Revolusjonen kommer ikke

MLM knuser myten om at revolusjon plutselig kommer ut av en krise i framtida og at folket bare kan plukke den som en moden frukt.

Å være revolusjonær er å lære av historien og se at herskerne ikke gir makta fra seg frivillig. Kapitalismen må vekk for å fjerne fattigdom, sult og miljøkrisa. Og vi er sikre på at kapitalistene ikke vil akseptere dette og derfor må avsettes gjennom revolusjon.

Denne innsikten er gammel i arbeiderbevegelsen – det er mer enn 150 år siden Marx fikk gjennomslag for dette blant arbeiderklassens fremste ledere. Siden dette har millioner av arbeidere i vår del av verden, kjempet for revolusjon. Og arbeiderklassen i Europa har deltatt i en lang rekke revolusjoner, revolusjonsforsøk og revolusjonære kriger:

• Revolusjonene i 1848
• Pariserkommunen i 1871
• Tyskland 1919
• Den store klassekrigen i Finland 1919
• Ungarn 1919
• Frigjøringskrigen mot fascismen, i Frankrike, Italia, Norge osv.
• Folkekrigen i Jugoslavia mot fascismen i 2. verdenskrig.
• Folkekrigen i Albania mot fascismen i 2. verdenskrig.
• Borgerkrigen i Hellas 1944 til 1949

Det er lang rekke andre eksempler også. Arbeiderklassene i Europa har grepet etter makta, ikke bare i det daglige og med fredelige midler – men de har igjen og igjen kjempet og blødd for sosialismen.

Det fremste eksemplet i Europa er like fullt Oktoberrevolusjonen i Russland 1917.

Tross alle disse konkrete eksemplene, har mange en svært abstrakt forståelse for revolusjon. Ikke bare folk som ikke kaller seg revolusjonære – også mange som skjønner hvorfor revolusjon er nødvendig, klarer ikke å se det for seg. Eller de har forvridde forestillinger om hvordan revolusjoner skjer og utvikler seg.

Et syn på revolusjon, baserer seg på en forestilling om Oktoberrevolusjonen som et kortvarig kupp med støtte fra arbeiderklassen. Folk med dette synet legger vekt på noen sider ved den russiske revolusjonen:

• Russlands deltagelse i 1. verdenskrig tappet landet for ressurser og utmagret folket.
• Den politiske ledelsen kunne ikke løse problemene.
• En ”megakrise”, krise på alle områder av samfunnet.
• Bolsjevikene grep makta i landets hovedstad i 1917 og etablerte seg som landets ledelse som utbredte sin makt fra dette sentret.

Denne ”oktoberveien” står for mange i motsetning til Maos vei – Langvarig folkekrig.

Men dette synet underslår viktige sider ved den russiske revolusjonen:

• Folket grep etter makta først i 1905-revolusjonen, som ble brutalt undertrykka av Tsar-staten.
• Det var en langvarig periode der arbeiderklassen bygde sine maktorganer (sovjetene), kimen til en ny stat.
• Etter bolsjevikene oppretta sovjetregjeringen i 1917 fulgte fire år med borgerkrig mellom Den røde hær og De hvite, som ble støtta av over femten kapitalistiske land.

Gjennom en langvarig periode på over tjue år, bygget altså arbeiderklassen og folket rød makt og etter hvert en rød hær for å forsvare og utbre den røde makta. Heller enn å avkrefte Maos linje for langvarig folkekrig, er oktoberrevolusjonen mer en bekreftelse på denne:

• Den bekrefter nødvendigheten av både kommunistparti (bolsjevikpartiet), frontorganisering av revolusjonære klasser (sovjetene) og folkehæren (den røde hær).
• Den bekrefter det langvarige, det langtrukne i revolusjonen, som ikke kan avgjøres i løpet av noen stormfulle dager eller uker, men som må ta år og tiår.
• Den bekrefter det folkelige i revolusjonen, at folkets masser må mobiliseres. Arbeiderklassen må lede an, men også aktivisere og organisere andre klasser, som fattigbønder og intellektuelle.
• Den bekrefter at politikken avgjør, at den politiske linja må være revolusjonær og handle om å gripe etter makta og at massene må politiseres, aktiviseres og moraliseres av de revolusjonære.

