Denne teksten er henta fra Marx-Engels-Lenin, Anarkisme og anarko-syndikalisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1976. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.
Det er neppe nødvendig å utbre seg om Den internasjonale arbeiderassosiasjons stilling for tiden. På den ene siden er den takket være de mektige hendingene i Paris, blitt sterkere og mer utbredt enn noen gang før, på den andre siden finner vi at nesten alle europeiske regjeringene har samlet seg mot den -Thiers og Gortsjakov, Bismarck og Beust, Victor Emanuel og paven,1 Spania og Belgia. Det er blitt satt i verk en allmenn pågang mot Internasjonalen; alle den gamle verdens makter, krigsrettene og sivildomstolene, politiet og avisene, godseiere fra tjukkeste landsbygda og bursjoaer kappes om å forfølge den, og det fins knapt et eneste lite sted på kontinentet der ikke alle midler nyttes for å kriminalisere dette fryktinngytende store brorskap av arbeidere.
Nettopp i dette øyeblikket med alminnelig og uunngåelig desorganisering forårsaket av kreftene i det gamle samfunn, da enhet og solidaritet er mer ufrakommelig enn noen gang, i selve dette øyeblikket har et ringe antall avdelinger – et antall som de selv innrømmer stadig synker – i Sveits valgt å kaste inn et stridens eple i form av et offentlig sirkulære blant medlemmene av Internasjonalen. Disse folkene – de kaller seg selv Jura-føderasjonen – er stort sett de samme som under ledelse av Bakunin kontinuerlig har undergravd enheten i den fransktalende delen av Sveits på tredje året nå, og som ved sin iherdige privatkorrespondanse med beslektede notabiliteter i diverse land har hemmet felles aksjon i Internasjonalen. Så lenge disse intrigene var begrenset til Sveits eller drevet i det stille, ønsket vi ikke å gi dem utstrakt publisitet, men dette sirkulæret tvinger oss til å synge ut.
Fordi Generalradet i år ikke har innkalt en Kongress, men en Konferanse vedtok Jura-føderasjonen på sin kongress i Sonvillier den 12. november et sirkulære som skulle sendes til alle avdelinger av Internasjonalen. Et stort antall av sirkulæret ble trykt og sendt i posten til alle himmelhjørner, der alle avdelinger ble oppfordret til å presse på for å få sammenkalt en kongress øyeblikkelig. Hvorfor vi måtte ha en konferanse istedenfor en kongress, er fullstendig klart, i hvert fall for oss i Tyskland og Østerrike. Hvis det hadde vært en kongress, ville våre representanter øyeblikkelig bli pågrepet og satt i kasjotten, og delegatene fra Spania, Italia og Frankrike likeså. Men en konferanse uten offentlige drøftinger, med bare komitémøter, kunne godt gå, for navnene på utsendingene ville ikke bli offentlig kjent. Den hadde den bakdelen at den ikke kunne avgjøre grunnleggende temaer eller foreta noen forandringer i de generelle vedtektene, ved at den ikke var vedtaksfør i det hele tatt og bare kunne sette gjennom administrative avgjørelser med sikte på å lette gjennomføringen av organisatoriske tiltak med utgangspunkt i de generelle vedtektene og kongress-resolusjoner. Men omstendighetene krevde heller ikke mer, det dreide seg bare om tiltak for å hanskes med den vanskelige situasjonen vi er oppe i, og en konferanse var tilstrekkelig til det formålet.
Men angrepene på konferansen og vedtakene der var bare et påskudd. Og sirkulæret nøyer seg da også med å nevne dem i forbifarten. Det antar derimot at ondet har langt dypere røtter. Det hevder at ifølge de generelle vedtektene og de opprinnelige kongressresolusjonene er Internasjonalen intet annet enn en «fri føderasjon av autonome» (uavhengige) «avdelinger», med det mål å frigjøre arbeiderne selv
«uten noen styrende autoritet, selv om den opprettes ved frivillig avtale».
