Mao: En eneste gnist kan tenne en steppebrann

Dette er et brev kamerat Mao Zedong skreiv for å kritisere visse pessimistiske oppfatninger som fans i partiet på den tida.

Tjen Folket Media har oppdatert navn til den nye skrive måten for kinesiske navn og steder der det lar seg gjøre.

EN ENESTE GNIST KAN TENNE EN STEPPEBRANN

5. januar 1930

Noen kamerater i partiet vårt veit fortsatt ikke hvordan de skal vurdere dagens situasjon riktig og hva vi må gjøre. Sjøl om de trur at ei revolusjonær flodbølge ikke er til å unngå, trur de ikke at den kommer i nærmeste framtid. Derfor avviser de planen om å ta Jiangxi og godtar bare omflakkende geriljaaksjoner i de tre områdene på grensene av Fujian, Guangdong og Jiangxi. Samtidig som de ikke forstår skikkelig hva det betyr å opprette rød politisk makt i geriljaområdene, forstår de ikke skikkelig ideen om å sette fart i den landsomfattende revolusjonære flodbølga ved å grunnfeste og utvide den røde politiske makta. Det ser ut som om de mener at det er bortkasta strev å prøve å opprette politisk makt gjennom hardt arbeid, ettersom den revolusjonære flodbølga fortsatt er langt unna. Isteden vil de spre den politiske innflytelsen vår ved hjelp av omflakkende geriljaaksjoner, som er en enklere metode. Og så snart vi har vunnet massene i hele landet, eller vunnet dem mer eller mindre, vil de sette i verk et landsomfattende væpna opprør. Hvis den røde hæren blir med, skulle dette bli en stor landsomfattende revolusjon. Teorien deres om at vi må vinne massene i landsmålestokk og i alle landsdeler først og deretter opprette politisk makt, stemmer ikke med stoda i den kinesiske revolusjonen nå. Denne teorien er først og fremst et resultat av at de ikke forstår klart at Kina er et halvkolonialt land som mange imperialistmakter slåss om. Dersom en forstår dette klart, forstår en for det første hvorfor det bare er i Kina at en finner langvarig og innfløkt krigføring innafor de herskende klassene, noe som er svært uvanlig. Da forstår en også hvorfor denne krigføringa stadig blir voldsommere og sprer seg, og hvorfor det aldri har vært et enhetlig regime i Kina. For det andre forstår en hvor alvorlig bondespørsmålet er, og dermed hvorfor opprøra på landsbygda har utvikla seg slik at de er utbredd over hele landet i dag. For det tredje forstår en at parolen om den demokratiske politiske arbeider- og bondemakta er riktig. For det fjerde forstår en noe annet uvanlig, som heller ikke fins utafor Kina, og som følger av det første (at det bare er i Kina det er langvarig og innfløkt krigføring innafor de herskende klassene), nemlig at rødehæren og geriljastyrkene kan eksistere og utvikle seg, og at små røde områder som er innringa av det hvite regimet, kan eksistere og utvikle seg sammen med disse styrkene. For det femte kommer en til å forstå at å opprette og utvide den røde hæren, geriljastyrkene og de røde områdene er den høyeste forma for bondekamp under proletariatets ledelse i det halvkoloniale Kina. Dette er et uunngåelig utfall av at den halvkoloniale bondekampen øker i omfang, og det er utvilsomt det viktigste som skal til for å sette fart i den revolusjonære flodbølga over hele landet. Og for det sjette forstår en at den politikken som bare oppfordrer til omflakkende geriljaaksjoner, ikke kan fylle oppgava med å sette fart i denne landsomfattende revolusjonære flodbølga. Derimot er den slags politiske linjer som Zhu De og Mao Zedong og også Fang Zhimin(1) følger, utvilsomt riktige. Det er ei linje for å opprette baseområder, opprette politisk makt systematisk, og utdjupe jordbruksrevolusjonen. Det er videre ei linje for å utvide folkets væpna styrker i en omfattende prosess, der en først bygger opp de røde gardene i herredene, så i distriktene og i fylkene, og så de lokale styrkene av rødehæren, helt opp til de regulære styrkene av den røde hæren. Det er ei linje for å utbre den politiske makta ved å rykke fram i bølger osv., osv. Bare slik er det mulig å bygge opp sjøltilliten til de revolusjonære massene i hele landet, slik Sovjetunionen har gjort det i hele verden. Bare slik er det mulig å skape svære vansker for de reaksjonære herskende klassene, få grunnen de står på til å vakle og skynde på den indre oppløsninga av herskerklassene. Bare slik er det mulig å skape en rød hær som blir det viktigste våpenet i den store revolusjonen i framtida. Kort sagt, bare slik er det mulig å skynde på den revolusjonære flodbølga.

