Nei, jorda går ikke under – framtida er lys!

Av Ragnar V. Røed.

I hat og frustrasjon mot kapitalismens ødeleggelser, kan man bli fristet til å spå jordas undergang for å mane til kamp og motstand. Men forestillingen om undergangen er ikke revolusjonær. Tvert om legitimerer den heller pasifisme og reformisme. Dessuten er den falsk og uvitenskapelig. Menneskeheten vandrer ikke mot undergangen. Vi marsjerer mot en lys framtid, til kommunismen!

Fra dommedagstro til pasifisme og reformisme

Vi står midt i et svært oppsving for miljøbevegelsen. Med fokus på klimaødeleggelsene, særlig som følge av CO2-utslipp, mobiliserer den i større antall enn kanskje noen sinne. Selv om man heller ikke skal kimse av miljøbevegelsens mobiliseringskraft på 1980- og 1990-tallet. Dette var en storhetstid for mange av dagens fremste aktører i denne bevegelsen, for eksempel Natur og Ungdom i Norge eller partiet De Grønne i Tyskland.

Kamp mot miljøødeleggelser er i utgangspunktet åpenbart en bra ting for massene. Klimakrisen er uttrykk for nettopp det Marx i sin tid forklarte som et av kapitalismens store paradokser: at under kapitalismens utvikling blir produktivkreftene ødeleggelseskrefter. Kilden til rikdom blir på samme tid årsaken til fattigdom. Med enorme krefter, som følge av den teknologiske utviklingen, kommer også et større ansvar, et ansvar kapitalistene slett ikke er villig til å ta. De tar bare hensyn til profitten. Mennesker og miljø må lide.

Men tross det positive innholdet, ledes miljøkampen også i dag rett inn i reformisme og dommedagstro. Ingen av disse spiller noen positiv rolle, tvert om. Dette er et kjennetegn ved miljøbevegelsen slik vi kjenner den historisk, og det er også kjennetegn den deler med “fredsbevegelsen”.

Fredsbevegelsen er langt svakere akkurat i dag, men hadde en voldsom kraft i enkelte tiår. Særlig Sovjetunionen under revisjonistisk ledelse, og deres allierte i de europeiske landene, fremmet fredsbevegelse og “atomnedrustning”. Denne var stor og mobiliserte mange særlig på 1980-tallet, men også før dette. I Norge kjenner vi bevegelsen fra grupper mot atomvåpen, for fred og mot NATO.

To fundamentalt feilaktige teser

Både innen den grønne bevegelsen og i fredsbevegelsen vokste det fram sterke strømninger mot atomkraft og atomvåpen. Nedleggelse av atomkraftverk og full nedrustning av atomvåpen ble satt fram som paroler for svære demonstrasjoner og organisasjoner.

Disse bevegelsene har særlig satt fram to teser som bryter fundamentalt med en marxistisk analyse. For det første har de satt fram tesen om at menneskeheten og miljøet er under akutt trussel om fullstendig utslettelse. Det vil si at man på kort sikt risikerer full apokalypse. Dette enten som følge av global oppvarming eller av atom-holocaust. For det andre, som direkte følge av den førstnevnte tesen, må alle andre politiske hensyn fullstendig underordnes det å raskt sikre freden eller miljøet. Det betyr at alle andre prinsipper må vike, og at alle kompromisser er gyldige. Ikke bare gyldige, man må gjøre hva som helst for å stoppe undergangen som er like om hjørnet.

Mao Zedong kledte ideologisk av de sovjetiske revisjonistene i spørsmålet om fred. Han viste at de i realiteten var krigshissere, men også at propagandaen om faren for atomkrig tjente revisjonistenes interesser. Med advarsler om dette, kunne de svikte frigjøringsbevegelser fordi “fred er viktigst”. En slik bevegelse avvæpnet revolusjonære og fremmet pasifisme og reformisme.

Miljøbevegelsen har hatt samme funksjon. Sinne og kamp mot ødeleggelsene av miljøet ble kanalisert inn i parlamentarisme for grønne partier. De mest dedikerte og kampvillige kunne kanaliseres inn i grønn direkte aksjon, i stedet for revolusjonær klassekamp.

Ikke truet av fullstendig utslettelse, men slike standpunkt vil legitimere klassesamarbeid

Ideologisk fungerer trusselen om apokalypsen som en legitimering av klassekompromiss, men den har ikke basis i virkeligheten. Verken atomkrig eller klimakrise, uansett hvor forferdelig krig og miljøødeleggelser er, truer i virkeligheten hele vår eksistens. De truer ganske riktig den sosiale orden, og vil føre til enorme lidelser, men verken planeten eller menneskeheten er faktisk truet av fullstendig ødeleggelse.

