MPP: Cuba, ja! Yankeer, nei! Yankees go home!

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Kameratene i Perus Folkebevegelse (MPP) har for en tid tilbake utstedt følgende uttalelse om yankee-aggresjonen mot Cuba. Vi har oversatt den til norsk og alle feil og mangler er våre egne.

Uttalelsen kan leses på spansk og engelsk på VND-Peru (Nydemokratisk Forening, Tyskland), og er også publisert på Red Herald.

Proletarer i alle land, foren dere!

CUBA JA, YANKEER NEI!

Yankees go home!

Den kubanske revolusjonen seiret i 1959 og ga resonans gjennom Latin-Amerika. Hvorfor resonerte den? Fordi, ved å bryte med flere tiår av historie, viste den at seieren kunne oppnås gjennom væpnet kamp. Det er derfor den resonerte, og dette bare 90 miles fra USA, rett under nesen på dem. Det var et friskt pust gjennom Amerika, og det hadde sterk innvirkning på unge mennesker.

For det første er det viktig å vektlegge følgende historiske fakta:

Fra begynnelsen av forsøkte yankee-imperialismen å knuse den kubanske revolusjonen med forskjellige midler i sine forsøk på å enda en gang underordne Cuba under deres halvkoloniale kontroll. Den gangen, mot den verste fienden av verdens folk, mobiliserte de latinamerikanske massene til forsvar for revolusjonen på den opprørske øya, og ropte slagordet: CUBA JA, YANKEER NEI!

Som en del av forståelsen av de historiske hendelsene i den kubanske revolusjonen og deres bidrag til utviklingen av den nasjonale frigjøringsbevegelsen til de undertrykte nasjonene, er det avgjørende å huske:

I 1961 intervenerte USA-imperialismen med sine leiesoldater («markene») og de ble skamfult bekjempet i Grisebukta. For folkene på vårt amerikanske kontinent var dette en historisk seier.

Grisebukta fulgte USA-imperialismens nederlag i Korea, hvor de måtte flykte som rotter i 1953 etter nederlaget i Luchon, og dette var et frampek til deres nederlag i Sør-Vietnam.

«I 1973 måtte USA akseptere nederlaget;» som yankeene sa da, Nixon, «La oss redde ansikt,» det var hele spørsmålet de sto overfor, en retrett med stoltheten i behold, «ikke la dem ydmyke oss» var alt de ba om, de allmektige yankee-imperialistene.

Formann Mao har rett: «alt som er stort er ikke mektig, og ei heller bør vi frykte det», for det er marxismen som er stor, og den er allmektig, og overfor den vil alle reaksjonære skjelve fordi de vil bli feid vekk. (Formann Gonzalo, Den første kongressen til PCP, 1978)   

For det andre er det nødvendig å gjøre det helt klart:

Cuba er også historien om en uferdig revolusjon, fordi revolusjonen skulle bli stadig mer underordnet sovjetisk revisjonisme, og ble ved slutten av 1960-tallet en halvkoloni for det revisjonistiske USSR.

La oss huske at i den store polemikken i den internasjonale kommunistiske bevegelsen mellom marxisme og revisjonisme, inntok den castroistiske bevegelsen standpunktet om en tredje vei.

Derfor, gjennom 1960-tallet, led Latin-Amerika under den feilaktige og skadelige innflytelsen fra småborgerlig tredje-vei-isme [tercerismo, overs.anm.]. Denne småborgerlige tredje veien søkte å erstatte proletariatet som ledende klasse i revolusjonen og rive hegemoniet fra det, ved å predike at kommunistpartiet ikke trengtes. De forsøkte å allmengjøre erfaringene fra den kubanske revolusjonen, prediket den såkalte særegenheten ved revolusjonen i Latin-Amerika, med ville angrep på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning og proklamerte at denne var avleggs, så vel som de universelle lovene for folkekrigen.

Alle forsøkene på en tredje vei endte, og det var uunngåelig, i nederlag. Perus Kommunistiske Parti etablerte «Alle revolusjonære plikter og behøver å studere og systematisere erfaringene frem til nå. Fortsettelsen av kampen krever det.» Ved å oppsummere tiåret konkluderte de:

«1960-tallets tiår var et stadium av seier for marxisme-leninismen i Latin-Amerika og hele verden» (1)

Etter revisjonismens bankerott og den sovjetiske sosialimperialismens kollaps i desember 1991 sto Cuba igjen uten en leder og med akutte eksistensielle problemer. Dets nåværende situasjon har vokst ut av denne hendelsen.

Cuba lider under vedvarende yankee-imperialistisk aggresjon gjennom 70 år, med terroristangrep, sabotasje, og attentatforsøk mot deres ledere, som de mot Fidel Castro og andre. Seks årtier av nådeløs økonomisk blokade.

