Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.
POLITISKE LINJER, TILTAK OG FRAMTIDSUTSIKTER I KAMPEN MOT DEN JAPANSKE INVASJONEN
23. juli 1937
De japanske imperialistene satte i scene Lukuouchiao-hendinga 7. juli 1937. Det var et forsøk på å annektere hele Kina med væpna makt. Det kinesiske folket krevde enstemmig krig mot Japan. Det gikk ti dager før Chiang Kai-shek omsider uttalte seg offentlig i Lushan, og kunngjorde at Kina skulle gripe til våpen og kjempe mot Japan. Han blei nødt til dette fordi folket over hele landet pressa han til det, og fordi den japanske invasjonen hadde retta harde slag mot interessene til de britiske og amerikanske imperialistene i Kina, og mot interessene til storgodseierne og storborgerskapet, som Chiang Kai- shek sjøl representerte. Men samtidig fortsatte regjeringa hans å forhandle med de japanske angriperne, og godtok til og med de såkalte fredelige løsningene som japanerne og de lokale myndighetene hadde blitt enige om. Først 13. august 1937 blei Chiang Kai-shek tvunget til å gripe til våpen. Da satte de japanske angriperne i gang et storangrep på Shanghai, og gjorde det umulig for han å beholde herredømmet over Sørøst-Kina. Men Chiang ga ikke opp de hemmelige forsøka sine på å få i stand fred med Japan før i 1944. Under hele motstandskrigen gikk Chiang Kai-shek mot full folkekrig, der hele folket er mobilisert. Han førte en reaksjonær politikk som gikk ut på passiv mostand mot Japan, men aktiv kamp mot kommunistpartiet og folket. Han handla altså stikk i strid med si egen erklæring i Lushan, der han sa: «Straks det bryter ut krig, har alle, ung og gammel, nord og sør, ansvar for å gjøre motstand mot Japan og forsvare fedrelandet.» De to politiske linjene, de to seriene tiltak og de to framtidsutsiktene som kamerat Mao Zedong drøfter i denne artikkelen, gjenspeiler kampen mellom linja til kommunistpartiet og linja til Chiang Kai-shek i motstandskrigen.
I. TO POLITISKE LINJER
8. juli, dagen etter Lukouchiao-hendinga[1], sendte sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti ut et opprop til hele nasjonen som oppfordra til motstandskrig. I oppropet står det:
Landsmenn! Beijing og Tianjin er i fare! Nord-Kina er i fare! Den kinesiske nasjonen er i fare! Den eneste utvegen er at hele nasjonen fører motstandskrig. Vi krever øyeblikkelig og rådsnar motstand mot de japanske invasjonsstyrkene, og vi krever at det øyeblikkelig blir tatt tiltak for å møte alle krisesituasjoner. Hele nasjonen, fra øverst til nederst, må straks kvitte seg med alle ideer om at vi kan underkaste oss og leve i fred med de japanske angriperne. Landsmenn! Vi må hylle og støtte den heltemodige motstanden fra styrkene til Feng Zhi’an. Vi må hylle og støtte erklæringa fra de lokale myndighetene i Nord-Kina om at de vil forsvare fedrelandet eller dø. Vi krever at general Song Zheyuan øyeblikkelig mobiliserer hele 29. armé[2] og setter den inn i kampene ved fronten. Dette krever vi av Sentralregjeringa i Nanjing: Gi effektiv hjelp til 29. armé. Opphev øyeblikkelig forbudet mot patriotiske massebevegelser og la folkets begeistring for væpna motstand få utfolde seg fritt. Mobiliser øyeblikkelig alle land-, sjø- og luftstridskrefter til kamp. Rensk øyeblikkelig ut alle de skjulte landssvikerne og japanske agentene i Kina for å konsolidere det bakre området vårt. Vi oppfordrer folket i hele landet til å kaste alle krefter inn i den hellige forsvarskrigen mot Japan. Parolene er: Væpna forsvar av Beijing, Tianjin og Nord-Kina! Forsvar fedrelandet til siste blodsdråpe! Folket i hele landet, regjeringa og de væpna styrkene må gå sammen og bygge den nasjonale enhetsfronten, vår faste store mur av motstand mot den japanske aggresjonen! Kuomintang og kommunistpartiet må samarbeide nært og stå mot nye angrep fra de japanske overfallsmennene! Driv de japanske angriperne ut av Kina!
Dette er ei politisk erklæring.
