Om revolusjonær dialektikk og hvordan imperialismen må vurderes
Denne teksten er hentet fra heftet “Arbeidere i alle land foren dere” utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1963. Tekstene i dette heftet polemiserer mot den moderne revisjonismen.
Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.
Om revolusjonær dialektikk og hvordan imperialismen må vurderes
Av Sjao Tieh-tsjen.
Marxismen-leninismen foretar en vitenskapelig analyse av utviklingen av klassekampen og på grunnlag av denne analysen er den ledetråden for de revolusjonære kampene som proletariatet og hele folket fører for å frigjøre seg.
Når proletariatet og andre revolusjonære mennesker befinner seg i en undertrykt tilstand, er deres styrke alltid mye mindre enn godseiernes og borgerskapets som lenge har sittet som undertrykkere og herskere. Men siden de representerer den retning som historien beveger seg framover i, er deres styrke i stand til å vokse dag for dag. Så sant de fortsetter å kjempe og bruker de riktige metodene, og så sant de våger å gripe seieren på det avgjørende tidspunkt, vil de til sjuende og sist evne å slå de reaksjonære og råtnende herskende krefter.
Når det kommer til stykket — hvem er de virkelige maktfulle kreftene, folkets krefter som er friske og under oppstigning, eller reaksjonens råtnende krefter? Marxist-leninistene svarer her uten den minste nøling at det er folkets friske oppstigende krefter, og ikke reaksjonens råtnende krefter. Dette er et dypt vitenskapelig fundert svar, et svar som er fylt av revolusjonær betydning.
Derav følger at proletariatet og andre revolusjonære mennesker i kampen mot klassefienden framfor alt må foreta en riktig vurdering av hele balansen i forholdet mellom klassekreftene, vise djervt revolusjonært pågangsmot og revolusjonær streben, og må tro fullt og fast på at de revolusjonære kreftene, som ytre sett er svake, likevel sikkert vil tilintetgjøre de kontrarevolusjonære kreftene, som til det ytre er sterke.
Lenin sa: «…. alle klasser og alle land betraktes ikke statisk, men dynamisk, dvs. ikke i en tilstand av ubevegelighet,men i bevegelse (hvis lover bestemmes av de økonomiske eksistensvilkårene hver klasse lever under). Bevegelsen i sin tur betraktes ikke bare fra fortidens standpunkt, men også fra framtidens, og samtidig ikke i likhet med «evolusjonistenes» vulgære oppfatning, som ser bare langsomme forandringer, men dialektisk ….» («Karl Marx», Verker i utvalg, International Publishers, New York 1943, bd. 2, s. 37).
Det er innlysende at proletariatet og andre revolusjonære på ingen annen måte enn ved å bestemme det innbyrdes forholdet mellom klassekreftene ut fra revolusjonært dialektisk synspunkt, slik Lenin har beskrevet det, kan bestemme riktig sin strategiske plan og steg for steg gå dristig fram mot den endelige seier i sin kamp mot fienden som midlertidig er sterk.
Det var nøyaktig dette synet de store revolusjonære lærerne, Marx, Engels og Lenin hadde på klassefienden i sin revolusjonære virksomhet. For vel hundre år siden hadde borgerskapet herredømmet over hele verden, og da var de eneste kommunistene Marx, Engels og noen få til. De hadde verken politisk makt eller væpnede styrker, men de våget å utfordre den gamle verden og avsi dødsdommen over det kapitalistiske system i høyt inspirerende ord. «Dets (borgerskapets) fall og proletariatets seier er like uunngåelige,» sa de. «La de herskende klasser skjelve ved en kommunistisk revolusjon. Proletarene har intet å miste annet enn sine lenker. De har en verden å vinne.» (Manifestet.)
I 1848 var proletariatet svakt, og derfor tilegnet borgerskapet — som mente det selv var allmektig — seg fruktene av «marsrevolusjonen» i Tyskland. Den gangen sa Marx foraktfullt: «…. det etterlot seg ingen kjemper, ingen revolusjonære kolosser på den del av jordens overflate som Berlin utgjør, men bare kreaturer i gammel stil, tjukke bursjoafigurer.» («Bursjoasiet og kontrarevolusjonen», Marx/Engels: Utvalgte verker, Moskva 1951, bd. 1, s. 62.) Han sa de liknet «en avstyggelig gamling, som så seg selv fordømt til å lede og bøye de første ungdommelige impulser i et robust folk under sine egne senile interesser — uten syn, uten hørsel, tannløs og uten alt, — slik var det prøyssiske borgerskapet som fant seg selv ved roret i prøysserstaten etter marsrevolusjonen.» (Samme sted som ovenfor, s. 65.).
