Mao: Om den langvarige krigen

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

OM DEN LANGVARIGE KRIGEN

Mai 1938

Denne forelesningsrekka holdt kamerat Mao Zedong fra 26. mai til 3. juni 1938 i Selska­pet for studiet av motstandskrigen mot Japan i Yenan.

PROBLEMSTILLINGA

1. Det er snart 7. juli, ettårsdagen for den store motstandskrigen mot Japan. Hele nasjonen har samla kreftene i enhet, vært utholdende i motstanden og holdt fast ved enhetsfronten, og vi har kjempa tappert mot fienden i nesten ett år. Folket i hele verden følger denne krigen opp­merksomt. Den er uten sidestykke i Østens historie, og kommer til å stå som en stor krig i verdenshistoria også. Alle kinesere som lir under de ulykkene krigen fører med seg og som slåss for at nasjonen skal overle­ve, lengter etter seier hver dag. Men hvordan kommer egentlig krigen til å utvikle seg? Kan vi vinne? Kan vi vinne raskt? Mange snakker om en langvarig krig, men hvorfor er det en langvarig krig? Hvordan skal vi føre en langvarig krig? Mange snakker om endelig seier, men hvorfor vil den endelige seieren bli vår? Hvordan skal vi kjempe for å oppnå endelig seier? Ikke alle har funnet svar på disse spørsmåla. De fleste har faktisk ikke gjort det til denne dag. Derfor har de defaitistiske* talsmennene for teorien om nasjonal underkuing stått fram for å fortelle folk at Kina vil bli underkua, at Kina ikke kommer til å seire til slutt. På den andre sida har noen utålmodige venner stått fram for å fortelle folk at Kina kom­mer til å vinne svært raskt uten å måtte anstrenge seg noe særlig. Men er disse synspunktene riktige? Vi har hele tida sagt at de ikke er det. Men folk flest har ennå ikke oppfatta det vi har sagt. Dette skyldes delvis at vi ikke dreiv nok propaganda- og opplysningsarbeid, og delvis at de objektive hendingene ennå ikke var utvikla så langt at folket hadde gjennomskua den egentlige karakteren og det sanne ansiktet deres fullsten­dig og klart. Derfor kunne ikke folket forutse hvilken retning den all­menne utviklinga ville ta og hvordan den ville ende, og bestemme seg for ei fullstendig politisk og taktisk linje ut fra det. Nå står det bedre til. Ti måneders krigserfaring har vært helt tilstrekkelig til å avsløre den full­stendig grunnløse teorien om nasjonal underkuing, og få de utålmodige vennene våre til å gå fra teorien om rask seier. Under disse omstendighe­tene er det mange som ber om ei omfattende forklaring. Dette ber de om framfor alt med tanke på en langvarig krig, ikke bare på grunn av teo­rien om nasjonal underkuing og teorien om rask seier, som er helt mot­satte, men også fordi mange ikke forstår klart hva slags krig dette er. «Våre fire hundre millioner mennesker har gjort en samla innsats sia Lukouchiao-hendinga, og den endelige seieren kommer til å gå til Kina.» Denne formuleringa er svært utbredt. Det er ei riktig formulering, men vi må gi den mer innhold. Det er mange faktorer som har gjort det mulig for oss å være utholdende i motstandskrigen og enhetsfronten. Innafor landets grenser er disse faktorene alle de politiske partiene i lan­det, fra kommunistpartiet til Kuomintang, hele folket, fra arbeiderne og bøndene til borgerskapet, og alle de væpna styrkene, fra de regulære styrkene til geriljaen. Internasjonalt strekker faktorene seg fra sosialis­mens land til rettferdselskende mennesker i alle land. Innafor fiendens leir strekker de seg fra de menneskene i Japan som er mot krigen, til de japanske soldatene ved fronten som er mot krigen. Kort sagt, alle disse kreftene har gitt bidrag til motstandskrigen vår i ulik grad. Alle som har samvittigheten i behold, må gi dem honnør. Vi kommunister, sammen med alle de andre anti-japanske politiske partiene og hele folket, har in­gen annen veg å gå enn å kjempe for å forene alle krefter for å slå de dje­velske japanske inntrengerne. 1. juli i år er det sytten år sia Kinas Kom­munistiske Parti blei grunnlagt. Det er nødvendig å studere langvarig krig nøye for å sette alle kommunister i stand til å spille ei bedre og stør­re rolle i motstandskrigen. Derfor skal jeg bruke forelesningene mine til å drøfte dette spørsmålet. Jeg skal prøve å snakke om alle de probleme­ne som har samband med den langvarige krigen, men det er ikke mulig for meg å gå grundig inn på alt i ei forelesningsrekke.

2. All erfaring fra de ti krigsmånedene beviser at både teorien om at Kina ikke kan unngå å bli underkua, og teorien om rask seier for Kina, er feilaktige. Den første teorien fører til en tendens til å inngå kompromiss, den andre til en tendens til å undervurdere fienden. Begge måtene å nærme seg problemet på er subjektive og ensidige, eller sagt med ett ord, uvitenskapelige.

3. Før motstandskrigen var det mye snakk om nasjonal underkuing. Noen sa: «Kina er dårligere væpna og er nødt til å tape en krig.» Andre sa: «Hvis Kina gjør væpna motstand, blir landet helt sikkert et nytt Abessinia.» Etter at krigen starta har åpent prat om nasjonal underku­ing forsvunnet. Men i det skjulte prates det fortsatt, og det er tilmed ganske mye av det. For eksempel oppstår det fra tid til annen ei kompromisstemning, og talsmennene for kompromiss påstår at «det betyr un­derkuing å fortsette krigen».[1] I et brev fra Hunan har en student skre­vet:

På landsbygda virker alt vanskelig. Ettersom jeg driver med propagandaarbeid på egen hand, må jeg snakke med folk når og hvor jeg treffer dem. De jeg har snakka med, er ikke på noen måte uvi­tende. Alle forstår til en viss grad hva som foregår, og de er veldig interesserte i det jeg har å si. Men når jeg støter på mine egne slektninger, sier de alltid: «Kina kan ikke vinne, det er dømt til undergang.» De gjør meg kvalm! Heldigvis går de ikke rundt og sprer synspunktene sine, ellers ville det virkelig stå dårlig til. Bøn­dene ville sjølsagt legge mer vekt på det de sier.

Slike talsmenn for teorien om at Kina ikke kan unngå å bli underkua, danner det sosiale grunnlaget for kompromisstendensen. De fins overalt i Kina. Derfor kan kompromissproblemet når som helst dukke opp innafor fronten mot Japan, og vi kommer sannsynligvis til å ha dette problemet helt til krigen er slutt. Nå som Xuzhou har falt og Wuhan er i fare, trur jeg det kan lønne seg å slå beina under teorien om nasjonal underkuing.

4. I løpet av disse ti krigsmånedene har det også dukka opp alle slags synspunkter som tyder på utålmodighet. For eksempel var det mange som var optimistiske uten grunn i begynnelsen av krigen. De undervur­derte Japan og trudde til og med at japanerne ikke kunne komme så langt som til Shanxi. Noen undervurderte den strategiske rolla som ge­riljakrigen har i motstandskrigen, og de tvilte på påstanden: «Med hen­syn til helheten er bevegelig krigføring viktigst og geriljakrig kommer i tillegg. Med hensyn til delene er geriljakrig viktigst og bevegelig krigfø­ring kommer i tillegg.» De var uenige i strategien til Den åttende rutearméen. «Geriljakrig er grunnleggende, men gi ikke fra dere sjansen til be­vegelig krigføring når forholda ligger til rette.» Dette så de på som ei «mekanisk» holdning.[2] Under slaget i Shanghai var det noen som sa: «Hvis vi bare kan kjempe i tre måneder, er den internasjonale situasjo­nen nødt til å endre seg. Sovjetunionen er nødt til å sende tropper, og så vil krigen være over.» Når det gjaldt framtidsutsiktene for motstands­krigen, satte de i hovedsak lit til utenlandsk hjelp.[3] Etter seieren ved Taierzhuang[4], mente noen at Xuzhou-felttoget burde utkjempes som et «nesten avgjørende felttog», og at politikken med langvarig krig burde endres. De sa sånne ting som: «Dette felttoget markerer fiendens siste desperate kamp,» eller: «Hvis vi vinner, mister de japanske krigsherrene motet og kan bare vente på dommedag.»⁵ Seieren ved Pingxingguan gikk til hodet på noen, og den nye seieren ved Taierzhuang har gått til hodet på enda flere. Det har oppstått tvil om fienden kommer til å angri­pe Wuhan. Mange trur «sannsynligvis ikke», og mange andre trur «helt sikkert ikke». Sånn tvil kan påvirke alle viktige spørsmål. For eksempel, er den anti-japanske styrken vår allerede stor nok? Det kan være noen som svarer ja på det, for den styrken vi har nå, er allerede stor nok til å stanse framrykkinga til fienden, så hvorfor skulle vi øke den? Eller er for eksempel parolen «Konsolider og utvid den nasjonale enhetsfronten mot Japan» fortsatt riktig? Det kan være noen som sva­rer nei, for enhetsfronten er allerede sterk nok til å slå fienden tilbake slik den er nå, så hvorfor skulle vi konsolidere og utvide den? Eller bør vi for eksempel gjøre en større innsats med diplomati og internasjonal propaganda? Også her kan svaret være nei. Eller bør vi for alvor sette i gang med å reformere hærsystemet og regjeringssystemet, utvikle mas­sebevegelsen, gjennomføre fostring i nasjonalt forsvar, undertrykke landssvikere og trotskister, utvikle krigsindustrien og forbedre levekåra til folket? Eller er for eksempel slagorda som krever forsvar av Wuhan, Kanton og Nordvest-Kina og kraftig utvikling av geriljakrigføring i fien­dens bakre områder, fortsatt riktige? Svara kunne bli nei på alt dette. Noen er til og med innstilt på å skjerpe «uoverensstemmelsen» mellom Kuomintang og kommunistpartiet i samme øyeblikk som det oppstår ei svak endring i krigssituasjonen til fordel for oss, altså lede oppmerk­somheten bort fra ytre og over til indre forhold. Dette skjer nesten uten unntak hver gang vi vinner et forholdsvis stort slag, eller når fiendens framrykking går i stå ei stund. Alt som er sagt her kan vi kalle politisk og militært kortsyn. Slikt snakk er i virkeligheten feilaktig og grunnløst, uansett hvor riktig det høres ut. Å feie til side sånt skvalder bør hjelpe oss til å få fullført motstandskrigen seierrikt.

5. Nå er spørsmålet: Kommer Kina til å bli underkua? Svaret er: Nei, Kina kommer ikke til å bli underkua, men til å vinne endelig seier. Kan Kina vinne raskt? Svaret er: Nei, Kina kan ikke vinne raskt, og mot­standskrigen vil bli en langvarig krig.

6. Alt for to år sia la vi i store trekk fram de viktigste argumentene i disse spørsmåla. 16. juli 1936, fem måneder før Xi’an-hendinga og tolv måneder før Lukouchiao-hendinga, hadde jeg en samtale med den ame­rikanske korrespondenten Edgar Snow. Da ga jeg ei allmenn vurdering av situasjonen med hensyn til krig mellom Kina og Japan, og jeg satte fram ulike prinsipper for hvordan vi skal seire. Disse utdraga kan kan­skje tjene som ei påminning:

Spørsmål: Under hva slags vilkår trur du Kina kan seire over og utslette de japanske styrkene?

Svar: Det kreves tre vilkår: For det første at det blir oppretta en enhetsfront mot Japan i Kina. For det andre at det blir danna en internasjonal enhetsfront mot Japan. For det tredje at det vokser fram en revolusjonær bevegelse blant folket i Japan og i de japan­ske koloniene. Sett fra det kinesiske folkets synspunkt er enheten i folket i Kina det viktigste av de tre vilkåra.

Spørsmål: Hvor lenge trur du en slik krig ville vare?

Svar: Det kommer an på hvor sterk enhetsfronten mot Japan i Kina er og på mange andre avgjørende faktorer i Kina og Japan. Det vil si at ved sida av Kinas egen styrke, som er hovedsaka, så er også internasjonal hjelp til Kina og den hjelpa som revolusjonen i Japan gir, viktig. Hvis enhetsfronten mot Japan i Kina blir kraftig utvida og effektivt organisert både oppover og nedover og i bred­den, hvis Kina får den nødvendige hjelpa fra de regjeringene og folka som ser den japanske imperialismen som en trussel mot sine egne interesser, og hvis revolusjonen kommer raskt i Japan, blir det slutt på krigen raskt, og Kina kommer til å seire raskt. Men krigen blir langvarig hvis ikke disse vilkåra raskt blir gjort til vir­kelighet. Uansett blir Japan helt sikkert slått til slutt, og Kina kommer helt sikkert til å seire. Men ofrene vil bli store, og vi må gå gjennom ei svært vond tid.

Spørsmål: Hvordan mener du det er sannsynlig at en slik krig vil utvikle seg, politisk og militært?