Kamerater som lir av revolusjonær utålmodighet, overvurderer revolusjonens subjektive krefter(2) og undervurderer kreftene til kontrarevolusjonen. Ei slik vurdering skyldes først og fremst subjektivisme. Til sjuende og sist fører den utvilsomt til kuppmakeri. Dersom en undervurderer revolusjonære, subjektive krefter og overvurderer de kontrarevolusjonære kreftene, ville det på den andre sida også være ei feilaktig vurdering og helt sikkert føre til dårlige resultater av et annet slag. For å bedømme den politiske situasjonen i Kina er det derfor nødvendig å forstå dette:

1. Riktignok er de subjektive kreftene i revolusjonen i Kina svake nå, men det er også alle organisasjonene (de politiske maktorganene, de væpna styrkene, de politiske partiene osv.) til de reaksjonære herskerklassene, for de bygger på den tilbakeliggende og skrøpelige samfunnsmessige og økonomiske strukturen i Kina. Dette er med på å forklare hvorfor revolusjonen ikke kan bryte ut i de vest-europeiske landa med en gang, for sjøl om de subjektive kreftene i revolusjonen nå kanskje er sterkere der enn i Kina, så er kreftene til de reaksjonære herskerklassene mange ganger sterkere. I Kina kommer det utvilsomt til å bli ei revolusjonær flodbølge raskere, for sjøl om revolusjonens subjektive krefter er svake i dag, er kontrarevolusjonens krefter også forholdsvis svake.

2. Revolusjonens subjektive krefter er virkelig blitt sterkt svekka sia nederlaget for revolusjonen i 1927. De kreftene som er igjen er svært små, og de kameratene som bare dømmer etter det ytre, ser sjølsagt svart på situasjonen. Men om vi dømmer etter det som er vesentlig, er situasjonen en helt annen. Her kan vi bruke det gamle kinesiske ordtaket «en eneste gnist kan tenne en steppebrann». Med andre ord kommer våre krefter til å vokse svært raskt, sjøl om de er små i dag. Under de forholda som rår i Kina, er det ikke bare mulig, men faktisk ikke til å unngå, at de kommer til å vokse, slik 30. mai-bevegelsen og den store revolusjonen som kom etter den, har bevist til fulle. Når vi ser på en ting, må vi undersøke tingens vesen og bare bruke det ytre som en veg som fører til døra, og så snart vi går over dørstokken, må vi gripe tingens vesen. Dette er den eneste pålitelige og vitenskapelige analysemetoden.

3. På samme vis må vi aldri bare se på det ytre når vi vurderer de kontrarevolusjonære kreftene. Vi må undersøke deres vesen. I den første tida for det sjølstendige regimet vårt i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi trudde noen kamerater oppriktig på den feilaktige vurderinga til provinskomiteen i Hunan, og mente at klassefienden ikke var ei sur sild verdt. Provinskomiteen i Hunan brukte den gangen (fra mai til juni 1928) de to uttrykka «fryktelig vaklevoren» og «fullstendig skrekkslagen» når de skulle vurdere Hunans hersker Lu Diping(3), og det er en stående vits den dag i dag. Ei slik vurdering måtte nødvendigvis føre til kuppmakeri i politikken. Men i de fire månedene fra november det året til februar 1929 (før krigen mellom Chiang Kai-shek og krigsherrene i Gaungxi),(4) stilte noen kamerater dette spørsmålet da de sto overfor fiendens tredje «felles undertrykkingstokt»5 mot Jinggang-fjella: «Hvor lenge kan vi holde det røde flagget oppe?» I virkeligheten hadde striden i Kina mellom Storbritannia, De forente stater og Japan blitt helt åpen på den tida, og det utvikla seg ei innvikla krigføring mellom Chiang Kai-shek, Guangxi-klikken og Feng Yuxiang. Altså var det egentlig ei tid da den kontrarevolusjonære flodbølga hadde begynt å trekke seg tilbake og den revolusjonære flodbølga hadde begynt å reise seg igjen. Men det var ikke bare i rødehæren og de lokale partiorganisasjonene en kunne finne pessimistiske tanker. Til og med sentralkomiteen var villeda av ytre tegn og slo an en pessimistisk tone. Februarbrevet fra sentralkomiteen er et bevis på den pessimistiske analysen som blei gjort i partiet på den tida.

