AND: Iran slutter seg til verdensrevolusjonens leir

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Kameratene våre i A Nova Democracia skriver at å forsvare det iranske folkets nasjonale motstandskrig nå er en del av internasjonalistenes oppgaver.

Alle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Publisert av A Nova Democracia 06.03.2026.

Lederartikkel – Iran slutter seg til verdensrevolusjonens leir

Yankee-sionistenes angrep 28. februar 2026 markerer en ny og enestående fase i den iherdige aggresjonskampanjen mot den iranske nasjonen. Med den avskyelige begrunnelsen å bekjempe det iranske atomprogrammet fordi det er «en trussel mot USAs eksistens», har aggresjonen allerede krevd livet til over 1200 mennesker, ifølge iransk presse, hvorav 13 % var kvinner og barn. Antallet skadde sivile overstiger 6000, noe som kommer i tillegg til de mange forbrytelsene mot menneskeheten som står på yankee-demonene og det nazi-sionistiske udyret.

Det ekstraordinære er imidlertid den iranske responsen, som demonstrerer verdigheten og besluttsomheten til en nasjon som nekter å bli slavebundet av yankee-aggressorer. Martyrdøden – som de selv kaller død i kamp – til Ali Khamenei, den øverste lederen for Den islamske republikken Iran, er ikke et tegn på yankee- og sionistisk overlegenhet; snarere er det en siste handling av dedikasjon til den nasjonale saken, av å gi livet sitt for å forene hele nasjonen, vel vitende om at denne gangen ville yankee-imperialismens angrep være omfattende og fast bestemt på å krysse flere røde linjer i et forsøk på å stoppe atomprogrammet. Khamenei døde sammen med sine kjære på sitt offisielle kontor, som ikke var hemmelig, på sin kommandopost. Han er milevis unna Netanyahu, som, da han hørte knitring fra raketter, umiddelbart søker ly og et trygt sted. Førstnevnte, til tross for hele sin fortid, døde og ble en helt i den antiimperialistiske kampen; den andre vil alltid være en ynkelig lakei for imperialismen.

Hendelsene er nye og dyptgripende uttrykk for en spesiell periode i imperialismens generelle krise, en spesiell fase i den imperialistiske epoken prega av åpenbar desperasjon fra yankeene i møte med den åpenbare nedgangen i deres hegemoni i verden. En fase der, på grunnlag av denne generelle nedbrytninga av det imperialistiske systemet, massenes eksplosivitet når ekstraordinære nivåer, uttrykt i framgangen for den nasjonale frigjøringskampen og den antiimperialistiske og antifascistiske motstanden i de undertrykte landene og arbeider-, folke- og antifascistisk motstand i de industrialiserte landene, noe som skaper et generelt miljø som blir stadig mer gunstig for utviklinga av den subjektive faktoren i den proletariske verdensrevolusjonen. For det første kan «de på toppen ikke fortsette å regjere som før». Yankeene tyr til aggresjon mot Venezuela, Cuba og Iran, i tillegg til å opprettholde mer enn 800 militærbaser over hele kloden, ikke fordi de er sterkere enn noen gang, men fordi de ikke lenger kan påtvinge sin vilje ved ren militær avskrekking, men bare ved kanonild. Det er framfor alt deres svakhet som framheves, og ved å gjøre det skyves hele nasjoner mot den proletariske verdensrevolusjonens leir. Yankeene kan ikke lenger kontrollere selv sine imperialistiske utfordrere slik som før: omdefineringene av NATO, veksten i konflikten med Frankrike, Tyskland, og spesielt med Kina og Russland, viser at yankee-hegemoniet allerede åpent stilles spørsmål ved, og dens fall er tydelig et faktum i lys av skjerpinga av interimperialistiske motsigelser, gjennom nasjonale frigjøringskriger og folkelige opprør mot deres lakeier i de undertrykte landene, og den voldelige opptrappinga av klassekampen i industrialiserte land. Yankee-imperialismens generelle kontrarevolusjonære offensiv blir beseira, plan for plan, overrumpla i sine interne motsigelser, og fikk et kraftig slag med Al-Aqsa-flommen, som avslørte imperialismens og dens lakeiers essensielle svakhet i møte med væpna kamp. Her ligger også det andre elementet: «de på bunnen aksepterer ikke å fortsette som før.» Veksten i den subjektive faktoren, av den nasjonale frigjøringsbevegelsen, er uten sidestykke de siste 50 åra, i likhet med den internasjonale proletariske bevegelsen, gjenoppblomstringa av folkelige organisasjoner for væpna selvforsvar i USA, det stadig økende nivået av massebevissthet, om enn ufullstendig, om essensen av systemet med utbytting og undertrykking, og gjenoppståelsen av en gjenoppliva internasjonal kommunistisk bevegelse som marsjerer mot gjenforening, slik man ikke har sett på 40 år.

