Av en kommentator for Tjen Folket Media.
I diskusjonene innenfor den norske staten, særlig innen utenriksdepartementet og forsvaret, blir den norske statens nasjonale strategiske interesser avdekket. Den lille “diplomatiske stormakten” hviler seg tungt på militærmakt, også innen såkalt konfliktløsning.
En artikkel1 på det militær-politiske nettstedet strategem.no belyser noen særegenheter ved den norske borgerlige statens geopolitiske og militære strategiske interesser, og dens ambisjoner for framtida.
Hæroffiseren Marius Kristiansen er forfatter av artikkelen, og har ifølge artikkelens byline også tjenesteerfaring fra Sjøforsvaret, utdanning fra befalsskolen for Kystartilleriet, Krigsskolen Linderud og stabsskole hos U.S. Marine Corps. Artikkelens fokus er anvendelsen av de norske spesialstyrkene og deres potensielle “nisje” i global sammenheng.
Innledningsvis skriver Kristiansen at spesielle operasjoner (special operations) ikke har en klar og ubestridt definisjon, men at det virker universelt anerkjent at slike militære styrker er (1) militære verktøy for politikere til å løse oppdrag som får strategisk betydning og (2) som konvensjonelle styrker ikke er utdannet, utrustet eller trent til å løse.
Kristiansen siterer tidligere kommandant i NORSOCOM (Norwegian Special Operations Command) som slår fast at styrkene i henhold til forsvarets doktrine er strategiske styrker som skal produsere strategiske resultater. NORSOCOM er leder Forsvarets Spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK). Fra dette går Kristiansen over til å slå fast at alle land har sine særegne nasjonale interesser, og at situasjonen for sikkerhet og forsvar i dagens verden er mer kompleks enn før.
Han beskriver forholdene for norsk sikkerhetspolitikk som i fluks, og at utenriksdepartementet er i ferd med å utarbeide en ny hvitebok om norsk utenrikspolitikk i en situasjon som er i forandring. Her peker artikkelforfatteren på fire særegne aspekter ved situasjonen: at USA kjemper for et “skifte” i eller til Stillehavet2, Russlands sammenstøt med NATO i flere områder, at Trump fortsatt er president (artikkelen er fra 2020) og at EU er skjørere enn på lenge. Dette ligger til grunn når utenriksdepartementet produserer sin hvitebok under prosjektnavnet “Veivalg”. I denne konteksten skriver Kristiansen, ved henvisninger til flere kilder, at stater kan utnytte sine særegne fortrinn til å få en uvurderlig rolle i globale spesialoperasjoner.
Videre ser Kristiansen på Norges strategiske nasjonale mål, og peker ut tre slike overordna mål som sannsynligvis vil vedvare eller styrke seg: (1) avskrekking mot Russland, ved styrkeoppbygging, øvelser og så videre, (2) avspenning overfor Russland, ved samarbeid, avtaler og lignende med Russland, og (3) vedlikeholde et godt forhold til internasjonale institusjoner og “sikkerhetsorganisasjoner”, som FN, NATO og OSSE. Det er også åpenbare forbindelser, men også konflikter, mellom de tre målene.
Kristiansen nevner i denne sammenhengen et økt behov for norsk deltagelse i spesialoperasjoner, og at Obama og Stoltenberg har pekt på viktigheten av å bygge lokal militær kapasitet i frontlinjestatene mot Russland og i land som Afghanistan, Jordan, Libya og Nord-Afrika for øvrig. Her slås det fast at behovet, altså behovet fra staten og de alliertes ståsted, for norske militære operasjoner i utlandet vil øke i dagens “globaliserte” verden, uavhengig av hjemlige trusler. Dette slår Kristiansen fast at neppe vil endre seg i nær framtid, og at politikere kan bli “fristet til å bruke norske spesialstyrker som en investering i politisk kredibilitet og status i utlandet” samt å “møte trusler sammen med NATO ved truslenes opprinnelsessted”. Med andre ord spår han flere oppdrag for norske kommandosoldater i tida som kommer, i tjeneste for den norske statens politiske interesser og ingenting annet.
På bakgrunn av dette ser forfatteren nærmere på norske særegenheter som kan gi de norske spesialstyrkene en “nisje” i den globale konteksten. Her peker han ut geografi og miljø som gir spesialstyrker med særlige fortrinn med tanke på (1) arktiske forhold og lave temperaturer (vinterkrig), (2) fjellendt terreng og høyder og (3) havområder, en stor flåte og olje- og gassinstallasjoner til havs. Videre nevner han at norske spesialstyrker gjør enkelte politioppdrag, og utdanning av spesialstyrker i Litauen og Latvia, men konkluderer med at slike oppdrag ikke er en særegen nisjestyrke for Norge.
