IKF-uttalelse om folkekrigen i India

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Tjen Folket Media har oversatt en uttalelse fra Internasjonalt Kommunistisk Forbund (IKF) som er blitt publisert på Communist International. Oversettelsen er vår egen og vi tar ansvar for alle feil og mangler.

Proletarer i alle land, foren dere!

Reaksjonen er dømt til å tape, folket til å seire, og ingenting eller ingen kan beseire folkekrigen i India!

Den revolusjonære hæren er nødvendig fordi store historiske spørsmål bare kan løses med makt, og i moderne kamp betyr maktens organisering militær organisering.
– Lenin

Klassekampens erfaringer i imperialismens epoke viser at arbeiderklassen og de arbeidende masser bare kan beseire det væpnede borgerskap og godseierne med geværet i hånd – i den forstand kan en si at hele verden kan omdannes bare ved hjelp av geværet.
– Mao Tsetung

Som kamerater vet er i dag våre kamerater i Indias Kommunistiske Parti (Maoistene), Folkets frigjøringsgeriljahær [PLGA, overs.anm.] og de revolusjonære masseorganisasjonene og revolusjonære folkekomiteene ledet av partiet, engasjert i å utvikle en motkampanje for å nedkjempe innsirklings- og utryddelseskampanjen kalt «Kagaar». Denne heroiske oppgaven er rettmessig i fokus for oppmerksomheten til den internasjonale kommunistiske bevegelsen som en helhet, og ingen kan være likegyldig til den. Som vi har slått fast tidligere: I dag, for kommunistene i verden, representerer Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) de tre store røde fanene som skiller klinten fra hveten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. 1. Forsvaret av marxismen-leninismen-maoismen mot revisjonismen. 2. Folkekrigens vei mot veien til fredssamtaler, forsoning og kapitulasjon. 3. Fanen til den nydemokratiske revolusjonen og bøndene som grunnlag for den antiimperialistiske kampen, mot de som benekter den halvføydale karakteren til land som undertrykkes av imperialismen. (Let’s Celebrate and hold high the 20th anniversary of the foundation of the Glorious Communist Party of India (Maoist), ICL, September 2024)

I dag stadfester vi, Internasjonalt Kommunistisk Forbund, dette standpunktet, og med det som utgangspunkt legger vi frem vårt standpunkt til situasjonen i dag.

Massene reiser seg og den gamle ordenen smuldrer opp

Den siste bølgen av folkelige opprør, med en ny generasjon av opprørsk ungdom i de undertrykte nasjonene som spydspiss, som begynte i Indonesia og har rystet Nepal, Filippinene, Peru, Madagaskar og Marokko, og som fortsetter å utfolde seg enda mer, er en mektig manifestasjon av massenes makt. Når de reiser seg rystes jorden, himmelen tordner og den gamle ordenen smuldrer opp. Den voksende og stadig mer kampvillige antiimperialistiske bevegelsen i de undertrykkende nasjonene, drevet frem av det dypt inspirerende heltemotet til det palestinske folket i dets ubrytelige nasjonale motstand mot USA-imperialismen og de israelske bødlene, viser at proletariatet på innsiden av festningene til de selverklærte verdensherskerne, har våknet fra sin sløve slumring. Med fornyet kraft viser det seg verdig sine egne storslåtte tradisjoner. I den aller siste tiden har kampene til proletariatet og folket i Ecuador (den pågående nedstengningen) og Frankrike (septemberkampene), tross åpenbare forskjeller dem imellom, skilt seg ut som kamper hvor kommunistene har hatt en viktig innflytelse over avgjørende områder og sektorer av de bredeste og dypeste massene, og ved en mye mindre spontan karakter. Det er ingen fred i verden, det var det aldri, og den blir mer og mer urolig som følge av kampen til massene, herolder [budbringere, overs.anm.] for et nytt daggry, hvor revolusjonen igjen er hovedtendensen. Den revolusjonære situasjonen i ujevn utvikling i verden manifesterer seg kraftfullt.

Hele det kapitalistiske systemet, i sitt høyeste og siste stadium, imperialismen, befinner seg i en akselererende allmenn krise. Imperialistenes krigshissing, som i særdeleshet gis en impuls av USA-imperialismens bestrebelser etter å stagge sitt eget forfall og anstrengelser for å gjenerobre tapte posisjoner, genererer et massivt oppsving i militariseringen av de imperialistiske statene. Reaksjon over hele linja, økende tendens i retning fascisme og en massiv forverring av massenes arbeids- og livsvilkår, i et omfang vi ikke har sett på flere tiår, er realiteten over hele planeten. I en verden hvor det finnes den mest frastøtende luksus, er 673 millioner underernærte og 2,6 milliarder personer har ikke råd til mat som egner seg for mennesker.

