Grønland: Imperialistisk konkurranse

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Våre finske kamerater i Punalippu har skrevet en omfattende artikkel om imperialismens interesse i Grønland og den historiske bakgrunnen for gnisningene vi nå ser mellom USA og Europa. Artikkelen har blitt oversatt i sin helhet, og dermed er eventuelle feil i oversettelsen våres.

Konkurranse fra Grønland

«Frykten for Trump har nå rammet Europa hardt», lyder overskriften på Yles analyse.

«På bare én uke har Trump satt i gang en ny verdensorden», er vurderingen i innledningen til HS’ essay.

Ordet «imperialisme» dukker opp ukentlig i den finske borgerlige pressen, ikke bare i forbindelse med Russland, men nå også i forbindelse med USA. I denne artikkelen vurderer vi den aktuelle saken om Grønland for å forsvare den marxistiske forståelsen av imperialisme og for å tjene kampen mot imperialisme, spesielt finsk imperialisme. Vi angriper særlig holdningene som dyrkes i den borgerlige media, som pynter på imperialismen for å selge reformisme og parlamentarisk kretinisme.

Grusomt dansk styre på Grønland

I sitt verk Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium (1916) argumenterer Lenin for at verden allerede ved begynnelsen av den imperialistiske æra var delt mellom imperialistmaktene, og at denne æra nå er preget av en kamp mellom disse maktene om å dele verden på nytt, «dvs. en overgang fra én ‘besitter’ til en annen, men ikke om å ta herreløst land “i besittelse»». Det er uakseptabelt å glemme dette, da det fører til glorifisering av dansk imperialisme, som det danske revolusjonære tidsskriftet Røde Fane har påpekt. Det sier seg selv at de finske borgerlige mediene fremstiller Danmark som en «god hersker» for Grønland, som kanskje har gjort Grønland urett i sin historie, men som i dag er dets beste venn.

Danmark er en grusom kolonimakt. Man trenger bare å tenke på den danske regjeringens tvangssteriliseringkampanje på Grønland på 1960- og 1970-tallet. Kampanjen ble gjennomført på et tidspunkt da Grønland ikke lenger var en direkte koloni av Danmark, men i perioden mellom 1953 og 1979 da det var Grønlands amt, en «fullt autonom provins». Selv om tvangssteriliseringen offisielt ble avsluttet i 1974, fortsatte den uoffisielt til tidlig på 1990-tallet. Men selv etter det blitt avdekket nye tilfeller. Noen går så langt tilbake som til 2018 – bare ett år før Trump først uttrykte ønske om å kjøpe Grønland. Selv om tvangssterilisering har blitt rapportert i finsk presse, har dekningen utelukkende vært basert på danske kilder. Det er klart at da den danske regjeringen ble tvunget til å erkjenne problemet, ønsket den å holde «strategisk kommunikasjon» (propaganda) i egne hender. De finske mediemonopolene har villig gått med på dette. Det er vanskelig å finne noen omtale av tvangssteriliseringene som ble utført på 2000-tallet i finsk presse. Det samme gjelder det faktum at tvangssterilisering oppfyller kriteriene for folkemord (massemord i juridisk forstand). Den danske revolusjonære publikasjonen Socialistisk Revolution har påpekt at målet med tvangssteriliseringskampanjen var å støtte «moderniseringen av Grønland». Dette er en talende påminnelse om hva som skjer når imperialister snakker om «modernisering», «utvikling» osv.

