PCP: Å forstå Mariátegui

Introduksjon til norsk oversettelse

Forlaget Røde Fane har oversatt følgende tekst fra den spanske originalen publisert av Bandera Roja (https://banderaroja.org/2025/09/28/para-entender-a-mariategui/). Teksten er signert som et partidokument av sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti (PCP), og ble først holdt i 1968 som et foredrag ved universitetet i Ayacucho av doktor Abimael Guzmán Reynoso, senere kjent som formann Gonzalo, leder av partiet og revolusjonen i Peru.

Alle feil og mangler i oversettelsen til norsk er våre egne. Vi har samlet noen få ordforklaringer i et etterord til oversettelsen.

Forlaget Røde Fane
Mars 2026

Proletarer i alle land, foren dere!

Å FORSTÅ MARIÁTEGUI

Sentralkomiteen

Perus Kommunistiske Parti

1968

Å FORSTÅ MARIÁTEGUI

For litt over tre år siden hadde vi muligheten til å snakke fra akkurat dette stedet. Ved den anledningen behandlet vi spørsmålet om utdanning og delte noen tanker vi hadde utviklet over en viss tid. Forrige gang jeg snakket herfra var en ganske vakker opplevelse for meg. I dag har jeg muligheten til å tale igjen, men omstendighetene er ganske annerledes. Vi skal snakke om José Carlos Mariátegui, om den vedvarende aktualiteten av hans tenkning, og den oppgaven jeg har fått tillit til å ta på meg er ikke enkel, i det minste ikke for meg. Først og fremst tror vi at en må tilnærme seg Mariátegui med respekt. For det andre må vi vende oss til ham fra et klart og presist klasseperspektiv, for ellers er det umulig å gripe den vedvarende rikheten i hans tenkning. Mariátegui har vært død ganske lenge nå, selvsagt, men hans tenkning forblir svært så levende, akkurat som den var tilbake i 1930-årene. Den forblir pulserende, den forblir relevant, og den fortsetter å være et peruansk perspektiv, mens andre ideer fra folk som selv er i live, allerede faktisk er døde.

I løpet av om lag én time er det vanskelig å dekke hele Mariáteguis tenkning, så vi vil kun ta for oss noen svært spesifikke spørsmål, og fremheve hva vi burde angående denne store peruanske skikkelsen. Først og fremst vil vi vurdere Mariátegui som proletarisk intellektuell. Vi vil ikke dykke ned i datoer eller små detaljer som ikke er relevante nå, og i stedet vil vi fokusere på de sentrale spørsmålene som stilles gjennom den stadige aktualiteten til José Carlos Maráteguis tenkning.

Å FORSTÅ MARIÁTEGUI

Mye har blitt skrevet om Mariátegui, etter forsøkene på å begrave ham i stillhet, selvsagt. Mariátegui er også svært anerkjent, ofte med det formål å mystifisere ham. Han blir systematisk feiltolket, og med vanvittig pedanteri behandles han som om han er «overgått». Det er først og fremst blitt sagt om Mariátegui at han ikke var en dømt og tilstående marxist, og at han var en tenker hvis tenkning ikke var strukturert i henhold til marxismen-leninismen.

Mariátegui var, som han selv sa fryktløst og med presisjon og klarhet, en dømt og tilstående marxist,. Hva betyr dette? Det betyr at Marátegui inntok et proletarisk klassestandpunkt. Han var ganske enkelt konkret og kompromissløst på parti med de utbyttede. Mariátegui følte i sitt eget legeme det som de utbyttede massene i vårt land følte, og det han følte omsatte han, i løpet av sitt – dessverre for oss – svært korte liv, til konkret handling og det skrevne ord. Vel, Mariátegui hadde et verdensbilde, en ideologi, og han slår fast mange steder at hans ideologi var marxismen-leninismen. Mariátegui bar den fram, Mariátegui legemliggjorde den og Mariátegui tok utgangspunkt i sin samtid. Det er ikke mulig å forstå ting, det er ikke mulig å forstå samfunnet og verden, om vi ikke tar utgangspunkt i proletariatets ideologiske verdensbilde. Mariátegui var marxist-leninist. Om vi vender oss til hans verker, hans skrifter, forteller Mariátegui oss at i dette århundret – han skrev på 1920-tallet – var leninismen den nyeste og høyeste formen som marxismen til da hadde nådd. Mariátegui fant sin tilknytning til Marx og Lenin, og av denne grunn kalte han seg selv en dømt og tilstått marxist-leninist. Vel, Marátegui hadde, for det tredje, en metode i sitt arbeid, et analyseverktøy, en uerstattelig metode for å forstå noe som helst. Mariátegui tok utgangspunkt i den dialektiske materialismen. Hans verker beviser dette over enhver tvil. Det første punktet, som vi sa og som må være klart, er Mariáteguis proletariske standpunkt, den marxist-leninistiske ideologien som ga ham næring, og den dialektisk-materialistiske metoden som veiledet ham. På grunnlag av disse tre fundamentene er det mulig å forstå skikkelsen José Carlos Mariátegui. Enhver som nekter å begripe dette, kan ikke forstå Mariátegui. Ikke fordi de mangler kunnskaper eller intelligens, men fordi de ikke er på samme side som ham, de deler ikke hans intellektuelle perspektiv, og de anvender ikke samme metode. Dette må være svært klart. Vi må ta utgangspunkt i kjennsgjerningene; Mariáteguis klassestandpunkt, hans marxist-leninistiske ideologi, og, som følge av det, hans metode: den dialektiske materialismen. Enhver som ikke tilnærmer seg Mariátegui fra disse tre perspektivene vil mislykkes i å forstå han, i å gripe hans tenkning, og de vil forvrenge den – noen ganger med de beste intensjoner, men i tilfellet med de fleste oppkjøpte bladsmørere, med svært dårlige intensjoner.