Situasjonen er mest kritisk i de undertrykte nasjonene, hvor krisen i byråkratkapitalismen multipliseres av inngripen fra imperialismens institusjoner og åpenlyse aggresjoner, som i Karibien (Venezueal, Colombia, Haiti osv.), hvor USA-imperialismen åpent bryter enhver lov som noensinne har eksistert til beskyttelse av suverene stater. Kampen imperialistene imellom om kontroll over markeder og råvarer, «interessesfærer», kolonier og halvkolonier, utgjør motsigelsen mellom imperialistene, den inter-imperialistiske motsigelsen. Når denne motsigelsen skjerpes, må imperialistene stramme grepet om «sine» kolonier og halvkolonier, for å drive ut konkurrentene, og etablere en bajonettenes orden med fullstendig lydige lakeier, og dette skjerper også motsigelsen mellom imperialistene og de undertrykte folkene og nasjonene.

Innenfor situasjonen i verden i dag er det tre grunnleggende motsigelser: motsigelsen mellom borgerskap og proletariat, motsigelsen imperialistene imellom (den inter-imperialistiske motsigelsen) og motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene og folkene. Hovedmotsigelsen er motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene og folkene. Denne motsigelsen spiller den ledende og avgjørende rollen. Dette må gripes med et fast grep, og da, som formann Mao sa, «kan vi lett løse alle problemer».

Den forsterkede utviklingen av den nasjonale frigjøringsbevegelsen til de undertrykte nasjonene og folkene understreker nødvendigheten av å forene denne med den internasjonale proletariske bevegelsen. Dette innebærer, med andre ord, at marxismen-leninismen-maoismen og ingen annen ideologi, må veilede den verdensomspennende kampen mot imperialismen og reaksjonen, som inkluderer en fullskala kamp mot revisjonisme og opportunisme. Dette er kommunistpartienes oppgave, og den krever at disse stiller seg i første rekke i kampen, ved å gripe geværet for å utvikle folkekrig, og midt i den nådeløse konfrontasjonen mellom revolusjon og kontrarevolusjon konstruere en mektig antiimperialistisk front. Vi maoister vet svært godt at uten en folkehær har folket ingenting.

De proletariske fortroppene med våpen i hånd i de undertrykte nasjonene, kommunistpartiene som leder folkekriger, spiller i denne situasjonen en avgjørende rolle for utviklingen av kampen mot imperialismen, og for utviklingen av og den fremtidige triumfen for den proletariske verdensrevolusjonen. Disse partiene utgjør de fremste avdelingene av den voksende hæren av undertrykte og utbyttede. De har vist vei ved å storme himmelen. Det er de som er de levende eksemplene av foreningen av den proletariske bevegelsen med den nasjonale frigjøringsbevegelsen under veiledning av marxismen-leninismen-maoismen. I den forstand er viktigheten av de maoistisk ledede folkekrigene langt mer vidtrekkende enn det enkelte landet, de er avgjørende for kampen for og seieren til kommunismen i hele verden.

Det er ikke bare vi som vet dette. Fienden er til og med mer oppmerksom på dette enn mange selverklærte «revolusjonære kommunister». I tråd med dette setter imperialistene og de reaksjonære, særlig USA-imperialismen, som fortsatt oppfyller rollen som kontrarevolusjonens verdensgendarmeri, inn enorme krefter for å undertrykke folkekrigene med blod og ild.

Revisjonistene og opportunistene, som de miserable tjenerne av utbytterne som de er, spiller også sin rolle, farligere enn noe annet våpen i kontrarevolusjonens arsenal. Disse motbydelige skapningene og ideene infiltrerer rekkene i den antiimperialistiske og revolusjonære bevegelsen og de forsøker å kuppe ledelsen av de kommunistiske partiene gjennom ondsinnede intriger av alle slag. De nøler ikke med å kollaborere på alle vis med det politiske politiet og med attentat-virksomheter som CIA og dets like. I enkelte tilfeller oppnår de midlertidig suksess, som i Öcalans forræderi og likvidasjonismen til PKK mot det kurdiske folkets aspirasjoner om retten til nasjonal selvbestemmelse, eller ved å splitte den antiimperialistiske bevegelsen ved å sette en del av den nasjonale motstandsfronten i Palestina opp mot en annen.