Generalrådet er derfor intet annet enn «rett og slett et kontor for statistikk og korrespondanse». Men dette opprinnelige grunnlaget ble nokså fort forvrengt, først ved at Generalrådet fikk retten til å kooptere nye medlemmer, og enda verre ved resolusjonen på Basel-kongressen, som ga Generalrådet retten til å suspendere enkelt-avdelinger inntil neste kongress og å dømme midlertidig i kontroverser inntil kongressen hadde gjort vedtak i saken. Dette ga Generalrådet en farlig makt og gjorde den frie sammenslutningen av uavhengige avdelinger om til en hierarkisk og autoritær organisasjon av «disiplinerte avdelinger», slik at
«avdelingene er helt underlagt kontroll av Generalrådet, som vilkårlig enten kan nekte å oppta dem eller suspendere deres virksomhet».
For våre tyske lesere, som bare altfor vel kjenner verdien av en organisasjon som er i stand til å forsvare seg, vil dette låte svært besynderlig. Og det er helt naturlig, for her i dette stykke utfolder Bakunins teorier seg i deres fulle prakt, og de har ennå ikke trengt inn i Tyskland. En arbeidernes sammenslutning som har skrevet på sin fane mottoet Kamp for arbeiderklassens frigjøring, skal ledes – ikke av en eksekutivkomité -men av et statistikk- og korrespondansekontor! Men for Bakunin og hans følgesvenner er kampen for å frigjøre arbeiderklassen bare et påskudd; deres virkelige mål er et helt annet.
«Framtidens samfunn vil ikke bli annet enn den allmenne form for organisering som Internasjonalen har vedtatt. Vi må derfor sørge for at denne organisasjonen ligger så nær som mulig opp til vårt ideal…. Internasjonalen, kjernen i fremtidens menneskesamfunn, bør alt nå være det sanne bilde av våre prinsipper som frihet og føderalisme, og bor bannlyse alle prinsipper sorn tenderer i retning av autoritet og diktatur.»
Vi tyskere har pådratt oss et dårlig rykte for vår mystisisme, men vi har aldri nådd slike dybder av mystisisme. Internasjonalen skal være prototypen på et fremtidig samfunn hvor det ikke vil forekomme noen eksekusjoner à la Versailles, ingen krigsretter, ingen stående hærer, ingen kontroll med privat korrespondanse, og ingen Brunswick straffedomstol! Akkurat nå, da vi er tvunget til å forsvare oss med alle midler vi har, får proletariatet høre at det ikke må organisere seg i samsvar med kravene i den kampen det står oppe i daglig og hver time, men i sasmvar med vage forestillinger om et fremtidig samfunn slik det står fram for noen drømmere. La oss prøve å forestille oss hvordan vår tyske organisasjon ville se ut etter dette mønsteret. Istedenfor å bekjempe regjeringen og borgerskapet, ville den meditere over hvorvidt hver paragraf i våre allmenne vedtekter og hver resolusjon som blir vedtatt av Kongressen ga et sant bilde av fremtidens samfunn. I stedet for vår eksekutivkomite skal vi ha et kontor for statistikk og korrespondanse, og det skal bale så godt det kan med de uavhengige avdelingene, som skal være så uavhengige at de ikke kan finne seg i noen styrende autoritet, selv en som var etablert ved deres egen frie avgjørelse, for da ville de krenke sin første plikt -som er å være en sann modell for fremtidens samfunn. Samordning av kreftene og felles aksjon nevnes ikke lenger. Hvis det skjer i hver enkelt avdeling at mindretallet underordner seg flertallet, da begår det en forbrytelse mot prinsippene for frihet og aksepterer et prinsipp som fører til maktfullkommenhet