IKF: Formann Maos 132-årsjubileum og IKFs 3-årsjubileum

Vi publiserer herved en uoffisiell oversettelse av en uttalelse fra Internasjonalt Kommunistisk Forbund som er publisert på de midlertidige sidene til Kommunistisk Internasjonale (CI-IC). Alle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Uttalelse ved 132-års-jubileumet for formann Mao Tse-tung og 3-års-jubileumet for IKF

Proletarer i alle land, foren dere!

Imperialismen og alle reaksjonære er papirtigre: La oss åpne ny daggry under maoismen med aksjoner

Vi feirer ennå et jubileum for Formann Mao Tse-tungs fødsel, den store rorsmannen til proletariatet, som gjorde en av de største revolusjonære bidragene til menneskehetens historie og som fortsetter å opplyse og veilede oss i de turbulente tidene vi lever i. Vi opprettholder, forsvarer og tillemper marxismen-leninismen-maoismen, som når den kroppsligjøres av verdens folk er et allmektig og uovervinnelig våpen mot imperialismen, reaksjonen og revisjonismen.

Vi minnes også 3-årsjubileumet til Internasjonal Kommunistisk Forbund, og bekrefter vår forpliktese til å kjempe for enheten til den internasjonale kommunistiske bevegelsen, under marxismen-leninismen-maoismen, og kamp for rekonstitueringen av den store kommunistiske internasjonalen, i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen.

Internasjonalt Kommunistisk Forbund, hedrer det internasjonale proletariatet, de undertrykte folkene og nasjonene, folkekrigene i Peru, India, Tyrkia og Fillipinene, og de heroiske kommunistpartiene som leder dem, PCP, CPI (Maoist), TKP/ML og CPP. Vi senker de røde fanene for heltene av partiet og revolusjonen som ga sine liv i dette året 2025.

I denne andledningen gir vi vår hjertefølte hyllest til kamerat Basavaraj, generalsekretær for CPI (Maoist), og kadrene av sentralkomiteen som falt i strid. Deres arv er en kilde til stolthet for vår klasse. Deres offer i strid var en krigserklæring! Ingen fred, ingen forsoning! Ingen selvbevarelse, la oss gi livet for partiet og fortsette folkekrigen til fullstendig seier! Å forsvare kamerat Basavaraj er å forsvare linjen til CPI (Maoist) om folkekrig mot revisjonismen.

Vi vil også hedre kamerat Maria Malaya, medlem av CPPs politbyrå som falt i strid i februar 2025, og til de militante og stridende som har vannet veien for folkekrigen med sitt dyrebare blod.

Vi rekker også ut våre varme hilsener til de undertrykte massene, som står opp og kjemper over hele planeten, til de nasjonale frigjøringskrigene og spesielt den heroiske palestinske nasjonale motstanden.

Reaksjonens høyde: Den allmenne krisen tar et sprang i sin forråtnelse

Den allmenne krisen i kapitalismen, som er på sitt høyeste imperialistiske stadium, skjerpes og uttrykker seg i alle sfærer, økonomisk, politisk, militært og ideologisk. Imperialismen viser på sitt dødsleie skjerpingen av sin økonomiske essens: det mest monopolistiske, mest parasittiske, og dets mest videreutviklede prosess av forråtnelse og kollaps.