Det er i lys av denne allmenne historiske og politiske konteksten av kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon vi må se på det episke slaget våre kamerater i India utkjemper nå.

«Operasjon Kagaar» vil tape, CPI (Maoist) vil seire

«Operasjon Kagaar» utvikler seg i strengt samsvar med den utspekulerte strategien i såkalt «lavintensiv krigføring» (LIC) [«Low Intensity Conflic», overs.anm.], utviklet av USA-imperialismen. Det er særlig åpenbart i «Operasjon Kagaar» hvordan lærdommene til USA-imperialistene fra kampen mot folkekrigen i Peru blir anvendt. Dette er en bekreftelse i praksis av hvor stor trussel folkekrigen i India utgjør for imperialistene og de reaksjonære. Den rasende og blodtørstige kampanjen til fienden er et uttrykk for deres frykt for styrken til den revolusjonære bevegelsen.

Den sterke sentraliseringen i hendene til de sentrale myndighetene og foreningen av kommandostrukturene til politiet, de hemmelige tjenestene og hæren, kombinert med fullskala angrep på enhver form for opposisjon fra intellektuelle, progressive og til og med parlamentariske partier (selv Kongresspartiet har blitt anklaget for å samarbeide med «urbane naxalitter»!), gjør at hele makten til byråkrat- og godseier-staten kan rettes mot den revolusjonære bevegelsen. Hæren leder de militære kampanjene direkte, de bruker bombing fra luften, og «spesialstyrkene» leder hovedkontingenten av paramilitære og politistyrker. De bruker drakonisk forfølgelse, med tortur, voldtekt og kidnappinger/«forsvinninger», mot demokratiske organisasjoner som tidligere kunne operere relativt fritt, for å avskjære forbindelseslinjene fra partiet, og genererer et samfunnsklima preget av den hvite terroren. De anvender et system av «trygge landsbyer» (i praksis konsentrasjonsleire) og «fremskutte operasjonsbaser», med militærbaser i sentrum av et «teppe av kontroll- og sikkerhetssystemer» [«carpet-control security system», overs.anm.]. De bruker «sivile handlingsprogrammer», «vennlige politipatruljer», forsøker å «kjøpe» massene ved å utnytte deres fattigdom og distribuere goder. De anstrenger seg for at desinformasjonskampanjen, som en del av den psykologiske krigføringen, skal nå enhver perifer landsby (det indiske politiet har distribuert titusenvis av radioer i Bastar). De bruker politikken med å mobilisere godseiernes bøller, renegater og masser som tvinges med, for å etablere kontrarevolusjonære militser (som «District Reserve Guard»), så de kan sette masser opp mot masser. De anvender storstilte programmer for forrædere og renegater, med amnesti og økonomiske «kompensasjoner» for de som «angrer» og «blir mainstream». De sentraliserer mediedekningen, hvor tapene til den gamle statens styrker dekkes over og deres «suksesser» blåses opp og ut av proporsjoner, med intensiv dekning av renegat-kadere og bilder av «masse-overgivelser» (ikke sjelden falskt teater).

Alt dette som i dag skjer i India likner svært mye på det USA-imperialistene gjorde i Peru på begynnelsen av 1990-tallet. Som de indiske kameratene har sagt:

«Opprørsbekjempelsesprogrammene i India er direkte veiledet av imperialistenes styrker, særlig USA-imperialistenes. I dannelsen av Det nasjonale kontra-terror-senteret (NCTC) og den pågående operasjon Kagaar, spiller USA-imperialistene en stor rolle.»

USA-imperialistene og deres indiske «partnere» følger en langsiktig plan. De improviserer ikke. De har studert CPI (Maoist) i lange tider og de vet at de bare kan påføre kommunistpartiet store tap om de lykkes med å infiltrere det og/eller vinne over kollaboratører innenfor dets rekker. Dette er en del av LIC-strategien for å forsøke å splitte opprørsstyrkene og for de reaksjonære kreftenes direkte og aktive intervensjoner i deres indre liv. Særlig viktige ledere myrdes eller tas til fange, og kjente høyreavvikere får leve videre. Generalsekretær kamerat Basavaraj ga sitt liv for å fortsette folkekrigen til seier. Hans heltemodige motstand til siste åndedrag i kampen mot fienden, sammen med mer enn 20 ledende kadere som nektet å overgi seg, var et mektig eksempel på kommunister som er bevisste på sin rolle i å lede partiet og gi veiledning til folkekrigen, mens «Sonu» som preker kapitulasjon fortsatt lever. Det er ingen tilfeldige sammentreff i politikk. Akkurat som revolusjonære forsøker så mye som mulig å utnytte motsigelsene i fiendens leir, gjør også de reaksjonære dette.