Vi kan også nevne tvangsflyttingene som ble gjennomført av danske myndigheter. Et av de mest kjente og omfattende tilfellene var landsbyen Qullissat. Området hadde tidligere vært hjemsted for tradisjonelle inuittiske bosetninger, men i 1924 etablerte Danmark en landsby der da det ble oppdaget kull. Landsbyen vokste til å bli Grønlands tredje største samfunn og ble et kulturelt sentrum hvor Grønlands første fagforening ble etablert. Landsbyen hadde også et fotballag som vant det grønlandske mesterskapet. Men så sluttet gruven å tjene nok penger, og alle innbyggerne ble kastet ut i 1972 – litt over halvparten flyttet «frivillig» (fordrevet av økonomiske årsaker), men Danmark bestemte seg for å tvangsflytte resten tusenvis av kilometer fra hjemmene sine. Et annet kjent eksempel på tvangsflytting er etableringen av Thule flybase. Hundrevis av inuitter ble tvunget til å flytte dit for å tjene amerikanske soldater da USA begynte å bygge basen i 1953. Røde Fane har anslått at gjentatte tvangsflyttinger har bidratt til at opptil en tredjedel av Grønlands befolkning bor i hovedstaden Nuuk. Tvangsforflytninger er et viktig trekk ved den grønlandske bondeproblematikken.

I sin kamp mot dansk styre krevde inuittene erstatning for tvangsflyttingen på 1990-tallet. Retten godkjente en liten erstatning til ofrene på betingelse av at de gikk med på å bruke betegnelsen «kalaallit», som er basert på navnet vikingene ga inuittene. «Kalaallit» er fortsatt det offisielle begrepet i Grønland i dag, selv om ordet stammer fra det gammelnorske skræling, som i moderne språk betyr «barbar» (islandsk) eller «svak» (dansk). På 1700-tallet dokumenterte den danske kolonialisten Paul Egede (sønn av kolonialisten Hans Egede) at inuittene brukte begrepet «inuit» om seg selv, men brukte begrepet «kalaallit» om danskerne, som de sa at de hadde fått fra vikingene. Påleggingen av begrepet «kalaallit» er en del av utslettelsen av en distinkt nasjonal identitet. Den samme politikken er også tydelig når det gjelder pass: Grønlandske pass angir fornærmende «dansk» som nasjonalitet (jf. Færøyske pass, som angir «færøysk» som nasjonalitet). Danskifiseringen er også tydelig i språkpolitikken, da dansk er påkrevd i sosial kommunikasjon, høyere utdanning, administrative oppgaver osv. og er et obligatorisk fag i Grønland fra første klasse og oppover.

Menneskerettighetsorganisasjonen Minority Rights Group erkjenner flere aktuelle problemer som inuittene på Grønland står overfor, som klimaendringer og sosiale problemer forårsaket av tvangsflytting. De påpeker at Grønlands BNP per innbygger er bare halvparten av Danmarks, og at mange inuitter er arbeidsledige. De nevner også subsidiene som Danmark betaler til Grønland (dansk: bloktilskud), som har blitt fremhevet i finske medier som bevis på Danmarks «nødvendighet» for Grønland. Organisasjonen uttaler lakonisk: «Danske subsidier er nødvendige for å kjøpe danske produkter og betale danskene som utfører fagarbeid.» Røde Fane kaller den sjåvinistiske ideen om nødvendigheten av dansk «hjelp» til inuittene for en hvit manns byrde. Den vedvarende strukturelle diskrimineringen og rasismen blir også fremhevet i en FN-rapport fra 2023. Den erkjenner blant annet at danskene har god tilgang til det grønlandske arbeidsmarkedet, men ikke omvendt.