Mariátegui var en stor latinamerikansk marxist-leninist, og vi bør være stolte over det. Det finnes ingen annen marxist-leninist i Latin-Amerika som kan måle seg med ham på noe vis. José Carlos Mariátegui er virkelig toppunktet av latin-amerikansk marxistisk tenkning, og hans storhet vokser seg bare sterkere med tiden.

José Carlos Mariátegui er mest verdsatt utenfor våre grenser. Her i vårt land er han mindre elsket, mindre respektert og til og med mindre kjent, noe som er en skam. Mariátegui er altså en stor marxist-leninist fra vår nasjon, til ære for oss og vårt lands utbyttede folk, men ikke for andre. For andre er han en dolk som er støtt inn i deres hjerter, som ikke kan trekkes ut nå og aldri vil bli det.

Mariátegui er ikke bare en som etterlikner, ikke ganske enkelt en som har lært seg fire eller fem formler. Han besitter noe mer, noe dypere, noe mer marxistisk. Han tar marxismen-leninismen og introduserer den for og fusjonerer den med vår virkelighet. Han farger vårt hjemland med den, han legemliggjør den på vår jord. Ved å legemliggjøre den, ved å introdusere den, ved å penetrere vårt hjemland med marxisme, opplyser han det med en tenkning som forblir relevant i dag. Mariáteguis fortolkning av vårt land i de berømte «Sju fortolkende essays om peruansk virkelighet» fortsetter å være et urokkelig dokument.

I Mariátegui ser vi hans utholdenhet, hans briljante marxistiske utholdenhet i å fusjonere den universelle sannheten i marxismen-leninismen med den konkrete aktualiteten til vår revolusjonære profet. Svært få mennesker besitter dette, og Mariátegui hadde det i overflod og med storhet, og dette må anerkjennes. De som ikke lykkes i å anerkjenne dette kan ikke forstå utviklingen av marxistiske ideer i vårt land, og de som ikke forstår utviklingen av marxistiske ideer i Peru kan ikke forstå det som skjer i Peru, og i enda mindre grad, selvsagt, kan de kalle seg revolusjonære. Dessverre er det revolusjonære der ute som kjenner Mariáteguis tenkning og, enda mer, som frykter ham – med rette, for han er en god prøvestein for å finne ut hvem de er og hvem de ikke er. Derfor frykter de med rette Mariátegui. Vel, Mariáteguis sju essays forblir grunnleggende for peruansk tenkning. Marátegui ga oss sju mesterlige fortolkninger fra et marxistisk perspektiv, og da altså fra det eneste korrekte og presise ståstedet, selvsagt, av vår peruanske virkelighet. Talentfulle og lærde akademikere fra det motsatte ståstedet til Mariátegui, fra det reaksjonære standpunktet til Victor Andrés Belaúnde, har angrepet hans lille bok, men de har alltid lidd nederlag.

EN UDØDELIG BOK

Mariáteguis lille bok forblir aktuell, mens Victor Andrés Belaúnde leses av svært få, selv om man burde lese ham av historisk interesse. Så, vi må ta utgangspunkt i det Mariátegui forteller oss i denne lille boken, denne lille trykksaken som representerer folkets visjon i vårt land. Mariátegui analyserer vår økonomi, et avgjørende og grunnleggende poeng. Det er umulig å forstå et samfunn uten å forstå dets økonomiske struktur, uten å forstå de sosiale relasjonene av utbytting, og det er dét sosialøkonomi, politisk økonomi, handler om. Alt annet er absurd. Hva forteller han oss om Peru? Han definerer det svært konkret: Peru er et halvføydalt og halvkolonialt land, og han beviser og demonstrerer dette i sin oversikt over vårt lands økonomiske prosess. Mariátegui skisserer de sosiale klassene i Peru og deres historiske utvikling. Med andre ord snakker han om det som den marxistiske tenkningen i Peru fortsetter å utvikle under Maos tenkning.

Vel, Mariátegui gir ikke bare et overblikk over utbyttingsforholdene i vårt land, skisserer ikke bare de sosiale klassene, men han skisserer også utviklingen av ideene i Peru. Han tar, for eksempel, opp spørsmålet om leseferdigheter, noe vi må studere i dybden for å forstå hvordan litteraturen har utviklet seg til Peru, og hvordan denne har hatt en distinkt klassekarakter. Mariátegui fusjonerer marxismen-leninismen med den konkrete virkeligheten i vårt land, og som et resultat oppstår den beste, dypeste og mest realistiske analysen av peruansk virkelighet. Denne analysen må tjene som vårt grunnlag for å fortsette den teoretiske veien han så mesterlig initierte. Ingen som har forsøkt å tilbakevise Mariáteguis fundament har lyktes; de har bare produsert ufullstendige skisser, uten å være i stand til å konstruere det byggverket han skapte så raskt og i så ung alder.

Mye er sagt om de sju essayene i en nedlatende tone, om at de kun var et verk av en journalist. En herremann, hvis navn er nok til å gi vond smak i munnen, en viss Ravines, spurte hvorfor man i det hele tatt skulle tenke på Mariátegui, hvorfor snakke så mye om Mariátegui, og sa at Mariátegui var overfladisk og bare en journalist. Denne karakteren har ikke forstått noe om Mariátegui, naturligvis. Hvordan kan man få en slik forståelse om man selv er en av de typene som begynte å spille i drakten til ett lag, for så å ta den av seg og gå over til motstanderen.

Disse har ikke det proletariske verdensbildet eller Mariáteguis metode. Drakten har ingen nytte for dem, for på dem blir fargene blasse med tiden og de gulner i solen.

