1

Omriss til en kritikk av nasjonaløkonomien


Denne teksten er hentet fra Karl Marx, Friedrich Engels : økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker utgitt av Falken Forlag i 1991. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.


Omriss til en kritikk av nasjonaløkonomien

Av Friedrich Engels.

Nasjonaløkonomien oppstod som en naturlig følge av at handelen ble utvidet, og med den kom et utviklet system av tillatt bedrageri, en komplett berikelsesvitenskap. i stedet for den enkle, uvitenskapelige sjakring.

Denne nasjonaløkonomien eller berikelsesvitenskapen som oppstod ut fra kjøpmennenes gjensidige misunnelse og griskhet, bærer den motbydeligste egoismes merke på sin panne. Man levde ennå i den naive oppfatningen av at gull og sølv er rikdom og hadde følgelig ikke noe mer presse­rende å gjøre enn å forby utførsel av de «edle» metallene overalt. Nasjonenestod mot hverandre som gjerrigknarker som alle slo begge armene om hver sin dyre pengesekk og så på sine naboer med misunnelse og mistanke. Alle midler ble talt i bruk for å lokke så mye kontante penger som mu­lig ut av de folk som man stod i handelsforbindelse med. og beholde del lykkelig innbrakte pent innenfor tollgrensene.

Dersom delte prinsippet var blitt gjennomført konsek­vent. ville det ha tatt livet av handelen. Man begynte følge­lig å overskride dette første trinnet; man innså at den kapi­talen som ligger på kistebunnen er død. mens den stadig formerer seg når den er i omløp. Man bie følgelig mer menneskevennlig, man sendte sine dukater ut som en lok

kefugl for at de skulle føre andre med seg tilbake, og for­stod at det ikke skader noe om man betaler A for mye for hans vare så lenge man kan kvitte seg med den for en høye­re pris hos B.

Merkantilsystemet bygde på dette grunnlaget. Han­delens griske karakter ble allerede noe skjult; nasjonene kom noe nærmere hverandre, de inngikk handels- og vennskapsavtaler, de gjorde forretninger med hverandre og de opptrådte med all mulig kjærlighet og velvilje over­for hverandre for å oppnå større gevinst. Men i bunn og grunn var det likevel det gamle pengebegjæret og den gamle egoismen, og det brøt fra tid til annen ut i kriger som alle i denne perioden bygde på handelsmisunnelse. I disse krigene viste det seg også at handelen, på samme måte som ran. bygger på knyttnevens rett; man hadde slett ikke noen dårlig samvittighet for å presse fram med list og vold slike avtaler som man mente var de guns­tigste.

Hovedpunktet i hele merkantilsystemet er teorien om handelsbalansen. Siden man fortsatt holdt fast på den læresetning at gull og sølv er rikdom, regnet man bare de forretningene som til slutt brakte kontante penger inn i landet, som fordelaktige. For å finne ut av dette, sam­menliknet man utførselen og innførselen. Dersom man hadde utført mer enn man hadde innført, trodde man at forskjellen var kommet inn i landet i kontante penger og regnet seg som rikere på grunn av denne differansen. Økonomens kunst bestod følgelig i å sørge for at ekspor­ten ved slutten av hvert år ga en gunstig balanse i forhold til importen; og for denne latterlige illusjonens skyld er tusenvis av mennesker blitt slaktet ned! Også handelen har halt sine korstog og sin inkvisisjon.

Det attende århundret, revolusjonens århundre, re­volusjonerte også økonomien; men slik som alle revolu­sjonene i delte århundret var ensidige og ble hengende fast i motsetningen, slik som den abstrakte spiritualismen ble møtt med den abstrakte materialismen, monar­kiet med republikken, og den guddommelige rett med den sosiale kontrakt, kom heller ikke den økonomiske revolusjonen ut over motsetningen. Forutsetningene for­ble overall de samme: materialismen angrep ikke den kristne menneskeforakten og fornedrelsen av mennesket, men satte bare menneskets natur som noe absolutt opp mot den kristne gud: politikken tenkte ikke på å prøve forutsetningene for staten i og for seg: det falt ikke øko­nomien inn å spørre etter privateiendommens berettigelse. Derfor var den nye økonomien bare et halvt skritt fram­over: den var nødt til å forråde og fornekte sine egne forutsetninger og ta sofistikk og hykleri til hjelp for å skjule de motsigelsene som den viklet seg inn i for å kom­me fram til de slutningene som den ble drevet til ikke gjen­nom sine forutsetninger, men gjennom århundrets hu­mane ånd. Slik fikk økonomien en menneskevennlig ka­rakter; den vant produsentenes gunst og vendte seg til forbrukerne; den ga skinn av å føle en hellig avsky for merkantilsystemets blodige redsler og utropte handelen til et vennskaps- og enhetsbånd mellom så vel nasjoner som enkeltpersoner. Alt var bare fryd og gammen — men forutsetningene gjorde seg snart gjeldende igjen og frambrakte—i motsetning til denne hyklerske skinnhel­lige filantropien befolkningsteorien til Malthus, det råeste og mest barbariske system som noensinne hadde funnes, et fortvilelsens system som slo alle vakre talemå­ter om menncskckjærlighet og verdensborgerskap til marken; de frambrakte og bygde opp fabrikksystemet og del moderne slaveriet, som ikke står noe tilbake for det gamle i umenneskelighet og grusomhet. Den nye økono­mien. del systemet for handelsfrihet som bygger på Adam Smiths Wealth of Nations viser seg å være det samme hykleriet, den samme inkonsekvens og usedelig­het, som den frie menneskelighet nå møter på alle omra­der.

Men var da ikke Smiths system noe framskritt? Jo visst var det det, og dertil el nødvendig framskritt. Det var nødvendig at merkantilsystemet med dets monopoler og hindringer for samkvemmet ble styrtet, slik at privat­eiendommens sanne følger kunne tre fram i lyset; det var nødvendig at alle disse smålige lokale og nasjonale hensyn trådte tilbake for at vår tids kamp kunne bli en allmenn, menneskelig kamp; det var nødvendig at teo­rien om privateiendommen forlot sin rent empiriske og bare objektivt undersøkende vei og fikk en vitenskapelig karakter, som også gjorde den ansvarlig for konsekven­sene og derigjennom overførte saken til et allment men­neskelig felt; at den usedeligheten som den gamle økono­mien inneholdt, ble hevet opp på den høyeste tinde gjen­nom forsøket på a fornekte den og gjennom det hykleriet som ble ført inn som en nødvendig konsekvens av dette forsøket. Alt dette lå i sakens natur. Vi anerkjenner gjer­ne at det var først gjennom innføringen og gjennomfø­ringen av handelsfriheten at vi ble i stand til å gå ut over privateiendommens økonomi, men samtidig må vi også ha rett til å framstille denne handelsfriheten i hele dens teoretiske og praktiske innholdsløshet.

Vår dom må bli så mye hardere jo mer de økonomene som vi må ta for oss faller inn i vår tid. For mens det på

Smiths og Malthus’ tid bare var enkelte bruddstykker som forelå ferdig, har de nyere økonomene hele syste­met fiks ferdig foran seg; alle slutninger var trukket, motsetningene trådte tydelig nok fram i lyset, og likevel kom de ikke fram til en prøving av premissene, og likevel påtok de seg fortsatt ansvaret for hele systemet. Jo mer økonomene nærmer seg nåtiden, jo mer fjerner de seg fra ærligheten. Men hvert framskritt i tiden øker nødvendig­vis sofisteriet for å holde økonomien på høyde med ti­den. Derfor er f.eks. Ricardo mer skyldig enn Adam Smith, og McCulloch og Mill mer skyldige enn Ricardo.

Den nye økonomien kan ikke engang bedømme merkantilsystemet riktig, fordi den selv er ensidig og ennå er beheftet med dette systemets forutsetninger. Først et standpunkt som hever seg over begge systemenes motset­ning, som kritiserer begges felles forutsetninger og går ut fra et rent menneskelig, allment grunnlag, vil kunne sette dem begge på deres rette plass. Det vil vise seg at de som forsvarer handelsfriheten er dårligere monopolister enn de gamle merkantilistene selv. Det vil vise seg at det bak de nyere økonomenes skinnhellige menneskelighet står et barbari som de gamle ikke kjente; at de gamle økonome­nes begrepsforvirring ennå er enkelt og konsekvent i for­hold til deres angriperes dobbelttungede logikk, og at ingen av de to partiene kan bebreide den andre for noe som ikke faller tilbake på det selv. — Derfor kan den nyere liberale økonomien heller ikke forstå gjenreisingen av merkantilsystemet til List, mens saken er temmelig en­kel for oss. Den liberale økonomiens inkonsekvens og dobbeltsidighet må nødvendigvis oppløse seg igjen i dens grunnbestanddeler. På samme måte som teologien enten må vende tilbake til den blinde tro eller gå videre framover til den frie filosofi, må handelsfriheten på den ene si­den føre til at monopolet blir gjeninnført og på den andre siden til at privateiendommen blir opphevet.