4. Den objektive situasjonen i dag er fortsatt slik at kamerater som bare ser tingene på overflata og ikke vesenet i det som ligger foran dem, lett kan bli villeda. Særlig når kameratene våre i den røde hæren blir slått i et slag eller innringa eller forfulgt av sterke fiendestyrker, begynner de ofte, uten at de sjøl merker det, å generalisere og overdrive den særegne og avgrensa situasjonen de står i i øyeblikket. En skulle tru at situasjonen i Kina og i verden sett under ett ikke gir grunnlag for optimisme, og at utsiktene til seier for revolusjonen ligger i ei fjern framtid. Årsaka til at de griper fatt i det ytre og feier til side det som er vesentlig når de iakttar ting, er at de ikke har gjort en vitenskapelig analyse av det vesentlige ved den allmenne situasjonen. Vi kan bare avgjøre spørsmålet om det snart vil komme ei revolusjonær flodbølge i Kina ved å gjøre en grundig undersøkelse for å få vite om de motsigelsene som fører til ei revolusjonær flodbølge, virkelig er under utvikling. Imperialistenes behov for å kjempe om herredømmet over Kina øker, fordi motsigelsene mellom imperialistlanda, mellom de imperialistiske landa og koloniene deres og mellom imperialistene og proletariatet i deres egne land utvikler seg i verdensmålestokk. Samtidig som den imperialistiske striden om Kina blir heftigere, utvikler både motsigelsen mellom imperialismen og hele den kinesiske nasjonen og motsigelsene mellom imperialistene innbyrdes seg på kinesisk jord. Dette skaper den innfløkte krigføringa som sprer seg og blir heftigere dag for dag, og som gjør at motsigelsene mellom de ulike reaksjonære herskerklikkene i Kina stadig blir større. I kjølvannet til motsigelsene mellom de reaksjonære herskerklikkene — den innfløkte krigføringa mellom krigsherrene — blir skattetrykket hardere, og dette skjerper jamt og trutt motsigelsen mellom de breie massene av skattebetalere og de reaksjonære herskerne. Motsigelsen mellom imperialismen og Kinas nasjonale industri fører til at de kinesiske industrilederne ikke klarer å få noen innrømmelser fra imperialistene. Dette skjerper motsigelsen mellom det kinesiske borgerskapet og den kinesiske arbeiderklassen, fordi de kinesiske kapitalistene prøver å finne en utveg ved å utbytte arbeiderne ubarmhjertig, og fordi arbeiderne gjør motstand. I kjølvannet til den imperialistiske handelsaggresjonen, utsuginga fra de kinesiske handelskapitalistene, det økte skattetrykket fra regjeringa osv., blir motsigelsen mellom godseierklassen og bøndene skjerpa. Det vil si at utbyttinga gjennom leieavgifter og ågerrenter blir hardere, og bøndenes hat til godseierne vokser. På grunn av at markedet flommer over av utenlandske varer, at kjøpekrafta til arbeider- og bondemassene forsvinner, og at skattetrykket fra regjeringa øker, blir flere og flere av dem som handler med kinesiske varer, og flere og flere av de sjølstendige produsentene ruinert. Fordi den reaksjonære regjeringa utvider hærene sine uten stans, og dermed trapper opp krigføringa hele tida, til tross for mangel på forsyninger og penger, lir soldatmassene nød hele tida. Det økte skattetrykket fra regjeringa, den stadig høyere landskylda og lånerenta som godseierne krever, og den daglige spredninga av krigens ulykker fører til hungersnød og bandittvesen overalt, og bondemassene og de fattige i byene kan knapt holde seg i live. Fordi skolene ikke har penger, er mange studenter redde for at utdanninga deres kan bli avbrutt. Fordi produksjonen er tilbakeliggende, har mange av dem som har tatt avsluttende eksamen ikke noe håp om å få seg arbeid. Først når vi forstår alle disse motsigelsene, forstår vi hvilken fortvilet situasjon, hvilken kaotisk tilstand Kina er i. Vi forstår også at den revolusjonære flodbølga mot imperialistene, krigsherrene og godseierne er nødt til å komme, og at den kommer svært snart. Hele Kina er overstrødd med tørre kvistfang som snart kommer til å stå i lys lue. Ordtaket «en eneste gnist kan tenne en steppebrann», er en treffende beskrivelse på hvordan denne situasjonen vil utvikle seg. Vi trenger bare se på arbeidernes streiker, bondeopprøra, soldatenes mytterier og studentstreikene som griper om seg mange steder, for å forstå at det ikke kan vare lenge før en «gnist» tenner «en steppebrann».

