Av Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, 2011
Denne teksten er fra 2011 og skrevet for og av Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU), da ungdomsorganisasjon for Tjen Folket. Tekstens ideologiske begrensning er at forbundet da ikke fullt ut hadde grepet essensen av maoismen. Dermed er artikkelens store svakhet at den ikke klargjør og argumenterer for folkekrig som eneste vei til kommunismen.
Men tross svakheter avkler den enkelt den såkalte «antimonopolistiske strategien» som borgerlig reformisme. Temaet er blant annet blitt gjort relevant av Rødt-medlem Ivar Espås Vangen som har skrevet om dette for Radikal Portal og drøftet i vår spørsmålet på et åpent møte med hoxhaistinfluerte organisasjonen KPML.
Illustrasjonsbilde: Den røde borgen Kreml i Moskva, som ble overtatt av revisjonistene og utgjorde sentralen for verdens moderne revisjonisme i fire tiår.
RKU om antimonopolistisk strategi
Norges Kommunistiske Ungdomsforbund var tidligere ungdomsorganisasjonen til NKP og diskuterer i disse dager den gamle NKP-linjen for ”antimonopolistisk strategi”. RKU er blitt bedt om å skrive vår mening om strategien.
Moderne revisjonisme på norsk
I 1956 skiftet Sovjetunionen farge. Stalins nærmeste allierte ble rensket vekk fra maktposisjonene. Titusenvis av bolsjeviker fulgte samme vei, da Krutsjov og hans gruppe av revisjonister og byråkrater konstituerte seg som ny herskerklasse i Sovjetunionen. Det var en relativt fredelig, men tvers gjennom borgerlig kontrarevolusjon, som raskt la om Sovjets politikk. I løpet av få år ble økonomien endret fundamentalt, fra maksimal tilfredsstillelse av folkets og sosialismens behov, til direktørstyre og profitt for pampene.
Denne kontrarevolusjonen var en enorm støtte for revisjonismens utvikling i alle verdens kommunistpartier. De såkalt eurokommunistiske strømningene i de største europeiske kommunistpartiene, i Frankrike, Spania og Italia, vant gjennom og disse partiene ble gjort til sine lands fremste sosialdemokratiske partier. Deres strategi ble den parlamentariske veien med samarbeid med sosialdemokratene, i stedet for revolusjonen.
Det er i lys av den moderne revisjonismens gjennombrudd vi må se den såkalte ”antimonopolistiske strategien” til Norges Kommunistiske Parti (NKP). I NKPs program er fortsatt ”antimonopolistiske strategi” den strategiske hovedlinja. Denne ”nye” teorien for fredelig overgang til sosialismen ble grundig plukket fra hverandre i AKP(ml) sine teoretiske organer Røde Fane og Materialisten på 1970-tallet.
Hans I. Kleven var den fremste forkjemperen for denne strategien i Norge. Selv etter å ha forlatt NKP, var Kleven fremdeles i praksis sjefsideolog for dette partiet. I sine bøker forsøkte han å gi den norske revisjonismen et ”marxistisk” skinn av troverdighet. Hans analyse, som nå resirkuleres av folk i NKP/Ungkom og NKU er en fullstendig ubrukelig analyse for kommunister. Den bygger på en fundamentalt feil analyse av de konkrete forholda og to grove avvik fra marxismen.
Strategisk allierte kapitalister?
Hans I. Kleven og NKP mener at enheten i borgerskapet er revet opp, og at monopolborgerskapet er skarpt adskilt fra resten av borgerskapet. Det hevdes at dette legger til rette for en allianse mellom arbeiderklassen, småborgerskapet og de ikke-monopolistiske delene av borgerskapet. Disse tror altså at de små og mellomstore kapitalistene kan forenes med resten av folket i en fredelig omveltning som tar statsmakta fra monopolkapitalistene og setter blant annet kommunistene i ledelsen for samfunnet. Dette er ikke en konkret analyse av Norge, det er en ønskedrøm for å smøre et tynt lag marxisme over rein reformisme.
Det er riktig at monopolborgerskapet har makta i Norge i dag. Dette er en logisk konsekvens av imperialismens utvikling. Det hører også med at den direkte statsmakta er i hendene til disses generalstab – et fåtallig finansoligarki av toppolitikere, direktører i statens selskaper og toppene i en sammensmelta masse av bank og industri. Denne makta deler de ikke med resten av borgerskapet, men makta har likevel sterk støtte i hele borgerskapet.