I dag søker USAs regjering, ledet av den folkemorderiske Trump, som misvisende erklærer suksess i sin aggresjonskrig mot Venezuela og Latin-Amerika, å kapitalisere på sitt delvise og relative overtak i Karibien, til å angripe Cuba. Deres umiddelbare mål er regimeskifte, å erstatte dette med et som direkte er underordnet deres administrasjon, en regjering under deres beskyttelse, lik den som ble etablert i Venezuela under brødrene Rodríguez. På denne måten søker yankee-imperialistene å bruke Cubas styrke til å tvinge sin vilje på Sør-Amerika, og å implementere sin ondsinnede plan for politisk, økonomisk og militær okkupasjon av vårt kontinent som grunnlag for å opprettholde sitt globale hegemoni (2).

Yankee-imperialismen søker å oppnå sitt mål om regimeskifte gjennom å true med direkte angrep på øya, basert på deployering av sin mektige militære styrke i regionen under navnet Operation Southern Spear (3). Men, i frykt for at dette kan påføre dem enda et ydmykende nederlag, forsøker det å provosere frem internt opprør gjennom folkemord, det de selv kaller «den endelige økonomiske kvelningen», ifølge imperialistiske medier selv. Vi siterer:   

«Beslutningen om å straffe oljeforsyningene til øya med toll strammer det økonomiske og sosiale kvelertaket.

Å kvele tilgangen av olje til øya ble verre ved begynnelsen av dette året med USAs militære angrep på Venezuela, hovedleverandøren gjennom flere tiår. President Donald Trump har strammet skruene enda mer ved å annonsere at han vil straffe alle som selger eller leverer olje til øya med toll. Løkken om kubanernes hals strammes enda mer, mens de lever i en hengemyr av dyp strukturell krise, hvor det nesten er slik at det eneste mulige målet er å overleve.» [Vår oversettelse, overs.anm.]  

I et forsøk på å styrke den militære omringingen av øya innenfor rammeverket av Operation Southern Spear, har en del av den mektige marineflåten til USA blitt deployert til Haiti under påskudd om å bekjempe narkotikasmugling («narko-båtene»).

Derfor er det nødvendig kort å behandle militariseringen av politikken. I USA har denne en lang historie, både innen innenriks- og utenriks politikk.

Innenriks bruker Trump-administrasjonen militarisering i kampen mot «illegal» innvandring, organisert kriminalitet, narkotikasmugling osv. De anvender militærets og politiets styrker under sin direkte kontroll for den absolutte sentraliseringen av makten i sine hender, som representanter for en imperialistisk fraksjon (Det republikanske partiet), søker å underordne seg delstatenes regjeringer under guvernører fra fraksjonen Det demokratiske partiet og, viktigst, å føre krig mot folket for sin utenrikspolitikk.

De verbale truslene, den voldelige retorikken og den brutale og overdrevne maktbruken til Trump, andre representanter for hans administrasjon, og de repressive styrkene under hans sentrale kontroll er ikke tegn på styrke, men på svakhet. Siden USA er et enormt land, så har ikke Trump tilstrekkelige krefter til å beseire motstanden fra sine rivaler eller fra proletariatet og det nordamerikanske folket innenfor hele det veldige territoriet. Han tyr til ekstrem vold i noen stater for å kue dem med terror, og håper dette tvinger andre til å underordne seg, men om han ikke klarer å beseire motstanden i et enkelt område så gjør han retrett. Han mislykkes bare for å prøve på nytt seinere, og dermed vil han gå fra nederlag til nederlag både i sitt eget land og i verden.

I sin nasjonale sikkerhetsstrategi fra krigsdepartementet (24. januar 2026), innrømmer de selv sine begrensede styrker:

«I denne tilnærmingen er det avgjørende å være realistiske overfor de mangfoldige truslene vi står overfor og de ressursene vi har å møte dem med. (…) I stedet vil departementet prioritere de viktigste, mest alvorlige og farligste truslene mot amerikanske interesser. Vi vil gjenreise krigens filosofi og bygge opp igjen de forente styrkene slik at Amerikas fiender aldri vil tvile på vår besluttsomhet eller evne til å svare med stor kraft på disse truslene.»

Med denne «krigens filosofi» søker de å tvinge gjennom sin hegemoniske imperialistiske orden både innenriks og internasjonalt.

Angående Latin-Amerika bruker USA-imperialismen militarisering av krigen mot narkotikasmugling, «narko-terrorisme», organisert kriminalitet, illegal økonomi osv., for å tvinge regionens regjeringer til å undertegne avtaler og konvensjoner om disse spørsmålene, og bruker den tomme retorikken om å «bygge kapasiteter for samarbeid og forbedre inter-operasjonalisme.» Deres mål er å koordinere arbeidet til nasjonale sikkerhetsstyrker internasjonalt, underordnet, direkte eller indirekte, Washingtons direktiver.      

I 2012 hadde USA en «korridor som strakte seg fra Colombia til Mexico, gjennom Sentral-Amerika.» Ethvert hint fra regjeringene i regionen om uavhengighet sees på som en trussel mot deres intervensjonistiske politikk.   