Det eneste positive framskrittet som den liberale øko­nomien har gjort, er at den har utviklet lovene for privateiendommen. I hvert fall finnes de i den, selv om de en­nå ikke er utviklet til siste konsekvens osv. ikke er klart uttalt. Det følger av dette at de som forsvarer handelsfrihe­ten, har retten på sin side på alle punkter hvor det er snakk om å avgjøre hva som er den raskeste måten å bli rik på, altså i alle rent økonomiske kontroverser. Vel å merke — i kontroverser med monopolistene og ikke med motstanderne av privateiendommen, for de engelske so­sialistene har forlengst bevist både praktisk og teoretisk at motstanderne av privateiendommen er i stand til å treffe også økonomisk riktigere avgjørelser i økonomiske spørsmål.

I vår kritikk av nasjonaløkonomien skal vi følgelig undersøke grunnbegrepene, avdekke den motsigelsen som er blitt ført inn gjennom handelsfrihetens system og trekke konsekvensene av begge sidene i motsigelsen.


Uttrykket nasjonalrikdom er først kommet til gjennom de liberale økonomenes forsøk på generalisering. Så len­ge privateiendommen består, har ikke dette uttrykket noen mening. Engelskmennenes «nasjonalrikdom» er meget stor, og likevel er de det fattigste folk under solen. Man må enten kaste helt vrak på dette uttrykket eller skape forutsetninger for å gi det en mening. Det samme gjelder uttrykkene nasjonaløkonomi og politisk offentlig økonomi. Under dagens forhold skulle vitenskapen hete privatøkonomi, fordi dens henvisninger til det offentlige bare er der for privateiendommens skyld.

Den neste følgen av privateiendommen er handelen. utvekslingen av gjensidige behov, kjøp og salg. Under privateiendommens herredømme må denne handelen, som enhver virksomhet, bli en umiddelbar erhvervkilde for dem som driver med handel; det vil si at enhver må gå inn for å selge så dyrt som mulig og kjøpe så billig som mulig. Ved ethvert kjøp og salg står følgelig to menne­sker med absolutt motsatte interesser mot hverandre; konflikten løses på fiendtlig vis. for hver av dem kjenner den andres intensjoner og vet at de er de motsatte av ved­kommendes egne intensjoner. Den første følgen er derfor på den ene siden gjensidig mistro, og på den andre siden en rettferdiggjøring av denne mistroen, bruk av umoral­ske midler til a gjennomføre en umoralsk hensikt. Såle­des er for eksempel fortielsen, hemmeligholdelsen av alt det som kunne redusere verdien av den artikkelen det er spørsmål om, den første grunnsetningen i handelen. Konsekvensen av dette er at det i handelen er tillatt a trekke størst mulig nytte av motpartens manglende kjennskap og hans tiltro, og dessuten å tillegge varen egenskaper som den ikke har. Kort sagt er handelen det legale bedrag. At praksis stemmer overens med denne teorien, kan enhver kjøpmann bevitne om han vil holde sannheten i akt.

Merkantilsystemet hadde ennå en viss troskyldig, ka­tolsk ærlighet og la ikke det minste skjul på handelens umoralske vesen. Vi har sett hvordan den ofte satte sin allmenne griskhet til skue. Nasjonenes fiendtlige innstilling til hverandre i det attende århundret, den ekle mis­unnelsen og handelsgriskheten var de mest konsekvente følgene av handelen overhodet. Den offentlige mening var ennå ikke humanisert, så hvorfor skulle man da skju­le ting som selv fulgte av handelens umenneskelige, fiendtlige vesen?

Men da økonomiens Luther. Adam Smith, kritiserte den datidige økonomien, hadde tingene forandret seg kraftig. Århundret var blitt humanisert, fornuften hadde gjort seg gjeldende, den gode moral begynte å gjøre krav på sin evige rett. Framtvungne handelsavtaler, handels­krigene og nasjonenes strenge isolasjon kom i kraftig motsetning til den avanserte bevisstheten. I stedet for den katolske ærligheten kom den protestantiske skinn­helligheten. Smith beviste at også menneskeligheten har sitt utspring i handelens vesen; at handelen i stedet for å være «den forferdeligste kilde til uenighet og fiendskap», måtte bli til et «enhets- og vennskapsbånd bade mellom nasjonene og mellom enkeltpersoner» (jfr. Wealth of Na­tions, b. 4, s. 3, §2); det ligger jo i sakens natur at hande­len i det hele er fordelaktig for alle som deltar i den. hev­der han.

Smith hadde rett da han priste handelen som human. Det finnes ikke noe absolutt umoralsk i verden: også handelen har en side der den hyller den gode moral og menneskeligheten. Men for en hyllest! Middelalderens neverett og platte landeveisrøveri ble humanisert da den gikk over til merkantilsystemet i handelen, en handel som i sin første fase var kjennetegnet av forbud mot ut­førsel av penger. Nå ble merkantilsystemet selv humani­sert. Det er selvsagt i den handlendes interesse å ha et godt forhold både til den som han kjøper billig av og til den som han selger dyrt til. Del er derfor meget uklokt gjort av en nasjon om den opprettholder en fiendtlig stemning hos sine leverandører og kunder. Jo nier venn­skapelig, jo mer fordelaktig. Dette er handelens humani­tet, og denne skinnhellige framgangsmåten, dette mis­bruket av den gode moral til å fremme umoralske mål. er det handelsfrihetens system er så stolt av. Har vi ikke styrtet monopolenes barbari, roper hyklerne opp, har vi ikke brakt sivilisasjonen til fjerne verdensdeler, har vi ik­ke gjort folkene til brødre og minsket krigene? Jo. alt dette har dere gjort, men hvordan har dere gjort det! Dere har tilintetgjort de små monopolene for å la ett stort grunnmonopol, eiendommen, virke så mye friere og mer uhindret: dere har sivilisert verdens fjerneste avkroker for å vinne nytt terreng der deres griskhet kan få utfolde seg; dere har gjort folkene til brødre, men i et brorskap av lyver, og redusert krigene for å tjene desto mer i fred, for å drive fiendskapet mellom enkeltpersoner, den æreløse konkurransekampen, til de største høyder! Hvor har dere gjort noe ut fra ren menneskelighet, ut fra en be­vissthet om at motsetningen mellom den allmenne og den individuelle interesse er ubetydelig? Hvor har dere opptrådt moralsk uten å ha personlig fordel av det. uten at det har ligget umoralske, egoistiske motiver bak?

Etter at den liberale økonomi har gjort sitt beste for å gjøre fiendskapet allment gjennom oppløsningen av nasjonalitetene og for å forvandle menneskeheten til en horde av ville dyr og hva annet er konkurrenter? som eter hverandre opp nettopp av den grunn at hver og en har de samme interesser som alle andre, etter dette forarbeidet er det bare ett skritt igjen til målet, som er oppløsningen av familien. Til å drive dette igjennom fikk dere hjelp av deres egen fine oppfinnelse fabrikksystemet. Det siste spor av felles interesser, fami­liens eiendomsfellesskap, er blitt undergravd gjennom fabrikksystemet og er i hvert fall her i England — i ferd med å gå i oppløsning. Det er noe helt dagligdags at barn så snart de er arbeidsdyktige, dvs. blir ni år gamle, bru­ker sin lønn på seg selv, betrakter sine foreldres hjem ba­re som et kosthus og bare betaler foreldrene noe som godtgjørelse for kost og losji. Hvordan kan det være an­nerledes? Hva annet kan det komme ut av den interesseisolasjonen som ligger til grunn for handelsfrihetens sys­tem? Hvis et prinsipp først er satt i bevegelse, så arbei­der det av seg selv gjennom alle sine konsekvenser, enten dette behager økonomene eller ikke.

Men økonomen vet ikke selv hvilken sak han tjener. Han vet ikke at han med alle sine egoistiske resonnemen­ter likevel bare er et ledd i kjeden av menneskehetens fel­les framskritt. Han vet ikke al han med sin oppheving av alle særinteresser bare baner veien for det store omsvinget som århundret går i møte menneskehetens forso­ning med naturen og seg selv.