Økonomisk sett har imperialismens krise forverret seg på grunnlag av påfølgende kriser med relativ overproduksjon: med resesjoner og deretter langsom gjenoppretting, etterfulgt av nye kriser (stadig kortere sykluser), som får den økonomiske syklusen til å starte fra et lavere punkt; som har ført til utbredt konkurs, massiv strukturell arbeidsledighet, et kraftig fall i produksjons- og investeringsnivåer, større spekulasjon, større konsentrasjon og sentralisering av kapital og rentenisme og den såkalte «finansialiseringen» av økonomien, noe som baner vei for nye sykluser med dypere og hyppigere kriser, som bringer imperialismen nærmere sin fase av kollaps og å bli feid bort av den proletariske verdensrevolusjonen. I år nådde gullprisen historiske høyder, noe som gjenspeiler global ustabilitet og svekkelse av dollaren, mens økonomiske prognoser for 2026 spår en global nedgang, med risiko for «gjeldskrise» og «finansiell volatilitet». Yankee-imperialismen prøver desperat å omorganisere økonomien sin ved å pålegge justeringer på verdensmarkedet, søke å gjenvinne posisjoner, bryte allianser og koalisjoner med sine imperialistiske konkurrenter, med det sosialimperialistiske Kina som sitt hovedmål, og søke å styrke sin undertrykkelse av undertrykte nasjoner og øke graden av utnyttelse av proletariatet hjemme, slik tilfellet er med anti-immigrant-aksjonen i USA.

Handelskrigen er også delvis et verktøy som søker å omorganisere forsyningskjeder og sentralisere kapital i USA for en krigsøkonomi, hvis kostnader i motsetning til retorikken også faller på amerikanske familier – biler, stål og elektronikk ble dyrere, noe som medførte en merkostnad på omtrent 1200 dollar for hver amerikansk familie. Verdenshandelen bremset opp, og fabrikker i Mexico og Canada mistet arbeidsplasser. Det er en lov at de bare kommer ut av en krise ved å forberede en sterkere krise, ytterligere konsentrere monopolmakt og dermed øke utnyttelsen, utvinningen av merverdi, intensiveringen av undertrykkelsen av proletariatet hjemme og av undertrykte folk og nasjoner, og skjerpe kampen om fordeling av byttet. Yankee-imperialismen kan ikke løse motsetningen mellom parasittisme og økonomisk nedbrytning av sitt økonomiske grunnlag og sin ambisjon om å opprettholde sin status som den eneste hegemoniske supermakten, noe som viser sin kollapsprosess – uunngåelig som med alle imperiene som gikk forut for det.

Politisk uttrykkes imperialismens allmenne krise i høyere reaksjonarisering av statene, for utviklingen av den indre krigen mot folket og for krigen i utlandet: noe som for proletariatet og folkemassene i imperialistiske land betyr høyere undertrykkelse av oppnådde rettigheter og friheter, enda mer for de dype og brede massene, migrantmassene, og for de undertrykte nasjonene betyr det høyere nasjonal undertrykkelse og imperialistiske angrepskriger for plyndring. Militariseringen og reaksjonariseringen av imperialistiske stater og byråkratisk kapitalisme akselererer. Dette første året av Trumps ultrareaksjonære regjering, som styrker presidentens absolutisme for å anvende de strategiske planene til yankee-imperialismen med større aggresjon, med sikte på å stimulere tendensen mot mer like og reaksjonære regjeringer. De såkalte «høyreekstreme» regjeringene i Europa, slik de kom til uttrykk i de siste valgene i Tyskland, Frankrike og Portugal, og slik det også måtte være i Latin-Amerika med valget av en åpen forsvarer av Pinochets diktatur som president, er alle et uttrykk i overbygningen for den dype, uopprettelige krisen som plager den, en krise i det borgerlige demokratiet, ideologisk nedbrytning og den selverklærte «venstresiden» og sosialdemokratiets sammenbrudd.

Militært sett erkjenner reaksjonens militære kadrer på sine egne måter den enda videre prosessen med nedbrytning av imperialismen, noe som også tydelig gjenspeiles i USAs tilfelle i den nasjonale sikkerhetsstrategien som ble publisert i november i fjor.