og diktatur! Dersom Stieber og alle hans tilhengere, dersom hele det sorte kabinett, dersom alle prøyssiske offiserer ble beordret til å slutte seg til den sosialdemokratiske organisasjonen for a bryte den ned, da må komiteen, eller rettere det statiske korrespondansebyrået, ikke på noe vilkår holde dem utenfor, for det ville være likeverdig med å opprette en hierarkisk og autoritær organisasjon! Og framfor alt bør det ikke forekomme noen disiplinerte avdelinger! Altså faktisk – ingen partidisiplin, ingen sentralisering av kreftene ved et bestemt punkt, ingen kampvåpen! For hva ville da skje med modellen for fremtidens samfunn? Kort sagt – hvor ville denne nye organisasjonen føre oss hen? Til den unnfallende, servile sammenslutningen av de første Kristne, disse slavene som tok imot ethvert slag med takk og hvis spyttslikkeri etter 300 år faktisk ga dem seier for deres religion – en revolusjonsmetode som proletariatet sannelig ikke vil etterlikne! Likesom de tidlige kristne, som tok himmelen, slik de forestilte seg den, som modell for sin organisasjon, slik skal vi ta Bakunins framtidssamfunns-himmel til mønster, og skal be og håpe istedenfor å kjempe. Og de folkene som preker dette våset foregir å være de ene sanne revolusjonære!
Så vidt det gjelder Internasjonalen, er alt dette ennå langt unna. Inntil Kongressen gjør nye vedtak, er det Generalrådets plikt å sette Basel-resolusjonene ut i livet, og den vil gjøre sin plikt. Likesom den ikke nølte med å sette Tolain- og Durand-folkene utenfor, vil den sørge for at Stieber & Co. ikke slipper inn i Internasjonalen, selv om herr Bakunin vil se på dette som diktatorisk.
Men hvordan ble disse forkastelige Basel-resolusjonene til? Meget enkelt. De belgiske delegatene foreslo dem, og ingen støttet dem mer glødende enn Bakunin og hans venner, særlig Schwitzguébel og Guillaume, som undertegnet sirkulæret vi taler om! Men sakene sto dengang naturligvis helt annerledes. Disse herrene regnet dengang med å sikre seg flertallet, og at Generalrådet ville bli dominert av dem. Dengang ønsket de å gjøre Generalrådet så sterkt som mulig. Og nå nå er saken en helt annen. Nå er rognebærene sure og henger høyt, og Rådet skal reduseres til et statistisk korrespondansebyrå, slik at Bakunins kyske framtidssamfunn skal slippe å rødme.
Disse folkene, profesjonelle sekterister, som med alle sine mystiske tidlig-kristne doktriner utgjør et ubetydelig mindretall i Internasjonalen, har nå den frekkhet å bebreide Generalrådet og dets medlemmer for at de ønsker
«3 gjøre sitt særprogram, sine personlige dogmer til de framherskende i Internasjonalen; de betrakter sine private ideer som den offisielle teori, som alene skal ha retten til full anerkjennelse i Assosiasjonen»
Dette er minsanten dristig tale. Enhver som har hatt høve til å følge Internasjonalens indre historie vet at i bortimot tre år nå har disse folkene i det vesentlige vært opptatt av å påtvinge Assosiasjonen sin sekteriske doktrine som dens allmenne program, og når dette ikke har lykkes, søker de fordekt å fremstille Bakunins fraser som Internasjonalens allmenne program. Likevel nøyde Generalrådet seg med å protestere mot denne insinuasjonen, men har ikke hittil bestridt deres rett til å tilhøre Internasjonalen eller til fritt å propagere sin sekteriske humbug i og for seg. Hvordan Generalrådet vil se på deres siste sirkulære står ennå igjen.