Herr Chiang Kai-shek kom med en uttalelse i Lushan den 17. juli. Her la han fram ei linje for hvordan vi skal forberede motstandskrig, og det var første gang på mange år at Kuomintang kom med ei riktig erklæring om utenrikssaker. Derfor tok både vi og våre landsmenn imot den med glede. Erklæringa satte fram fire vilkår når det gjaldt løsninga av Lukouchiao-hendinga:
1) Ei løsning av spørsmålet må ikke krenke Kinas suverenitet og territoriale integritet. 2) Det må ikke skje lovstridige endringer i oppbygginga av administrasjonen i provinsene Hopei og Chahar. 3) De lokale embetsmennene som Sentralregjeringa har utnevnt, må ikke bli sagt opp eller skifta ut etter krav fra andre. 4) Operasjonsområdet til 29. armé må ikke begrenses til det området den nå er stasjonert i.
Erklæringa sier til slutt:
Regjeringa har fastsatt ei politisk linje og tatt et standpunkt til Lukouchiao-hendinga som den alltid vil holde fast på. Vi innser at vi må være forberedt på å ofre alt når hele nasjonen går til krig, og vi må ikke ha noe håp om at det fins noen lett utveg. Straks det bryter ut krig, har alle, ung og gammel, i nord og sør, ansvar for å gjøre motstand mot Japan og forsvare fedrelandet.
Dette er også ei politisk erklæring.
Her har vi to historiske politiske erklæringer om Lukouchiao- hendinga. Den ene er fra kommunistpartiet, den andre fra Kuomintang. Felles for dem er at begge går inn for å føre en besluttsom motstandskrig, og går mot kompromisser og innrømmelser.
Dette er ei politisk linje for hvordan vi skal møte den japanske invasjonen, den riktige politiske linja.
Men det er mulig å velge ei annen linje. Landssvikerne og de pro- japanske elementene i Beijing og Tianjin har vært svært aktive de siste månedene. De har forsøkt å få de lokale myndighetene til å bøye seg for krava fra Japan. De har undergravd den politiske linja for besluttsom væpna motstand, og gått inn for kompromisser og innrømmelser. Dette er svært alvorlige faresignaler.
Den politiske linja for kompromisser og innrømmelser er stikk motsatt linja for besluttsom væpna motstand. Hvis ikke denne linja blir endra raskt, kommer Beijing, Tianjin og hele Nord-Kina til å falle i hendene på fienden, og da ser det virkelig dystert ut for hele nasjonen. Alle må være på vakt.
Patriotiske offiserer og menige i 29. armé, foren dere! Gå mot kompromisser og innrømmelser, og gjør besluttsom væpna motstand!
Patriotiske landsmenn i Beijing, Tianjin og Nord-Kina, foren dere! Gå mot kompromisser og innrømmelser, og støtt besluttsom væpna motstand!
Patriotiske landsmenn i hele landet, foren dere! Gå mot kompromisser og innrømmelser og støtt besluttsom væpna motstand!
Herr Chiang Kai-shek og alle patriotiske medlemmer i Kuomintang! Vi håper dere vil holde fast på den politiske linja deres uten å vakle, oppfylle løftene dere har gitt, gå mot kompromisser og innrømmelser, og gjøre besluttsom væpna motstand. Slik kan dere i handling svare på ugjerningene fra fienden.
Alle de væpna styrkene i landet, også rødehæren, må støtte erklæringa fra herr Chiang Kai-shek, gå mot kompromisser og innrømmelser, og gjøre besluttsom væpna motstand!
Vi kommunister setter vårt eget opprop helhjerta og trufast ut i livet. Samtidig støtter vi fullt ut erklæringa fra herr Chiang Kai-shek. Vi er rede til å gå sammen med medlemmene i Kuomintang og alle våre landsmenn for å forsvare fedrelandet til siste blodsdråpe. Vi kjemper mot all nøling og vakling, alle kompromisser og innrømmelser, og vi vil gjøre besluttsom væpna motstand.
II. TO SLAGS TILTAK
Politikken med besluttsom væpna motstand krever en serie tiltak om vi skal nå målet med den.
