Mot «tredjeverdenismen», den falske antiimperialismen

Bilde av den danske tredjeverdenisten Gotfred Appel.

Av Ragnar Røed

Innledning

Denne artikkelen er en kommentar til en sak publisert under navnet til “Leading Light Communist Organization” (LLCO). Jeg vet ikke om LLCO faktisk finnes som en virkelig organisasjon, eller om dette utelukkende er et internettfenomen. Det finnes noen enkeltpersoner i USA og England som tilsynelatende har vært offentlige talspersoner for denne “gruppen”, men jeg vet ikke om det er én person eller ti som faktisk er med.

Det er noen store problemer med å adressere en slik gruppe. Man ønsker for eksempel ikke å gi denne typen grupper legitimitet, eller gjøre dem viktigere enn de er. Det er to årsaker til at jeg likevel tar utgangspunkt i en av deres artikler i denne teksten.

For det første, om ikke LLCO er en reell eller seriøs organisasjon, så er tredjeverdenismen en virkelig politisk tendens med en viss påvirkningskraft. Den har aldri vært stor eller sterk, men den har inspirert flere organisasjoner og miljøer i vesten, som har samlet noen håndfuller folk. Og deres tenkning har preget mange flere.

I 2012 opplevde Tjen Folket at det ble dannet en fraksjon av tredjeverdenister som forsøkte å splitte organisasjonen. Da fraksjonen ikke lyktes med dette, gikk den i løpet av kort tid til borgerlig media for å angripe Tjen Folket, og tystet til politiet. Ikke lenge etter gikk fraksjonen i oppløsning – dels på grunn av indre motsigelser og dels på grunn av det vi kan kalle ytre påvirkning… I Danmark fantes på 60- og 70-tallet flere grupper inspirert av Gotfred Appel, mannen bak “snylterstatteorien” som kan regnes som en sentral teori i tredjeverdenismen. En av disse ble en væpna gruppe (av borgerlig media og politi kalt Blekingegadebanden) som ranet banker til inntekt for palestinske PFLP. I Sverige var deler av den såkalte Rebell-rörelsen inspirert av Appel. I USA har det vært flere organisasjoner. Mest kjent er kanskje det relativt bisarre prosjektet “MIM” (Maoist Internationalist Movement), et prosjekt som ble lagt ned for en god del år siden. På youtube finner vi internettpersonligheten Jason Unruhe som står for tredjeverdenisme, også han relativt “spesiell”. Og man har noe mer seriøse anti-imperialism.org. Det finnes også grupper i samme kategori eller retning, som både er mer velutvikla, teoretisk sterkere – og farligere – enn disse. Altså har den tredjeverdenistiske retningen en viss oppslutning, selv om ikke nødvendigvis LLCO har det.

For det andre, synes jeg denne teksten fra LLCO reiser en rekke grunnleggende spørsmål, og er et godt utgangspunkt for å sette maoismen opp mot tredjeverdenismen. Om teksten er en god representasjon eller ikke, får være opp til tredjeverdenister å bedømme.

Teksten LLCO har skrevet, er et «svar» til en annen tilsynelatende internett-gruppering i Frankrike: «Response to first worldist gonzaloists in France».

Her må det understrekes at også denne gruppen virker obskur. De er ikke representative for maoister eller Gonzalos tenkning. (Den fremste maoistiske organisasjonen i Frankrike er Parti Maoïste Communiste, og de har ingenting med den ovennevnte bloggen å gjøre.)

Denne artikkelen er en kommentar til dette LLCO-”svaret”, og en kommentar til tredjeverdenistiske standpunkter mer generelt. Min påstand er at tredjeverdenismen er en variant av revisjonismen, og at den bryter fundamentalt med marxismen. Den utgjør dermed ikke en “venn med feil”, eller en teori innenfor maoismen, den er en variant av den fiendtlige og borgerlige revisjonismen.

Her i Norge har denne retningen, selv om den er svært liten, gjort større skade enn den lille størrelsen skulle tilsi. Og jeg tror at det største problemet med den, er at den appellerer til tiltaksløshet og passivitet. Den legitimerer at unge revolusjonære trekker seg fra kampen, eller velger “internettaktivisme” framfor klassekamp. Det er et veldig “behagelig” standpunkt å ta for unge revolusjonære i vestlige land, at det å bygge kommunistpartier her er umulig. Det åpner for fullstendig kapitulasjon og retrett.

Mot dette må vi sette Lenins krav om at den virkelige internasjonalismen, den virkelige solidariteten, ikke bare er å gi praktisk støtte til kampen i de undertrykte landene, men å reise den revolusjonære kampen i eget land. Dette gjelder også om man lever i “den første verden”, i de imperialistiske statene, der den materielle levestandarden blant flertallet er svært mye bedre enn i den tredje verden. Å drive revolusjonær kamp i vesten kan i formen og konteksten skille seg dramatisk fra kampen i den tredje verden, men i sitt innhold er kampen den samme. Også her må kampen kreve disiplin, oppofrelse og aktiv organisering fra de revolusjonære.

Det finnes et farlig potensial i den tredjeverdenistiske tenkningen som kort sagt går ut på at hele den første verden (rike imperialistiske land), inklusive proletariatet i disse landene, er en eneste korrupt og parasittisk enhet – og at det derfor bare finnes virkelig revolusjonært potensiale i den tredje verden. Deres konklusjon er at kommunistiske partier i den første verden bare vil bli sjåvinister og sosialdemokrater, fordi det ikke er noe objektivt, materielt grunnlag for revolusjonær kamp her. Dette gjør dem til en revisjonistisk og i praksis antikommunistisk retning, som en logisk konsekvens av helheten i deres tenkning.

Til slutt i denne innledningen vil jeg understreke at dette slett ikke er en fordømmelse av enhver som tar et tredjeverdenistisk standpunkt. Det finnes gode revolusjonære og ærlige kamerater som helt eller delvis kommer til slike konklusjoner som denne retningen. Tredjeverdenistene tar utgangspunkt i den viktigste motsigelsen i verdenssamfunnet (mellom imperialistiske stater og verdens undertrykte land og folk), og de setter fingeren på den skrikende ulikheten og urettferdigheten som følger av imperialismen. Det er ikke unaturlig at folk kan trekke konklusjoner som likner tredjeverdenismen på bakgrunn av dette.

Det er ikke engang unaturlig at kamerater ser tredjeverdenismen som en fullstendig forklaring på den relative svakheten til kommunistene i de imperialistiske landene, eller at man bruker det til å forklare sine egne utfordringer og sin egen utilstrekkelighet. Dette forstår jeg fullt ut, og slik tenkning er for meg mer sympatisk enn når en reformist ser fullstendig vekk fra imperialismen, og begrenser seg til å arbeide for økt levestandard i vesten.

Vår utfordring er å presentere maoismen for disse kameratene, som den korrekte analysen og linjen for å løse de helt reelle problemene som tredjeverdenistene peker på, og å bruke maoismen for å avsløre hvor utilstrekkelig tredjeverdenismens “analyser” faktisk er. Og til syvende og sist avkle tredjeverdenismen som en revisjonistisk linje og utvikle virkelig proletarisk internasjonalisme som et teoretisk og praktisk alternativ.

Lin Biao og revisjonisme

LLCO skriver: “Lin Biaos syn var at det er en proletarisk plikt til å støtte revolusjonære og antiimperialistiske kamper i den tredje verden som sammen kan bli sett på som en slags global folkekrig.”

Lin Biao var en av lederne i det kinesiske kommunistpartiet. Det ble avslørt at han i det skjulte jobba for et statskupp og ville orientere Kina nærmere Sovjet-revisjonismen. Han døde i en flystyrt da han forsøkte å flykte til Sovjetunionen. Lin Biao gikk mot Mao og mot det kinesiske kommunistpartiets generallinje for kamp mot revisjonismen.

LLCO legger stor vekt på at det er en proletarisk plikt å støtte revolusjonære og antiimperialistiske kamper. Ingen ekte kommunister er uenig i dette. Vi vil alle støtte revolusjonære og antiimperialistiske kamper. Vi legger alle stor vekt på dette. Maoister har alltid lagt svært stor vekt på antiimperialisme.

Men i det konkrete eksemplet løfter LLCO fram kinesiske Lin Biao eksplisitt fordi han støtta revisjonistene i Cuba og Algerie, selv om disse allierte seg tett med sosialimperialistene i Sovjet.