Disse få observasjonene er nok til å vise at Danmark er en grusom imperialistisk herre over Grønland, ikke en velgjører. Den «utviklingen» Danmark tilbyr Grønland, innebærer utvikling av byråkratisk kapitalisme, en form for kapitalisme som er underordnet imperialismen og knyttet til semi-føydalisme, noe som strider mot nasjonens grunnleggende interesser. Ekte utvikling i Grønland krever derimot en demokratisk revolusjon som vil sette en stopper for imperialisme, halvføydalisme og byråkratisk kapitalisme. Røde Fane hevder at et av de unike trekkene ved denne revolusjonen i Grønland er at den finner sted i en situasjon hvor landet er i ferd med å bli omdannet fra en koloni til en halvkoloni. På den ene siden er denne utviklingen drevet av USA, som ønsker å isolere Grønland fra Danmark og dermed forvandle det fra en koloni til en halvkoloni. På den andre siden ønsker reaksjonære å gjøre Grønland til en halvkoloni for å motvirke øynasjonens voksende uavhengighetsbevegelse, som reiser seg i protest mot imperialismens økende innflytelse i landet og den stadig hardere konkurransen mellom imperialistmaktene om øya. Ingen av partiene i det grønlandske parlamentet er i stand til å lede Grønland ut av imperialismens åk, da de alle er bundet til imperialismen. De fleste av disse partiene har et moderparti i Danmark, og ett «uavhengighetsparti» er til og med åpent proamerikansk. Grønland kan bare sette sin lit til proletariatet, som gjennom sitt kommunistiske parti vil lede den demokratiske revolusjonen til seier i Grønland som en del av verdensrevolusjonen.

Konkurranse om finanskapital fra Grønland

Lenin lærer oss: «Vi opplever følgelig en særegen epoke i verdens kolonipolitikk som på det nøyeste er knyttet til ‘kapitalismens siste utviklingstrinn’, finanskapitalen.» Det er svært viktig å forstå at imperialismens økonomi og imperialismens politikk er ett og det samme og ikke kan skilles fra hverandre, slik vi nylig har påpekt i forbindelse med den ulovlige intervensjonen fra amerikansk imperialisme i Venezuela. Å skille dem fra hverandre bidrar bare til å opprettholde illusjonen om at ikke-imperialistisk politikk kan eksistere på imperialismens økonomiske grunnlag, samt Illusjoner om reformisme og parlamentarisk kretenisme som et gyldig alternativ til revolusjon. Det er åpenbart at de finske borgerlige mediene skiller mellom disse to sidene nettopp av denne grunn. Dette kommer for eksempel tydelig frem i hvordan de omtaler USA som imperialistisk og Danmark som en velgjører. Likevel har de ikke kunnet ignorere økonomiske spørsmål som Grønlands rike naturressurser, først og fremst sjeldne jordartsmetaller, olje og uran. Smeltingen av den nordlige iskappen som følge av klimaendringene avdekker ikke bare naturressursene som ligger skjult i jorden, men forkorter også handelsrutene. Nordøstpassasjen, som går langs den Sibirske kysten i Polhavet og forkorter sjøreisen mellom Europa og Asia med opptil 5000 kilometer, er allerede åpen fra juni til november og vil være åpen enda lenger etter hvert som klimaet blir varmere.

I denne artikkelen vil vi fokusere på sjeldne jordartsmetaller. Kinesisk sosialimperialisme kontrollerer mer enn to tredjedeler av utvinningen og nesten 90 % av foredlingen. USA sto for 12,3 % av utvinningen av sjeldne jordartsmetaller i 2023. Andre land med betydelig utvinning av sjeldne jordartsmetaller er Burma, Australia, Thailand og India. De største ikke-kinesiske selskapene kommer fra Australia. Sjeldne jordartsmetaller brukes i magneter (20–30 % av produksjonen av sjeldne jordartsmetaller), som katalysatorer i kjemiske prosesser (20–25 %), i metallforedling og metalllegeringer (15–20 %), i elektronikk (10–15 %), glass og polering (5–10 %) og andre steder (10–15 %), for eksempel i skjermer, medisin og militær teknologi. Den såkalte «grønne omstillingen» har ført til en betydelig økning i etterspørselen etter sjeldne jordartsmetaller de siste årene, da det er behov for kraftige magneter både i batterier til elbiler og i vindturbiner. Den fortsatte veksten innen forbrukerelektronikk har også drevet opp etterspørselen etter sjeldne jordartsmetaller, og smarttelefoner anslås å utgjøre opptil 8 % av etterspørselen etter sjeldne jordartsmetaller. I militære applikasjoner er sjeldne jordartsmetaller nødvendig, for eksempel i presisjonsstyrte systemer, og militært utstyr forbruker enorme mengder sjeldne jordartsmetaller. Sjeldne jordartsmetaller spiller en viktig rolle i forkant av teknologien på ulike felt, og etterspørselen etter dem anslås å vokse med mer enn 7 % per år. Mange sjeldne jordartsmetaller er for eksempel inkludert i EUs liste over kritiske elementer, og EU har en spesifikk strategi for dem.