Svar: Japans fastlandspolitikk er allerede fastlåst. De som trur de kan sette en stopper for den japanske framrykkinga ved å inn­gå kompromisser med Japan på bekostning av enda mer kinesisk territorium og suverenitetsretter, ligger under for rein fantasi. Vi veit helt sikkert at den nedre delen av Yangtze-dalen og havnene våre i sør allerede er tatt med i fastlandsprogrammet til den japan­ske imperialismen. Dessuten ønsker Japan å okkupere Filippine­ne, Siam, Indo-Kina, Malakka-halvøya og nederlandsk Øst-India for å avskjære andre land fra Kina og for å få enerett på det sør­vestlige Stillehavet. Dette er havpolitikken til Japan. I en slik peri­ode kommer Kina uten tvil i ei svært vanskelig stilling. Men fler­tallet av det kinesiske folket trur at slike vansker kan overvinnes. Det er bare de rike i de store havnebyene som er defaitister, fordi de er redde for å miste eiendommene sine. Mange mener det ville bli umulig for Kina å fortsette krigen i det øyeblikket kystlinja blir blokkert av Japan. Dette er tull. For å motbevise dette trenger vi bare å vise til krigshistoria til rødehæren. Kinas stilling i mot­standskrigen mot Japan er langt bedre enn den stillinga rødehæ­ren hadde i borgerkrigen. Kina er et svært land, og sjøl om Japan skulle greie å okkupere en del av Kina med så mye som 100 til 200 millioner mennesker, ville vi fortsatt være langt fra nederlaget. Vi ville fortsatt ha mer enn nok styrke til å kunne slåss mot Japan, mens japanerne ville måtte kjempe defensive slag i sine egne bakre områder gjennom hele krigen. Kinas økonomi er uensarta og har utvikla seg ujamt, og det er heller gunstig i motstandskrigen. For eksempel ville det avgjort ikke være like katastrofalt for Kina om Shanghai blei skilt fra resten av Kina, som det ville være for De forente stater om New York blei skilt fra resten av landet. Sjøl om Japan blokkerer den kinesiske kystlinja, er det umulig for Japan å blokkere Kina i nordvest, sørvest og vest. Dette viser igjen at kjer­nepunktet i problemet ligger i enheten i hele det kinesiske folket og i å bygge opp en landsomfattende front mot Japan. Det er det­te vi har gått inn for lenge.

Spørsmål: Hvis krigen trekker i langdrag og Japan ikke blir fullstendig slått, kommer kommunistpartiet da til å gå med på fredsforhandlinger med Japan og godta Japans herredømme i Nordøst-Kina?

Svar: Nei. I likhet med folket i hele landet vil ikke det kinesiske kommunistpartiet tillate at Japan beholder en tomme av kinesisk territorium.

Spørsmål: Hvilken strategi og taktikk mener du blir den viktig­ste å følge i denne frigjøringskrigen?

Svar: Strategien må være å bruke hovedstyrkene til å operere på ’ en utstrakt og flytende front. For å få framgang må de kinesiske styrkene føre en krig med høy grad av bevegelighet på vidstrakte slagmarker. De må rykke raskt fram og trekke seg raskt tilbake, trekke sammen og spre styrkene raskt. Dette betyr bevegelig krig­føring i stort omfang, og ikke stillingskrig, som er helt og holdent avhengig av forsvarsverker med djupe skyttergraver, høye festninger og ei rekke forsvarsstillinger etter hverandre. Dette betyr ikke at vi gir avkall på alle de livsviktige strategiske punktene, de må forsvares med stillingskrig så lenge det lønner seg. Men den strate­gien som det hele står og faller med, må være bevegelig krigfø­ring. Det er nødvendig med stillingskrig også, men strategisk er den underordna og kommer i andre rekke. Geografisk sett er krigsskueplassen så enorm at det er mulig for oss å drive bevegelig krigføring svært effektivt. Når den japanske hæren kommer ut for de kraftfulle kamphandlingene til styrkene våre, blir den nødt til å være forsiktig. Den har en krigsmaskin som er tung og arbei­der tregt, og det er grenser for hvor effektiv den er. Hvis vi trekker sammen styrkene våre på en smal front for å føre en defensiv utmattelseskrig, kaster vi bort fordelene ved geografien og den øko­nomiske organiseringa, og gjør feilen til Abessinia om igjen. I den første perioden av krigen må vi unngå alle store, avgjørende slag, og bruke bevegelig krigføring for å knekke moralen og nedkjempe slagkrafta til de fiendtlige troppene smått om senn.

I tillegg til å bruke øvde arméer til å drive bevegelig krigføring, må vi organisere et stort antall geriljaenheter blant bøndene. En bør være klar over at enhetene av anti-japanske frivillige i de tre provinsene i nordøst bare er et lite uttrykk for den motstandskrafta som ligger skjult og som kan mobiliseres blant bøndene i hele landet. De kinesiske bøndene har svært store skjulte krefter. Med skikkelig organisering og ledelse kan de holde den japanske hæren i sving tjuefire timer i døgnet og plage den til døde. En må huske på at krigen kommer til å bli utkjempa i Kina, det vil si at den japanske hæren blir fullstendig omgitt av det fiendtlige kinesiske folket. Den blir tvunget til å ta med seg alle forsyningene og holde vakt over dem. Den må bruke et stort antall tropper til å beskytte samferdselslinjene og stadig være på vakt mot angrep, og den kommer til å trenge store styrker for å ha garnisoner i Mandsjuria og Japan også.

I løpet av krigen kommer Kina til å ta mange japanske soldater til fange og erobre mye våpen og krigsmateriell som det kan væp­ne seg sjøl med. Samtidig vil Kina få utenlandsk hjelp til å forster­ke utstyret til troppene sine litt etter litt. Derfor blir Kina i stand til å føre stillingskrig i den siste perioden av krigen, og gå til an­grep på de japanske stillingene i de okkuperte områdene. På den måten vil Japans økonomi slå sprekker under presset fra Kinas langvarige motstand, og moralen til de japanske styrkene kommer til å bli knekt under påkjenningene fra utallige slag. Men på den kinesiske sida vokser den skjulte motstandskrafta, og den kom­mer stadig til å bli satt inn, og store mengder revolusjonære kom­mer til å strømme til frontlinjene for å slåss for friheten. Alle disse og andre faktorer til sammen vil sette oss i stand til å gå til de en­delige og avgjørende angrepa på festningsverkene og basene i de japansk-okkuperte områdene, og drive de japanske angrepsstyr­kene ut av Kina.

De synspunktene som er nevnt her, har vist seg å være riktige når en ser dem i lys av erfaringene fra ti krigsmåneder. De kommer også til å bli bekrefta i framtida.

7. For så lenge sia som 25. august 1937, mindre enn to måneder etter Lukouchiao-hendinga, påpekte sentralkomiteen i det kinesiske kommu­nistpartiet klart i «Resolusjon om situasjonen nå og oppgavene for par­tiet»:

Den militære provokasjonen fra de japanske angriperne ved Lukouchiao og okkupasjonen av Beijing og Tianjin var bare begyn­nelsen på den storstilte invasjonen av Kina sør for den store mu­ren. De har allerede satt i gang full mobilisering i Japan. Den propagandaen de gir ut om at de «ikke har noe ønske om å tilspisse situasjonen», er bare et røykteppe for å dekke over ytterligere angrep.

Motstanden ved Lukouchiao 7. juli markerte starten for Kinas nasjonale motstandskrig.

Dermed har det åpna seg et nytt stadium i den politiske situasjo­nen i Kina, stadiet med virkelig motstand. Stadiet med forberedel­ser til motstand er slutt. Den sentrale oppgava i det stadiet vi er på nå, er å mobilisere alle kreftene i nasjonen for å vinne seier i mot­standskrigen.

Nøkkelen til seier i krigen ligger i å utvikle den motstanden som alt har starta, til å bli en krig med total motstand fra hele nasjo­nen. Det er bare gjennom en slik krig med total motstand at vi kan vinne den endelige seieren.

Det fins alvorlige svakheter i motstandskrigen. Det kan føre til mange tilbakeslag, tilbaketrekkinger, indre splittelser, forræderi, midlertidige og delvise kompromisser og annen motgang av dette slaget. Derfor må vi innse at krigen blir slitsom og langvarig. Men vi er trygge på at den motstanden som allerede har starta, kommer til å feie alle hindringer til side og fortsette å gå framover og utvik­le seg gjennom innsatsen til partiet vårt og hele folket.

Også tesene som er nevnt her, har vist seg å være riktige når vi ser dem i lys av erfaringene fra de ti krigsmånedene. De kommer også til å bli be­krefta i framtida.

8. Sett ut fra et erkjennelsesteoretisk synspunkt er idealistiske og me­kaniske tendenser kilden til alle feilaktige syn i spørsmålet om krigen. Folk med slike tendenser ser på problemet på en subjektiv og ensidig måte. Enten fortaper de seg i grunnløst og reint subjektivt snakk, eller så tar de utgangspunkt i bare ei side av saka eller i et midlertidig uttrykk for den, forstørrer den med liknende subjektivisme og gjør den til hele problemet. Men det er to slags feilaktige synspunkter. Det ene består av grunnleggende, og derfor også inngrodde feil som det er vanskelig å ret­te på. Det andre består av tilfeldige, og derfor også bare midlertidige feil som det er lett å rette på. Ettersom begge synspunktene er feilaktige, må vi rette på begge. Derfor kan vi bare trekke riktige slutninger i spørsmå­let om krig dersom vi går mot idealistiske og mekaniske tendenser, og studerer spørsmålet om krig på en objektiv og allsidig måte.

GRUNNLAGET FOR PROBLEMET

9. Hvorfor er motstandskrigen mot Japan en langvarig krig? Hvor­for kommer Kina til å vinne endelig seier? Hva er grunnlaget for disse påstandene?

Krigen mellom Kina og Japan er ikke en hvilken som helst krig. Kon­kret er den en krig på liv og død mellom det halvkoloniale og halvføydale Kina og det imperialistiske Japan som blir utkjempa i nittentrettiåra. Her ligger grunnlaget for hele problemet. De to partene i krigen har mange motsatte trekk som vil bli behandla etter tur nedafor.

10. Den japanske sida. For det første er Japan et mektig imperialis­tisk land. Det kommer på første plass i Østen når det gjelder militær, økonomisk og politisk-organisatorisk makt. Og det er et av de fem eller seks fremste imperialistlanda i verden. Dette er de viktigste forutsetnin­gene for Japans angrepskrig. Japans imperialistiske system og store mi­litære, økonomiske og politisk-organisatoriske makt gjør at krigen ikke er til å unngå, og at det er umulig for Kina å vinne raskt. For det andre bestemmer den imperialistiske karakteren til samfunnsøkonomien i Ja­pan at Japans krig er imperialistisk, en krig som er reaksjonær og rå. I løpet av nittentrettiåra har de indre og ytre motsigelsene i den japanske imperialismen ikke bare drevet landet til å gi seg ut på en eventyrkrig som har et omfang uten sidestykke, men også til å nærme seg det endeli­ge sammenbruddet. Når det gjelder samfunnsutviklinga, er ikke Japan lenger noe blomstrende land. Krigen kommer ikke til å føre til den vel­standen som de herskende klassene i landet er ute etter, men til det helt motsatte, undergangen for den japanske imperialismen. Det er dette vi mener med at Japans krig er reaksjonær. Det er denne reaksjonære egenskapen, sammenkopla med den militær-føydale karakteren til den japanske imperialismen, som gjør at Japans krig er særskilt rå. Alt dette vil drive klassemotsetningene i Japan til det ytterste. Det samme gjelder for motsetninga mellom den japanske og den kinesiske nasjonen, og motsetninga mellom Japan og de fleste andre landa i verden. Den reak­sjonære og rå karakteren til Japans krig er hovedårsaka til at Japan ikke kan unngå å li nederlag. For det tredje fører Japan krigen sin på grunn­lag av den store militære, økonomiske og politisk-organisatoriske mak­ta si, men på samme tid støtter det seg på utilstrekkelige naturressurser. Japans militære, økonomiske og politisk-organisatoriske makt er stor, men ikke stor nok. Japan er et forholdsvis lite land, det mangler folk og militære, finansielle og materielle ressurser, og det kan ikke holde ut en lang krig. Herskerne i Japan gjør hva de kan for å løse problemet ved hjelp av krig, men igjen oppnår de det stikk motsatte av det de ønsker. Det vil si at den krigen de har satt i gang for å løse dette problemet, til slutt vil gjøre det verre, og til og med tømme de ressursene Japan hadde opprinnelig. For det fjerde og siste: Japan kan få internasjonal støtte fra de fascistiske landa. Men den internasjonale motstanden landet er nødt til å møte, blir større enn den internasjonale støtta det får. Denne mot­standen kommer til å øke etter hvert, og til slutt kommer den ikke bare til å utlikne støtta, men til og med presse hardt på Japan sjøl. Slik er lo­ven om at ei urettferdig sak får mager støtte, og slik er resultatet av sjøl­ve karakteren til Japans krig. For å oppsummere: Japans fordeler ligger i at landet har stor evne til å føre krig. Ulempene ligger i den reaksjonæ­re og rå karakteren til denne krigen, i mangelen på folk og materielle ressurser og i den magre internasjonale støtta. Dette er kjennetegna ved den japanske sida.

11. Den kinesiske sida. For det første er vi et halvkolonialt og halvføydalt land. Opiumskrigen[6] Taipingrevolusjonen,[7] reformbevegelsen i 1898,[8] revolusjonen i 1911[9] og nordekspedisjonen[10] — de revolusjonære bevegelsene eller reformbevegelsene som sikta mot å få Kina ut av den halvkoloniale og halvføydale tilstanden — lei alvorlige tilbakeslag alle sammen. Og Kina er fortsatt et halvkolonialt og balvføydalt land. Vi er fortsatt et svakt land og tydelig underlegen fienden når det gjelder mili­tær, økonomisk og politisk-organisatorisk makt. Her finner en igjen grunnlag for at krigen ikke kan unngås, og for at det er umulig for Kina å vinne rask seier. Men for det andre er Kinas frigjøringsbevegelse, som har bygd seg opp uten avbrudd de siste hundre åra, annerledes nå enn den har vært i noen tidligere periode. Sjøl om de innenlandske og uten­landske styrkene som kjemper mot den har gitt den alvorlige tilbakeslag, har de samtidig herda det kinesiske folket. Sjøl om Kina i dag ikke er så sterkt som Japan militært, økonomisk, politisk og kulturelt, så fins det ikke desto mindre faktorer i Kina som er mer progressive enn i noen an­nen periode av landets historie. Kinas Kommunistiske Parti og hæren, som er under ledelse av partiet, står for disse progressive faktorene. Denne framgangen er grunnlaget for at den frigjøringskrigen som Kina fører nå, kan vare lenge, og for at vi kan oppnå endelig seier. I motset­ning til den japanske imperialismen, som er på vei nedover, er Kina et land som stiger opp som morgensola. Kinas krig er progressiv, derfor er den rettferdig. Fordi det er en rettferdig krig, kan den reise nasjonen til enhet, vekke sympati hos folket i Japan og vinne støtte fra de fleste lan­da i verden. For det tredje, og igjen i motsetning til Japan, er Kina et svært stort land, med et enormt territorium, rike ressurser, stor befolk­ning og rikelig med soldater, og det er i stand til å holde ut en langvarig krig. For det fjerde og siste har Kina brei internasjonal støtte fordi kri­gen landet fører er progressiv og rettferdig. Dette er igjen helt motsatt den magre støtta til Japans urettferdige sak. For å oppsummere: Ulem­pene for Kina er at landet er svakt militært, og fordelene er at krigen som landet fører er progressiv og rettferdig, at landet er så stort og at det får rikelig internasjonal støtte. Dette er kjennetegna ved Kina.