Det neste begrepet som er betinget gjennom handelen er verdien. Det står ingen strid mellom de eldre og de nyere økonomene om dette begrepet, som det heller ikke gjør om alle andre begreper, fordi monopolistene i sin umid­delbare berikelsesmani ikke har noen tid til overs til å be­skjeftige seg med begrepene. Alle stridsspørsmål om den- slags punkter har gått ut fra de nyere økonomene.

Økonomen, som lever av motsetninger, har naturlig­vis også en dobbelt verdi: den abstrakte eller reale verdien og bytteverdien. Det pågikk en langvarig strid om real­verdiens vesen mellom engelskmennene, som definerte produksjonskostnadene som uttrykk for realverdien, og franskmannen Say, som påstod at han målte denne ver­dien ut fra en tings brukbarhet. Denne striden har pågått siden begynnelsen av dette århundret, og har sovnet inn uten å være avgjort. Økonomene kan ikke avgjøre noen ting.

Engelskmennene — og særlig McCulloch og Ricardo — hevder altså at en tings abstrakte verdi bestemmes av produksjonskostnadene. Vel å merke den abstrakte verdien, ikke bytteverdien, the exchangeable value, ver­dien i handelen — den er noe hell annet. Hvorfor er pro­duksjonskostnadene målet på verdien? Fordi — hør, hør! —fordi ingen under vanlige omstendigheter og bortsett fra under konkurranseforhold ville selge for mindre enn produksjonen har kostet ham. Ville selge? Hva skal vi her, hvor del ikke er snakk om handelsverdien. med «selge»? Da har vi jo igjen ført inn handelen, som vi nettopp skulle holde utenfor og for en handel! En handel der hovedsaken konkurranseforholdet ik­ke skal tas med i betraktningen! Først en abstrakt ver­di, så også en abstrakt handel uten konkurranse, dvs. et menneske uten kropp, en tanke uten hjerne til å pro­dusere tanker. Og tenker da økonomen slett ikke på at selv om konkurransen settes ut av spill, så er ikke det noen garanti for at produsenten selger sin vare nettopp til det som produksjonen koster. Hvilken forvirring!

Videre! La oss for et øyeblikk anta at alt var slik som økonomen sier. Sett at en eller annen lagde noe helt unyttig, noe som intet menneske vil ha, og gjorde det

med stor møye og enorme kostnader, er da også det verd produksjonskostnadene? Slett ikke, sier økonomen, hvem ville kjøpe det? Her har vi altså på en gang ikke ba­re Says beryktede brukbarhet, men med ordet «kjø­pe»— også konkurranseforholdet. Det er ikke mulig, økonomen kan ikke holde fast på sin abstraksjon for et øyeblikk. Ikke bare det som han med stor møye vil fjer­ne, konkurransen, men også det som han angriper, bruk­barheten. får han hvert øyeblikk mellom fingrene. Den abstrakte verdi og fastsettelsen av den gjennom produk­sjonskostnadene er altså nettopp abstraksjoner, ikke- ting.

Men om vi nok en gang gir økonomen rett for et øyeblikk, hvordan vil han da bestemme produksjons­kostnadene uten å ta konkurransen i betraktning? Ved undersøkelsen av produksjonskostnadene vil vi se at og­så dette begrepet er bygd på konkurransen, og også her viser det seg igjen hvor lite økonomen kan gjennomføre sine påstander.

Går vi så over til Say, finner vi den samme abstrak­sjonen. En tings brukbarhet er noe rent subjektivt, og slett ikke noe som er absolutt avgjort i det minste lar det seg slett ikke bestemme så lenge man ennå driver rundt i motsetninger. Etter denne teorien måtte nødvendighetsartikler ha større verdi enn luksusartikler. Den eneste mulige måten å komme fram til en noenlunde ob­jektiv. tilsynelatende allmenn avgjørelse når det gjelder en gjenstands større eller mindre brukbarhet, er— under privateiendommens herredømme å gå gjennom kon­kurranseforholdet. og det skulle jo nettopp settes til side. Men om konkurranseforholdet tas med. kommer også produksjonskostnadene inn, for ingen vil selge for mindre enn han selv har lagt ned i produksjonen. Også her går altså den ene siden av motsetningen mot sin vilje over i den andre.

La oss forsøke å bringe klarhet i denne forvirringen. En tings verdi omfatter begge de to faktorene som de stridende partene har skilt fra hverandre med vold og som vi har sett — uten å lykkes. Verdien er produksjonskostnadenes forhold til brukbarheten. Neste gang ver­dien kommer til anvendelse er når det skal avgjøres om en ting overhodet skal produseres, dvs. om brukbarheten oppveier produksjonskostnadene. Først da kan det være tale om å bruke verdien til bytte. Når to tings produk­sjonskostnader settes likt, vil brukbarheten være det av­gjørende momentet for å bestemme deres sammenlikn­bare verdi.

Dette grunnlaget er det eneste rette grunnlaget for byttet. Men hvis man går ut fra det, hvem skal da falte avgjørelsen om tingenes brukbarhet? Avgjøres den bare av hva de deltakende partene mener? Da vil i hvert fall én bli bedratt. Eller av en definisjon som bygger på tingenes iboende brukbarhet som er uavhengig av de partene som deltar i byttet og ikke er innlysende for dem? Da kan byt­tet bare komme i stand gjennom tvang, og hver og en vil føle seg bedratt. Man kan ikke oppheve denne motset­ningen mellom tingens virkelig iboende brukbarhet og bestemmelsen av denne brukbarheten, mellom bestem­melsen av brukbarheten og de byttendes frihet, uten å oppheve privateiendommen; og så snart den er opphe­vet, kan det ikke lenger være snakk om et bytte slik det nå eksisterer. Den praktiske anvendelsen av verdibegre­pet vil da i stadig større grad innskrenke seg til avgjørel­sen om produksjonen, og det er dets egentlige sfære.

Men hvordan er situasjonen i dag? Vi har sett hvor­dan verdibegrepet er delt opp med vold og hvordan dets enkelte sider utropes til å være det hele. Produksjons­kostnadene, som fra før av er fordreid av konkurran­sen, skal gjelde for verdien; på samme måte er det med den rent subjektive brukbarheten — og noen annen kan det nå ikke finnes.— For å hjelpe disse lamme definisjo­nene på bena må konkurransen i begge tilfeller tas i akt; og det beste er al hos engelskmennene representerer kon­kurransen brukbarheten overfor produksjonskostnade­ne. mens det motsatte er tilfellet hos Say, som bringer inn produksjonskostnadene overfor brukbarheten. Men hvilken brukbarhet og hvilke produksjonskostnader er det de bringer inn! Deres brukbarhet avhenger av tilfel­digheten. av moten, av de rikes luner, og produksjons­kostnadene går opp og ned med det tilfeldige forholdet mellom etterspørsel og tilbud.

Det ligger en kjensgjerning til grunn for forskjellen mellom realverdi og bytteverdi nemlig at en tings verdi er forskjellig fra den såkalte ekvivalent som gis for den i handelen, dvs. at denne ekvivalent ikke er noen ekviva­lent. Denne såkalte ekvivalent er tingens pris, og hvis økonomen var ærlig, ville han ha brukt dette ordet i ste­det for «handelsverdi». Men han må fortsatt gi et lite skinn av at prisen på en måte henger sammen med ver­dien. for at handelens umoral ikke skal komme for klart fram i dagen. Men at prisen bestemmes gjennom en vek­selvirkning mellom produksjonskostnader og konkur­ransen. det er helt riktig og en hovedlov for privateien­dommen. Dette var det første som økonomen fant, den­ne rent empiriske lov; og av dette abstraherte han så sin realverdi, dvs. prisen på det tidspunkt da konkurranseforholdene avbalanserer hverandre, da etterspørsel og tilbud dekker hverandre — og da blir naturligvis produk­sjonskostnadene igjen, og det kaller så økonomen for realverdi; mens det bare er en bestemmelse av prisen. Men alt i økonomien er satt på hodet på denne måten; verdien, som er del opprinnelige, som er prisens kilde, gjøres avhengig av prisen, av sitt eget produkt. Denne forvrengningen av abstraksjonens vesen er vel kjent, her vil vi henvise til Feuerbach.


