Røde Fane: Om et angrep på 8. mars i Oslo

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har utformet denne teksten om bakgrunnen for og innholdet i «Inkluderende Feminisme-Initiativet» og deres alternative 8. mars-arrangement.

Proletarer i alle land, foren dere!

Om et reaksjonært liberalistisk angrep på 8. mars

Demonstrasjonstoget og torgmøtet i Oslo på 8. mars har lenge vært organisert av 8. marskomiteen. I mange år har dette arrangementet blitt angrepet av reaksjonære liberalister. Disse angrepene er de siste årene blitt intensivert under merkelappen «inkluderende 8. mars».

8. marskomiteen er en «tverrpolitisk» organisering av 8. mars-markeringen i Oslo. Den er stort sett dominert av radikalfeminister, samt opportunister og sosialdemokrater (medlemmer av Ottar, Kvinnefronten, LO i Oslo, Rødt osv.). Vi ser ikke på deres arrangement som et revolusjonært eller proletarisk feministisk arrangement. Derfor støtter vi selvstendige, klassebevisste og antiimperialistiske markeringer og seksjoner på 8. mars og i 8. marskomiteens demonstrasjonstog.

Videre anerkjenner vi fullt ut retten andre grupper og organisasjoner har til å demonstrere eller markere dagen slik de ønsker. Likevel skriver vi denne teksten fordi vi mener det er viktig å avsløre det ideologiske og politiske innholdet og grunnlaget for det konkurrerende arrangementet «Inkluderende 8. mars». Vi ser på dette ikke bare som et angrep på 8. marskomiteen, men på hele 8. mars som arbeiderkvinnenes internasjonale kampdag.

Unge Venstre mot «sexkjøpsloven»  

Gjennom flere tiår har Unge Venstre, ungdomsorganisasjonen til det liberalistiske partiet Venstre, møtt opp til parolemøter i 8. marskomiteen for å forstyrre og få medieoppmerksomhet. Unge Venstres hovedsak har vært å kjempe for at det skal være fritt fram for prostitusjon og porno. De har også reist det liberale konseptet «8. mars for alle», og uttalt seg mot slagord som «Stopp pornokulturen» og «For seks timers arbeidsdag». Lokalt i andre byer har Unge Venstre også alliert seg med Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom, for eksempel i Stavanger i 2013, med samme politiske agenda.

Denne agendaen har to hovedpunkter: for det første å bekjempe arbeiderkvinnenes sosiale og politiske krav og for det andre å bekjempe kvinnebevegelsens motstand mot prostitusjon og. Dette er for eksempel kommet politisk til uttrykk i motstand mot paroler for kortere arbeidstid og paroler mot «sexkjøpsloven» og mot «pornokultur».

Med påskudd om at 8. mars må være for alle kvinner (inkludert borgerlige, liberalistiske og reaksjonære kvinner), har Unge Venstres angrep skapt noen uroligheter og diskusjoner, og mange medieoppslag. Likevel har de nesten alltid blitt helt eller delvis slått tilbake.

Særlig opphetet ble stemningen ved parolemøtet til 8. marskomiteen i Oslo i 2016. Debatten førte til at medlemmer av Unge Venstre forlot møtet gråtende. Liberalistene hadde igjen møtt opp for å få fjernet parolen «Håndhev sexkjøpsloven – Flere og bedre hjelpetiltak!». De argumenterte i debatten for å etablere lovlige bordeller i Norge, og de omtalte prostitusjon som et yrke som alle andre. Dette provoserte selvsagt mange feminister som har brukt store deler av sitt politiske liv på å bekjempe prostitusjon som vold mot kvinner. Mange av dem har også arbeidet direkte med å hjelpe kvinner ut av prostitusjon.

Unge Venstre lanserer «inkluderende 8. mars»

Liberalistenes fremstøt var ikke noe nytt. Det var fortsettelsen av flere års virksomhet. Men etter parolemøtet i 2016 endret liberalistene taktikk. Unge Venstres Oda Scheel skrev i 2018 i den konservative nettavisen Minerva at 8. mars er blitt «en kampdag for de få» og «Årets 8. mars-tog kommer verken til å være inkluderende, mangfoldig eller interseksjonelt» (kronikken «8. mars – en kampdag for de få»). Oda Scheel ble senere samme år ansatt som organisasjonssekretær i Unge Venstre. Her ser vi at det var liberalistene som lanserte konseptet om et «inkluderende» og «interseksjonelt» 8. mars i Oslo.