12. På den måten kan en se at Japan har stor militær, økonomisk og politisk-organisatorisk makt, men at krigen landet fører er reaksjonær og rå. Landet har utilstrekkelig med folk og materielle ressurser og står i ei ugunstig stilling internasjonalt. Kina derimot har svakere militær, økonomisk og politisk-organisatorisk makt, men er i ei framskrittstid, og krigen landet fører er progressiv og rettferdig. Videre er det et stort land. Dette setter Kina i stand til å holde ut en langvarig krig, og dess­uten kommer de fleste landa i verden til å støtte Kina. Det som er nevnt her, er de grunnleggende kjennetegna i den kinesisk-japanske krigen. De Står i innbyrdes motsigelse til hverandre. Det er disse kjennetegna som har bestemt og bestemmer alle de politiske linjene, den militære strate­gien og taktikken til de to sidene. De har bestemt og bestemmer den langvarige karakteren og utfallet av krigen, nemlig at Kina og ikke Ja­pan kommer til å vinne endelig seier. Krigen er en kappestrid mellom disse kjennetegna. De vil endre seg i løpet av krigen i samsvar med sin egen natur, og alt annet følger av dette. Disse kjennetegna fins i virkelig­heten, de er ikke funnet på for å narre folk. De utgjør alle grunnelemen­tene i krigen, de er ikke ufullstendige bruddstykker. De gjennomsyrer alle store og små problemer på begge sider og på alle stadier av krigen, og de er ikke uten betydning. Hvis noen glemmer disse kjennetegna når de studerer den kinesisk-japanske krigen, roter de seg helt sikkert bort. Og sjøl om noen av ideene deres vinner tillit ei stund og kan se riktige ut, kommer krigens gang uunngåelig til å bevise at de tok feil. På grunnlag av disse kjennetegna skal vi nå gå over til å forklare de problemene vi skal ta for oss.

GJENDRIVING AV TEORIEN OM NASJONAL UNDERKUING

13. Tilhengerne av teorien om nasjonal underkuing, som ikke ser an­net enn motsetninga mellom fiendens styrke og vår svakhet, pleide å si: «Motstand betyr underkuing.» Nå sier de: «Det betyr underkuing å fortsette krigen.» Vi klarer ikke å overbevise dem bare ved å slå fast at Japan er lite sjøl om det er sterkt, mens Kina er stort sjøl om det er svakt. De kan vise til historiske eksempler, som at Yuan-dynastiet ødela Song-dynastiet og at Qing-dynastiet ødela Ming-dynastiet, for å bevise at et lite, men ste»kt land kan seire over et stort, men svakt land, og vide­re at et tilbakeliggende land kan seire over et framskredent. Hvis vi sier at disse hendingene gikk for seg for lenge sia og ikke beviser påstanden, kan de minne om at Storbritannia underla seg India for å bevise at et li­te, men sterkt kapitalistisk land kan seire over et stort, men svakt og til­bakeliggende land. Derfor må vi legge fram andre grunner før vi kan få alle som trur på underkuing til å tie stille og bli overbevist, og før vi kan gi alle som driver med propaganda gode nok argumenter til å overbevise dem som fortsatt er forvirra eller vakler, og styrke tilliten deres til mot­standskrigen.

14. Hvilke grunner er det så vi bør sette fram? Kjennetegna ved epo­ken. Disse kjennetegna gjenspeiler seg konkret i Japans tilbakegang og mangel på støtte og i Kinas framgang og rikelige støtte.

15. Krigen vår er ikke en hvilken som helst krig, det er en bestemt krig som blir utkjempa mellom Kina og Japan i nittentrettiåra. Fienden vår, Japan, er framfor alt ei døende imperialistmakt. Japan er alt inne i nedgangstida. Det er ikke bare det at Japan er ulik Storbritannia på den tida da India blei underkua, da den britiske kapitalismen fortsatt var i oppgang. Japan i dag er også ulik seg sjøl fra tida under den første ver­denskrigen for tjue år sia. Den krigen som pågår nå, blei satt i gang like før det allmenne sammenbruddet for verdensimperialismen, og framfor alt for de fascistiske landa. Det er nettopp grunnen til at fienden satte i gang denne eventyrerkrigen, som i grunnen er en siste desperat kamp. Derfor er det sikkert, og ikke til å komme fra, at det ikke blir Kina, men de herskende kretsene i den japanske imperialismen, som blir tilintet­gjort som resultat av krigen. Dessuten har Japan begynt denne krigen på et tidspunkt da mange land har vært eller er i ferd med å bli innvikla i krig, på et tidspunkt da vi alle slåss eller forbereder oss på å slåss mot barbarisk aggresjon, og Kinas interesser er knytta sammen med interes­sene til de fleste landa og folka i verden. Dette er den djupeste årsaka til den motstanden Japan har vekka og i økende grad kommer til å vekke blant disse landa og folka.

16. Hva med Kina? Vi kan ikke sammenlikne Kina i dag med Kina fra noen annen historisk periode. Kina er et halvkolonialt og halvføydalt samfunn og må derfor reknes som et svakt land. Men samtidig er Kina historisk sett inne i ei framskrittstid. Dette er den viktigste grunnen til at landet er i stand til å slå Japan. Når vi sier at motstandskrigen mot Japan er progressiv, mener vi ikke progressiv i vanlig eller allmenn for­stand. Vi mener heller ikke progressiv i den forstand som den abessinske krigen mot Italia, Taiping-revolusjonen eller revolusjonen i 1911, var progressive. Vi mener progressiv i den forstand at Kina er progressivt i dag. På hvilken måte er Kina progressivt i dag? Det er progressivt fordi det ikke lenger er et fullstendig føydalt land, og fordi vi allerede har noe kapitalisme i Kina. Vi har et borgerskap og et proletariat, vi har et svært antall mennesker som har våkna opp eller som er i ferd med å våkne opp, vi har et kommunistparti, vi har en politisk progressiv hær — den kinesiske rødehæren som er leda av kommunistpartiet — og vi har tradi­sjonen og erfaringene fra flere tiår med revolusjon, og særskilt erfarin­gene fra de sytten åra etter at det kinesiske kommunistpartiet blei dan­na. Disse erfaringene har skolert folket og de politiske partiene i Kina og danner sjølve grunnlaget for den enheten mot Japan vi har nå. Hvis en kan si at seieren i Russland i 1917 ville vært umulig uten erfaringa fra 1905, kan en også si at det ville vært umulig å vinne motstandskrigen vår uten erfaringa fra de siste sytten åra. Sånn er situasjonen innenlands.

I den internasjonale situasjonen som hersker nå, er ikke Kina isolert i krigen, og denne kjensgjerninga er også uten sidestykke i historia. Før i tida var krigene til Kina, og også India, kriger som blei utkjempa i isola­sjon. Det er først i dag vi kommer over verdensomfattende folkebeve­gelser, enestående i bredde og dybde, som har reist seg eller reiser seg og som støtter Kina. Den russiske revolusjonen i 1917 fikk også internasjo­nal støtte, og derfor vant de russiske arbeiderne og bøndene. Men den støtta var ikke så omfattende og så djuptgripende som den støtta vi får i dag. Folkebevegelsene i verden i dag utvikler seg i en målestokk og dyb­de som er uten sidestykke. Det er en særskilt livsviktig faktor i den inter­nasjonale politikken i våre dager at Sovjetunionen fins, og Sovjetunionen kommer helt sikkert til å støtte Kina med stor begeistring. Det fans ikke noe som dette for tjue år sia. Alle disse faktorene har skapt og ska­per viktige vilkår som er uunnværlige for at Kina skal vinne endelig sei­er. Direkte hjelp i stor målestokk mangler ennå, og det vil først komme i framtida. Men Kina er et progressivt og et stort land, og dette er de fak­torene som setter det i stand til å forlenge krigen, og både sikre seg og vente på internasjonal hjelp. .

17. I tillegg til dette kommer at Japan er et lite land med lite territori­um, få ressurser, lita befolkning og et begrensa antall soldater, mens Kina er et stort land med svært territorium, rike ressurser, stor befolk­ning og rikelig med soldater. Ved sida av motsigelsen mellom styrke og svakhet fins det altså en motsigelse mellom et lite land, i tilbakegang og med mager støtte, og et stort land, i framgang og med rikelig støtte. Det­te er grunnen til at Kina aldri kommer til å bli underkua. Motsigelsen mellom styrke og svakhet gjør at Japan kan tråkke på Kina ei viss tid og i en viss grad, at Kina må gjennom ei hard tid, og at motstandskrigen blir langvarig og ikke en krig med rask avgjørelse. Ikke desto mindre følger det av den andre motsigelsen — et lite land, i tilbakegang og med mager støtte, mot et stort land, i framgang og med rikelig støtte — at det er grenser for hvor lenge Japan kan tråkke på Kina. Japan kommer helt sikkert til å li endelig nederlag, mens Kina aldri kan bli underkua, men er sikker på å vinne endelig seier.

18. Hvorfor blei Abessinia slått? For det første var landet ikke bare svakt, men også lite. For det andre var det ikke så progressivt som Kina. Det var et gammalt land som holdt på å gå over fra slavesystemet til sys­temet med livegenskap. Det var et land uten kapitalisme eller borgerlige politiske partier, for ikke å snakke om et kommunistparti. Det hadde in­gen hær som den kinesiske hæren, for ikke å snakke om en som Den åt­tende rutearméen. For det tredje var ikke landet i stand til å holde ut og vente på internasjonal hjelp, og måtte utkjempe krigen sin i isolasjon. For det fjerde, og viktigst av alt, blei det gjort feil i ledelsen av krigen mot Italia. Derfor blei Abessinia underkua. Men det er fortsatt ganske omfattende geriljakrigføring i Abessinia. Hvis den fortsetter, vil den gjøre det mulig for abessinerne å vinne tilbake landet sitt når verdenssi­tuasjonen endrer seg.

19. Tilhengerne av underkuingsteorien vil kanskje vise til historia om frigjøringsbevegelsenes nederlag i det moderne Kina for å bevise påstan­dene sine, først at «motstand betyr underkuing», så at «det betyr underkuing å fortsette krigen». Igjen er svaret vårt her: «Det er andre tider nå.» Både Kina sjøl, situasjonen innenlands i Japan og de internasjona­le omgivelsene er forskjellige nå. Det er ei alvorlig sak at Japan er ster­kere enn tidligere, mens Kina fortsatt er forholdsvis svakt i den uendra halvkoloniale og halvføydale stillinga si. Det er også ei kjensgjerning at Japan for øyeblikket fortsatt klarer å kontrollere folket sitt hjemme, og klarer å utnytte internasjonale motsigelser for å kunne gå inn i Kina. Men i løpet av en lang krig er alt dette nødt til å endre seg i motsatt ret­ning. Slike endringer er ikke kjensgjerninger ennå, men de kommer til å bli det i framtida. Tilhengerne av teorien om underkuing avfeier dette argumentet. Når det gjelder Kina, har vi allerede nye folk, et nytt poli­tisk parti, en ny hær og en ny motstandspolitikk overfor Japan. Dette er en situasjon som er svært ulik situasjonen for over ti år sia, og dessuten er det ikke til å unngå at alt dette går videre framover. Det er sant at fri­gjøringsbevegelsene historisk sett har opplevd gjentatte tilbakeslag. Re­sultatet var at Kina ikke kunne samle større styrke til motstandskrigen nå. Dette er en svært vond historisk lærepenge, og vi må aldri mer øde­legge noen av de revolusjonære styrkene våre. Men likevel kan vi helt sikkert komme oss framover litt etter litt, og øke styrken på motstanden med det grunnlaget vi har nå og ved å gjøre store anstrengelser. Alle slike anstrengelser bør samle seg om den store nasjonale enhetsfronten mot Japan. Når det gjelder internasjonal støtte, så holder den på å ta form, fordi den internasjonale situasjonen er grunnleggende ulik det den var tidligere, sjøl om vi ennå ikke har direkte og omfattende støtte i sikte. De utallige nederlaga for frigjøringsbevegelsen i det moderne Kina har subjektive og objektive årsaker. Men situasjonen er helt forskjellig i dag. Sjøl om det er mange vansker i dag som gjør motstandskrigen hard — som fiendens styrke og vår svakhet, og den kjensgjerninga at fien­dens vansker nettopp er i ferd med å begynne, mens vår egen framgang er langt fra tilstrekkelig — så fins det ikke desto mindre mange gunstige vilkår for at vi skal slå fienden. Vi trenger bare å føye de subjektive an­strengelsene våre til dette, så kommer vi til å klare å overvinne vanskene og vinne fram til seier. Så gunstige vilkår har det aldri før vært i noen periode av historia vår. Og dette er årsaka til at motstandskrigen mot Japan, i motsetning til frigjøringsbevegelsene før i tida, ikke kommer til å ende med nederlag.

KOMPROMISS ELLER MOTSTAND? OPPRÅTNING ELLER FRAMSTEG?