Ifølge økonomen består en vares produksjonskostnader av tre elementer: Grunnrenten for det stykket jord som er nødvendig for å produsere råstoffet, kapitalen med vinsten av den, og lønnen for del arbeidet som har vært nødvendig for produksjon og bearbeidelse. Men det viser seg straks at kapital og arbeid er identiske ting, ettersom økonomene selv slår fast at kapital er «opphopet ar­beid». Følgelig blir det bare to sider igjen, den naturlige, objektive, nemlig jorden, og den menneskelige, subjekti­ve. nemlig arbeidet som omfatter kapitalen og foruten kapitalen enda en tredje ting som økonomen ikke tenker på. jeg mener da det åndelige elementet ved oppfinnel­sen, ved tanken, som kommer inn ved siden av det fysi­ske elementet ved det rene arbeidet. Hva har økonomen med oppfinnerånden å gjøre? Er ikke alle oppfinnelser kommet flygende til ham uten at han har gjort noe for del? Har én eneste av dem kostet ham noe? Hvorfor skul­le han da bekymre seg over det når han skal beregne sine produksjonskostnader? For ham er jord, kapital og ar­beid betingelser for rikdommen, og noe mer behøver han ikke. Vitenskapen angår ikke ham det minste. Hva interesserer det vel ham om vitenskapen gjennom Berthollet. Davy. Liebig. Watt. Cartwright osv. har gitt ham gaver som har hevet ham og hans produksjon uendelig mye høyere opp? Denslags kan ikke han beregne: Vitenska­pens framskritt ligger utenfor og over hans tall. Men for en fornuftig tilstand, som har hevet seg over den interessedelingen som finner sted hos økonomene, hører det ån­delige elementet saktens med til produksjonens elemen­ter og vil også finne sin plass i økonomien, blant produk­sjonskostnadene. Og da er det sannelig godt å vite hvor­dan pleien av vitenskapen lønner seg også materielt, at én eneste frukt av vitenskapen, som dampmaskinen til James Watt, har gitt verden mer i de første femti årene av sin eksistens enn verden har brukt på pleien av vitenska­pen helt fra begynnelsen av.

Vi har altså to elementer av produksjonen, naturen og mennesket, både fysisk og åndelig, i gjerning og kunnen, og mennesket må nå igjen vende tilbake til økono­men og hans produksjonskostnader.


Alt som ikke kan bli monopolisert, har ingen verdi, sier økonomen — en læresetning som vi siden skal undersøke nærmere. Når vi sier: Har ingen pris. så er setningen rik­tig for den tilstanden som bygger på privateiendommen. Om det hadde vært like lett å få tak i jord som det er å få tak i luft, ville ikke noe menneske betale grunnrente. Men fordi det ikke er slik, fordi den mark som det vil bli lagt beslag på i et spesielt tilfelle, er begrenset i sin ut­strekning. betaler man grunnrente for den mark som det legges beslag på. dvs. som er monopolisert, eller betaler en kjøpesum, en pris, for den. Men det er meget overraskende at vi etter å ha fått vite dette om hvordan grunn­verdien oppstår, må høre av økonomene at grunnrenten er forskjellen mellom den avkastningen som det rentegivende jordstykket gir og den avkastningen som en får av det dårligste jordstykket som det er lønnsomt å ta i bruk. Delte er som kjent den fullstendige definisjonen av grunnrenten som Ricardo var den første til å utvikle. Denne definisjonen er til og med riktig når man forutset­ter at et fall i etterspørselen øyeblikkelig virker inn på grunnrenten og dessuten setter en tilsvarende mengde av

den dårligst dyrkede mark ut av drift. Men dette er ikke tilfellet, og definisjonen er derfor utilstrekkelig; dessuten omfatter den ikke grunnrentens årsaks- og virkningsforhold og må falle allerede av den grunn. Oberst T. P. Thompson fra Forbundet mot kornloven, fornyet i motsetning til denne definisjonen Adam Smiths defini­sjon og begrunnet den. Ifølge ham er grunnrenten for­holdet mellom konkurransen mellom dem som kappes om bruken av jorden og den begrensede mengde disponi­bel jord. Dette er i det minste en tilbakevending til grunnrentens oppståelse; men denne forklaringen ser bort fra jordens ulike fruktbarhet, på samme måte som del ovennevnte ser bort fra konkurransen.

På nytt har vi altså to ensidige og derfor halvhjertede definisjoner av en gjenstand. Som med verdibegrepet vil vi igjen sammenfatte disse to definisjonene for å finne den riktige definisjonen som følger av sakens utvikling og derfor omfatter all praksis. Grunnrenten er forholdet mellom jordens produksjonsevne, den naturlige siden (som igjen består av det naturlige anlegget og den menne­skelige dyrkingen, av del arbeidet som er anvendt til for­bedring) og den menneskelige siden, konkurransen. Økonomene vil riste på hodet over denne «definisjonen»; de vil til sin skrekk se at den omfatter alt som har innfly­telse på saken.

Grunneieren har ikke noe å bebreide kjøpmannen. Han røver ved at han utbytter til egen fordel veksten i befolkningen som øker konkurransen og dermed ver­dien av hans jordstykke, i det han gjør noe som ikke er kommet i stand gjennom hans personlige innsats, men er noe tilfeldig for ham. til en kilde for sin personlige beri­kelse. Han røver når han forpakter bort jorden, ved at han til sjuende og sist river til seg de forbedringene som hans forpakter har utført. Dette er hemmeligheten bak den store grunneierens stadig økende rikdom.

De læresetningene som betegner grunneierens erhvervsmåte som røveri, og som går ut på at enhver har rett til produktet av sitt arbeid, eller at ingen skal høste det han ikke har sådd, er ikke vår påstand. Den første utelukker plikten til å forsørge sine barn, den andre ute­lukker hver generasjon fra retten til å eksistere, ettersom hver generasjon tiltrer det som den foregående genera­sjon etterlater seg. Disse læresetningene er snarere kon­sekvenser av privateiendommen. Og enten trekker man konsekvensene av den, eller så forlater man den som pre­misse.

Ja, den opprinnelige tilegnelsen selv blir rettferdig­gjort gjennom påstanden om at det enda tidligere var en felles eiendomsrett. Hvor vi enn vender oss, fører privat­eiendommen oss ut i motsigelser.

Del var det siste skrittet i retning av å selge seg selv at jorden ble til salgs, jorden som er vårt ett og alt. den før­ste betingelse for vår eksistens; dette var og er helt til i dag noe umoralsk, som bare overgås av det umoralske ved det å selge seg selv. Og den opprinnelige tilegnelsen, et lite antall menneskers monopolisering av jorden og utelukkelsen av de andre fra betingelsen for deres liv, er ikke mindre umoralsk enn senere tiders salg av jord.

Om vi her igjen ser bort fra privateiendommen, så re­duseres grunnrenten til sin sannhet, til det fornuftige syn som i det vesentlige ligger til grunn for den. Den verdi som skilles fra jorden i form av grunnrente, faller deret­ter tilbake til jorden. Denne verdien, som kan måles ved hjelp av produksjonsevnen til like arealer når det anven­des samme mengde arbeid på dem. kommer riktignok i betraktning som en del av produksjonskostnadene når produktets verdi skal bestemmes, og er i likhet med grunnrenten forholdet mellom produksjonsevne og kon­kurranse, men da den virkelige konkurransen, som den i sin tid vil utvikle.


Vi har sett hvordan kapital og arbeid opprinnelig er identiske, vi ser videre av økonomenes egne resonnemen­ter hvordan kapitalen som resultat av arbeidet, i løpet av produksjonsprosessen straks igjen gjøres til et substrat, til arbeidsemne, og hvordan del skillet mellom kapital og arbeid som inntrådte for et øyeblikk, straks igjen blir opphevet til en enhet av de to; og likevel skiller økono­men kapitalen fra arbeidet, likevel holder han fast ved denne todelingen uten samtidig å anerkjenne enheten av dem på annen måte enn gjennom definisjonen av kapital som «opphopet arbeid». Den spaltingen mellom kapital og arbeid som følger av privateiendommen, er ikke noe annet enn den todelingen av arbeidet i seg selv som til­svarer denne oppsplittede tilstand og springer ut av den. Og etter at denne spaltingen er kommet i stand, deler ka­pitalen seg nok en gang i opprinnelig kapital og vinst, altså den tilveksten som kapitalen får i produksjonspro­sessen, selv om praksis selv straks gjør denne vinsten til kapital igjen og setter den i omløp sammen med kapita­len. Ja, selv vinsten deles igjen opp i renter og egentlig vinst. Det ufornuftige ved denne spaltningen er satt på spissen i renten. Det umoralske ved å låne ut mot renter, ved å motta penger uten arbeid, for det rene utlån, er selv om dette allerede ligger i privateiendommen — likevel for åpenbart og forlengst erkjent av den uhildede folkebevisstheten. som for det meste har rett i slike ting. Alle disse fine oppdelingene og skillene oppstår av den opprinnelige løsrivelsen av kapitalen fra arbeidet, og fullføringen av denne oppspaltingen i delingen av men­neskeheten i kapitalister og arbeidere, er en deling som blir skarpere og skarpere for hver dag, og — som vi skal se— øke hele tiden. Men i siste instans er denne de­lingen umulig, i likhet med den atskillelsen av jorden fra kapital og arbeid som vi allerede har sett på. Det går sim­pelthen ikke an å bestemme hvor meget jordens, kapita­lens og arbeidets andel av et bestemt produkt beløper seg til. Disse tre størrelsene er ikke sammenliknbare. Jorden frambringer råstoffet, men ikke uten kapital og arbeid. Kapitalen forutsetter jord og arbeid, og arbeidet forut­setter i hvert fall jorden og for det meste også kapital. De tre har helt forskjellige funksjoner og kan ikke måles med et fjerde felles mål. Når det under de nåværende for­holdene skal skje en fordeling av avkastningen på de tre elementene, finnes det derfor ikke noe iboende mål i dem; men det hele avgjøres av et helt fremmed mål som er helt tilfeldig for dem: konkurransen eller en raffinert utgave av den sterkestes rett. Grunnrenten impliserer konkurransen, vinsten på kapitalen blir bare bestemt gjennom konkurransen, og hvordan det ser ut for ar­beidslønnens vedkommende, det skal vi straks se.