Yankee-imperialismen, den eneste hegemoniske supermakten (verdens hegemoniske makt), prøver med alle midler å fremme sitt strategiske mål om å undertrykke russisk imperialisme (atomsupermakten) og begrense den kinesiske imperialismens fremrykning over hele verden. Men nå kan den bare erkjenne at «avskrekkings»-politikken de siste to siste tiårene har mislyktes, og akselererer forberedelsene til en «konvensjonell krig med flere teatre» og en ny «æra med rivalisering mellom stormakter», hvis hovedmål er å forhindre fremveksten av en rivaliserende supermakt og øke kontrollen over halvkoloniale og koloniale land, plyndringen fra imperialistene, spesielt rettet mot bøndene og deres jord, og å reorganisere sin globale militære struktur i et forsøk på å opprettholde sitt synkende hegemoni. Det er slutten på Pax Americana og tilbakekomsten av storstilt krig. De forbereder seg på tredje verdenskrig midt i stadig mer åpne og blodige kriger.

Siden Obama-administrasjonen har de yankee-herskende klassene implementert den såkalte «Pivot to Asia». En manøver som markerer formaliseringen av en utenrikspolitikk fokusert på å begrense fremveksten av det sosialimperialistiske Kina, og peker mot Stillehavet som hovedteateret for den interimperialistiske striden. Men yankeenes militære strategi støter på konkrete begrensninger pålagt av sine interne motsetninger. Den fullstendige militære og politiske fiaskoen i Irak og Afghanistan, som etter flere tiår med aggresjon i skam har blitt fordrevet uten å oppfylle sine strategiske mål, uten å oppnå den stabiliteten som kreves for plyndring i regionen og som er nødvendig for overføring av yankee-militærstyrker til andre områder av kloden, og som heller ikke har smidd lakeier med tilstrekkelig stabilitet og underkastelse til å tjene som en bastion for deres dominans i regionen. Den heroiske offensiven i den palestinske nasjonale frigjøringskrigen slo brilliant et slag mot imperialismens og reaksjonens planer i regionen; «Abraham-planen», normaliseringsplanen og den økende isolasjonen av den palestinske saken før 7. oktober 2023 har snudd til en økende isolasjon av Israel, til en kraftig antiimperialistisk bevegelse som truer med å bringe krigen hjem, noe som demonstreres av de modige attentatene på tjenestemenn ved den sionistiske ambassaden i USA og de kamplystne mobiliseringene i de store imperialistiske metropolene.

Den palestinske nasjonale motstanden, til tross for at den ikke har proletarisk ledelse, som er en uunnværlig betingelse for fullstendig seier – det vil si å omdanne seg til revolusjon – har styrket sin enhet i behovet for å føre kampen mot den sionistiske okkupasjonen til slutten, og avvist krav om fred og forsoning, og den uhyggelige rollen som marionetten Abbas og hans nå spøkelsesaktige palestinske selvstyrmyndighet spiller. Selv om Israel har forsøkt å påtvinge sin vilje gjennom sin våpenoverlegenhet, med massive massakrer, geriljamotstand og politisk og moralsk krigføring, er den palestinske nasjonale motstanden drevet av en sak som missiler ikke kan utrydde, og den er den store seierherren i denne kampen. Krigen raser videre, og det er den langvarige krigen som tjener folkets krefter og vil muliggjøre oppfyllelsen av behovet som den palestinske revolusjonen krever med blodet som er gitt i overflod: Palestinas Kommunistiske Parti.

I Europa påpeker de reaksjonære kreftenes høyeste militære kadrer skarpt: «Fredsdividenden», som oppmuntret mange NATO-allierte til å redusere forsvarsutgiftene sine etter slutten av den kalde krigen, er over. Vi må akseptere at allierte kampstyrker må være klare til å «kjempe i kveld» for å forsvare hver tomme av NATO-territorium. (…) Alliansen må nå forberede seg på storstilte kampoperasjoner (LSCO) mot jevnaldrende motstandere, en radikal endring fra motopprørs- og stabilitetsoperasjonene de siste to tiårene. For å oppnå dette er løsningen klar: NATO må forvandle seg til en selvforsynt krigsmaskin styrt av et klart prinsipp: «Masse må møtes med masse.» USA søker å eksternalisere kostnaden. Det vil handle ved å sørge for kommando, kontroll og avansert teknologi, mens de europeiske allierte vil sørge for strids «massen», og også anvende «splitt og hersk»-prinsippet med sikte på å sette Tyskland og Frankrike opp mot Russland, og på den annen side skille Russland fra Kina. Midt i samarbeidet og konkurransen presser yankee-imperialisten og de europeiske imperialistene fremover med den største militariseringen av samfunnet, legger kostnadene for militariseringen på folket og verver dem som kanonføde for en fremtidig militær konfrontasjon på det gamle kontinentet.