Kinas nåværende monopol på produksjon av sjeldne jordartsmetaller utviklet seg under Dengs æra. Fram til 1980-tallet dominerte amerikanske, franske, tyske og japanske selskaper sektoren. Kineserne begynte å presse ut konkurrentene med lavere priser, og gradvis ble gruvedrift og foredling konsentrert i Kina. Da etterspørselen økte, begynte Kina, som ble medlem av WTO i 2001, å øke prisene på 2000-tallet, og som svar ble produksjonen gjenopptatt utenfor Kina, for eksempel ble Mount Pass-gruven gjenåpnet i California. Med den såkalte «globale finanskrisen» falt etterspørselen igjen, og Kina senket prisene og beholdt sin monopolstilling. Kina har også brukt sin monopolstilling i handelstvister: i 2010 mot Japan, i 2019 truet det USA, og i 2025 bestemte det seg for å innføre eksportrestriksjoner mot USA.

Kampen mot Kinas monopolstilling har motivert USAs politikk. Det er fortsatt ferskt i minnet at USA for mindre enn ett år siden tvang Ukraina til å undertegne en mineralavtale som gir USA tilgang til sjeldne jordartsmetaller og andre mineraler i Ukraina. Da vurderte vi at «det eneste dette vil føre til, er byråkratisk kapitalisme, som på ingen måte tjener fred eller gjenoppbygging i Ukraina». Sjeldne jordartsmetaller og andre mineraler har også blitt nevnt som en av årsakene bak Trumps uttalelser om Grønland. Røde Fane har studert Grønlands gruveindustri i 2024, altså før Trumps gjenvalg. De skriver:

«Det er ingen tilfeldighet at den aggressive eksporten av byråkratisk kapital fra USA og flere EU-land har intensivert seg akkurat nå. I takt med at hovedkonflikten i verden mellom imperialistlandene og de undertrykte landene intensiveres, gjør også konfliktene mellom imperialistene seg gjeldende. I sin prosess med gjensidige intriger og kamp mot kinesisk sosialimperialisme søker USAs imperialisme og imperialistene i ulike EU-land å oppnå uavhengighet fra kinesisk sosialimperialisme, som nå har monopol på sjeldne verdens jordmetaller (100 prosent av EUs sjeldne jordartsmetaller importeres fra Kina).»

Miljørisikoen ved gruvedrift og trusselen mot gruvearbeidernes helse er viktige årsaker til at denne industrien tradisjonelt har blitt eksportert til undertrykte nasjoner. Røde Fane påpeker hvor absurd det er å rettferdiggjøre Grønlands gruveindustri med behovet for en «grønn omstilling». Den virkelige årsaken er imperialistisk grådighet.