Om vi holder privateiendommen utenfor, bortfaller alle disse unaturlige oppdelingene. Forskjellen mellom rente og vinst faller bort; kapital er intet uten arbeid, uten bevegelse. Vinsten reduserer sin betydning for den vekten som kapitalen legger på vektskålen ved bestem­melsen av produksjonskostnadene, og blir således noe iboende i kapitalen, på samme måle som kapitalen selv faller tilbake i sin opprinnelige enhet med arbeidet.


Arbeidet, som er hovedsaken ved produksjonen, som er «rikdommens kilde», den frie menneskelige virksomhet, kommer dårlig ut av det hos økonomen. På samme måle som kapitalen allerede er skilt fra arbeidet, blir arbeidet igjen nå delt opp for annen gang; arbeidsproduktet står opp mot arbeidet som lønn, er skilt fra del og blir igjen, som vanlig, bestemt gjennom konkurransen, ettersom det ikke finnes noe fast mål for arbeidets andel av pro­duksjonen. som vi allerede har sett. Om vi opphever pri­vateiendommen. så bortfaller også denne unaturlige atskillelsen, arbeidet er sin egen lønn, og den tidligere reali­serte arbeidslønnens betydning kommer for dagen, nem­lig arbeidets betydning for bestemmelsen av en tings pro­duksjonskostnader.


Vi har sett al til slutt fører all fram til konkurransen så lenge privateiendommen består. Den er økonomens hovedkategori, hans mest elskede datter, som han kjærtegner og forkjæler i ett vekk — pass på hva slags vanskapning som vil komme ut av det.

Den eneste følgen av privateiendommen var spaltingen av produksjonen i to motsatte sider, den naturlige og den menneskelige, i jorden, som er død og steril uten at mennesket befrukter den. og den menneskelige virksom­heten. som har nettopp jorden som sin første betingelse. Videre har vi sett hvordan den menneskelige virksomheten igjen oppløste seg i arbeid og kapital, og hvordan dis­se sidene igjen opptrådte fiendtlig overfor hverandre. Vi hadde følgelig allerede de tre elementenes kamp mot hver­andre: nå kommer det i tillegg at privateiendommen medfører en oppsplitting av hvert av disse elementene. Ett jordstykke står opp mot et annet, én kapital mot en annen. én arbeidskraft mot en annen. Med andre ord: Fordi privateiendommen isolerer hver og en i sin rå av­sondrethet og fordi hver enkelt likevel har samme inte­resse som sin nabo, så står den ene grunneier fiendtligsinnet opp mot den andre, den ene kapitalist opp mot den andre, den ene arbeider opp mot den andre. I dette fiend­skapet mellom like interesser som nettopp skyldes at de er like, er det umoralske ved den tilstand som menne­skeheten hittil har befunnet seg i. blitt fullendt: og denne fullendelsen er konkurransen.


Konkurransens motsetning er monopolet. Monopolet var merkantilistenes kamprop, konkurransen er de liberale økonomenes feltrop. Det er ikke vanskelig å begripe al denne motsetningen igjen er helt gjennom innhul. En­hver som konkurrerer må nødvendigvis ønske at han skal ha monopol enten han er arbeider, kapitalist eller grunneier. Ethvert mindre fellesskap av konkurrenter må ønske at de hadde monopol for seg mot alle de andre. Konkurransen bygger på interessen, og interessen frambringer på nytt monopolet, kort sagt, konkurransen går over i monopolet. På den andre siden kan monopolet ikke holde tilbake konkurransestrømmen, ja. del frambringer selv konkurranse, på samme måte som for eksempel et importforbud eller høy toll likefram frambringer konkurranse fra smuglertrafikken. Konkurransens motsigelse er hell den samme som selve privateiendommens motsigelse. Det er i hver enkelts interesse å eie all, men del er i fellesskapets interesse at alle eier like mye. Følgelig er fellesinteressen og den individuelle interesse diametralt motsatte. Konkurransens motsigelse er at enhver må ønske å ha monopol selv, mens fellesskapet som sådan taper på monopolet og følgelig må fjerne det. Ja, konkurransen forutsetter allerede monopolet, nemlig eiendomsmonopolet — og her kommer de liberales hykleri allerede for dagen og så lenge eiendommens monopol består, så lenge er monopolets eiendom likeberetliget; for også det engang gitte monopol er eiendom. For en ynkelig halvhet det følgelig er å angripe det lille monopolet og la grunnmonopolet bestå. Og når vi dessuten trekker økonomens før nevnte slutning at intet har verdi om del ikke kan monopoliseres, og at følgelig intet som ikke tillater denne monopoliseringen kan tre inn i denne konkurransekampen, da er vår påstand om al konkurransen forutsetter monopolet, fullt ut berettiget.

Konkurransens lov er at etterspørsel og tilbud aldri ut­fyller hverandre helt nettopp av denne grunn. Begge si­der rives igjen løs fra hverandre og forvandles til sin rake motsetning. Tilbudet er alltid like bak etterspørselen, men når aldri å dekke den helt; den er enten for stor eller for liten og tilsvarer aldri helt etterspørselen, fordi det i denne bevisstløse tilstand ikke er noe menneske som vet hvor stor den ene eller andre er. Hvis etterspørselen er større enn tilbudet, stiger prisene, og derved blir tilbudet på en måte irritert: så snart tilbudet viser seg på marke­det, faller prisene, og når det blir større enn etterspørse­len, så blir prisfallet så betydelig at etterspørselen der­med stiger igjen. Slik skjer det i ett vekk, det er aldri en sunn tilstand, men en stadig veksling mellom irritasjon og svekkelse som utelukker alle fremskritt, det er en evig vakling som aldri fører til målet. Denne loven med dens stadige utjevning, der det som tapes på ett sted, vinnes tilbake på et annet. er vidunderlig i økonomens øyne. Den er hans største stolthet, han kan ikke se seg mett på den og betrakter den under alle mulige og umulige for­hold. Likevel er det åpenbart at denne loven er en natur­lov og ingen åndens lov. Det er en lov som fører til revo­lusjon. Økonomen kommer drassende med sin vakre teo­ri om etterspørsel og tilbud og beviser for dere at «det al­dri kan bli produsert for mye», og praksis svarer med handelskriser som vender regelmessig tilbake som kome­ter. og som vi nå har gjennomsnittlig hvert femte til hvert sjuende år. I åtti år har disse handelskrisene kommet like regelmessig som de store epidemiene gjorde tidligere – og har ført til større elendighet og mer umoral enn epide­miene har (se Wade: History of the Middle and Working Classes, London 1835, s. 211). Naturligvis bekrefter dis­se handelsrevolusjonene loven, de bekrefter den i fullt monn, men på en annen måte enn økonomen vil ha oss til å tro. Hva skal man tro om en lov som kan slå bare gjennom periodiske revolusjoner? Det er nettopp en na­turlov som bygger på deltakernes bevisstløshet. Dersom produsentene som sådan hadde visst hvor meget forbru­kerne trengte, ville de ha organisert produksjonen, ville de ha fordelt den mellom seg. og da ville konkurranse- svingningene og konkurransens tilbøyelighet til kriser ha vært umulig. Produser bevisst som mennesker, ikke som oppsplittede atomer uten artsbevissthet, så vil dere heve dere opp over alle disse kunstige og uholdbare motset­ningene. Men så lenge dere fortsetter å produsere på den nåværende ubevisste, tankeløse måten som lar tilfeldig­hetene råde, så lenge vil handelskrisene fortsette å kom­me; og hver ny må bli mer omfattende og følgelig verre enn den foregående, den må gjøre en større mengde små- kapitalister fattige og føre til at den klasse som bare lever av sitt arbeid, øker i antall og følgelig til at den meng­de av arbeid som må til for å sysselsette dem det som er hovedproblemet for våre økonomer øker merkbart, og vil til sjuende og sist føre til en sosial revolusjon som økonomene ikke kan forestille seg i sin skolevisdom.