Millioner av masser i Midtøsten, Asia, Europa, Latin-Amerika, og til og med i USA selv reiser seg i en ny bølge av antiimperialistiske bevegelser; kriger for nasjonal frigjøring, motstand og folkekriger bryter ut i storm over hele verden. Imperialistisk aggresjon kaster hele divisjoner av undertrykte nasjoner inn i feltet for væpna kamp mot imperialismen, mot yankee-demonene; betydninga av revisjonismen, nå under Xi Jinping, dukker opp igjen som en farlig menneskehandler som, med støtte fra revisjonister over hele verden, søker å ta kontroll over den antiimperialistiske kampen for sine hegemoniske planer. Dette er virkelig en ny periode, en spesiell periode med særegne kjennetegn; en ny periode med revolusjoner.

***

Iransk selvforsvar har gitt aggressorene kraftige slag og demonstrert stor militær kapasitet for en langvarig forsvarskrig. Ifølge iranske kilder er det mer enn 650 tap i de amerikansk-sionistiske troppene, inkludert dødsfall og skader, et tall som åpenbart ikke erkjennes av aggressorene. Amerikanske militærbaser i Kuwait, Bahrain, Irak, Qatar og De forente arabiske emirater ble truffet av iranske missiler og droner. Iran avfyrte mer enn 500 ballistiske missiler og utførte 2000 droneangrep mot mer enn 27 amerikanske eller sionistiske militærbaser eller installasjoner i ti forskjellige land. Antiimperialistiske organisasjoner i regionen reiste seg også og angrep amerikanske mål i Jemen, Irak, Kuwait, Syria og Libanon, med mer enn 100 rakett- og droneangrep.

Den iranske strategien var tydelig fastlagt i de første dagene av motstanden mot utenlandsk aggresjon. Kontroll over Hormuzstredet er en strategisk del av nasjonens forsvar: Med den kontrollerer Iran 20 % av verdens oljetransport, som flyter gjennom denne smale sjøruta, eller omtrent 20 millioner fat olje per dag.

Det persiske landet kunngjorde stenging av ruta, og umiddelbart etter falt tanktrafikken med omtrent 70 % – et enestående avbrudd i nyere tid. Dermed resulterer den yankee-sionistiske aggresjonen uunngåelig i ei økning i den internasjonale oljeprisen – der fatet, som inntil for noen måneder siden kostet 45 dollar, nå er notert til over 80 dollar – og et påfølgende globalt inflasjonspress, med alvorlig risiko for global resesjon, som påvirker alle imperialistmakter og lakeimonarkiene i regionen, i tillegg til splittelser innen yankee-etablissementet, noe som resulterer i press for å få slutt på aggresjonene.

Jo lenger aggresjonen fortsetter, desto større vil de politiske, økonomiske og militære kostnadene bli for yankeene – og uansett merkes den politiske isolasjonen allerede, med den økende tvilen om amerikansk hegemoni i Europa og Asia, en utfordring som vil forverres. Det er ikke uten grunn at Frankrike i mellomtida har annonsert at de vil gjenoppta produksjonen for å forbedre sitt atomarsenal, mens Russland og Kina gjør det samme.

***

Vi, den antiimperialistiske bevegelsen og internasjonalister, må reise en kraftig støttebevegelse for det iranske folkets nasjonale motstandskrig, i tillegg til den allerede pågående støttebevegelsen for det venezuelanske og palestinske folket. Dette er forskjellige fronter av den samme internasjonale kampen mot imperialismen, som også omfatter og har som spydspiss folkelige kriger i India, Peru, Filippinene og Tyrkia – hvis støttebevegelser er uatskillelige fra disse. Å forsvare det iranske folkets nasjonale motstandskrig er nå en del av oppgavene til internasjonalister, som alltid legger vekt på behovet for proletarisk ledelse, men i en samla front mot den felles fienden, den imperialistiske aggressoren.

Les også: