Vi publiserer denne uoffisielle oversettelsen av en uttalelse fra Perus Folkebevegelse (Movimiento Popular Perú), publisert av Bandera Roja. Vi anbefaler å studere teksten.
Proletarer i alle land, foren dere!
Folkekrigen er veien vi skal følge til fram til kommunismen
UTTALELSE
-Perus Folkebevegelse [MPP], en organisme generert av partiet for utenlandsarbeidet-
I dag feirer vi, oppstemt med entusiasme og revolusjonær optimisme, 40-årsjubileet for begynnelsen av folkekrigen i Peru (ILA 80) [Initieringen av den væpna kampen i 1980, overs.anm.], leda av Perus Kommunistiske Parti, under formann Gonzalos anførerskap som leder av partiet og revolusjonen, som vi uttrykker våre hilsener og vår fulle og ubetingede underordning til, den største levende marxist-leninist-maoisten på jordens overflate, lærer for kommunister, arvtager for Marx, Lenin og formann Mao Zedong, senter for partiets enhet og garantist for triumfen som skal ta oss til kommunismen.
Vi uttrykker våre hilsener og vår fulle og ubetingede underordning til vår allmektige ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig Gonzalos tenkning, det solide grunnlaget for dets anførerskap, til vår heroiske kombattant: Perus Kommunistiske Parti, til alle dets ledende apparater, til alle aksjoner, dokumenter og partivedtak, til den første kongressen, en marxistisk kongress, en marxist-leninist-maoistisk, gonzalos tenkning-kongress, en udødelig milepæl av seier erobret i folkekrigens hjerte, som etablerte grunnlaget for partiets enhet, marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, programmene og den politiske generallinja, med dens sentrum: militærlinja. Og også til det historiske og transcendentale tredje plenumet, og den mesterlige syntesen av dette i vårt anførerskaps tale, som skinner trossig i møte med verden, som et våpen for kamp, som kaller oss til å fortsette i våre oppgaver, på grunn av hva vi er: kommunister i dannelse.
Vi sverger å gi våre liv for å forsvare formann Gonzalos anførerskap, og tjene gjennomføringen av oppgaven det er å fullstendig reorganisere partiet [den allmenne reorganiseringen av partiet, red.anm.].
Vi uttrykker våre hilsener til de miltante, til kombattantene og massene til Perus Kommunistiske Parti. Vi hilser Folkets Frigjøringhær og den nye makta.
Vi uttrykker våre hilsener til det internasjonale proletariatet og verdens folk. Til den internasjonale kommunistiske bevegelsen og til partiene og organisasjonene som gjennom å virkeliggjøre maoismen kjemper for å gjøre den til det eneste befalet og veilederen av den nye bølgen av den proletariske verdensrevolusjonen i dens strategiske offensiv, og skal feie bort imperialismen og reaksjonen fra jorda gjennom folkekrig.
Vi hilser revolusjonen som den historiske og politiske hovedtendensen i verden. Vi hilser den kommende realiseringen av den internasjonale forente maoistiske konferansen som skal føde den nye internasjonale organisasjonen til proletariatet, som et viktig steg i gjenforeningen av den internasjonale kommunistiske bevegelsen i en ny internasjonale, som et produkt av utvikling av folkekrigen på planeten.
Vi hilser 200-årsjubileet for Friedrich Engels’ fødsel, en grunnlegger av marxismen, en som sammen med Marx etablerte den nye ideologien, som i sin mest storslåtte topp, anerkjent av Engels, ble virkeliggjort. Sammen med Marx er de høyeste toppene Lenin og formann Mao Zedong.
Vi hilser 75-årsjubileet for seieren i andre verdenskrig, en stor triumf for proletariatet og verdens folk i den verdensomspennende antifascistiske krigen, i forsvar av proletariatets diktatur i Sovjetunionen og for utviklingen av verdensrevolusjonen. Vi hilser kamerat Stalin for hans storslåtte innsats i den andre verdenskrigen.
Vi uttrykker vårt dype klassehat mot den nye revisjonismen, både i landet og i verden, som tjener den kontrarevolusjonære generaloffensiven, anført av Yankee-imperialismen i dens tilstand som den eneste hegemonistiske supermakten, hovedfiende av verdens folk og kontrarevolusjonær verdensgendarmeri i sammensvergelse og konflikt med atomsupermakten Russland og andre imperialistiske krefter.
Fra og med ILA 80 utviklet den demokratiske revolusjonen i Peru seg gjennom folkekrigen, og på dette viset tjener den verdensrevolusjonen, og løfter de ufalmede fanene til Marx, Lenin og formann Mao, tre seiersfaner som alltid vil stå seg godt i det internasjonale proletariatets hender, som vi er en levende del av.
Initieringen og utviklingen av folkekrigen i Peru, til tross for den vanskelige og komplekse situasjonen den befinner seg i, er en stor seier for den ubeseirede ideologien til det internasjonale proletariatet, marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, i tillegg til denne storslåtte allmektige sannheten, som tillempingen til vår konkrete virkelighet, det vil si Gonzalos tenkning. Folkekrigen i Peru viser sin fulle gyldighet og den allmenne gyldigheten til maoismen og folkekrigen.
Begynnelsen og utviklingen av folkekrigene, med å tillempe marxismen-leninismen-maoismen med bidragene av allmenn gyldighet fra formann Gonzalo, skjer i en bevegelse av fødselssmerter, med sine steg fra potensiell folkekrig til folkekrig i handling, vil kommunistpartiene som leder dem, få en dypere forståelse av innholdet og verdien av Gonzalos tenkning som en helhet. Det er et problem i forholdet mellom de objektive og subjektive utviklingene i den proletariske verdensrevolusjonen. Det er et spørsmål om tid og tiden har allerede begynt å løpe.
Under formann Gonzalos anførerskap den 17. mai 1980, initierte ledere, kadre og militante i Perus Kommunistiske Parti og kombattanter i det første kompaniet av Folkets Frigjøringshær, barn av proletariatet og perus folk, med massene av vårt hjemland, det største eventyret i vårt folks historie. Massene gjorde det, gjør og vil gjøre store transformasjoner, det er fra deres strålende hender at det nye vil vokse fram for å veilede menneskeheten.
Med folkekrigens tiår av kamp fra kamerater for å rekonstituere partiet og for å initiere den, forenes drømmene til kamerater som har gitt sitt blod for å konkretisere den, med alt det har kostet vårt folk til denne dag, og folket er kilden vi henter styrke fra og som det strømmer energi fra, som gjør det mulig for oss å virkeliggjøre det historien har satt i bevegelse og som har forvandlet nødvendigheten.
På grunn av dette sa formann Gonzalo det følgende på Den første kongressen, da han gjorde ære på folkets helter:
Mao Zedong har grundig lært oss, at krig har sin pris, og det er et svært grunnleggende prinsipp for krig som lar oss se hvordan det som er til det beste for alle krever at noen ofrer seg. Gjennom disse åtte årene som folkekrigen nå fyller, har blodsutgytelsen vært generøs; partiledere, kadre og militante, kombattanter i Folkets Geriljahær og sønner og døtre av massene som har arbeidet tettest med oss, har gitt sitt liv, sitt blod; men på denne jorda* har det aldri før blitt utgytt så heroisk og historisk, denne jorda har aldri sett sett blod så rødt som vårt, de revolusjonæres og kommunistenes, som har strømmet for å gjøre den Nye Makta fertil blant oss, men også har strømmet generøst for å lyse opp verden, for det er hva det gjør. Mange unge liv har blitt forkortet, men reaksjonen drømmer om de tror at de simpelthen feiet dem ned; det var den heroiske, bevisste dedikasjonen til saken vi har tatt opp som leda kamerater, kombattanter og sønner og døtre av folket til å gi det høyeste uttrykket av oppofrelse for å bekrefte hva man tror på: å gi sitt eget liv. Dette er heroiske liv, liv vel levd, heroisk forvandlet og, over alt, beseglet på slagmarka ved å så kommunisme.
