Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Sosialdemokratene ble største parti i Danmark, og ved hjelp av sine støttepartier deriblant Rødts vennskapsparti Enhedslisten, har de flertall i Folketinget for en sosialdemokratisk regjering. De slutter seg til en generell tendens. Også i Sverige og Finland er det nå sosialdemokratiske statsminister. I Norge ligger de rødgrønne best an på målingene.
I valget i Spania i år, endte også sosialdemokratiene opp med å bli største parti og det partiet som har best mulighet til danne regjering.
Pendel fra høyre til venstre og tilbake igjen
I flere tiår har det vært typisk i de vestlige imperialistiske landene at det er en tendens til topartisystem (høyre/venstre, rød/blå) og at regjeringsmakten veksler mellom de to sidene med et, to eller tre valgs mellomrom. Selvsagt finnes mange unntak fra dette, men det har vært hovedtendensen. I USA er det tydelig, med republikanere og demokrater. Men også i Europeiske land har det vært helt typisk med regjeringer som enten er avhengig av sosialdemokratene eller av store konservative parti, og det har vært typisk at regjeringsmakten pendler mellom dem.
Men i Norge og Sverige var tilstanden i flere tiår slik at sosialdemokratene dominerte fullstendig. Norge ble kalt en ettpartistat av fremstående historikere. Men gjennom 1970-tallet, der Europa ble preget av økonomisk krise, skjerpet klassekamp, breie studentprotester og en rekke omveltninger, ble dette faste grepet definitivt brutt innen 1980. Likevel; sosialdemokratene fortsatte som største parti og det partiet som har dannet absolutt flest regjeringer. Man fikk også nye parti – SV og Frp – noe som bidro til å endre den parlamentariske dynamikken.
I Norge har man hatt statsministere fra følgende parti:
1945-1963: Arbeiderpartiet
1963: Høyre
1963-1965: Arbeiderpartiet
1965-1971: Senterpartiet (støttet av Høyre)
1971-1972: Arbeiderpartiet
1972-1973: KrF (støttet av Høyre)
1973-1981: Arbeiderpartiet
1981-1986: Høyre
1986-1989: Arbeiderpartiet
1989-1990: Høyre
1990-1997: Arbeiderpartiet
1997-2000: KrF (støttet av Høyre)
2000-2001: Arbeiderpartiet
2001-2005: KrF (støttet av Høyre)
2005-2013: Arbeiderpartiet
2013-: Høyre
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_regjeringer
Dagens regjering er på overtid og kan falle før 2021
Listen viser for det første at dagens Høyre-regjering er på “overtid”. Den har sittet lenger sammenhengende enn de aller fleste regjeringene av Høyre eller med Høyres støtte etter krigen. Det er også den første flertallsregjeringen med Høyre siden Per Bortens regjering (1965-1971). For det andre viser listen at det ikke er uvanlig at norske regjeringer felles eller går av utenom valgår, selv om det har vært mer stabilt siden 2001. Regjeringene dannet i 1981, 1989 og 1997 måtte gå av “før tiden” fordi de mistet sitt parlamentariske grunnlag underveis i perioden.
Dette er to forhold å ta i betraktning når man ser på dagens Frp/bompenge-krise i regjeringen. Frp kan selvsagt fortsette å svelge kameler i regjering, men dette viser at det slett ikke ville vært unikt om de gikk ut. Da kan regjeringen fortsette med Frp som støtteparti, men det kan også føre til at regjeringen sitter mer utrygt og kan bli nødt til å gå av før valget i 2021.
Det er de rødgrønnes tur nå
Med mindre noe svært spesielt skjer, så er det Arbeiderpartiets “tur” neste gang. Det ville vært helt unikt i norsk sammenheng om Høyre kunne danne regjering for tredje gang på rad. Målingene viser “rødgrønt” flertall, og framgangen på målinger for Rødt og De grønne tyder på at dette vil bli et noenlunde solid flertall med ikke bare to støtteparti for Ap over sperregrensen, men fire! Slagsiden er at dette kan bli et vanskelig flertall å manøvrere for Ap, da de forskjellige partiene har forskjellige hjertesaker og stort markeringsbehov.
