Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Vi deler herved en uoffisiell oversettelse av en artikkel fra våre tyrkiske kamerater i politbyrået til sentralkomiteen i TKP/ML, som er oversatt av kameratene i Red Herald. Alle feil og mangler i oversettelsen er våre egne. Notene er lagt til av oss.
TKP/ML, SENTRALKOMITEENS POLITISKE BYRÅ: DE SOM ER BLITT UDØDELIGE I KAMPEN FOR KOMMUNISMEN OG REVOLUSJONEN ER PULSEN TIL ET LIV I FRIHET!
Vårt arbeidende folk av tyrkisk, kurdisk og andre nasjonaliteter;
Døden er den fysiske slutten for et liv. For mennesker refererer livet til perioden mellom fødsel og død. Mennesker er av natur sosiale vesener; det som gir livet vårt mening er vår stilling i sosiale relasjoner. Menneskelig bevisst aktivitet, formet på grunnlag av likhet, deling og rettferdighet i det primitive-kommunale samfunnet, har blitt underkastet fremmedgjøring fra sin egen natur med fremveksten av klassesamfunnet. De herskende klassene i dag påtvinger oss livet som en individuell konkurranse og døden som en stille slutt.
Dette angrepet på menneskelig sosialitet har utviklet seg til en prosess der individualitet glorifiseres og livet blir forsøkt redusert til et individuelt formål. De herskende klassene har glorifisert denne individualistiske forståelsen av livet, ikke for mennesker og natur, men for å fortsette å herske og fortsette sitt system for utbytting. For dem har menneskeliv alltid vært verktøy for å tilføye mer formue til deres rikdom. I alle deler av klassesamfunnene har en håndfull herskere pantsatt livene til de store massene for sine egne interesser. De store massene lever enten for de herskende klassens gleder og rikdommer, eller døden – presentert som et «hellig» mål – blir til et verktøy for trusler i form av et fryktens monument.
Menneskets natur er imidlertid ikke basert på at mennesker tjener mennesker, men på å tjene samfunnet. Likhet, rettferdighet og deling har blitt formet på dette grunnlaget; disse verdiene har blitt et motto for opprør mot påtvunget individualitet. De herskende klassene, som et resultat av den individualistiske forståelsen av livet de påtvinger oss, håndhever døden som et «mål»; mens døden, innenfor kampen for sosialt liv, har fått mening som budbringeren av et nytt liv. Forskjellen mellom død som «veier mindre enn en fjær» og død som er «vektigere enn Tai-fjellet» blir tydelig her. Som Deniz Gezmiş uttrykte det: «Mennesker blir født, vokser opp, lever og dør. Det som betyr noe er ikke å leve lenge, men å kunne gjøre mye i løpet av den tiden man lever.»
Døden som pålegges oss av de herskende klassene som en «slutt» får sin betydning ved å bli definert, for revolusjonære, som spiren til et nytt liv. I kampen som føres for menneskehetens marsj mot sin egen essens – et system fritt for utnyttelse, likeverdig, fritt og styrt av å dele – har kommunister og revolusjonære blitt til frø som er plantet i jorden, ikke bare gjennom sin kamp, men også gjennom sin død. Deres død er ikke mørkets seier i et system av utbytting og undertrykking; det er fremtidens hjerteslag. For hver kamerat som faller føder ny bevissthet, hver sorg blir til organisert raseri. Pulsen til en fri og likeverdig verden slår gjennom denne dialektikken. Døden overvinnes gjennom kamp; livet får mening gjennom motstand.
Vårt folk, kamerater;
I prosessen vi går gjennom, forverres ulikhet og urettferdighet ytterligere, og utbyttingens hjul strammes mer for hver dag som går. Verden blir stadig mer ulevelig av hensyn til interessene til en håndfull rabiate mindretall. I vår tid finner kanskje den største akkumuleringen av rikdom i verdenshistorien sted; men mens denne rikdommen fyller lommene til en liten minoritet, vokser og forverres sulten, fattigdommen og elendigheten. I denne tidsalderen hvor overfloden forstørrer elendigheten, har livet blitt redusert til en rutine der de herskende klassene hengir seg til nytelse og luksus, mens de brede massene lever livet på randen av døden.
