Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Rødt-ledelsen viser sin sanne farge i møte med krisa. I stedet for intensivert kamp mot regjeringas udugelige håndtering av viruset og deres “krisepakker” til kapitalistene, forener de seg med alle de andre partiene og støtter “krisepakker” og “kriselov”.
VG melder at det er enighet om omskrevet coronalov på Stortinget. De skriver:
“Lørdag stemmer et samlet Storting for å gi regjeringen utvidet mulighet til å endre lover og regler, uten å gå veien om Stortinget.”
Rødt-ledelsen legitimerer sin støtte til dette med at loven er mindre omfattende enn den var, og at den bare skal vare i 1 måned. De slutter seg altså sammen med alle de andre partiene i å redusere den borgerlig-demokratiske tredelinga av makta. Stortingets lovgivende myndighet svekkes og den utøvende makta (regjeringa) kan nå endre lover og regler.
På sine nettsider varsler Rødt også at de er oppnådd enhet om en “forbedret krisepakke”. Dermed forenes de med regjeringa også i dette spørsmålet. Både politisk og økonomisk inngår nå Rødt som en del av den forente borgerlige staten i møtet med krisa.
Det er lang historie i Norge for at sosialdemokrati og høyreopportunisme fører til fullstendig knefall for borgerskapets stat i møte med kriser og unntakstilstander. I 1935 inngikk AP “kriseforliket” med Bondepartiet og LO forhandlet fram “hovedavtalen” med arbeidsgiverne. Kriseforliket var første skrittet mot å integrere AP fullstendig i den borgerlige staten, ved at de tok ansvar for dennes ve og vel. Hovedavtalen var den fullstendige likvideringa av LO som et redskap for klassekamp, og etableringen av et korporativt “trepartssamarbeid” i stedet.
I 1945 gikk den høyreopportunistiske NKP-ledelsen inn i samlingsregjering med alle de borgerlige partiene. De ofret proletariatets posisjon til fordel for “gjenreisning” og “nasjonal suverenitet”.
Hvis man møter krise og skjerpa kamp med å forene seg med borgerskapet, hvilken klasse tjener man da? Det er åpenbart at man ikke er revolusjonær, hvis man møter krisa med “enighet”! Revolusjon er ikke et teselskap, som Mao sa. Revolusjon er krise og krig, det er unntakstilstand og oppløsning av den gamle staten. Det forutsetter med andre ord at enhver enhet med den gamle staten forlates og systematisk brytes ned.
Rødt-ledelsen velger selv i denne relativt uskyldige situasjonen relativt sett, å spille rollen som kritisk “venstre-korrektiv” trygt plassert innenfor den borgerlige staten. I stedet for å bryte ned klassesamarbeid så bygger de opp under det. I stedet for å avsløre den borgerlige staten, så tilslører de klassekarakteren med å skrive under på kriseforlik der man for eksempel skriver “Vi vil gi regjeringen full støtte til å gjennomføre de grep som er nødvendig for å redde bransjer og bedrifter i denne ekstraordinære situasjonen”, og ved å gi regjeringen en måned fri fra parlamentarismen!
Om dette er Rødts rolle i en økonomisk krise der borgerskapet går på offensiven, hva blir deres rolle i en enda mer tilspisset situasjon? De viser at de vil fylke seg rundt den borgerlige staten, de vil gjøre alt for å redde denne staten og underminere den proletariske klassekampen.
Rødt jubler over gulrøtter og ber folk se vekk fra at kusken også svinger pisken over ryggen på de som trekker lasset. “Vi må trekke sammen” er mantraet borgerskapet har messet siden 1789. De har forkledd sitt klassediktatur i trikolerer og falske forestillinger om likhet mellom utbytter og utbytta.
Krisa lar Rødt-ledelsen avsløre seg selv igjen. De opptrer kritisk mot første versjon av lover og pakker, men forener seg med dem i neste omgang når de har fått “gjennomslag” for noen krav. Statsministeren kan gni seg i hendene for “opposisjonen” gjør sin jobb, slik hun gjør sin.
Når norsk kulturliv er i krise, når forestillinger og konserter avlyses flere måneder fram i tid, er det i det minste ett teater som får utspille seg i alle kanaler; det borgerlige demokratiet.