De ikke-monopolistiske kapitalistene hater sosialismen og kommunismen. De driver ofte sine arbeidere hardere og er ofte enda mer despotiske i sine bedrifter. Lenin beskriver hvordan den lille kapitalisten ofte driver mer smålig utbytting av sine arbeidere. Dette skyldes dels at de er nærere og mer personlig knytta til sin bedrift, dels at de tar en mye mer aktiv del i den enn finansoligarkene og dels at de ikke kan leve av monopolkapitalens superprofitter. De er avskåret fra superprofittene og må dermed utbytte sine arbeidere maksimalt for ikke å bukke under i konkurransen. De ikke-monopolistiske kapitalistene vil stort sett støtte stabiliteten og borgerdiktaturet mot alt som smaker av kommunisme. Et parti som agiterer for ”antimonopolistisk stadium” som første steg mot sosialismen, vil heller ikke klare å lure eller presse disse med seg på å fjerne monopolkapitalen fra makta.
Å hevde at de ikke-monopolistiske kapitalistene utgjør en strategisk alliert for arbeiderklassen, eller engang en taktisk alliert, viser seg heller ikke i dagens Norge. Vi ser det ikke i partipreferanser, der de sokner til monopolkapitalens partier, Høyre og Arbeiderpartiet – og Frp. Vi ser det ikke i politiske spørsmål, der disse i liten grad bryr seg med å delta sjøl – og om de gjør det, så er det som støttetropper for monopolborgerskapet. Finnes det noen gruppe som er så sterke tilhengere av lov og orden som disse små og mellomstore kapitalistene? Finnes det noen gruppe som er så sterke motstandere av faglige rettigheter, tariffavtaler og konsesjoner selv til de mest korrumperte delene av arbeiderbevegelsen?
Kleven og antimonopolistene ønsker seg et ikke-monopolistisk borgerskap som ikke finnes. De eneste revolusjonære borgerne i dag finner vi i enkelte tredje verden-land, der de ser sitt snitt til å vokse på å kaste ut de utenlandske imperialistene. Disse finnes ikke i Norge, og har ikke gjort det på over hundre år.
Fredelig revolusjon strider fundamentalt mot marxismen
På grunnlag av denne ønskedrømmen gjør klevenittene vold mot marxismen, gjennom for det første å spre illusjoner om den borgerlige statens klassekarakter og for det andre ved å sette et feilaktig likhetstegn mellom statlig eierskap og sosialisme.
Kleven og kompani sier det er en mulighet å ta selve statsmakta ut av hendene på monopolborgerskapet – gjennom parlamentariske valg og fredelig massemobilisering! Mao sa at man ikke kan uskadeliggjøre en tiger ved å klippe av én klo av gangen. Hvorfor i himmelens navn skulle monopolborgerskapet gi fra seg statsmakta, og alle sine selskaper, uten kamp? Hvor i historien har noe liknende skjedd? Hvorfor skal ikke monopolborgerskapet nettopp bruke denne statsmakta, samt sine tallrike internasjonale forbindelser, sin makt over loven og rettsvesenet, sitt voldsmonopol og enorme ressurser, til å knuse alle slike forsøk? Eller om de ikke vil ta risikoen ved å knuse forsøket – hva hindrer dem i å kjøpe opp store deler av fronten? Tror Klevens etterfølgere at det ikke-monopolistiske borgerskapet kan bli ubestikkelige og klippefaste allierte for arbeiderklassen?
Den fredelige eksproprieringen og detroniseringen av monopolborgerskapet er en ønskedrøm, men også et fundamentalt avvik fra Marx og Lenin. Marx kunne til nød åpne for noe liknende i unntaksvis i land uten sterk og sentralisert statsmakt og uten militærvesen og militarisme, men i Norge? Midt i den europeiske imperialistiske festningen? Nato-landet Norge, med 3000 milliarder kroner i fond? Skulle monopolborgerne smile blidt og overrekke nøklene til Stortinget, bankene, børsen og monopolbedriftene til en broket forsamling av møbelfabrikanter, lærere, sosialdemokrater og kommunister? Hvilken konkret analyse, hvilke historiske erfaringer, kan på noe vis underbygge denne teorien?