Herfra går han videre til å beskrive HRM-systemet i de norske væpna styrkene. HRM står for Human Resource Management, og skal sikre at soldater og offiserer kan utvikles i livslange karrierer innen forsvaret, og slik bygge spesialkompetanse og lederskap. Også den norske verneplikten og sesjonen nevnes som et viktig aspekt for å gi spesialstyrkene mange potensielle rekrutter å velge blant. Innen HRM-systemet er det tre veier: krigerdiplomat (Warrior Diplomat), tematisk ekspert (SME) og kommandant. Kristiansen mener denne formen for utdanning kan være en nisje for norske spesialstyrker.
Videre skriver han at Norge mellom 1993 og 2013 ledet eller fasiliterte fredsforhandlinger overfor 11 forskjellige land/regioner: Filippinene, Nepal, Palestina/Israel, Myanmar, Guatemala, Colombia, Afghanistan, Sri-Lanka, Sør-Sudan, Somalia og Libya. Det er verdt å merke seg at Norge slik har plassert seg midt i en rekke av de mest brennende områdene i verden i dag, og flere ganger overfor geriljaer av mange slag, deriblant under ledelse av maoistiske partier. Forfatteren kaller Norge “en supermakt når det kommer til konfliktløsning” (!), og hevder dette kommer av velutviklet diplomati, rykte, finansielle ressurser, nettverk – samt tålmodighet og utholdenhet…
Forfatteren nevner også norske bidrag til omstrukturerende reformer av sikkerhetssektoren og forsvarsgrener på Balkan og opplæring av militære styrker i Kaukasus.
Artikkelen konkluderer med at norske spesialstyrker er velutrusta for diplomati og opplæring, og at de burde fokusere på disse rollene som en nisje internasjonalt, og vi bemerker da først og fremst i samarbeidet med USA. De mener Norge er bedre utrustet enn noen andre til å ta slike oppdrag og løse dem med et strategisk utfall i konflikter i og mellom små stater.
Vår egen konklusjon er at artikkelen peker på den norske statens rolle allerede i dag, hvor man gjennom særskilte fortrinn (deriblant rikdom!), har en langt mer aktiv rolle internasjonalt enn størrelsen på landet skulle tilsi. Dette er åpenbart en “nisje” for det norske borgerskapet: De utnytter landets beliggenhet og økonomi, til å bygge opp en utdanningsmessig og diplomatisk kapasitet som sikrer tilgang til konfliktområder, tilgang for norsk kapital, og et aktivt samarbeid med stormaktene og supermakten USA. Slik blir den norske borgerlige staten en særegen form for parasitt og krigsprofitør. Dette om man river vekk de penere ordene om “norsk tålmodighet” i en “kompleks verden”. Samtidig fører dette også til en styrket “forsikring” av norsk territorium, da integrasjon med USA og andre vestlige stormakter blir en garantist mot den dominerende strategiske trusselen i nærområdet: Russland.
Verdt å nevne er også hvordan norske spesialsoldater i Afghanistan har vært ekstremt aktive innen etterretning, og har spilt en nøkkelrolle i å levere informasjon til USA og de andre vestlige allierte i NATO-okkupasjonen av landet. Vi bemerker at etterretning og diplomati alltid har gått hånd i hånd i storpolitikken og konflikthåndtering – og at slik er det både “i stort og i smått”. Fra “dialogpolitiet” i konfrontative demonstrasjoner og politiets avdelinger mot narkotika og organisert kriminalitet, til “krigerdiplomaten” i Afghanistan. Norges nisje blir dermed fordypet med enda et fordekt aspekt.
Kort oppsummert: Det er grunn til å tro at det norske borgerlige militæret vil fortsette å utvikle sine spesialstyrker til å tjene statens politiske og økonomiske interesser globalt, hvor man i nær allianse med USA, samt Storbritannia, Frankrike og Tyskland, forsterker sin nisje som krigere med kompetanse på vinter, fjell og sjø, samt diplomati, etterretning og opplæring.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Special Operations Forces and Military Assistance in Support of Negotiations, Defense Security Sector Reforms (DSSRs) and Disarmament, Demobilization, and Reintegration Processes (DDRs), av Marius Kristiansen, publisert 29. oktober 2020.
- Se for eksempel beskrivelse av dette skiftet her: https://asia.nikkei.com/Politics/International-relations/Thousands-of-US-troops-will-shift-to-Asia-Pacific-to-guard-against-China