Kloden har overlevd en rekke katastrofer. Hele det biologiske miljøet slik vi kjenner det har ikke bare overlevd, men utviklet seg slik det har gjort dels på grunn av enorme omveltninger og kriser i forutgående miljø. Miljøet i dagens verden er på fundamentale områder ikke til å kjenne igjen i dag, sammenliknet med for 1 million år siden.

Menneskeheten på sin side er i dag utbredt til alle kontinenter, og til de mest ekstreme hjørner av kontinentene. Mennesker lever i arktis og i Sahara, samt i de dypeste jungler og de mest overbefolka slumbyer. Mennesker lever på søplefyllinger og i villmarka. Og aldri har det vært flere mennesker enn i dag. Det er ikke vitenskap som motiverer noen til å hevde at en utryddelse av hele (!) menneskeheten kan være nært forestående.

Trusselen om apokalypsen er retorikk, ikke virkelighet. Og det er retorikk som tjener helt bestemte politiske agendaer, selv om de ofte settes fram av folk som ikke ser denne agendaen.

Katastrofen er en realitet her og nå, men framtida er lys!

Derimot er katastrofen her allerede. Den har vært her lenge. Katastrofen er selve det imperialistiske systemet. En råtten og reaksjonær kapitalisme som har kostet hundretalls millioner liv, og som har forkrøplet milliarder av menneskeliv de siste 100 årene. Kriger for profitt og makt, sult i en verden der det produseres nok mat, kontrarevolusjonær undertrykking, patriarkat, sjåvinisme, folkemord, miljøødeleggelser, forurensing av lufta som massene puster og vannet som massene drikker og så videre.

Dette er realitet her og nå. Lidelsene og vanviddet hører ikke til en marerittaktig framstilling av framtida, det har vært en integrert og nødvendig del av kapitalismen siden systemet oppsto. Det oppsto dels smurt av slaveri og kolonialisme. Og dette er fortsatt en del av grunnlaget systemet er bygd på. Formene har endra seg, men utbyttinga og lidelsene er der fortsatt.

Men framtida er lys! Slik Karl Marx og Friedrich Engels påviste, har kapitalismen skapt sine egne bødler i det internasjonale proletariatet. Ikke bare historiens største og sterkeste klasse, men også den klassen som er dømt av utviklinga til å avskaffe alle klasser for alltid ved å sosialisere produksjonen og skape en kommunistisk verden.

Mao så dette og forsto at dette, i motsetning til trusselen om apokalypsen, ikke er tom retorikk men en sannhet utledet fra vitenskap. Klassekampen har, slik Marx og Engels sa den ville, skapt sosialistiske samfunn. Klassekampen har fortsatt og marsjert mot det eneste logiske sluttpunktet, som forespeilet av marxismen, nemlig proletariatets fullstendige seier og avskaffelsen av alle klasser.

Kommunismen løser problemene med krig og miljøødeleggelser

I denne lyse framtida ligger ikke bare løsningen på klassekampen, men den nødvendige løsningen på hvordan menneskeheten kan etablere et bærekraftig samfunn i harmoni med klodens begrensninger. Også spørsmålet om krig og fred løses endelig i et kommunistisk samfunn, der det materielle grunnlaget for krig forsvinner i det at klassene forsvinner. Der krig alltid har vært ført som en fortsettelse av politikken, vil krig forsvinne når politikken forsvinner. Politikk er ikke noe annet enn et konsentrert uttrykk for og en konkretisering av klassene og de forskjellige klassegruppenes interesser. Når klassene oppløses, oppløses politikk som politikk. Tilbake står administrasjonen av fellesskapets interesser, en administrasjon som for første gang kan og må ta hensyn til og ansvar for helheten. I et slikt system er det ikke noe grunnlag for krig.

Et samfunn der det står skrevet “fra enhver etter evne til enhver etter behov” på fanene, blir krig et avsluttet kapittel i menneskehetens historie. Motsigelsen mellom by og land kan behandles og løses, og det samme gjelder dagens problemer med forurensing og alt for store utslipp.

Men løsningen ligger ikke i pasifisme og reformisme. Løsningen ligger ikke i å spre forestillingen om apokalypsen. Tvert om. Disse tjener kun til å utsette løsningen. De tjener til å avvæpne massene og til å temme opprørere. Slik “fredsbevegelsen” tjente Sovjetunionens utenrikspolitikk, er det en bestemt klassepolitikk som tjener på veksten i organisasjoner som Miljøpartiet De Grønne også. Med henvisning til at “vi må gjøre noe nå”, der “må” og “nå” vektlegges så tungt man kan, legitimeres vindkraftutbygging, klimakvoter, elbilsatsninger og andre tiltak som faktisk bare øker kapitalismens produktivkrefter, som bundet innenfor dette imperialistiske systemet blir ødeleggelseskrefter. I stedet for å angripe kapitalismen, som er den direkte årsaken til alle miljøproblemene, er sterkere “grønn” næring utelukkende en forsterkning av kapitalismen. Et såkalt “grønt skifte” vil utelukkende tjene til å øke kapitalen, øke produksjonen og dermed bare skape enda mer miljøødeleggelse.

