Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Våpenhvilen i Gaza betyr ikke at motstanden stanser. Våpenhvilen betyr ikke at den sionistiske staten Israel avslutter sin okkupasjon av palestinsk jord, eller stopper prosessen med å fordrive det palestinske folket fra denne jorda. Våpenhvilen har ikke engang betydd våpenhvile. Palestinske myndigheter har dokumentert titalls brudd på våpenhvilen fra Israels side, og natt til onsdag 29. oktober ble over 100 palestinere drept i israelsk bombing, hvorav 30 barn. På dette grunnlaget må forsvaret av og støtten til den palestinske frigjøringskampen fortsette med uforminsket kraft.
Ingen har noen gang sagt at den palestinske frigjøringskampen snart er over, eller at kampen ikke fortsatt vil være lang og hard. Men det palestinske folket har vunnet mange moralske, politiske og til og med militære seire siden denne kampen begynte mot den britiske kolonimakten på 1920-tallet. Det palestinske folket har vokst og det har vunnet dyrkjøpte erfaringer. Palestinerne og motstandsbevegelsen de har skapt har stått imot 75 års forsøk på å fordrive dem. De palestinske massene har betalt den største prisen. Det kan ikke benektes. Men bare borgerlige kynikere kan si at det har vært forgjeves.
Historiens hjul kan ikke snus og rulles tilbake. De handlingene som er skjedd er for alltid skrevet inn i historien. Så lenge det finnes undertrykking vil det finnes motstand, og den sionistiske staten er en reaksjonær vanskapning som vil feies vekk fra jordens overflate. Hvor lang tid dette vil ta beror på det palestinske folkets egen kamp, og, i mindre grad, på den støtten denne får fra folkemassene i resten av verden.
Den antiimperialistiske bevegelsen til støtte og forsvar for den palestinske frigjøringskampen, spiller en viktig rolle. Ikke bare for Palestina, men for kampen mot imperialismen på alle kontinenter. Folkemassene i hele verden har generert en internasjonal solidaritetsbevegelse for Palestina. Denne kan, må og vil utvikle seg, og rette skytset stadig mer mot imperialistene som overalt er ansvarlige for kriger og aggresjon.
Den siste uken har de borgerlige mediene for en gangs skyld vendt sine kameralinser mot Sudan. Her utvikles et vanvittig folkemord, og massene terroriseres med massakre og sult som våpen. Det imperialistenes medier selvsagt fortier, er imperialistenes ansvar for situasjonen i Sudan. De gamle myndighetene, og de nye rivaliserende krigsherrene, var og er lakeier for imperialismen. Rapid Support Forces (RSF), som nå har erobret nye byer og gjennomført nye massakrer, finansieres av USA-lakeien De forente arabiske emirater (UAE). Deres motstandere i militærjuntaen får støtte fra USA-lakeien i Egypt.
USA-imperialismen og deres allierte var videre hovedarkitektene bak delingen av Sudan og etableringen av Sør-Sudan i 2011. Yankee-amerikanske, kinesiske, russiske og franske monopoler er de fremste som utnytter de enorme oljeressursene i Sudan og Sør-Sudan. Et splittet Sudan er enklere å plyndre. Imperialistene har skapt denne krigen, og dette føyer seg inn i en lang serie opprivende konflikter, som har splittet opp land i Afrika og Midtøsten, som i Somalia, Irak, Libya, Syria og så videre.
Situasjonen i Sudan i dag understreker nok en gang hvilket helvete imperialismen påfører folkemassene. Samtidig innrømmer imperialistene selv, blant annet gjennom FN, at situasjonen i verden i dag preges av økt fattigdom, økte forskjeller, økt antall væpnede konflikter, økt antall protester mot regjeringer, og en økende tendens til mer «autokrati», det vil si undergraving av det borgerlig-liberale «demokratiet». Det korrekte i dagens situasjon er ikke å «forsvare demokratiet», men å angripe imperialismen og de borgerlige statene, som blir stadig mer reaksjonære, uansett hvilken regjeringsform de har.
