Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
DEN ØKONOMISKE POLITIKKEN VÅR
23. januar 1934
Kamerat Mao Zedong la fram denne rapporten på Den andre nasjonale kongressen av arbeider- og bonderepresentanter i Ruijin i Jiangxi-provinsen i januar 1934.
De Kuomintang-krigsherrene som nesten har kjørt områdene under sitt eget styre i grøfta økonomisk, er de eneste som er så uforskamma at de dag inn og dag ut sprer rykter om at de røde områdene holder på å bryte helt sammen. Imperialistene og Kuomintang er oppsatt på å ødelegge de røde områdene, det økonomiske oppbyggingsarbeidet som foregår der nå og velferden til flere millioner arbeidere og bønder som har kjempa til seg frihet. Derfor fører de den hensynsløse politikken med økonomisk blokade, samtidig som de organiserer styrker som skal gjennomføre militære «innringings- og undertrykkings»-felttog. Men vi har leda de breie massene og rødehæren, og vi har ikke bare knust det ene fiendtlige «innringings- og undertrykkings»-felttoget etter det andre. Vi har også gjort det som har vært mulig med det livsviktige arbeidet for å bygge opp økonomien, slik at vi kan slå tilbake denne ondsinna økonomiske blokaden. På dette området har vi også vunnet den ene seieren etter den andre.
Den økonomiske politikken vår følger prinsippet om å fortsette med å gjøre alt vi kan klare med det livsviktige arbeidet for å bygge opp økonomien, og konsentrere de økonomiske ressursene om krigsinnsatsen. Samtidig skal vi forbedre levekåra til folket så mye som mulig, konsolidere forbundet mellom arbeidere og bønder på det økonomiske området, sikre arbeidernes ledelse over bøndene, og arbeide for å sikre statssektoren ei ledende rolle i forhold til den private sektoren i økonomien. Slik skaper vi vilkåra for å gå framover mot sosialismen i framtida.
Brennpunktet for oppbygginga av økonomien er å øke jordbruks- og industriproduksjonen, utvide handelen med omverdenen og utvikle kooperativene.
Det er helt klart at jordbruket er i framgang i de røde områdene. Om vi sammenlikner med 1932, var jordbruksproduksjonen i 1933 15 prosent høyere i Sør-Jiangxi og Vest-Fujian og 20 prosent høyere i grenseområdet mellom Fujian, Zhejiang og Jiangxi. Grenseområdet mellom Sichuan og Shaanxi har hatt en god høst. Når vi oppretter et rødt område, går jordbruksproduksjonen ofte ned det første eller de to første åra.(1) Men produksjonen tar seg opp igjen når jorda er om fordelt og eiendomsretten til den er fastlagt, og etter at vi har oppmuntra produksjonen, for da arbeider bondemassene med større iver. I noen områder er jordbruksproduksjonen like stor eller til og med større enn før revolusjonen. I andre områder har vi ikke bare dyrka opp igjen jord som lå brakk under de revolusjonære oppstandene, men også kommet i gang med nydyrking. Mange steder er det organisert pløyingsiag og grupper for gjensidig hjelp(2) for å regulere bruken av arbeidskraft i landsbyene. Det er også organisert kooperativer for å overvinne vanskene som skyldes mangelen på trekkokser. Videre er det slik at svært mange av kvinnene deltar i produksjonen. Ikke noe av dette kunne ha skjedd i Kuomintang-tida. Den gangen, da godseierne eide jorda, verken ville eller kunne bøndene forbedre den. Det er først nå, som vi har fordelt jorda til bøndene og oppmuntra og belønna produksjonen, at arbeidsgløden deres har blomstra opp, og produksjonen har hatt stor framgang. Det er viktig å peke på at jordbruket er viktigst i oppbygginga av økonomien i den situasjonen vi er i nå. Det er gjennom jordbruket vi løser både det viktigste problemet vårt, nemlig matproblemet, og problemet med råmaterialer som bomull, hamp, sukkerrør og bambus, som vi trenger for å lage klær, sukker papir og andre nødvendighetsartikler. Skogbruk og utviding av buskapen er også en viktig del av jordbruket. Innafor ramma av småbondeøkonomien er det tillatt og til og med nødvendig å legge passende planer for hvor mye som skal