Denne teksten er henta fra Marx-Engels-Lenin, Anarkisme og anarko-syndikalisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1976. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.
I Italia
Av Friedrich Engels.
Den sosialistiske bevegelsen i Italia har endelig fått fast grunn under føttene, og en hurtig og framgangsrik utvikling kan ventes der. Men for å sette leseren i stand til fullt ut å forstå de forandringene som har funnet sted der, må vi gå tilbake til historien om opprinnelsen til den italienske sosialismen.
Opphavet til den italienske bevegelsen kan spores tilbake til bakunistiske innflytelser. Mens det rådde et lidenskapelig, men ytterst forvirret klassehat blant massene av arbeidere mot deres utbyttere, grep en gruppe unge advokater, leger, skribenter, funksjonærer osv., under kommando av Bakunin selv, ledelsen i alle byene hvor de revolusjonære arbeiderne var aktive. Alle var de om enn med forskjellig grad av innvielse, medlemmer av den hemmelige bakunistiske Alliansen, som satte seg som mal å tiltvinge seg ledelsen av den europeiske arbeiderbevegelsen som helhet, og således gjøre det mulig for den bakunistiske sekten på krokveier og ved knep å vinne kontroll over den framtidige sosiale revolusjon. En detaljert beretning om dette kan en finne i brosjyren «Ein Complott gegen die Internationale» (utgitt av Bracke i Brunswick).
Dette virket bra nok så lenge arbeiderbevegelsen ennå var i ferd med å utforme seg. Bakunins ekstravagante revolusjonære fraser framkalte den ønskede applaus overalt; tilmed elementer med opphav i tidligere revolusjonære bevegelser ble feid med i denne strømmen, og Italia ble, sammen med Spania, ifølge Bakunins uttalelse «det mest revolusjonære landet i Europa». Revolusjonært i betydningen mye skrik og lite ull. Mens den engelske arbeiderbevegelsen etterfulgt av den franske og endelig den tyske ble sterke og mektige fordi deres kamp i sin grunn ble ført som politisk kamp, ble i Italia all politisk virksomhet forkastet fordi det innebar anerkjennelse av «Staten», og «Staten» var innbegrepet av alt ondt. Derav forbudet mot å danne et politisk parti, bannlysing av kampen for vernetiltak mot utbyttingen, dvs. normalarbeidsdag, begrensning av kvinne- og barnearbeid; og framfor alt bannlysing av deltaking i valg. På den andre siden kommandobudet om å agitere, organisere og konspirere for den kommende revolusjon, som – når den kommer dettende ned fra himmelen – skal gjennomføres utelukkende ved de arbeidende massenes initiativ (hemmelig ledet av Alliansen) uten noen provisorisk regjering og helt uten enhver stat eller statsliknende institusjoner, for de skal tilintetgjøres – «Men spør meg ikke hvordan!»
Som vi alt har sagt, virket dette svært effektivt så lenge bevegelsen var i sin barndom. Det store flertallet italienske byer ligger stort sett utenom det internasjonale trafikksambandet, de kjenner det bare som turisttrafikk. Disse byene forsyner de lokale bøndene med håndverksprodukter og letter salget av landbruksprodukter innenfor et større område; dessuten bor jordeieraristokratiet i disse byene og bruker sine inntekter der, og endelig har vi strømmen av turister som legger igjen penger der. De proletariske lagene i disse byene er ikke særlig tallrike, og enda mindre fremskredne, og dertil kommer at de har en sterk iblanding av folk uten regelmessig eller fast arbeid, noe som begunstiges av turisttrafikken og det milde klimaet. Disse byene var de første stedene hvor ultrarevolusjonære fraser, som stilltiende innbefattet dolk og gift, falt i fruktbar jord. Men det fins også industribyer i Italia, særlig i nord, og så snart bevegelsen fikk fotfeste blant de ekte proletarmassene i disse byene, dugde ikke dette tåkepratet lenger, og heller ikke kunne disse arbeiderne gå med på at frustrerte unge bursjoaer – som hadde kastet seg over sosialismen fordi «deres karriere hadde kjørt seg fast» (Bakunins ord) – handlet som deres formyndere særlig lenge.
Og nøyaktig slik gikk det også. De norditalienske arbeidernes harme vokste stadig på grunn av forbudet mot all politisk virksomhet, dvs. mot all virkelig handling som gikk videre enn tomt prat og konspiratorisk humbug. Valgseirene i Tyskland i 1874 og følgene av dem som førte til samling av de tyske sosialistene, ble lagt merke til også i Italia. De elementene som kom fra den gamle republikanske beveglesen og bare motvillig hadde bøyd seg for det «anarkistiske» skrålet, tok stadig mer til å understreke nødvendigheten av politisk kamp og gi uttrykk for den voksende opposisjonen i «La Plebe». Denne ukeavisen, som var republikansk det første året den kom ut, sluttet seg snart til den sosialistiske bevegelsen og holdt seg sil lenge som mulig unna all «anarkisk» fraksjonspolitikk. Og endelig da arbeidermassene i Nord-ltalia vokste fra sine geskjeftige ledere og skapte en virkelig bevegelse i stedet for den fantastiske, fant de i «La Plebe» et organ som var villig og rede til nå og da å offentliggjøre kjetterske antydninger om nødvendigheten av å føre politisk kamp.
