1

Om den antimonopolistiske strategien

Av Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, 2011

Denne teksten er fra 2011 og skrevet for og av Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU), da ungdomsorganisasjon for Tjen Folket. Tekstens ideologiske begrensning er at forbundet da ikke fullt ut hadde grepet essensen av maoismen. Dermed er artikkelens store svakhet at den ikke klargjør og argumenterer for folkekrig som eneste vei til kommunismen.

Men tross svakheter avkler den enkelt den såkalte «antimonopolistiske strategien» som borgerlig reformisme. Temaet er blant annet blitt gjort relevant av Rødt-medlem Ivar Espås Vangen som har skrevet om dette for Radikal Portal og drøftet i vår spørsmålet på et åpent møte med hoxhaistinfluerte organisasjonen KPML.

Illustrasjonsbilde: Den røde borgen Kreml i Moskva, som ble overtatt av revisjonistene og utgjorde sentralen for verdens moderne revisjonisme i fire tiår.

RKU om antimonopolistisk strategi

Norges Kommunistiske
Ungdomsforbund var tidligere ungdomsorganisasjonen til NKP og
diskuterer i disse dager den gamle NKP-linjen for ”antimonopolistisk
strategi”. RKU er blitt bedt om å skrive vår mening om
strategien.

Moderne
revisjonisme på norsk

I 1956 skiftet
Sovjetunionen farge. Stalins nærmeste allierte ble rensket vekk fra
maktposisjonene. Titusenvis av bolsjeviker fulgte samme vei, da
Krutsjov og hans gruppe av revisjonister og byråkrater konstituerte
seg som ny herskerklasse i Sovjetunionen. Det var en relativt
fredelig, men tvers gjennom borgerlig kontrarevolusjon, som raskt la
om Sovjets politikk. I løpet av få år ble økonomien endret
fundamentalt, fra maksimal tilfredsstillelse av folkets og
sosialismens behov, til direktørstyre og profitt for pampene.

Denne
kontrarevolusjonen var en enorm støtte for revisjonismens utvikling
i alle verdens kommunistpartier. De såkalt eurokommunistiske
strømningene i de største europeiske kommunistpartiene, i
Frankrike, Spania og Italia, vant gjennom og disse partiene ble gjort
til sine lands fremste sosialdemokratiske partier. Deres strategi ble
den parlamentariske veien med samarbeid med sosialdemokratene, i
stedet for revolusjonen.

Det er i lys av den
moderne revisjonismens gjennombrudd vi må se den såkalte
”antimonopolistiske strategien” til Norges Kommunistiske Parti
(NKP). I NKPs program er fortsatt ”antimonopolistiske strategi”
den strategiske hovedlinja. Denne ”nye” teorien for fredelig
overgang til sosialismen ble grundig plukket fra hverandre i AKP(ml)
sine teoretiske organer Røde Fane og Materialisten på 1970-tallet.

Hans I. Kleven var
den fremste forkjemperen for denne strategien i Norge. Selv etter å
ha forlatt NKP, var Kleven fremdeles i praksis sjefsideolog for dette
partiet. I sine bøker forsøkte han å gi den norske revisjonismen
et ”marxistisk” skinn av troverdighet. Hans analyse, som nå
resirkuleres av folk i NKP/Ungkom og NKU er en fullstendig ubrukelig
analyse for kommunister. Den bygger på en fundamentalt feil analyse
av de konkrete forholda og to grove avvik fra marxismen.

Strategisk allierte kapitalister?

Hans I. Kleven og
NKP mener at enheten i borgerskapet er revet opp, og at
monopolborgerskapet er skarpt adskilt fra resten av borgerskapet. Det
hevdes at dette legger til rette for en allianse mellom
arbeiderklassen, småborgerskapet og de ikke-monopolistiske delene av
borgerskapet. Disse tror altså at de små og mellomstore
kapitalistene kan forenes med resten av folket i en fredelig
omveltning som tar statsmakta fra monopolkapitalistene og setter
blant annet kommunistene i ledelsen for samfunnet. Dette er ikke en
konkret analyse av Norge, det er en ønskedrøm for å smøre et tynt
lag marxisme over rein reformisme.

Det er riktig at
monopolborgerskapet har makta i Norge i dag. Dette er en logisk
konsekvens av imperialismens utvikling. Det hører også med at den
direkte statsmakta er i hendene til disses generalstab – et
fåtallig finansoligarki av toppolitikere, direktører i statens
selskaper og toppene i en sammensmelta masse av bank og industri.
Denne makta deler de ikke med resten av borgerskapet, men makta har
likevel sterk støtte i hele borgerskapet.