Hovedinnholdet i det som er nevnt her, sto allerede i brevet fra frontkomiteen til sentralkomiteen den 5. april 1929. Her het det blant annet:

Sentralkomiteens brev (datert 9. februar 1929) vurderer den objektive situasjonen og våre subjektive krefter altfor pessimistisk. Med Kuomintangs tredje «undertrykkings»-felttog mot Jinggang-fjella nådde den kontrarevolusjonære flodbølga høydepunktet. Men der var det slutt, og etter det har den kontrarevolusjonære flodbølga trukket seg tilbake smått om senn, mens den revolusjonære flodbølga har steget etter hvert. Sjøl om kampevna og den organisatoriske styrken til partiet vårt er blitt så svekka som sentralkomiteen sier, kommer de til å være på høyden igjen raskt. Og passiviteten blant kamerater i partiet vil forsvinne fort ettersom den kontrarevolusjonære flodbølga går gradvis tilbake. Massene kommer helt sikkert over til oss. Kuomintangs nedslaktingspolitikk tjener bare til å «jage fisken ut på djupet»,(6) som det heter i ordtaket, og reformismen trekker ikke massene til seg lenger. Det er sikkert at massene snart kommer til å kvitte seg med illusjonene sine om Kuomintang. I den situasjonen som vokser fram, kan ikke noe annet parti konkurrere med kommunistpartiet om å vinne massene. Den politiske og organisatoriske linja som er fastlagt av den sjette nasjonale partikongressen(7), er riktig. Dette trinnet av revolusjonen er med andre ord demokratisk og ikke sosialistisk, og partiets oppgave nå (her skulle orda «i de store byene» vært føyd til)(8) er å vinne massene og ikke å sette i verk øyeblikkelige opprør. Ikke desto mindre kommer revolusjonen til å utvikle seg raskt, og propagandaen vår og forberedelsene til væpna opprør må være prega av ei positiv holdning. I denne kaotiske situasjonen kan vi bare lede massene ved hjelp av positive slagord og ei positiv holdning. Bare ved å vise ei slik holdning kan partiet få tilbake kampevna si… Proletarisk ledelse er den eneste nøkkelen til seier i revolusjonen. Å bygge et proletarisk grunnlag for partiet og danne partiavdelinger i industriforetak i nøkkeldistrikter er viktige organisatoriske oppgaver for partiet nå. Men samtidig er de viktigste forutsetningene for å hjelpe kampen i byene og påskynde framveksten av den revolusjonære flodbølga, at vi utvikler kampen på landsbygda, oppretter rød politisk makt i små områder og skaper og utvider den røde hæren. Derfor ville det være galt å gi opp kampen i byene. Men etter vår mening ville det også være feilaktig dersom noen av partimedlemmene våre var redde for at bøndenes styrke skal vokse slik at den blir større enn arbeidernes styrke og skader revolusjonen. For i revolusjonen i det halvkoloniale Kina må bøndenes kamp alltid slå feil om den ikke ledes av arbeiderne, men revolusjonen tar aldri skade av at bøndene i løpet av kampen blir sterkere enn arbeiderne.