Det bør understrekes at interessen for Grønlands naturressurser ikke er eksklusiv for Trump, men er et spørsmål som ligger den amerikanske administrasjonen nær hjertet, uavhengig av hvem som sitter ved makten, og at flere andre imperialistiske makter også er interessert. Allerede i 2012 lød overskriftene: «EU kjemper for å ta igjen Kina i gullrushet etter Grønlands sjeldne jordartsmetaller». En EU-kilde beskriver til og med i artikkelen at «vi er i krig med Kina». I oktober 2025 skrev forskere at «England går inn i et overfylt felt når USA og EU konkurrerer med Kina om tilgang til Grønlands sjeldne jordmetaller». I november 2025 antydet Grønlands statsminister at Kina ville bli ekskludert fra Grønlands gruveprosjekter. Den imperialistiske konkurransen om Grønlands mineralressurser er reell og blodig, og involverer ikke bare Trumps trusler og «konvensjonelle» økonomiske våpen, men også et bredt spekter av juridiske våpen: miljøkriterier og, spesielt, uranproblematikken. Sjeldne jordartsmetaller finnes vanligvis i forbindelse med uran, og ett gruveprosjekt på Grønland er allerede blitt stengt på grunn av høye urankonsentrasjoner. Selv om blinde Reetta kan se den harde konkurransen om Grønland, klarte Yle å grave frem en professor fra under isen i Arktis som sier at dette ikke er tilfelle.

Når man erkjenner den harde konkurransen om Grønland, er det lett å forstå hvorfor Trump har truet med å bruke militærmakt for å erobre Grønland. Lenin skriver: «Kapitaleksportens interesser stimulerer like ens til erobring av kolonier; for på kolonimarkedene kan en lettere holde konkurrentene borte, sikre seg den eller den levering, befeste passende “forbindelser” osv., når en bruker monopolistiske metoder (og stundom er det bare mulig på denne måten). » Det har blitt hevdet at Trump kunne oppnå alt ved å forhandle pent og slutte å lage oppstyr. Utvilsomt kan USA oppnå mye gjennom forhandlinger. Lenin forteller oss: «Finanskapitalen er en så betydelig, en kan vel si, en så avgjørende makt i alle økonomiske og internasjonale forhold, at den er i stand til å legge under seg og faktisk også legger under seg, land som politisk er fullstendig uavhengige; vi skal snart se eksempler på det.» Selv i dag er nyhetene fulle av slike eksempler. Men, fortsetter Lenin, «selvsagt har finanskapitalen de behageligste og største fordeler av en slik underkastelse som er ledsaget av tap av den politiske uavhengighet for de undertvungne land og folk.» Argumentet om at Trump bør slutte med sin trassige holdning og sette seg ved forhandlingsbordet som en sivilisert gentleman, er ikke annet enn en hvitvasking av imperialismen for å selge reformisme og parlamentarisk kretinsisme. Lenin argumenterer:

«Riktignok prøver borgerlige reformpolitikere, deriblant især våre dagers kautskyanere, å avsvekke betydningen av den slags kjensgjerninger ved å vise til at en “ville kunne” få råstoffene på det frie marked uten «kostbar og farlig» kolonipolitikk, og at en “ville kunne” øke tilbudet av råstoffer veldig “simpelthen” ved å bedre vilkårene for jordbruket i alminnelighet. Men slike henvisninger blir bare forsvarstaler for imperialismen, en skjønnmaling av den; for de beror på at en overser den viktigste særegenhet ved den nyeste kapitalisme: monopolene. Det frie markedet blir mer og mer en saga blott, monopolistiske syndikater og truster innsnevrer dets område dag for dag; derimot vil den «enkle» bedring av landbrukets vilkår krever bedring av massenes kår, forhøyelse av lønningene og minskning av profitten. Men hvor eksisterer truster so, virkelig kan bedre massenes kår istedenfor å erobre kolonier, andre stater enn i søtladne reformpolitikeres fantasi?»

Formann Mao har uttrykt dette svært kortfattet: «Når vi sier at ‘imperialismen er grusom’, mener vi at dens natur ikke vil endre seg, at imperialistene ikke vil legge ned slakterknivene sine, at de ikke vil bli buddhaer før de blir ødelagt.»

