Røde Fane: Yankee-aggresjon og antiimperialistisk enhet

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har sendt oss en tekst om den aktuelle yankee-imperialistiske aggresjonen og nødvendigheten av å forsvare den antiimperialistiske aksjonsenheten.

Proletarer i alle land, foren dere!

Yankee-imperialismens aggresjoner og antiimperialistisk enhet

Yankee-imperialismen og deres lakei sioniststaten Israel fortsetter sine forbryterske angrep mot det undertrykte landet Iran, de har utvidet krigen til Libanon og hele regionen står igjen i brann. Samtidig fortsetter aggresjonen mot Cuba, med en forkrøplende handelsblokade. Utviklingen forsterker nødvendigheten av å forene antiimperialister mot yankeenes aggresjon, for å gi mest mulig støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene til undertrykte folk og nasjoner.

Yankee-imperialismens planer

Aggresjonen, både i Midtøsten og i Latin-Amerika, er en del av yankee-imperialismens planer for å forsvare sin posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt.

Krigen mot Iran er en del av USAs planer for «Det utvidede Midtøsten» (The Greater Middle East), en formulering med dobbelt betydning på engelsk. Yankee-imperialistene streber etter å omdanne Midtøsten enda mer i sitt imperialistiske bilde. Å kue Iran gjennom krig og «regimeskifte» er et nøkkelspørsmål i denne transformasjonen.

Det iranske regimet har i femti år vært en av hindringene for yankee-imperialistenes planer. Før 1979 var Iran under sjahens brutale despoti, den viktigste lakeien for USA i Midtøsten. Med sitt enorme areal og sin store befolkning har Iran en helt annen tyngde enn Israel. Israel er yankeenes viktigste brohode inn i Midtøsten, en militarisert garnison for imperialismen, men de er et lite land med en liten befolkning, beleiret på alle kanter av svorne fiender av sionismen. De arabiske reaksjonære regimene i regionen er også svake, noe som blant annet kom til uttrykk under den såkalte «arabiske våren» (2010-2011). Yankee-imperialismen har et desperat behov for å styrke sin posisjon i regionen.

Yankee-imperialismen ønsker å presse sine rivaler (hovedsakelig kinesisk sosialimperialisme og russisk imperialisme) mer og mer ut av Midtøsten, og å stramme grepet om de korrupte arabiske lakeiregimer (Saudi-Arabia, Oman osv.). Hele tiden opererer yankeene og deres lakeier under beleiring og trusler om opprør fra folkemassene i regionen, som hater «den store satan» i vest, USA. Irans regjering kaller dagens krig for «Ramadankrigen», fordi USA-Israel initierte sin angrepskrig nettopp midt i denne helligste religiøse høytiden, noe som bare kan bidra enda mer til det rettferdige hatet.

Aggresjonen mot Latin-Amerika, og i dag særlig mot Cuba etter de forbryterske handlingene mot Venezuela, er også i tråd med uttalte planer fra yankee-imperialismen. De arbeider under veiledning av sin «nasjonale sikkerhetsstrategi», med en plan om å befeste sin dominans over den vestlige halvkulen (hemisfæren), særlig Latin-Amerika. Denne dominansen er basisen for deres hegemoniske posisjon i verden, og de ønsker å slå tilbake kinesisk sosialimperialisme og russisk imperialisme, som de siste tiårene har økt sin økonomiske, politiske og militære penetrering av flere latinamerikanske land.

Forøvrig er andre annenrangs imperialistmaktene (Storbritannia, Tyskland, Frankrike osv.) ikke bare partnere for yankee-imperialismen, men også rivaler og konkurrenter, både i Latin-Amerika og Midtøsten. Med den fordypede allmenne krisen i imperialismen skjerpes også motsigelsene mellom imperialistene, også de «allierte», og rivaliseringen eskalerer.

Våre prinsipper må veilede vårt arbeid

I denne situasjonen intensiverer kommunistene og den revolusjonære bevegelsen kampen mot imperialistisk krig og aggresjon, basert på og veiledet av vår ideologi. Vi baserer oss på våre prinsipper – som inkluderer et uforbeholdent forsvar av den nasjonale selvråderetten – og på formann Maos lære om å alltid ha et fast grep om hva som til enhver tid er hovedmotsigelsen.

Den antiimperialistiske fronten endrer seg ettersom situasjonen endrer seg, men våre prinsipper endrer seg ikke. Veiledet av vår ideologi søker vi å gripe hovedmotsigelsen, fordi et godt grep om denne rydder opp i alle spørsmål for oss. Når imperialismen invaderer eller fører krig mot et undertrykt land, blir hovedmotsigelsen i dette landet mellom den angripende imperialismen (eller imperialistene) på den ene siden, og den undertrykte nasjonen (under formasjon) på den andre siden.

Videre ser vi at med utviklingen av kapitalismen til sitt imperialistiske stadium, blir den nasjonale frigjøringsbevegelsen en strømning innenfor den proletariske verdensrevolusjonen. Det vil si at enhver nasjonal frigjøringskrig, enhver nasjonal motstandskrig mot imperialismen, objektivt blir en del av verdensrevolusjonen.