På den hjemlige og «baktroppen»-fronten til den hegemoniske makten, den såkalte «vestlige halvkule», avslører USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi anvendelsen av «Trump-korollaret» på den beryktede Monroe-doktrinen, og kunngjør en «justering av militær tilstedeværelse» på halvkulen for å motvirke migrasjon, narkotikahandel og innflytelse fra rivalmakter, og autoriserer «bruk av dødelig makt». Dette er den politiske, økonomiske og militære okkupasjonen av Latin-Amerika, med strukturering av et system av militærbaser som søker å sikre Latin-Amerika som den strategiske basen for sin globale dominans og forsøker å begrense folkelig opprør og avverge revolusjon på kontinentet og i sin egen bakgård. Imidlertid ville den største aggresjonen mot de undertrykte folkene i Latin-Amerika ha politiske implikasjoner over hele kontinentet, og vifte med flammene til den nye demokratiske revolusjonen med medvinden av massiv antiimperialistisk mobilisering. USA har aldri vært i stand til å løse motsetningen mellom sine råtne interesser som en imperialistisk slakter og interessene til sitt eget folk, en motsetning som vokser i forhold til den økte aggresjonen mot verdens folk, og som manifesterer seg i en stadig mer energisk revolusjonær og kommunistisk bevegelse i dets egen mage.

Imperialismens logikk adlyder den vitenskapelige historiske loven som formann Mao Tsetung påpekte: «Hisse opp uro, mislykkes, hisse opp uro igjen, mislykkes igjen … til ruin: dette er imperialistenes og alle verdens reaksjonæres logikk.» I dag planlegger den sin endelige feiing av jordens overflate, intensiverer den interimperialistiske kampen for deling av byttet, de undertrykte nasjonene og folkene, og forbereder seg til den tredje verdenskrig midt i stadig mer åpne og blodige kriger; som enten vil gi næring til den proletariske verdensrevolusjonen eller bli avverget av den.

Folkets høyde: nye revolusjonære stormer brygger opp

Over hele verden er massene i bevegelse og reiser seg i opprør. Denne revolusjonære strømmen går gjennom hele spekteret av bevissthet og organisering: fra spontane utbrudd, gjennom kamper med høyere former for bevissthet og organisering, til den ustoppelige fremgangen i dannelsen av dens proletariske fortropp: De kommunistiske partiene og folkekrigene, røde fyrtårn som lyser opp veien til kommunisme.

I år styrtet folkelig sinne i Nepal den reaksjonære presidenten KP Sharma Oli, satte fyr på parlamentet og husene herskerne, inkludert revisjonisten Prachanda, hvis svik mot folkekrigen ikke har blitt glemt. Denne handlingen demonstrerte massenes latente makt og det presserende behovet for å vende tilbake til folkekrigens vei som den eneste sanne utvei. I år er de kraftige opprørene i Bangladesh i mai, Ecuador i oktober, Filippinene og Indonesia i september og oktober, og kampene som sprer seg over Afrika, uttrykk for denne samme kraften og generaliseringen av folkelige opprør over hele verden.

Den antiimperialistiske bevegelsen vokser og styrker seg på global skala, viser en stadig mer kamplysten karakter og tar skritt mot sin organisering. Løslatelsen av krigeren Georges Ibrahim Abdallah etter 41 år i franske fangehull er en viktig seier, oppnådd etter flere tiår med vedvarende kamp og internasjonal mobilisering av revolusjonære krefter. Generalstreiken i Italia 22. september, som lammet landet i solidaritet med Palestina, er et annet overbevisende eksempel på fremskrittene i antiimperialistisk bevissthet. Nye antiimperialistiske initiativer dukker opp og utvikler seg, om enn fortsatt i sin spede begynnelse, og driver en mektig internasjonal antiimperialistisk bevegelse.