20. I forrige kapittel har vi gjort det fullstendig klart at teorien om nasjonal underkuing er grunnløs. Men det er mange som ikke slutter seg til denne teorien. De er ærlige patrioter, men ikke desto mindre er de djupt bekymra over situasjonen nå. To ting plager dem. De er redde for kompromiss med Japan, og de tviler på at politisk framgang er mulig. Disse to plagsomme spørsmåla blir diskutert i vide kretser, og en har ikke funnet noen løsning på dem. La oss nå undersøke dem.

21. Som det er forklart tidligere, har spørsmålet om kompromiss samfunnsmessige røtter. Så lenge disse røttene fins, er spørsmålet nødt til å reise seg. Men et kompromiss vil ikke nytte. For å bevise dette tren­ger vi igjen bare se etter bevis i Japan, Kina og den internasjonale situa­sjonen. Ta Japan først. Helt i begynnelsen av motstandskrigen antok vi at det ville komme ei tid da det ville oppstå ei kompromissfremmende stemning. Med andre ord kom Japan sannsynligvis til å ty til planen om å få Kina til å kapitulere etter å ha okkupert Nord-Kina, Jiangsu og Zhejiang. Sant nok, Japan tydde til denne planen, men krisa gikk snart over. En av grunnene til det var at fienden førte en rå politikk og dreiv rein plyndring overalt. Dersom Kina hadde kapitulert, ville hver eneste kineser blitt en slave uten land. Fiendens røverpolitikk, politikken med å underkue Kina, har to sider, den materielle og den åndelige. Begge blir brukt allment mot alle kinesere, ikke bare mot folk i de lavere laga, men også mot medlemmer av de øvre laga. Sjølsagt blir de siste behandla litt høfligere, men forskjellen ligger bare i graden, ikke i prinsippet. Stort sett bruker fienden de samme gamle metodene i det indre av Kina som han brukte i de tre provinsene i nordøst. På den materielle sida plyndrer han til og med maten og klærne fra vanlige folk, han får dem til å skrike av sult og kulde. Han stjeler produksjonsmidlene, og med dette ødeleg­ger og trælbinder han de nasjonale industriene i Kina. Åndelig sett ar­beider han for å ødelegge nasjonalfølelsen i det kinesiske folket. Under «Soloppgangsflagget» blir alle kinesere tvunget til å bli føyelige under­såtter, arbeidstræler som har forbud mot å vise det minste tegn på kine­sisk nasjonalånd. Denne råe politikken til fienden kommer til å bli ført djupere inn i det indre av Kina. Japan har en umettelig appetitt og er ikke villig til å stanse krigen. Den politikken som blei lagt fram i den japanske regjeringserklæringa den 16. januar 1938[11], blir fortsatt gjen­nomført hardnakka. Det har gjort alle lag av det kinesiske folket rasen­de. Dette raseriet blir skapt av den reaksjonære og barbariske karakte­ren til Japans krig. «Ingen kan flykte fra skjebnen», og derfor har det oppstått uforsonlig fiendskap mot de japanske inntrengerne. Vi må rek­ne med at fienden ved et seinere høve igjen vil ty til planen med å overta­le Kina til å kapitulere. Vi må også rekne med at visse tilhengere av teo­rien om underkuing kommer krypende fram. Sannsynligvis kommer de til å samarbeide i hemmelighet med visse utenlandske elementer (som fins i Storbritannia, De forente stater og Frankrike, og særlig blant de øvre laga i Storbritannia) for å gjøre felles sak med dem. Men det all­menne hendingsforløpet kommer ikke til å åpne for kapitulasjon. Den hardnakka og særskilt rå karakteren som Japans krig har, har avgjort denne sida av saka.

22. For det andre, la oss ta for oss Kina. Det er tre faktorer som gjør at Kina holder ut i motstandskrigen. I første rekke er det kommunist­partiet, som er den pålitelige krafta som leder folket til motstand mot Japan. Videre er det Kuomintang, som er avhengig av Storbritannia og De forente stater, og derfor ikke kommer til å kapitulere for Japan uten at det får beskjed om det. Endelig er det andre politiske partier og grup­per der de fleste er mot kompromiss og støtter motstandskrigen. Hvis disse tre står sammen, blir alle som går inn for kompromiss stående sammen med landssvikerne, og alle får rett til å straffe dem. Alle som ikke vil være landssvikere, har ikke annet valg enn å gå sammen og føre motstandskrigen fram til siste slutt. Derfor er det neppe mulig med kompromiss.

23. For det tredje, ta den internasjonale sida av saka. Bortsett fra Ja­pans allierte og visse elementer i de øvre laga i andre kapitalistiske land, går hele verden inn for at Kina skal gjøre motstand og ikke inngå kom­promiss. Dette styrker Kinas håp. Folket over hele landet har i dag store forhåpninger om at internasjonale krefter kommer til å gi Kina økende hjelp etter hvert. Dette er ikke et forgjeves håp. Særlig oppmuntrer det Kina i motstandskrigen at Sovjetunionen fins. Det sosialistiske Sovjet­unionen er nå sterkere enn noen gang før, og har alltid delt Kinas sorger og gleder. Det står i direkte motsetning til alle medlemmene av de øvre laga i de kapitalistiske landa som ikke er ute etter annet enn profitt. Sov­jetunionen rekner det som si plikt å hjelpe alle svake nasjoner og alle re­volusjonære kriger. Grunnen til at Kina ikke slåss sin krig i isolasjon, er ikke bare allmenn internasjonal støtte, men det er særlig på grunn av støtta fra Sovjetunionen. Kina og Sovjetunionen ligger nær hverandre geografisk, dette skjerper krisa for Japan og letter Kinas motstandskrig. Det øker vanskene for Kinas motstand at Kina ligger geografisk nær Ja­pan. Men på den andre sida er det et gunstig vilkår for motstandskrigen at Kina ligger nær Sovjetunionen.

24. Ut fra dette kan vi trekke den slutninga at faren for kompromiss er til stede, men at den kan overvinnes. Sjøl om fienden kan lempe på politikken sin til en viss grad, kan han ikke endre den grunnleggende. I Kina er de samfunnsmessige røttene for kompromiss til stede, men mot­standerne av kompromiss er i flertall. Internasjonalt er det også noen krefter som går inn for kompromiss, men hovedkreftene går inn for motstand. Kombinasjonen av disse tre faktorene gjør det mulig å over­vinne faren for kompromiss og holde ut i motstandskrigen til slutten.

25. La oss nå svare på det andre spørsmålet. Politisk framgang hjem­me og utholdenhet i motstandskrigen kan ikke skilles fra hverandre. Jo større den politiske framgangen er, jo mer utholdende kan vi være i kri­gen. Og jo mer utholdende vi er i krigen, jo større vil den politiske fram­gangen bli. Men i bunn og grunn avhenger alt av hvor utholdende vi er i motstandskrigen. De usunne forholda på forskjellige områder under Kuomintang-regimet er svært alvorlige. Disse uønska faktorene har ho­pa seg opp i løpet av åra og skapt stor bekymring og irritasjon hos de breie laga av patriotene våre. Men det er ingen grunn til pessimisme, for erfaringene fra motstandskrigen har allerede vist at det kinesiske folket har gjort like store framsteg i de siste ti månedene som på mange år tidli­gere. Lange år med oppråtning forsinker i alvorlig grad veksten av fol­kets motstandskraft mot Japan. Dette reduserer omfanget av seirene vå­re og volder oss store tap i krigen. Likevel er helhetssituasjonen i Kina, Japan og verden sånn at det kinesiske folket ikke kan unngå å gå fram­over. Denne framgangen går sakte på grunn av oppråtninga som hindrer framgang. Framgang og det at framgangen går langsomt, er to kjenne­tegn på situasjonen nå. Det siste stemmer dårlig med krigens påtrengen­de behov, og det bekymrer patriotene svært. Men vi er midt i en revolu­sjonær krig, og revolusjonær krig er ei motgift som ikke bare tar knek­ken på fiendens gift, men også renser opp i vår egen møkk. Alle rettfer­dige, revolusjonære kriger er utrusta med enorm makt som kan omdan­ne mye, eller rydde veg for at mye skal kunne omdannes. Den kinesisk- japanske krigen kommer til å skape om både Kina og Japan. Forutsatt at Kina holder ut i motstandskrigen og i enhetsfronten, blir det gamle Japan helt sikkert omskapt til et nytt: Japan, og det gamle Kina til et nytt Kina, og folk og alt annet i både Kina og Japan blir omskapt under og etter krigen. Vi gjør rett i å se sammenhengen mellom den anti-japanske krigen og den nasjonale gjenoppbygginga. Når vi sier at Japan også kan bli omskapt, mener vi at angrepskrigen som herskerne i Japan fører, vil ende med nederlag og kan føre til at det japanske folket gjør revolusjon. Seiersdagen for revolusjonen til det japanske folket blir den dagen Ja­pan er omskapt. Alt dette er nært bundet sammen med Kinas mot­standskrig, og det er et perspektiv vi bør ta med i beregninga.

TEORIEN OM NASJONAL UNDERKUING ER FEILAKTIG, OG DET ER TEORIEN OM RASK SEIER OGSÅ

26. Nå har vi sammenlikna fienden og oss sjøl med omsyn til de grunnleggende motstridende kjennetegna vi har, slik som styrken og størrelsen til hver av oss, om vi er i framgang eller tilbakegang og hvor stor støtte hver av oss får. Vi har allerede tilbakevist teorien om nasjonal underkuing. Og vi har forklart hvorfor det er usannsynlig at det blir inn­gått kompromiss, og hvorfor det er mulig å oppnå politisk framgang. Tilhengerne av underkuingsteorien legger vekt på motsigelsen mellom styrke og svakhet, og blåser den opp til grunnlag for hele argumentasjo­nen sin i dette spørsmålet, og de ser bort fra alle andre motsigelser. Det at de er så opptatt av styrkeforskjellen, viser hvor ensidige de er, og det at de overdriver denne ene sida av saka slik at den blir helheten, viser hvor subjektive de er. Ser en på saka som helhet, ser en at de ikke har noe grunnlag å stå på og at de tar feil. Så fins det dem som verken er til­hengere av underkuingsteorien eller overbeviste pessimister, men som er pessimistiske for øyeblikket. Det er de ganske enkelt fordi de er forvirra over styrkeforskjellen mellom oss og fienden på et gitt tidspunkt og på visse områder, eller på grunn av oppråtninga i landet. Vi bør påpeke for dem at holdninga deres også har en tendens til å være ensidig og subjek­tiv. Men disse tilfellene er forholdsvis lette å rette på. Med en gang det blir påpekt for dem, forstår de det, for de er patrioter, og de tar bare feil i øyeblikket.

27. Talsmennene for rask seier tar også feil. Enten glemmer de full­stendig motsigelsen mellom styrke og svakhet og husker bare de andre motsigelsene, eller så overdriver de Kinas fordeler slik at det ikke likner på virkeligheten i det hele tatt og ikke blir til å kjenne igjen. Eller så går de for langt og tar styrkeforholdet på ett tidspunkt og sted for å være hele situasjonen. Det er som i det gamle ordtaket: «Et blad for øyet sten­ger Taifjellet ute.» Kort sagt, de mangler mot til å innrømme at fienden er sterk, mens vi er svake. De nekter ofte for dette, og nekter følgelig for ei side ved sannheten. De har heller ikke mot til å innrømme at fordelene våre er begrensa, og følgelig nekter de for ei annen side ved sannheten. Resultatet blir at de gjør feil, store og små, og her er det igjen subjekti­visme og ensidighet som gjør ugagn. Disse vennene har hjertet på rett sted, og de er også patrioter. Men samtidig som «herrene har høye mål», er synspunktene deres gale. Skulle vi handle i samsvar med dem, ville vi helt sikkert kjøre hodet i veggen. For hvis vurderinga ikke er i samsvar med virkeligheten, kan ikke handlinga nå målet. Og å handle uten å bry seg om dette, ville bety nederlag for hæren og underkuing av nasjonen, slik at resultatet ville bli det samme som for defaitistene. Derfor duger ikke teorien om rask seier heller.

28. Nekter vi for faren for nasjonal underkuing? Nei, vi gjør ikke det. Vi innser at Kina står overfor to mulige framtidsutsikter, frigjøring eller underkuing, og at de to er i voldsom konflikt med hverandre. Opp­gava vår er å oppnå frigjøring og unngå underkuing. Vilkåra for frigjø­ring er framgangen i Kina, som er det grunnleggende, vanskene til fien­den og den internasjonale støtta. Vi er uenige med tilhengerne av underkuingsteorien. Vi tar et objektivt og allsidig standpunkt, vi er klar over de to mulighetene, nasjonal underkuing og frigjøring. Vi under­streker at det er muligheten for frigjøring som er størst. Vi peker på vil­kåra for å oppnå frigjøring, og vi strever for å sikre disse vilkåra. Til­hengerne av underkuingsteorien tar på den andre sida et subjektivt og ensidig standpunkt. De ser bare en mulighet, nemlig underkuing. De innrømmer ikke at det fins en mulighet for frigjøring, og langt mindre peker de på vilkåra som er nødvendige for å oppnå frigjøring, eller stre­ver for å sikre dem. Samtidig som vi vedgår tendensen til kompromiss og oppråtning, ser vi også andre tendenser og foreteelser som vi påpeker vil få overtaket etter hvert, og som allerede er i voldsom konflikt med de tendensene og foreteelsene vi har nevnt tidligere. I tillegg peker vi på de vilkåra som er nødvendige for at de sunne tendensene og foreteelsene skal få overtaket, og vi strever for å overvinne tendensen til kompromiss og for å få slutt på oppråtninga. Derfor er vi slett ikke nedtrykte, i mot­setning til pessimistene.