Videre uttrykte formann Gonzalo PKPs løfte om å aldri legge ned våpnene før kommunismen:
(…) Vi griper disse livene, disse eksemplene, dette blodet, og vi gjør det til en del av vårt eget kjød, så de kan oppildne vårt eget sinn og herde vår egen vilje mer for hver eneste gang, slik at veien åpnet av ofre uten like her, og som vil forundre i århundrer, er veien vi vil fortsette til vi oppfyller oppgaven som de henga seg til. Den beste hyllesten vi kan gi dem, og vi gir den i dag, er å holde fast på den veien, på den kursen, og at vi ikke stanser men går sammen med det internasjonale proletariatet, sammen med de kommunistiske partiene og de utømmelige folkemassene i verden, og vi stanser ikke før kommunismen. La det være den høytidelige eden vi utfører i dag, en gang til, ved denne kongressen som er en hyllest til folkets helter.
Formann Gonzalo spesifiserer at av krigens to sider, destruksjon og konstruksjon, er konstruksjon hovedsida. Destruksjon er et aspekt av krigen, som på den ene siden betyr ødeleggelse av den utdaterte gamle orden, av den råtne gamle staten, vil også på den andre siden bety ødeleggelse i våre egne rekker, i partiet, i hæren og i folket. Det er en av lovene i krigen, et grunnleggende prinsipp; men krigen er hovedsakelig konstruksjon, det vil si at den revolusjonære krigen er en krig som skaper noe nytt, som tar opp våpen med bevissthet, fasthet, beslutsomhet og vilje, fordi kun på dette viset er det mulig å velte den gamle ordningen og bygge en ny. Med folkekrigen, med den revolusjonære hæren leda av partiet, vokser en ny makt fram, som føder den nye ordenen, som en spire først, myk og svak, men som i prosessen uunngåelig utvikler seg gjennom restaurasjon og kontrarestaurasjon, som rykker fram med sin relative stabilitet, i tråd med krigens fluide karakter.
Formann Gonzalo legger vekt på at folkekrigen, en revolusjonær krig, en rettferdig krig som vår krig er, bare og helt uten unntak kan ledes av et kommunistisk parti og ingenting annet en et kommunistisk parti; ledes, men ikke utkjempes, for det er massene som utkjemper den. Partiet er lyset som river i skyggene i filler, massene er kraften, livsblodet som forvandler og omdanner alt. Men dette gjør at vi forstår mer for hver gang, og vi ser vår egen historie som denne nasjonen under formasjon som vi selv oppløses i, og vi ser hvordan massene tok til seg et foreldreløst parti, og øste av sitt blod fordi de aldri noensinne sluttet å gjøre dette, for massene er massene. Men vi vet at uten et parti, så er all denne kampen utkjempet av massene, av folket, av det strålende internasjonale proletariatet, som vi er en del av, det peruanske proletariatet også, uten det kommunistiske partiet, uten aksen, uten den faktoren som gir energi, som fører, som veileder, kan ingenting bli gjort, og ingenting vil skapes, med unntak av et ynkelig korthus, som vil kollapse. For hvis massene har krafta så har vi kursen, og derfor er partiet aksen.
Alt dette fører til at vi hele tiden vil forstå mer og mer hvor viktig oppgaven med å rekonstituere eller konstituere de kommunistiske partiene, i tråd med situasjonen i verden, samt hvor viktig de store fremskrittene er, som blir konkretisert i forberedelsene og initieringene av de nye folkekrigene, som vil slutte seg til de som allerede marsjerer fram i Peru, India, Filippinene og Tyrkia. Som en frukt av det samme treet må vi ta på oss oppgaven det er å gjenforene kommunistene, som venstresida i Den internasjonale kommunistiske bevegelsen når den kommer sammen i Den forente maoistiske internasjonale konferansen, og det ideologiske, politiske og organisatoriske arbeidet i konstruksjonen, midt i klassekampen og den internasjonale tolinjekampen, oppgaver som ikke kan skilles fra dette, og å rekonstituere partiene med internasjonale kampanjer, regionale arrangementer osv, samt utvikle kampanjen for maoismen og forsvaret av formann Gonzalos anførerskap.
Alt dette leder oss til å forstå, mer og mer hele tida, og da hovedsakelig for oss, nødvendigheten av å tjene og sluttføre den allmenne reorganiseringen av partiet i og for folkekrigen, å slå i stykker den nye revisjonismen, både den revisjonistiske og kapitusjonalistiske HOL**, leda av rotta “Miriam”, og den av den såkalte VOL***, som egentlig bare er en annen side av den samme revisjonistiske og kapitusjonalistiske mynten, utformet av rotta “José” og hans lakeier.