Spørsmålet er derfor ikke eksterne faktorer, men heller disse tre små sakene, disse tre grunnleggende prinsippene til Mariátegui: hans klassestandpunkt, hans ideologi og hans metode. Enhver som står på siden til proletariatet, bøndene og de utbyttede klassene i vårt land er i stand til å forstå Mariátegui. De som ikke tar opp denne holdningen, dette klassestandpunktet, de som står med én fot i leiren til de utbyttede og den andre hos utbytterne, de som saktmodig står med de utbyttede, men som har hjertet sitt hos utbytterne, kan ikke forstå ham. Altså er det mange siklende fjols, men siklet deres kan ikke engang berøre den grunnen Mariátegui satte sine ben på for mer enn 30 år siden.

EN STRIDENDE FOR PROLETARIATET

Vi vil bevege oss videre til et annet punkt som ikke kan adskilles fra det forrige; de er forbundet så nært som disse to sidene av dette papiret er forbundet, to uadskillelige sider. Jeg tenker på spørsmålet om Mariátegui som en proletarisk stridende, en stor skikkelse, en ekstraordinær tenker og også en ekstraordinær organisator – den første militante marxistiske krigeren i vårt land. Dette må vi også gjøre fullstendig klart.

Don José Carlos Mariátegui kom til vårt land fra Europa, og brakte med seg nye ideer og en oppgave, en misjon: å arbeide for å grunnlegge sosialismen i Peru. Det var hans misjon, og han oppfylte den. Han arbeidet for den, levde for den, viet seg selv til den, og han døde for den – alltid urokkelig, rakrygget og kompromissløs. Når man studerer ham litt, finner man ut at Mariátegui hadde en arbeidsplan for den organisatoriske utviklingen til proletariatet i vårt land. Først beredte han grunnen for fagforeningsarbeidet. Han presenteres som skaperen av klassebaserte fagforeninger. Det hadde funnet sted fagforeningskamper i landet tidligere, men Mariátegui la grunnlaget for en proletarisk fagbevegelse. Mariátegui er grunnleggeren av Arbeidernes faglige landsorganisasjon i Peru (CGTP). CGTP er primært Mariáteguis verk; han var ideologen, mentoren og den som organisatorisk konstituerte den og utformet dens grunnlag og vedtekter.

Altså, en av de første organisasjonene proletariatet trenger, er struktureringen av en sentral landsorganisasjon. Mariátegui forsto dette fullstendig. Han ikke bare forsto det; Mariátegui var ikke av den typen som, etter å ha forstått noe, simpelthen kontemplerte videre over sitt eget klarsyn og sin egen forståelse. I stedet følte han behovet for å oppfylle oppgaven for å etablere CGTP. Enhver institusjon, uansett hvilken natur den har, har to bestanddeler, to elementer som konstituerer enhver organisasjon eller institusjon. For det første en ideologisk bestanddel: det vil si å mobilisere tenkningen, formulere et program, etablere punktene man har enhet om, utforme vedtekter osv. For det andre, den andre bestanddelen: å konstituere den organisatoriske strukturen i streng forstand. Mariátegui hadde en dyp forståelse for dette og, på briljant vis og i tråd med sitt marxistiske rammeverk, skapte han CGTP i vårt land.

CGTP

Det er noe som er svært interessant: Da Mariátegui skisserte vedtektene, skapte han klassebaserte proletariske fagforeningsvedtekter som fortsatt venter på å bli satt ut i livet. Dette er ironisk, men mer enn ironisk avslører det desorienteringen som enkelte elementer har påført fagbevegelsen i vårt land siden hans tid. Om du ser på CGTP sine vedtekter finner du først et slags forord, det Mariátegui kaller en orientering, hvor han forklarer hvordan proletariatet ser på verden i dag, hvor det er en kamp som ikke kan tilsløres, en kamp som ikke kan ignoreres; kampen mellom borgerskap og proletariat. Han slår også fast at klassen har en ideologi som må følges for å forme en fagforeningsorganisasjon. Han slår dette fast klart og tydelig med et svært presist språk. Og hva gjør Mariátegui så?

Mariátegui legger frem de allmenne prinsippene for den organiske konstitueringen av denne arbeiderorganisasjonen, men han går ikke så langt som å skape stagnasjon og paralyse. I stedet skisserer han de grunnleggende prinsippene og gir rom for folkets utvikling og initiativ. Vi kan ikke fortelle folket at det skal løfte høyrefoten først for å ta et skritt fremover. Vi må gi rom for initiativ, la dem tenke selv så de kan forstå, lære og ikke forbli evig underdanige. Han tenkte på folket, som ikke trenger å bli holdt i hånden hele tiden, for de er ikke blinde. Mariátegui forsto dette, og det er derfor han utformet generelle organisasjonsprinsipper. Når han tar opp dette spørsmålet, refererer Mariátegui også til noe bemerkelsesverdig som man ikke kan finne i et enkelt sett vedtekter.

Den eneste forbedringen fra disse til dagens vedtekter for fagbevegelsen, er at trykket har høyere kvalitet.

Mariátegui skisserer umiddelbart formene for kamp og snakker til oss om streiken. Hvorfor formulerer Mariátegui sakene på denne måten? Fordi innad i organismer er det også nødvendig å forklare kampformene de skal ta i bruk, fordi avhengig av hva man ønsker å oppnå, finnes det særskilte former for kamp.