Utgangspunktet for Oda Scheels artikkel i 2018 var at foreningen FRI (tidligere Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring) og PION («Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge») ble nedstemt på parolemøtet i 8. marskomiteen, da disse foreslo parolen «Sexworkers and trans rights = feminism». 8. Marskomiteen har selvsagt aldri vært mot menneskerettigheter, verken for prostituerte eller for transpersoner – dette er et rent politisk påskudd fra de reaksjonære liberalistene. Det er som når Frp angriper muslimer for å «beskytte kvinner mot æresvold». Slikt gjør borgerlige politikere hele tiden.  

Om vi analyserer historikken og hvilke krefter som står bak, så ser vi to ting klart. For det første at den egentlige agendaen er å legalisere «kjøp av sex» og hallikvirksomhet. Det er ikke forbudt i Norge å selge såkalte «seksuelle tjenester» – men hallikvirksomhet og «sexkjøp» er forbudt etter «sexkjøpsloven». Denne loven er inspirert av svensk lovgiving og kalles «den nordiske modellen». For det andre ser vi hvordan liberalistene nå bevisst forsøker å knytte prostitusjon sammen med transpersoner, for å skape et bilde av at 8. marskomiteen ikke er «inkluderende» eller «interseksjonell».

Disse påskuddene fremstår absurde når vi vet at 8. marskomiteen ofte har paroler til støtte for transpersoner, og også paroler for flere sosiale hjelpetiltak til prostituerte. Ved årets 8. mars-markering har 8. marskomiteens parolemøte for eksempel vedtatt parolene «Feminisme mot fascisme – transkamp er kvinnekamp» og «Støtt kampen mot voldtekt – stopp raseringen av ProSentret!». ProSenteret, som har samarbeidet med PION, er et statlig finansiert senter som i teorien skal forebygge prostitusjon, men de har også uttalt seg mot «sexkjøpsloven». De har til og med hatt halliker arbeidende for seg (se kilde lenger ned).

For oss ser det ut som at visse politiske krefter skyver prostituerte og transpersoner foran seg, for å fremme sin egen liberalistiske og reaksjonære politiske agenda og forsøke å sabotere arrangementet til 8. marskomiteen i Oslo.

Fra europeisk prostitusjonslobby til «inkluderende kvinnekamp»  

Også i 2019 angrep PION 8. marskomiteen. Da sammenliknet de friheten til kjøp og salg av «sex» med retten til selvbestemt abort. Dette skjedde etter at foreningen i flere år hadde forsøkt å gå i 8. mars-toget med paroler som gikk direkte mot de vedtatte parolene for toget. I den forbindelse uttalte Andrés Lekanger fra PION: «Sexkjøpsloven bygger på ideen om at å selge sex er et onde». Gjennom konfliktene i 2018 og 2019 fikk PION støtte fra FRI, og etterhvert grupper som Skeiv Verden, Skeiv Ungdom, Motmakt (en anarkistisk gruppe), Transforsvaret og HIV Norge. Tidligere har PION også fått støtte av Blitz-huset.

PION er en del av «ICRSE – Sex Work Europe» sine prosjekter. ICRSE kjemper blant annet for at migrantarbeidere kan prostituere seg «trygt» i Europa. Altså er én av kampsakene til PION i praksis å legge til rette for flere prostituerte i Europa fra de undertrykte landene i Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika. Dessuten har halliker arbeidet for og med PION og ProSenteret. Det er ikke underlig, for de har felles interesser. I 2007 ble en eier av et massasjeinstitutt i Bergen anmeldt for hallikvirksomhet (bordell-drift), og da ble det avslørt at vedkommende hadde arbeidet for både PION og ProSenteret. I kjelleren av massasjeinstituttet fant politiet flere kasser med kondomer fra PION.

Etter konfliktene i 2018 og 2019 ble det i 2020 lansert et «opprop for inkluderende kvinnekamp». Dette oppropet ble signert av både Anette Trettebergstuen og Lubna Jaffery. Begge har vært kultur- og likestillingsministere for Arbeiderpartiet. Oppropet ble også signert av andre politikere fra Arbeiderpartiet, MDG, SV, Venstre, Høyre og Rødt. På grunnlag av slike opprop ble «Inkluderende feminisme-initiativet» (IFI) etablert, og i 2022 organiserte IFI for første gang «Inkluderende 8. mars» i Oslo.