De
ikke-monopolistiske kapitalistene hater sosialismen og kommunismen.
De driver ofte sine arbeidere hardere og er ofte enda mer despotiske
i sine bedrifter. Lenin beskriver hvordan den lille kapitalisten ofte
driver mer smålig utbytting av sine arbeidere. Dette skyldes dels at
de er nærere og mer personlig knytta til sin bedrift, dels at de tar
en mye mer aktiv del i den enn finansoligarkene og dels at de ikke
kan leve av monopolkapitalens superprofitter. De er avskåret fra
superprofittene og må dermed utbytte sine arbeidere maksimalt for
ikke å bukke under i konkurransen. De ikke-monopolistiske
kapitalistene vil stort sett støtte stabiliteten og borgerdiktaturet
mot alt som smaker av kommunisme. Et parti som agiterer for
”antimonopolistisk stadium” som første steg mot sosialismen, vil
heller ikke klare å lure eller presse disse med seg på å fjerne
monopolkapitalen fra makta.

Å hevde at de
ikke-monopolistiske kapitalistene utgjør en strategisk alliert for
arbeiderklassen, eller engang en taktisk alliert, viser seg heller
ikke i dagens Norge. Vi ser det ikke i partipreferanser, der de
sokner til monopolkapitalens partier, Høyre og Arbeiderpartiet –
og Frp. Vi ser det ikke i politiske spørsmål, der disse i liten
grad bryr seg med å delta sjøl – og om de gjør det, så er det
som støttetropper for monopolborgerskapet. Finnes det noen gruppe
som er så sterke tilhengere av lov og orden som disse små og
mellomstore kapitalistene? Finnes det noen gruppe som er så sterke
motstandere av faglige rettigheter, tariffavtaler og konsesjoner selv
til de mest korrumperte delene av arbeiderbevegelsen?

Kleven og
antimonopolistene ønsker seg et ikke-monopolistisk borgerskap som
ikke finnes. De eneste revolusjonære borgerne i dag finner vi i
enkelte tredje verden-land, der de ser sitt snitt til å vokse på å
kaste ut de utenlandske imperialistene. Disse finnes ikke i Norge, og
har ikke gjort det på over hundre år.

Fredelig
revolusjon strider fundamentalt mot marxismen

På grunnlag av
denne ønskedrømmen gjør klevenittene vold mot marxismen, gjennom
for det første å spre illusjoner om den borgerlige statens
klassekarakter og for det andre ved å sette et feilaktig likhetstegn
mellom statlig eierskap og sosialisme.

Kleven og kompani
sier det er en mulighet å ta selve statsmakta ut av hendene på
monopolborgerskapet – gjennom parlamentariske valg og fredelig
massemobilisering! Mao sa at man ikke kan uskadeliggjøre en tiger
ved å klippe av én klo av gangen. Hvorfor i himmelens navn skulle
monopolborgerskapet gi fra seg statsmakta, og alle sine selskaper,
uten kamp? Hvor i historien har noe liknende skjedd? Hvorfor skal
ikke monopolborgerskapet nettopp bruke denne statsmakta, samt sine
tallrike internasjonale forbindelser, sin makt over loven og
rettsvesenet, sitt voldsmonopol og enorme ressurser, til å knuse
alle slike forsøk? Eller om de ikke vil ta risikoen ved å knuse
forsøket – hva hindrer dem i å kjøpe opp store deler av fronten?
Tror Klevens etterfølgere at det ikke-monopolistiske borgerskapet
kan bli ubestikkelige og klippefaste allierte for arbeiderklassen?

Den fredelige
eksproprieringen og detroniseringen av monopolborgerskapet er en
ønskedrøm, men også et fundamentalt avvik fra Marx og Lenin. Marx
kunne til nød åpne for noe liknende i unntaksvis i land uten sterk
og sentralisert statsmakt og uten militærvesen og militarisme, men i
Norge? Midt i den europeiske imperialistiske festningen? Nato-landet
Norge, med 3000 milliarder kroner i fond? Skulle monopolborgerne
smile blidt og overrekke nøklene til Stortinget, bankene, børsen og
monopolbedriftene til en broket forsamling av møbelfabrikanter,
lærere, sosialdemokrater og kommunister? Hvilken konkret analyse,
hvilke historiske erfaringer, kan på noe vis underbygge denne
teorien?