Dette skyldes at imperialismen er monopolkapitalisme. Denne grunnleggende sannheten må forstås godt. Lenin lærer oss:

«Det grunnleggende kjennetegn på den nyeste kapitalisme er det herredømme som storindustriherrenes monopolsammenslutninger utøver. Slike monopoler er mest stabile når alle råstoff er samlet på én hånd, og vi har sett hvor iherdig de internasjonale kapitalistsammensluttninger strever etter å gjøre enhver konkurranse umulig for motstanderen, etter å kjøpe opp jernmalmforekomster, oljekilder osv. Ene og alene kolonibesittelsen garanterer monopolenes suksess overfor alle tilfeldigheter i kampen mot motstanderen – også mot den tilfeldighet at motstanderen skulle finne på å forsvare seg med en lov om statsmonopol. Jo mer utviklet kapitalismen er, og jo mer følelig råstoffmangelen er, jo mer akutt konkurransen og jakten etter råstoffkilder i hele verden er, dess mer fortvilt blir kampen om å skaffe seg kolonier.»

Disse ordene beskriver situasjonen i Grønland med knivskarp presisjon.

Århundrer med Yankee-imperialistisk interesse for Grønland

Den finske pressen har vært full av Trumps uttalelser, men det er vanskelig å finne artikler som gir bakgrunnsinformasjon om USAs tidligere forsøk på å kjøpe og okkupere Grønland. Det finnes i så fall historiske anekdoter som den i YLE-artikkelen.

Den amerikanske regjeringen forhandlet først om kjøp av Grønland (og Island, som også tilhørte Danmark på den tiden) i 1867, under monopolkapitalismens æra. På den tiden var USA interessert i øyenes naturressurser. Prosjektet strandet fordi det ikke fikk støtte i den amerikanske kongressen.

Grønlandsproblematikken begynte å dukke opp igjen ved århundreskiftet, da kapitalismen utviklet seg til imperialisme. Det ble viktig for Danmark å sikre sin suverenitet over Grønland da Norge, som hadde fått uavhengighet i 1905, begynte å gjøre krav på Øst-Grønland, som det kalte «Erik den Rødes land». Under første verdenskrig forsøkte USA å kjøpe Danmarks Vestindia (nå De amerikanske Jomfruøyene), noe som allerede hadde vært diskutert på 1860-tallet. De to spørsmålene endte opp med å bli knyttet sammen. I 1916 undertegnet USA en avtale med Danmark som anerkjente Danmarks suverenitet over hele Grønland, og året etter kjøpte USA Danmarks Vestindia. På overflaten ser det ut til at USA, ved å støtte dansk suverenitet over Grønland, avvek fra Monroe-doktrinen, som proklamerte USAs suverenitet over hele den vestlige halvkule. I 1919 søkte Danmark bredere internasjonal anerkjennelse av sin suverenitet over hele Grønland. England, som fryktet at USA ville ha krav på Grønland, krevde fortrinnsrett til Grønland som en betingelse for sin anerkjennelse. USA avviste dette og formulerte i samsvar med Monroe-doktrinen nok en gang sin holdning, som utelukket krav fra tredjeland på Grønland: «Den amerikanske regjeringen er ikke tilbøyelig til å anerkjenne noen fortrinnsrett til dette territoriet fra noen tredjelands regjering, skulle den danske regjeringen ønske å gi avkall på det, og forbeholder seg derfor retten til å vurdere sin holdning dersom et konkret forslag om en slik overføring skulle bli fremmet.» USAs pro-Danmark og anti-England holdning er lett å forstå når vi husker Lenins observasjon om at «småstater beholder som regel sine kolonier takket være den omstendighet at det er interessemotsigelser, rivninger osv. mellom stormaktene, som hindrer dem i å bli enige om delingen av byttet». Poenget var at Danmark ikke utgjorde noen trussel mot USAs voksende hegemoni på den vestlige halvkule, mens det britiske imperiet, som fortsatt var på sitt høyeste, helt klart gjorde det. Til slutt, i 1933, ble Danmarks eksklusive rettigheter til Grønland bekreftet i henhold til folkeretten.

