Epstein-filene og imperialismens akselererende krise

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har sendt oss en tekst om Epstein-skandalene og konteksten og grunnlaget for disse. Vi anbefaler våre lesere å studere den.

Proletarer i alle land, foren dere!

Epstein-filene og imperialismens akselererende krise

De siste ukene har norsk borgerlig offentlighet vært preget av en serie skandaler utløst av FBI sine siste frigivelser av dokumenter fra serieovergriperen Epstein. Epstein-skandalen har ridd USAs politikk mer og mer de siste årene. Sakskomplekset involverer menneskehandel, prostitusjon av tenåringer, lobbyisme og grov korrupsjon, samt sterke mistanker om etterretningsvirksomhet og politiske konspirasjoner. 

Saken ble først brukt av Trump og hans «MAGA»-bevegelse som et våpen mot Clinton-paret og Demokratene. Bill Clinton hadde tette forbindelser med Epstein. Epstein fløy blant annet Bill Clinton til Oslo i sitt privatfly, for å møte den norske kongen og drive lobbyisme for den «humanitære» Clinton-stiftelsen, og fra 2006 til 2016 ga den norske staten mer enn 640 millioner kroner til denne.

Nå vendes Epstein-komplekset mer og mer mot Trump-administrasjonen selv. Trump lovet i valgkampen å offentliggjøre etterforskningsmaterialet fra saken, men etter valget har han forsøkt å dysse det hele ned. Det er likevel avslørt enda mer at Trump og noen av hans fremste støttespillere og donorer, fra Elon Musk til Steve Bannon, pleiet svært nær kontakt med Epstein. Bannon har vært omtalt som sjefsstrateg og sjefsideolog for «MAGA»-bevegelsen og Trump. Epstein var lenge en viktig og hemmelig støttespiller for Bannon.

Borgerpressens mediestorm pisker nå opp alle slags anklager og teorier. For oss er det viktig å understreke at «frislippet» av filer, påtvunget Trump-administrasjonen av flertallet i Kongressen, er styrte lekkasjer. Dokumentene er systematisk bearbeidet og sensurert av FBI. FBI ledes av den håndplukkede direktøren Kash Patel. FBI-direktøren Patel er en av Trumps mest trofaste hunder. Vi konkluderer med at alt vi kan vite sikkert om materialet som offentliggjøres, er at de ikke vil true Trump direkte. Tvert om regner vi med at filene som publiseres er valgt ut og bearbeidet i tråd med Trump-administrasjonens interesser.

Vi antar videre at bredsiden mot norsk diplomati og det norske kongehuset er en «takk-for-sist» etter bråket rundt Nobelprisen og den norske støtten til dansk overherredømme over Grønland. Offentliggjøringen rammer også Storbritannia, langt inn i toppledelsen i det allerede kriserammede britiske Arbeiderpartiet. Den britiske statsministeren selv risikerer å falle. For Norges del har Epstein-avsløringene ført til den historiske hendelsen at en tidligere statsminister og stortingspresident, Torbjørn Jagland, er siktet av Økokrim for grov korrupsjon.

Vi ser på disse avsløringene som et av uttrykkene for den stadig skjerpede rivaliseringen mellom USA-imperialismen og annenrangs imperialistmakter i «Vesten». Bakgrunnen for dette forklares blant annet i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi. Trump-administrasjonen krever en bedre «deal» for USA. Mange annenrangs imperialistmakter har i søtti år opererert under vingene til den imperiale yankee-ørnen, blant annet gjennom NATO og ulike frihandelsavtaler. Nå krever USA at disse skal bære en større del av byrden for å puste nytt liv inn i USAs økonomi («reindustrialisering»), for USAs oppdemming og krigstrusler mot Kina og for omringingen av Russland, med formål om å nøytralisere den russiske imperialismens kjernefysiske våpen.

Akselerende forråtnelse og krise

På sin side står de annenrangs imperialistmaktene i en stadig mer prekær situasjon. Siden «finanskrisen» i 2008 har britisk imperialisme lidd mer og mer. Den tyske imperialismens økonomi er fortsatt i resesjon. Fransk imperialisme vakler uavbrutt fra den ene politiske krisen til den neste. Overalt, også i Norge, ser vi hvordan produktivitetsveksten avtar. Vi ser hvordan byrdene veltes over på massene med prisøkninger og inflasjon, renteøkninger og velferdskutt. Vi ser hvordan økonomisk stagnasjon fører til politisk krise. Vi ser hvordan politisk krise på toppen forsterkes av folkelige protester nedenfra. Alt dette er uttrykk for den allmenne krisa i imperialismen, med akselererende forråtnelse og parasittisme i dag. 