Da Lenin ble arrestert etter at han var begynt å bli med i revolusjonær virksomhet, sa en politimann til ham: «Hvorfor må du drive og lage trøbbel, unge mann. Du renner bare hodet mot veggen!» Lenin svarte uanfektet: «Javel, en vegg — men den er råtten, det er bare å legge hånden på den, så detter den sammen.» (Se: Lenin. En biografi., Lawrence and Wishart, London 1955, s. 9.) Tidlig i det 20. århundre etter at kapitalismen hadde utviklet seg til sitt imperialistiske trinn, foretok Lenin en vitenskapelig analyse av imperialismens vesen på grunnlag av en rikdom av data. Han gikk like til sakens kjerne og erklærte at imperialismen var døende, råtnende kapitalisme. Etter at den russiske Oktoberrevolusjonen hadde seiret, dannet Storbritannia, Frankrike, Japan, USA og andre imperialistiske makter en reaksjonær allianse og satte i verk væpnede angrep mot den nye sovjetmakten. Samtidig ytte de energisk støtte til de hvitegardistiske bandittene, Koltsjaks og Denikins kontrarevolusjonære oppstander i et forsøk på å strupe Sovjetunionen i vuggen.
Lenin sa med fasthet: «…. alle disse tilsynelatende veldige og uovervinnelige kreftene til den internasjonale imperialismen er intet å forlite seg på og skremmer ikke oss det minste …. i margen er de råtne, …. de gjør oss sterkere og sterkere, og …. denne styrken i tillegg vil sette oss i stand til å vinne seier på den ytre front og gjøre den gjennomgående.» («To års sovjetstyre», i: Lenin om krig og fred, Foreign Languages Press, Peking 1960, s. 23.)
På toårsdagen for Oktoberrevolusjonen sa Lenin da han så tilbake: «På den tiden så det ut som om verdensimperialismen var slik en fryktelig og uovervinnelig makt at det var idiotisk av arbeiderne i et tilbakeli|gende land å prøve å gå til oppstand mot den. Men nå, når vi ser tilbake over de to årene som er gått, ser vi at til og med de som var imot det vi gjorde, stadig innrømmer at vi gjorde rett. Vi ser at imperialismen, som så ut til å være en slik uovervinnelig koloss, overfor hele verden har avslørt seg som en koloss på leirføtter, … .» (Samme sted som ovenfor, s. 22-23.)
Lenin har også sagt at den internasjonale kapitalismen var «En avfeldig, døende, uhelbredelig syk olding.»
Alt dette viser at Marx, Engels og Lenin forente i seg stor vitenskapelig innsikt paret med stort revolusjonært pågangsmot. De evnet å trenge gjennom alle overflatefenomener og ned til den veike kjernen i de tilsynelatende sterke reaksjonære kreftene, og derfor våget de å føre proletariatet i kampen mot en midlertidig mye sterkere fiende. Det samme var grunnen til at Lenin våget å sette i verk den store Oktoberrevolusjonen mot imperialismen, på en tid da spissborgere anså det som ytterst umulig.
Historien har bekreftet det marxist-leninistene har forutsagt om alle reaksjonæres skjebne: deres makt er upålitelig og ingenting å være redd for, og til sjuende og sist vil de gå sin ufrakommelige dom imøte, stilt overfor det revolusjonære folks kamp. Den russiske tsaren var tilsynelatende sterk, men ble feid vekk av Februarrevolusjonens storm. Hitler, Mussolini og de japanske imperialistene annekterte i sin tid ikke langt fra halvparten av verden og var høye og mektige, men de måtte overgi seg til verdens folk da de møtte jernnevene fra folket i Sovjetunionen og andre land.
Med grunnlag i den marxist-leninistiske teori om klassekampen og særlig Lenins teori om imperialismen, har kamerat Mao Tse-tung generalisert en rikdom av historisk erfaring, slått fast at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer, at de er mektige bare på utsiden, de er svak i det indre enda de tykkes sterke, og at de derfor ikke er noe å være redd for. Dette er fullstendig i pakt med Marx’, Engels’ og Lenins ideer når det gjelder vurderingen av klassefienden.