Som en del av dette initiativet organiserte PION, sammen med foreninger for «polyamorøse» og BDSM-aktivister, et alternativt 8. mars-tog. Avisen Klassekampen skrev: «Organisasjonene Polynorge, Pion og Smil Norge hevder å ville ta tilbake kvinnedagen med inkluderende feminisme.»

I 2023 skrev «Inkluderende feminisme-initiativet» at de igjen ville organisere alternativ markering 8. mars. Gjennom sosiale medier hevdet de at parolemøtet til 8. marskomiteen ikke var «trygt for transpersoner eller sexarbeidere». Ayat Saeid fra 8. marskomiteens arbeidsutvalg (medlem av Rødt), uttalte den gangen til mediene at 8. marskomiteen ble overrasket. Hun uttalte: «Vi fikk vedtatt inn to paroler som var transinklusive, så det kom som en overraskelse på oss når de plutselig bestemte seg for å lage en alternativ markering.» Også denne gangen var det ifølge Saeid størst uenighet på møtet om «sexkjøpsloven».

«Inkluderende feminisme» – statens forlengede arm  

IFI fortsatte i 2024 og 2025 med egne arrangementer, og har også varslet dette i 2026. I 2025 omtalte de seg selv slik: «IFI forstår feminismen som menneskerettsbasert, solidarisk og interseksjonell. Dermed representerer IFI hovedstrømmen i moderne global feminisme, den institusjonelt og akademisk forankrede, interseksjonelle feminismen i det 21. århundre. UN Women minnet i 2024 om at ‘feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet’. Med dette som utgangspunkt ønsker IFI å bygge en bred og inkluderende feministisk bevegelse i Norge, men også å forsvare denne forståelsen som feminismens normative kjerne, altså som de grunnleggende kjennetegnene på hva feminisme er, også i Norge.»

Vi bruker et langt sitat fordi det sier mye. IFI legger stor vekt på FN og institusjonell (statlig!) og akademisk forankring. De vil ikke bare omdefinere 8. mars (fra arbeiderkvinnenes dag til en dag for «alle»), de vil også omdefinere hva feminisme er. Vi finner det også interessant hvilken ideologisk form dette borgerlige prosjektet får («interseksjonalitet»). Dette er tvers igjennom borgerlig feminisme.

Kort sagt: På grunnlag av mer enn ti års arbeid fra Unge Venstre og PION mot 8. marskomiteen i Oslo, har disse kreftene under parolen «inkluderende feminisme», med støtte fra FRI, den borgerlige norske staten (ministere, penger og politisk støtte) og ulike akademikere, etablert et nytt arrangement på 8. mars i direkte konflikt med 8. marskomiteen.

Dette initiativet støttes ikke bare av politikere og lobbyorganisasjoner, men også av en rekke akademiske og statsfinansierte institusjoner, som Forening for kjønnsforskning i Norge, Likestillingssenteret, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen og Senter for kjønnsforskning, NTNU. FRI og de fleste organisasjonene bak IFI finansiert av den norske borgerlige og imperialistiske staten. FRI alene fikk i 2023 over 30 millioner kroner fra staten i drifts- og statsstøtte (7,7 millioner) og prosjektmidler (26 millioner) – omtrent 90 prosent av deres inntekter dette året.

I år organiserer 8. marskomiteen som vanlig demonstrasjonstog i Oslo. Hovedparolen er «Si navnet hennes – Tamima. Ingen flere liv tapt til muslimhat og rasisme». Andre paroler er blant annet «Prostitusjon er vold mot kvinner – styrk sexkjøpsloven» og «Solidaritet med Palestinske kvinner, Stopp okkupasjonen». Samtidig organiserer «Inkluderende feminisme-initiativet» et heldagsprogram («trolig med eget tog» skriver de selv), uten politiske paroler, men med panelsamtaler av typen «Sexarbeid – tilgjengelig arbeid?».

Vårt analyse og vårt standpunkt

Vår analyse er at «Inkluderende feminisme-initiativet» (IFI) seiler under falskt flagg. Deres utgangspunkt er ikke «inkludering», særlig ikke av kvinner fra arbeiderklassen eller undertrykte folk og nasjoner. Utgangspunktet er en borgerlig liberalistisk og reaksjonær agenda for å separere 8. mars fra sine røtter i den sosialistiske og kommunistiske arbeiderbevegelsen, for å ekskludere småborgerlig radikalfeminisme, og for å inkorporere 8. mars mer i den borgerlige imperialistiske statens strukturer. Å «inkludere» betyr i denne sammenhengen å inkludere 8. mars i verktøykassen til borgerskapet. Det betyr i essens korporativisme. Videre fungerer dette initiativet spesielt som ideologisk brøytebil for den europeiske prostitusjonslobbyen, og generelt for mer «postmodernisme» og individualisme.