Formann Mao Tsetung lærer oss at de indre faktorene alltid er avgjørende og at i de øyeblikkene hvor kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon skjerpes mer, når man påføres viktige vanskeligheter eller tap, oppstår tendensen til kapitulasjon. I begynnelsen oppstår den som ideer og konsepter, og snart kan de utvikles til en revisjonistisk linje og forræderi og kollaborasjon med reaksjonen. Sentralkomiteen i CPI (Maoist) fordømmer og avviser Sonu-klikken som har forrådt partiet og revolusjonen. Renegaten Sonu var representanten for tendensen i retning forsoning, kapitulasjon, ensidig tenkning og frykt for døden, som støtte mot prinsippene til partiet og marxismen-leninismen-maoismen. Med gamle utbrukte argumenter anklager han CPI (Maoist) for å være ultra-venstre og for å «avvise legal kamp», går han mot prinsippet om den revolusjonære krigens allmakt, den langvarige folkekrigen, og til sist mot militærlinjen til CPI (Maoist). I det politiske grunnlaget til Sonus revisjonisme, som CPI (Maoist) har fordømt, finner vi negasjonen av det indiske samfunnets halvføydale karakter, at hovedmotsigelser har forvandlet seg til motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet, i et forsøk på å likvidere den nydemokratiske revolusjonen og folkekrigen.

Sonu og hans klikk går mot tolinjekampen, mot partiets demokratiske sentralisme, for å lede en konspirasjon med mål om å splitte partiet. Det er blitt åpenbart at slike standpunkt og argumenter mot partiets prinsipper var en unnskyldning for forsøket på å likvidere partiet, kapitulere fra folkekrigen og snart tre inn i rekkene til kontrarevolusjonen og å overlevere partiets dyrebare våpen til kontrarevolusjonen.

Sentralkomiteen i Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) slår fast:

«Forsoningstendensene til Sonu og Satish er næret gjennom årtier og har gradvis blitt forvandlet til forsoning, med operasjon Kagaar, hvor denne forsonende opportunismen ble forvandlet til forræderi og kontrarevolusjonær handling. Vi kunne ikke tidsnok evaluere denne utviklingen korrekt. Som et resultat av denne feilen kunne de begge bruke sine ledelsesposisjoner til å påføre den revolusjonære bevegelsen alvorlig skade. Vi informerer den revolusjonære leiren om at vi vil korrigere denne feilen og dra de nødvendige lærdommene. (…)

Selv om Sonu og Satish overga seg i dag og andre overgir seg i morgen, lover vi folket at vårt parti aldri vil overgi seg til fienden. Så lenge det finnes klasser vil klassekampen – sin høyeste form: folkekrigene – fortsette; dette er en historisk lov. Kapitulasjonene kan ikke endre denne loven. Derfor, selv i midlertidige tilbakeslag, kommer vi til å avansere med stor tillit og stort mot kampen for å føre den revolusjonære bevegelsen fremover. Den endelige seieren vil tilhøre folket.» [ikke original, re-oversatt fra portugisisk versjon]

Den grunnleggende linjen til Indias Kommunistiske Parti (Maoistene), veien som må følges i den indiske revolusjonen, den langvarige folkekrigen, å erobre makten i hele landet og kulminere den nydemokratiske revolusjonen for å etterpå avansere i sosialistisk revolusjon og marsjere til kommunismen – som etablert av partikongressen og de grunnleggende dokumentene – er korrekt hevet over enhver tvil. Dette er den eneste marxist-leninist-maoistiske linjen og enhver annen linje er revisjonistisk forræderi. Hva enn partiets sentralkomité måtte konkludere med, etter at kameratene har blitt i stand til å evaluere erfaringene av dagens situasjon, uansett hvilke mulige tilpasninger den vil gjøre angående taktikken og anvendelsen, vil ingenting endre dette.