Kamerat Mao Tse-tungs tese at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer ble satt fram for seksten år siden. På den tiden, ved slutten av Den andre verdenskrigen, skjedde det en grunnleggende forandring i den internasjonale situasjon og en ny formering av klassekreftene i internasjonalt omfang. Fascistbandittene i Tyskland, Italia og Japan var slått, imperialistene i Storbritannia, Frankrike og andre land var svekket, den sosialistiske leiren var i ferd med å ta form, og fredens og demokratiets og den nasjonale frigjøringsbevegelsens krefter blant folket i verden vokste. Men USA-imperialismen inntok plassen etter de tyske, italienske og japanske fascistene og ble sentrum og bolverk for verdensreaksjonen. USA-imperialismen støttet seg på den økonomiske makten den hadde vunnet ved de veldige profittene den hadde tjent på krigen og på sitt «atombombemonopol». USA-imperialismen samlet rundt seg de reaksjonære kreftene i alle land, rasket sammen restene av fascismen og dannet en imperialistisk og antidemokratisk leir for motstand mot de sosialistiske kreftene og alle andre demokratiske krefter, i et fåfengt forsøk på å dominere og slavebinde hele verden. På den tiden oppsto det en tilsynelatende mektig motstrøm både internasjonalt og i Kina, som var rettet mot Sovjetunionen, mot kommunismen og mot folket. I Kina satte de Tsjiang Kai-sjek-reaksjonære, med støtte i den veldige militære og finansielle hjelpen de fikk fra USA-imperialismen, i gang en krig mot folket med det formål å knuse det kinesiske folkets revolusjonære krefter. Samtidig la de seg i selen for å spre ute i folket myten om at USA-imperialismen er uovervinnelig.
Under disse omstendighetene med spent og akutt klassekamp — hvordan skulle en vurdere balansen mellom klassekreftene? Kunne de revolusjonære kreftene slå de kontra-revolusjonære kreftene? Disse spørsmålene angikk meget nært ikke bare folket i Kina, men også folket i hele verden. Kamerat Mao Tse-tung stilte seg på et revolusjonært proletarisk standpunkt, og ved å anvende den marxist-leninistiske vitenskapelig metode, analyserte han den internasjonale og hjemlige situasjon etter avslutningen av Den andre verdenskrigen. Han pekte på at motsetningen mellom proletariatet og borgerskapet innenfor hvert enkelt imperialistisk land, motsetningen mellom de imperialistiske maktene og motsetningen mellom imperialismen og folket i de koloniale og halvkoloniale land ikke bare fortsatte å gjøre seg gjeldende, men ble skjerpet og fikk større omfang. Disse motsetningene ble mest slående demonstrert av USA-imperialismen. Etter krigen sto USAs økonomiske makt, som hadde økt i løpet av krigen, overfor et ustabilt og stadig minskende utenlandsk og hjemlig marked. Innsnevringen av markedet ville uunngåelig ført til en ny økonomisk krise. Etter krigen ble USA-imperialismen stadig mer reaksjonær og politisk råtten. Den tok til med å etablere et fascistisk styre hjemme og kastet litt etter litt over bord selv skyggen av demokrati og frihet, noe som møtte stadig sterkere motstand fra det amerikanske folket. Og det faktum at USA-imperialismen hadde samlet rundt seg de reaksjonære kreftene i ymse land som sine redskaper for å utøve herredømme over og undertrykke folkene i disse landene, framkalte bestemt motstand fra folkene i hele verden. De uforlikelige motsetningene som truet USA-imperialismen hjemme og ute var lik vulkaner som truet landet hvert minutt og kunne eksplodere i revolusjoner hvert øyeblikk. Kamerat Mao Tse-tung sa at den imperialistiske fienden «har et svakt og skjørt grunnlag, han oppløses innenfra, blir isolert fra folket, vikles inn i en økonomisk krise som han ikke kan håndtere, derfor kan han tilføyes nederlag.» («Revolusjonære krefter i verden, foren dere, kjemp mot imperialistisk aggresjon,», Verker i utvalg, Peking 1961, bd. 4, s. 285.)
I lys av denne analysen understreket kamerat Mao Tse-tung: «Alle reaksjonære er papirtigrer. Utenpå tér de reaksjonære seg som fryktinngytende vesener, men i virkeligheten er de ikke særlig mektige. Sett over lengre sikt er det ikke de reaksjonære, men folket som er virkelig sterke.»
Og han fortsatte sin utgreiing slik: «Tsjiang Kai-sjek og de USA-reaksjonære som støtter ham, er papirtigrer alle sammen de også. Når det er tale om USA-imperialismen, synes folk å føle at den er forferdelig sterk. Kinesiske reaksjonære nytter USAs «styrke» til å skremme det kinesiske folk. Men det vil komme til å bli bevist at de USA-reaksjonære, som alle andre reaksjonære i historien, ikke er særlig sterke.» («Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong», samme verk som ovenfor, s. 100 og 101.)