Den kinesiske folkekrigen pågikk fra 20-tallet til 1949. Folkekrigen på Fillippinene, ledet av MLM-partiet Filippinenes Kommunistiske Parti (CPP), har nå pågått i over førti år. I et slikt perspektiv blir den russiske revolusjonære krigen relativt kort.

Det er også en kjensgjerning at kommunistene i Kina og andre halvføydale land stort sett har valgt en form for folkekrig der byene omringes fra landsbygda, der den røde makta bygges i jordbruksdistriktene, fjellene og junglene først – med et strategisk mål om å innta storbyene og hovedstaden til slutt, siden dette er fiendens sterkeste baser. Dette i motsetning til bolsjevikene, som relativt raskt kunne gripe makta i de største byene.

Videre kunne bolsjevikene bygge den røde hæren rett ut av soldatrådene – rett ut av statens egen hær. De kunne organisere fiendens soldater, bryte dem ut av hæren og gjøre disse til den nye statens soldater. Dette i motsetning til å bygge opp en egen rød folkehær mer eller mindre fra bunnen av.

Men disse ulikhetene er særtrekk ved den russiske revolusjonen. Det har bare skjedd i Russland, og ikke seinere, at sosialistiske revolusjoner har kunnet gjennomføres så raskt ved å gripe makta i ”sentrum” først og bygge folkehæren gjennom å underlegge seg deler av fiendens hær gjennom soldatenes støtte.

Den russiske revolusjonen rystet herskerklassene, og i de snart hundre årene som har gått etter 1917 har deres militære ledere bygget opp enorm kompetanse på å slå ned opprør. Arbeiderklassen og kommunistene har lært av den russiske veien, men vi er ikke de eneste. Også herskerne har lært. I Afghanistan og Irak forsøker NATO-generalene å praktisere noe av kunnskapen, slik de har gjort i over hundre år. Peru, Nicaragua, El Salvador, Filippinene, Vietnam, Korea, India – lista er lang over land der herskere praktiserer strategier for å slå ned opprør.

På tross av dette ser vi at masser som fører folkekrig kan stå mot undertrykking lenge. At tross problemer og tilbakeslag, kan man utvikle folkekrig på de filippinske øyene, i Perus daler og slumbyer, i Indias jungler og på Nepals høyfjellssletter. Vi ser også at den langtrukne mobiliseringen av folket er mulig også i Palestina og Kurdistan.

Det er altså mange muligheter. Men om vi skal gjøre revolusjon må vi legge til grunn den langvarige mobiliseringa av massene og etablering av rød makt – av kommunistpartiet, frontorganisering av revolusjonære klasser og folkehæren. Vi må legge til grunn at det tar tid å organisere massene, og at uten en revolusjonær organisering av massene er revolusjon utenkelig.

Vi må legge til grunn de fellestrekkene alle vellykka revolusjoner har hatt, ikke særtrekkene ved én enkelt revolusjon. De som ser for seg at kapitalismen skal vikle seg inn i en megakrise – økonomisk, sosialt og politisk – som legger til rette for masseopprør og en rask maktovertagelse, der kommunistene kan gripe makta og lene seg på vernepliktige soldater i den borgerlige hæren – disse legger til grunn en sterkt forenkla versjon av sider ved den russiske revolusjonen som var helt spesielle for denne.

Marxismen-leninismen-maoismen innebærer en militærpolitisk strategi for arbeiderklassen – linja for langvarig folkekrig. Det er ikke å bruke Kinas vei som blåkopi, men å trekke ut fellestrekk ved alle vellykka revolusjoner leda av arbeiderklassen – og avvise den seigliva myten om at revolusjonen er noe som kommer og ikke som bygges, at revolusjonen er en plutselig omveltning der alt avgjøres på noen få dager.