produseres av visse viktige jordbruksprodukter, og mobilisere bøndene til å arbeide hardt for å oppfylle planene. Vi må legge større vekt på dette og anstrenge oss mer for å få det til. Vi må lede bøndene aktivt i å løse vanskelige og viktige problemer i produksjonen, som for eksempel problemene med arbeidskraft, trekkokser, gjødsel, såkorn og vanning. I denne sammenhengen er den grunnleggende oppgava vår å organisere det slik at arbeidskrafta blir satt inn der den trengs, og å oppmuntre kvinner til å ta del i jordbruksproduksjonen. Det som skal til for å løse arbeidskraftproblemet er å organisere grupper for gjensidig hjelp og pløyingsiag, og mobilisere og oppmuntre hele befolkninga på landsbygda til å hjelpe til i den travle pløyingstida om våren og sommeren. Et annet stort problem er at en ganske stor del (om lag 25 prosent) av bøndene ikke har nok trekkokser. Vi må se til at det blir organisert trekkokse-kooperativer, og vi må oppmuntre bøndene som ikke har okser til å gå sammen om å kjøpe. Vanning er livsnerven i jordbruket, og det må vi også legge stor vekt på. Sjølsagt kan vi ikke trekke fram spørsmålet om statsbruk eller kollektivbruk ennå, men det er tvingende nødvendig å opprette små forsøksgarder, landbrukshøgskoler og landbruksmesser på ulike steder, for å fremme utviklinga av jordbruket.
Fiendens blokade har gjort det vanskelig for oss å markedsføre varer utafor våre egne områder. Produksjonen har gått tilbake i mange handverksgreiner i de røde områdene. Dette gjelder særlig tobakks- og papir-produksjonen. Men vanskene med å sende varer ut er ikke helt uoverstigelige. Vi har store markeder i våre egne områder på grunn av massenes behov. Vi må systematisk få i gang igjen og utvikle produksjonen innafor handverk og enkelte industrigreiner, for det første for å dekke våre egne behov og for det andre for å handle med omverdenen. Mange handverks- og noen industrigreiner har begynt å ta seg opp de to siste åra, og særlig sia første halvdel av 1933. Dette skyldes at vi har begynt å legge vekt på det, og at folket litt etter litt har utvikla produsentkooperativer. De viktigste områdene er: tobakk, papir, wolfram, kamfer, jordbruksredskaper, gjødsel og kalk. Sånn som sakene står nå, må vi heller ikke la være å produsere bomullstøy, medisiner og sukker sjøl. I grenseområdet mellom Fujian, Zhejiang og Jiangxi er det satt i gang noen industrigreiner som ikke var der før, som for eksempel papirproduksjon, tekstilproduksjon og sukkerraffinering, og de klarer seg bra. Folk har begynt å utvinne salt fra salpeter for å bøte på saltmangelen. Vi må planlegge skikkelig for å holde industrien i gang. Det er sjølsagt umulig å legge detaljerte og omfattende planer når handverksproduksjonen er så spredt. Men for enkelte sentrale foretak er det absolutt livsviktig å legge ganske detaljerte produksjonsplaner. Dette gjelder først og fremst stats- og kooperativforetak. Helt fra første stund må hvert eneste et av de statlige og kooperative industriforetaka våre legge vekt på å gjøre nøyaktige overslag over tilgangen på råmaterialer og markedsutsiktene både hos fienden og hos oss.
I øyeblikket er det særlig viktig at vi organiserer privat handel med omverdenen etter en plan, og at staten tar seg av visse livsviktige varer direkte, som for eksempel innførsel av salt og bomullstøy, utførsel av korn og wolfram og regulering av korntilførselen innafor våre egne områder. Slikt arbeid blei først starta grenseområdet mellom Fujian, Zhejiang og Jiangxi, og blei satt i gang i sentralområdet våren 1933. I denne sammenhengen har vi sikra oss framgang i utgangspunktet ved å opprette Byrået for handel med omverdenen og andre byråer.
Det er tre sektorer innafor økonomien vår: den statlige, den kooperative og den private sektoren.
I øyeblikket er den statlige sektoren begrensa til det som er mulig og livsviktig. Statsdrevet industri og handel er begynt å vokse og har grenseløse muligheter.