Hadde Bakunin vært i live, ville han ha bekjempet dette kjetteriet på vanlig vis. Han ville beskyldt folkene som var tilknyttet «La Plebe» for autoritarisme, despotiske tendenser, personlig ærgjerrighet osv., han ville komme med diverse smålige personlige klagemål mot dem og sørget for at dette ble stadig gjentatt i alle Alliansens organer i Sveits, Italia og Spania. Først etterpå ville han ha vist til at alle disse forbrytelsene rett og slett var en uunngåelig følge av den opprinnelige dødssynd – kjetteriet med å anerkjenne politisk virksomhet, for politisk virksomhet innebar anerkjennelse av staten, og siden staten var legemliggjøringen av autoritarisme, av herredømme, fulgte av det at enhver som forsvarte politisk virksomhet, logisk måtte gå inn for politisk herredømme for seg selv, og derfor være en fiende av arbeiderklassen – lynsj ham! Bakunin nyttet denne metoden – som han hadde lånt fra avdøde Maximilien Robespierre – med stor dyktighet, men anvendte den altfor ofte og altfor monotont. Dette var likevel den eneste metoden som lovte i det minste midlertidig framgang.
Men Bakunin døde. og den hemmelige verdensregjering kom i hendene på hr. James Guillaume i Neuchâtel i Sveits. Den slu verdensmann ble avløst av en snerpet pedant som la de sveitsiske kalvinistenes fanatisme inn i den anarkistiske doktrinen. Den sanne tro måtte hevdes for enhver pris, og den sneversynte skolemesteren i Neuchâtel skulle på alle måter anerkjennes som Paven for denne sanne tro. «Bulletin de la Federation Jurassienne» – føderasjonen hadde et medlemstall på maksimum 200. mot 5000 i Den sveitsiske arbeiderassosiasjon ble utpekt til offisiell avis for sekten og begynte bryskt å skjelle ut de som var blitt rokket i sin tro. Men arbeiderne i Lombardia som hadde dannet Den nord italienske føderasjon, var ikke lenger villig til å finne seg i disse formaningene. Da den jurassiske «Bulletin» siste høst tilmed formastet seg til å beordre «La Plebe» til å kvitte seg med sin Paris-korrespondent, som hadde pådratt seg herr Guillaumes mishag, ble det slutt på vennskapet. «Bulletin» fortsatte å beskylde «La Plebe» og norditalienerne for kjetteri, men disse visste nå hva var hva, de visste at forkynnelse av anarki og autonomi tjente til å dekke over et fåtall komplottmakeres krav på å diktere sine ordrer til hele arbeiderbevegelsen.
«En ytring på fire korte og svært beherskede linjer har irritert den jurassiske «Bulletin» sterkt, og den prøver å framstille det som om vi ble rasende for det, mens vi bare moret oss. En måtte faktisk være svært barnslig for å svelge det agn som henges ut av folk som – syke av misunnelse, banker på alle dører og bruker nedrakking for å få lirket fram ondsinnete ytringer mot oss og våre venner. Den hånd som lenge har sådd splid og strid er altfor velkjent for enhver til at de vil la seg bedra av dens jesuittiske (loyolittiske) renkespill.» («La Plebe», 21. januar 1877.)
Og i nummeret for 26. februar kalles de samme folkene «en håndfull sneversynt anarkistiske og hvilken uhyrlig motsigelse! – samtidig diktatoriske sjeler». Dette er det beste bevis på at disse herrenes åndelig habitus er blitt forstått fullt ut i Milano, og at de ikke kan stelle til mer ugagn der.
De avgjørende støytene kom i og med de tyske valgene den 10. januar og de forandringene de førte til i den belgiske bevegelsen, dvs. at man oppga den gamle politikken med politisk avståen og i stedet tok til å agitere for alminnelig stemmerett og arbedervernlovgivning. Den nord-italienske føderasjon holdt kongress i Milano den 17. og 18. februar. Kongressen vedtok resolusjoner hvor en avsto fra all unødig og uverdig fiendskap mot bakunistgruppene i den italienske avdelingen av Internasjonalen. De ga også uttrykk for at de var villige til å sende delegater til den kongressen som skal møte i Brussel og som vil søke å forene de ymse fraksjonene av den europeiske arbeiderbevegelsen. Men samtidig formulerer de meget klart tre punkter som har avgjørende betydning for den italienske bevegelsen, nemlig:
1. at alle tilgjengelige midler – derfor også politiske midler – må nyttes for å fremme bevegelsen;
2. at de sosialistiske arbeiderne må danne et sosialistisk parti, som skal være uavhengig av alle andre politiske eller religiøse partier;
3. at Den nord italienske føderasjon betrakter seg som medlem av denne store assosiasjon, uten skade for Føderasjonens autonomi og på grunnlag av Internasjonalens opprinnelige vedtekter, og dessuten uavhengig av alle andre den har forbindelse med I Italia, men som likevel vil fortsette å motta bevis på dens solidaritet.
Og så altså – politisk kamp, organisering av et politisk parti og atskillelse fra anarkistene. Disse resolusjonene viser at Den norditalienske føderasjon har brutt definitivt med den bakunistiske sekten og stilt seg på den store europeiske arbeiderbevegelsens felles grunn. Og siden den omfatter de industrielt fremskredne distriktene i Italia, Lombardia, Piedmont og Venezia, må den nødvendigvis få framgang. Stilt overfor de rasjonelle agitasjonsmetodene som erfaringen i alle land har vist er effektive, vil de bakunistiske kvaksalvernes klikkevesen raskt vise sin maktesløshet, og også i sør vil det italienske proletariatet kaste av det åket som er påtvunget av folk hvis kall til å lede arbeiderbevegelsen skriver seg fra det faktum at de er forkomne bursjoaer.
Skrevet mellom 6. og 14. mars 1877
Trykt i «Vorwärts» nr. 32 16. mars 1877
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.