Hvert midlertidige tilbakeslag, som å miste et baseområde, reetableringen av den gamle statens makt i noen områder hvor det fantes revolusjonære folkekomiteer, er ingenting underlig for maoister. Baseområder er fluide i sitt vesen, som et uttrykk for formen folkekrigen tar i sin utvikling, gjennom en prosess hvor de to kjempende sidene, revolusjonen og kontrarevolusjonen, forsøker å innsirkle og utrydde hverandre inntil revolusjonens endelige seier. Folkekrigen i Kina utviklet seg slik, og det har hver eneste folkekrig som er utviklet til dags dato også gjort. Under partiets absolutte ledelse vil PLGA mobilisere, politisere, organisere og væpne massene, og ny makt vil blomstre igjen, gjenvinne tapte områder og erobre nye.

Internasjonalt Kommunistisk Forbund står fast, skulder ved skulder, med CPI (Maoist), Folkets geriljafrigjøringsarmé, massene i den revolusjonære fronten på landsbygda og i byene, under marxismen-leninismen-maoismens fane, folkekrigens fane, og avviser og fordømmer ethvert forsøk på å spre forvirring, pessimisme og kapitulasjon. Vi er fullstendig overbevist om at våre kamerater i India, ledet av sentralkomiteen, vil nedkjempe LIC-strategien ved å utvikle mer folkekrig. Ingenting kan beseire makten til de organiserte massene, og under ledelse av den proletariske fortroppen i den indiske revolusjonen, det storslagne CPI (Maoist), vil det indiske folket fortsette å feie vekk imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydaliteten med folkekrig. Det vil seierrikt kulminere den nydemokratiske revolusjonen og erobre makten i hele landet. Det vil bygge sosialismen og, med kulturrevolusjoner, marsjere frem mot kommunismen sammen med resten av menneskeheten. Dette er oppfyllelsen av historiens lover, et uttrykk for selve loven om materiens bevegelse – forræderne kan si hva de vil – det er et faktum.

Revisjonismen er hovedfaren i den internasjonale kommunistiske bevegelsen

De revisjonistiske standpunktene til renegaten Sonu og hans klikk, og hans forræderi, er ikke et enestående fenomen fra India; de er uttrykk for revisjonistiske standpunkter som finnes i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, hvor det finnes åpne og fordekte talspersoner for renegaten Sonu. Dette er årsaken til at vi må lære fra disse begivenhetene og ta det som skjedde med Sonus klikk av forrædere som en viktig advarsel for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og et kall til å reise kampen mot revisjonismen og all opportunisme, særlig mot de kapitulasjonistiske og forræderske tendensene. Vi må slutte rekkene med CPI (Maoist) i å bekjempe de som følger Sonu i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, feie vekk alle de revisjonistiske og opportunistiske standpunktene som sammenfaller med hans standpunkter.

De som propaganderer negasjonen av karakteren til undertrykte land som halvkoloniale og halvføydale land, hvor byråkratisk kapitalisme utvikler seg, være seg ved å reise de gamle slagordene til trotskistene om «avhengige kapitalistiske land» eller den kautskyanske teorien om «nye imperialistiske land», fråtser alltid som sultne løpehunder for sine imperialistiske herrer i «nye økonomiske data» som, for småborgerlige wannabee-«intellektuelle» uten sterke røtter blant massene, tilslører utbyttingsforholdene og de økonomiske forholdene i imperialismen, er sanne agenter for borgerskapet. Hovedstyrken i den proletariske verdensrevolusjonen, i dagens utviklingsfase, er den nydemokratiske revolusjonen ledet av proletariatet gjennom sine kommunistiske partier, og dette er akkurat hva revisjonismen ønsker bort fra synsfeltet sitt, som alltid ved å vise til «nye omstendigheter» med anklager om «radikalisme» [ «ultra-leftism», overs.anm.].

I dagens verden lever vi i et øyeblikk av historisk akselerasjon, hvor kommunistene i hele verden kalles til å kaste seg inn i store slag for å sette seg selv først i fronten av begivenhetene og å utvikle de subjektive kreftene for revolusjonen. Formann Mao har lært oss at frykt står i motsetning til revolusjon og at bare de som ikke frykter å bli kuttet med tusen små kutt kan slå keiseren av hesten. Sonu, med sin frykt for døden og sin ensidige analyse, representerer den kapitulasjonistiske ånden som står i motsetning til revolusjonen. Dette er årsaken til at vi kaller hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen til å lære av de erfaringene CPI (Maoist) viser oss, og igjen, at revisjonismen er hovedfaren og at vi må skjerpe tolinjekampen for å bekjempe den i våre rekker og promotere nødvendigheten av å fullstendig ikke-egoistisk gi seg selv til revolusjonen.

