Lønnssystemet

Denne teksten er henta fra Marx – Engels Arbeid og Kapital utgitt av Forlaget Ny Dag, 1970. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

Lønnssystemet

Av Friedrich Engels.

I en tidligere artikkel har vi undersøkt den gamle parolen «En rimelig lønn for et rimelig dagsverk!», og vi kom fram til at den rimeligste dagslønn under de nåværende samfunnsforhold uunngåelig betyr det samme som den aller urimeligste deling av det produkt arbeideren har skapt, da den største delen av dette produkt går i kapitalistens lomme, mens arbeideren må ta til takke med akkurat det han trenger for å holde seg arbeidsdyktig og føre slekten videre.

I en tidligere artikkel har vi undersøkt den gamle parolen «En rimelig lønn for et rimelig dagsverk!», og vi kom fram til at den rimeligste dagslønn under de nåværende samfunnsforhold uunngåelig betyr det samme som den aller urimeligste deling av det produkt arbeideren har skapt, da den største delen av dette produkt går i kapitalistens lomme, mens arbeideren må ta til takke med akkurat det han trenger for å holde seg arbeidsdyktig og føre slekten videre.

Dette er en lov i den politiske økonomi, eller med andre ord en lov for samfunnets nåværende økonomiske organisasjon, som er mektigere enn alle Englands skrevne og uskrevne lover tilsammen, lordkanslerens domstol inklusive. Så lenge samfunnet er delt i to klasser som står fiendtlig overfor hverandre på den ene siden kapitalistene, som monopoliserer alle produksjonsmidler – jorda, råstoffene, maskinene -, og på den andre siden arbeiderne, det produserende folk, som ikke får eie produksjonsmidler, som ikke eier annet enn sin egen arbeidskraft; så lenge denne organisasjon av samfunnet består, vil lønnsloven forbli allmektig og hver dag på nytt smi de lenker som gjør arbeideren til slave under sitt eget arbeidsprodukt, som er monopolisert av kapitalisten.

De engelske fagforeningene (trade-unions) har nå kjempet i snart seksti år mot denne loven – og hva er kommet ut av det? Har det lykkes dem å fri arbeiderklassen ut av det slaveri som kapitalen – deres egne henders produkt – holder dem nede i? Har de greidd å sette, om bare en eneste gruppe, av arbeiderklassen i stand til å høyne seg over lønnsslavenes stilling, til å bli eiermenn av sine egne produksjonsmidler – de råstoffer, verktøy, maskiner – som trengs i deres industri, og dermed også bli eiermenn til produktet av sitt eget arbeid? Det er en kjent sak at de ikke bare ikke har greidd dette, men at de heller aldri engang har forsøkt å greie det.

Vi vil på ingen måte hevde at fagforeningene er til fånyttes fordi om de ikke har gjort dette. Tvert imot, trade-unions er i England som i alle andre industriland en nødvendighet for arbeiderklassen i dens kamp mot kapitalen. Det gjennomsnittlige Lønnsnivå er lik summen av de nødvendige behovsgjenstander som er tilstrekkelig til å opprettholde arbeidsfolket i et bestemt land i samsvar med den levestandard som er vanlig i dette land. Denne levestandard kan være meget forskjellig for de forskjellige lag av arbeidere. Fagforeningenes store fortjeneste i kampen for å opprettholde lønningene og nedsette arbeidstiden består i at de tar sikte på det mål å opprettholde levestandarden og høyne den. Det fins i Londons østkant mange ervervsgrener der arbeidet ikke er mindre kvalifisert og er like tungt som murernes og deres håndlangeres, men likevel innbringer arbeidet deres neppe halvparten i lønn. Hvorfor? Rett og slett fordi en mektig organisasjon setter den ene gruppen i stand til å opprettholde en forholdsvis høy levestandard som norm for lønningene, mens den andre gruppen, uorganisert og avmektig som den er, ikke bare må falle til fote for arbeidskjøpernes uunngåelige overgrep, men også for deres vilkårlige overgrep. Deres levestandard blir trykket nedover skritt for skritt, de lærer seg til å leve av stadig lavere lønninger, og lønningene deres synker naturlig nedpå det nivå som de selv har avfunnet seg med som akseptabelt.

Lønnsloven er derfor ikke slik at den trekker en fast og ubevegelig linje. Innenfor visse grenser er den på ingen måte ubønnhørlig. Til alle tider (når en unntar svære depresjoner) fins det innenfor enhver ervervsgren et visst spillerom, og innenfor dette kan lønnsnivået forandres som resultat av kampen mellom de to partier som kjemper mot hverandre. Lønningene blir i hvert tilfelle fastsatt gjennom tinginger, og ved tinginger har den part som yter lengst og best motstand, den største utsikt til å få mer enn han ellers ville fått. Når den enkelte arbeider søker å forhandle med kapitalisten, blir han lett lurt og er utlevert til hans nåde eller unåde. Men når arbeiderne innenfor en hel ervervsgren danner en mektig organisasjon, samler seg fonds for om nødvendig å være i stand til å by arbeidskjøperne motstand og derved kommer i den stilling at de kan opptre mot arbeidskjøperne som en makt – da, men også bare da, har arbeiderne utsikt til i det minste å få det grannet som under det nåværende samfunns økonomiske struktur kan betegnes som en rimelig lønn for et rimelig dagsverk.

Lønnsloven blir ikke satt ut av kraft gjennom fagforeningenes kamp. Tvert imot, den kommer gjennom denne kampen til full gyldighet. Uten de midler til motstand som fagforerningene betyr, får ikke arbeideren engang det som tilkommer ham etter lønnssystemets regler. Bare frykten for fagforeningene kan tvinge kapitalistene til å innrømme arbeiderne arbeidskraftens fulle verdi. Skal dere ha beviser? Se bare på de lønninger som blir betalt dem som er medlemmer av de store fagforeningene, og sammenlign dem med lønningene i de tallløse småbedriftene i Londons østkant, denne pøl av håpløs elendighet! Ifølge dette retter ikke fagforeningene sitt angrep mot lønnssystemet. Men det er ikke et høyere eller lavere lønnsnivå som er den bestemmende faktor i arbeiderklassens nedverdigende stilling. Denne nedverdigende stilling ligger i den kjensgjerning at arbeiderklassen istedenfor å få det fulle arbeidsprodukt for sitt arbeid må nøye seg med en del av dette produkt, som kalles lønn. Kapitalisten putter hele produktet i lommen (og betaler arbeideren av det) fordi han eier produksjonsmidlene. Og derfor fins det ikke noen virkelig frigjøring av arbeiderklassen før den er blitt eier av alle arbeidsmidler – jorda, råstoffene, maskinene osv. – og dermed også er blitt eiermann til det fulle produkt av sitt eget arbeid.

«The Labour Standard», London, 21. mai 1881.