Altså mener LLCO at ”støtte til revolusjonære kamper i tredje verden”, ikke bare betyr å støtte kamp mot imperialister, men også direkte støtte til revisjonister i disse landa. Og videre å støtte disse også om de allierer seg tett med imperialister som for eksempel Sovjetunionen på 60-tallet. Deres ”antiimperialisme” er altså ikke å være mot imperialisme, men å være mot én imperialisme (USA) men å alliere seg med en annen (Sovjet/Russland). LLCO skriver videre:

“Lin Biaos linje var en som sto for støtte til folkelige og antiimperialistiske krefter selv om de ikke var på linje med Kinas snevre interesser mot de sovjetiske revisjonistene. Kina under Lin Biaos innflytelse, fortsatte for eksempel støtten til kampene i Cuba og Algerie. Poenget her er at Lin Biao støtte til frigjøringskamp ikke var begrenset til de bevegelsene som sto sammen med Kina mot Sovjetunionen .”

De avfeier altså de kinesiske kommunistenes kamp mot sovjetisk revisjonisme og imperialisme. De kaller det et uttrykk for “tilsynelatende snevre interesser” og mener Kina burde støtta Cubas Fidel Castro slik Lin Biao i følge dem gikk inn for. Dette er et borgerlig syn på kampen mellom Kina og Sovjet (snevre egeninteresser) og er en linje for å godta revisjonismen. Borgerlige historikere hevder hardnakket at Mao gikk mot Sovjet av rent stormaktspolitiske eller personlige hensyn. Dette er logisk når man ser vekk fra klassekampen, eller forsøker å tilsløre denne – bevisst eller ubevisst. Og det er i tråd med den borgerlige forestillingen om at politikk og historie bare handler om store enkeltpersoner og deres personlige innfall.

Kommunistpartiet i Kina brøt med revisjonistene i Sovjet fordi disse var forrædere mot sosialismen og proletariatet. Revisjonistene avskaffa proletariatets diktatur gjennom Khrustsjovs kupp. De arresterte, forfulgte og myrdet revolusjonære ledere. Og etter å ha konsolidert makta innførte de et fascistisk diktatur innad i landet, og utbredte imperialisme over andre land. De undertrykka og utbytta Øst-Europa, og de drev militære imperialistiske operasjoner i flere deler av Afrika – for eksempel Angola og Etiopia. Sovjetimperialistene var fiender av verdens folk, og dødsfiender av verdens virkelige kommunister og nasjonaldemokratiske ledere.

Å hevde at Kinas kommunistparti burde legge vekk “snevre egeninteresser” og søke enhet med Sovjetrevisjonismen er sentrisme. Sentrisme er en form for opportunisme som forsøker å plassere seg mellom den proletære linja og den borgerlige linja, som vil forene høyre og venstre i stedet for å isolere høyresida og kjempe fram den røde linja. Tredjeverdenismen er i beste fall sentrisme, i verste fall et fullstendig knefall for høyrelinja og forræderi mot proletariatet og kommunismen.

Fra klassekamp til kamp mellom stater

I dagens kontekst betyr dette full støtte til Hugo Chavez og regjeringa i Bolivia, når LLCO skriver:

”Denne religiøsiteten viser seg i et utrolig nivå av sekterisme; dette er en gruppe som hevder at Chavez’ bolivarianske regime i Venezuela er byråkratkapitalistisk, en kompradorfiende av proletariatet. De setter fram denne påstanden, selv om det bolivarianske regimet har kommet under gjentatte angrep av imperialistene. CIA har flere ganger forsøkt å styrte regimet.”

Hvis den ”bolivarianske” regjeringa ikke er byråkratkapitalistisk, betyr det at borgerskapets stat er blitt knust og dagens stat er sosialistisk eller nydemokratisk. Altså er ikke denne staten lenger borgerskapets diktatur, men et diktatur leda av proletariatet i allianse med andre klasser. Enten dét, eller så opererer LLCO med en helt egen oppfatning av hva staten er, en oppfatning som de ikke gjør noen forsøk på å gi teoretisk definisjon, og som er helt ukjent for de fem store marxistiske klassikerne.

Eller er dette en reprise av Trotskijs teori om en “degenerert arbeiderstat”, der byråkratiet har tatt makta, men der staten likevel på mystisk vis fortsatt har karakter av å være proletariatets stat? Trotskij mente at siden Sovjetunionen var arbeiderstat (i hendene på den onde Stalin og hans byråkrati), så måtte man taktisk “støtte” Sovjet mot andre imperialister. I praksis besto støtten i å bekrefte den borgerlige antikommunistiske propagandaen mot Sovjetunionen, samt å infiltrere kommunistiske partier og sabotere folkelig kamp. Ikke sjokkerende om tredjeverdenister og trotskister skulle komme fram til omlag samme konklusjon på det teoretiske, da de i alle fall finner enhet i arbeidsmetoder…

Hvis en regjering er bra fordi CIA har prøvd å kaste den, så blir Saddam Hussein og Taliban antiimperialister som burde vært støtta av kommunister. Både Assad i Syria og ISIS er også under angrep fra imperialister. Er det også ”religiøs sekterisme” å kalle Assad komprador og byråkrat eller å fordømme ISIS som fascister? Dét må være logikken til tredjeverdenistene. Og sannsynligvis vil mange av dem ende nettopp med iherdig støtte til alt fra Saddam, Assad og Gaddafi i det ene øyeblikket, til Ayatollaen i Iran, taliban i Afghanistan og ISIS i Irak i det andre øyeblikket. Og selvsagt revisjonistregimet i Nord-Korea.

Ser tredjeverdenismen vekk fra klasser og klassekarakter? Har de erstatta klassekampen med en ren geografisk kamp – land mot land, i stedet for klasse mot klasse?

Det kan se sånn ut. Men ekte marxister kan ikke gjøre det. Marxister (i dag maoister) kan ikke vurdere en stat uten å vurdere dens klassekarakter. Vi kan støtte Venezuelas sjølstendighet mot CIA og USA sine komplotter – og vi kan gjøre det uten forbehold. Men skal vi si noe fornuftig om den ”bolivariske” regjeringen og staten de leder, så må vi nødvendigvis si noe om deres klassekarakter.

Staten ble aldri knust i Venezuela. Den borgerlige byråkratkapitalistiske staten ble bare ”overtatt” av Chavez og hans parti. Det kunne de gjøre fordi Chavez var offiser og hadde sterk støtte i militæret, og på grunn av stor oppslutning i folket som førte til valgseier innenfor det parlamentariske systemet. Men de tok ikke eiendommen fra borgerskapet. De knuste ikke statsapparatet. De avskaffa ikke kapitalismen. De sosialiserte ikke produksjonsmidlene. De knuste ikke de fascistiske gruppene eller USA-imperialismens organisasjoner i landet. Alt dette er bakgrunn for de store økonomiske problemene i dagens Venezuela. De har ikke redskaper til å løse de krisene landet opplever, fordi det fortsatt er et kapitalistisk land. Klassekarakteren til staten er den samme som før Chavez-regjeringa: den er byråkratkapitalistisk, som resten av landene i Latin-Amerika og den tredje verden forøvrig.

Kompradorborgerskapet er den delen av borgerskapet i de undertrykte landa som tjener på imperialismen og jobber i tospann med denne. USAs nærmeste venner i Venezuela er misfornøyd med dagens regjering. Men andre imperialister er svært fornøyd. Russland og Kina har bare godord å si om det ”bolivariske” regimet. Gamle imperialister er bare fortrengt av nye! I stedet for samarbeid med USA-imperialismen har den “bolivariske” regjeringen knyttet seg tett til USAs konkurrenter internasjonalt. Men fortsatt er USA den største handelspartneren for Venezuela. Venezuela både importerer fra USA og eksporterer til USA, i stor stil. Deretter kommer Kina og India som gode nummer to. (https://en.wikipedia.org/wiki/Economy_of_Venezuela) Kort sagt er Venezuela fortsatt økonomisk og politisk en del av det imperialistiske verdenssystemet.

Bare nydemokrati eller sosialisme kan bryte grunnleggende med imperialismen. Å spille på motsigelser og skaffe seg bedre avtaler er noe enhver borgerlig regjering i den tredje verden kan forsøke seg på. Og de gjør dette hele tiden. India og Brasil er begge undertrykte land i det imperialistiske systemet, men deres ledere forsøker selvsagt å manøvrere seg til en større andel av “kaka”, blant annet ved å inngå eller avbryte avtaler med andre makter. Dette gjør dem ikke antiimperialistiske. Tvert om, dette er bare den kapitalistiske konkurransen kapitalister imellom, løftet til et geopolitisk nivå. Å støtte små imperialister eller kompradorer mot de større, er like revolusjonært som å støtte Pepsi Cola mot Coca Cola…

Også sosialistiske stater kan – og vil – drive med diplomati. Men det er ikke deres diplomatiske evner overfor andre stater som avgjør om staten er proletariatets diktatur eller ikke. Deres klasseinnhold avgjøres først og fremst av indre motsigelser i den enkelte staten, i tråd med Maos vurdering om at indre motsigelser er primære og ytre påvirkning er sekundær.

Finnes det grunnlag for revolusjonær kamp i første verden?