Hovedmotsigelsen i imperialismen, både i hele stadiet og i dagens konkrete situasjon, er motsigelsen mellom imperialistmaktene og undertrykte folk og nasjoner. Borgerskapet mister fullstendig evnen og viljen til å lede nasjonale-demokratiske revolusjoner, og proletariatet må innta ledelsen av disse revolusjonene ved å gjøre dem til nydemokratiske revolusjoner.

Angående den antiimperialistiske fronten arbeider kommunistene etter prinsippet «forene de som kan forenes» for å «isolere fienden maksimalt» på ethvert stadium og innen ethvert avsnitt av kampen. Vi ser at i de enkelte kampene kan både enkelte revisjonister og enkelte reaksjonære havne på riktig side, om enn midlertidig.

Forsvar enheten og bekjemp splittelsesmakeri

Fienden, i dag særlig verdens eneste hegemoniske supermakt yankee-imperialismen, hovedfienden av verdens undertrykte folk og nasjoner, søker alltid å så splittelse. I tråd med den gamle romerske maksimen «divide et impera» (splitt-og-hersk), søker yankeene, sionistene, etterretningstjenestene og mediemonopolene systematisk å splitte massene, å føre masser inn under sin innflytelse, og å sette masser opp mot masser. De søker å splitte nasjonale frigjøringsfronter, slik de forsøker i Palestina – og Iran, Venezuela osv.

Overfor folkemassene i de imperialistiske landene i vest, anvender fienden systematisk svart propaganda, løgnhistorier og fabrikasjoner, sofistikerte forfalskninger av bildemedier, religiøs fanatisme (kristne sekter) og ren rasistisk sjåvinisme – alt med den enkle og gjennomskubare agendaen: å splitte antiimperialistiske bevegelser og å skape en folkelig opinion for sine moderne kolonikriger. Det er i denne konteksten vi kan forstå fredsprisen til Machado i Venezuela eller imperialistenes plutselige «omsorg» for iranske kvinner.

Kommunister og revolusjonære, antiimperialister og sanne demokrater, må avvise fiendens splittelsesmakeri og ta del i og forsvare den antiimperialistiske fronten og dens enhet. Det er åpenbart ingen forutsetning for fronten at man har fullstendig ideologisk og politisk enhet – da ville det ikke vært en front. En front er en klassefront, hvor ulike klasser og sjikt av klasser representeres av ulike partier og organisasjoner. Dermed vil det være ulike linjer, ulike oppfatninger og syn, som i den enkelte kampen kan og må forenes mot en felles fiende, om man skal isolere denne maksimalt og bygge en bredest eller sterkest mulig front.

Dette er «ABC» for marxistisk taktikk, og det er metoder som er blitt anvendt på mesterlig vis av de kommunistiske klassikerne, fra grunnleggerne Marx og Engels, til formann Mao og formann Gonzalo. Den store Lenin adresserte «venstre»-frasemakernes slagord «ingen kompromisser!» i sin tekst Radikalismen:

«Det er besynderlig at disse ‘venstrefolkene’ som har slike anskuelser, ikke gjør vedtak om avgjort å fordømme bolsjevismen! Det kan da ikke være mulig at de tyske venstrefolkene ikke vet at hele bolsjevismens historie både før og etter Oktoberrevolusjonen er fylt av tilfelle av manøvrer, overenskomster, kompromisser med andre og også med borgerlige partier!

Å føre krig for å styrte det internasjonale borgerskapet, en krig som er hundre ganger vanskeligere, mer langvarig og komplisert enn den mest hårdnakkede av de vanlige krigene mellom statene, og så på forhånd gi avkall på taktiske manøvre, på å utnytte – selv bare forbigående – motsetninger mellom fiendens interesser, å gi avkall på overenskomster og kompromisser med eventuelle (selv bare midlertidige, ustø, vaklende, betingede) forbundsfeller – er ikke det grenseløst latterlig? Er ikke det omtrent det samme hvis vi under den vanskelige bestigning av et ennå uutforsket og hittil utilgjengelig fjell på forhånd ga avkall på undertiden å gå i siksak, undertiden å gå tilbake, oppgi den retning en først har valgt, og prøve forskjellige retninger?»

Kommunistene under formasjon erklærer åpen og ærlig sine standpunkter: Bare nydemokratiske og sosialistiske revolusjoner kan feie imperialismen vekk fra jordens overflate, disse revolusjonene må ta form av folkekrig, og de kan bare ledes av proletariatets eneste parti – kommunistpartiet, veiledet av den eneste proletariske ideologien – marxismen-leninismen-maoismen. Denne prosessen krever innbitt kamp på liv og død mot imperialismen, revisjonismen og all reaksjon.

Men dette er vårt maksimumsprogram. Minimumsprogrammet er et annet, og dette endrer seg når situasjonen endrer seg. I møte med yankee-imperialismens angrepskriger, er det brennende spørsmålet å forene de kreftene som kan forenes mot fiendens angrep, å utnytte splittelsen mellom de reaksjonære til å påføre dem større tap, og å bekjempe fiendens forsøk på splitte den antiimperialistiske fronten.

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Mars 2026