Ved å sammenlikne imperialismen og alle reaksjonære med papirtigrer har kamerat Mao Tse-tung skapt et grunnleggende strategisk begrep for det revolusjonære folk, væpnet folket ideologisk, og styrket deres tiltro til seieren over de kontrarevolusjonære krefter. Dette begrepet spilte en meget stor rolle i det kinesiske folkets frigjøringskrig.
I de sist forløpne ti år eller så har kamerat Mao Tse-tungs tese at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer stått prøven gjennom mange hendinger på verdensarenaen og har bevist at den er riktig. Den kinesiske folkerevolusjonens seier var en mektig bekreftelse. Kamerat Mao Tse-tung satte fram denne tesen akkurat på den tiden da den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikken hadde påtvunget det kinesiske folket en borgerkrig. Styrkebalansen vippet over til fordel for den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikken. Denne klikkens militære styrke utgjorde over 4 millioner soldater, den kontrollerte et område som omfattet vel to tredjedeler av Kinas befolkning, den hadde overtatt alt utstyret til 1 mill. japanske invasjons-tropper i Kina og hadde fått en kjempemessig hjelp av USA-imperialismen. Folkets frigjøringshær var Tsjiang Kai-sjeks tropper langt underlegen både i antall og utstyr, den hadde bare 1,2 mill. mann. De frigjorte områdene var mye mindre enn de områdene som lå under Kuomintangs herredømme. Men likevel — til sjuende og sist — gjennom forbitret kamp — slo det kinesiske folket sin mektige fiende og satte sluttpunkt for det 22-årige reaksjonære herredømmet under «Tsjiang Kai-sjek-dynastiet».
Det vietnamesiske folket førte en langdryg og hard kamp under uvanlig vanskelige forhold i løpet av de åtte årene fra 1946 til 1954. Til slutt vant de over de franske kolonialistene som fikk støtte fra USA-imperialistene, og fikk gjort slutt på det vel 80-årige franske imperialist-koloniale herredømme i den nordlige delen av sitt land. Det irakske folket gjennomførte en nasjonal-demokratisk revolusjon i 1958 og styrtet det imperialist-understøttede Faisal-monarkiet, og dermed slo de et viktig ledd ut av Bagdad-pakt-kjeden. Det algirske folket innledet sin kamp mot de franske kolonialistene med en geriljastyrke på bare 3000 mann. Men de franske kolonialistene greide ikke å demme opp imot den revolusjonære orkanen fra det algirske folket, enda de kastet inn i striden 800 000 mann. Etter sju år med væpnet kamp, tvang det algirske folket til slutt Frankrike til å anerkjenne Algeries selvstendighet, og gjorde på det vis slutt på et koloniherredømme som hadde vart i 130 år. Alle disse fakta gir grundig bevis på at imperialismen og reaksjonen er svake, og at folkets revolusjonære krefter er sterke nok til å slå dem.
Kuba ligger like ved USA og er et øyland med en befolkning på 7 millioner mennesker på et område på 114 000 kvadratkilometer. Den revolusjonære kampen begynte med 12 mann og 7 geværer, og endte med at den revolusjonære kampen under Fidcl Castros ledelse, styrtet det fascistiske diktaturet under den amerikanske bandhunden Batista på mindre enn to år med heltemotig kamp, noe som knuste et ledd i USA-imperialistenes kjede som binder Latin-Amerika — på den vestlige halvkulen der USA-imperialismen har vært vant til å herske etter eget forgodtbefinnende. USA-imperialismen hater forbitret den seierrike kubanske folkerevolusjonen og prøver med alle midler å bryte ned det kubanske revolusjonære regime. Men samtidig frykter de Kuba med dets 7 millioner mennesker, fordi rettferdigheten og folkets sympati over hele verden er på Kubas side. USA-imperialismen frykter for at den kubanske revolusjonen skal øve sin innflytelse i hele Latin-Amerika. For to måneder siden skapte USA-imperialismen spenningstilstander i det karibiske området i et forsøk på å kvele den kubanske revolusjon. Men med støtte fra folket i hele verden kjempet det heltemotige kubanske folket en resolutt kamp, slo hardt igjen mot USA-imperialismens krigsprovokasjoner og forsvarte på den måten sin suverenitet og sin revolusjon.