LLCO skriver at: “ De franske gonzaloistene, som alle førsteverdenister (“First Worldists”, red.anm.), mener at det er et signifikant sosialt grunnlag for revolusjon, et proletariat, i den første verden. De mener at land som USA, for eksempel, har objektive vilkår for revolusjon, selv om det subjektivt kan være mangler. De mener det er en kombinasjon av ideologiske og organisatoriske linjer som kan få massene i den første verden til å reise seg i sosialistisk revolusjon i dag. De mener dette selv om det åpenbart ikke er sant.”

Men hvor mange proletarer må til ut fra tredjeverdenistenes syn for å utgjøre et “signifikant sosialt grunnlag”? I 2011 levde 3 millioner barn i USA i husholdninger på under 2 dollar dagen per person. Det vil si under 17 kroner dagen for en husholdning! (https://povertyusa.org/facts) Cirka 40 millioner regnes offisielt som fattige. Disse tallene er forsøkt bestridt, og de kan være mer eller mindre riktige, men ingen kan bestride at det er millioner av folk med svært lite penger i USA.

Selv med overfladisk kjennskap til USA er det åpenbart at det finnes mange titalls millioner fattige proletarer i landet. Om du legger til alle former for grov undertrykking – nasjonal undertrykking, rasisme, sexisme, sjåvinisme og så videre – så er det svært mange folk i USA som har et stort og direkte behov for et annet samfunn. Det er millioner som har så sterkt behov at det handler om deres og familiens liv og helse. Er ti millioner ”signifikant” som en revolusjonær sosial basis? Hva om det er tjue, tretti eller femti? Eller hundre? Vel – om det ”bare” var ti millioner så hadde det fått enorm betydning om en stor del av disse ble organisert som revolusjonær bevegelse! Å overfokusere på antall dollar om dagen, slik tredjeverdenistene har en tendens til å gjøre, er dessuten veldig ensidig. Det revolusjonære potensialet hos folk kan ikke måles utelukkende i dollar.

Likevel er det få – om noen – maoister i vesten som hevder at de objektive forholda for en sosialistisk revolusjon er modne i alle imperialistiske land akkurat nå. De objektive forholda for revolusjon handler for leninister om at folk ikke kan finne seg i tingenes tilstand og at herskerne ikke klarer å herske på den gamle måten. Hvor er sitatene der maoister – uten forbehold – hevder at disse forholda er modne nå i stor skala? At situasjonen i verden er at revolusjon er hovedtendensen, må ikke forveksles med at man tror at det bare er å tenne en fyrstikk for å sette prærien i brann i de imperialistiske landene.

Derimot hevder maoister at man kan organisere seg revolusjonært og organisere svært mange mennesker for revolusjon, også i de imperialistiske landa. Og maoister hevder at kommunistene kan og må begynne langvarig folkekrig allerede under dagens forhold. Det finnes store og akutte motsigelser å ta tak i allerede, og det finnes ingen annen vei til proletariatets diktatur enn å gripe, utvikle og holde på makta gjennom langvarig folkekrig. Ingen revolusjoner har begynt med at flertallet umiddelbart har stilt seg bak fanen, men alle har begynt med at noen har løftet den og kjempet for den. Det er vår oppgave, også her i de imperialistiske landene.

Tredjeverdenisme er revisjonisme

Videre sier maoister at det lenge har vært et stort problem på “venstresiden” i vesten at man venter på ”når revolusjonen kommer”. Disse såkalte revolusjonære har i hundre år argumentert nettopp slik LLCO gjør, med at ”de objektive forholda er ikke tilstede enda” for revolusjonær kamp. Dette er en klassisk argumentasjon blant en rekke folk som kaller seg marxist-leninister og kommunister, men av forskjellige grunner er mot militant kamp og klandestin (hemmelig) organisering. Vi kaller dem dogmatorevisjonister. De er dogmatiske (ortodokse) i teorien, der de forsvarer marxistiske fraser, men er revisjonister i praksis der de fullstendig mangler initiativ eller bare jobber reint reformistisk. Vi ser det hos trotskister, hoxhaister og en rekke andre grupper og partier.

Tredjeverdenistene finner her sammen med de fleste andre revisjonistene som venter på de rette objektive forholdene og vil redusere organisering i vesten til å først og fremst være ”støtte til revolusjonær og antiimperialistisk kamp i tredje verden”, inkludert støtte til ledere som Castro og Chavez.

Dette er enda et tegn på at tredjeverdenismen er en revisjonistisk retning, en retning innenfor revisjonismen. Det er en før-maoistisk retning med røtter i kommunistbevegelsen før kulturrevolusjonen i Kina og før formann Gonzalo og PKP formulerte maoismen som et tredje og i alle land gyldig stadium av marxismen.

Ikke bare er de en typisk revisjonistisk retning, men hvor mye de enn kaller seg ”tredjeverdenister”, så er de en omtrent eksklusivt førsteverdenistisk gruppe. De finnes nesten utelukkende i imperialistiske land. De likner på andre grupper i vesten, og de likner svært lite på de store revolusjonære bevegelsene i tredje verden. Holdninga om å vente på bedre ”objektive forhold” og grave seg ned i ”analyse” (samle tall) fremfor å drive klassekamp, er stereotypien av førsteverdenistisk og småborgerlig politikk. Vestens “venstreside” er full av såkalte analytikere, som stort sett klipper ut og limer sammen tall fra forskjellige borgerlige og småborgerlige hold, smører litt rødmaling over det hele, og presenterer det som banebrytende tenkning. Det er sofaradikalisme og lite annet.

Tredjeverdenismen er mekanisk

LLCO skriver at: ”Ingen mengde ideologi og organisasjon vil skape revolusjon i første verden med det første. Det er selvfølgelig derfor at de franske gonzaloistene, til tross for sine egne tvilsomme påstander om at de har en fremskreden linje, er en ekstremt liten og ubetydelig kraft i sitt eget hjemland i den første verden.”

LLCO skriver dette i en tekst som anklager andre for å være metafysikere. Men for det første er det slett ikke sånn at det finnes svært store og betydelige revolusjonære kommunistbevegelser i alle tredjeverdenland. Faktisk føres det ingen folkekrig i majoriteten av disse landa. For det andre er det vel heller ikke gitt at den gruppen LLCO polemiserer mot, måtte ha gjort det mye bedre om de objektive forholda i Frankrike var mer revolusjonære… Kanskje hadde de hatt akkurat like lite innflytelse i en annen situasjon også. Deres elendige tilstand kan ha andre røtter enn at de hører hjemme i et imperialistisk land…

Videre legger tredjeverdenistene her all vekt på materielle forhold, på proletariatets levestandard, og ingen vekt på organisering og ideologi. Det ville vært metafysisk å legge all vekt på ideologi, men det er mekanisk å legge all vekt på materielle forhold. Mekanikk er metafysikkens tvillingsjel. De bryter begge med den dialektisk-materialistiske metoden som er marxismens metode. Uten materialisme blir dialektikken fri fantasi, uten dialektikk blir materialismen flat og livløs. Verken dialektikk alene eller materialisme alene, evner å beskrive virkeligheten korrekt. Bare sammen kan de skape en forståelse av hvordan verden henger sammen og utvikler seg.

De fleste maoister ser at imperialismen og de materielle forholda i imperialistiske land er viktige faktorer for den politiske situasjonen i disse. Men likevel hevder vi at det er mulig å gjøre revolusjonært arbeid og at dette ikke er de eneste faktorene som teller i et helhetlig bilde.

Tredjeverdenistene er her ensidige og ikke vitenskapelige, selv om de hevder igjen og igjen at det er deres vitenskapelige metode som skiller dem fra de fleste andre. Vitenskap er ikke bare å telle tall, men også å behandle tallene i sammenheng med andre og danne verktøy for å gå videre.

Men en mekanisk tenkning av denne typen er selvsagt en god trøst for grupper som er små og mangler støtte, slik som tredjeverdenistene selv… Det er bare å skylde på de objektive forholda om noen lurer på hvorfor de er svake og ikke har framgang.

Tredjeverdenismen ser bare én motsigelse

LLCO skriver at: “Den virkelige grunnen til at første verdens folk ikke gjør revolusjon er ganske opplagt for de som er ærlige. Grunnen til at første verdens folk ikke reiser seg er de lever et godt liv.”

Det er flere ting dette utsagnet ikke kan forklare:

Hvis folk ikke gjør revolusjon fordi de har det ”for godt” – så burde kanskje det å ha det ”for dårlig” gjøre at folk gjør revolusjon? Likevel er det milliarder av mennesker i verden som ikke gjør revolusjon, tross sin elendige materielle situasjon som proletarer i tredje verden. Det er en rekke land der majoriteten lever i dyp fattigdom, uten at de reiser seg. Dermed er det åpenbart at dette ikke er den eneste faktoren. Det er ingen automatikk i at fattige folk reiser seg fordi de har et hardt liv, og iallfall ikke noen automatikk i at de griper makta og etablerer sosialisme. Lenins bok Hva må gjøres?tar blant annet oppgjør med økonomismen, som tror elendighet automatisk fører til sosialistisk bevissthet. Boka er et kampskrift for viktigheten av revolusjonær teori. Uten revolusjonær teori, ingen revolusjonær bevegelse, konkluderte han.