Disse folkene har selv på glimrende vis demonstrert hva de har oppnådd med sin nye organisasjon. Overalt der Internasjonalen ikke er blitt møtt med voldsom motstand fra reaksjonære regjeringer, har den gjort enorme framsteg i tiden etter Paris-kommunen. Og hva ser vi. på den andre siden, i det sveitsiske Jura, hvor det har stått disse herrene fritt å drive etter eget forgodtbefinnende i de siste atten månedene? Deres egen beretning til Sonvillier-kongressen (trykt i Geneve-avisen «La Revolution Sociale» den 23. november), forteller:
«Disse fryktelige hendingene måtte nødvendigvis øve en dels demoraliserende og dels gagnlig innflytelse i våre avdelinger…. Da vil den gigantiske kampen som proletariatet må fore mot borgerskapet begynne, og det får folk til å tenke…. noen trekker seg ut av det (s’en vont) og dekker over sin feighet, andre slutter seg tettere sammen enn noen gang før til støtte for Internasjonalens fornyende prinsipp. Dette er for tiden det dominerende faktum i Internasjonalens indre historie generelt og særlig for vår føderasjon.»
Det som er nytt her er påstanden om at dette skjedde innenfor Internasjonalen som helhet, der det stikk motsatte var tilfelle. Det er riktig at det var dette som skjedde i Jura-føderasjonen. Ifølge disse herrenes eget utsagn har Moutier-avdelingen kommet seg best gjennom, men har ikke vunnet noe.
«Enda det ikke ble opprettet noen nye avdelinger, må vi håpe på osv…. Og denne avdelingen var tross alt «i en særlig gunstig stilling takket være befolkningens utmerkede holdning»…. «Grange-avdelingen har skmrumpet inn til en en liten kjerne av arbeidere.»
To avdelinger i Biel har aldri svart på Komiteens brev, og det samme gjelder avdelingene i Neuchâtel og èn i Locle; den tredje avdelingen i Biel er
«for tiden død»…. «enda det fremdeles er et lite håp om at Internasjonalen i Biel vil livne til.»
Saint-Blaise-avdelingen er død; avdelingen i Val de Ruz utslettet, ingen vet hvordan; etter en forlenget kval oppløstes sentral-avdelingen i Locle, men har greid å reise seg igjen, åpenbart med henblikk på valgene til Kongressen; avdelingen i La-Chaux-de-Fonds er i en kritisk stilling; urmakernes avdeling i Courtelary omdannes nå til en bransjesammenslutning og antar vedtektene for de sveitsiske urmakerne – altså vedtektene til en organisasjon som ikke er en del av Internasjonalen; sentralavdelingen i Courtelary har suspendert sin virksomhet fordi medlemmene har dannet separate avdelinger i Saint-Imier og Sonvillier (noe som ikke har hindret denne sentralseksjonen i å sende to delegater til Kongressen i tillegg til delegatene fra Saint-Imier og Sonvillier); etter en fremragende karriere måtte Catébrat-avdelingen oppløse seg selv på grunn av intriger fra det lokale bursjoasiet, og det samme skjedde med Corgémont-avdelingen; og endelig i Genéve er fremdeles en avdeling i live.
Dette er det som er blitt gjort på atten måneder av representanter for en fri føderasjon av uavhengige avdelinger under ledelse av et byrå for statistikk og korrespondanse, og det som er skjedd med en blomstrende, om enn ikke omfattende og tallrik Føderasjon. Og det i et land hvor de har hatt fullstendig handlefrihet, og på en tid da Internasjonalen hadde gjort gigantiske framsteg over alt ellers. Og i samme øyeblikk som de selv maler dette bildet av sin egen usle fiasko, dette uttrykket for den ytterste hjelpesløshet og oppløsning, krever de at vi skal vende Internasjonalen bore fra den kursen den har fulgt hittil, en kurs som har gjort den til det den er nå -, og lede den inn på en vei som har brakt Jura-føderasjonen fra en tilstand av relativ blomstring til fullstendig oppløsning.
Skrevet ca. 3. januar 1872
Offentliggjort første gang i «Der Volksstaat» nr. 3,
10. januar 1872
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.