Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Tjen Folket Media har gjort den følgende uoffisielle oversettelsen av en uttalelse fra politbyrået i sentralkomiteen for Tyrkias Kommunistiske Parti/Marxist-Leninistene. Uttalelsen tar for seg striden om Nagorno-Karabakh i konteksten av rivaliseringen mellom USA og Russland.

Original uttalelse (lenke)

Feil i oversettelsen er helt og holdent vårt ansvar. TFM står ikke nødvendigvis bak all analyse i teksten, men bringer den videre fordi den kan være interessant for våre lesere.

–

Politisk utvalg i sentralkomiteen i TKP/ML:

Nei til den reaksjonære krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan! Gjenopprett Nagorno-Karabakhs rett til selvbestemmelse umiddelbart!

De imperialistiske maktenes rivalisering skaper forhold som sikrer deres grådighet ved å vekke og maksimere historisk fiendtlighet over hele verden, spille spill rundt alle omstridte grenser og nøre opp under nasjonalistisk-sjåvinistiske tendenser.

Spesielt kampen innenfor den strategisk-politiske sfæren, basert på konkurranseaksen mellom USA og Russland, eskalerer på alle fronter fra Midtøsten til Øst-Middelhavet, fra Kaukasus til Nord-Afrika og fra Balkan til Øst-Europa. På hver front vil disse imperialistiske maktene bruke de herskende klassene i de avhengige landene med halvkoloniale og halvføydale økonomiske og politiske strukturer, deres tjenere, for å gjøre disse enda mer avhengige midt i motsetningene som vil oppstå rundt aksen for deres interesser.

Imperialistenes politikk for utvidelse av sine markeder og konsolidering av dem, er formet av fragmentering og provokasjoner fra de herskende klassene som graver opp reelle historiske spørsmål og øker fiendtlighetene.

I den nåværende perioden er det i de urolige områdene mer intens konkurranse mellom de herskende klassene i de reaksjonære statene. Kampen i Midt-Østen for regime- og grenseendring, som har spredt seg fra Øst-Europa til Kaukasus og Nord-Afrika, har blitt til en eskalerende konflikt. Etter hvert som rivaliseringen mellom imperialistene intensiveres, forvandles situasjonen til intervensjon fra hver imperialistiske makt i områder som domineres av de andre, og en skjerping av de historiske problemene mellom de avhengige herskende klassene.

Irak, Syria, Libya, Ukraina og Georgia er områder hvor eksisterende systemer er i krise og kampen for ny balanse intensiveres. USA-imperialismen slutter ikke å hele tiden bevege seg mot den russiske imperialismen, og går som i Øst-Europa og Kaukasus inn i Russlands bakgård, fordi denne har blitt en styrke som driver med politisk og militær innblanding i områder i Midtøsten, Østen, Middelhavet og Nord-Afrika. Nå har imperialistene lagt sine blodige og skitne hender på Nagorno-Karabakh-regionen. Nagorno-Karabakh, som har blitt et område for rivalisering og historisk fiendskap mellom de reaksjonære herskende klassene i Armenia og Aserbajdsjan, har igjen blitt en blodig slagmark.

Med det åpne militære samarbeidet mellom det fascistiske diktaturet i Tyrkia og regjeringen i Aserbajdsjan, har omfanget av spenningen denne gangen endret seg. Den tyrkiske herskerklassen, som har spilt en ledende rolle i å provosere til krig i alle disse områdene, med trusler om militærpolitisk invasjon i Rojava, Syria, Libya, med trusler om aggresjon i det østlige Middelhavet, bruker nå den samme politikken på Nagorno-Karabakh-spørsmålet, med åpen støtten til den reaksjonære herskerklassen i Aserbajdsjan. Det er en del av den tyrkiske herskerklassens spill for å leve opp til rollen den ønsker overfor amerikansk imperialisme i hele Kaukasus.

Mens de i Rojava, Syria og Libya både gikk imot og sammen med Russland, tilpasser de linjen til deres amerikanske tjeneste, og som gjør det mulig å ta stilling i Kaukasus med den minste bevegelse. Det tyrkiske borgerskapets iver om å få spille en rolle i Russlands bakgård, er et historisk faktum. I prosessen vi gjennomgår er dette også nokså forenlig med den aggressive utenrikspolitikken de fører. Langs denne aksen godskriver de Aserbajdsjan med holdningen om «med alle midler og med hele vårt hjerte» og «vil støtte dem slik de ønsker», samtidig som de retter åpne trusler mot Armenia gjennom å lene seg på den folkemorderiske tradisjonen. Det fascistiske diktaturet, som er åpent på alle områder, nølte ikke med å ta stilling ved å mobilisere alle de reaksjonære og sjåvinistiske argumentene, spesielt ikke da den ene av de to sidene var armenerne.