Det er viktig å si dette, for om du ser på avisene i landet vårt, for eksempel La Prensa, så sier de at streik er en dårlig og utilstrekkelig metode, en metode for ekstremistiske agitatorer. La Prensa ønsker å domestisere proletariatet, oppfordre dem til å ikke streike og heller engasjere seg i parlamentariske forhandlinger, for kompromisser. De vil at den som er bestjålet skal forhandle med tyven om tyvegodset. I hver kamp er det grunnleggende viktig å undersøke kampformene, de måtene kampen føres, og det grunnleggende og basale elementet er mobiliseringen av massene. Og mobiliseringen av massene er hellig av en enkel grunn: fordi gjennom den praktiske mobiliseringen åpner folket øynene sine, begynner å forstå, befrir seg selv fra stillstand og løfter frem de som skal bli ledere. Det er derfor en massebevegelse er så viktig, og det er derfor dette fundamentale punktet i CGTP-vedtektene er verdt å merke seg. Men Mariátegui tar ikke bare opp dette, han tar også for seg spørsmålet om propaganda og agitasjon. Folket trenger sin egen stemme for å uttrykke deres egne ord, de trenger ikke andre til å snakke for seg. Folket kan kanskje ikke bruke et blomstrende språk, det kan kanskje ikke bruke raffinert språk, det gjør kanskje feil, men det spiller ingen rolle. Det som betyr noe er at de sier det de føler, det de ser, hva de trenger, og at de kjemper i tråd med det de vil helt til slutten, selv når de lider nederlag, for alle nederlagene som folket lider er midlertidige – alle sammen, absolutt alle alle sammen. Mariátegui tar opp dette også, og når vi ser på vedtektene, skriver han til oss om propaganda og agitasjon. Om vi ser tilbake på den lange perioden siden Mariáteguis død, ser vi hvordan hele dette spørsmålet ikke har blitt forstått, hvordan tenkning ikke er blitt formet i Peru, hvordan det har vært en kamp for å skape en proletarisk presse som enda ikke eksisterer i vårt land. Vi ser hvordan reaksjonen kan rope til oss hver dag, mens det ikke finnes en dagspresse som kan fortelle oss hva arbeiderne sier. Dette finnes ikke fordi spørsmålet ikke er blitt forstått slik Mariátegui stilte det. Så, med denne korte redegjørelsen for hva han foreslo i vedtektene for Arbeidernes faglige landsorganisasjon i Peru, ser vi Mariátegui sin ekstraordinære kapasitet og hans midler for å finne løsninger. Mariátegui forsto dette spørsmålet fullstendig: spørsmålet om at folket er uovervinnelig så lenge det er organisert. Lenin, ekstraordinær i enhver forstand, sa: «Folket er uovervinnelig, men folket er uovervinnelig bare når det er fast organisert og forent om de samme prinsippene.» 

ORGANISERING AV BØNDENE

Altså tar Mariátegui opp her opp hvordan folket først må spesifisere sitt ideologiske og politiske standpunkt, og dernest hvordan de må smi sin organiske struktur.

Men Mariátegui behandler ikke bare organiseringen av arbeiderne, hans monumentale arbeid slutter ikke der. Han ser noe annet, han forstår landet vårt ut og inn, og forstår at i vårt hjemland er det bønder. Men Mariátegui ikke bare ser dem, han forstår deres rolle, deres historiske skjebne og det som undertrykker dem. Mariátegui sier at i Peru er det bønder som knuges av føydalismen som undertrykker dem. Denne føydalismen har to uttrykk: store godseiendommer og livegenskap, denne forbannede trangen til å utbytte, til å leve av andres arbeid. Mariátegui forstår dette og sier at den grunnleggende årsaken – ondet, opprinnelsen, den historiske kilden – er føydalismen som vårt land fortsatt belemres med. Han sier vårt land er halvføydalt, og at dette er et fjell som tynger ned og knuser den peruanske bondestanden. Det peruanske bondespørsmålet er jordspørsmålet, og jordspørsmålet er spørsmålet om å erobre den. Hvordan erobres jord? Mariátegui sier bøndene må organiseres, og han er den første som begynner å arbeide med dette underlagt en korrekt anskuelse, utrettelig strebende for organisering av bøndene fra et proletarisk perspektiv. Mariáteguis arbeid er lite lest, fordi noen anser det for å være politisk og ikke vitenskapelig. Noen folk er fullstendig blinde. Mariátegui begynner å se bondestanden i et nytt lys, foreslår organiske former, og han presenterer en analyse i sitt verk «Skisse av spørsmålet om de innfødte», som han skrev for en internasjonal konferanse.

Mariátegui analyserer situasjonen til bondestanden i vårt land, og det som interesserer oss er at han skisserer de organisatoriske formene for bøndene. Han sier foreninger og forbund av bønder må dannes, og at den organiserte mobiliseringen av bøndene må promoteres. Mariátegui forstår at uten organisasjon, står folket svakt og kan ikke kjempe. Uansett, han stanser ikke der. Han foreslår nødvendigheten av å bygge en arbeider-bonde-allianse, som er et av de grunnleggende prinsippene for enhver revolusjonær prosess.

Det er dette Mariátegui peker ut, og enda mer. Han reiser to ekstraordinære poenger. Angående makt sier Lenin: «Spørsmålet om revolusjon er spørsmålet om makt.» Dette er grunnleggende; alt handler om å erobre makten, holde på den eller holde den vedlike. Noen tror Mariátegui var en humanist, eller en pseudo-humanist, en deformert borgerlig liberaler. Mariátegui går lengre og sier noe annet som må gjøres med spørsmålet om organisering av bøndene: bøndene må væpnes, deres væpnede styrker må organiseres. Ikke fortell meg at det er jeg som står for dette; jeg snakker om Mariátegui. Mariátegui foreslår å væpne bøndene som en av deres nødvendige organisasjonsformer, og han foreslår ikke bare det, han argumenterer for at vi må danne sovjeter. Dette er helt riktig og anvendelig fra A til Å, fullstendig og absolutt, uavhengig av eventuelle små frykter vi måtte ha. Det er slik Mariátegui tilnærmer seg sakene.

