FARC-ledelsen gir opp

Norsk diplomati har deltatt i meklingen som likviderte den væpna kampen i Colombia.

Bildet til saken er utenriksminister Børge Brende (t.h.) og geriljaleder “Timosjenko”

Saken er redigert 06. oktober for å skille klarere mellom ledelsen som har meglet fred, og alle de aktivistene og soldatene som har ofret sin sikkerhet og sitt liv.

FARC står for Colombias Væpna Revolusjonære Styrker og er hæren som ledes av Colombias Hemmelige ”Kommunistiske” Parti (PCCC). De har nå lagt ned våpnene og inngått en permanent fredsavtale med den colombianske regjeringen.

NRK melder at: ”Norge har sammen med Cuba vært tilrettelegger for forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.” Les hele nettsaken på nrk.no

Derfor var utenriksminister Børge Brende til stede da FARC og regjeringa signerte de siste papirene som likviderte den femti år lange krigen mot staten. Vi ser dette som FARC-ledelsen sitt endelige knefall for det råtne systemet. Det er kanskje den logiske enden på visa, for en gerilja med Castro og Bresjnev som ideologiske forbilder. FARC har tidligere tilogmed har hatt en viss støtte fra SVs ungdomsorganisasjon her i Norge.

Hva er den colombianske staten?

Den moderne staten i Colombia ble født ut av borgerkrigen mellom de to borgerlige partiene, de liberale og de konservative. Det er en typisk stat i Latin-Amerika, med brutal undertrykking av landets fattige.

På landsbygda lever bøndene i dyp fattigdom. De som gjør motstand møtes med terror fra staten eller paramilitære. I Colombia har paramilitære grupper herja lenge. Under dekke av å slåss mot FARC og andre geriljaer, har de drept titusenvis av politiske aktivister, fagforeningsfolk og journalister.

I tillegg har Colombia vært prega av en stor kriminell industri, med dyrking, prosessering og eksport av kokain. Dette har gitt USA et påskudd til å sende ”militære rådgivere” og våpen i stor stil. Colombia er med andre ord et land prega av vold og brutalitet – noe som selvsagt rammer landets fattigste hardest.

I en slik situasjon er det kriminelt av en bevegelse som hevder den vil tjene folket, å legge ned sine våpen og la folk stå ubeskytta igjen i møtet med narkokarteller, paramilitære, staten og hæren.

Hva er FARC?

FARC er en geriljahær, ledet av det såkalte Colombias ”Kommunistiske” Parti (PCC). Det er et parti som alltid har sett seg som en del av den breie revisjonistiske bevegelsen, som lenge var leda av Sovjet. De har også vært Cuba-venner og har fulgt en såkalt focoistisk eller guavaristisk politisk linje.

Vi kan kalle dem væpna sosialdemokrater. De har hatt som mål å ta makta for å gjennomføre visse sosiale reformer. Vi kan grovt sett plassere dem i samme kategori som Chavez i Venezuela, Morales i Boliva og Castro-brødrenes Cuba. Men også i samme kategori som en rekke historiske regimer i andre Latin-Amerikanske land, for eksempel militærregimet i Peru som på 60- og 70-tallet framstilte seg selv som ”venstre”.

Vi hevder at disse ikke står for et reelt alternativ til kapitalismen. Deres politiske retorikk er antikaptialistisk, men deres praksis er i beste fall bare kapitalistisk og i verste fall fascistisk. På samme måte som Indias ”Kommunistparti” – Marxist bruker terror mot fattige bønder og maoister, har slike regimer også slått hardt ned på folket, når de først er i posisjon.

Denne væpna reformismen kan ikke avskaffe kapitalismen fordi den begrenser seg til sosiale reformer og ikke knuser borgerskapets makt. Fordi den ikke klarer å skille mellom kapitalisme (som i den sovjetiske statskapitalismen) og virkelig sosialisme, der proletariatet har makta. Og det er den logiske følgen av denne ideologien, at de til slutt gir opp den væpna kampen og likviderer seg selv i det parlamentariske systemet.

Vårt alternativ er marxismen-leninismen-maoismen (MLM) som ideologisk rettestnor, og den langvarige folkekrigen som politisk generallinje. Dette som alternativ til reformisme og focoisme.

Les mer om focoisme på wikipedia. [lenke]

I 1985 publiserte det amerikanske marxist-leninistiske partiet RCP en artikkel av Lenny Wolf som kritiserer focoismen fra et ML-standpunkt under tittelen Guevara, Debray, and Armed Revisionism [lenke]

Mao Zedong utvikla proletariatets militærteori, linja for langvarig folkekrig. Vi har publisert sitater av han som formulerer denne linja. [lenke]

Ikke første gang FARC forsøker å gi opp

Det er ikke første gangen FARC og PCC gjennomfører slike svikefulle grep. På 80-tallet under fredsforhandlinger med staten oppretta de det parlamentariske venstrepartiet Union Patriotica (UP). Men i løpet av dette tiåret ble mellom 2000 og 5000 av deres medlemmer drept i attentater, utført av narkokarteller, paramilitære og ukjente mordere. Dette legale partiet ble regelrett utrydda av krefter som frykta at de skulle true deres interesser. Dermed ble de tvunget til å fortsette den væpna kampen, selv om deres ønske var å bli et vanlig politisk parti innafor den parlamentariske svinestien.

I dag er det kanskje ingen av disse som frykter FARC lenger, og dermed lar dem bli integrert i den colombianske statens valgsirkus. Eller så er de så svake at de ikke har noen tro på egne krefter lenger.

Folk flest ønsker seg fred. Kommunister forstår det utmerka godt. Ingen friske mennesker liker krig og død. Men det eneste som kan skape en varig fred, det eneste som kan garantere en slutt på brutal undertrykking og terror, er en verden uten kapitalisme. Og det eneste som kan fjerne kapitalismen er langvarig revolusjonær kamp – en kamp der man ikke legger ned våpnene for å la seg integrere i fiendens system.

Problemet med den væpna revisjonismen er at den i lengden ikke kan forsvare de lidelsene en krig krever, fordi målet til syvende og sist ikke er et kommunistisk samfunn men bare en ny byråkratkapitalisme som ikke kan løse folkets problemer. Det kan bare virkelig rød makt og virkelig kommunisme.