I hjertet av de imperialistiske beistene fortsetter klassekampen uforminsket. I det sosialimperialistiske Kina skjerpes motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet, og manifesterer seg i en ny bølge av arbeiderprotester. Frankrike var nok en gang åsted for kampdager mot innstrammingstiltak, mens gatene i Los Angeles i USA var fylt med skyttergraver i kampen mot reaksjonær anti-innvandringspolitikk.

I år, til tross for en massiv kampanje – mer enn 1100 luftangrep, to hangarskip, B-2-bombefly – påførte houthiene betydelig skade: de skjøt ned syv MQ-9-droner (verdt 30 millioner dollar hver), satte toppmoderne jagerfly i fare og tvang frem driftskostnader på over 1 milliard dollar på 30 dager. Amerikanske rådgivere advarte om at en fortsettelse av operasjonen kompromitterte den militære beredskapen i det prioriterte Stillehavsteatret, og Trump ble tvunget til å trekke seg tilbake og erklærte en falsk seier, mens houthiene erklærte sin seier og satte i gang et ydmykende missilangrep på Israels flyplass.

Men det er på Palestinas heroiske jord at den amerikanske imperialismens og dens sionistiske lakei blir fullt avslørt. Dens mest brutale «harde makt» krasjer mot et folks jernvilje. Israel, den amerikanske angrepshunden, har forårsaket enestående ødeleggelser, med mer enn 70 000 martyrer som vanner den palestinske jorden med sitt blod. Den har imidlertid ikke klart å beseire eller splitte den palestinske nasjonale motstandsfronten, og den har heller ikke klart å splitte de palestinske væpnede styrkene fra dens heroiske folk som gjør motstand og, som en krigshandling, nekter å forlate landet sitt til tross for hungersnød og avskyelig folkemord. Motstanden har fått røtter i massenes hjerter, noe som demonstreres av undersøkelsen fra Palestinian Center for Political Research, som viser en økning i støtten til palestinske motstandsorganisasjoner.

I Brasil spirer og utvider bondekrigen seg, og setter fattige bønder, urfolk og quilomboler opp mot paramilitære latifundio. Denne kampen, som har en tendens til å anta større proporsjoner, peker mot den agrariske revolusjonen som et konkret grunnlag for den fremtidige utviklingen av folkekrigen. I mellomtiden utvikler folkekrigene ledet av marxist-leninist-maoistiske partier i India, Peru, Tyrkia og Filippinene seg i en kompleks situasjon, der de beseirer påfølgende kontrarevolusjonære omringinger og holder banneret høyt olkekrigen.

De undertrykte folkene og nasjonene viser at de er sentrum for den proletariske verdensrevolusjonen, et uttrykk for den viktigste motsetningen, den mellom imperialismen og de undertrykte folkene og nasjonene. Den heroiske palestinske nasjonale motstanden og utholdenheten i folkekrigene uttrykker tydelig de to kreftene i verdensrevolusjonen: den nasjonale frigjøringskampen og den internasjonale proletariske bevegelsen. Den endelige seieren over imperialismen og fremrykket, gjennom nye demokratiske revolusjoner, sosialistiske revolusjoner og proletariske kulturrevolusjoner, mot gyllen kommunisme avhenger av sammensmeltingen av disse to strømmene.

Opportunisme og revisjonisme: den nødvendige kampen mot likvidasjonisme og kapitulasjonisme er legemliggjort

Reformister og revisjonister er de essensielle støttespillerne og allierte av imperialismen og de reaksjonære.

De forsøker å omdanne det internasjonale proletariatets og de undertrykte folkenes akkumulerte raseri mot det reaksjonære systemet til kampmetoder innenfor systemet, og de streber intenst etter å sikre at reaksjonærene kan gjenopprette sin egen eksistens på en måte som er passende for omstendighetene.