PARTIET

Mariátegui løser det politiske spørsmålet i vårt land. Han visste utmerket godt at proletariatet hadde organiske former: fagforeninger, arbeiderallianser og væpnede arbeidere. Vel, Mariátegui visste også at disse tre tingene vi snakker om ikke er noe uten en hjerne som leder dem. Mariátegui foreslo derfor å danne det proletariske partiet og han skapte proletariatets parti i vårt land. Enhver som studerer spørsmålet om ideene i Peru må anerkjenne dette. Carlos Tapia går rundt og sier at Mariátegui ikke skapte Perus Kommunistiske Parti, at Mariátegui grunnla Sosialistpartiet, fordi Mariátegui var en mann av brede visjoner, av bred ånd, at Mariátegui ikke var sekterist, at han ikke var trangsynt, at han var veldig galant i sine ideer. Dette ser ut som et forsvar av Mariátegui, men det er den verste fornærmelse man kan rette mot ham. Mariátegui ville funnet seg i alt annet enn dette, for det er som å si til ham: «Du var en dårlig mann, og til slutt knakk du sammen da du var 35 år gammel.» Det finnes forsvarere som vi burde fortelle at «det er bedre at du ikke forsvarer meg, for du vil få meg dømt». Og det er det vi burde si til disse «forsvarere av Mariátegui», som hevder Mariátegui ikke var sekterist, men heller vidsynt og demokratisk – så vidsynt, kan det se ut til, at han blandet sammen utbyttere med utbyttede. Mariátegui skapte det kommunistiske partiet, selv om det ikke ble kalt det, selv om det først het Sosialistpartiet. Og så er det den tidligere nevnte herr Ravines, som sier, med sin dirrende røst: «Vi kan bevise med dokumenter og alt som hører til at han skapte Sosialistpartiet, ikke Kommunistpartiet; jeg skapte det kommunistiske partiet», den uslingen.   

Men det er løgn. Mariátegui stiftet Sosialistpartiet, det er sant, men dette var med i Den tredje Internasjonalen og underlagt prinsippene som Lenin satte frem i 1919. Hvordan kan Mariátegui ha skapt et sosialistisk parti som ikke var kommunistisk, men så var det samtidig med i Internasjonalen? Var de ignorante, og leste «dette partiet er ikke, men likevel så er det»? Mariátegui la frem dets konstituerende dokument, dets fødselsattest. Mariátegui var der. Mariátegui skrev også partiprogrammet. Vi må referere til dokumentene vi finner i verkene til Martínez La Torre; der vil du finne programmet han skrev, programmet for det kommunistiske partiet. Hvordan er det mulig? Han skapte det ikke, men han skrev dokumentene. Det betyr at medlemmene av Internasjonalen var uvitende. Han skapte det ikke, men han forbandt det med Internasjonalen. Han skapte det ikke, men han skrev dets stiftelsesdokument. Det vi ser her er ganske enkelt en konspirasjon for å frarøve oss den storslagne skikkelsen Mariátegui.

Mariátegui ga sitt liv og forble standhaftig, oppfylte det han forsto som sin plikt: å delta i dannelsen av peruansk sosialisme. Og han ikke bare deltok: det var han som ga den livet, og fra det øyeblikket av, har sosialismen i vårt land hatt denne lysende avstamningen. Vi befinner oss i en prosess av å gjenoppdage skikkelsen Mariátegui.

VI ER DE LEGITIME ARVTAKERNE TIL MARIÁTEGUI

Vi vil snakke om den fortsatte aktualiteten til Mariátegui, men først må vi snakke om Mariáteguis fiender. Som dere vet døde han svært tidlig, bare 35 år gammel. Hans arbeid er ikke fullført, men det la grunnlaget for hans praktiske arbeid. Hans arbeid støtte på mange utfordringer: åpne svik, fordekte svik, og opportunistene søker tilflukt i hans skygge. Selvsagt har det også vært dem som konsekvent har forsvart ham og de som ønsker å vende tilbake til hans skikkelse. Etter Mariáteguis død har noen individer, noen ynkelige karakterer hvis navn jeg ikke engang vil nevne, fremstilt seg som Mariáteguis bannerførere bare for å systematisk bryte med hans tenkning og å svike, gjennom sine handlinger, det de hevder de har tatt med seg som hans arv. Hvordan opererer disse såkalte arvtakerne til Mariátegui? Hva er deres praksis? På gjerningene skal dere kjenne dem, hvordan de handler i dag og hvordan de vil handle i morgen, og enda mer så i 1969. De lovpriser Mariátegui, fyller avisenes spalter med hyllester, og legger ut på store og populære pilegrimsferder som for å løfte hans skikkelse. Bak Mariáteguis navn søker de å skjule sine egne svik, de som har vært en pest og en plage for vårt fedreland i over 30 år – forstokkede og dokumenterte forræderske handlinger. Kan man hedre og anerkjenne Mariátegui uten å følge hans tenkning? Absolutt ikke. Hvordan kan de være følgere av Mariátegui når de, i motsetning til Amauta [et tidsskrift, overs.anm.] som holder fast ved at landet er halvføydalt og halvkolonialt, så åpent og skamløst hevder at Peru er et avhengig land? Hvordan kan de være følgere av Mariátegui? Disse typene sier – og det står skrevet i deres pamfletter og i dokumentene som flyter rundt – at Mariáteguis tenkning forblir aktuell, forblir sann og konkret, at Mariáteguis økonomiske analyse fortsetter å være en realitet i vårt fedreland, men at Peru er et halvføydalt og avhengig land. La oss være klare og tydelige: Akkurat hva er det Mariátegui sier? Mariátegui sier Peru er et halvføydalt og halvkolonialt land, og at dets halvkoloniale karakter vil forverre seg og bli mer befestet ettersom imperialisme penetrerer det enda mer. La oss stille oss selv et enkelt spørsmål: Har imperialismen penetrert mer siden Mariáteguis tid? Svaret er: den har penetrert mer. Hvis imperialismen har penetrert dypere, forblir Mariáteguis prediksjon sann? Han sa at jo mer den penetrerer, desto mer halvkoloniale vil vi bli, og at vi vil risikere å bli en fullkommen koloni, det vil si at vi definitivt mister vår suverenitet. Mariátegui foreslo for eksempel en front av arbeidere og bønder. Og hva preker disse folkene som kaller seg selv hans følgere? De vil danne en front med borgerskapet. Og hvor er bøndene og arbeiderne? De finner vi ingen steder, bortsett fra noen få som er dratt inn etter ørene for å spille rollen som Perus autentiske arbeidere og bønder. Mariátegui sier vi må bevæpne bøndene og at arbeiderne må danne sovjeter. Og hva sier disse såkalte tilhengerne hans? Vi må holde valg og gjennom valgene skal vi gripe makten. Hva slags tilhengere er dette? Jeg ber dere se på Mariáteguis skrifter. Kan disse herrene kalles tilhengere av Mariátegui? Nei. De er Mariáteguis sykofanter. De er Mariáteguis brannstiftere. De brenner mye røkelse kun for å sverte til helgenen, for å bakvaske ham, slik at ingen kan se ham for den han var og slik han fortsatt er. Mange pilegrimsferder, mye retorikk, mye kanonisering av hans skikkelse for å prostituere hans tenkning. Mye prat om Mariátegui for å benekte hans revolusjonære side. Er de følgere av Mariátegui? Nei. De er kremmere, de er fiender av Mariátegui. De ønsker å redusere feiringen av Mariátegui ganske enkelt til å feire hans død. Det sier mye. De markerer hans dødsdag fordi de feirer hans død, forstår dere? Når vi heller burde feire at han ble født. Vi burde ikke feire hans dødsdag, men hans fødselsdag. Som med de store skikkelsene i verden – ingen feirer dagen Lenin døde, alle feirer dagen Lenin ble født. Vi vil kjenne dem på deres gjerninger. Vi må ikke akseptere dette. Vi må bekjempe alle de som står mot Mariátegui, som benekter ham. Men Mariátegui har ikke bare fiender av denne typen.