Assistanse til de underordnede væpnede styrkene tar form av støtte til anti-narkotika-initiativer, slike som Central American Regional Security Initiative (CARSI), som begynte i 2008 i kjølvannet av Mérida-initiativet og fortsatte til 2014. Her stilte de med assistanse, utstyr og trening for sentralamerikanske politi- og militærstyrker.

Mexico faller inn under juridiksjonen til US Northern Command, men sør for deres grenser ligger Southern Command, som opererer ut fra 400 millioner dollar-fasiliteter rett vest for Miami, og er ansvarlige for USAs militære aktiviteter i Sentral- og Sør-Amerika.

Til slutt vil vi si:

I dag gjenoppliver vi det gamle slagordet CUBA JA, YANKEER NEI!, til støtte for det kubanske folkets kamp mot imperialistisk aggresjon, som utfolder seg i tråd med den militære doktrinen om «fred gjennom styrke» – det vil si, å tvinge gjennom sine imperialistiske interesser (altså interessene til yankee-finansoligarkiet) gjennom krig eller troverdige trusler om krig.  

Dette er et passende slagord til å konfrontere den imperialistiske planen om å hegemonisere Karibien for å avansere sin plan om politisk, økonomisk og militær okkupasjon av Latin-Amerika. Som det ble sagt en gang, og det er sannere i dag, ønsker yankee-imperialistene å bruke Cubas styrke til å vinne over hele Amerika. Med dette slagordet vil vårt folk forene seg med Cubas sak til forsvar for dets uavhengighet, dets formelle suverenitet, og dets vei til komplett selvstendighet, som kun kan oppnås ved å føre revolusjonen helt til ende. 

Og vi siterer det følgende fra formann Gonzalos tale 24. september, 1992:

«Alt de fortalte oss, den tomme og tåpelige praten om den sagnomsuste “nye epoken med fred.” Hvor er den nå? Hva med Jugoslavia? Hva med de andre stedene? Det er en løgn, alt ble politisert. I dag er det kun én realitet; de samme pådriverne til første og andre verdenskrig forbereder nå en tredje ny verdenskrig. Vi bør vite dette, og at vi som barn av en undertrykt nasjon er en del av opprøret. Vi kan ikke tolerere dette! Nok imperialistisk utnytting! Vi må gjøre ende på dem! Vi er av den tredje verden, og den tredje verden er grunnlaget for den proletariske verdensrevolusjonen, på én betingelse; At de kommunistiske partiene fører og leder. Dette er hva vi må gjøre!»   

LEVE FOLKEKRIGEN!

PERUS FOLKEBEVEGELSE (MPP)
Februar 2026

NOTER:

(1) Latin-Amerika: Folkekrigens store seire og lysende utsikter, Bandera Roja Nr. 42, mai 1970, sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti. [https://tjen-folket.no/2018/09/01/latin-amerika-folkekrigens-store-seire-og-lysende-utsikter/]

(2) Den globale hegemoniske og kontrarevolusjonære planen, implementert av regjeringen til den erkereaksjonære og folkemorderiske Trump, daterer seg tilbake til begynnelsen av det siste tiåret av det forrige århundret. Denne planen justeres av hver nye yankee-regjering i tråd med utviklingen av klassekampen i landet selv og i verden og publiseres som nasjonal sikkerhetsstrategi (National Defense Strategy eller «NDS»). Den nyeste er fra november 2025, hvis militære doktrine eller strategi kalles National Security Strategy (NSS), publisert 24. januar 2026 av USAs krigsdepartement.

Planens strategiske mål og generalretningslinjer ble etablert under Bush senior sin regjering (198-92) da Sovjet-revisjonismen kollapset uten verdenskrig. USSR kollapset og deres innflytelsessfærer ble åpnet for redistribuering midt i imperialistisk konkurranse og samarbeid (desember 1991) og yankee-imperialismen ble den eneste hegemoniske supermakten. Fortsatt innenfor den siste fasen av prosessen av definitiv forråtnelse i sosialimperialismen, året før dette, pekte formann Gonzalo ut på en presis og kraftfull måte, hva imperialistenes strateger hadde etablert av planer for verdensdominans i det kommende århundret:

«USA og Latin-Amerika, deres store område. Bush-initiativet for Latin-Amerika, forene Mexico, aksen, med enheten av USA og Canada for å hegemonisere Karibien, utvide til Sør-Amerika, kontrollere mer og mer av Sentral-Amerika, og slik forberede for fremtiden i Stillehavet.» (sentralkomiteens andre plenumssesjon, august 1990).   

(3) Operation Southern Spear ble annonsert i november av Hegseth og er en del av deployeringen av USAs krigsskip og militære fly til Latin-Amerika. Ifølge Washington sikter denne operasjonen mot å bekjempe fartøy som brukes til narkotikasmugling av karteller som blir definert som «narkoterrorister».   

(4) Drug War Capitalism, AK Press, desember 2014, på spansk: Capitalismo Antidrogas, Una Guerra contra el Pueblo, Dawn Marie Paley, Sociedad Comunitaria de Estudios Estratégicos Libertad Bajo Palabra, 2018 México.