29. Det er ikke slik at vi ikke ville bli glade for en rask seier. Alle ville være for å jage «djevlene» ut over natta. Men vi peker på at rask seier bare er noe som eksisterer i hodet på folk og ikke i den objektive virke­ligheten når visse bestemte vilkår mangler, at det bare er en illusjon, en falsk teori. Vi har foretatt ei objektiv og allsidig vurdering av alle om­stendighetene som gjelder både fienden og oss sjøl. Følgelig peker vi på at den eneste måten vi kan vinne endelig seier på, er ved å gjøre bruk av strategien med langvarig krig, og vi avviser den grunnløse teorien om rask seier. Vi holder fast ved at vi må streve etter å sikre alle vilkåra som er uunnyærlige for å oppnå endelig seier, og jo mer fullstendig og jo tid­ligere disse vilkåra blir sikra, jo sikrere er det at vi seirer, og jo tidligere kommer vi til å seire. Vi trur det bare er på denne måten vi kan gjøre kri­gen kortere, og vi avviser teorien om rask seier som bare er innholdsløst snakk og et forsøk på å oppnå ting lettvint.

HVORFOR EN LANGVARIG KRIG?

30. La oss nå undersøke problemet med langvarig krig. Et riktig svar på spørsmålet «Hvorfor en langvarig krig?» kan vi bare komme fram til ut fra de grunnleggende motsetningene mellom Kina og Japan. Hvis vi for eksempel bare sier at fienden er ei sterk imperialistmakt mens vi er et svakt halvkolonialt og halvføydalt land, står vi i fare for å havne i teo­rien om nasjonal underkuing. For verken i teori eller praksis kan en kamp bli langvarig ganske enkelt ved at en setter den svake opp mot den sterke. Den kan heller ikke bli langvarig ganske enkelt ved at en setter den store opp mot den lille, den progressive opp mot den reaksjonære eller rikelig støtte opp mot mager støtte. Det er vanlig at et stort land sluker et lite og at et lite land sluker et stort. Det hender ofte at et pro­gressivt land som ikke er sterkt, blir ødelagt av et stort, reaksjonært land, og det samme gjelder for alt som er progressivt, men svakt. Om støtta er rikelig eller mager, er en viktig, men underordna faktor, og det kommer an på de grunnleggende faktorene på begge sider hvor stor virkning det vil få. Når vi sier at motstandskrigen mot Japan er en lang­varig krig, har vi derfor trukket denne slutninga ut fra de innbyrdes forholda mellom alle faktorene som virker inn på begge sider. Fienden er sterk og vi er svake, og faren for underkuing er til stede. Men når det gjelder andre ting, har fienden mangler og vi fordeler. Hvis vi gjør en innsats, kan fordelene til fienden bli gjort mindre og manglene større. På den andre sida kan vi forsterke fordelene og rette på manglene våre hvis vi gjør en innsats. Nettopp derfor kan vi vinne endelig seier og unn­gå underkuing, mens fienden kommer til å bli slått til sist, og han kan ikke hindre at hele det imperialistiske systemet hans bryter sammen.

31. Fienden har bare fordeler på ett område, men mangler på alle an­dre, mens vi har mangler på bare ett område, men fordeler på alle andre. Hvorfor har ikke dette skapt balanse, men tvert om gitt fienden ei over­legen stilling og oss ei underlegen stilling i dag? Det er helt klart at vi ikke kan se på spørsmålet på en så formell måte. Saka er at det er så stor forskjell på fiendens og vår styrke nå at fiendens mangler ikke har utvik­la seg, og ikke kan utvikle seg nok til å oppveie styrken hans. Men våre fordeler har ikke utvikla seg, og for øyeblikket kan de ikke utvikle seg nok til å utlikne vår svakhet. Derfor kan det ikke være noen balanse en­nå, bare ubalanse.

32. Innsatsen vår for å holde ut i motstandskrigen og holde fast på enhetsfronten, har endra forholdet mellom fiendens styrke og overle­genhet og vår svakhet og underlegenhet i noen grad. Likevel har det ikke skjedd noen grunnleggende endring ennå. Dermed kommer fienden til å seire på et visst stadium i krigen og i en viss grad, og vi kommer til å li nederlag. Men hva kommer det av at fiendens seirer og våre nederlag så avgjort har begrensa omfang på dette stadiet og ikke kan gå over til å bli fullstendig seier eller fullstendig nederlag? For det første har fiendens styrke og vår svakhet vært relativ og ikke absolutt helt fra starten. For det andre har innsatsen vår for å holde ut i motstandskrigen og holde fast på enhetsfronten, understreka det relative ved forholdet. Fienden er fortsatt sterk sammenlikna med den opprinnelige situasjonen, men ugunstige faktorer har redusert denne styrken, sjøl om det ennå ikke er nok til å gjøre slutt på overlegenheten hans. Og tilsvarende er vi fortsatt svake, men gunstige faktorer har motvirka denne svakheten, sjøl om det ennå ikke er nok til å oppheve underlegenheten vår. Det viser seg altså at fienden er relativt sterk og vi er relativt svake, at fienden er i ei relativt overlegen og vi i ei relativt underlegen stilling. Verken på den ene eller den andre sida har styrke og svakhet, overlegenhet og underlegenhet, vært noe absolutt. Dessuten har innsatsen vår under krigen for å holde ut i motstanden mot Japan og holde fast på enhetsfronten, ført til at det opprinnelige styrkeforholdet mellom oss og fienden har endra seg ytter­ligere. Derfor er seirene til fienden og nederlaga våre nødt til å bli be­grensa i omfang i dette stadiet, og dermed blir krigen langvarig.

33. Men omstendighetene endrer seg hele tida. Hvis vi bruker riktig militær og politisk taktikk, ikke gjør noen prinsippfeil og gjør så stor innsats vi kan i løpet av krigen, kommer både fiendens mangler og Kinas fordeler til å vokse etter som krigen trekker ut. Det fører helt sikkert til at forholdet mellom vår og fiendens styrke endrer seg hele tida, og der­med endres forholdet mellom vår og fiendens stilling. Når vi kommer over i et nytt stadium, kommer styrkeforholdet til å endre seg mye, og resultatet blir at fienden taper og vi vinner.

34. Nå kan fienden fortsatt greie å utnytte styrken sin, og mot­standskrigen vår har ennå ikke svekka han grunnleggende. Mangelen på folk og materielle ressurser hos fienden er ikke så stor ennå at det hin­drer offensiven hans, tvert om, han kan ennå opprettholde offensiven til en viss grad. Den reaksjonære og rå karakteren til fiendens krig er en faktor som forsterker både klassemotsetningene i Japan og motstanden fra den kinesiske nasjonen, og det har ennå ikke ført til en situasjon som hindrer framrykkinga hans kraftig. Fiendens internasjonale isolasjon øker, men den er ennå ikke fullstendig. Mange land har gitt uttrykk for at de vil hjelpe oss. Men kapitalistene der,¹² som handler med ammuni­sjon og krigsmateriell og bare er opptatt av profitt, forsyner fortsatt Ja­pan med store mengder krigsleveranser, og regjeringene deres¹³ er fort­satt uvillige til å gå sammen med Sovjetunionen om effektive sanksjoner mot Japan. Følgen av alt dette er at motstandskrigen vår ikke kan vin­nes raskt, og at den bare kan bli en langvarig krig. Kinas svakheter viser seg på det militære, økonomiske, politiske og kulturelle området. Men i de ti månedene med motstand har det skjedd ei viss bedring. Likevel er det langt fram til det som trengs for å hindre offensiven til fienden og forberede motoffensiven. Dessuten har vi kvantitativt sett vært nødt til å tåle visse tap. Sjøl om alle faktorene som er gunstige for oss virker po­sitivt, er det ikke nok til å sette en stopper for offensiven til fienden og forberede motoffensiven, med mindre vi gjør en umåtelig innsats. Ennå er det ikke slik at oppråtninga er avskaffa eller at det har kommet fart i fram­gangen hjemme. De pro-japanske kreftene er ennå ikke tøyla og de anti- japanske kreftene i utlandet har ennå ikke blitt sterke. Av alt dette ser vi at krigen vår ikke kan vinnes raskt, men at den bare kan bli en langvarig krig.

DE TRE STADIENE I DEN LANGVARIGE KRIGEN

35. Den kinesisk-japanske krigen er en langvarig krig, og Kina kom­mer til å vinne den endelige seieren. Derfor er det rimelig å gå ut fra at denne langvarige krigen vil gå gjennom tre stadier. Det første stadiet dekker perioden med den strategiske offensiven til fienden og den strate­giske defensiven vår. Det andre stadiet blir perioden da fienden konsoli­derer seg strategisk, og vi forbereder oss på motoffensiven. Det tredje stadiet blir perioden med den strategiske motoffensiven vår og fiendens strategiske tilbaketrekking. Det er umulig å forutsi den konkrete situa­sjonen i de tre stadiene. Men i lys av forholda nå kan vi peke på visse ho­vedtendenser i krigen. Det objektive hendelsesforløpet kommer til å bli umåtelig rikt og variert, med mange krokveger, og ingen kan stille et ho­roskop for den kinesisk-japanske krigen. Likevel er det nødvendig å lage ei grov skisse av tendensene for den strategiske ledelsen av krigen. Skissa vår kommer ikke til å være i fullstendig samsvar med det som skjer sei­nere, og den kommer til å bli endra på etter det. Det er likefullt nødven­dig å lage ei skisse for å kunne gi fast og målretta strategisk ledelse av den langvarige krigen.

36. Det første stadiet er ikke slutt ennå. Planen til fienden er å okku­pere Kanton, Wuhan og Lanchow og knytte disse tre stedene sammen. For å nå dette målet må fienden sette inn minst femti divisjoner, eller omtrent en og en halv million mann. Han kommer til å måtte bruke fra et og et halvt til to år og bruke opp mer enn ti tusen millioner yen. Når fienden trenger så djupt inn, kommer han til å møte kolossale vansker, som vil få mer katastrofale følger enn noen kan tenke seg. Han kommer til å måtte utkjempe farefulle slag når han prøver å okkupere hele strekninga av Guangzhou-Hankou-jernbanen og hovedvegen mellom Xi’an og Lanzhou, og enda kan han risikere at han ikke får gjennomført planen sin fullt ut. Men når vi trekker opp operasjonsplanen vår, må vi ta ut­gangspunkt i at fienden kan komme til å okkupere de tre stedene og til og med visse områder i tillegg, og knytte dem sammen. Vi må forberede en langvarig krig, slik at vi kan klare å hamle opp med fienden, sjøl om han gjør dette. På dette stadiet må vi i første rekke velge bevegelig krig­føring som kampform, støtta med geriljakrig og stillingskrig. På grunn av de subjektive feilene hos Kuomintangs militære myndigheter blei stillingskrigen utpekt til å spille den viktigste rolla i den første fasen i dette stadiet. Like fullt er stillingskrig underordna når en ser på stadiet som helhet. På dette stadiet har Kina allerede bygd opp en brei enhetsfront og oppnådd en enhet uten like. Fienden har brukt, og kommer til å fort­sette å bruke, simple og skamløse midler for å tvinge Kina til å overgi seg. Dette har han gjort i et forsøk på å gjennomføre planen om å få en rask avgjørelse og erobre hele landet uten særlig innsats. Men han har ikke klart det hittil, og det er ikke sannsynlig at han klarer det i framtida heller. På dette stadiet kommer Kina til å gjøre ganske store framskritt trass i ganske store tap, og dette blir hovedgrunnlaget for å fortsette motstanden i det andre stadiet. Sovjetunionen har allerede gitt betydelig hjelp til Kina på dette stadiet. Det er allerede tegn til sviktende kampmoral på fiendens side, og det er mindre sting i fiendehærens angrep i midt-fasen av dette stadiet enn det var i innledningsfasen, og det kommer til å minke enda mer i avslutningsfasen. Det begynner å dukke opp tegn til at finansene og økonomien til fienden er i ferd med å bli uttømt, folket og troppene hans begynner å bli krigstrøtte, innafor klikken som står ved roret i krigen har det begynt å vise seg «krigsskuffelser», og mismotet med omsyn til krigsutsiktene vokser.