Tredjeverdenistenes tenkning forklarer heller ikke hvorfor mange mennesker likevel kan reise seg i de imperialistiske landa. Det forklarer ikke opptøyene i franske drabantbyer, eller i Stockholms förorter, eller i London eller i Fergusson (USA) eller alle de andre stedene hvor folk, og spesielt mange unge folk, i de imperialistiske landa risikerer liv og helse for i opprør mot politi og stat. Det forklarer ikke hvorfor det på 70-tallet kunne etableres revolusjonære bevegelser med masseoppslutning, selv om “den første verden” også da var imperialistisk. Virkeligheten viser at folk kan gjøre opprør sjøl om de relativt sett er priviligerte sammenlikna med verdens fattigste.

Kort sagt er påstanden alt for ensidig. At folk har det ”for godt” er noe vi ofte hører – men som regel fra borgerlige politikere og fra sosialdemokrater, og ikke fra folk som kaller seg kommunister. Vi ser at det er noe sannhet i dette. Konsumerisme, nok mat, film og TV-serier, musikk, dataspill, ferier, lav kriminalitet, varm dusj hver dag – alt dette er ting som gjør revolusjonær oppofrelse mindre fristende i de imperialistiske landa. Men i den tredje verden har svært mange mennesker den ”motsatte” hemskoen – de kan ikke risikere å miste arbeid eller inntekt, fordi de har familier som er helt avhengig av denne. De har som individer ikke ”råd” til å organisere seg revolusjonært.

At folk i tredje verden bare har lenker å miste er litt ensidig og ikke hundre prosent sant. Som klasse har proletariatet bare sine lenker å miste, men den enkelte proletar og fattigbonde har sine liv og sine barn. Og de fleste har mange dager der livet er verdt å leve. Svært mange mennesker har viet sine liv til revolusjonen ikke utelukkende fordi valget har vært revolusjon eller sultedød, men av noe mer komplekse årsaker og sammenhenger.

Kort sagt er ikke verden så endimensjonal og enkel som man kan få inntrykk av hos tredjeverdenistene. Svært mange mennesker føler heller ikke at de har det så godt her i de imperialistiske landa. Det vises blant annet i psykiske problemer, ensomhet og selvmord, i arbeidsløshet, i narkotikamisbruk og stort behov for virkelighetsflukt. Og svært mange er dypt opprørt over miljøødeleggelser, krig, imperialisme og generelt menneskesamfunnets tilstand på verdensplan.

Dette er saker som virkelige revolusjonære kan ta tak i for å vise kapitalismens grusomhet og ulogiskhet. Samtidig som de borgerlige politikerne helst vil tegne et bilde av at folk i imperialistlandene har det svært godt, og at disse godene er trua av horder av flyktninger fra den tredje verden. Det virker som LLCO spiller på samme strenger som de borgerlige politikerne i stedet for å avsløre at sjøl parasittiske imperialistiske land ikke klarer å gi massene et bra liv. Det er et farlig spill der man kan ende opp med å bekrefte verdensbildet til reine fascister, i stedet for å forsøke å rive det i filler til fordel for solidaritet og proletarisk internasjonalisme.

Tredjeverdenisme er økonomisme

LLCO skriver: “For eksempel har den gjennomsnittlige amerikaner, som er 25 år eller eldre, en inntekt på 32.000 dollar per år. (7) I motsetning til de fleste mennesker i den tredje verden som knapt overlever på mindre enn 1000 dollar i året. For eksempel er det flere mennesker i India som lever på under én dollar om dagen, enn det er folk som bor i USA. (8) Per innbygger er inntekten i Bangladesh i gjennomsnitt 1,092 dollar per år, men de fleste tjener mye mindre. (9) De fleste mennesker i Bangladesh tjener omtrent 620 dollar per år eller mindre. (10)”

Antall dollar å leve for er ikke alt. Det er for eksempel store forskjeller i levekostnader (brød og ris og husleie har ikke samme pris i USA og i India). Men likevel viser selvsagt tallene en reell og svært stor forskjell på folk i USA og i folk i et tredjeverdenland. De fleste maoister vil anerkjenne denne store forskjellen, anerkjenne at den først og fremst skyldes imperialisme og anerkjenne at den har alvorlige konsekvenser for både folkets politiske bevissthet og massenes organisering.

Men også her er det for ensidig å fokusere utelukkende på dette. For eksempel mistenker vi at om vi sammenlikner en gjennomsnitts arbeider i Frankrike i 1850 med massene i India i 1850, så ville forskjellen vært skrikende også da – uten at dette tok alt revolusjonært potensial ut av det franske proletariatet.

Europeere dro fra Europa til USA og fordrev og massakrerte urbefolkninga der. Likevel fantes et revolusjonært potensiale blant det europeiske proletariatet, tilogmed blant deler av de som utvandra! Her er det andre faktorer enn dollar per dagen som spiller inn. Det handler om makt og sosiale privilegier. Og effekten slår begge veier.

Ifølge Lenin er en av Marx fremste erkjennelser at forholdet varebytte i kapitalismen ikke er et forhold mellom ting men et forhold mellom mennesker. Revolusjonært potensiale kan ikke utelukkende måles i dollar – verken i USA eller i India. Tross de indiske maoistenes langvarige folkekrig gjennom førti år, er det fortsatt et faktum at majoriteten av folket i landet enda ikke deltar i denne kampen.

Å bare måle proletariatets interesser i kroner og øre – eller dollar – er den samme feilen som Lenin kritiserer som ”økonomisme” i klassikeren ”Hva må gjøres?”. Denne økonomismen har tredjeverdenistene til felles med de fleste andre sosialdemokrater og revisjonister.

Verden er ikke et sjakkbrett

Enda en gang må vi slå fast at virkeligheten er mer kompleks enn tredjeverdenistene framstiller det som. Vi erkjenner imperialismens tendens til å borgerliggjøre folk nærmest makta, men vi mener at dette ikke er det eneste som teller når vi utviklet strategi for de imperialistiske landene. Vår viktigste oppgave er å finne de områdene der det uansett er mulig å reise kamper og organisere folk for folkekrigen, og dette er vårt viktigste bidrag til verdenskommunismen.

Og det er umulig å bygge kommunismen i hele verden, uten å bygge proletarisk makt i alle verdensdeler – også i dagens imperialistiske land. Tredjeverdenismen har ikke en strategi for å bygge rød makt eller drive langvarig folkekrig. De ser verden som et stort sjakkbrett eller et brettspill med få og oversiktlige motsigelser. Og de vil med viten og vilje overlate alle “brikkene” i vesten i hendene på borgerskapet, siden disse uansett er fortapt i deres øyne…

Tredjeverdenistene har en umarxistisk klasseanalyse

LLCO skriver at: “Den gjennomsnittlige amerikaner, som et tradisjonelt medlem av borgerskapet, deltar ikke i produktivt arbeid. Han arbeider ikke i en fabrikk eller i jordbruk. Heller arbeider han i den ikke-produktive sektoren, på et kontor, i ledelse, eller i varesalg. Wal-Marts shoppingsentre er de største arbeidsgiverne i USA. I motsetning til Marx’ industriarbeider, produserer Wal-Marts arbeidstakere ingenting. Wal-Mart distribuerer kun varer som er produsert i den tredje verden.”

I denne sammenhengen går vi ikke inn på denne diskusjonen, om bare produktive arbeidere er virkelige proletarer. Vi vil bare kort si at ikke alle proletarer er produktive arbeidere. Marx’ produktive arbeider er en arbeider som skaper merverdi. Marx sa at det ikke skapes merverdi i sirkulasjonen av varene, men han sa aldri noe sted at bare de som skaper merverdi er arbeidere. Han sa heller ikke at småborgere og borgere ikke kan bidra til merverdien. Det finnes produktive småborgere og det finnes uproduktive proletarer. Verken Marx, Lenin eller Mao bruker ”produksjon av merverdi” som kriterium når de definerer klasse.

I sin klassiske tekst om klassene i det kinesiske samfunnet definerer Mao tjenesteytere som for eksempel de som trekker en rickshaw (en vogn som trekkes for hånd), som en del av de laveste sjiktene i proletariatet. Marx skriver i Kapitalen om ikke-produktive arbeidere og ikke-produktivt arbeid utført av proletarer. Og Lenin sier:

”Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved sin plass i et historisk system for sosial produksjon, etter deres forhold (i de fleste tilfeller faste og formulert i loven) til produksjonsmidlene, ved deres rolle i sosial organisering av arbeidskraft, og følgelig av størrelsen på deres andel av den sosiale rikdommen som de får og måten de får den på. Klassene er grupper av mennesker der den ene kan tilegne seg arbeidet til en annen på grunn til de forskjellige plassene de inntar i et bestemt system for sosial økonomi.”