Motsetningen er ikke bare mellom undertrykkerne og de undertrykte; den fortsetter også blant de herskende klassene selv. En endeløs kamp om hegemoni finner sted blant imperialister for å få kontroll over den akkumulerte rikdommen. Spesielt lokale hegemonikriger og invasjoner for energiressurser utvider ikke bare utnyttelsens hjul, men øker også massakrene. Etter hvert som kampen om hegemoni forsterkes, endres krigenes natur, og muligheten for en tredje imperialistisk verdenskrig blir snakket om høyere etter flere regionale konflikter. I denne prosessen, som strekker seg fra Midtøsten til Stillehavet, fra Latin-Amerika til Afrika, er både menneskeliv og natur – det grunnleggende grunnlaget for livet – under stor trussel.
Til tross for akkumuleringen av rikdom, forsterker den økende krisen i det imperialistisk-kapitalistiske systemet motsetningene mellom imperialistene; og etter hvert som disse motsetningene vokser, øker også intensiteten og destruktiviteten til konfliktene. Mens denne situasjonen tjener som et verktøy for hegemonisk kamp for de herskende klassene, betyr det for de undertrykte: blod, tårer, massakrer, fattigdom og sult.
Denne krisen, som avslører dynamikken i kampen på de undertryktes side, skjerper også de eksisterende motsetningene. Selv om de fortsatt er svake og uorganiserte, utvikler de undertryktes sinne og motstand seg. I denne prosessen er de mest avanserte posisjonene motstanden formet gjennom væpnet kamp og de organiserte kreftene som dannes av massene som samler seg rundt denne motstanden.
Disse kreftene utgjør en alvorlig trussel mot de herskende klassenes makt. Til tross for sine egne interne motsetninger utvikler imperialistene, sammen med sine lokale samarbeidspartnere og lakeier, felles aggresjoner mot denne trusselen. Herskerne, som angriper selv den minste sosiale opposisjonen med voldsomhet, handler enda mer hensynsløst når det gjelder væpnet motstand, og utfører både direkte angrep og utrenskninger samtidig.
Angrepene, som strekker seg fra Gaza til de nasjonale væpnede motstandsstyrkene i syrisk Kurdistan, og inkluderer de marxistisk-leninistisk-maoistiske bevegelsene som fører folkekrig, stammer fra de politisk-militære oppdragene til disse væpnede motstandsstyrkene: å organisere massene og undergrave de herskende klassens makt. Våpen er mektige verktøy for å vinne rettigheter og for å beskytte og utvide hardt vunnede fordeler. Mot herskerne som søker å forme verden gjennom våpenmakt, er det en historisk nødvendighet å utvide kampen fra perspektivet om at «uten en folkehær har folket ingenting.». I Palestina har den største hindringen mot flere tiår med angrep fra israelsk sionisme vært den væpnede motstanden til det palestinske folket. I Kobane var det også væpnet motstand som stoppet ISIS-reaksjonen og sikret kurdiske nasjonale gevinster.
I dag utføres imperialistiske angrep rettet mot den væpnede kampen i Gaza og syrisk Kurdistan omfattende gjennom lakeier og kollaboratører. Motstanden, drevet av solidaritetsaksjoner som utvikler seg rundt om i verden, bygger sterke barrikader mot reaksjonismen. Mot folkekrigen som føres i India under maoistisk ledelse, utføres omfattende angrep under navnet «Kagar». På tvers av alle disse motstandsfrontene fortsetter folket kampen med mål om å avvise angrepene og oppnå seier ved å samle seg rundt de væpnede motstandsstyrkene.
Kamerater;
Kampen mot imperialister og deres lakeier fortsetter på tvers av ulike arenaer og gjennom ulike midler. Denne kampen utføres med en høy pris. Den største av disse kostnadene er ofrene til revolusjonære og kommunister som vier sine liv til menneskehetens frigjøringssak. Fra fjelltopper til barrikader, fra fabrikker til universiteter; fra bønder som forsvarer naturen til kvinner som blir nektet å arbeide, på alle motstandsfelt, som i tidligere tider, fortsetter disse ofrene å lyse opp vår vei i dag. Navnene deres lever ikke bare på gravsteiner, men på alle felt der kampen fortsetter. For de som ble udødelige for revolusjonens skyld, ble ikke begravet i jorden – de ble værende i selve kampen. De gjenfødes hver morgen i solens rødhet, i hvert skritt tatt på fjelltopper, i hver streik organisert i arbeidernes festninger. De som oppnådde udødelighet i kampen for revolusjonen og kommunismen er ikke fotnoter i historien; de er kampens puls.