Brevet inneholdt også dette svaret på spørsmålet om rødehærens operasjonstaktikk:

For å bevare rødehæren og reise massene ber sentralkomiteen oss om å dele opp styrkene våre i svært små enheter og spre dem utover på landsbygda. Den ber oss også om at Zhu De og Mao Zedong forlater hæren. På det viset skal vi skjule hovedmåla. Dette er et urealistisk syn. Vinteren 1927—28 planla vi å spre styrkene våre utover på landsbygda, la hvert kompani eller bataljon operere på egen hand og ta i bruk geriljataktikk for å reise massene, samtidig som vi skulle prøve å ikke gi fienden noe angrepsmål. Vi har prøvd dette i praksis mange ganger, men har mislykkes hver gang. Årsakene er: 1) De fleste av soldatene i hovedstyrken til den røde hæren kommer fra andre områder og har en annen bakgrunn enn de som er i de lokale røde gardene, 2) Oppdeling i små enheter fører til svak ledelse og manglende evne til å hanskes med vanskelige forhold. Dette fører lett til nederlag, 3) Enhetene har lett for å bli knust av fienden en for en. 4) Jo verre forholda er. desto større behov er det for å konsentrere styrkene våre, og desto større behov er det for at lederne er besluttsomme i kampen. Det er bare slik vi kan få indre enhet mot fienden. Det er bare under gunstige omstendigheter at det er klokt å dele opp styrkene våre til geriljaoperasjoner, og det er bare da lederne ikke behøver å være sammen med soldatene hele tida, noe de må under ugunstige omstendigheter.

Svakheten med dette avsnittet er at det bare blei brukt «negative argumenter mot å dele opp styrkene, og det var langt fra nok. Det positive argumentet for at vi bør konsentrere styrkene våre, er at bare konsentrasjon setter oss i stand til å utslette forholdsvis store fiendtlige enheter og innta byer. Først etter at vi har utsletta forholdsvis store fiendtlige enheter og erobra byer, kan vi reise massene i stor målestokk og opprette politisk makt som strekker seg over flere nabofylker. Det er bare slik vi kan gjøre inntrykk på massene (det vi kaller «å spre den politiske innflytelsen vår»), og bidra effektivt til å bringe den revolusjonære flodbølga nærmere. For eksempel var både det regimet vi oppretta i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi i forfjor og det vi oppretta i Vest-Fujian i fjor,(9) et resultat av denne politikken med å konsentrere troppene våre. Dette er et allment prinsipp. Men fins det ikke tilfeller der styrkene våre bør deles opp? Jo, det gjør det. Brevet fra frontkomiteen til sentralkomiteen tar opp spørsmålet om rødehærens geriljataktikk, blant annet oppdeling av styrker innafor en liten omkrets:

Den taktikken vi har utarbeidd på grunnlag av kampen de tre siste åra, er virkelig forskjellig fra all annen taktikk, gammal eller ny, kinesisk eller utenlandsk. Med vår taktikk kan massene reises til kamp i stadig større målestokk, og ingen fiende, uansett hvor mektig han er, kan hamle opp med oss. Vår taktikk er geriljataktikk. Den består hovedsakelig av følgende punkter:

«Del opp styrkene for å reise massene, trekk sammen styrkene for å møte fienden.»

«Fienden rykker fram, vi trekker oss tilbake. Fienden slår leir, vi forstyrrer han. Fienden blir utmatta, vi angriper. Fienden trekker seg tilbake, vi tar opp forfølgelsen.»

«Ta i bruk politikken med å rykke fram i bølger for å utvide stabile baseområder (10). Bruk politikken med å gå ring når vi er forfulgt av en mektig fiende.»

«Reis flest mulig av massene på kortest mulig tid og med best mulige metoder.» .