Som en oppskrift fungerer den opportunistiske «falske venstresiden» i Latin-Amerika som en sikkerhetsventil for imperialismen, storborgerskapet og godseierne. De etablerer reaksjonære regjeringer som styrer i forsoning med folkets svorne fiender, fremmer kapitulasjon og desorganisering, presser på for byråkratisk kapitalisme og prosjekter underordnet imperialistene og godseierne, og baner faktisk vei for tilbakekomsten av den såkalte «ytterste høyre». I Chile kanaliserte Gabriel Boric den revolusjonære energien fra det sosiale opprøret inn i en konstitusjonell prosess som hadde som mål å perfeksjonere den gamle staten, bare for deretter å implementere storborgerskapets økonomiske agenda, og dermed bane vei for en styrket tilbakekomst av den såkalte «ytterste høyre» som åpent forsvarer Pinochets diktatur. Forsoningsprosessen til Kurdistans arbeiderparti (PKK) til fordel for den tyrkiske staten, der de gjentok sine åpne angrep på marxismen og sin villedende selverklærte «demokratiske konføderalisme», førte til en forhandlingsprosess med elementer av kapitulasjon: selvoppløsning, ensidig våpenhvile og symbolsk ødeleggelse av våpen, der de tryglet om en umulig fred fra et fascistisk tyrkisk regime som bare svarer med større undertrykkelse og hån. Denne saken demonstrerer på en blodig måte at det å gi avkall på den væpnede kampen og legge ned våpnene er en direkte vei til nederlag, svik og likvidering av den nasjonale frigjøringskampen.

Mens imperialismen angriper utenfra, forgifter dens representant i proletariatets organisasjoner, revisjonismen, innenfra, og fungerer som en femtekolonne innenfor de revolusjonære rekkene selv og innenfor klassens fortropp, kommunistpartiet. Kampen som føres innenfor Indias kommunistiske parti (maoistisk) er et avgjørende og lærerikt eksempel. Den revisjonistiske klikken Sonu og Satish, som fulgte Balrajs likvidatoristiske linje, fungerte som en reaksjonær kraft innenfor bevegelsen. De propagerte åpent for kapitulasjonsposisjoner som benektet veien til en langvarig folkekrig i India, stilte spørsmål ved linjen til en ny demokratisk revolusjon ved å benekte Indias semi-føydale karakter, og angrep partiledelsen som «venstreorientert» og «militaristisk» og benektet den nye demokratiske revolusjonen og veien til folkekrig. Som fordømt av CPI (maoist), opererte disse revisjonistene med full støtte fra reaksjonen. Det heroiske offeret til kamerat Basavaraj og andre medlemmer av sentralkomiteen var også et avgjørende slag mot denne kapitulasjonsaktige og forræderske linjen.

Derfor er kampen mot imperialismen uatskillelig og uløselig fra kampen mot revisjonisme. Etter hvert som motsetningen mellom revolusjon og kontrarevolusjon skjerpes, blir den ideologiske kampen mer heftig, nødvendig og blodig. Opportunister og revisjonister er kontrarevolusjonens mest raffinerte våpen. Å intensivere den ideologiske kampen og tydelig avgrense marxismen-leninismen-maoismen fra revisjonismen, avgrense veien til folkekrig og revolusjonær krig mot veien til kapitulasjon og likvidering er presserende oppgaver. Bare ved å utdype tolinjekampen kan den internasjonale kommunistiske bevegelsen utvikle og motsette seg vår offensiv mot den kontrarevolusjonære offensiven til imperialismen, reaksjonen og revisjonismen.