MARIÁTEGUIS OVERMENN

Han har også skjulte fiender. Dette er de som går rundt og sier: «Hvilket år skrev Mariátegui dette?», «1926», Aha! sier de, «1928, for førti år siden.» I løpet av de førti årene har historievitenskapen avansert over hele verden. Forskningsmetodene er blitt mer avanserte, studiet av peruansk historie har gjort så mange fremskritt – innenfor arkeologi, angående republikkens historie, angående historien til Inkariket, og så videre. De har gjort så store fremskritt at de er blitt «Mariáteguis overmenn». Slektslinjen til disse «overmennene» er den samme som slektslinjen til «Marx’ overmenn». Disse «lomme-overmennene» har ikke en gang overvunnet sin egen sneversynthet. De er løgnere, de er falsknere, de er kremmere. Så, hva gjør disse personene? De har en mani for å akkumulere data, denne intellektuelle valutaen for borgerskapet. Data er et borgerlig konsept. Å tro at jo mer data jeg har, desto bedre er jeg som fortolker, desto mer forståelse har jeg av den nasjonale situasjonen, er absurd. Det er en løgn. Dette er ikke spørsmålet. Spørsmålet kan ikke reduseres til å akkumulere data. Vi er ikke kassaapparater. Spørsmålet ligger i fortolkningen, og Mariátegui brukte tittelen «Sju essays om fortolkning», ikke «Sju essays om akkumulering av data». Og spørsmålet om fortolkning er spørsmålet om klassestandpunkt, om proletarisk ideologi og om dialektisk-materialistisk metode. Det som skjer er at de som har prøvd å overgå ham, ennå ikke har forstått spørsmålet om kunnskap hos borgerskapet og hos proletariatet. Det som skjer er at disse personene som har forsøkt å overgå ham, forsøker å gjøre en marxistisk fortolkning av Peru med et borgerlig konsept i hodene sine; dét er det som skjer med disse. Og hva ender de opp med? Et forvirret rot som de ikke forstår selv en gang, og det er herfra disse uklare sakene kommer fra: «Peru er halv-kapitalistisk, Peru er halvkolonialt, Peru er en neo-koloni, Peru er halvføydalt og kapitalistisk samtidig.» Men hva i all verden er Peru? Problemet er at disse menneskene mangler enhet i tenkning. Det er ikke slik at de er mindre intelligente. De kan være svært så kompetente eller mentalt oppegående, men de mangler et grunnlag. Det er som en bygning med et tak, men uten grunnmur. De mangler klassebevissthet, og derfor kan de ikke komme lengre. De gjør digresjoner, skaper store fortolkende rammeverk, skinnende og briljante omriss av et stadium av landets historie eller av samtidens peruanske samfunn, men de kommer ikke til sakens kjerne. De ender konsekvent opp med å snakke om merkelige klassesituasjoner eller merkelige allianser i Peru. Men det er ingenting merkelig med Peru. Samfunn er ikke merkelige, samfunn følger lover. Men de som ikke følger Mariátegui kan ikke oppdage disse. Disse vennene, disse herrene som ønsker å overgå Mariátegui, trenger å forstå spørsmålet. De må forstå at de gjør en stor feil fordi de fortsatt har det borgerlige systemet i hodet sitt og forsøker å forstå Mariátegui gjennom dette. De vil aldri lykkes.

Et av de mest debatterte spørsmålene er Perus kapitalistiske natur, for Mariátegui sier at Peru er halvføydalt, og det er korrekt. De sier Mariátegui tok feil, fordi han sa vi er halvføydale samtidig som vi er kapitalistiske. Problemet finner vi i det at ved roten av tenkningen til disse menneskene, finnes det ingen dialektisk mekanisme. De tror at revolusjonen er umulig uten en storstilt utvikling av produktivkreftene. Dette er et konsept som for lengst er overvunnet. Lenin rev det i stykker. Andre fortsetter å gjenopplive det.