Selv om forråtnelsen og parasittismen er lengst fremskreden hos den eneste hegemoniske supermakten USA, rammer de samme problemene også de andre imperialistene. De samme økonomiske og politiske problemene, den samme sosiale uroen, kan vi også se hos atomsupermakten Russland, USAs viktigste konkurrent; Kina, og alle de annenrangs imperialistene – fra Tyskland og Storbritannia til små imperialister som Nederland og Norge.

Alle imperialistmaktene har dessuten de siste årene iverksatt en historisk militær opprustning, med rekordhøye militære budsjetter. Dette etter flere tiår med kutt i massenes velferd og økende fattigdom. Dermed står ingen av de annenrangs imperialistmaktene parat til å frivillig bære en større del av byrden for å opprettholde USA-imperialismens hegemoniske posisjon i verden. Her ser vi grunnlaget for blant annet den nye «handelskrigen».

Vi har i mange år skrevet om hvordan den allmenne krisa også uttrykker seg i norsk imperialisme. Dette til tross for visse særegenheter, særlig kombinasjonen av en svært liten befolkning, men store olje- og gassreserver og en stor finanskapital (se oljefondet). De økonomiske problemene med økt parasittisme og forråtnelse, kommer til uttrykk i minkende produktivitetsvekst i Norge også. Sammen med lav befolkningsvekst, skjerpet rivalisering på verdensmarkedet og påtvungen opprustning, skaper dette et voldsomt økonomisk press på norsk imperialisme. Det norske finansoligarkiet som har makta over staten og samfunnet i dette landet, føler mer og mer på dette presset. 

Vi har gjentatte ganger slått fast at når krybben er tom, bites hestene. Med andre ord: Når byttet som skal fordeles vokser stadig saktere, når offentlige utgifter vokser (for eksempel til militæret) og når rivaliseringen mellom imperialistene tilspisses, da skjerpes de indre konfliktene i borgerskapet. 

Samtidig vokser også presset fra de folkelige protestene og klassekampen. Dette har de siste to årene særlig uttrykt seg i den antiimperialistiske bevegelsen til støtte for Palestina. Før dette har vi sett det i flere streiker, mer konfrontative protester mot vindmøller og bomringer, «Black Lives Matters»-bevegelsen og kamper mot rasistene i Sian, lokale protester mot nedleggelser av skoler og fødestuer, og så videre og så videre. Kort sagt: Massene utvikler mer og mer kamp og motstand, også i Norge.

Videre betyr ikke den allmenne krisa i imperialismen bare økonomisk og politisk krise. Imperialismens forråtnelse kommer også til uttrykk i ideologien og den kulturelle sfæren av samfunnet. Degenereringen og forfallet i er mest avskyelig og iøynefallende i den borgerlige herskerklassen. Minkende profittrate genererer mer jag etter å jukse til seg fordeler, og korrupsjonen florerer. Herskerklassen antar også mer og mer rollen som arvinger av et døende system. Som den romerske herskerklassen i sin siste fase, velter borgerskapet seg stadig mer i luksus og hedonisme. De groteske fortellingene fra Epsteins øy i Karibien og kjendisfestene til Sean Combs («Diddy») gir et lite innblikk i dimensjonene av forfallet. Slike karakterer personifiserer en klasse som i møte med sin undergang distraherer seg fra realitetene med narkotika, sex, overgrep og grenseløs adferd.

Mer krise og mer krig

Det gjenstår å se hva de langsiktige konsekvensene av Epstein-skandalene blir for det politiske systemet i Norge. Men per nå ser vi hvordan de langvarige tendensene vi for lengst har påvist blir forsterket av disse skandalene. Massene mister mer og mer tillit til herskerne. De borgerlige partiene mister flere medlemmer. Velgerne blir mindre trofaste. De gamle «systembærende» partiene Ap og Høyre rammes hardest, og dette baner veien for mer vekst for de «nye» utfordrerne. Særlig Frp og partiet Rødt skor seg på denne krisen. Dette vises på meningsmålingene. Selv det glorifiserte borgerlige kongehuset, en gallionsfigur for norsk imperialisme og norsk «klassefred», har spent bein for seg selv. Kongehuset vakler nå fra den ene krisen til den neste. I sum øker tendensen til krise, som vi har påvist i mange år.

Vi må heller ikke glemme at denne nyeste skandalen kommer i tillegg til de siste årenes «habilitetsskandaler», «sex-skandaler», «eksamensjuks-skandaler» og «aksjehandel-skandaler» i Arbeiderpartiet, Høyre og andre borgerlige partier. Skandalene trekker inn alle toppene i det norske politiske systemet. Dermed rammer skandalene mer og mer ikke bare enkeltpersoner i «eliten», men hele systemet. Opinionen i samfunnet påvirkes, og bidrar både til å styrke krise-tendensen i politikken og tendensen til mer folkelig kamp og motstand.