Bevæpn oss selv og bevæpn massene med det strategiske konseptet: Imperialistene og alle reaksjonære er papirtigre

Den internasjonale proletariske bevegelsen og den nasjonale frigjøringsbevegelsen lider fortsatt av relativ spredning og et lavt organiseringsnivå av folkemassene og av oppbyggingen av deres fortropp, som også fortsatt lider av revisjonismens vedvarende innflytelse. I flere og flere land dannes nye organisasjoner som kjemper for å danne fortroppspartiet og slutter seg til IKBs rekker. Selv om de subjektive kreftene for revolusjonen fortsatt er relativt svake og små, har proletariatet sitt mektigste våpen, marxismen-leninismen-maoismen, med fortroppsorganisasjoner under dannelse og i maktkamp, ​​i de heroiske folkekrigene, og derfor kan de, midt i en periode med stor utvikling av den revolusjonære situasjonen, avansere med stormskritt.

Strategisk sett, med tanke på helheten, må revolusjonære forakte fienden, våge å kjempe mot ham og våge å vinne; samtidig, taktisk, med tanke på hver del i seg selv og i hver konkret kamp, ​​må de ta fienden på alvor, søke å isolere og utslette fienden steg for steg. Denne tesen er et grunnleggende strategisk konsept for det revolusjonære folket. Å gå fra en liten og relativt svak styrke til en sterk styrke er bare mulig i en langvarig kampprosess, midt i en trinnvis utslettelse av fienden, og det er bare mulig med en sterk ideologisk styrke å gå i kamp og konfrontere en fiende som mangedobler og forverrer sine svakheter etter hvert som den også blir mer uhyrlig og grusom. Det er kommunistenes oppgave å ideologisk bevæpne proletariatet og vårt folk med denne visdommen, å styrke deres tillit til seier og til behovet for å våge å kjempe og våge å vinne.

Denne situasjonen bekrefter ikke bare at de objektive betingelsene for revolusjon modnes dag for dag, men enda viktigere, den stiller en stor oppgave foran oss. Lenin la grunnlaget for strategien for verdensrevolusjon for å undergrave imperialismen, og forente den nasjonale frigjøringskampen med den internasjonale proletariske bevegelsens kamp. I dag har alle kommunister, forent under marxismen-leninismen-maoismens fane, det historiske ansvaret for å ta opp og utvikle denne strategien under dagens konkrete forhold. Det sentrale problemet med de subjektive kreftene blir det presserende behovet for dagens kommunister å bygge de tre revolusjonens instrumenter: det kommunistiske partiet, den revolusjonære hæren og enhetsfronten. Og blant disse er den viktigste og avgjørende oppgaven å bygge og styrke det marxistisk-leninistisk-maoistiske kommunistiske partiet, i kamp på liv og død med revisjonismen, og i stand til å lede og forene den nasjonale frigjøringskampen med kampen til den internasjonale proletariske bevegelsen.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen og Internasjonalt Kommunistisk Forbund

Under disse nåværende omstendighetene er IKFs rolle og betydning tydelig. Det internasjonale proletariatets og verdens undertrykte folks behov for lederskap av MLM-partiene er avgjørende både nasjonalt og internasjonalt. Nye generasjoner av revolusjonære i alle verdenshjørner fyller rekkene i den internasjonale proletariske hæren og driver frem en gjenopplivet internasjonal kommunistisk bevegelse, hvor en seksjon har trådt frem for å danne Internasjonalt Kommunistisk Forbund.

IKF tok et historisk skritt mot å skape en samlet internasjonal styrke for å tjene den proletariske verdensrevolusjonen. Etableringen som et ledende sentrum, basert på forsvaret av de ideologiske, politiske og organisatoriske prinsippene til MLM, på demokratisk sentralisme, var ikke bare overvinnelsen av RIMs forsvinning, men den største bragden i kommunistenes kamp for gjenforening de siste fem tiårene. Dette store spranget fremover var et resultat av fremveksten av tolinjekampen i årene og tiårene før grunnleggelsen, som etablerte en klar grense mellom marxisme og revisjonisme, der proletariatet oppnådde enhet basert på forsvaret av tre grunnleggende akser: forsvaret av marxismen-leninismen-maoismen, kampen mot revisjonismen og for den proletariske verdensrevolusjonen.