De stadige prissvingningene som skapes gjennom konkurranseforholdene, fjerner helt de siste spor av god moral fra handelen. Det snakkes ikke lenger om verdi; det samme systemet som synes a legge så stor vekt på verdien at det gir verdiens abstraksjon i form av penger en særlig eksistens dette selvsamme systemet ødelegger gjennom konkurransen enhver iboende verdi og forandrer verdiforholdet mellom alle ting for hver dag og hver time. Hvor blir det i denne runddansen av muligheten for et bytte som bygger på et moralsk grunnlag? I dette evindelige opp og ned hver og en prøve å finne det gun­stigste øyeblikket for kjøp og salg, hver og en må bli spe­kulant, dvs. høste der hvor han ikke har sådd, berike seg på andres tap, kalkulere med andres ulykke eller la tilfel­let vinne for seg. Spekulanten regner alltid med ulykkes­tilfeller, særlig uår, han utnytter alt, som for eksempel i sin tid brannen i New York, og høydepunktet i umoral er børsspekulasjonen i fonds, som gjør historien og der­igjennom menneskeheten til et middel til å tilfredsstille den beregnende eller hasardspillende spekulantens grisk­het. Og den ærlige, «solide» kjøpmann har ingen grunn til å heve seg fariseisk over børsspillet jeg takker deg Gud osv. Han er like ille som fondsspekulantene, han spekulerer like mye som dem, han er nødt til det, kon­kurransen tvinger ham til det, og hans handel impliserer følgelig den samme umoral som fondsspekulantens. Konkurranseforholdets sannhet er forholdet mellom forbruksevne og produksjonsevne. I en tilstand som er menneskeheten verdig, vil det ikke finnes noen annen konkurranse enn det. Fellesskapet vil måtte beregne hva det kan produsere med de midlene som står til dets rådig­het og bestemme ut fra forholdet mellom denne produk­sjonsevnen og forbrukermassen om den må øke eller minske produksjonen, om den må øke luksusen eller be­grense den. Men for å kunne foreta en riktig vurdering av dette forholdet og den økningen av produksjonsevnen som kan ventes av en fornuftig fcllesskapstilstand. vil mine lesere kunne konsultere de engelske sosialistenes skrifter og til dels også Fouriers.

Den subjektive konkurransen, kappestriden mellom kapital og kapital, mellom arbeid og arbeid osv., vil un­der disse omstendighetene begrense seg til den kappestri­den som har sitt utspring i den menneskelige natur og som det hittil bare er Fourier som har utredet, og som vil bli begrenset til sin egen og fornuftige sfære etter at de motstridende interessene er blitt opphevet.


Kampen mellom kapital og kapital, mellom arbeid og arbeid, mellom jord og jord, driver produksjonen inn i en febertåke der alle naturlige og fornuftige forhold stil­les på hodet. Ingen kapital kan klare seg i konkurransen med de andre om den ikke blir holdt på det høyeste akti­vitetsnivå. Intet jordstykke kan dyrkes med nytte om det ikke stadig øker sin produksjonsevne. Ingen arbeider kan klare seg mot sine konkurrenter om han ikke vier all sin kraft til arbeidet. I det hele tatt er det ingen av dem som går inn i konkurransekampen som kan klare seg uten den største kraftanstrengelse, uten å gi opp alle sant menneskelige mål. Følgen av denne overanspennelsen på den ene siden er nødvendigvis slapphet på den andre. Når konkurransesvingningen er liten, når etterspørsel og tilbud, forbruk og produksjon, er omtrent like, må det komme et trinn i produksjonens utvikling der det er så mye produksjonsevne til stede at nasjonens store masse ikke har noe til livets opphold; at folk sulter av bare overskudd. England har allerede i lengre tid befunnet seg i denne levende meningsløsheten. Dersom produksjonen svinger kraftigere, slik den nødvendigvis gjør som følge av en slik tilstand, så inntrer en veksling mellom opp­blomstring og krise, overproduksjon og stagnasjon. Økonomen har aldri kunnet forklare denne vanvittige si­tuasjonen for seg selv; for å forklare den, har han funnet opp befolkningsteorien, som er like forrykt, ja. enda mer forrykt enn denne motsigelsen mellom rikdom og elen­dighet på samme tid. Økonomen har ikke våget å se sannheten; han har ikke våget å innse at denne motsigel­sen er en enkel følge av konkurransen, fordi hele hans sy­stem da ville ha ramlet sammen.

Det er lett for oss å forklare saken. Den produksjons­evnen som står til rådighet for menneskeheten er umåte­lig. Jordens avkastningsevne kan øke i det uendelige gjennom bruk av kapital, arbeid og vitenskap. Det «overbefolkede» Storbritannia kan ifølge beregninger foretatt av de dyktigste økonomer og statistikere (jfr. Alisons Principle of Population, b. 1, kap. 1 og 2) brin­ges dit hen i løpet av ti år at det produserer nok korn til seks ganger så mange som den nåværende befolkningen. Kapitalen øker daglig: arbeidskraften øker med befolk­ningen. og vitenskapen tvinger naturkreftene til å under­kaste seg menneskene mer og mer for hver dag. Om den­ne umåtelige produksjonsevnen ble brukt bevisst til gagn for alle, ville det arbeidet som menneskeheten må utføre, snart bli redusert til et minimum. Overlatt til konkurran­sen gjør den del samme, men innenfor motsigelsen. En del av jorden blir på det beste dyrket, mens en annen del i Storbritannia og Irland utgjør den 30 millioner acres god jord — ligger brakk. En del av kapitalen sirku­lerer med uhyre hastighet, en annen del ligger død på ki­stebunnen. En del av arbeiderne arbeider fjorten, seksten timer om dagen, mens en annen del står der doven og uvirksom og sulter. Men fordelingen springer ut av den­ne samtidigheten: I dag går handelen godt, etterspørselen er meget stor, og da arbeider alle, kapitalen har for­underlig raskt omløp, jordbruket blomstrer, arbeiderne arbeider seg syke — i morgen inntrer en stagnasjon, det lønner seg ikke å drive jordbruk, hele områder med god jord blir liggende udyrket, strømmen av kapital fryses plutselig, arbeiderne blir ikke sysselsatt, og hele land li­der av overflødig rikdom og overflødig befolkning.

Økonomen våget ikke ta denne tingenes utvikling for det som den virkelig er; da ville han. som sagt, måtte se hulheten i hans motsetning mellom produksjon og for­bruk, mellom overflødig befolkning og overflødig rik­dom. Men ettersom dette faktum ikke lenger lot seg skju­le. ble befolkningsteorien oppfunnet for å bringe dette faktum i samsvar med teorien.

Malthus, denne lærens opphavsmann, hevder at be­folkningen stadig presser på eksistensmidlene, at så snart produksjonen øker, vil befolkningen formere seg i sam­me grad, og at den tendensen til å formere seg utover de disponible eksistensmidlene som er innbygd i befolknin­gen, er årsak til all elendighet og alle laster. For når det er for mange mennesker, må de på den ene eller andre måten skaffes av veie, enten drepes med vold eller sulte ihjel. Men når det er skjedd, står det igjen en luke som straks fylles igjen av andre som formerer befolkningen, og dermed begynner den gamle elendigheten på nytt. Ja, slik er det under alle forhold, ikke bare i den siviliserte tilstand, men også i naturtilstanden; de ville i Ny- Holland1, som utgjør én pr. kvadratmil, lider like meget under overbefolkning som England. Kort sagt, om vi vil være konsekvente, må vi innrømme at Jorden allerede var overbefolket da det bare Jantes ett menneske. Følgene av denne utviklingen er nå at man ikke kan gjøre noe annet for de fattige, fordi de allerede er for mange, enn å gjøre sultedøden så lett som mulig for dem og overbevise dem om at dette ikke lar seg forandre og at det ikke er noen annen redning for hele klassen enn en lavest mulig forplantning, eller om det ikke går, så er det aller beste at det blir opprettet en statsanstalt for smertefri avlivning av de fattiges barn, slik som «Marcus» har foreslått hvoretter hver arbeiderfamilie kunne ha to og et halvt barn; mens de som måtte komme utover det, vil bli smer­tefritt drept. Det ville være en forbrytelse å gi almisser, fordi det ville understøtte tilveksten av den overtallige befolkningen; men det ville være meget fordelaktig om man gjorde fattigdom til en forbrytelse og fattighusene til straffeanstalter, slik det allerede er skjedd i England gjennom den nye «liberale» fattigloven. Riktignok stemmer denne teorien meget dårlig overens med Bibe­lens lære om Guds fullkommenhet og hans skaperverk, men «det er en dårlig gjendrivelse om man fører Bibelen i marken mot kjensgjerninger».