Hvilke tiltak? Her er de viktigste:
1. Mobiliser alle væpna styrker i hele landet. Mobiliser de stående styrkene på godt over to millioner mann, medrekna land-, sjø- og luftstridskreftene, sentralhæren, de lokale styrkene og rødehæren. Send hovedstyrkene til fronten med en gang for å forsvare landet. Samtidig må en del styrker bli i de bakre områdene for å opprettholde orden. Generaler som er lojale mot de nasjonale interessene må få kommandoen på de ulike frontavsnitta. Kall sammen en nasjonal forsvarskonferanse for å fastsette strategien og for å komme fram til enhet om målet for de militære operasjonene. Omorganiser det politiske arbeidet i hæren for å oppnå enhet mellom offiserer og menige og mellom hæren og folket. Slå fast prinsippet om at geriljakrigføringa skal ha ansvaret for ei side av den strategiske oppgava, og pass på at geriljakrigføring og regulær krigføring blir samordna på en riktig måte. Rensk ut landssvikere fra hæren. Kall inn nok reserver, og lær dem opp til tjeneste ved fronten. Sørg for at de væpna styrkene får nok utstyr og forsyninger hele tida. For å fylle disse oppgavene, må det legges militære planer som samsvarer med den allmenne linja for besluttsom væpna motstand. Vi har slett ikke få soldater i Kina, men hvis ikke disse planene blir satt ut i livet, klarer ikke soldatene å slå fienden. Til sammen kan de politiske og materielle forutsetningene våre gi oss styrker det ikke fins maken til i Øst-Asia.
2. Mobiliser hele folket. Opphev forbudet mot patriotiske bevegelser, frigi politiske fanger, opphev «Unntakslov om handlinger som setter republikken i fare»[3] og «Forordninger om pressesensur»[4], gi de patriotiske organisasjonene som fins legal status, bygg ut disse organisasjonene blant arbeidere, bønder, forretningsfolk og intellektuelle, og la folket få våpen til sjølforsvar og til støtteoperasjoner for hæren. Kort sagt, gi folket frihet til å uttrykke patriotismen sin. Sammen kommer folket og hæren til å gi den japanske imperialismen dødsstøtet. Det er heva over tvil at vi ikke kan seire i en nasjonal krig hvis vi ikke stoler på de breie folkemassene. Vi må se på Abessinias nederlag[5] som en advarsel. Ingen som oppriktig vil føre besluttsom motstandskrig, har råd til å se bort fra dette.
3. Omdann regjeringsapparatet. Ta representanter fra alle politiske partier og grupper og kjente personer som har prestisje blant massene med i regjeringa, slik at de kan ta seg av statssaker sammen. Rensk ut de skjulte pro-japanske elementene og landssvikerne i regjeringa. På den måten kan regjeringa bli ett med folket. Det er ei enorm oppgave å gjøre motstand mot Japan. Noen få enkeltpersoner kan ikke utføre den aleine. Hvis de holder fast på at de skal gjøre det aleine, kommer de bare til å ødelegge alt. Hvis regjeringa skal være ei virkelig nasjonal forsvarsregjering, må den stole på folket og praktisere demokratisk sentralisme. Den må være demokratisk og sentralisert på samme tid. Slike regjeringer er de sterkeste. Nasjonalforsamlinga må virkelig representere folket. Den må være det høyeste maktorganet, avgjøre de viktigste politiske linjene til staten, og bestemme de politiske linjene og planene for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen.
4. Før en anti-japansk utenrikspolitikk. Gi ikke de japanske imperialistene fordeler eller hjelp. Beslaglegg tvert om eiendommen deres, stryk gjelda vi har til dem, rensk ut lakeiene og utvis spionene deres. Slutt øyeblikkelig et militært og politisk forbund med Sovjetunionen, og knytt nære band til det. Sovjetunionen er det landet vi kan stole mest på, det mektigste landet, og det landet som er best i stand til å hjelpe Kina til å gjøre motstand mot Japan. Vinn sympati for kampen vår mot Japan fra Storbritannia, De forente stater og Frankrike. Vi må sikre oss hjelp fra dem, forutsatt at det ikke fører til tap av territorium eller suverenitetsretter. For å slå de japanske angriperne må vi i hovedsak stole på vår egen styrke, men vi kan ikke klare oss uten hjelp fra utlandet, og en isolasjonistisk politikk tjener bare fienden.