Tesen at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer er blitt mottatt med godvilje av de revolusjonære massene fordi den er i full overensstemmelse med objektive realiteter. Dette har rystet imperialismen og alle reaksjonære alvorlig. Imperialistene nærer en konstant frykt for at folket i hele verden skal se på dem som de papirtigrene de er og på det viset vise dem sin forakt. De griper derfor enhver anledning til å blåse seg opp, erklærer seg selv som sterke, virkelige tigrer som ikke er papirtigrer. Men fakta er seiglivede. Denne selvforstørringen som imperialistene driver beviser bare at papirtigertesen har rammet dem på deres mest sårbare punkt og har avslørt deres sanne natur.
Enkelte folk nytter en metafysisk framgangsmåte når de skal forklare tesen at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer. De sier: når saken er den at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer, hvordan kan det da ha seg at de kan være i stand til å drive aggresjonsvirksomhet og utløse kriger? Eller de sier at når de nå er papirtigrer, skal det da mer til enn bare et lite vipp for å feie dem vekk? Disse folkene har ingen kjennskap til materialistisk dialektikk, det er klart. Marxismen lærer oss igjen og igjen at vi ikke skal la oss lede på villspor av overflatefenomener, men se på spørsmålenes kjerne og finne fram til de vesensbestemmende forbindelsene midt oppe i en hel mengde av foreteelser. Lenin har sagt: «Dialektikken i engentlig forstand er studium av motsetningsforholdet i selve foreteelsenes vesen.» Når kamerat Mao Tsetung karakteriserer imperialismen og alle reaksjonære som papirtigrer, dreier det seg om deres vesensnatur. På den ene siden er imperialismen og de reaksjonære «tigrer», for de kan skremme folk, sluke folk i seg. På den andre siden er de av «papir», og de er ikke særlig sterke. Dette er imperialismens og alle reaksjonæres dualistiske natur.
Kamerat Mao Tse-tung har pekt på følgende: «På samme måten som det ikke fins en eneste ting i verden som ikke har en tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), så har også imperialismen og alle reaksjonære en to-sidig natur — de er virkelige tigrer og papirtigrer på samme tid.» («Samtale med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong», (Verker i utvalg, Peking, bd. 4, s. 98.)
En grunn til at den marxistiske revolusjonære dialektikk utgjør et skarpt ideologisk våpen er at den ser klart at de eksisterende ting går sin undergang imøte. Imperialismen og alle reaksjonære er alltid ute for å «oppsluke folket», oppfører seg ryggesløst mot folket og vil fortsette på samme galei helt til de går under. Men marxismen peker nøyaktig på at imperialismen, enda den for tiden raser rundt, i sitt vesen er bare en papirtiger, og på det viset inngyter den alle undertrykte folk med revolusjonær kampkraft og utholdenhet. Ingen politisk bevisst arbeider og ingen alminnelig kjemper i den revolusjonære striden finner det vanskelig å forstå denne revolusjonære dialektikk. De ville aldri falle på å si at siden imperialismen og de reaksjonære er papirtigrer, vil de av den grunn ikke undertrykke folket i sitt eget land og drive aggresjonsvirksomhet utad, eller at en av den grunn skulle rett og slett kunne stikke hull på dem med en finger. Tvert imot — fordi det revolusjonære folk gjennomskuer imperialismens natur, kjemper de med full tillit til saken og med større heltemot og besluttsomhet og bruker styrken i massene til å skyve imperialismen og reaksjonen i graven.
De som ikke erkjenner at imperialismen er en papirtiger, er vettskremte ved dens tilsynelatende styrke og ager seg for den, de mener at å forakte den mektige imperialismen er å trasse virkeligheten. Men det må sies fra om at den virkeligheten de ser, er virkeligheten slik den tér seg bare for opportunister. Lenin sa om slike opportunister at de «kjenner bare den slagne landeveisrealismen; — den marxistiske realismens revolusjonære dialektikk som framhever den framskredne klasses brennende oppgaver og som i tingenes nåværende tilstand oppdager de elementer som vil føre til at denne tilstand vil bli veltet, den er absolutt fremmed for dem.» («Revolusjonen gir lærdom», Samlede verker, Moskva, bd. 9, s. 149.)