Den norske imperialismen spiller som vanlig sin rolle som yankee-imperialismens løpehund. Dette er et vesentlig karaktertrekk ved norsk imperialisme i dag. Som en liten imperialist er dens tilgang til å utbytte verdens folk betinget av at de opererer «under vingene» av større imperialister. Hovedsakelig gjør den dette under USA-imperialismen, men den tjener også britisk imperialisme, som selv opptrer som USA-imperialismens viktigste våpendrager. Se bare på den norske imperialismens nyeste fregatt-kjøp eller deltakelsen i den britisk-ledede «Joint Expeditionary Force» eller strømkablene til utlandet. For ikke å glemme den norske imperialismens konkurranse og samarbeid med tysk, fransk og også kinesisk imperialisme.
Et særtrekk ved norsk imperialisme i dag er også hvordan den dyrker rollen som «diplomatisk supermakt». Norske diplomater og ministere reiser verden rundt, eller de tar imot delegasjoner til Norge, for å forhandle og megle. Overalt spiller norsk imperialisme en skitten rolle, som en marionettedukke hvor yankee-imperialismen trekker i trådene. Overfor Palestina har «Oslo-avtalen» og bistanden til «palestinske selvstyremyndigheter» tjent forsøkene på å avvæpne motstanden, splitte det palestinske folket og støtte opp under quislinger som raner sitt eget folk. At «quisling» er et norsk bidrag til verdens felles språk, får sin egen logikk i denne konteksten. Norsk imperialisme har tjent USA-imperialismens formål: «divide et impera» (splitt og hersk), og metodene er kjøpslåing, skuespill og bedrag.
Overfor Nepal, Filippinene, Colombia, Venezuela og en rekke andre land, har norsk imperialisme søkt å spille den samme rollen. «Nøytraliteten» er en illusjon. Ingen «nøytral» makt får generalsekretæren i NATO i 10 år. Overfor det norske publikumet spiller politikerne et skuespill med kritikk rettet mot Trump, men når de besøker Trump kysser de skoene hans. Og han roser dem, selvsagt. «Nordmennene er gode forretningsmenn», sa Trump til Støre og Stoltenberg. Disse forretningsmennene handler ikke bare i olje og gass, de kjøpslår også med de undertrykte nasjonenes kamp, og forsøker å selge «Pax Americana» – «fred» på yankee-bajonetter. Det er umulig å forstå «Nobels fredspris» i noen annen kontekst. Denne prisen er, som alltid, et middel for å tjene politikken til norsk imperialisme i dens lakeivvirksomhet for yankee-imperialismen.
De siste ukene har på nytt avdekket hvilke problemer norsk imperialisme har på «hjemmebane». Ap-regjeringens forslag til nytt statsbudsjett avslørte hvordan sosialdemokratene har løyet i valgkampen. Frp-lederens reaksjon, der hun snakket om «løgnpropagandaen» fra Arbeiderpartiets «trollfabrikk på Youngstorget», avslører de skjerpede motsigelsene innad i borgerskapet og mellom de borgerlige partiene. SV-ledelsens svik mot sine valgløfter (Palestina-ultimatumet som forsvant) avslører opportunismens rolle i å bedra massene og lede enhver folkelig bevegelse på villspor. Det varsles nye protester mot kutt i massenes velferd, for eksempel fra initiativet «Osloprotest» som mobiliserer til demonstrasjon 11. desember under parolen «Nei til budsjettkutt, skolenedleggelser og nedbygging av nærmiljøene og tilbudene våres – ja til gode bydeler, skoler og fellesskap!».
Norsk imperialisme er opplagt ikke uberørt av den internasjonale situasjonen, og ujevn utvikling til tross, kommer også her de internasjonale tendensene mer og mer til uttrykk. Dette understreker viktigheten og nødvendigheten av proletarisk ledelse, av å styrke den antiimperialistiske bevegelsen og den revolusjonære bevegelsen, og av å utvikle mer kamp og motstand.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.