Strategien for seier er klassekamp og revolusjon

Der mange innen miljøbevegelsen har forstått at systemet selv er råttent, fører miljøbevegelsens ledere likevel en direkte systemvennlig politisk linje. Det er som å overlate spørsmålet om verdensfred til verdens største krigshissere, for eksempel de imperialistiske lederne i Sovjetunionen og USA – akkurat slik “fredsbevegelsen” ville! Eller de som tror løsningen ligger i FN-systemet, der fem av de sterkeste imperialistene i verden har vetorett! Verdens største forbrytere i enhver kategori av forbrytelser, blir klappet frem som lovgivere og dommere (og bødler!). Miljø/fredsbevegelsen forsøker av alle krefter å appellere til disse om å finne løsninger. Forsøker med både pisk og gulrot, med press og med smisking, å føre disse fram til vellykka forhandlinger.

Dette er en nederlagsstrategi. Ikke for bevegelsens ledere, som i stor grad bare tjener overklassens interesser og dermed gjør jobben sin slik de skal. Det er et nederlag for miljøet, freden og for massene av verdens mennesker som lider her og nå under forurensing og krig. Seiersstrategien er den som ble satt fram først i “Det kommunistiske manifestet”. Det er proletariatets revolusjonære klassekamp, å konstituere klassen som selvstendig politisk subjekt, som selvstendig politisk parti, og slåss for dennes politiske makt. All makt til denne klassen, til det internasjonale proletariatet, og deres forbundsfeller i resten av det arbeidende folket. Dette er den lyse framtida som ikke bare er mulig, men også er en historisk nødvendighet. Og som innebærer løsningen på de nevnte problemene.

Veien til seieren, til verdensfreden og et bærekraftig samfunn, går ikke gjennom kompromisser og reformisme, men gjennom revolusjonær krig, folkekrig, under fast ideologisk ledelse. Den vinnes gjennom taktisk manøvrering og langvarig kamp, som del av en allsidig revolusjonær strategi, veiledet av proletariatets egen ideologi, det vil si marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen.

Ikke fall for fristelsen til å komme med dommedagsprofetier!

Tesen om den kommende apokalypsen kan virke fristende på revolusjonære. Det appellerer til vårt intense hat mot kapitalismen og borgerskapet. Og det gir tilsynelatende retoriske poenger til agitasjonen og propagandaen. Men i virkeligheten er dette å skyte seg selv i foten. Vi står ikke foran et ekstremt nederlag, men foran nye store seire. Menneskehetens historie er ikke nedadgående men har et klart fremadgående driv. Kapitalismens barbari er her allerede, og har vært her i mer enn hundre år. Det trengs ingen flere eller andre argumenter. Det trengs ingen andre “trusler” eller “snarveier”. Virkeligheten er her og den gir oss alt vi trenger for å avsløre kapitalismen som et dødsdømt system.

For proletariatet står ikke framtida i apokalypsens mørke tegn, den er omhyllet av seierens lyse skinn. Dette er den korrekte linja som må veilede bevegelsen i møte med de som hevder at “alt” – deriblant klassekampen – må vike til fordel for kompromisser for “freden” eller for klimaet. Denne linja må også veilede oss til å ikke falle for fristelsen til å forsøke å understøtte vår kamp, med apokalyptiske forestillinger som dypest sett representerer småborgerskapets defaitisme i møte med den, fra deres perspektiv, nådeløse historiens utvikling.

Den klasseløse kommunismen avskaffer det kapitalistiske anarkiet. I stedet får vi en planmessig utvikling av produksjonen. Produktivkreftene blir massenes tjenere, og ikke omvendt slik massene i dag er lenket under produktivkreftene. Vi får et samfunn der produksjon ikke skjer for profitt, men for å tjene menneskehetens behov og dermed kan ta alle nødvendige hensyn til vårt habitat, vårt miljø, den kloden vi er en del av. Og vi får et samfunn uten makthavere som ikke bare tjener på forurensing men også på krig.

Kort sagt, kommunismen vil løse utfordringene med klimakrise, miljøødeleggelser og krig. Og bare kommunismen kan løse disse spørsmålene på en god måte for massene. Men kommunismen må kjempes fram gjennom klassekamp og folkekrig. Dermed blir pasifisme og reformisme blindspor og hindringer som bare utsetter løsningen på nettopp de problemene som reformister og pasifister forsøker å løse på sitt mislykka vis.