Denne prosessen er nå en del av en mer åpen konfrontasjon mellom USA og Russland. Mens Armenia i 1991 invaderte Nagorno-Karabakh med russisk støtte med sikte på å konsolidere sin innflytelse gjennom nye intervensjoner, forsøker nå Aserbajdsjan å krenke Nagorno-Karabakhs nasjonale rettigheter med vold og utvide sin suverenitet som hevn for 1991.

Mot denne bakgrunnen har fiendskapet som eskalerte med gjenopprettingen av begge de reaksjonære statene i Sovjetunionen og den påfølgende fjerningen av den russiske sosialimperialismens sosialistiske maske, omformet disse statene til krigsmaskiner og gjort det aserbajdsjanske og det armenske folket til fiender.

Disse historiske problemene og nasjonale fiendtlighetene hører til blant den imperialistiske våpenindustriens mest lukrative næringer. Med dette problemet har Russland konsolidert sin suverenitet i regionen ved å forfølge sine imperialistiske interesser med større letthet, og de amerikanske og europeiske imperialistene graver stadig i de eksisterende motsetningene og regner med at begge statene drar hverandre til sin side.

I dag er det en urettferdig kamp og en tilstand av delvis krig mellom det armenske og aserbajdsjanske borgerskapet (med åpen støtte fra det tyrkiske borgerskapet til Aserbajdsjan) i Nagorno-Karabakh. Denne krigens karakter er reaksjonær. Nagorno-Karabakhs rett til selvbestemmelse blir åpent brutt og de to reaksjonære statenes strid om markeder påtvinges det armenske og aserbajdsjanske folket i forsøk på berettige krigen. Det aserbajdsjanske og armenske borgerskapets fellesnevner som brødre i imperialistenes tjeneste, er deres fiendtlighet mot folket.

Nagorno-Karabakh har i dag blitt omgjort til en slagmark, og blitt fratatt retten til å bestemme over egen fremtid og status. Nagorno-Karabakh settes i krigstilstand på grunn av den urettferdige balansen i et globalt imperialistisk system som ikke anerkjenner Armenias rett til selvbestemmelse. Nagorno-Karabakh må utøve sin rett til selvbestemmelse i et fritt og demokratisk miljø uten press fra noen imperialistisk makt, fra Armenia eller Aserbajdsjan. Alle reaksjonære suverene stater og imperialister må umiddelbart trekke seg ut av Nagorno-Karabakh.

For anledningen setter det fascistiske diktaturet som klart mål å åpne en krigsfront i Kaukasus, så vel som å piske opp sjåvinismen i opposisjon til Armenia ved å støtte retorikken om «én nasjon, to stater». Det søker å tilføre brennstoff til den armensk-aserbajdsjanske krigen, til konfliktklimaet og å selv ta del i krigen. Langs denne aksen rekrutterer det jihadister som ønsker å kjempe sammen med aserbajdsjanske sjiaer, samtidig som det bidrar med støtte fra land og luft. I tillegg til den på dette stadiet nådeløse armenske fiendtligheten, betrakter det sin aggressive utenrikspolitikk på Kaukasus-fronten som effektiv. På denne måten har det en multipliseringseffekt på utviklingen av tyrkisk sjåvinisme.

I denne reaksjonære og urettferdige krigen spiller de reaksjonære armenske og aserbajdsjanske statene folkets blod for å styrke egen suverenitet og egne systemer. Vi må stoppe dem. Vi må kjempe aktivt mot den fascistiske tyrkiske statens sjåvinistiske aggresjonspolitikk. Vi må ubetinget forsvare alle undertrykte nasjoners rett til selvbestemmelse.

– Ned med de urettferdige og reaksjonære krigene!

– Ned med imperialismen, føydalismen og enhver form for reaksjon!

– Lenge leve Nagorno-Karabakhs rett til selvbestemmelse!

– Fred til de undertrykte nasjonene og folkene, revolusjonær krig mot imperialisme og reaksjon!

– Ned med det fascistiske diktaturet, lenge leve vår kamp for den nydemokratiske revolusjonen!