Andre verdenskrig markerte et vendepunkt for Grønland. Tyskland okkuperte Danmark i april 1940, og England begynte å planlegge å okkupere Grønland, men USA, i tråd med sin tidligere holdning, motsatte seg dette sterkt. Danmark ble frigjort i mai 1945, men amerikanske tropper ble værende på Grønland mot danskenes vilje, som tydeligvis ikke hadde noen mulighet til å beordre USA til å forlate landet. Ved slutten av andre verdenskrig anså de amerikanske væpnede styrkene Grønland som en militær nødvendighet. I 1947 minnet det amerikanske magasinet Time om USAs drømmer om å kjøpe Grønland og uttalte at «Grønlands 800 000 kvadratmil gjør det til verdens største øy og et stasjonært hangarskip». Det gikk rykter om at USA ønsket å kjøpe Grønland, men dette ble ikke bekreftet før i 1991, da relevante danske dokumenter ble offentliggjort. Den fortsatte amerikanske okkupasjonen av Grønland var en av grunnene til at Danmark ble grunnleggermedlem av NATO, da landet mente at det som et lite land ville ha nytte av multilaterale NATO-forhandlinger med USA, som hadde steget til supermaktstatus. Det mente også at NATO-medlemskapet ville dempe trusselen fra Sovjetunionen, som det anså å være forårsaket av den amerikanske okkupasjonen av Grønland.

I 1951 undertegnet USA og Danmark en ny avtale som garanterte USA retten til å forbli i Grønland og etablere nye militærbaser. En BBC-artikkel fra januar 2025, som siterer en dansk forsker, anslår at avtalen ga Danmark grunnleggende suverenitet over Grønland, men i praksis ga USA alt det ønsket. Forskeren oppsummerer det synet som fremdeles råder i den grønlandske administrasjonen: «De vet at USA aldri vil forlate øya.» En annen dansk forsker har uttalt at det under den kalde krigen «var en klar forskjell mellom fakta og fiksjon når det gjaldt å definere suverenitet», noe som betyr at Danmark på papiret var suverent i Grønland, men i virkeligheten var det USA. Den virkelige situasjonen gjenspeiles godt i spørsmålet om atomvåpen. I 1957 bestemte Danmark at atomvåpen ikke skulle være tillatt på sitt territorium i fredstid. Denne politikken ble brutt i 1968 da et amerikansk B-52-bombefly styrtet i havet utenfor Grønland med en last hydrogenbomber under Thule-flyulykken. I 1995 ble det avslørt at Danmark hadde gitt USA tillatelse til å bruke atomvåpen på Grønland, noe som forårsaket en skandale i Danmark. Den amerikanske regjeringen vurderte riktig at USA hadde rett til å «gjøre bokstavelig talt nesten hva de ville på Grønland».

Den amerikanske okkupasjonen av Grønland under den kalde krigen var massiv. På sitt høyeste (tidlig på 1960-tallet) hadde Thule flybase, bygget i 1953, nesten 10 000 amerikanske soldater stasjonert der – samtidig som Grønlands befolkning var på rundt 30 000–40 000. Under den kalde krigen var en av hovedoppgavene til de amerikanske væpnede styrkene på Grønland å vokte GIUK-linjen (dannet av Grønland, Island og England), gjennom hvilken sovjetiske ubåter kunne reise til østkysten av USA.

Før Trump var det siste offentlige forslaget om å kjøpe Grønland fra 1970-tallet, da visepresident Nelson Rockefeller skal ha kommet med forslaget. Etter sammenbruddet av sovjetimperiet erklærte USA «historiens slutt» og «Pax Americana» (amerikansk fred). Våpenkappløpet som hadde belastet økonomiene, ble avviklet i Europa. I nyhetene ble soldater i Arktis erstattet av isbjørner. Men øyeblikket var kortvarig. Da Trump først lanserte ideen om å kjøpe Grønland i 2019, kommenterte en dansk professor til NPR: «Vi kan se at USA de siste årene har hatt større fokus og ønske om å engasjere seg [i grønlandske anliggender].» Han forklarte: «USA våkner virkelig opp til den arktiske virkeligheten – delvis på grunn av Russland, delvis på grunn av Kina.» En amerikansk militærprofessor kommenterte til Politico omtrent samtidig: «Den som kontrollerer Grønland, kontrollerer Arktis. Det er det viktigste strategiske stedet i Arktis og kanskje i hele verden.»