Det er et grunnleggende kjennetegn ved opportunistene at de mangler tro på folkets styrke. De tror ikke at de folkets krefter som midlertidig inntar en svakere posisjon, stadig vil vokse seg sterke og bli i stand til å slå imperialismen og alle reaksjonære. Derav følger at de ikke kan akseptere tesen om imperialismen som en papirtiger. I motsetning til opportunistene hevder marxister-leninister at folkets styrke er den mektigste kraft av alle, og er den avgjørende kraften når det gjelder å skyve samfunnsutviklingen framover. Enhver revolusjonær bevegelse må ifølge sakens natur frambringe uuttømmelig styrke — forutsatt at den har sine røtter i massene, setter massene i full bevegelse og virkelig blir massenes egen sak. Denne styrken har ikke noe sidestykke i verden og er i stand til å knuse enhver reaksjonær kraft, hvor formidabel den enn er. Det var ut fra dette standpunktet — ut fra tillit til folkets sterke — at Lenin betraktet imperialismen som en «koloss på leirføtter». Han sa:
«Den vinner som har de største reservene, de største kraftkildene, den største utholdenhet i selve folkets masser. Vi har mer av alt dette enn de hvite, og mer enn den «overaltmektige» engelsk franske imperialismen, denne koloss på leirføtter. Vi har mer av dette fordi vi kan hente kraft fra og kan fortsette gjennom lang tid å hente kraft stadig dypere nede fra arbeiderne og de arbeidende bøndene, fra de klasser som var undertrykt av kapitalismen og som overalt utgjør det overveldende flertall av befolkningen.» («Resultatet av partiuken i Moskva, og våre oppgaver», i Lenin om krig og fred, Peking, s. 21.)
Lenin betraktet folket som det rikeste «reservoar» av styrke og understreket:
«Våre fiender, enten de er det russiske borgerskapet eller verdens borgerskap, har ikke noe av fjerneste likhet med dette reservoar, — grunnen under benene på dem skaker mer og mer.» (Samme sted, s. 22.)
Likeledes framgår begrepet imperialismen som en papirtiger av tiltro til folkets styrke. Kamerat Mao Tse-tung har pekt på dette med følgende ord: «Jeg hevder at alle de påstått maktfulle reaksjonære er bare papirtigrer. Grunnen er at de er atskilt fra folket.» («Imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer», Foreign Languages Press, Peking 1959, s. 26.)
Imperialismen prøver alltid å kujonere folket med de våpen som står til disposisjon for dem; men hvilke våpen de enn har, kan de ikke endre noe ved den skjebnessvangre svakhet ved imperialismen at den er atskilt fra folket. Den faktor som avgjør menneskehetens skjebne, har aldri vært noe som helst våpen, det har alltid vært folkets masser. Den sterkeste makt i verden er ikke de kjernefysiske våpen, men folkets styrke. De kjernefysiske våpen som imperialistene bruker for å kujonere folket og for å drive kjernefysisk skremselspolitikk, er også lik en papirtiger i det revolusjonære folkets øyne, og kan aldri få massene til å skjelve.
Samtidig med at de jugoslaviske nymotens revisjonistene angrep andre marxistisk-leninistiske læresetninger, har de alt for lenge siden tatt til å fordømme tesen at imperialismen er en papirtiger. De har forvrengt meningen med den, og kaller den «en diagnose som bygger på det rene oppspinn». At overløperne innenfor Tito-klikken ville nekte for at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer er aldeles ikke overraskende. De har kommet langt vekk fra folket, og sammen med imperialistene blokkerer de folkets revolusjonære bevegelse. De smyger seg for imperialismens makt og sår frykt for imperialismen blant folkets masser, og søker på det viset å få folkemassene til å følge sitt eksempel og bøye kne for imperialismen. Derfor verken våger de eller ønsker under noen omstendighet å innrømme at imperialismen er en papirtiger.
Kamerat Mao Tse-tung tok utgangspunkt i vurderingen av imperialismen og alle reaksjonæres natur og stilte seg på den erfaring som var vunnet gjennom mange år under Kinas revolusjonære kamp da han formulerte revolusjonens strategi og taktikk og utviklet den marxistisk-leninistiske strategiske og taktiske tenkning. Han har sagt:
«For å føre kamp mot fienden, har vi gjennom en lang periode formulert det begrep at strategisk bør vi forakte alle fiender, men ta dem alvorlig taktisk. Det betyr også at vi bør forakte fienden generelt, men ta ham alvorlig i hvert enkelt konkret spørsmål.» (Samme sted, s. 27.)