Det er for ensidig å regne alle mennesker i de rike landene som deler av samme klasse. Innad i disse landene er det enorm forskjell mellom forhold til produksjonsmidlene, rolle i sosial organisering av arbeidskraft, størrelsen på rikdommen deres og hvordan de får den. Selv om man kan argumentere for at alle i de imperialistiske landene har noen muligheter som gir dem del i arbeidet til massene i den tredje verden, må man være fullstendig politisk blind for å ikke se klasseforskjellene innad i de kapitalistiske landene.

Og det gir liten mening å anklage folk som jobber ti timer dagen i tunge jobber uten å sitte igjen med noe mer enn tak over hodet og mat på bordet, for å delta i utbyttingen og plyndringen av den tredje verden.

Kapitalistisk økonomi er forhold mellom mennesker ikke ting

Videre er det heller ikke sånn at produktiv i Marx’ forstand betyr ”lager materielle ting”. Tjenesteyting kan være produktivt om det skaper merverdi. Marx skriver at en lærer i en privatskole som selger varen utdanning, driver produktivt (merverdiskapende) arbeid. Den kapitalistiske økonomien er som sagt ikke et forhold mellom ting, men forhold mellom mennesker. Og den produktive faktoren i den kapitalistiske økonomien er menneskelig arbeid i merverdiskapende aktivitet, ikke fysiske produkter på et samlebånd eller et jorde. Deres bytteverdi er utleda av arbeidet som skapte dem, ikke av deres nytteverdi – som Marx klassifiserer som bruksverdi, som er noe annet enn bytteverdi.

Samme feil som erkerevisjonisten Bernstein

Det er interessant at tredjeverdenistenes sammenblanding av klassekriterier og produksjon av merverdi, også er gjort av Bernstein i hans revidering av marxismen. Der skriver han om verdiskaping på en liknende måte som tredjeverdenistene, som om bare ”primærnæringene” (jordbruk, skogbruk, fiske) er virkelig verdiskapende. Dette er et borgerlig syn, der verdier sees som ting (en potet, en sko, en maskin) og ikke som forhold mellom folk (en arbeidstime, en tjeneste, et lån).

Tredjeverdenistene vrir på fakta

LLCO skriver om tilstanden i USA at: “Det lønner seg å ikke produsere noe. Det høye nivået på enkelte inntekter gir den gjennomsnittlige amerikaner tilgang på mer kapital enn mange kapitalister i den tredje verden. Videre deltar den gjennomsnittlige amerikaner ofte, som det tradisjonelle borgerskapet, i små bedrifter og investeringer (for eksempel i aksjer eller obligasjoner gjennom verdipapirforetak, bankkontoer og pensjonsordninger).”

Vi kjenner ikke forholda i USA inngående, men vi vet at i Europa er det ikke tilfelle at vanlige folk oftedeltar i små bedrifter og investeringer som kan sammenliknes med borgerskapets. At man har en bankkonto og sparer til pensjon tror vi ikke er helt uvanlig sjøl blant proletarer i tredje verden. Om vi tar feil vil vi gjerne vite det, men vi mener iallfall ikke at det å kunne spare penger i bank i seg sjøl gjør folk borgerlige.

Dessuten er realiteten for hundretalls millioner i imperialistlandene at de ikke er netto investorer, men tvert om netto låntakere. Den jevne proletar i Europa og Amerika må opparbeide seg mye gjeld for å skaffe et sted å bo, og gjerne andre saker også. Noe som førte til at mange mista hus og hjem i krisa i 2008. Det er ikke så veldig borgerlig å stå husløs fordi man ikke kunne betjene lånet til banken…

Det kommer til syne en viss dobbelstandard her, når tredjeverdenistene kaller arbeidere i vesten for ”netto utbyttere” siden de mener at de har mer i lønn enn arbeidet deres skulle tilsi – men de ”glemmer” å ta gjeld og utgifter med i beregninga. Dette er uvitenskapelig, spesielt når det kommer fra noen som hevder å være svært opptatt av fakta og å fjerne ideologiske skylapper.

Forbruket i den første verden må kuttes kraftig, men…

LLCO skriver at: “Den gjennomsnittlige amerikaner får kollektive goder som medlem av samfunnet i den første verden. Den gjennomsnittlige amerikaner har fordelene av tilgang til moderne infrastruktur. Den gjennomsnittlige amerikaner deltar i en rik kultur av forbruk og luksus skaffa til veie av imperialistisk utbytting av den tredje verden. Den gjennomsnittlige amerikaner har en moderne, borgerlige livsstil; han eier eller har tilgang til datamaskiner, videospill, ovner, kjøleskap, TV, stereoanlegg, biler eller moderne transport, klær, sportsutstyr, musikkutstyr og kunst osv. Dessuten har den gjennomsnittlige amerikaner tilgang til et bredt spekter av mat fra hele verden.”

Sjøl om det finnes mange folk som ikke har disse privilegiene i vesten, så anerkjenner vi at svært mange har dem som en ren faktaopplysning. At dette i stor grad er privilegier på grunn av imperialismen anerkjenner vi også. Det er en situasjon som ikke kan vare – verken i sosialismen eller engang nå under kapitalismen. Skal kapitalismen fortsette mye lenger, må det kuttes i en del av disse godene. Denne prosessen er allerede i gang i mange land, med Hellas som et godt eksempel, der lønn og forbruk er kutta drastisk. Disse kuttene er i gang i mange land i Europa – reallønn og forbruk har gått ned flere steder.

Videre ser mange mennesker i vesten at konsumerismen ikke bare er et gode, men også en forbannelse. Indirekte fordi den ødelegger kloden som alle mennesker er avhengig av. Direkte fordi konsumerismen er ødeleggende både kroppen, selvbildet og andre sider av den mentale helsa.

Og det bør nevnes at også i tredje verden er det TV-programmer, porno, religiøse sekter, alkohol, narkotika, politiske partier, populisme, korrupsjon og en rekke andre saker som sløver, bedøver, kjøper opp og passiviserer. Problemet med sløvhet som følge av konsumerisme er altså ikke særegent for de som vil organisere folk revolusjonært i vesten, det er et problem også i den tredje verden.

Lyver tredjeverdenistene om vestens fattigste?

LLCO skriver at: “Selv de fattigste amerikanerne, har som borgerskapet, et bredt utvalg av matvarer fra hele verden på en jevnlig basis. Amerikanere forbrukte for eksempel på en enkelt shoppingdag tilsvarende i korrigerte dollar som hele bruttonasjonalproduktet til Bangladesh for et helt år. (11)”

Vi tror ikke på at selv de fattigste amerikanere lever et liv i gastronomisk luksus. Sånn er det iallfall ikke i Europa. Gjennomsnittlige folk har kanskje tilgang på mengder av konsumvarer, men de fattigste står i kø i regnet for å få brød i plastposer fra kirka, eller plukker fra søpla. Enten lyver tredjeverdenistene, eller så er de så priviligert småborgerlige og avskåret fra massene, at de ikke vet at det finnes millioner av svært fattige også i de vestlige imperialistiske landene. Folk som spiser det de har råd til, og sjelden har en diett som kan kalles gastronomisk.

Mer umarxistisk og ensidig om klasse

LLCO skriver: “Som den første verdens folk som helhet, som det tradisjonelle borgerskapet, har amerikanerne langt mer å miste enn sine lenker. I de fleste av disse henseender, er Amerika ikke så forskjellig fra resten av den første verden. Fyrlykter (Leading Lights, red.anm.), derimot, er enig med Karl Marx at proletariatet har ingenting å tape, unntatt sine lenker.”

Vi kan ikke godta dette som en vitenskapelig definisjon av proletarer. Marx og Engels sier at proletariatet bare har sine lenker å miste i en kommunistisk revolusjon. Dette i en agitatorisk avslutning på Det kommunistiske manifest. Men det blir helt feil å snu dette til at ”bare den som ikke har annet enn sine lenker å miste er proletar”.

Har ikke den enkelte proletar i India noe å miste i en revolusjonær kamp? Revolusjonær krig er livsfarlig – de har sitt liv å miste, de har familier å miste, de har barn. Å delta kan gå på bekostning av å få eller holde på en jobb, som igjen er nødvendig for familien. De fleste har også eiendeler, en plass å bo, klær og så videre.

Det er ikke vår hensikt å skjønnmale situasjonen for fattigfolk i tredje verden, men den fullstendige natt og dag-skildringen til tredjeverdenistene er så forenkla og ensidig at den blir feil. Til å framstille seg selv nærmest som vitenskapsfolk, er de iøynefallende ensidige og mekaniske.