Denne taktikken er akkurat som å kaste ei not. Når som helst må vi kunne kaste nota eller trekke den inn. Vi kaster den vidt for å vinne massene og trekker den inn for å ta oss av fienden. Slik er den taktikken vi har brukt de siste tre åra.

Her betyr «å kaste nota vidt» å dele opp styrkene våre innafor en liten omkrets. Da vi for eksempel tok fylkeshovedstaden Yunghsin i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi første gang, delte vi opp styrkene til 29. og 31. regiment innafor Yunghsin fylke. Da vi inntok Yungshin for tredje gang, delte vi opp styrkene våre igjen ved å sende 28. regiment til grensa til Anfu fylke, 29. til Lienhua og 31. til grensa mot Kian fylke. Og vi delte igjen opp styrkene våre i fylkene i Sør-Jiangxi i april og mai i fjor, og i fylkene i Vest-Fujian i juli i fjor. Innafor en stor omkrets er det bare mulig å dele opp styrkene våre når to vilkår er oppfylt: Omstendighetene må være forholdsvis gunstige, og de ledende organene må være temmelig sterke. For hensikten med å dele opp styrkene våre er at vi får bedre muligheter for å vinne massene, utdjupe jordbruksrevolusjonen og opprette politisk makt, og for å utvide rødehæren og de lokale væpna enhetene. Det er best å la være å dele opp styrkene når vi ikke kan oppnå denne hensikten, eller når oppdeling av styrkene våre ville føre til nederlag og svekke den røde hæren. Det var det som skjedde i august for to år sia, da styrkene våre blei delt opp på grensa mellom Hunan og Jiangxi for å angripe Chenzhou. Men det er ingen tvil om at vi bør dele opp styrkene våre når de to vilkåra som er nevnt over er oppfylt, for da er oppdeling mer fordelaktig enn konsentrasjon. Februarbrevet fra sentralkomiteen hadde ikke den rette ånden og hadde ei skadelig virkning på mange partikamerater i den fjerde arméen. På den tida sendte sentralkomiteen også ut et rundskriv som sa at det ikke var sikkert at det ville bryte ut krig mellom Chiang Kai-shek og krigsherrene i Guangxi. Men fra den tida har vurderingene og direktivene til sentralkomiteen stort sett vært riktige. Den har allerede sendt ut et nytt rundskriv for å korrigere det som hadde ei feilaktig vurdering. Sjøl om den ikke har korrigert brevet til rødehæren, har ikke de seinere direktivene vært holdt i den samme motløse tonen, og nå faller sentralkomiteens syn på operasjonene til rødehæren sammen med vårt. Men den skadelige virkninga dette brevet hadde på noen kamerater, holder seg likevel ennå. Derfor mener jeg at det fortsatt er nødvendig å komme med ei forklaring. _

I april i fjor la frontkomiteen planen om å ta Jiangxi-provinsen på ett år fram for sentralkomiteen, og seinere blei dette vedtatt i Yutu. I brevet til sentralkomiteen ga vi denne begrunnelsen:

Hærene til Chiang Kai-shek og krigsherrene i Guangxi nærmer seg hverandre i nærheten av Jiujiang, og det er like før et stort slag. Fordi massene har tatt opp kampen igjen, og fordi motsigelsene mellom de herskende reaksjonære brer seg, er det sannsynlig at det snart vil komme ei revolusjonær flodbølge. Når det gjelder hvordan vi bør planlegge arbeidet vårt under disse omstendighetene, mener vi at de væpna styrkene til kompradorene og godseierne er for sterke i to av provinsene i sør, nemlig i Guangdong og Hunan. I Hunan har vi dessuten mista nesten ali oppslutning fra massene, så vel innafor som utafor partiet, på grunn av partiets kuppmakerfeil. Men i de tre provinsene Fujian, Jiangxi og Zhejiang er situasjonen annerledes. For det første er fienden militært svakest der. I Zhejiang fins det bare en liten provinsstyrke under Chiang Po-cheng(11). I Fujian fins det riktignok fem grupper av fiendtlige tropper som til sammen er på fjorten regimenter. Men Kuo Feng-mings tropper er allerede knust. Troppene under Chen Kuo-hui og Lu Hsing-pang(12) er banditter med liten kampevne. De to brigadene med marinesoldater som er stasjonert langs kysten, har aldri vært i kamp, og kampevna deres kan ikke være stor. Bare Chang Chen(13) kan by oss en slags kamp, men tilmed han har bare to forholdsvis sterke regimenter ifølge en analyse som provinskomiteen i Fujian har laga. Dessuten er det nå fullstendig kaos, forvirring og splittelse i Fujian. I Jiangxi er det seksten regimenter under kommando av Chu Pei-teh14 og Hsiung Shih-hui(15). De er sterkere enn de væpna styrkene i både Fujian og Zhejiang, men mye svakere enn styrkene i Hunan. For det andre er det blitt gjort færre kuppmakerfeil i disse tre provinsene. Vi har ikke full oversikt over situasjonen i Zhejiang, men i Jiangxi og Fujian er partiets organisasjons- og massegrunnlag noe bedre enn i Hunan. Ta Jiangxi som eksempel. I Nord-Kiangsi har vi fortsatt et visst grunnlag i Tehan, Hsiushui og Tungku. I Vest-Jiangxi har partiet og de røde gardene fortsatt en viss styrke i Ningkang, Yunghsin, Lienhua og Suichuan. I Sør-Jiangxi er utsiktene enda lysere, ettersom rødehærens 2. og 4. regiment stadig vokser i styrke i fylkene Kian, Yongfeng og Hsingkuo, og dessuten er den røde hæren under Fang Zhimin på ingen måte utsletta. Alt dette gjør oss i stand til å innringe Nanchang. Med dette foreslår vi for sentralkomiteen at vi skal nytte tida med langvarig krigføring mellom krigsherrene fra Kuomintang til å kjempe med Chiang Kai-shek og Guangxi-klikken om Guangxi-provinsen og om Vest-Fujian og Vest-Zhejiang. I disse tre provinsene bør vi gjøre rødehæren større og danne et sjølstendig regime for folket. Fristen for å fullføre denne planen er ett år.

Den eneste feilen med dette forslaget om å kjempe om Jiangxi, var at det blei satt en frist på ett år. Dette forslaget var ikke bare bygd på vilkåra i provinsen sjøl, men også på den forutsetninga at det snart ville komme ei landsomfattende revolusjonær flodbølge. For dersom vi ikke hadde vært overbevist om at det snart ville komme ei revolusjonær flodbølge, kunne vi umulig ha kommet fram til at vi kunne ta Jiangxi på ett år. Den eneste svakheten med forslaget var at det satte en tidsfrist på ett år, og det burde det ikke ha gjort. Dette ga ordet «snart» i utsagnet «det vil snart komme ei revolusjonær flodbølge» et skjær av utålmodighet. De subjektive og objektive vilkåra i Jiangxi fortjener absolutt vår oppmerksomhet. I tillegg til de subjektive vilkåra som er framstilt i brevet til sentralkomiteen, kan vi nå klart peke på tre objektive vilkår. For det første er økonomien i Jiangxi hovedsakelig føydal, handelskapitalistklassen er forholdsvis svak og de væpna styrkene til godseierne er svakere enn i noen av de andre provinsene i sør. For det andre har ikke Jiangxi egne provinsstyrker, og det har alltid vært stasjonert tropper fra andre provinser der. Men disse styrkene, som er sendt dit for å «undertrykke kommunister» eller «undertrykke banditter», er uvant med de lokale forholda. De har ikke så stor interesse av disse operasjonene som de ville ha hatt om de hadde vært lokale styrker, og vanligvis mangler de glød. Og for det tredje ligger Jiangxi forholdsvis fjernt fra imperialistisk innflytelse, til forskjell fra Guangdong som er nær Hongkong og under britisk kontroll på nesten alle måter. Så snart vi har forstått disse tre punktene, kan vi forstå hvorfor oppstandene på landsbygda er mer utbredt, og hvorfor det er flere enheter fra den røde hæren og geriljaen i Jiangxi enn i noen av de andre provinsene.