Å forakte fienden strategisk betyr å innse at klassefienden, betraktet ut fra sin natur og i det lange løp, nødvendigvis må gå til grunne til slutt, uansett hvor sterk han kan være for en tid, og at de revolusjonære kreftene til slutt vil vinne, uansett hvor svake de kan være for en tid. Når det kommer til stykket, er folkets masser de virkelig sterke, og ikke imperialismen og de reaksjonære. Det er grunnen til at vi bør våge å ta kampen opp med fienden, våge å styrte imperialismens og de reaksjonæres herredømme, og våge å gripe seieren. Da motstandskrigen mot Japan nærmet seg slutten, lærte Mao Tse-tung oss at vi måtte handle i samme ånd som Ju Kung i legenden — han som flyttet berg for å styrte imperialismen og føydalismen, de to svære fjellene som tynget lik en dødvekt på nakken av det kinesiske folk. Ifølge boken av Lieh Tse var det to meget høye, massive fjell, Taihang og Vangvu — men Ju Kung mente at han og hans etterkommere kunne spa vekk disse fjellene og jevne dem ut. Ju Kung var en kar som visste å forakte «fienden» strategisk. Da Den tredje revolusjonære borgerkrig (1945-1949) brøt ut, framhevet kamerat Mao Tsetung at folkets «hirse pluss geværer» ville vise seg langt sterkere enn den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikkens fly pluss tanks. Seinere føyde han til:
«Tsjiang Kai-sjeks overlegenhet i militær styrke var bare forbigående, en faktor som bare kunne spille en midlertidig rolle, og hjelpen fra USA-imperialistene var likeledes en faktor som bare kunne spille en midlertidig rolle, mens den anti-folkelige karakteren av Tsjiang Kai-sjeks krig, og folkets følelser, var faktorer som ville spille en konstant rolle, og i denne henseende hadde Folkets frigjøringshær en overlegen posisjon. Krigen som Folkets frigjøringshær førte var patriotisk, rettferdig og revolusjonær i sin karakter og derfor måtte den nødvendigvis vinne folkets støtte i hele landet. Det var det politiske grunnlaget for seieren over Tsjiang Kai-sjek.» («Den nåværende situasjon og våre oppgaver», Verker i utvalg, Peking bd. 4,s. 160.)
Denne forakt for fienden strategisk er uttrykk for en gjennomgripende revolusjonær djervskap. Det som er først og fremst viktig for marxist-Ieninister er å ha revolusjonært mot, revolusjonær streben og revolusjonær djervskap til å gjøre det av med imperialismen og de reaksjonære og å kombinere denne revolusjonære pågangsviljen med en vitenskapelig innstilling.
Å ta fienden fullt ut med i regningen taktisk betyr at når det gjelder en del av helheten og hver enkelt særskilt kamp, er det nødvendig å ta fienden alvorlig, være nøktern, vise stor omhu for selve kampens kunst og bruke kampformer som er tilpasset tid, sted og vilkår i hvert enkelt tilfelle, med henblikk på å isolere og tilintetgjøre fienden steg for steg. Kamerat Mao Tse-tung har brukt velkjente analogier for å illustrere den tanken at en må regne med fienden fullt ut taktisk. Han har sagt:
«I krigen kan slagene bare utkjempes ett for ett og fienden kan tilintetgjøres bare bit for bit. Fabrikker kan bare bygges en for en. Bøndene kan bare pløye sin jord stykke for stykke.» («Imperialismen og alle reaksjonære er papirtigrer», Peking, s. 27.)
Dengang vi førte kamp mot den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikken, betraktet kamerat Mao Tse-tung dem på den ene siden som papirtigrer, og pekte på at til sjuende og sist ville de reaksjonære lide nederlag og folket ville seire. På den annen side — hvert enkelt spesifikt slag mot den reaksjonære Tsjiang Kai-sjek-klikken, tok han alltid svært alvorlig og omtenksomt, tok for seg selve kampmåtene i nitid detalj og satte seg imot enhver tilbøyelighet til å ta fienden lettsindig og imot enhver eventyrpolitikk. I hvert enkelt slag sørget han alltid for at vår armé var fullt forberedt og aldri slåss uforberedt, aldri kjempet et slag den ikke var sikker på å vinne. I hvert enkelt sammenstøt konsentrerte vår armé en absolutt overlegen styrke (to, tre, fire og ofte fem og seks ganger fiendens styrke), med henblikk på å tilintetgjøre fienden fullstendig og vinne seier. Kamerat Mao Tse-tung har også pekt på at når vi er oppe i kamp med fienden, er det nødvendig ikke bare å ta i betraktning de mulighetene som taler til gunst for oss, men også ta med i regningen de ymse vansker som kan møte oss, og at det er nødvendig å være fullt forberedt på at det kan oppstå de aller største vansker. Bare derved kan vi forbli uovervinnelige.