Fra et russisk imperialistisk perspektiv er Arktis avgjørende for landets status som atomvåpenmakt. En av de viktigste pilarene i Russlands atomvåpenavskrekking er Nordflåten. Den strategiske hjørnesteinen er ubåter som kan seile fra Kolahalvøya til østkysten av USA for å angripe med atomvåpen. Av denne grunn er kontrollen over GIUK-linjen fortsatt særlig viktig for USA.

Et arktisk land kalt Finland

Når Finlands konservative medier klarer å gjøre mer enn bare å reagere med indignasjon på Trumps uttalelser, ser de naturligvis på Grønland-spørsmålet gjennom en russisk linse. YLE sin analyse proklamerer i overskriften: «Trump truer Grønland, men Finland og Sverige ser en større trussel komme fra andre hold.» Analysen gjentar det som kanskje er den mest kjedelige banaliteten i den finske pressen: «USAs angrep på Venezuela og trusselen om et angrep på Grønland distraherer oppmerksomheten fra den virkelige trusselen mot Nord-Europa, Russland.» Dette er det samme argumentet som gjentas i media hver gang noe skjer i verden. Noen ganger avleder Israels militære aksjoner oppmerksomheten fra krigen i Ukraina, noen ganger… osv. Hvis pressen våget å be en psykiater om en mening om finsk politikk, ville diagnosen sikkert være narsissisme. Finsk imperialisme er en sterk tilhenger av USAs anti-russiske politikk, men motsetningen er at for USA er det ett av flere spørsmål, mens for Finland er det det eneste spørsmålet.

En mer analytisk tone finner man i en artikkel av Yle, der en finsk professor undersøker den gjensidige intrigen og kampen mellom USA og Russland om Arktis. Han presenterer begge som trusler mot Finland. På den ene siden: «Hvis USA og Russland kommer til enighet om utnyttelsen av naturressursene i Arktis, vil det være svært lite rom igjen for miljøvern og lokalbefolkningen.» På den andre siden: «En militær konflikt ville aktivisere Murmansk og hele Kolahalvøya. Dette ville være ekstremt alvorlig for Finland.» Hvorfor snakker borgerskapet om disse truslene? For å skape en offentlig opinion som støtter beredskap: «For Finland betyr dette at man må se på kartet, forstå proporsjonene og forberede seg på en situasjon hvor nord ikke lenger er en fredelig periferi, men en geopolitisk frontlinje.» Dette betyr at finsk imperialisme ikke kan stå utenfor konkurransen om Arktis, men må delta i den på alle nivåer: økonomisk, politisk og militært.

Vi har avslørt den finske imperialismens rolle og planer i denne sammenhengen i vår artikkel «Isbrytere – imperialistisk militær opprustning», publisert i vårt trykte magasin (nr. 1, desember 2025). Der viser vi hvordan geografisk beliggenhet og gjennomgripende militarisering av samfunnet, isbrytere og golfdiplomati er verktøy som brukes av våre innenlandske slaktere for å beile til de amerikanske rovbaronene for å få en andel av byttet, som er de undertrykte nasjonene.

Stubb kan utrettelig appellere til en «regelbasert orden», og skribentene i monopolmediene kan skrive tusenvis av angstfylte artikler, men det er bare støy når Onkel Sam tar Miss Finland med på dansegulvet til lyden av krigstrommer. Og det eneste formålet med all denne fromme sutringen er å pynte på imperialismen for å selge reformisme og parlamentarisk kretinisme.

Les også

Referanser
Punalippu – Konkurranse fra Grønland