Dette skjer innenfor en kontekst hvor det brygger opp til nye økonomiske flodbølger av krise. Vi antar at den neste sykliske relative overproduksjonskrisen vil ramme verdensøkonomien i løpet av de neste 5 årene, og at denne blir enda dypere enn den forrige krisen, utløst i 2020. Tegnene på ny krise ser vi allerede i økt statsgjeld, flere konkurser og det som borgerlige økonomer feilaktig kaller «bobler» innen teknologi og kunstig intelligens.

Alt dette skjer i en verden hvor de dumpe drønnene av krigens trommer lyder stadig høyere. Tysklands forsvarsminister sier Europa må være forberedt på krig mot Russland innen 2030. Storbritannia har de siste ukene vedtatt å fordoble sine styrker i Norge, fra 1000 til 2000 soldater. USA provoserer stadig kinesisk sosialimperialisme med sine flåtemanøvre i Sør-Kina-havet. Krigen raser fortsatt i Ukraina. Folkemordet fortsetter i Palestina. Yankee-imperialistene forbereder nye krigshandlinger i Latin-Amerika og i «Midtøsten». Som på 1980-tallet er offentligheten dominert av diskusjonen om krigen som kan komme.

Kort sagt: Imperialistene forbereder seg på ny imperialistisk omfordelingskrig, potensielt verdenskrig, og de utvikler samtidig stadig nye kolonikriger i de undertrykte landene.

Utfordringen er å fokusere på revolusjonen

Nøkkelspørsmålet er likevel verken krise, forråtnelse eller ny krig. Hovedsaken for kommunister og revolusjonære er den proletariske verdensrevolusjonen. Den sannheten formann Mao formulerte, gjelder den dag i dag: enten vil revolusjonen forhindre krigen, eller så vil verdenskrigen oppildne revolusjonen. Verdens milliardmasser er ikke passive tilskuere til imperialistenes spill og intriger. Folkemassene reiser seg stadig mer til kamp. De velter regjeringer og beleirer imperialistene på alle kanter. Den allmenne krisen avdekker imperialistenes svakhet og desperasjon. De forsøker å slukke stadig nye branner, men evner bare å helle mer bensin på bålet.

«Avsløringene» av Epstein-nettverket bare gir oss bare en sensurert flik av sannheten. Hva som publiseres henger sammen med motsigelser hos fienden. Borgerskapet selv, og deres indre motsigelser, avgjør hvem som straffes og hvilken straff de får. Bare partiet og revolusjonen kan avsløre borgerskapets skitne intriger fullt ut. Bare partiet og revolusjonen kan gi dem den straffen de fortjener. Da kommunardene overtok makten i Paris (1871), fikk de tilgang til arkiver som avslørte den gamle statens hemmelige diplomati, blant annet nedrige kapitulasjonsavtaler. Bolsjevikene i Russland (1917) var bedre ledet og organisert, dels basert på erfaringene fra Pariserkommunen, og kunne avsløre enda mer av hemmelighetene til Tsaren og hans sikkerhetstjenester. Igjen og igjen har massene gjort denne erfaringen: bare partiet og revolusjonen kan avsløre og straffe fienden fullt ut. Vi får ingen rettferdighet innenfor dette råtne systemets rammer.

Den store utfordringen til kommunistene, og til alle som vil styrte dette råtne systemet, er at enhver revolusjon krever ledelse og organisering. Uten et kommunistisk parti, av maoistisk og militarisert type, kan ikke proletariatet gripe makten. Uten en folkehær har folket ingenting. Uten ny makt, på grunnlag av en enhetsfront av alle revolusjonære klasser, finnes det intet alternativ til imperialismen. Uansett hvor råtten imperialismen blir, vil den ikke falle av seg selv. Å feie vekk imperialismen krever aktiv, bevisst og planlagt handling.

Verdensrevolusjonens prosess har for lengst begynt med Pariserkommunen i 1871, og har siden utviklet seg gjennom store sprang fremover og midlertidige tilbakeslag. Den proletariske verdensrevolusjonen følger en lang og hard vei, med kriker og kroker, og formann Mao vurderte at den ville vare i omtrent to århundrer. I vår tid, i dette historiske øyeblikket, ser vi begynnelsen av en ny bølge revolusjoner innenfor denne store historiske prosessen. Stormklokkene ringer, tordenen drønner stadig høyere, og lynnedslagene flerrer opp den skydekte himmelen også i dette landet. I denne situasjonen spør vi våre lesere: Hvem er den neste som vil svare på den store utfordringen?

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Februar 2026