Statseiendom er ikke lik sosialisme
Hvis vi ser vekk fra at ønsket om et splitta borgerskap er utopi og at fredelig overgang er og blir reinspikka reformisme og forræderi mot kommunismen, utskjelt av alle kommunistiske klassikere og spesielt Lenin – står vi likevel igjen med at målet for denne strategien ikke er et sosialistisk samfunn, men å overta den kapitalistiske staten og de kapitalistiske selskapene. Målet er ikke å knuse staten og sette arbeiderklassens diktatur i dens sted. Hvilken klasse har makta etter den antimonopolistiske overtagelsen, som antimonopolistene sier skal berede grunnen for en fredelig sosialistisk revolusjon? Når staten (ikke arbeiderklassens diktatur, men den samme gamle staten) med sine nye antimonopolistiske herrer, har overtatt også den private monopolkapitalen, er disse herskerne fortsatt småborgere og ikke-monopolistiske kapitalister? Svaret er nei, for de som behersker monopolkapitalen og monopolkapitalens stat, er de facto monopolborgere. Setter du en snekker som direktør for Statoil, så forlater han så klart arbeiderklassen.
Allerede i dag har finanskapitalen og statsledelsen blitt så tett filtret sammen, at vi men Lenins ord har fått et statsmonopolkapitalistisk borgerskap. Det er ingen kvalitativ forskjell på Statoil og Aker Kværner. Monopolkapitalen – den statlige og den private – er tross nyanseforskjeller, én enhet av monopolkapital. Det eneste antimonopolistene vil lykkes med i det første trinnet i sin totrinns fredelige ”revolusjon” er en formalisert sammensmelting av kapital som allerede er vevd tett sammen og styrt av de samme snylterne. Om de gamle direktørene fortsetter, eller om de byttes ut med nye, så består de monopolkapitalistiske, imperialistiske produksjonsforholda. Kort sagt – de nye herskerne er ikke lenger representanter for en ”allianse av ikke-monopolistiske klasser”, men tvert imot et nytt monopolborgerskap.
Et byråkratisk monopolborgerskap har vi sett før i Sovjet, og vi ser det i dagens Kina. I disse landene var ikke dette et stadium som forberedte sosialismen, men tvert imot et stadium for forræderi mot alt som er sosialisme. Det nye monopolborgerskapet i rød frakk, brukte fruktene fra den sosialistiske oppbygginga, til å skape en sterk imperialistisk statsmonopolkapitalisme – med fascistisk terror mot egen arbeiderklasse. Disse revisjonistene hevdet – og hevder – at dette var sosialisme, fordi staten dominerte økonomien. Toppene som veltet seg i luksus og styrte gjennom sine direktører og fabrikkfunksjonærer, gjennom offentlige tjenestemenn av alle slag, ville framstille det som om selskapene var folkets eiendom. Men dette er like falskt, som at Statoil, Statkraft og Telenor skulle være den norske arbeiderklassens selskaper. Man skal være temmelig forblindet av reformisme og sosialdemokrati, for å nære slike ømme tanker om selskaper som plyndrer folk i den tredje verden, men også gjør gode profitter på norske arbeideres merarbeid.
Statskapitalismens og sosialimperialismens strategi
Logikken i den ”antimonopolistiske strategien” er klar og konsistent. Klevens teori er tilpasset behovet for å selge inn den sovjetiske revisjonismen, det borgerlige styreskikket, som marxisme. Og i en periode der Sovjetimperialismen var på frammarsj (60- og 70-tallet), kunne teorien fungert som ideologisk overbygning for nye ”folkedemokratier” på sovjetiske bajonetter. Den kunne fungert om et styrket Sovjet klarte å presse deler av borgerskapet i vestlige land til å skyve USA ut til fordel for Sovjet og etablere ”antimonopolistiske” regjeringer, og et nytt statsmonopolkapitalistisk styresett etter sovjetisk modell.
I dagens Norge og dagens Europa er teorien en anakronisme. En gravstein over den moderne revisjonismen. Folk som virkelig vil slåss mot kapitalismen kan studere den til skrekk og advarsel, men alle forsøk på å ta den i bruk vil bare skape forvirring og desorganisering – eller kan til nød tjene som forkledning for en klassisk sosialdemokratisk politikk.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.