Når det gjelder den private sektoren av økonomien, skal vi ikke hindre den. Vi skal faktisk fremme og oppmuntre den, så lenge den ikke går ut over de lovfesta grensene regjeringa har satt. Det er nemlig livsviktig for statens og folkets interesser på dette stadiet at den private sektoren utvikler seg. Vi trenger knapt nevne at den private sektoren dominerer nå, og helt sikkert vil fortsette å ha ei ledende stilling i lang tid. I dag består den private sektoren i de røde områdene av små bedrifter.
Den kooperative sektoren vokser raskt. Ifølge talla fra sytten fylker i Jiangxi og Fujian, var det 1423 kooperativer av forskjellig slag i september 1933. De har en samla kapital på over 300 000 yuan. Det er flest forbrukerkooperativer og kornkooperativer, mens produsentkooperativer kommer på andre plass. Det er først i det siste at det er blitt satt i gang kredittkooperativer. Når kooperativene og statsforetaka blir samordna og vokser over lang tid, blir de ei enorm kraft i økonomien vår som gradvis får overhand og tar ledelsen over den private sektoren. Derfor må vi utvikle den statlige sektoren så mye som råd og utvikle den kooperative sektoren kraftig, samtidig som vi oppmuntrer den private sektoren.
Med støtte fra massene har vi sendt ut økonomiske oppbyggingsobligasjoner til en samla verdi av tre millioner yuan. Dette har vi gjort for å utvikle statsforetaka og hjelpe kooperativene. I dag kan vi bare løse spørsmålet om midler til å bygge opp økonomien om vi har denne tiltrua til massenes styrke.
Å øke inntektene ved å utvikle økonomien er et grunnprinsipp i finanspolitikken vår. Det har allerede brakt handfaste resultater i grenseområdet mellom Fujian, Zhejiang og Jiangxi, og det holder på å gjøre det i Sentralområdet også. Finans- og økonomiorganisasjonene våre har plikt til å følge dette prinsippet samvittighetsfullt. I denne sammenhengen må vi sørge for at statsbanken først og fremst gir ut pengesedler etter det som trengs for å utvikle økonomien, og bare i andre rekke etter reint finansielle behov.
Sparsomhet må være det veiledende prinsippet for utgiftene til regjeringa. Vi må gjøre det klart for alle regjeringsansatte at korrupsjon og sløseri er svært store forbrytelser. Vi har allerede fått noen resultater i kampanjene mot korrupsjon og sløseri, men vi må fortsette anstrengelsene. Rekneskapssystemet vårt må følge prinsippet om å spare hver slant til krigsinnsatsen, til revolusjonen og oppbygginga av økonomien. Vi må bruke statsinntektene på helt andre måter enn Kuomintang.
I ei tid da landet er kasta ut i økonomisk katastrofe, da hundrevis av millioner mennesker lir grusomt under sult og kulde, går folkeregjeringa i områdene våre iherdig løs på å bygge opp økonomien til beste for nasjonen og for å fremme den revolusjonære krigen, uten å la seg hindre av alle vanskene. Situasjonen er helt klar. Hvis vi ikke slår imperialismen og Kuomintang og tar fatt på planmessig, organisert oppbygging av økonomien, kan vi ikke redde folket i hele Kina fra ei ulykke ingen har opplevd maken til.
NOTER
1. Vanligvis gikk jordbruksproduksjonen ned i ett eller to år etter at det var blitt oppretta et rødt område. Dette skyldtes i hovedsak at eiendomsretten til jorda ennå ikke var fastsatt og at en ny økonomisk orden ennå ikke var skikkelig grunnfesta, da jorda blei omfordelt. Dette gjorde at bøndene ikke kunne konsentrere seg fullt og helt om produksjonen.
2. Bøndene i de røde områdene oppretta grupper for gjensidig hjelp og pløyingsiag for å organisere arbeidskrafta bedre, og dermed lette produksjonen. Systemet var bygd på enmannsdrift i jordbruket. Medlemmene gjorde like mye arbeid for hverandre etter prinsippet om frivillig deltaking og gjensidige fordeler. Om én ikke kunne gi en annen like mye hjelp som han fikk, betalte han mellomlegget. Gruppene hjalp ikke bare hverandre, de hjalp også familien til soldater i rødehæren og arbeidde for gamle folk som hadde mista slektningene sine, uten annen lønn enn mat så lenge arbeidet varte. Disse tiltaka for gjensidig hjelp var til stor hjelp i produksjonen, og blei gjennomført på en fornuftig måte. Derfor fikk de varm støtte fra massene.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.