5. Legg fram et program for å bedre levekåra til folket og gå straks i gang med å gjennomføre det. Begynn med disse minimumstiltaka: Avskaff urimelige skatter og ulike slags avgifter, sett ned landskylda, innskrenk ågervirksomheten, gi arbeiderne høyere lønn, bedre levekåra til soldater og lavere befal, bedre levekåra til kontorpersonell, og gi hjelp til offer for naturkatastrofer. Noen sier at dette kommer til å skape kaos i statsfinansene, men disse nye tiltaka kommer tvert om til å øke kjøpekrafta til folket og føre til at handelen og finansene får et oppsving. Disse nye tiltaka kommer til å styrke motstandskampen mot Japan umåtelig, og de kommer til å styrke grunnlaget for regjeringa.
6. Sett i gang opplæring som tjener forsvaret av nasjonen. Utdanningspolitikken og utdanningssystemet vi har nå, må endres fra grunnen av. Legg til side alle planer det ikke haster med og alle tiltak som er ufornuftige. Aviser, bøker og tidsskrifter, filmer, teaterstykker, litteratur og kunst må alt sammen tjene forsvaret av nasjonen. Forby landssvikpropaganda.
7. Før en finanspolitikk og en økonomisk politikk som tjener motstanden mot Japan. Vi må bygge finanspolitikken på prinsippet om at de som har penger gir penger, og at eiendommen til de japanske imperialistene og kinesiske landssvikerne skal beslaglegges. Vi må bygge den økonomiske politikken på prinsippet om å boikotte varer fra Japan og øke salget av kinesiske varer — alt for å tjene motstanden mot Japan. Det har vært tatt feilaktige tiltak, og derfor står det dårlig til med finansene. Dette kan helt sikkert overvinnes når vi setter disse nye politiske linjene ut i livet, politiske linjer som tjener interessene til folket. Det er erkesludder å si at et land som er så enormt og har så stor befolkning, er hjelpeløst finansielt og økonomisk.
8. Foren hele det kinesiske folket, regjeringa og de væpna styrkenefor å bygge opp den nasjonale enhetsfronten som den faste store muren vår. Om vi skal kunne gjennomføre politikken med væpna motstand og sette i verk de tiltaka som er nevnt før eller ikke, avhenger av denne enhetsfronten. Her er nøkkelleddet nært samarbeid mellom Kuomintang og kommunistpartiet. Regjeringa, de væpna styrkene, alle de politiske partiene og hele folket må forene seg på grunnlag av et slikt samarbeid mellom de to partiene. Slagordet «oppriktig enhet for å møte den nasjonale krisa» må ikke bare bli fine ord, vi må vise i handling at vi tar det alvorlig. Vi må ha ekte enhet, løgn og bedrag fører’ ikke fram. Det må større vidsyn og mot til i statssaker. Pirk, fanteri, byråkrati og Ah Q-isme6 fører overhodet ikke fram. Det duger ikke overfor fienden, og overfor våre egne landsmenn er det rett og slett latterlig. Det er store og små prinsipper i alle saker, og alle de små er underordna de store. Våre landsmenn må tenke grundig gjennom ting i lys av de store prinsippene. Bare da blir de i stand til å få riktig innretting på tenkninga og handlingene sine. I dag bør alle som ennå ikke har begynt å kjenne et oppriktig ønske om enhet, gå i seg sjøl ei sein kveldsstund og skamme seg litt, sjøl om ingen andre klandrer dem.
Disse tiltaka for å gjøre besluttsom væpna motstand kan kalles åttepunktsprogrammet.
Politikken med besluttsom væpna motstand må følges opp med disse tiltaka. Ellers kan vi ikke seire, og den japanske aggresjonen mot Kina kommer aldri til å ta slutt. Kina kommer til å være hjelpeløst overfor Japan og neppe kunne unngå samme skjebne som Abessinia.
Alle som går oppriktig inn for politikken med besluttsom væpna motstand, må sette disse tiltaka ut i livet. Det som avgjør om en går oppriktig inn for besluttsom væpna motstand, er om en godtar og setter i verk disse tiltaka.
Det fins en annen serie tiltak som er stikk motsatt disse tiltaka på alle områder:
Ikke mobilisere de væpna styrkene fullt ut, men nekte å mobilisere dem og trekke seg tilbake.
Ikke frihet for folket, men undertrykking.
Ikke ei nasjonal forsvarsregjering som bygger på den demokratiske sentralismen, men ei eneveldig regjering av byråkrater, kompradorer og storgodseiere.
Ikke en utenrikspolitikk som tjener motstanden, men en politikk der en kryper for Japan.
Ikke bedre levekår for folket, men fortsatt utsuging til folk segner om under lidelsene, og ikke har krefter til å gjøre motstand mot Japan.