37. Det andre stadiet kan en kalle stadiet med strategisk dødpunkt. På slutten av det første stadiet vil fienden bli tvunget til å fastsette visse endepunkter for den strategiske offensiven på grunn av skorten på trop­per og den faste motstanden vår. Når han har nådd fram til endepunkte­ne, stanser han den strategiske offensiven og går over til stadiet med å trygge de okkuperte områdene. I det andre stadiet kommer fienden til å prøve å trygge disse områdene og gjøre dem til sine egne ved å bruke den svikefulle metoden med å opprette marionetteregjeringer, samtidig som han plyndrer det kinesiske folket til det ytterste. Men igjen kommer han til å bli møtt med hardnakka geriljakrigføring. Geriljakrigføringa vår kommer til å utvikle seg i stort omfang i det første stadiet ved å dra for­del av at fiendens bakre områder er ubevokta. Det kommer til å bli opp­retta mange baseområder, og fiendens konsolidering av de okkuperte områdene kommer til å bli alvorlig trua. Derfor blir det fortsatt omfat­tende kamper i det andre stadiet, I dette stadiet blir den viktigste kamp­forma vår geriljakrigføring, støtta av bevegelig krigføring, Kina kom­mer fortsatt til å ha en stor regulær hær. Men det blir vanskelig for lan­det å starte den strategiske motoffensiven øyeblikkelig fordi fienden på den ene sida kommer til å innta ei strategisk defensiv stilling i de store byene og langs de viktigste samferdselslinjene som han okkuperer. På den andre sida kommer Kina ennå ikke til å være godt nok teknisk utrusta. Bortsett fra de troppene som er opptatt med forsvar mot fienden ved fronten, kommer troppene våre til å bli forflytta til fiendens bakre områder i stort antall og bli fordelt forholdsvis spredt der. De kommer til å ta utgangspunkt i alle de områdene som nå faktisk ikke er hærsatt av fienden, og i samarbeid med de lokale væpna styrkene til folket kom­mer de til å føre omfattende, hissig geriljakrig mot de områdene som fienden okkuperer. Så langt mulig kommer de til å holde fienden på far­ten for å ødelegge han i bevegelig krigføring, slik det blir gjort i Shanxi-provinsen nå. Kampen i det andre stadiet blir hensynsløs, og landet kommer til å bli herja stygt. Men geriljakrigføringa blir framgangsrik, og hvis den blir ført riktig, kommer fienden kanskje bare til å være i. stand til å holde på omtrent en tredjedel av det okkuperte området, mens de andre to tredjedelene kommer på våre hender. Dette blir et stort nederlag for fienden og en stor seier for Kina. Da kommer det området som fienden okkuperer i sin helhet til å falle innafor tre kategorier: For det første, baseområdene til fienden. For det andre, våre baseområder for geriljakrigføring. Og for det tredje, geriljaområdene som begge sider kjemper om. Hvor langvarig dette stadiet blir, kommer an på hvor mye styrkeforholdet mellom oss og fienden endrer seg og på endringene i den internasjonale situasjonen. Allment sett må vi være forberedt på at dette stadiet kan vare forholdsvis lenge og på å tåle lidelsene det fører med seg. Det blir ei svært vond tid for Kina. De to store problemene blir øko­nomiske vansker og splittelsesvirksomheten til landssvikerne. Fienden kommer til å sette alt inn på å ødelegge enhetsfronten i Kina, og landssvikerorganisasjonene i alle de okkuperte områdene kommer til å smelte sammen til ei såkalt «enhetlig regjering». Tapet av store byer og prøvel­sene i krigen vil få vaklende elementer i våre rekker til å skrike etter kompromiss, og mismotet kommer til å vokse til et alvorlig omfang. Da blir oppgavene våre å mobilisere hele folket til å stå sammen som én mann og fortsette krigen med urokkelig utholdenhet, gjøre enhetsfron­ten breiere og konsolidere den, feie vekk alt mismot og alle kompromiss- ideer, oppmuntre viljen til hard kamp, ta i bruk nye politiske retnings­linjer for krigen og komme oss gjennom prøvelsene på denne måten. I det andre stadiet må vi oppfordre hele landet til å opprettholde ei forent regjering målbevisst, vi må kjempe mot splittelse og forbedre kampteknikkene planmessig, omdanne de væpna styrkene, mobilisere hele folket og forberede motoffensiven. Den internasjonale situasjonen blir enda mindre gunstig for Japan, og de viktigste internasjonale kreftene kommer til å helle mot å gi mer hjelp til Kina, sjøl om det kan bli snakk om «realisme» av Chamberlain-typen, som innretter seg etter situasjo­nen som den er. Japans trusel mot Sørøst-Asia og Sibir vil øke, og det kan til og med bli en krig til. Dusinvis av de japanske divisjonene kom­mer til å kjøre seg fullstendig fast i Kina. Omfattende geriljakrigføring og folkebevegelsen mot Japan kommer til å slite ut denne store japanske styrken, redusere den betraktelig, og også bryte ned moralen ved å ale fram hjemlengsel, krigstrøtthet og til og med anti-krigsfølelse. Det ville riktignok være feil å si at Japan ikke kommer til å oppnå noe resultat i det hele tatt i plyndringa av Kina. Men fordi Japan mangler kapital og blir plaga med geriljakrigføring, kan landet umulig oppnå raske eller vesentlige resultater. Dette andre stadiet blir overgangsstadiet i hele kri­gen. Det blir den vanskeligste perioden, men også den som alt står og faller med. Om Kina blir et sjølstendig land eller blir redusert til en kolo­ni, blir ikke avgjort av om en holder fast på eller taper de store byene i det første stadiet, men det blir avgjort av i hvilken grad hele nasjonen gjør en innsats i det andre stadiet. Hvis vi kan holde fram med mot­standskrigen, enhetsfronten og den langvarige krigen, kommer Kina i dette stadiet til å få nok krefter til å endre stillinga si fra svakhet til styr­ke. Det blir annen akt i det dramaet på tre akter som Kinas motstandskrig er. Og ved hjelp av innsatsen fra alle dem som opptrer blir det mulig å oppføre ei helt strålende siste akt.

38. Det tredje stadiet blir stadiet med motoffensiv for å vinne tilbake de tapte områdene våre. Om vi vinner dem tilbake, kommer først og fremst an på den styrken Kina har bygd opp i stadiet før, og som fortset­ter å vokse i det tredje stadiet. Men Kinas styrke aleine kommer ikke til å være nok. Vi blir også nødt til å stole på hjelp fra internasjonale krefter og på endringene som kommer til å skje i Japan. Ellers kommer vi ikke til å vinne. Dette gjør at Kinas oppgaver med internasjonal propaganda og diplomati blir større. I det tredje stadiet blir ikke krigen vår lenger en strategisk defensiv krig. Den går over til å bli en strategisk motoffensiv som kommer til uttrykk i strategiske offensiver. Den kommer heller ikke til å bli utkjempa på strategisk indre linjer, men litt etter litt skifte over til strategisk ytre linjer. Vi kan ikke si at denne krigen er over før vi har kjempa oss fram til Yalu-elva. Det tredje stadiet blir det siste i den lang­varige krigen, og når vi snakker om å holde, fram med krigen til siste slutt, mener vi å gå gjennom hele dette stadiet. Den viktigste kampfor­ma vår blir fortsatt bevegelig krigføring, men stillingskrig kommer til å bli viktig. I det første stadiet kan ikke forsvar av stillinger reknes som viktig på grunn av de rådende omstendighetene. Men angrep på fiendens stillinger kommer til å bli ganske viktig i det tredje stadiet fordi vilkåra er endra og oppgava stiller andre krav. I det tredje stadiet kommer ge­riljakrig igjen til å gi strategisk støtte ved å utfylle den bevegelige krigføringa og stillingskrigen, men geriljakrig blir ikke hovedforma som i det andre stadiet.

39. Det er altså åpenbart at krigen er langvarig og dermed hensynsløs. Fienden kommer ikke til å klare å sluke hele Kina, men han kan klare å okkupere mange steder forholdsvis lenge. Kina kommer ikke til å klare å kaste ut japanerne straks, men størsteparten av territoriet vil fortsatt være på Kinas hender. I siste omgang kommer fienden til å tape og vi til å vinne, men vi har en tung veg foran oss.

40. Det kinesiske folket kommer til å bli herda i løpet av denne lange og hensynsløse krigen. De politiske partiene som tar del i krigen kom­mer også til å bli stålsatt og prøvd. Vi må holde fast ved enhetsfronten. Bare ved å holde fast ved enhetsfronten kan vi holde fram med krigen. Og bare ved å holde fast ved enhetsfronten og holde fram med krigen, kan vi vinne endelig seier. Bare på denne måten kan vi overvinne alle vansker. Når vi har gått denne tunge vegen, kommer vi til å nå fram til hovedvegen som fører til seier. Dette er den naturlige logikken i krigen.

41. I de tre stadiene kommer endringene i styrkeforholdet til å gå for seg etter disse linjene: I det første stadiet er fienden overlegen og vi un­derlegne i styrke. Vi må rekne med to ulike typer endringer når det gjel­der den underlegne stillinga vår fra rett før motstandskrigen fram til slut­ten av dette stadiet. Den første typen er ei endring til det verre. Den un­derlegne stillinga Kina hadde fra starten blir forverra på grunn av krigs- tapa, nemlig tilbakegang i territorium, befolkning, økonomisk styrke, militær styrke og kulturelle institusjoner. Mot slutten av det første sta­diet går Kina trulig en god del tilbake, særskilt på det økonomiske om­rådet. Noen kommer til å utnytte dette til å underbygge teorier om na­sjonal underkuing og kompromiss. Men vi må også merke oss den andre typen endring, endringa til det bedre. Den omfatter de erfaringene vi har fått i krigen, framgangen de væpna styrkene har gjort, den politiske framgangen, mobiliseringa av folket, utviklinga av kulturen i ei ny ret­ning, framveksten av geriljakrigføring, økinga av internasjonal støtte osv. Det som er i nedgang i det første stadiet, er den gamle kvantiteten og den gamle kvaliteten, og dette får i hovedsak kvantitative utslag. Det som er i oppgang er den nye kvantiteten og den nye kvaliteten, og dette får i hovedsak kvalitative utslag. Det er endringa av den andre typen som legger grunnlag for at vi skal kunne utkjempe en langvarig krig og vinne endelig seier.

42. I det første stadiet skjer det også to typer endringer hos fienden. Den første typen er ei endring til det verre, og den kommer til uttrykk i at de får hundretusenvis av falne og såra, at beholdninga av våpen og ammunisjon blir tappa, at moralen i troppene blir svekka, at folk hjem­me blir misfornøyde, at handelen blir innskrenka, at utgiftene går opp i mer enn ti tusen millioner yen, at verdensopinionen fordømmer dem, osv. Denne tendensen legger også grunnlag for at vi skal kunne utkjem­pe en langvarig krig og vinne endelig seier. Men vi må også rekne med den andre typen endring hos fienden, ei endring til det bedre. Det vil si at fienden får mer territorium, befolkning og ressurser. Dette legger også grunnlag for at motstandskrigen vår blir langvarig og at det er umulig å vinne rask seier. Men samtidig vil visse personer bruke det som grunnlag for teoriene sine om nasjonal underkuing og kompromiss. Men vi må ta med i beregninga at denne endringa til det bedre hos fien­den bare er midlertidig og delvis. Japan er ei imperialistisk makt på veg mot sammenbrudd. Okkupasjonen av kinesisk territorium er midlerti­dig. Den kraftige veksten i geriljakrigføringa i Kina vil begrense Japans virkelige okkupasjon til å gjelde smale soner. Videre har Japans okku­pasjon av kinesisk territorium skapt nye og forsterka gamle motsigelser mellom Japan og andre fremmede land. En slik okkupasjon betyr dessu­ten allment sett at Japan legger ut kapital uten å høste noe profitt i for­holdsvis lang tid. Dette viste erfaringene i de tre provinsene i nordøst. Alt dette legger igjen grunnlag for at vi kan knuse teoriene om nasjonal underkuing og kompromiss, og for at vi kan befeste teoriene om langva­rig krig og endelig seier.

43. I det andre stadiet vil endringene på begge sider som er nevnt her, fortsette å utvikle seg. Sjøl om vi ikke kan forutsi situasjonen i detalj, vil tilbakegangen for Japan og framgangen for Kina stort sett fortsette.¹⁴ For eksempel kommer Japans militære og finansielle ressurser til å bli alvorlig tappa av geriljakrigføringa i Kina, misnøyen blant folket i Ja­pan vil vokse, moralen til troppene blir svekka videre, og internasjonalt blir Japan mer isolert. Når det gjelder Kina, kommer vi til å få enda mer framgang på det politiske, militære og kulturelle området og i mobilise­ringa av folket. Geriljakrigføringa kommer til å utvikle seg videre, og vi får en viss ny økonomisk vekst på grunnlag av småindustrien og det om­fattende jordbruket i innlandet. Den internasjonale støtta kommer til å øke litt etter litt, og situasjonen kommer til å se helt annerledes ut. Dette andre stadiet kan vare i ganske lang tid. I løpet av denne tida kommer det til å skje et kraftig omslag i styrkeforholdet, der Kina etter hvert går framover og Japan etter hvert tilbake. Kina kommer til å reise seg fra den underlegne stillinga, og Japan vil miste si overlegne stilling. Først kommer de to landa til å bli jamsterke, så blir stillinga mellom dem byt­ta om. Etter det vil Kina i hovedsak ha fullført forberedelsene til den strategiske motoffensiven og gå over i stadiet med motoffensiv da vi skal drive ut fienden. Vi må gjenta at endringa fra ei underlegen til ei overlegen stilling og fullføringa av forberedelsene til motoffensiven kommer til å innebære tre ting, nemlig at Kinas egen styrke øker, at van­skene til Japan øker, og at den internasjonale støtta øker. Alle disse kreftene til sammen fører til at Kina blir overlegen og at forberedelsene til motoffensiven blir fullført.

44. Ettersom Kina er ujamt utvikla politisk og økonomisk, vil ikke den strategiske motoffensiven i det tredje stadiet gå enhetlig og likt for seg over hele landet i innledningsfasen. Den vil bli ulik fra landsdel til landsdel, øke på her og avta der. I dette stadiet kommer ikke fienden til å trappe ned splittelsesknepa sine for å bryte enhetsfronten i Kina. Der­for blir oppgava med å holde på den indre enheten i Kina enda viktigere, og vi blir nødt til å sikre at den strategiske motoffensiven ikke bryter sammen på halvvegen på grunn av indre splid. I denne perioden blir den internasjonale situasjonen svært gunstig for Kina. Kinas oppgave blir å dra fordel av dette for å oppnå fullstendig frigjøring og opprette en sjøl­stendig demokratisk stat. Dette betyr samtidig hjelp til den verdensom­fattende anti-fascistiske rørsla.

45. Kina er på veg fra å være underlegen til å bli jambyrdig og så over­legen. Japan er på veg fra å være overlegen til å bli jambyrdig og så un­derlegen. Kina er på veg fra defensiven til dødpunktet og så til motof­fensiven. Japan er på veg fra offensiven til å sikre vinningene sine og så til å trekke seg tilbake. Slik blir forløpet i den kinesisk-japanske krigen, og slik er den nødt til å utvikle seg.

46. Slik kommer vi fram til disse spørsmåla og slutningene: Kommer Kina til å bli underkua? Svaret er: Nei, det blir ikke underkua, men kommer til å vinne til slutt. Kan Kina vinne raskt? Svaret er: Nei, det kan ikke vinne raskt, og krigen må bli langvarig. Er disse slutningene riktige? Det trur jeg de er.