Den ideologiske legitimeringen og begrunnelsen finner vi i postmodernistiske ideer som anvendes politisk av reaksjonære liberalister. Liberalismen var på 1700- og 1800-tallet en bevegelse for borgerlig demokrati. Den hadde en progressiv side, i den forstand at den kjempet mot føydale og monarkiske strukturer, og for borgerlig-liberale individuelle rettigheter og friheter. I dag, i imperialismens epoke, ser vi en reaksjonær liberalisme, som undergraver friheter og rettigheter for arbeiderklassen og folket. Den individuelle friheten er pervertert til «friheten» til å selge og kjøpe andre menneskers kropper som en hvilken som helst vare på markedet. Relativt fremskritt forvandles til fullstendig reaksjon.

Kommunister er ikke småborgerlige radikalfeminister, vi er proletariske feminister. 8. mars har alltid vært vår dag. 8. mars tilhører ikke opportunistene og revisjonistene, som bruker dagen for å fremme reformisme, pasifisme og «klassesamarbeid». Slik sett er ikke konflikten mellom radikalfeminister og liberalfeminister vår kamp. Men angrepene på 8. mars fra prostitusjonstilhengerne og statlig finansierte aktører er et angrep på de fattigste og mest undertrykte kvinnene i Norge og i verden. Forsøkene på å «avpolitisere» 8. mars betyr ikke at dagen mister politisk funksjon, men at den får en annen politisk funksjon, nemlig å fremme borgerlig feminisme og korporativisme. Dette er et angrep på massenes selvstendige kamp og organisering. Det er et angrep på selve 8. mars som arbeiderkvinnenes internasjonale kampdag.

Unge Venstre og PION har lyktes i å mobilisere FRI, borgerlige partier og flere utdanningsinstitusjoner til sin støtte. Borgerlige medier opptrer som villige håndlangere i kampen for å overta 8. mars og forsøke å forvandle dagen til en festival som «feirer mangfold» og «forsvarer demokratiet». Dette er helt i tråd med det imperialistiske borgerskapets kontrarevolusjonære agenda i dag.

På dette grunnlaget er vårt standpunkt at revolusjonære, antiimperialister og demokrater for det første må avvise dette reaksjonære liberalistiske angrepet på 8. mars, og for det andre at vi må reise fanen høyere for en klassebevisst og antiimperialistisk kvinnebevegelse.

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Februar 2026

Referanser og kilder: (kronologisk)
Halliktiltalt jobbet for Prosenteret (2007)
Ungdom med 8. mars-protest – Dagsavisen (2013)
Ungdommer kuppet parolemøtet – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio (2013)
Ingen skal få behandle Unge Venstre-jenter sånn – NRK Norge (2016)
Gråtende Unge Venstre – Radikal Politikk (2016)
8. mars – en kampdag for de få (2018)
– Har seg selv å takke for 8.mars-nederlaget (2018)
Sexarbeidere møter motstand fra 8. mars-komiteen (2019)
Opprop for inkluderende kvinnekamp (2020)
Unge Venstre og demokratiet | Klassekampen (2020)
Suksessfull 8. mars markering i Oslo (2020)
Strid i kvinnebevegelsen – to 8. mars-tog i Oslo – Dagsavisen (2022)
8. mars-dagen: Feministgruppe bryter ut i protest (2023)
Inkluderende Feminisme på kvinnedagen i Oslo (2023)
En interseksjonell og inkluderende 8.mars – Skeiv Ungdom (2023)
2611 feminister mot transfobi (2023)
Årsregnskap 2023 Fri – Foreningen For Kjønns- Og Seksualitetsmangfold (2023)
Utbrytere lager eget 8. mars-møte | Klassekampen (2024)
– Vi ønsker alle kjønn velkommen i kampen for likestilling. Fremtidens feminisme er interseksjonell! (2024)
8. mars: FRI stiller seg bak Inkluderende feminisme – FRI Oslo og Viken (2024)
Halliknettverk avslørt: Solgte sex for over 50 millioner kroner – NRK Norge (2024)
Fremdeles splid om 8. mars (2025)
Her finner dere de vedtatte parolene til 8. marstoget (2026)
Inkluderende 8. mars (2026)
Feministiske organisasjoner og fagmiljøer står sammen for en inkluderende feminisme (2026)
Inkluderende feminisme-initiativet