Statseiendom
er ikke lik sosialisme

Hvis vi ser vekk fra
at ønsket om et splitta borgerskap er utopi og at fredelig overgang
er og blir reinspikka reformisme og forræderi mot kommunismen,
utskjelt av alle kommunistiske klassikere og spesielt Lenin – står
vi likevel igjen med at målet for denne strategien ikke er et
sosialistisk samfunn, men å overta den kapitalistiske staten og de
kapitalistiske selskapene. Målet er ikke å knuse staten og sette
arbeiderklassens diktatur i dens sted. Hvilken klasse har makta etter
den antimonopolistiske overtagelsen, som antimonopolistene sier skal
berede grunnen for en fredelig sosialistisk revolusjon? Når staten
(ikke arbeiderklassens diktatur, men den samme gamle staten) med sine
nye antimonopolistiske herrer, har overtatt også den private
monopolkapitalen, er disse herskerne fortsatt småborgere og
ikke-monopolistiske kapitalister? Svaret er nei, for de som behersker
monopolkapitalen og monopolkapitalens stat, er de facto
monopolborgere. Setter du en snekker som direktør for Statoil, så
forlater han så klart arbeiderklassen.

Allerede i dag har
finanskapitalen og statsledelsen blitt så tett filtret sammen, at vi
men Lenins ord har fått et statsmonopolkapitalistisk borgerskap. Det
er ingen kvalitativ forskjell på Statoil og Aker Kværner.
Monopolkapitalen – den statlige og den private – er tross
nyanseforskjeller, én enhet av monopolkapital. Det eneste
antimonopolistene vil lykkes med i det første trinnet i sin totrinns
fredelige ”revolusjon” er en formalisert sammensmelting av
kapital som allerede er vevd tett sammen og styrt av de samme
snylterne. Om de gamle direktørene fortsetter, eller om de byttes ut
med nye, så består de monopolkapitalistiske, imperialistiske
produksjonsforholda. Kort sagt – de nye herskerne er ikke lenger
representanter for en ”allianse av ikke-monopolistiske klasser”,
men tvert imot et nytt monopolborgerskap.

Et byråkratisk
monopolborgerskap har vi sett før i Sovjet, og vi ser det i dagens
Kina. I disse landene var ikke dette et stadium som forberedte
sosialismen, men tvert imot et stadium for forræderi mot alt som er
sosialisme. Det nye monopolborgerskapet i rød frakk, brukte fruktene
fra den sosialistiske oppbygginga, til å skape en sterk
imperialistisk statsmonopolkapitalisme – med fascistisk terror mot
egen arbeiderklasse. Disse revisjonistene hevdet – og hevder – at
dette var sosialisme, fordi staten dominerte økonomien. Toppene som
veltet seg i luksus og styrte gjennom sine direktører og
fabrikkfunksjonærer, gjennom offentlige tjenestemenn av alle slag,
ville framstille det som om selskapene var folkets eiendom. Men dette
er like falskt, som at Statoil, Statkraft og Telenor skulle være den
norske arbeiderklassens selskaper. Man skal være temmelig forblindet
av reformisme og sosialdemokrati, for å nære slike ømme tanker om
selskaper som plyndrer folk i den tredje verden, men også gjør gode
profitter på norske arbeideres merarbeid.

Statskapitalismens
og sosialimperialismens strategi

Logikken i den
”antimonopolistiske strategien” er klar og konsistent. Klevens
teori er tilpasset behovet for å selge inn den sovjetiske
revisjonismen, det borgerlige styreskikket, som marxisme. Og i en
periode der Sovjetimperialismen var på frammarsj (60- og 70-tallet),
kunne teorien fungert som ideologisk overbygning for nye
”folkedemokratier” på sovjetiske bajonetter. Den kunne fungert
om et styrket Sovjet klarte å presse deler av borgerskapet i
vestlige land til å skyve USA ut til fordel for Sovjet og etablere
”antimonopolistiske” regjeringer, og et nytt
statsmonopolkapitalistisk styresett etter sovjetisk modell.

I dagens Norge og
dagens Europa er teorien en anakronisme. En gravstein over den
moderne revisjonismen. Folk som virkelig vil slåss mot kapitalismen
kan studere den til skrekk og advarsel, men alle forsøk på å ta
den i bruk vil bare skape forvirring og desorganisering – eller kan
til nød tjene som forkledning for en klassisk sosialdemokratisk
politikk.