Folkekrig til kommunismen!
Til slutt må vi ta et bestemt standpunkt om å reise vårt bestemte løfte om å gi våre liv for å ferdigstille oppgaven som ble etablert av formann Gonzalo på den første kongressen:
Før folkekrigen, hadde alt blitt forsøkt. Valgkampen, det krypende valgkamparbeidet, til man slet seg ut og gikk lei! (…) Vi har sett opprør i byen som har bevist at dette ikke var veien. Vi har sett hvordan fattigbøndene mange ganger har rystet dette landets veldige og dype indre. Men vi hadde ikke prøvd den eneste veien, den ene sanne folkekrigens vei. Dét er veien som vi våget å ta, og vi var bare en håndfull den gangen sammenlignet med nå, selv om vi kanskje bare var like mange som fingrene på én hånd som forsvarte partiet. Som formann Mao har sagt til oss. “Spørsmålet er ikke om hvor mange man er, spørsmålet er om man vil det eller ikke.” Og vi ville, vi ville og vi vil fortsette å ville, folkekrigen, ingen vil føre oss vekk fra den. Med dette begynte erobringen av makten. Det er slik det må være, mer tid, mindre tid, og tiden som allerede har begynt å løpe for denne erobringen, det ser ikke slik ut, men om vi graver dypere, så er det slik. Folkekrigen vil være med oss, fordi med den vil vi forsvare den nye staten, og den vil lyse opp de delene av verden som fortsatt er undertrykket, og vi vil aldri slutte før vi ser, på vegne av partiet, at jernlegionene samles i et rødt væpna hav, som sprer seg som bølger over jorda, og rører rundt og snur den på hodet. Slik må det være.
Betyr det at vi ikke har problemer? På noen måter har vi, i den kompliserte og vanskelige situasjonen folkekrigen i Peru går gjennom, et utviklingsproblem, slik Stalin spesifiserte, i den betydning at det nye som vokser fram møter utfordringer. Allerede vår grunnlegger Marx så dette som en egenskap ved utviklingen av de proletariske revolusjonene, som han sa at så ut til å blåses ut noen ganger, bare for å blusse opp igjen enda sterkere.
I denne samme betydningen har formann Gonzalo bedt oss kommunister være bevisste på disse realitetene, disse sannhetene, fordi vi må håndtere slike faktum, gripe deres lover og forvandle så mye som mulig. Om historien krever konstruksjonen og erobringen av makta i hele landet, og vi ikke kan skape organisasjoner som er overlegne fienden sine, så kan vi ikke omdanne landet.
Vi tillemper planene for å sluttføre den allmenne reorganiseringen av partiet, og vi tillemper prinsippene om å ikke koble den organisatoriske konstruksjonen fra den ideologiske og fra den politiske, og partiets kurs er å fjerne det som må fjernes, rasere det og ødelegge det, slik at det nye kan skinne enda sterkere, og vi konkretiserer dette ved å knuse høyresida nådeløst i tolinjekmapen, og avsløre at revisjonismen er hovedfaren. Det er etablert at det er nok å holde fast ved å forvandle nødvendigheten, og med nødvendighet vil vi gjøre det. Vi vil feie dem vekk og gjennom folkekrigen vil vi komme ut av kroken på veien og erobre makta i hele landet.
LENGE LEVE FOLKEKRIGENS 40-ÅRSJUBILEUM!
LENGE LEVE FORMANN GONZALO OG DEN ALLMEKTIGE GONZALOS TENKNING!
LENGE LEVE PERUS KOMMUNISTISKE PARTI!
LENGE LEVE FOLKETS FRIGJØRINGSHÆR!
EVIG ÆRE TIL MARXISMEN-LENINISMEN-MAOISMEN!
HEDER OG ÆRE TIL PROLETARIATET OG DET PERUANSKE FOLK!
Perus Folkebevegelse, 17. mai 2020.
Noter lagt til av TFM:
* Jorda: tierras, som i landjord, ikke planeten jorda.
** HOL: Den høyreopportunistiske linja, engelsk: ROL, spansk: LOD.
*** VOL: Den “venstre”-opportunistiske linja, engelsk: LOL, spansk LOI.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.