Da SV gikk i regjering i 2005 fikk de 8,8% av stemmene i valget. Etter noen år i regjering fikk de bare 4,1% i valget i 2013, 0,1% over sperregrensa. Det er altså ikke bare Frp som har tapt mye støtte på regjeringsdeltagelse. Og det kan også bety at SV vil forsøke å markere seg mer mot Ap neste gang disse sitter i regjering.
Den mest normale regjeringen i Norge i etterkrigstida er en ren AP-regjering. Det vil si en regjering der bare Ap deltar, men som ikke har flertall mot seg i Stortinget. Selv om sosialdemokratiet i Europa opplever en krise, og de klassiske sosialdemokratiske partiene har blitt nesten utradert i land som Frankrike og Hellas, er de sosialdemokratiske partiene fortsatt de største og organisatorisk sterkeste partiene i mange land – deriblant Norge.
For en del år tilbake satt konservative høyreparti i regjering i Finland, Sverige, Norge og Danmark. Nå er det snart bare Norge igjen. Pendelen svinger tilsynelatende relativt forutsigbart, så lenge systemet er relativt stabilt.
Et parlamentarisk system i forråtnelse
Men det er store stormskyer i horisonten for det vestlige parlamentariske systemet. De nordiske landene er blant de rikeste og mest stabile imperialistene i verden. Likevel ser man at den generelle økonomiske og sosiale krisa også kommer til uttrykk i de politiske systemene her. Man ser hvordan nye parti vokser fram, for første gang siden 1970-tallet. Vi ser hvordan gamle koalisjoner brytes opp. Vi ser, som i Sverige, at det kan ta månedsvis å få etablert en styringsdyktig regjering. Det er sterke tendenser mot det liberale borgerlige demokratiet. Postmoderne filosofi fordriver liberal filosofi. Høyrepopulister vokser. Det er stadig sterkere korporative trekk som peker i retning moderne fascisme.
Forøvrig ser vi at “nye” sosialdemokrater har fremgang og spiser av det gamle sosialdemokratiets velgergrunnlag. Venstrealliansen Syriza i Hellas, med nesten 40% av stemmene i sist valg, er et eksempel på dette. Podemos i Spania er et annet eksempel. Linke i Tyskland, Enhedslisten i Danmark, Rødt i Norge, PTB/PVDA i Belgia, Sosialistpartiet i Nederland – listen fortsetter. De små sosialdemokratene “til venstre for sosialdemokratiet” gjør comeback. De framgang i mange land på 1970-tallet og på slutten av 1990-tallet. Denne gangen er noen av dem større og undergraver i større grad de gamle sosialdemokratene. Dessuten ser vi en liknende tendens også innad i de store partiene, som Corbyn i Storbritannia. Man må ikke overdrive hva dette betyr i sitt innhold. Også på 1970-tallet hadde man mange sosialdemokrater som fridde til venstre med retorikk og propaganda. Palme i Sverige var et eksempel på dette, men også Jens Stoltenberg appellerte til strømninger i tiden da han for førti år siden var NATO-motstander og leder av AUF.
Lær av historien og avslør borgerskapets råtne system
Vi må kreve at revolusjonære i det minste lærer av historien. Og vi må formidle det vi lærer. I stedet ser vi at enkelte nærmest bevisst fører folk bak lyset, ved å omfavne folk som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn, selv om de egentlig vet utmerket godt at disse ikke er noe alternativ til kapitalismen.
Videre viser de forskjellige regjeringene tydelig at det spiller ingen rolle hva folk stemmer. Den generelle samfunnsutviklingen styres ikke av regjeringene. De er prisgitt den økonomiske utviklingen, og generelle utviklingstrekk i verdenssamfunnet. At pendelen svinger er noe massene ikke kjenner på kroppen, derimot kjenner man økonomiske kriser og omveltninger uansett hvem som har dannet regjering.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.