Vel, så finnes det folk som hevder å ha overgått Mariátegui, men hvor er disse såkalte forbedringene? Hvor er det store dokumentet som beviser at landet er slik eller sånn, eller at revolusjonen har en slik eller en sånn karakter? Det er et annet spørsmål, for Mariátegui sier at det første stadiet av den peruanske revolusjonen er nasjonal-demokratisk, folkedemokratisk, men de som hevder å ha overgått Mariátegui sier nei, revolusjonen er sosialistisk. Til sist er det en annen gruppe av vranglesere som tar opp bruddstykker fra Mariátegui og begynner å gjøre fantastiske spekulasjoner: Mariátegui sier noe om religion, han har en mening om religion, om myter, og så gnir noen seg i hendene, hender som aldri har utrettet noe, og sier: Mariátegui var en mystiker av hjerte og han var ikke marxist, han var en humanist som følte og led for Peru.

Mariátegui slår spesifikt fast at marxismen-leninismen er universell. De som søker å overgå dette synet klamrer seg til et utsagn hvor han sier at revolusjonen i Peru ikke vil være en blåkopi eller imitasjon. Mariátegui presenterer marxismen som en universell sannhet, og han anvendte denne universelle sannheten på vår virkelighet. Det er ikke slik, som noen hevder, at Mariátegui forsøkte å tvinge virkeligheten inn i et trangt marxistisk rammeverk, som herr Víctor Andrés Belaúnde sa. Nei, Mariátegui gjorde ikke det. Mariátegui var ingen idiot, han var en marxist, han forsto ting, og han var en vitenskapsmann, selv om han var mot universitetet, altså mot universitetet i betydningen av det forstokkede, utdaterte og føydale universitetet som fantes i vårt land, ikke folkets universitet som han lyste opp med sin tenkning.

De reaksjonære forsøker å fremstille Mariátegui som borgerlig, som småborgerlig, noen har til og med sagt at han var en populist (ler), populist i den forstand at Mariátegui utviklet bøndenes tenkning i Peru. De hevder Mariátegui ikke utviklet et proletarisk verdensbilde, men heller et verdensbilde fra bøndenes standpunkt. Dette er en komplett og fullstendig løgn, et åpent svik. Mariátegui er marxist. Han delte ikke bøndenes perspektiv, for om han gjorde det, ville han simpelthen vært en revolusjonær småborger, og ikke noe mer.

STUDERE OG FORMIDLE

Hvilke konklusjoner må vi revolusjonære trekke fra Mariáteguis tenkning? For det første må vi studere og formidle José Carlos Mariátegui. Hvorfor studere Mariátegui? Fordi i vårt land er det mange som snakker om ham, men få som leser ham. La oss ta et tilbakeblikk og se om vi har lest de ti bøkene av Mariátegui. Kjenner vi virkelig hans politiske standpunkter? Kjenner vi hans antiimperialistiske perspektiv? Hvor ofte har vi reflektert over Mariáteguis spørsmål? Svært sjelden.

Mariátegui er en lysende skikkelse i vårt fedreland. Det er ingen andre av hans størrelse. Hvilken skikkelse ønsker de å sette opp mot herr Riva-Agüero, den aspirerende fascisten som ikke en gang klarte å bli en konsistent sådan? Don Víctor Andrés Belaúnde mislyktes også i å utvikle et sammenhengende verk av tenkning. Belaúnde er en overfladisk mann som fremstiller seg selv som en tenker. Hans verker om Sankt Augustin er ingenting mer enn tom retorikk, bare et skall. Vi må formidle Mariáteguis tenkning. Hva har vi gjort på førtiårsdagen for Mariáteguis fødsel? Har vi studert ham i dybden? Har vi holdt grasrotsdiskusjoner og seminarer om de sju essayene? Har vi forsøkt å anvende det Mariátegui sa og å følge linjen i hans tenkning for å forstå, i lys av dette, det som skjer med oss i dag? Har vi løftet denne lanternen for å se hvor vi befinner oss? Vi har ikke det. Jeg foreslår særlig en sak. Jeg tror vi burde planlegge noen aktiviteter for førtiårsjubileumet for de sju essayene. Hvordan gjør vi det? For det første ved å diskutere det. For det andre, tror jeg vi også har en annen oppgave: spørsmålet om å forsvare Mariátegui, som blir angrepet både åpent og fordekt.

Mariátegui er en lyskilde vi ikke kan tillate blir dekket over, vi kan ikke tillate at de får oss til å se ham gjennom brilleglass med en annen farge, å se som svart det som er rødt, å forvrenge Mariáteguis grunnleggende ideer. Vi kan ikke tillate det, vi må forsvare Mariátegui, for om vi ikke gjør det, vil Mariátegui forbli glemt, og vi vil fortsette den samme politikken som de reaksjonære, fordi de reaksjonære grep tak i Mariátegui for å fengsle ham, i et forsøk på å kvele hans ideer.

Vi må frigjøre Mariátegui, for om vi ikke frigjør ham, vil vi ikke kunne frigjøre oss selv. Men dette er selvsagt ikke en personlig sak, det handler om å frigjøre vårt folk. For det tredje tror jeg vi må fortsette studiet av Mariátegui. Jeg akter ikke å overgå Mariátegui, jeg vil ikke kategoriseres som en av de som forsøker å være hans overmann, men jeg tror vi må utvikle Mariátegui ved å ta hans ideologi, hans metode og hans kilder som et grunnlag, og utforske disse sakene mer. For eksempel: Hvordan kan vi se på peruansk økonomi i 1968 i lys av hans essay fra 1928? Det samme ville vært ypperlig for litteraturen, jordspørsmålet og andre spørsmål. Jeg tror dette er en plikt, og at vi intellektuelle må gjøre det, og arbeiderne også, såvel som bøndene, for det er mange avsnitt der som refererer til dem i lettfattelig, klart og presist språk. Til sist, og jeg vil konkludere slik: Mariátegui er et stort eksempel, som føyer seg til andre skikkelser i vår historie, slike som Túpac Amaru.

MARIÁTEGUIS EKSEMPEL

Mariátegui er en historisk skikkelse i vårt land. Selv om han levde for ikke lenge siden, har han allerede en bemerkelsesverdig historisk dimensjon. Han er ideologen til vårt fedreland, det finnes ingen andre. Reaksjonære ideologer blekner i sammenligning med Mariátegui.