Skal jeg utbrodere denne infame, nederdrektige læren, denne avskyelige blasfemien mot naturen og men­neskeheten enda mer? Skal jeg forfølge den enda lengre i dens konsekvenser! Her har vi endelig økonomens umoral satt på spissen. Hva er alle kriger og monopolsy­stemets redsler mot denne teorien? Og den er nettopp sluttsteinen i det liberale systemet med handelsfrihet, og hvis den faller, trekker den hele byggverket med seg i fal­let. For hvis det er påvist at det her er konkurransen som er årsaken til elendigheten, fattigdommen og forbrytelse­ne. hvem vil da ennå våge å ta ordet?

Alison har i sitt verk, som vi har sitert ovenfor, rystet denne teorien til Malthus ved at han har appellert til jor­dens produksjonsevne og konfrontert prinsippet til Malthus med den kjensgjerning at ethvert voksent men­neske kan produsere mer enn det selv behøver (hvis ikke det var en kjensgjerning, ville ikke menneskeheten kunne formere seg, ja, ikke engang bestå, hva skulle ellers de som vokser opp leve av?). Men Alison går ikke ned til sa­kens kjerne og kommer derfor til slutt til det samme re­sultatet som Malthus. Han beviser riktignok at prinsip­pet til Malthus er uriktig, men kan ikke skjule de fakta som har ført Malthus til hans prinsipp.

Hvis ikke Malthus hadde sett så ensidig på saken, måtte han ha sett at den overtallige befolkningen eller ar­beidskraften alltid er forbundet med overtallig rikdom, overtallig kapital og overtallig grunneie. Befolkningen er for stor bare der hvor produksjonsevnen overhodet er for stor. Tilstanden i ethvert overbefolket land, og spe­sielt i England, har vist dette meget klart helt fra den tid da Malthus skrev. Dette var de kjensgjerningene som målte føre til et riktig resultat om de ble sett, i stedet rev han løs én kjensgjerning, lot de andre ligge uten å bli tatt hensyn til, og kom deretter til sitt vanvittige resultat. Den andre feilen som han begikk, var at han forvekslet eksistensmidler med sysselsetting. Det er Malthus’ fortje­neste at han har pekt på den kjensgjerning at befolknin­gen stadig presser på sysselsettingsmidlene og at meng­den av ting som kan produseres avgjør hvor mange men­nesker som kan sysselsettes, kort sagt at produksjonen av arbeidskraft til nå er blitt regulert av konkurranselo­ven og derfor er blitt avbrutt av de periodiske krisene og svingningene. Men sysselsettingsmidlene er ikke det samme som eksistensmidlene. Det er først i sitt sluttresultat at økningen av maskinenes produksjonsevne og av kapi­talen øker sysselsettingsmidlene; eksistensmidlene øker så snart produksjonsevnen overhodet øker noe. Her kommer en ny motsigelse i økonomien for en dag. Økonomens etterspørsel er ikke den virkelige etterspørselen, og hans forbruk er et kunstig forbruk. For økonomen er det bare den som har en ekvivalent å tilby for det han mottar, som representerer en virkelig etterspørsel og som er en virkelig forbruker. Men siden det er en kjensgjer­ning at hver voksen kan produsere mer enn han selv for­bruker og at barn er som trær som gir en mer enn rikelig erstatning tilbake for det som brukes på dem og det er vel tross alt kjensgjerninger?— så skulle man mene at hver arbeider måtte kunne produsere langt mer enn han selv trenger og at samfunnet derfor mer enn gjerne måtte ville forsyne ham med det han trengte, så skulle man me­ne at en stor familie måtte være en meget ønskverdig ga­ve til samfunnet. Men økonomen med sitt primitive syn kjenner ikke noen annen ekvivalent enn den som utbeta­les ham i håndgripelige, kontante penger. Han sitter så fast i sine motsetninger at de mest slående kjensgjernin­ger bekymrer ham like lite som de mest vitenskapelige prinsipper.

Vi fjerner motsigelsen simpelthen ved å oppheve den. Når de interessene som nå står opp mot hverandre, smel­ter sammen, da forsvinner motsetningen mellom overbefolkningen på den ene siden og overrikdommen på den andre, da forsvinner det forunderlige faktum — som er mer forunderlig enn alle religioners undre tilsammen — at en nasjon må dø av sult på grunn av bare rikdom og overflod; da forsvinner den vanvittige påstanden at jorden ikke har evne til å ernære menneskene. Denne påstanden er toppen av den kristne økonomi — og at vår økonomi er vesentlig kristen, kunne jeg bevise for hver læresetnings og hvert begreps vedkommende, og det vil jeg også gjøre når den tid kommer; teorien til Malthus er bare det økonomiske uttrykk for åndens og naturens motsigelse og den fordervethet som følger av dem begge. Jeg håper i sin tid å kunne påvise at denne motsigelsen, som forlengst er løst opp for religionen og med den, er ugyldig også på det økonomiske området; jeg vil for øvrig ikke godta noe forsvar for Malthus’ teori som kompetent om det ikke først kan forklare meg ut fra dens eget prinsipp hvordan et folk kan dø av sult bare på grunn av overflod, og kan bringe dette i samklang med fornuften og med fakta.

Teorien til Malthus har for øvrig vært et ytterst nødvendig gjennomgangspunkt som har brakt oss uendelig mye lenger. Gjennom den. som gjennom økonomien overhodet, er vi blitt oppmerksom på jordens og menneskehetens produksjonsevne, og er etter å ha overvunnet denne økonomiske fortvilelsen blitt sikret for alltid mot frykten for overbefolkning. Vi trekker ut av den de sterkeste argumenter for en reorganisering av samfunnet; for selv om Malthus skulle ha helt rett, så måtte man foreta denne reorganiseringen, for en slik moralsk begrensning av forplantningsdriften som Malthus selv framholder som det mest virksomme og enkleste motmiddelet mot overbefolkning, ville først bli mulig gjennom denne reorganiseringen, gjennom den opplysningen av massene som den ville gi. Gjennom teorien til Malthus har vi lært å kjenne den dypeste fornedrelse av mennesket, nemlig at det er avhengig av konkurranseforholdene; den har vist oss hvordan privateiendommen i siste instans har gjort mennesket til en vare og at framstillingen og tilintetgjørelsen av også denne varen bare avhenger av etterspørselen; vi har også sett hvordan konkurransesystemet har hogd ned og daglig hogger ned millioner av mennesker på grunn av dette, og alt dette driver oss til å oppheve denne fornedrelsen av menneskeheten ved å oppheve privateiendommen. konkurransen og de motstridende interessene.

Vi skal nå nok en gang komme tilbake til forholdet mellom produksjonsevnen og befolkningen for å rive ethvert grunnlag vekk under den allmenne frykten for overbefolkning. Malthus stiller opp et regnestykke som han bygger hele sitt system på. Befolkningen øker i geometrisk rekke: 1 + 2 + 4 + 8 + 16 + 32 osv., jordens produksjonsevne i aritmetisk rekke: 1 + 2 + 3 + 4 + 5 + 6. Forskjellen er åpenbar, den er fryktinngytende, men er den riktig? Hvor er del påvist at jordens evne til avkastning øker i aritmetisk rekke? Vel er jordens utstrekning begrenset. Den arbeidskraften som må brukes på disse arealene, øker med befolkningen; la oss selv anta at den økningen i jordens avkastning som følger av økt bruk av arbeid, ikke alltid oker i takt med arbeidet, men så er det et tredje element som økonomene riktignok aldri regner med, nemlig vitenskapen, og dens framskritt er så uendelige og minst like raske som befolkningsveksten. Hvilke framskritt kan ikke landbruket i dette århundre lakke alene kjemien, ja. faktisk bare to menn Sir Humphrey Davy og Justus Liebig — for? Men vitenskapen formerer seg minst like mye som befolkningen. Folketallet øker i forhold til antallet i siste generasjon, mens vitenskapen går fram i forhold til den kunnskapsmassen som foregående generasjon har etterlatt seg, altså under de aller vanligste forhold også i geometrisk rekke— og hva er umulig for vitenskapen? Men det er latterlig å snakke om overbefolkning så lenge «Mississippi-dalen har nok udyrket jord til at hele Europas befolkning kunne overføres dit»,34 så lenge overhodet bare en tredjedel av Jorden anses for dyrket og produksjonen på denne tredjedelen selv kan seksdobles eller økes enda mer ved at man tar allerede kjente forbedringer i bruk.