Ikke opplæring i nasjonalt forsvar, men opplæring i nasjonal underkastelse.
Ikke en finanspolitikk og en økonomisk politikk som tjener motstanden mot Japan, men den samme gamle finanspolitikken og økonomiske politikken — eller til og med en som er enda verre — som snarere tjener fienden enn vårt eget land.
Ikke bygge opp den nasjonale enhetsfronten mot Japan som den store muren vår, men rive den ned eller prate glatt om enhet, mens en aldri gjør noe for å fremme den.
Tiltak følger av den politiske linja. Er den politiske linja ei linje for ikke å gjøre motstand, gjenspeiler dette seg i alle tiltaka som blir tatt. Dette har vi lært de siste seks åra. Er den politiske linja ei linje for besluttsom væpna motstand, er en nødt til å sette i verk de tiltaka som denne linja krever — åttepunktsprogrammet.
III. TO FRAMTIDSUTSIKTER
Hva er framtidsutsiktene? Det er dette alle er opptatt av.
De framtidsutsiktene som åpner seg hvis vi følger den første linja og setter i verk den første serien tiltak, er avgjort at den japanske imperialismen blir drevet ut og at Kina blir frigjort. Er det fortsatt tvil om det? Jeg trur ikke det.
De framtidsutsiktene som åpner seg hvis vi følger den andre linja og setter i verk den andre serien tiltak, er avgjort at Kina blir okkupert av de japanske imperialistene, og at det kinesiske folket blir slaver og treller. Er det fortsatt tvil om det? Jeg trur ikke det heller.
IV. SLUTNINGER
Vi må absolutt følge den første linja, sette i verk den første serien tiltak og kjempe hardt for de første framtidsutsiktene.
Vi må absolutt bekjempe den andre linja, forkaste den andre serien tiltak og avverge de andre framtidsutsiktene.
Alle patriotiske medlemmer i Kuomintang og alle medlemmer i kommunistpartiet — foren dere! Følg den første linja urokkelig, sett i verk den første serien tiltak og kjemp hardt for de første framtidsutsiktene. Bekjemp den andre linja urokkelig, forkast den andre serien tiltak og avverg de andre framtidsutsiktene.
Alle patrioter, patriotiske hæravdelinger og patriotiske partier og grupper — foren dere! Følg den første linja urokkelig, sett i verk den første serien tiltak og kjemp for de første framtidsutsiktene. Bekjemp den andre linja urokkelig, forkast den andre serien tiltak og avverg de andre framtidsutsiktene.
Lenge leve den nasjonale revolusjonære krigen!
Lenge leve frigjøringa av den kinesiske nasjonen!
NOTER
1. 7. juli 1937 angrep de japanske invasjonsstyrkene den kinesiske garnisonen ved Lukouchiao, litt over ti kilometer sørvest for Peking. De kinesiske styrkene var påvirka av oppsvinget i den landsomfattende bevegelsen mot Japan, og gjorde motstand. Denne hendinga var starten på det kinesiske folkets heltemodige motstandskrig mot Japan, som varte i åtte år.
2. Opprinnelig var 29. armé en del av nordvestarméen til Kuomintang, som sto under kommando av Feng Yuxiang. På dette tidspunktet var 29. armé stasjonert i provinsene Hebei og Chahar. Song Zheyuan var sjef for den, og Feng Zhi’an var sjef for en av divisjonene.
3. Kuomintang-regjeringa la fram en såkalt «Unntakslov om handlinger som setter republikken i fare» 31. januar 1931. Anklager om at de «satte republikken i fare» blei brukt som påskudd for å forfølge og myrde patrioter og revolusjonære. Denne forordninga ga pålegg om å bruke grusomme forfølgelsesmetoder.
4. «Forordninger om pressesensur» blei også kalt «Allmenne tiltak for å gjennomføre pressesensur». Kuomintang-regjeringa la dem fram i august 1934 for å kvele folkets røst. De fastsatte at «alle nyheter skal sensureres».
5. Se Mao Zedong, «Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan» (1937), Verker i utvalg, bind 1, Forlaget Oktober 1978, s. 264—284.
6. Ah Q er hovedpersonen i Den sanne historia om Ah Q, en berømt novelle av den store kinesiske forfatteren Lu Xun. Ah Q er et typisk eksempel på alle som trøster seg med å se på nederlag og tilbakeslag i det virkelige livet som moralske eller åndelige seirer.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.