Vi må gjøre det. Hvor vidunderlig hadde det ikke vært om vi hadde noen flere som ham! Men jeg er helt overbevist om at en Mariátegui ikke fødes hver dag, og han ble født i går. Hans etterkommere bærer kanskje ikke hans etternavn. Spørsmålet handler om å sette et eksempel. Vi må løfte ham opp som en rollemodell, som veilederen for revolusjonen i vårt fedreland, og vårt fedreland forandres på dypeste vis, og vil forandre seg enda mer. Som vi allerede har slått fast, kan ikke historien stanses, den kan bare spores av i et øyeblikk, ikke lengre. Mariátegui er derfor et eksempel for oss. Et eksempel på hva? Mariátegui er derfor et eksempel på en proletarisk revolusjonær, intet mer og intet mindre. Vi overdriver ikke hans storhet. Mariátegui vil ikke at vi ser på ham som opphøyd, og heller ikke at vi underdriver hans meritter. Om vi bare sa «et eksempel på en revolusjonær», hadde vi bare fjernet merkelappen «proletarisk». Om vi fjernet «proletarisk» ville ikke Mariátegui være spesiell, han ville kun vært én i mengden.

EN LITEN TEORETIKER

Og hva betyr dette? Jeg vender meg til Mariátegui for å finne ut hva alt dette dreier seg om. Jeg vender meg til hans verker, til hans liv, og jeg finner i Mariátegui en teoretisk utvikling, et marxist-leninistisk studium av våre spørsmål, en stor teoretiker for Peru og Latin-Amerika.

Vi må følge den stien. Jeg foreslår ikke at vi blir som han, bare at vi følger hans vei. Jeg, for eksempel, kan skrive et kort forord, jeg kan gjøre noe som følger hans veiledning på dette nivået, og dermed kan jeg bli en liten teoretiker, men jeg følger hans vei. Og hvis vi samler alle de små sannhetene vi kan finne langs Mariáteguis vei, så vil de bli til en stor elv av sannhet. Hvem bærer det største ansvaret for dette? De intellektuelle, men ikke bare hvilke intellektuelle som helst. Vårt fedreland, forandringene i vårt land og dets utvikling, krever ikke bare intellektuelle, men revolusjonære intellektuelle. Hva betyr det? Mao Tse Tung er lysende, presis og svært konkret når han sier at vi må smelte sammen med de utbyttede massene av arbeidere og bønder. Han sier det veldig konkret. Om man vil være en revolusjonær intellektuell må man smelte sammen med massene, arbeide som dem, føle som dem og tenke som dem. Men det er en prosess, fordi jeg da må gi opp min høye status, slipset mitt; jeg må gi opp dette med en gang, om det er slik jeg blir en revolusjonær intellektuell. Dette er en refleksjon som angår oss alle. Dette fører oss til det andre poenget. Hos Mariátegui ser vi en handlingens mann. Når Mariátegui tok fatt på en oppgave så fullførte han den, han gjennomførte den, og hva angikk hans personlige problemer, som hans helse og hans familie, så satte han oppgavene foran familien og disse problemene.

Mariátegui var svært konsekvent; han ofret alt for arbeidet sitt fordi han forsto dette, fordi han var en kriger. Den som ikke er en kriger er ingen marxist-leninist.

Vi må følge hans vei, helt bokstavelig talt. Det vil være vanskelig for oss å følge hans vei, men vi kan følge den.

Jeg tror noen ideer har blitt klare. Prøv å se vekk fra alle unødvendige detaljer og fokuser på hovedpoengene. La noen få nøkkelideer bli igjen, først og fremst en trang til å sette Mariáteguis tenkning i høysetet, og å forsvare og følge hans eksempel. Vårt folks skjebne står på spill. Enten setter vi Mariáteguis tenkning i høysetet, eller så vil ikke vårt folk avansere.

Forelesning av doktor Abimael Guzmán Reynoso i 1968, ved San Cristóbal de Huamanga-universitetet i Ayacucho.

1968
PCP, sentralkomiteen

Etterord til norsk oversettelse

Der vi har oversatt til «overgått» står det originalt «superar», som også brukes senere om superadores (vi har oversatt det til «overmenn»), som betyr å overgå, overstige eller overvinne, altså å bli bedre enn eller å «komme over», som i engelsk overcome eller surpass. Oversettelsen blir ikke helt korrekt eller direkte, da formann Gonzalo opplagt snakker om personer som tror at de overgår Mariátegui, eller hevder at han er foreldet og derfor må «forbedres», men at disse på ingen måte faktisk er Mariáteguis overmenn.

Der formann Gonzalo skriver om Mariátegui som en «dømt og tilstående» marxist, baserer det seg på at Mariátegui selv omtalte seg som marxista convicto y confeso («dømt og tilstående marxist»), da han i en fotnote til en tekst avviste ideer om at han var utopist eller drev med «absurde konspirasjoner».

Vi bruker begrepet «bladsmørere» i teksten for å oversette ordet plumíferos, som direkte oversatt betyr at man er fjærkledd eller noen som har fjær (plumo). Plumo brukes også om ordet penn, og plumíferos brukes om journalister og andre skribenter, ofte nedsettende slik formann Gonzalo gjør i denne teksten, og slik man på norsk kan si «bladsmørere».

Vi har oversatt det originale traficantes til «kremmere». Traficante kan oversettes til «smugler» (som narkotikasmugler, våpensmugler, narkotikasmugler osv.), men det kan også anvendes om noen som utnytter en edel sak for egen vinning. Vi har oversatt det til «kremmere», som i Bibelen hvor Jesus jagde kremmerne ut av tempelet (Matteus, kapittel 21, versene 10-17).

Forlaget Røde Fane
Mars 2026