Hvordan skal vi da tolke ordet «snart» i utsagnet «det vil snart komme ei revolusjonær flodbølge»? Dette er et vanlig spørsmål blant kameratene. Marxister er ikke spåmenn. De bør og kan bare antyde den allmenne retninga for utviklinga og endringene i framtida. De bør ikke, og de kan heller ikke, fastsette dagen og timen på mekanisk vis. Men når jeg sier at det snart kommer ei revolusjonær flodbølge i Kina, snakker jeg avgjort ikke om noe som i enkelte menneskers munn «kanskje kommer», noe innbilt, uoppnåelig og blotta for praktisk betydning. Den revolusjonære flodbølga er som et skip langt til havs med mastetopper som allerede kan sees fra land, det er som de glitrende strålene fra morgensola i øst som allerede er synlige fra en høy fjelltopp, det er som et barn som skal til å bli født og beveger seg urolig i magen til mora si.

NOTER

1. Kamerat Fang Zhimin fra Yiyang i Jiangxi-provinsen, medlem av den sjette sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti, grunnla det røde området i Nordøst-Jiangxi og den tiende røde arméen. I 1934 leda han fortroppsavdelinga av rødehæren som dro nordover for å gjøre motstand mot de japanske inntrengerne. I januar 1935 blei han tatt til fange i et slag mot de kontrarevolusjonære Kuomintang-styrkene, og i juli lei han heltedøden i Nanchang i Jiangxi.

2. Revolusjonens subjektive krefter betyr de organiserte kreftene i revolusjonen.

3. Lu Diping var Kuomintang-krigsherre. I 1928 var han Kuomintangs guvernør for Hunan-provinsen.

4. Krigen i mars-april 1929 mellom Chiang Kai-shek, Kuomintang-krigsherren i Nanjing, og Li Tsung-jen og Pai Bai Chongxi, Kuomintang-krigsherrene i Guangxi-provinsen.

5. Den tredje invasjonen av rødehærens baseområde i Jinggang-fjella som Kuomintang-krigsherrene i Hunan og Jiangxi gjennomførte, varte fra slutten av 1928 til begynnelsen av 1929.

6. Sitatet er fra Mencius, som sammenlikna en tyrann som dreiv folket sitt til å søke en velvillig hersker, med oteren som «jager fisken ut på djupet».

7. Den sjette nasjonale kongressen til Kinas Kommunistiske Parti blei holdt i juli 1928. Den pekte på at Kinas revolusjon etter nederlaget i 1927 fortsatt var borgerlig-demokratisk. Dvs. at den var anti-imperialistisk og anti-føydal, og at generallinja for revolusjonen skulle være å vinne massene, ettersom den nye revolusjonære flodbølga som måtte komme, ikke sto for døra ennå. Den sjette kongressen utrydda Chen Duxiu høyrekapitulasjonisme fra 1927 og forkasta også «venstre»-kuppmakeriet som forekom i partiet på slutten av 1927 og i begynnelsen av 1928.

8. Setninga i parentesen er lagt til av forfatteren.

9. Regimet i Vest-Fujian blei oppretta i 1929 da rødehæren i Jinggang-fjella dro østover for å bygge et nytt revolusjonært baseområde, og oppretta folkets revolusjonære politiske makt i fylkene Longyan, Yongding og Shanghang i den vestlige delen av provinsen.

10. Stabile baseområder står for de forholdsvis stabile revolusjonære baseområdene som den røde arbeider- og bondehæren oppretta.

11. På den tida var Chiang Po-cheng sjef for Kuomintangs fredsbevaringskorps i Chekiang-provinsen.

12. Chen Kuo-hui og Lu Hsing-pang var to berykta banditter i Fujian. Styrkene deres var blitt innlemma Kuomintang-hæren.

13.Chang Chen var divisjonssjef i Kuomintang-hæren,

14. Chu Pei-teh var Kuomintang-krigsherre. På den tida var han Kuomintangs guvernør for Jiangxi-provinsen.

15. Hsiung Shih-hui var da divisjonssjef for Kuomintang-hæren i Jiangxi-provinsen.