Konkurransen setter altså kapital opp mol kapital, arbeid opp mot arbeid, grunneiendom opp mot grunneiendom, og dessuten hvert av disse elementene opp mot de to andre. I kampen er det den sterkeste som seirer, og vi vil undersøke de kjempendes styrke for å kunne forutsi utfallet av denne kampen. For det første er både grunneiendommen og kapitalen hver for seg sterkere enn arbeidet, for arbeideren må arbeide for å leve, mens grunneieren kan leve av sine leieinntekter og kapitalisten av sine renter, og i nødsfall av sin kapital eller av den kapitaliserte jordeiendommen. Følgen av dette er at bare det aller nødvendigste, de nakne eksistensmidler, tilfaller arbeidet. mens den største delen av produktet deles mellom kapitalen og jordeiendommen. Dessuten fordriver den sterkere arbeideren den svakere fra markedet, den større kapitalen den mindre og den større jordeiendommen den mindre. Praksis bekrefter denne slutningen. Det er kjent hvilke fordeler den større fabrikanten eller kjøpmannen har over den mindre eller den store jordeieren har over den som bare eier en liten jordlapp. Følgene av dette er at den store kapitalen og den store jordeiendommen allerede under vanlige forhold oppsluker den lille kapitalen og den lille jordeiendommen i samsvar med den sterke­stes rett eiendommen blir sentralisert. Under handels- og landbrukskrisene foregår denne sentraliseringen mye raskere.— Stor eiendom øker i det hele tatt mye raskere enn liten eiendom, fordi en langt mindre del av avkast­ningen kommer til fradrag som utgifter på eiendommen. Denne sentraliseringen av eiendommen er en like ufravi­kelig lov for privateiendommen som alle de andre: mid­delklassen må forsvinne mer og mer inntil verden er delt i millionærer og fattigfolk, i store jordeiere og fattige dagarbeidere. Ingen lover, ingen deling av jordeiendom­men, ingen eventuell oppsplitting av kapitalen hjelper dette resultatet må komme og vil komme om det ikke først kommer en total omdanning av samfunnsforholdene, en sammensmelting av de motstridende interessene, en oppheving av privateiendommen.

Den frie konkurransen, som er det viktigste slagordet for våre dagers økonomer, er en umulighet. Monopolet hadde i det minste den hensikt å beskytte forbrukeren mot å bli lurt, selv om det ikke klarte å gjennomføre det­te. Men avskaffelsen av monopolet åpner portene for be­drag på vidt gap. Dere sier at konkurransen i seg selv har motmiddelet mot bedrag, nemlig at ingen vil kjøpe dårli­ge ting, dvs. at hver og en må være en kjenner av alle ar­tikler, men det er umulig, derfor er det nødvendig med monopolet, slik det også går fram av flere artikler. Apotekene osv. ha monopol. Og den viktigste artikkelen, pengene, trenger nettopp monopolet mest. Det sirkule­rende medium har framkalt en handelskrise hver gang det har opphørt å være et statsmonopol, og de engelske økonomene, blant andre dr. Wade, medgir her at mono­polet er nødvendig. Men heller ikke monopolet beskytter mot falske penger. Man kan stille seg hvilket spørsmål man vil når det gjelder begge sider, og det ene er like van­skelig som det andre, monopolet frambringer den frie konkurranse, og den igjen monopolet; derfor må begge falle, og denne vansken må oppheves ved at det prinsip­pet som frambringer dem, blir opphevet.


Konkurransen har gjennomsyret alle våre livsforhold og fullendt den gjensidige trelldommen som menneskene nå holder hverandre i. Konkurransen er den store driv­fjæren som egger vår sosiale orden, eller rettere uorden, som holder på å bli gammel og slapp, til stadig virksom­het, men bruker opp en del av sine svinnende krefter for hver ny anstrengelse. Konkurransen er herre over men­neskehetens tallmessige vekst, den er også herre over dens moralske framskritt. Den som har satt seg noe inn i kriminalstatistikken, må ha blitt slått av den eiendom­melige regelmessigheten i kriminalitetens vekst fra år til år, og hvordan visse årsaker avler visse forbrytelser. Ut­bredelsen av fabrikksystemet har overalt ført til et øken­de antall forbrytelser. Man kan på forhånd beregne an­tallet arrestasjoner, kriminaltilfeller, ja, antallet mord, innbrudd, småtyverier osv. pr. ar i en stor by eller et di­strikt. og hver gang med forbausende nøyaktighet, slik det har skjedd ofte nok i England. Denne regelmessighe­ten beviser at også forbrytelsen regjeres av konkurran­sen, at samfunnet skaper en etterspørsel etter forbrytelser som dekkes av et tilsvarende tilbud. at de lukene som oppstår ved at et antall personer blir arrestert, fraktet bort eller henrettet, straks blir fylt igjen av andre, på samme måte som hver luke i befolkningen straks blir fylt med nyankomne, med andre ord at forbrytelsen øver et press på straffemidlene på samme måte som folkene øver press på sysselsettingsmidlene. Hvor riktig det i denne si­tuasjonen, bortsett fra alt annet, er å straffe forbrytere, overlater jeg til min leser å avgjøre. For meg gjelder det her bare å påvise konkurransen på det moralske området og vise hvilken dyp fornedrelse privateiendommen har brakt menneskene opp i.


I den kampen som kapital og jord fører mot arbeidet, har disse to første elementene enda en særlig fordel fram­for arbeidet — den hjelpen de får fra vitenskapen, for og­så vitenskapen rettes under de nåværende forholdene mot arbeidet. Nesten alle mekaniske oppfinnelser for eksempel, er kommet på grunn av mangel på arbeids­kraft, spesielt bomullsspinnemaskinene til Hargreaves, Crompton og Arkwright. Det har aldri hendt at arbeidet har vært særlig etterspurt uten at det har ført til at det er kommet en oppfinnelse som har økt arbeidsevnen bety­delig og følgelig redusert etterspørselen etter menneske­lig arbeid. Englands historie fra 1770 til i dag er et fortlø­pende bevis på det. Den siste store oppfinnelsen i bomullsspinneriet, den selvdrevende mulemaskin, kom til bare på grunn av etterspørselen etter arbeid og den sti­gende lønnen den doblet maskinarbeidet og reduserte dermed det manuelle arbeidet til det halve, fratok halv­parten av arbeiderne deres arbeid og presset dermed ned lønnen for de andre til det halve; den tilintetgjorde sam­holdet mellom arbeiderne mot fabrikantene og ødela den siste rest av den kraften som hadde gjort at arbeidet had­de holdt ut i den ulike kampen mot kapitalen (jfr. Dr. Ure: Philosophy of Manufactures, b. 2). Økonomen sier nå riktignok at maskinsystemet i siste instans er til fordel for arbeideren, fordi det gjør produksjonen billi­gere og dermed skaper et nytt og større marked for dens produkter, og at de arbeiderne som har mistet arbeidet da vil bli sysselsatt igjen. Helt riktig, men glemmer da økonomen at produksjonen av arbeidskraft reguleres av konkurransen, at arbeidskraften stadig presser på syssel­settingsmidlene og at det følgelig, når denne fordelen skal gjøre seg gjeldende, allerede igjen venter et overtall av konkurrenter for arbeidet, slik at denne fordelen blir illusorisk, mens ulempen, det plutselige bortfallet av eksistensmidler for den ene halvdelen av arbeiderne og lønnsreduksjonen for den andre, ikke er illusorisk? Glemmer økonomen at utviklingen av oppfinnelsene ald­ri stanser opp og at denne ulempen følgelig gjøres evig? Glemmer han at med den arbeidsdelingen som har økt så uendelig mye i vår sivilisasjon, kan en arbeider leve bare når han kan brukes ved denne bestemte maskinen og til dette bestemte begrensede arbeidet? Glemmer han at det nesten alltid er helt umulig for den voksne arbeider å gå over fra én beskjeftigelse til en annen og nyere?

Når jeg ser virkningen av maskinsystemet i øynene, kommer jeg på el annet og videre tema, fabrikksystemet, og jeg har verken lyst eller tid til å behandle del her. For øvrig håper jeg at jeg snart vil få anledning til å behandle inngående dette systemets avskyelige umoral og avdekke skånselsløst økonomens hykleri, som her trer fram i sin fulle glans.

Skrevet i slutten av 1843 januar 1844. Oversatt fra tysk

Først trykt i Deutsh-Französische Jahrbücher, 1844.