IKF vant seire i disse tre årene og befester et maoistisk lederskap i IKB som skaper gunstige betingelser for utviklingen av den organiserte tolinjekampen. Den brakte frøet til marxismen-leninismen-maoismen til nye hjørner av planeten, støttet dannelsen av kommunistiske partier, hjalp unge partier med å modnes og styrke sine bånd med massene, bidro til utviklingen av den antiimperialistiske kampen og gikk inn for å heve antiimperialistisk organisering; det vil si at den tjente utviklingen av revolusjonens subjektive krefter og til å opprettholde, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen.

Dette historiske skrittet er fortsatt ufullstendig. Den røde fanen «Foren dere under maoismen!» er det kraftige slagordet som må veilede kampen for gjenforeningen av hele den internasjonale kommunistbevegelsen, for å feie bort revisjonismen og innføre marxismen-leninismen-maoismen. Formann Mao lærte oss at loven om motsetningenes enhet er den indre motoren for utviklingen av alle ting og fenomener, og det er derfor vi støtter aktiv ideologisk kamp, i ånden av enhet-kamp-enhet. I denne sammenhengen er de nåværende uenighetene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen av stor betydning. De omfatter de grunnleggende problemene i revolusjonen i dag, og det er derfor IKF må lansere en ny offensiv i tolinjekampen innenfor IKB.

IKF tar på seg oppgaven med å bidra til å utvikle kampen mellom marxisme og revisjonisme, mellom venstre og høyre, bredere og dypere for å feie bort, bit for bit, den gigantiske søppelhaugen som er samlet opp av vekten av kontrarevolusjonen, av revisjonismens virkning og all opportunisme på den internasjonale proletariske bevegelsen. Uten dette er det umulig for proletariatet å lansere en mektig internasjonal antiimperialistisk bevegelse. Denne kampen er samtidig den nødvendige betingelsen for å bevæpne proletariatet for de nye historiske utfordringene.

Kommunistenes enhet på internasjonalt nivå er en kompleks, vanskelig, men stor oppgave! Foreningen av kommunister over hele verden er avgjørende for å forhindre imperialistisk verdenskrig, eller, hvis den blir påtvunget, å kjempe mot den med revolusjonær krig. Kommunistenes internasjonale enhet er nødvendig for å skille marxismen fra revisjonismen, for å forene oss under marxisme-leninisme-maoismens ideologiske og praktiske linje, slik at maoismen blir den proletariske verdensrevolusjonens kommando og veileder. Kommunistenes internasjonale enhet er avgjørende for å slå sammen den nasjonale frigjøringsbevegelsen og den internasjonale proletariske bevegelsen under proletariatets hegemoni og for å gjøre et sprang i samsvaret mellom graden av utvikling og dannelse av revolusjonens subjektive krefter og de objektive forholdene. Som den store Lenin viste oss ved å samle den lille og relativt svake internasjonale kommunistiske bevegelsen i Zimmerwald, for å forberede de subjektive kreftene på kampene som lå foran oss og for å bryte med opportunismen og sjåvinismen til den andre internasjonalen, eller som den store Stalin gjorde på 1930-tallet ved å tilkalle krefter som også var relativt svake og små for å akselerere forberedelsene til de heroiske krigene som fulgte på 1940-tallet. Under disse objektive og subjektive forholdene i verdenssituasjonen er det mer enn noen gang på dagsordenen og en presserende og grunnleggende nødvendighet, som tjener utviklingen av subjektive krefter og en forutsetning for at de skal utvikle seg i store sprang, slik de objektive forholdene i verden tillater det. Den eneste veien for proletariatet, massene og de undertrykte folkene er kamp, og det mektigste verktøyet er organisering. Organiseringen i hvert land av kommunistpartier som forbereder eller utvikler revolusjonære kriger, folkekriger. Proletariatets internasjonale organisering, for å forene, del for del, hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen under marxismen-leninismen-maoismen.

26. desember 2025

Internasjonalt Kommunistisk Forbund