Det revolusjonære folkets kamp mot imperialismen og de reaksjonære er en hard og komplisert kamp, og det er umulig å vinne seier uten å betale en temmelig høy pris. Revolusjonens vei er ikke en vei uten krokveier og omveier, en møter der ofte vansker og tilbakeslag som gjør det nødvendig med visse omveier og midlertidige tilbaketrekninger. Når det oppstår en ugunstig situasjon, er det enda mer nødvendig for det revolusjonære folk å holde fast ved den generelle strategi for å tilintetgjøre fienden hvis det vil ha framgang i kampen og vil omdanne situasjonen til en som er gunstig for oss. Manglende mot til forakt for fienden strategisk vil ikke bare resultere i at en taper sin revolusjonære besluttsomhet i ugunstige situasjoner, men en slik manglende revolusjonær besluttsomhet vil også — selv om en har en særdeles gunstig revolusjonær situasjon — ta fra en motet til å gripe anledningen til å seire, og vil på det viset skade revolusjonens sak. Samtidig er det nødvendig — nettopp fordi revolusjonen ofte må gå krokveier — å ta fienden fullt med i regningen taktisk. Uaktsomhet og lettsindighet i hver spesifikk kamp vil også skade revolusjonen.
De to aspektene — forakt for fienden strategisk og full beregning av ham taktisk — må samtidig integreres dialektisk. Dette er et viktig marxist-leninistisk prinsipp. Alle som i virkelig forstand ønsker revolusjon og som ønsker å vinne seier, må innta denne holdningen i forholdet til fienden, — det eksisterer ikke og kan ikke finnes noen annen brukbar holdning. Avvik fra det marxist-leninistiske prinsipp i den revolusjonære kampen vil føre til opportunistiske feil av det ene eller det annet slag. Den som regner med fienden fullt ut taktisk, men ikke tør forakte ham strategisk, vil uunngåelig gjøre høyreopportunistiske feil. Enhver som forakter fienden både taktisk og strategisk vil uunngåelig havne i «venstre»-kuppmakerfeil. Enhver som ikke våger forakte fienden strategisk og heller ikke tar ham fullt alvorlig taktisk, vil begå både høyreopportunistiske feil i strategien og «venstre»kuppmaker-feil i taktikken. Disse slutningene er avledet av den rike erfaringen både med framgang og tilbakeslag som det kinesiske folket har samlet gjennom sine langtrukne revolusjonære kamper. Bare ved å forakte fienden strategisk og ta ham fullt alvorlig taktisk, og ved en intim integrering av disse to er det mulig å beholde initiativet og å tildele fienden følelige slag inntil han er fullstendig slått.
Forakt for fienden strategisk er en viktig forutsetning for å kunne ta ham på fullt alvor taktisk. Taktikken ledes av strategien. Enda om taktikken må variere etter omstendighetene i enhver konkret kamp, er sluttmålet alltid å tilføye fienden nederlag. Dersom en ikke våger forakte fienden strategisk, nekter å betrakte imperialismen og alle reaksjonære som papirtigrer, så vil en enten komme til å gi opp den revolusjonære kampen, inngå ensidige kompromisser med fienden eller komme til en overenskomst med ham og til og med overgi seg til ham æreløst, — eller man vil komme til å ta lettsindige, uoverveide eventyrer-skritt i spesifikke kamper. Selvsagt må det sies at et slikt menneske ikke i noe tilfelle har tatt fienden fullt alvorlig taktisk. Derfor er det bare ved å vise fienden virkelig forakt strategisk at en kan ta ham virkelig fullt alvorlig taktisk.
Det grunnleggende motsetningsforholdet i dagens verden mellom imperialismen og dens lakeier på den ene siden og folket i alle land på den andre siden er ikke blitt løst. Den anti-imperialistiske kampen folket i alle land fører, går stadig framover. Akkurat nå er hovedfaren i denne kampen mot imperialismen og de reaksjonære at en overvurderer fiendens styrke og undervurderer folkets styrke. Manglende mot til å betrakte imperialismen og de reaksjonære som papirtigrer, altså ikke å våge å forakte fienden strategisk, ikke våge å avsløre imperialismens og de reaksjonæres natur for folkene i verden, ikke våge å føre en resolutt og omfattende kamp mot dem, er et uttrykk for høyreopportunisme. Oppgaven for marxist-leninister og alle revolusjonære er å fri folket fra innflytelse av denne høyreopportunismen, hjelpe dem til å se imperialismens og de reaksjonæres sanne natur og å øke sin revolusjonære optimisme og besluttsomhet.