47. På dette punktet kommer talsmennene for teorien om nasjonal underkuing og kompromiss igjen til å kaste seg frampå og si: «Kina trenger like stor militær og økonomisk styrke som Japan for å gå fra un­derlegenhet til jambyrdighet. Og for å gå fra jambyrdighet til overlegen­het trenger Kina større militær og økonomisk styrke enn Japan. Men dette er umulig, derfor er ikke disse slutningene riktige.»

48. Dette er den såkalte teorien om at «våpen avgjør alt».¹⁵ Den inne­bærer ei mekanisk holdning til spørsmålet om krig og et subjektivt og ensidig syn. Vårt syn står i motsetning til dette. Vi ser ikke bare våpen, men også folk. Våpen er en viktig faktor i krig, men ikke den avgjøren­de faktoren. Det er folk, ikke ting, som er avgjørende. Styrkeprøven er ikke bare en prøve på militær og økonomisk makt, men også på menneskelig makt og moral. Det trengs folk til å utøve militær og øko­nomisk makt. Hvordan kan Japans militære og økonomiske makt, som et lite mindretall utøver med tvang, bli rekna som overlegenhet, hvis det store flertallet av kineserne, japanerne og folket i andre land er på vår si­de i motstandskrigen mot Japan? Og hvis det ikke kan reknes som over­legenhet, blir ikke Kina da overlegen, sjøl om Kina har mindre militær og økonomisk makt? Det er ikke tvil om at Kina kommer til å øke den militære og økonomiske makta si litt etter litt, forutsatt at det holder fram med motstandskrigen og holder fast ved enhetsfronten. Den mili­tære og økonomiske makta til fienden vår er dømt til å endres i motsatt retning, fordi han kommer til å bli svekka av den lange krigen og av in­dre og ytre motsigelser. Er det noen grunn til at Kina ikke kan bli overle­gen under slike omstendigheter? Og det er ikke alt. Er det noen grunn til at vi ikke skal kunne rekne med at den militære og økonomiske makta til andre land vil stå åpent og i stor grad på vår side i framtida, sjøl om vi ikke kan gjøre det ennå? Hvis Kina ikke er den eneste fienden til Japan, hvis ett eller flere land i framtida åpent bruker den betydelige militære og økonomiske makta si mot Japan, enten defensivt eller offensivt, og åpenlyst hjelper oss, blir ikke vi enda mer overlegne da? Japan er et lite land, krigen det fører er reaksjonær og rå, og landet kommer til å bli mer og mer isolert internasjonalt. Kina er et stort land, krigen det fører er progressiv og rettferdig, og landet kommer til å nyte godt av mer og mer internasjonal støtte. Er det noen grunn til at utviklinga av disse faktorene på lang sikt ikke skulle endre forholdet mellom fienden og oss på avgjørende vis?

49. Men talsmennene for teorien om rask seier skjønner ikke at krig er. en styrkeprøve. De skjønner ikke at det ikke er grunnlag for å prøve å utkjempe strategisk avgjørende slag og forkorte vegen til frigjøringa før det har skjedd ei viss endring i styrkeforholdet mellom de krigførende partene. Hvis ideene deres skulle bli satt ut i livet, ville vi helt sikkert kjøre hodet i veggen. Eller kanskje de bare snakker for sin egen fornøy­elses skyld, uten at de egentlig har tenkt å sette ideene sine ut i livet. Til slutt vil virkeligheten sjøl komme og slå ei bøtte kaldt vann i blodet på disse pratmakerne og avsløre dem som reine skravlebøtter som vil ha alt billig, som vil ha fordeler uten å ta seg noe bry. Vi har hørt den slags tomt prat før, og vi hører det nå, sjøl om det ikke har vært så mye av det hittil. Men det kan bli mer av det ettersom krigen utvikler seg til dødpunktstadiet og så til motoffensiven. Men hvis Kina i mellomtida lir nokså harde tap i det første stadiet, og det andre stadiet trekker i lang­drag, kommer teoriene om nasjonal underkuing og kompromiss til å bli svært utbredt. Derfor bør vi i hovedsak rette skytset vårt mot dem, og bare i annen omgang mot det tomme pratet om rask seier.

50. Det er sikkert at krigen blir langvarig, men ingen kan forutsi nøy­aktig hvor mange måneder eller år den vil vare, ettersom dette kommer helt an på hvor mye styrkeforholdet endrer seg. Den som ønsker å for­korte krigen, har ikke annet valg enn å arbeide hardt for å øke vår egen styrke og minske styrken til fienden. Nærmere bestemt kan en bare opp­nå dette ved å kjempe for å vinne flere slag og slite ut styrkene til fien­den, utvikle geriljakrigføring for å minske de fiendeokkuperte område­ne til et minstemål, konsolidere og utvide enhetsfronten for å samle kreftene i hele nasjonen, bygge opp nye hærer og utvikle nye krigsindustrier, fremme politisk, økonomisk og kulturell framgang, mobilisere arbeiderne, bøndene, forretningsmennene, de intellektuelle og andre de­ler av folket, oppløse de fiendtlige styrkene og vinne soldatene deres over på vår side, drive internasjonal propaganda for å sikre utenlandsk støtte og vinne støtte fra det japanske folket og andre undertrykte folk. Det er bare ved å gjøre alt dette at vi kan korte ned på den tida krigen vil vare. Det fins ingen magisk snarveg.

EN KRIG MED PUSLESPILLMØNSTER

51. Vi kan si med sikkerhet at den langvarige motstandskrigen mot Japan kommer til å bli et strålende og enestående kapittel i menneskehe­tens krigshistorie. Et av særtrekka ved denne krigen er det sammenfletta «puslespill»-mønsteret den har. Dette oppstår på grunn av slike motstri­dende faktorer som Japans råskap og at det har for lite tropper på den ene sida, og at Kina er et land i framgang og har et omfangsrikt territori­um på den andre. Det har vært andre kriger med puslespillmønster i his­toria. Den tre år lange borgerkrigen i Russland etter Oktoberrevolusjo­nen er et eksempel. Men det som særmerker denne krigen i Kina er at den er særskilt langvarig og omfattende. Den kommer til å sette rekord i historia. Puslespillmønsteret i krigen kommer til uttrykk på følgende vis:

52. Indre og ytre linjer. Den anti-japanske krigen som helhet blir ut­kjempa på indre linjer. Men når det gjelder forholdet mellom hovedstyrkene og geriljaenhetene, så opererer hovedstyrkene på indre linjer, mens geriljaenhetene opererer på ytre linjer. Dette danner et eiendommelig bilde av ei knipetang rundt fienden. Det samme kan vi si om forholdet mellom de ulike geriljaområdene. Sett fra sitt eget synspunkt er hvert geriljaområde på indre linjer, mens de andre geriljaområdene er på ytre linjer. Sammen danner de mange fronter som holder fienden fast i ei knipetang. Den regulære hæren som strategisk sett opererer på indre lin­jer, trekker seg tilbake i det første stadiet av krigen. Men geriljaenhete­ne, som strategisk sett opererer på ytre linjer, rykker fram med kjempesteg over store områder i fiendens bakre områder. Geriljaenhetene kom­mer til å rykke enda voldsommere fram i det andre stadiet. På denne måten oppstår det et eiendommelig bilde av både tilbaketrekking og framrykking.

53. Å ha eller ikke ha bakre områder. Hovedstyrkene, som skyter frontlinjene fram til yttergrensene for de områdene som er okkupert av fienden, opererer fra de bakre områdene til landet som helhet. Gerilja­enhetene, som skyter kamplinjene fram inn i de bakre områdene til fien­den, er skilt fra de bakre områdene til landet som helhet. Men hvert geriljaområde har sitt eget lille bakre område som det støtter seg til for å opprette de flytende frontlinjene sine. Det er annerledes for gerilja- avdelingene som blir sendt ut av et geriljaområde på kortvarige operasjoner bak fiendens linjer. Slike avdelinger har ikke bakre områder, de har heller ingen frontlinjer. «Operasjoner uten bakre områder» er et særtrekk ved revolusjonær krig i den nye epoken overalt hvor det fins et svært territorium, et progressivt folk, et framskredent politisk parti og en framskreden hær. Vi har ikke noe å frykte ved det, men mye å vinne. Vi bør slett ikke tvile på det, men heller oppmuntre til det.

54. Innringing og motinnringing. Ser vi på krigen som helhet, kan det ikke være tvil om at vi er strategisk innringa av fienden. For fienden er på den strategiske offensiven og opererer på ytre linjer, mens vi er på den strategiske defensiven og opererer på indre linjer. Dette er den før­ste forma fienden bruker for å innringe oss. Vi på vår side kan innringe en eller flere av de fiendtlige kolonnene som rykker fram mot oss langs forskjellige ruter. Dette kan vi gjøre fordi vi bruker politikken med å ut­kjempe felttog og slag fra taktisk ytre linjer ved å bruke styrker som er tallmessig overlegne, mot disse fiendtlige kolonnene som rykker fram mot oss fra strategisk ytre linjer. Dette er den første forma for vår motinnringing av fienden. Ser vi så på baseområdene til geriljaen i de bakre områdene til fienden, er hvert område for seg omringa av fienden, enten på alle kanter, som ved Wutai-fjella, eller på tre kanter, som i området i Nordvest-Shanxi. Dette er den andre forma som fienden bruker for å innringe oss. Men om vi ser på alle baseområdene til geriljaen under ett og i forhold til stillingene til de regulære styrkene, kan vi se at vi på vår side omringer svært mange fiendtlige styrker. I Shanxi-provinsen, for eksempel, har vi omringa Tatung-Puchow-jernbanen på tre kanter (øst- og vestflanken og sørenden) og byen Taiyuan på alle kanter. Det er mange liknende tilfeller i provinsene Hopei og Shantung. Dette er den andre forma for vår motinnringing av fienden. Det er altså to former som fienden bruker for å innringe oss, og to former som våre styrker bruker for å innringe fienden. Det likner mye på et weichi-spill[16]. Felttog og slag som de to sidene utkjemper, likner på å ta hverandres brikker til fange, og når fienden oppretter støttepunkter (som Taiyuan), og vi opp­retter baseområder for geriljaen (som Wutai-fjella), likner det på trekk for å beherske ruter på brettet. Hvis weichi-spillet blir utvida til å omfat­te hele verden, fins det også ei tredje form for gjensidig innringing, nem­lig forholdet mellom angrepsfronten og fredsfronten. Fienden innringer Kina, Sovjetunionen, Frankrike og Tsjekkoslovakia med angrepsfron­ten sin, mens vi motinnringer Tyskland, Japan og Italia med fredsfron­ten vår. Men vår innringing, liksom handa til Buddha, kommer til å bli til De fem elementenes fjell som ligger tvers over universet. Og de mo­derne utgavene av Sun Wu-kung[17] — de fascistiske angriperne — kom­mer til slutt til å bli begravd under det, for aldri å reise seg igjen. Hvis vi derfor kan skape en internasjonal front mot Japan i Stillehavsområdet, med Kina som en strategisk enhet, med Sovjetunionen og andre land som kan tenkes å slutte seg til fronten som andre strategiske enheter, og med det japanske folkets bevegelse som enda en strategisk enhet, og på den måten danne et kjempemessig nett som de fascistiske utgavene av Sun Wu-kung ikke kan slippe unna, så vil dette bli dommedag for fien­den vår. Den dagen da dette kjempemessige nettet blir danna, kommer utvilsomt til å bli den dagen da den japanske imperialismen blir styrta en gang for alle. Dette er ingen spøk. Dette er den uunngåelige tendensen i krigen.

55. Store områder og små områder. Det er mulig at fienden kommer til å okkupere mesteparten av det kinesiske territoriet sør for den store muren, og at vi bare kommer til å ha en mindre del i behold. Dette er ei side ved situasjonen. Men innafor denne største delen, som ikke omfat­ter de tre provinsene i nordøst, kan fienden i virkeligheten bare holde de store byene, de viktigste samferdselslinjene og noe av slettelandet. Disse områdene er nok de viktigste, men sannsynligvis er de bare en mindre del av det okkuperte territoriet i størrelse og folketall, mens den største delen vil bli innlemma i geriljaområdene, som kommer til å vokse fram overalt. Dette er ei annen side ved situasjonen. Hvis vi går ut over pro­vinsene sør for den store muren og tar med Mongolia, Xinjiang, Qinghai og Tibet, så utgjør det området som ikke er okkupert, mesteparten av Kinas territorium. Det området fienden okkuperer blir den minste de­len, sjøl om vi tar med de tre provinsene i nordøst. Dette er enda ei side ved situasjonen. Det området som vi kommer til å ha i behold er utvil­somt viktig, og vi må gjøre en stor innsats for å utvikle det, ikke bare politisk, militært og økonomisk, men også kulturelt, for det er også vik­tig. Fienden har omdanna de tidligere kultursentrene våre til kulturelt tilbakeliggende områder, og vi må på vår side omdanne de områdene som før var kulturelt tilbakeliggende, til kultursentrer. Samtidig er også arbeidet med å utvikle utstrakte geriljaområder bak fiendens linjer umå­telig viktig, og vi må ta oss av alle sider ved dette arbeidet, også den kul­turelle sida. Alt i alt kommer store deler av Kinas territorium, nemlig områdene på landsbygda, til å bli forvandla til områder med framgang og lys, mens de små delene av territoriet, nemlig de områdene som er okkupert av fienden, og særlig storbyene, kommer midlertidig til å bli tilbakeliggende og mørke områder.

56. Slik kan en se at den langvarige og vidstrakte motstandskrigen mot Japan er en krig med puslespillmønster både militært, politisk, økonomisk og kulturelt sett. Den er et strålende skuespill i krigshistoria, ei heltemodig gjerning av den kinesiske nasjonen og en storslått presta­sjon som vil ryste verden. Denne krigen kommer ikke bare til å virke inn på Kina og Japan og drive dem begge kraftig framover. Den kommer også til å virke inn på hele verden og drive alle nasjoner, særlig de un­dertrykte nasjonene som India, til å marsjere framover Alle kinesere bør bevisst kaste seg inn i denne krigen med puslespillmønster. For det er denne krigsforma den kinesiske nasjonen bruker til å frigjøre seg, den spesielle forma for frigjøringskrig som et stort halvkolonialt land fører i nittentrettiåra og i nittenførtiåra.