Det kreves mer enn fattigdom for å motivere til å ta den risikoen det likevel er å gjøre revolusjon. Og tross at man har noe å miste, kan motivasjonen likevel være sterk nok til at man ofrer alt. Ikke bare på individnivå og unntaksvis, men også for større grupper av folk.

Å kutte forbruket er nødvendig, men ikke bare et onde

LLCO skriver: “Under en rettferdig, sosialistisk, antiimperialistisk fordeling av sosialt produkter, vil de fleste av den første verdens mennesker, inkludert den første verdens arbeidere, tape på en ny måte. De vil oppleve nedgang i reallønna. Deres første verdenistiske livsstil og forbrukerkultur vil bli avsluttet.”

Vi er helt enig i at når de imperialistiske statene knuses og sosialismen etableres innebærer det enorme kutt i forbruket i vesten. Det innebærer også å føre tilbake stjålet land og andre saker, for eksempel mengder av kunst som er stjålet og i dag står utstilt i vestlige museer. Individualistisk konsumerisme må også vekk, til fordel for kollektive og bærekraftige løsninger. Men det er en god sjanse for at noe av dette må gjøres også innenfor kapitalismen og imperialismen! Krisa i 2008 betydde slike kutt for massene og vi tror framtida betyr mer av dette. Den generelle krisa i kapitalismen krever store omstillinger og lavere levestandard, også i vesten.

Uansett – kapitalismens fall betyr også overforbrukets fall, noe som ikke bare er bra for miljøet, kloden og menneskene i den tredje verden, men også har noen positive sider for massene i vesten – både fysisk og psykisk.

Tredjeverdenistene blander igjen sammen venner og fiender

LLCO skriver om folk i de imperialistiske landene at: “De vil bli tvunget til å betale erstatning til den tredje verden for alt det de har stjålet gjennom imperialismen.”

Sjøl om vi er enige i at former for tilbakebetaling til kolonier og utbytta land er på sin plass, er vi helt uenig formuleringer av typen ”vi har stjålet” eller ”de har stjålet” om massene i de imperialistiske landa. Vi tror ikke dette er en uskyldig formulering, men uttrykk for at tredjeverdenistene faktisk mener at massene i vesten har plyndra tredje verden. Det innebærer at disse behandles helt på lik linje med makthaverne i disse landa.

Det er ikke massene som har makta i disse landa, det er monopolborgerskapet. Det er det øvre sjiktet av det imperialistiske borgerskapet som rår gjennom sitt klassediktatur. Det er deres stater, deres selskaper og deres voldsapparater som plyndrer de fattige landa. At de ser seg tjent med høyt forbruk og relativt velfødde masser, betyr ikke at disse er en del av denne klassen av makthavere.

Igjen, tredjeverdenistene er fullstendig ensidige og behandler alle imperialistiske land som én enhet, fra topp til bunn. Som å holde alle tyskere ansvarlig for Hitler, eller alle indere ansvarlig for statsleder Modi.

Mao sier at kommunistenes strategi er å samle flest mulig og isolere fienden mest mulig. Tredjeverdenistene virker helt uinteressert i å isolere fienden mest mulig, der de kategoriserer 1 milliard beboere i de imperialistiske landa som ”globalt borgerskap” og ”globale 1%”. Enkel matte og et søk på internett slår fast at de som bor i første verden utgjør minst femten prosent av verdens befolkning, så i vitenskapens navn måtte det iallfall vært ”den globale sjudelen”… Det klinger kanskje ikke like godt for disse folka, som er mer opptatt av etos enn av logos når de kaller seg fyrlykter, men står for et fullstendig dypdykk ned i det dypeste mørket av defaitisme og revisjonisme.

Det er iøynefallende at både borgerlige ledere og revisjonister i tredje verden regnes som venner av folket, mens hele proletariatet i de imperialistiske landene (mange hundre millioner vanlige folk) regnes som en del av en parasittisk fiende. Tredjeverdenistene kaller fiender for venner, og venner for fiender.

Tredjeverdenistene kan ikke forklare folkelig kamp i vesten

LLCO skriver: “Videre er den første verdens livsstil ikke økologisk bærekraftig. Det må avsluttes av sosialismen. Første verdens folk er klar over dette på et eller annet nivå. Dette er grunnen til første verdens folk ikke tar parti med det internasjonale proletariatet i den tredje verden. Dette er grunnen til at det ikke har vært noen alvorlige revolusjoner i den første verden. Selv Paris 1968 beviser dette. Arbeiderne gikk tilbake til jobbene sine for tosifret lønnsøkning. Deres grådig retrett bare viser at selv en stor hendelse som Paris 1968 ikke var en ekte revolusjon, men bare en måte for første verdens arbeidere til å reforhandle sin posisjon slik at de kan få en større del av den keiserlige kaken.”

Tredjeverdenistene sier de bare er vitenskapelige, men mener arbeiderne i Frankrike 1968 begikk en ”grådig retrett” for en større del av den imperialistiske “kaka”. Igjen en totalt ensidig framstilling av virkeligheten. De nevner ikke forræderiet fra det franske ”kommunistpartiet” eller at hundretusenvis, kanskje millioner, av folk likevel førte kamp. De klandrer hele bevegelsen – ja hele klassen – for ledelsens svik, uten å reflektere over at revolusjonære bevegelser har inngått kompromisser i tredje verden også – for eksempel i Nepal.

Dette er ikke vitenskapelig og marxistisk – de trer en ferdig formel over enhver situasjon: De vestlige massenes materielle goder gjør at de helt bevisst (og grådig!) velger vekk revolusjon.

Denne tredjeverdenistiske formelen forklarer ikke hvorfor store mengder folk likevel kjempa, og heller ikke hvorfor store mengder folk ikke kjemper i tredje verden. Og det er direkte kontraproduktivt for å finne en vei framover for revolusjonære i de imperialistiske landene.

Det er heller ingen som har hevda at Paris 1968 var en sosialistisk revolusjon. Det var et opprør. Kanskje det største opprøret i vesten etter andre verdenskrig – men ingenting sammenlikna med de virkelige revolusjonsforsøkene før andre verdenskrig, for eksempel Tyskland 1919. Også den gangen ble opprørene knust av fascistisk vold og sosialdemokratisk svik. Det var ikke fundamentalt annerledes enn i 1968 – bare større og mer blodig.

Mer revisjonisme fra tredjeverdenistene

LLCO skriver: “ Hvis de vagger som en ender og kvekker som ender, så er det ender. Den første verden, som en helhet, er borgerlig.”

De klassiske revisjonistene reduserer klasse til eiendomsforhold – de som eier produksjonsmidler er borgerskap, de som ikke eier sånne er proletariat. Tredjeverdenistene reduserer klasse til hvor mange dollar man har.

Lenin definerte som sagt klasser som store grupper av folk som skiller seg fra hverandre i et historisk oppstått produksjonssystem – etter forholdet til produksjonsmidlene, rolla i den sosiale organiseringa av arbeidet, etter andelen av sosial rikdom de disponerer og hvordan de får denne.

Der mange typiske revisjonister da kun forholder seg til det formelle forholdet til produksjonsmidler, fokuserer tredjeverdenistene kun på den formelle andelen av den sosiale rikdommen. De mener massene i de imperialistiske landa vagger og kvekker som borgerskapet på grunn av dette, men i motsetning til borgerskapet så har massene i de imperialistiske verden verken et borgerlig forhold til produksjonsmidlene (de eier ikke disse) eller en borgerlig rolle i den sosiale organiseringa av arbeidet (de er underordna ansatte). Og de får sin andel av sosial rikdom først og fremst som lønn og ikke som renter eller aksjer eller avkastning på sånne.

Det er flere sjikt i proletariatet

Både husslavene og gladiatorene i Romerriket hørte til slaveklassen, selv om husslavene levde tett på slaveeierne, i slaveeiernes egne palasser, gikk i pene klær og tilogmed kunne gi ordre til andre slaver – og sjøl om gladiatorene fikk utdanning som krigerklassen og tilegnet seg status og kunnskaper. De skilte seg dramatisk fra de fleste andre slaver, som sleit seg ut i jordbruk og som galeislaver, men de tilhørte samme klasse.

Som både de russiske og kinesiske kommunistene gjorde i sine klasseanalyser, bør også vi differensiere forskjellige sjikt innenfor klassene. Som bønder kan deles i fattigbønder, mellombønder, storbønder og halvproletære bønder – kan og må også proletariatet deles i grupper i vår analyse. Det er for eksempel sjelden at formenn og de mest privilegerte arbeiderne går i spissen for revolusjonær klassekamp.

Derfor er det rett å differansiere også mellom arbeideraristokrater, mellomliggende arbeidere og de laveste sjiktene av proletariatet – også i forholdet til imperialismen.

