Engels til Paul Ernst i Berlin (Utkast)

Denne teksten er hentet fra Friedrich Engels – Filosofiske Skrifter utgitt av Pax forlag i 1974. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.

Engels til Paul Ernst i Berlin (Utkast)

London 5. juni 1890

Høyst ærede herre,

Jeg kan dessverre ikke oppfylle Deres ønske og skrive et brev til Dem sont De kan benytte mot herr Bahr. Det ville inn­blande meg i en offentlig polemikk med denne, og for å kunne gjøre det måtte jeg bokstavelig talt ha stjålet av min tid. Det som jeg skriver til Dem er derfor bare til Deres private informasjon.

For det første er det som De kaller den nordiske kvinnebeve­gelse meg totalt ubekjent, jeg kjenner bare noen Ibsenske drama og vet absolutt ikke om og i hvilken grad Ibsen kan gjøres ansvarlig for det mer eller mindre hysteriske akademiske nattarbeid til borgerlige og spissborgerlige streberinner.

Det området som man har vennet seg til å betegne med nav­net kvinnespørsmålet er også så omfattende at det ikke er mu­lig innenfor rammen av et brev å si noe utfyllende eller på noe vis tilfredsstillende om dette. Bare så mye er sikkert, at Marx aldri kan ha «stelt seg» slik som Bahr påstår. Så gal var han ikke.

Hva angår Deres forsøk på å behandle saken materialistisk, så må jeg framfor alt si at den materialistiske metode slår om i sin motsetning når den ikke blir behandlet som en ledetråd ved det historiske studium, men som en ferdig sjablong som man skjærer de historiske fakta til etter. Og når herr Bahr mener å ha knepet dem på denne avveien, så syns det for meg at han har en liten skygge av rett i det.

De sammenfatter hele Norge og alt som skjer der under kategorien spissborgerskap, og så tillegger De uten å tenke Dem om dette norske spissborgerskap Deres oppfatning av det tyske spissborgerskap. Det er imidlertid to fakta som stiller seg hind­rende i veien for det.

For det første, da seieren over Napoleon i hele Europa viste seg å være reaksjonens seier over revolusjonen og det bare var i dens franske fedreland at revolusjonen fremdeles innga så mye skrekk at den avtvang den tilbakevendende legitimitet en borgerlig/liberal forfatning, så fant Norge øyeblikket inne til å ero­bre seg en forfatning som var langt mer demokratisk enn noen samtidig i Europa.

Og for det andre har Norge i de siste tjue år opplevd et litterært oppsving, som ikke noe land i samtiden utenom Russ­land kan oppvise. Spissborgere eller ikke, folkene der yter langt mer enn de andre og setter også sitt stempel på andre litteraturer, ikke minst på den tyske.

Disse fakta gjør det i mine øyne nødvendig til en viss grad å undersøke det norske spissborgerskaps særegenheter.

Og da vil De sannsynligvis finne at en meget vesentlig for­skjell trer fram i dagen. I Tyskland er spissborgerskapet frukten av en mislykket revolusjon, en avbrutt, tilbaketrengt utvikling, og det har fått sin eiendommelige, abnormt utviklede karakter av feighet, bornerthet, hjelpeløshet og udugelighet til å ta noe initiativ gjennom tredveårskrigen og den tid som fulgte – hvor nettopp nesten alle andre store folk raskt svang seg opp. Denne karakter har det beholdt, også da den historiske beve­gelse igjen grep fatt i Tyskland. Den var sterk nok til også i større eller mindre grad å prege alle de andre tyske samfunns­klassene som almen tysk type, til endelig vår arbeiderklasse brøt gjennom disse trange skrankene. Det er nettopp gjennom det at de tyske arbeidere fullstendig har rystet av seg denne spissborgerlige tyske bornerthet at den i størst grad er «fedrelandsløs».

Det tyske spissborgerskap er altså ingen normal historisk fase, det er en karikatur satt på spissen, et stykke degenerasjon, ak­kurat som den polske jøde er en karikatur av jøden. Den engel­ske, franske osv. småborger står ikke på noen måte på samme nivå som den tyske.

I Norge derimot har små bønder og småborgerskap, med en liten innblanding av mellomborgerskap – slik som det var for eks. i England og Frankrike i det 17. århundre – i flere år­hundrer vært samfunnets normaltilstand. Her er det ikke snakk om voldsomme tilbakefall i foreldete forhold gjennom en mis­lykket stor bevegelse og en trettiårskrig. Landet har blitt tilbakeliggende p.g.a. isolering og naturbetingelser, men dets til­stand passet fullstendig til produksjonsbetingelsene og var der­for normal. Først i det helt siste er det kommet litt storin­dustri sporadisk inn i landet, men der er ikke noe rom for den sterkeste brekkstang når det gjelder kapitalkonsentrasjon: børsen. Og nettopp den veldige utbredelsen av handelsskipsfarten virker konserverende. For mens dampen alle andre steder for­trenger seilskipsfarten, så utvider Norge sin seilskipsflåte enormt og har, om ikke den største så sikkert den nest største seilskipsflåten i verden. Denne eies for det meste av små og middels store redere, som i England omkring 1720. Dermed ei­det blitt bevegelse i den gamle stivnede eksistens, og denne bevegelse kommer også til uttrykk i det litterære oppsving.

Den norske bonde var aldri livegen, og det gir hele utviklin­gen, slik som i Kastillia, en helt annen bakgrunn. Den norske småborger er sønn av den frie bonde, under disse forhold er han en mann, i forhold til den forkomne tyske spissborger. Og så står også den kvinnelige norske småborger himmelhøyt over hennes tyske spissborgersøster. Og hva nå enn feilene ved f.eks. de Ibsenske dramaer måtte være: Det er riktig at de viser oss en små- og mellomborgerlig verden, men denne er himmelvidt forskjellige fra den tyske. Det er en verden hvor folk enda har karakter og initiativ og handler selvstendig, men besynderlig iflg. utenlandske begreper. Slikt foretrekker jeg å lære å kjenne grundig før jeg feller noen dom.

Forøvrig å komme tilbake til den omtalte stakkar, nemlig herr Bahr, så undrer det meg at folk i Tyskland tar hverandre så forferdelig høytidelig. Vits og humor synes mer enn noen gang å være forbudt og kjedsommelighet synes å være borger­plikt. Ellers ville De sikkert ha besiktiget noe nærmere herr Bahrs «kvinne», som alt «historisk tilblitt» er trukket fra. Hennes hud må være blitt til historisk, fordi den må enten være hvit eller svart, gul, brun eller rød – altså en menneske­lig hud kan hun ikke ha. Hennes hår må være blitt til histo­risk, om det er kruset eller ullaktig, løst eller stramt, svart, rødt eller blondt. Altså menneskelig hår er forbudt for henne. Hva blir da igjen når De har tatt bort den historisk tilblitte med hud og hår og «kvinnen selv trådte fram», hva viser seg? Gan­ske enkelt hunnapen, anthropopitheca, og denne kan herr Bahr ta med seg i sengen «rent håndgripelig og gjennomskubar», sammen med hennes «naturlige drifter».