De tok nederlaget som sin lærer og knuste overgivelsen. De vandret vel vitende om at de som kjemper ikke alltid vinner, men at seierherrene uunngåelig vil finnes blant de som kjemper. De bar håp i sine hjerter, for de visste at når håpet er tapt, kollapser alt. De forsto at det ikke er å tape, men å gi opp som utgjør nederlag, og de posisjonerte seg deretter og etterlot denne bevisstheten som en arv til oss.
Kamerater;
I disse dager, når fattigdom, elendighet, sult og massakrer forverres, finnes det ingen annen vei enn kamp. Å holde fast ved denne kampen, å omdanne den til en organisert styrke og å forstørre frykten til de herskende klassene er et historisk ansvar. Kampen for folkets demokratiske revolusjon, sosialismen og kommunismen er menneskehetens eneste vei til frigjøring.
Vårt parti erklærte på sin første nasjonale konferanse i 1978 den siste uken i januar som «Minneuken for Martyrene til Partiet og Revolusjonen». Januar er måneden da kamerat Lenin, en av mesterne til det internasjonale proletariatet, de tyske kommunistiske lederne Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, TKP-lederne Mustafa Suphi og 14 kamerater, som ble forrædersk myrdet i Svartehavet, samt vårt partimedlem og den første kommandanten for vår folkearmé Ali Haydar Yıldız og vår første kvinnelige martyrer Meral Yakar, ble udødelige.
Den kommunistiske lederen İbrahim Kaypakkaya ble tatt til fange og såret i et sammenstøt med fienden i løpet av den siste uken i januar. Etter å ha utholdt måneder med tortur uten å avsløre en eneste hemmelighet, ble han udødelig 18. mai 1973, og etterlot partiet han grunnla som en arv til sine etterfølgere.I lys av denne avgjørelsen, mens vi minnes alle kommunismens og revolusjonens martyrer, la oss også ta opp deres vilje og bevissthet.
La oss vandre i lyset av den vitenskapelige ideologien til de udødelige mesterne til det internasjonale proletariatet – Marx, Engels, Lenin, Stalin og kamerat Mao.
Fra İbrahim til Mehmet, fra Ali Haydar Yıldız til Cumhur Sinan Oktulmuş, og fra Meral Yakar til Gökçe Kurban, la oss følge i fotsporene til våre kamerater som vi har sendt til udødeligheten mens de kjempet i rekkene til proletariatets parti.
La oss vandre bevæpnet med den internasjonalistiske ånden til kameratene Charu Mazumdar, Ho Chi Minh, Clara Zetkin, formann Gonzalo, Rosa Luxemburg, Basavaraj og Hidma.
La oss vandre bevæpnet med den revolusjonære arven til Deniz, Mahir, Mazlum og Sabo.
La oss marsjere fremover med kampånden til militante hvis navn er utallige og som har blitt udødelige i kampen for kommunismen og revolusjonen.
La oss marsjere fremover, med et fast grep om det røde flagget og folkekrigens fane som våre udødelige har etterlatt oss, fylle tomrommet de har etterlatt seg, og gå videre i kampen mot føydalisme, fascisme, imperialisme og alle former for reaksjon. La oss marsjere slik at vi kan rive ned deres festninger av papir.
– Ære være våre udødelige i kampen for kommunisme og revolusjon!
– Våre udødelige er ledestjernen i kampen for kommunismen og revolusjonen!
– Enten vil våre våpen tie, eller så vil de fortsette å leve!
– Ned med imperialismen og alle former for reaksjon!
– Lenge leve vårt parti TKP/ML, og TIKKO og TMLGB under dets ledelse!
– Lenge leve folkekrigen!
– Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen!
– Lenge leve den proletariske internasjonalismen!
Januar 2026
TKP/ML, SK-PB
(Tyrkias Kommunistiske Parti/Marxist-Leninistene,
Sentralkomitéens politiske byrå)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.