte Palestina-ultimatum til Støre – no har dei gått bort fra det (nrk.no)
Muslimske organisasjoner svært skuffet over SV – føler på svik (aftenposten.no)
Angrer på SV-hjelp (klassekampen.no)
Arbeiderpartiet i mai om gratis ferje: viktig at ordningen fortsetter (tv2.no)
AP har snudd i synet på gratis ferje (vg.no)
Slik blir statsbudsjettet 2026 (nrk.no)
Tutti frutti-partienes budsjettkrav – fullt sprik om olje, gass og klima (nrk.no)
KS om statsbudsjettet – overraskende og skuffende (ks.no)
180 milliarder til forsvar og støtte til Ukraina (regjeringen.no)
Statsbudsjettet 2025 – regjeringa aukar oljepengebruken (nrk.no)
Ny rekord for oljefondet gir budsjettpartnerne mer penger (e24)