Lenin mot tredjeverdenisme

LLCO skriver: “Dette betyr ikke at revolusjon ikke er mulig i den første verden, som de franske førsteverdenistene insinuerer. Det betyr ganske enkelt at revolusjonen bare kan komme til den første verden etter at imperialismen er beseiret i den tredje verden. Veien videre er å støtte global folkekrig fra den tredje verden til den første verden.”

Vi holder Lenins tese mot dette, når han sier at den beste støtten fra kommunister i imperialistiske landa til de undertrykte landa, er å kjempe for revolusjon i sine egne land. Vi tror som han at dette gir den mest solide støtten vi kan gi, til kampen i den tredje verden. Vi mener det er mekanisk å hevde at revolusjon bare kan komme i de imperialistiske landa etter at imperialismen er nedkjempa i tredje verden. Vi ser det som en variant av enten-eller, av og på – altså enkel mekanikk. Like enkel som hos trotskister som kommer til motsatt konklusjon, at revolusjonen må seire i de høyt utvikla kapitalistiske landa før den kan komme til den tredje verden.

Russland var et imperialistisk land da arbeiderklassen gjorde revolusjon i 1917. Og Tyskland var imperialistisk da arbeiderklassen forsøkte å gjøre revolusjon i 1919. Russland og Tyskland i dag er åpenbart helt andre land enn de var for hundre år sida – men det er også de afrikanske landa og India. Tredjeverdenistene har helt rett i at verden forandrer seg, og har forandra seg de siste hundre åra, men de gjør kanskje den feilen at de ikke ser at verden vil fortsette å forandre seg også de neste hundre åra og at tendensene ikke bare peker i én retning.

Tredjeverdenistene omfavner den indre fienden

Videre er allerede imperialismen blitt nedkjempa i store deler av verden – for en periode. Rundt 1950 var 1/3 av verden i den sosialistiske leiren. Og kommunismen var enormt populær også blant massene i hele Europa. Likevel falt ikke kapitalismen. Og likevel kom tilbakeslaget – ikke fra imperialistlandene men fra inne i de sosialistiske landa sjøl, fra det nye framvoksende byråkratborgerskapet.

I den konteksten er det verdt å merke seg at tredjeverdenistene omfavner revisjonisten Lin Biao som dro mot Moskva, at de omfavnet Castro, Chavez, Kim Jong-Il osv. Men vi vil understreke at problemet med revisjonisme ikke er at den strider mot vår ”religiøse sekterisme” eller ”Kinas snevre interesser”, men fordi den til syvende og sist betyr at imperialismen lever videre! Revisjonismen er borgerlig, og den vil gjøre stater og bevegelser borgerlige og legge til rette for at de enten blir lakeier for imperialister (som Cuba for Sovjet) eller sjøl blir imperialister (som dagens Kina i Afrika). Revisjonismen er ikke antiimperialistisk, den er imperialismens politikk og borgerskapets agenda i rød forkledning. Og slik blir det logisk at den revisjonistiske retningen tredjeverdenisme, hele veien konkluderer på mest borgerlige vis.

Hva skulle vi gjort om tredjeverdenistene hadde rett?

Videre ser vi her at tredjeverdenistene forenkler virkeligheten og behandler den ensidig. De behandler virkelighetens deler ikke som enheter av motsigelser, men som endimensjonale størrelser. De sier ”hele første verden er globalt borgerskap” og ”imperialismen må først nedkjempes i tredje verden”.

Men om dette stemte, hvilke følger skulle det få for kommunistenes praksis? Det er vår mening at det likevel måtte være kommunistene i de imperialistiske landenes fremste oppgave å organisere kommunistpartier og folkekrig der vi lever. Og i den kampen er målet å isolere fienden mest mulig , splitte dem, og samle flest mulig mot dem og bygge fronter for rød makt. Hvis tredjeverdenistene faktisk vil delta i det de kaller “global folkekrig”, hvorfor ikke begynne arbeidet for å utvikle sitt kampavsnitt av folkekrigen her? Er det ikke litt i overkant bekvemt å vente på at den tredje verdens folk skal gjøre grovarbeidet først? Kanskje direkte kvalmt?

Tredjeverdenismen er aldri nyttig i praksis

Men tredjeverdenistene bruker tilsynelatende ikke teorien til å støtte en slik praksis. De omtaler franske gonzaloister som ”ekstremt små” og gjør narr av hva de har tid til å skrive om, men er merittene til tredjeverdenistene mer å skryte av? For eksempel hundrevis av filmanmeldelser på den gamle nettsida til “Maoist Internationalist Movement”? Eller polititysting fra norske tredjeverdenister? Og hvor er tredjeverdenistiske massebevegelser noe sted i verden? Hvorfor griper tredje verdens kommunister heller til maoismen enn til tredjeverdenismen, som i ulike former har vært virksom siden sekstitallet? Det er nærliggende å tro at årsaken er at tredjeverdenismen er lite nyttig for folk som faktisk vil gjøre revolusjon…

Tredjeverdenistene overvurderer imperiet men undervurderer revisjonismen

LLCO skriver at: “Første verden har ikke lenger noe betydelig proletariatet. Selv om stor fattigdom fortsetter i den tredje verden, selv om global ulikhet har økt, så har antall kriger for frigjøring falt og krigene har stagnert. Verden har endret seg. Den fortsetter å endre seg. Selv om det ikke er mangel på marxist-leninist-maoistiske og gonzaloistiske dogmer, fortsetter krisen i den revolusjonære bevegelsen. Dette er fordi Imperiet har blitt sterkere og sterkere. Vitenskapen om undertrykkelse er ikke frosset i tid. Snarere har Imperiet integrert de utrolige fremskrittene i vitenskapen i dag – fremskritt innen militær teknologi, organisatorisk teknologi, informasjonsteknologi, fysikk, kjemi, kognitiv- og hjerneforskning, sosialpsykologi, osv. – i sin undertrykkelse av folkelige bevegelser. Samtidig fortsetter revisjonistiske bevegelser, enten i marxist-leninistisk, maoistisk eller gonzaloistisk form, som om ingenting har endret seg i det siste halve århundret, som om fienden ikke har endret seg. Fienden gjør framskritt sin vitenskap. Og, i motsetning til marxist-leninister, maoister og gonzaloister, så utvikler vi vår.”

Tredjeverdenistene sier her at krisa i den revolusjonære bevegelsen fortsetter på grunn av at “Imperiet” har blitt sterkere og sterkere. Dette er også ensidig. Revisjonismen nevnes ikke som problem for den revolusjonære bevegelsen, annet enn at revisjonistene ikke utvikler sin vitenskap. Hovedvekta legges på ytre forhold (fiendens styrke). Dernest hevder de at det ikke er noen mangel på maoisme eller andre bevegelser, men er det sånn? Riktignok finnes det sterke maoistiske bevegelser i verden i dag, men etter kontrarevolusjonen i Kina i 1976 var bevegelsen i en mye større krise enn i dag! Små deler av den ble revitalisert av utviklinga av maoismen og folkekrigen i Peru. Disse inspirerte andre partier og grupper, men å hevde at det ”ikke er noen mangel” er en voldsom overdrivelse. Det mangler slike partier over det meste av verden, i de fleste av verdens land. Og de fleste organisasjonene er unge, og består av i hovedsak unge folk.

Før 1980 var det ikke et eneste parti som kalte seg maoistisk! Før 1980 var ikke maoismen formulert som tredje og høyere stadium av marxismen. I dag er det flere slike parti, og noen av dem er store og leder folkekrig (India, Filippinene). For 10 år siden var det en håndfull maoistiske grupper i vesten, i dag er det flere. Men sjøl om vi mener maoismen er det beste utgangspunktet for revolusjonære bevegelser, så springer de ikke ut av løse lufta. Det tar lang tid å bygge revolusjonære massebevegelser. Og det er ingenting som tyder på at tredjeverdenistenes påstand om at de har videreutviklet sin ”vitenskap”, har ført til stor bevegelse under deres ledelse. Og hva slags videreutvikling av deres ideologi har funnet sted siden 60-tallet? Og de finnes knapt, kanskje ikke i det hele tatt, utenfor de imperialistiske landa…

Hva har tredjeverdenistene lært det siste halve århundret? Vi kan ikke se noe kvalitativt nytt med LLCO eller andre tredjeverdenister sin analyse – i forhold til tredjeverdenister som Gotfred Appel på 60-tallet. Det virker tvert om som de står for nøyaktig samme grunnleggende vurdering og strategi som disse – og som den amerikanske gruppa MIM. Tredjeverdenismen virker å være en tvers gjennom før-maoistisk retning. Hvorfor de i det hele tatt kaller seg maoister er et mysterium. Å kalle seg Lin Biaoist og maoist er som å kalle seg trotskist-stalinist. Det er det glade vanvidd…

Tredjeverdenismen er som skreddersydd for å slippe å kjempe

Tredjeverdenismen er ikke ny – i Skandinavia kjenner vi retningen som appelianerne etter danske Gotfred Appel på 1960-tallet. Hans gruppe delte seg i en retning som samla inn klær til fattige folk i tredje verden og en annen retning som rana banker til inntekt for palestinske PFLP. Altså grovt sett i en høyre-grøft (reformistisk) og en ”venstre”-grøft (militaristisk). Vi mener ingen av disse retningene er den beste metoden for folk som vil gjøre sitt bidrag til å knuse imperialismen, da de begge avviker grunnleggende fra maoismen og strategien for langvarig folkekrig.