Det er på tide å slutte rekkene enda mer rundt CPI (Maoist)

Det er nødvendig å styrke og løfte støtten fra den internasjonale revolusjonære og antiimperialistiske bevegelsen til folkekrigen i India til nye høyder. Vi må bidra i å beseire «Operasjon Kagaar».

Gjennom de siste to tiårene har CPI (Maoist) vært en kilde til den største inspirasjon for kommunister og revolusjonære over hele verden. Det er et faktum at mange av de proletariske revolusjonære fra de nye generasjonene, som nå spiller en avgjørende rolle i kampen for å gjenreise den antiimperialistiske og revolusjonære bevegelsen i mange land, og som gir viktige bidrag til kampen for å rekonstituere de kommunistiske partiene, ble vunnet over av den maoistiske fortroppen gjennom kraften i inntrykkene fra den revolusjonære transformasjonen av virkeligheten gjennom folkekrigen ledet av CPI (Maoist), en prosess som likner den formann Mao beskrev da han sa at kanonsalvene fra oktoberrevolusjonen brakte marxismen-leninismen til Kina. Selv dette faktum alene ville vært nok til å bevise viktigheten av den nydemokratiske revolusjonen som utfolder seg i India for verdensrevolusjonen. Men utviklingen av revolusjonen i verdens mest folkerike land er selvsagt mye større enn som så. Vekten av massene avgjør det endelige utfallet av krigen for å nedkjempe imperialismen, vår fremgang eller tilbakegang i India er altså avgjørende for styrkeforholdet mellom revolusjon og kontrarevolusjon i hele verden. Som proletariske internasjonalister har vi som høytidelig plikt å stå fast som en klippe ved siden av våre kamerater i India. Vi må fortsette å gjøre det med fast overbevisning om at det som står på spill, er tempoet i utviklingen til verdensrevolusjonen.

Vi må fordoble vår innsats for å utvikle den internasjonale kampanjen til støtte for folkekrigen i India. Vi må ikke tillate at den utspekulerte planen til imperialismen, som en del av LIC-strategien, og til de indiske reaksjonære, hjulpet av renegater og forrædere, for å spre forvirring og pessimisme, lykkes. Vi må avsløre fiendens psykologiske krigføring ved å løfte forståelsen til våre egne krefter og massene generelt, med marxismen-leninismen-maoismens sannhet, ved å utvikle vår ideologiske og politiske motoffensiv. Vi må kaste oss inn i kamp på hver eneste front for å slåss mot angrep på våre indiske kamerater. Vi må falle imperialistene i ryggen og gjøre alt vi kan for å sabotere deres planer. Vi må forene alle som kan forenes i tjeneste av å beseire «Operasjon Kagaar» – og LIC-strategien generelt – for seier til den nydemokratiske revolusjonen i India gjennom dens eneste vei: folkekrigen.

Vi kaller de kommunistiske partiene og revolusjonære organisasjonene, antiimperialister i alle land og alle som står mot reaksjonen til å avansere raskt i konstruksjonen av den antiimperialistiske fronten, ved å kjempe for å kanalisere de voksende antiimperialistiske tendensene og massenes folkelige protester til en mektig strømning av kjempende handling, med folkekrigene som sin kjerne. Denne prosessen må nå ta et sprang, det vi har gjort hittil er ikke nok. Marxist-leninist-maoistene i hvert land må gjøre all nødvendig innsats og alle tilpasninger for å utfolde sine aktiviteter på denne måten. Vi, Internasjonalt Kommunistisk Forbund, vil oppfylle vår rolle med enda større fasthet og besluttsomhet.

LEVE INDIAS KOMMUNISTISKE PARTI (MAOISTENE)!
HEDRE DE FALNE HELTENE VED Å FØLGE DERES FOLKEKRIGENS VEI!
NED MED «OPERASJON KAGAAR»!
LEVE FOLKEKRIGEN I INDIA!
LEVE MARXISMEN-LENINISMEN-MAOISMEN!

Internasjonalt Kommunistisk Forbund
Oktober 2025