Men begge retninger er skreddersydd for å slippe massearbeid og klandre massene og deres grådighet for all mangel på bevegelse og kamp. De ser forøvrig gladelig vekk fra den kampen som faktisk skjer, når de hevder slike standpunkt. Denne linja er perfekt for å slippe å ta upopulære standpunkt og jobbe for å overtale folk og organisere dem. I stedet kan man vie seg til populært veldedighetsarbeid eller hemmelig aktivisme eller til utskjellinger på internett av dumme og grådige amerikanere, rituell selvpisking av førsteverdenistisk “venstreside”, og så kalle det vitenskap fordi man krydrer det hele med litt enkel statistikk fra borgerlige institusjoner.

De vifter med det røde flagget i et angrep på det røde flagget. I beste fall er det en form for svært lite konstruktiv utblåsning som mentalhygiene, i verste fall utvikler det seg til reint forræderi og overgang til fienden.

Et maoistisk svar på problemet tredjeverdenistene reiser

Et fullstendig oppgjør med tredjeverdenismen betyr ikke å avvise problemstillingen de reiser. Marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, bærer i seg Lenins analyse av imperialismen. Denne viser at et knippe stater har delt verden mellom seg, og at borgerskapet i disse statene kan hente superprofitt fra utbyttinga av de undertrykte landene og folkene.

Lenin skriver utførlig i det klassiske verket Imperialismen om hvilken innvirkning dette også har på samfunnet i de imperialistiske landene. Han viser hvordan imperialismen legger det økonomiske grunnlaget for å kjøpe opp de øvre sjiktene av proletariatet, og at dette igjen er grunnlag for revisjonismens innflytelse i arbeiderbevegelsen i de imperialistiske landa. Og han beskriver hvordan imperialismen, om den får utvikle seg videre, vil føre til at de imperialistiske landene får likhetstrekk med Rivieraen – de franske borgerlige turiststrøkene. Altså at overklassen i de imperialistiske landene vil omgi seg med funksjonærer og tjenesteytere, mens industri og annen produksjon i større grad flyttes til de undertrykte landene.

Denne utviklingen beskrev Lenin for over 100 år siden. Marx og Engels skrev svært mye om utbyttinga av koloniene fra de europeiske stormaktene. Komintern og Stalin reiste hele veien kolonienes kamp og kampen for nasjonal og sosial frigjøring av disse. Og Mao utviklet analysen og teorien videre, blant annet ved å beskrive verden som delt i tre – selv om hans deling ble pervertert av Deng Xiaping og den såkalte “tre-verden-teorien” som høyresida i det kinesiske kommunistpartiet sto for, og som ble offisiell politikk fra KKP og Kina etter høyre-kuppet i 1976.

Mao slo fast at verdensrevolusjonens stormsenter er i den tredje verden, i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Dette er stadfesta og bekrefta i praksis hver dag etter Mao slo det fast. Det har vært krystallklart i over seksti år, at det er slik det er. De største og mest seierrike kommunistpartiene, og allerevolusjonene, har vi funnet her. Der finner vi i dag folkekrigene i Peru, Tyrkia, Filippinene og India.

Formann Gonzalo, leder for Perus Kommunistiske Parti og vår tids største maoist, utviklet Maos teori videre og beskrev byråkratkapitalismen i de undertrykte landa. Han utviklet også Lenins teori videre, der Lenin skriver at kommunistene må gå “djupere og breiere” blant massene og ikke først til de øverste sjiktene. I Masselinjen skriver Perus Kommunistiske Parti om Gonzalo at:

”Han understreker nødvendigheten av vitenskapelig organisering av fattigdommen. Formann Gonzalo fremhever igjen at de som er mest disponert for å gjøre opprør, som sterkest lengter etter organisering av opprøret, er de fattigste massene, og vi må vie spesiell oppmerksomhet til den revolusjonære og vitenskapelige organiseringen av massene. Dette står ikke i motsetning til klassekriterier, da han viser oss at fattigdom har sitt utspring i utbytting, i klassekampen: «Nød eksisterer ved siden av fabelaktig rikdom; selv utopister vet at de begge er forbundet: En kolossal og utfordrende rikdom ved siden av en avslørende og larmende fattigdom. Dette er fordi det finnes utbytting».”

To standpunkt har lenge vært i en del av vår ideologi, og har begge røtter tilbake til ideologiens grunnleggere; Karl Marx og Friedrich Engels:

For det første at imperialismen deler verden i imperialistiske land og undertrykte land, og at stormsenter og fortropp i den revolusjonære kampen finnes blant de undertrykte landene og folkene.

For det andre at kapitalismens utbytting deler folk i utbyttere og utbytta, og at den henviser svært store deler av massene til fattigdom som følge av utbyttingen, og at det er organiseringen av de fattige – de dypere og breiere sjiktene av proletariatet og av fattigbøndene – som er mest disponert for opprør og utgjør fremste subjekt og viktigste grunnlag for den revolusjonære organiseringen.

Dette stiller de revolusjonære i de imperialistiske landene overfor en utfordring, men slett ikke en så uløselig eller vanskelig utfordring som tredjeverdenistene hevder. Det er åpenbart at de breie massene i de imperialistiske landene verken skriker etter mat eller revolusjonær kamp. Det er åpenbart at hovedtyngden av verdens fattige bor i Latin-Amerika, Afrika og Asia – og dermed ikke her i imperialismens festninger. Men det finnes millioner av fattige og det finnes hundretalls millioner proletarer i de imperialistiske landene. Det finnes masser av folk som lever harde liv, som lever med undertrykking og fremmedgjøring. Det finnes en rekke problemer å ta tak i. Og det finnes folkekriger og revolusjonære kamper å utvikle støttearbeid for og solidaritet med.

Videre har “venstresida” i vesten vært lammet av opportunisme og revisjonisme i hoveddelen av de siste 100 årene. Det er ikke bare av materielle årsaker, men skyldes også feil hos kommunistene selv. Det skyldes innflytelsen av parlamentarisme, reformisme og legalisme. Det kan i mange tilfeller skyldes at en rekke revisjonister har levd behagelige liv som arbeideraristokrater og småborgere, og har foretrukket enhver teori som ikke krever kamp eller offer. Alt som innebærer venting og “vanlig” politisk arbeid, har vært forlokkende for de priviligerte aktivistene i de imperialistiske landene. Noe som har distansert dem ytterligere fra de fattige og undertrykte blant massene. I mange land gikk den opprørske ungdommen på 1980-tallet heller til anarkismen, enn til den forsteina og forstokka falske kommunismen som med sitt fravær av militans framsto som akkurat det de var, nemlig vanlige politikere.

Verken under oppsvinget av revolusjonær kamp på 70-tallet, eller under tilbakeslagene etter dette, kunne kommunistene besvare utfordringene korrekt. Akkurat som på 1930-tallet da fascismen sveipet over Europa, var proletariatets militærteori enda ikke formulert klart og tydelig som en universell linje for revolusjon. Man manglet Maos systematiserte teori om langvarig folkekrig, og man manglet Gonzalos tillegg om militarisering av kommunistpartiene og den konsentriske oppbyggingen av parti, hær og front. Dette er strategi og verktøy skapt for å nedkjempe fascisme, for å organisere massene på militant grunnlag og for å utvikle klassekampen videre til revolusjonær krig. I stedet gikk kommunistene først i parlamentarismens og reformismens felle, som ledet rett til konsentrasjonsleirene. Og på 70-tallet ble samme feil gjentatt av de fleste i den nye kommunistiske bevegelsen. Med unntak av enkelte grupper som førte væpna kamp, men verken som en del av noen front eller under ledelse av noe parti.

Med maoismen har vi et svært godt redskap for å gå løs på problemet med å utvikle revolusjonær kamp i imperialistiske land. Kan man ikke gå til millioner med vår linje, så får vi gå til titusener. Kan vi ikke gå til titusener må vi gå til tusentalls eller hundretalls. Fra det relativt enkle til det relativt komplekse, fra det relativt lave til det relativt høye – dét er marxismens kunnskapsspiral og marxismens teori om praksis. Alt begynner med den revolusjonære proletariske kampen, uansett hvor lavt nivå den befinner seg på. Tredjeverdenismen er å desertere fra denne kampen.