KAMP FOR EVIG FRED

57. Det at Kinas anti-japanske krig er langvarig er uløselig knytta sammen med kampen for evig fred i Kina og hele verden. Det har aldri vært en historisk periode som denne, der krigen er så nær evig fred. I flere tusen år etter at klassene oppstod, har livet til menneskeheten vært fullt av kriger. Hver nasjon har utkjempa utallige kriger, enten innbyr­des eller med andre nasjoner. I den imperialistiske epoken for det kapi­talistiske samfunnet blir krigen ført i særlig omfattende målestokk og særskilt hensynsløst. Den første store imperialistiske krigen for tjue år sia var den første av sitt slag i historia, men ikke den siste. Bare den kri­gen som har starta nå, nærmer seg det å være den siste krigen, det vil si den nærmer seg evig fred for menneskeheten. Til nå har en tredjedel av verdens befolkning kommet med i krigen. Se! Italia, så Japan, Abessinia, så Spania, så Kina. Det lever nesten 600 millioner mennesker i de landa som er i krig nå, eller nesten en tredjedel av den samla befolkninga i verden. Krigen vi har nå har som kjennetegn at den pågår uavbrutt og nærmer seg evig fred. Hvorfor er den uavbrutt? Etter å ha angrepet Abessinia, gikk Italia til angrep på Spania, og Tyskland gikk med. Så gikk Japan til angrep på Kina. Hva blir det neste som skjer? Hitler vil utvilsomt ta opp kampen med stormaktene. «Fascisme er krig»[18] — det­te er helt sant. Denne krigen vil utvikle seg til verdenskrig uten avbrudd. Menneskeheten kan ikke unngå den katastrofen krigen er. Hvorfor sier vi da at denne krigen nærmer seg evig fred? Denne krigen er resultatet av utviklinga av den allmenne krisa i verdenskapitalismen som starta med den første verdenskrigen. Denne allmenne krisa driver de kapitalis­tiske landa inn i en ny krig, og driver framfor alt de fascistiske landa inn i nye krigseventyr. Vi kan forutse at denne krigen ikke vil redde kapita­lismen, men at den vil framskynde kapitalismens sammenbrudd. Krigen vil ha større omfang og bli mer hensynsløs enn krigen for tjue år sia. Al­le nasjoner kommer uunngåelig til å bli trukket inn, krigen kommer til å trekke ut svært lenge, og menneskeheten kommer til å li mye vondt. Men fordi Sovjetunionen eksisterer, og på grunn av den voksende politi­ske bevisstheten hos folket i verden, kommer denne krigen utvilsomt til å føre til store revolusjonære kriger som er retta mot alle kontrarevolusjonære kriger. Det er dette som gjør at denne krigen er en kamp for evig fred. Sjøl om det seinere skulle komme en annen periode med krig, kommer ikke evig verdensfred til å være langt borte. Når menneskene først har avskaffa kapitalismen, kommer de til å nå epoken med evig fred, og da blir det ikke bruk for krigen mer. Da kommer det verken til å være bruk for hærer, krigsskip, militærfly eller giftgass. Etter dette og i all framtid kommer menneskeheten aldri igjen til å oppleve krig. De re­volusjonære krigene som alt har starta, er deler av krigen for evig fred. Krigen mellom Kina og Japan, to land som til sammen har ei befolkning på over 500 millioner, får en viktig plass i denne krigen for evig fred. Og resultatet av den blir frigjøring for den kinesiske nasjonen. Framtidas nye frigjorte Kina kommer ikke til å kunne skilles fra framtidas nye fri­gjorte verden. Følgelig får vår motstandskrig mot Japan karakteren av en kamp for evig fred.

58. Historia viser at kriger kan deles i to typer, rettferdige og urettfer­dige. Alle kriger som er progressive er rettferdige, og alle kriger som hin­drer framsteg er urettferdige. Vi kommunister går mot alle urettferdige kriger som hindrer framsteg, men vi går ikke mot progressive, rettferdi­ge kriger. Vi kommunister nøyer oss ikke bare med å la være å gå mot rettferdige kriger, vi deltar aktivt i dem. Den første verdenskrigen er et eksempel på urettferdig krig der begge sidene kjempa for imperialistiske interesser. Derfor kjempa kommunister over hele verden besluttsomt mot den krigen. Metoden for å bekjempe en slik krig er å gjøre alt som er mulig for å hindre den før den bryter ut, og når den først har brutt ut, å bekjempe krig med krig, å bekjempe urettferdig krig med rettferdig krig der det er mulig. Japans krig er en urettferdig krig som hindrer framsteg. Og verdens folk, medrekna det japanske folket, må bekjempe den, og det gjør de også. I landet vårt har både folket og regjeringa, kommunistpartiet og Kuomintang, løfta rettferdighetens fane i den na­sjonale revolusjonære krigen mot aggresjonen. Krigen vår er hellig og rettferdig, den er progressiv, og målet med den er fred. Målet er fred ikke bare i ett land, men i hele verden, ikke bare midlertidig, men evig fred. For å nå dette målet må vi føre en kamp på liv og død, være forbe­redt på ethvert offer, holde ut til siste slutt og aldri stanse før målet er nådd. Uansett hvor store ofrene er og uansett hvor lang tid vi trenger for å nå målet, ligger en ny verden med evig fred og lys allerede klart foran oss. Det som gir oss mot til å føre denne krigen, er det nye Kina og den nye verden med evig fred og lys som vi kjemper for. Fascismen og impe­rialismen vil gjerne gjøre krigen evig, men vi vil få gjort slutt på den om ikke så altfor lenge. Det store flertallet av menneskeheten bør anstrenge seg til det ytterste for å nå dette målet. De 450 millionene kinesere er en fjerdedel av verdens befolkning. Hvis de går sammen om å styrte den ja­panske imperialismen og skape et nytt Kina med frihet og likhet, yter de helt sikkert et kolossalt bidrag til kampen for evig verdensfred. Dette er ikke noe forgjeves håp, for hele verden nærmer seg dette punktet i den samfunnsmessige og økonomiske utviklinga si. Og forutsatt at flertallet av menneskeheten arbeider sammen, når vi sikkert målet vårt om en del tiår.

MENNESKETS ROLLE
SOM DRIVKRAFT I KRIGEN

59. Til nå har vi forklart hvorfor krigen er en langvarig krig, og hvor­for Kina kommer til å vinne den endelige seieren. I hovedsak har vi tatt opp hva langvarig krig er og hva det ikke er. Nå skal vi gå over til spørs­målet om hva vi skal gjøre, og hva vi ikke skal gjøre. Hvordan skal vi føre langvarig krig, og hvordan skal vi vinne endelig seier? Det er disse spørsmåla vi skal svare på nå. Derfor skal vi drøfte følgende spørsmål etter tur: Menneskets rolle som drivkraft i krigen, krig og politikk, poli­tisk mobilisering til motstandskrigen, målet for krigen, offensiv innafor defensiven, raske avgjørelser i en langvarig krig, ytre linjer innafor indre linjer, initiativ, smidighet, planlegging, bevegelig krigføring, geriljakrig, stillingskrig, tilintetgjøringskrig, utmattelseskrig, mulighetene for å ut­nytte fiendens feil, spørsmålet om avgjørende strid i krigen mot Japan, og hæren og folket som grunnlaget for seier. La oss starte med proble­met om menneskets rolle som drivkraft .

60. Vi sier at vi er mot subjektive holdninger til problemer. Med dette mener vi at vi må gå mot ideer som ikke er grunnlagt på, eller ikke er i samsvar med objektive kjensgjerninger, fordi slike ideer er tatt ut av luf­ta og fører på villspor, og dersom vi handler ut fra dem, vil det føre til at vi mislykkes. Men alt som skal gjøres må gjøres av mennesker. Uten menneskelig handling blir det ingen langvarig krig og ingen endelig sei­er. For at slike handlinger skal få virkning, må det finnes folk som kom­mer fram til ideer, prinsipper eller synspunkter ut fra objektive kjens­gjerninger, legger fram planer og fastsetter direktiver, politiske linjer, strategi og taktikk. Ideer osv. er subjektive, mens gjerninger eller hand­linger er det subjektive omsatt til det objektive. Men begge representerer menneskenes særegne rolle som drivkraft. Denne typen rolle som driv­kraft kaller vi for «menneskets bevisste rolle som drivkraft», og det er et kjennetegn som skiller mennesket fra alle andre skapninger. Alle ideer som bygger på og er i samsvar med objektive kjensgjerninger, er riktige ideer, og alle gjerninger eller handlinger som bygger på riktige ideer, er riktige handlinger. Vi må gi disse ideene og handlingene og denne rolla som drivkraft fritt spillerom. Krigen mot Japan blir ført for å drive ut imperialismen og for å omdanne det gamle Kina til et nytt Kina. Dette kan vi bare oppnå når hele det kinesiske folket er mobilisert, og når den bevisste rolla de spiller som drivkraft i motstanden mot Japan, får fritt armslag. Hvis vi bare sitter stille og lar være å gjøre noe, har vi bare underkuing i vente, og det blir verken langvarig krig eller endelig seier.

61. Å spille ei bevisst rolle som drivkraft er et menneskelig kjenne­tegn. Dette kjennetegnet ved mennesket blir svært tydelig i krig. Sant nok blir seier eller nederlag i krig avgjort av de militære, politiske, øko­nomiske og geografiske vilkåra på begge sider, av hva slags krig hver si­de fører og av den internasjonale støtta hver av dem får. Men seier eller nederlag blir ikke avgjort bare av dette. I seg sjøl gir alt dette bare mu­lighet for seier eller nederlag, men det avgjør ikke spørsmålet. For å av­gjøre spørsmålet må den subjektive innsatsen legges til, nemlig ledelsen av krigen og måten den blir ført på — med andre ord menneskets bevis­ste rolle som drivkraft i krigen.

62. Når lederne for en krig prøver å vinne, kan de ikke gå ut over de grensene som de objektive vilkåra setter. Men innafor disse grensene kan og må de være ei drivkraft i kampen for seier. Den scenen som de militære sjefene skal opptre på, må være bygd på objektive muligheter. Men på den scenen kan de lede oppføringa av mangt et skuespill, fullt av lys og farger, kraft og storhet. Ut fra det objektive materielle grunnlaget må de militære lederne i krigen mot Japan vise hva de er gode for, og samle alle styrkene sine for å knuse fienden til nasjonen. De må endre den situasjonen som er nå, der landet og samfunnet vårt lir under an­grep og undertrykking, og skape et nytt Kina med frihet og likhet. Her er det vi må og kan ta i bruk den subjektive evna vår til å lede krigen. Vi vil ikke at noen av de militære lederne våre i krigen skal løsrive seg fra de objektive vilkåra og bli klønete hissigpropper. Men vi vil avgjort at alle de militære lederne skal bli både dristige og kloke generaler. Leder­ne våre må ikke bare være dristige nok til å overvelde fienden, de må og­så være dyktige nok til å være herrer over situasjonen gjennom endrin­gene og omskiftningene i hele krigen. Når de svømmer i krigens hav, må de ikke kave, men sørge for å nå den andre bredden med jamne tak. Strategi og taktikk Som lover for hvordan en skal lede en krig, er net­topp kunsten å svømme i krigens hav.

KRIG OG POLITIKK

63. «Krig er fortsettelsen av politikken». På denne måten er krig poli­tikk, og krig er i seg sjøl ei politisk handling. Sia oldtida har det aldri vært en krig som ikke har hatt politisk karakter. Krigen mot Japan er en revolusjonær krig som blir ført av hele nasjonen. Seieren kan ikke skil­les fra krigens politiske mål — å drive ut den japanske imperialismen og bygge et nytt Kina med frihet og likhet. Det blir umulig å seire hvis vi ikke setter ut i livet den allmene politikken, som er å være utholdende i motstandskrigen og holde fast ved enhetsfronten. Det blir umulig hvis vi ikke mobiliserer hele folket og setter ut i livet de politiske prinsippene om å få enhet mellom offiserer og menige, å få enhet mellom hæren og folket og om å få fiendens styrker til å gå i oppløsning. Det blir umulig om vi ikke bruker enhetsfrontpolitikken riktig, om vi ikke mobiliserer på kulturfronten, og ikke gjør en innsats for å vinne internasjonal støtte og støtte fra folket i Japan. Kort sagt, krig kan ikke skilles fra politikk et eneste øyeblikk. Skulle det oppstå en tendens blant de anti-japanske væpna styrkene til å undervurdere politikken ved å isolere krigen fra po­litikken, og gå inn for ideen om at krig er noe absolutt, så er det feilaktig og må rettes på.

64. Men krig har sine særskilte kjennetegn, det vil si at den ikke kan bli likestilt med politikk allment. «Krig er fortsettelsen av politikken med andre … midler.»[19] Når politikken utvikler seg til et visst stadium og ikke kan komme videre ved hjelp av de vanlige midlene, bryter det ut krig for å feie hindringene til side. F.eks. hindrer den halvsjølstendige stillinga til Kina den japanske imperialismen i å vokse politisk. Derfor har Japan utløst en angrepskrig for å feie denne hindringa til side. Hva med Kina? Imperialistisk undertrykking har lenge vært ei hindring for den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina. Derfor har det blitt ført mange frigjøringskriger i forsøk på å feie den imperialistiske un­dertrykkinga til side. Nå bruker Japan krig for å undertrykke Kina og for å blokkere framrykkinga av den kinesiske revolusjonen fullstendig. Derfor er Kina tvunget til å føre motstandskrigen, for landet er fast be­stemt på å feie denne hindringa til side. Når hindringa er fjerna har vi nådd det politiske målet vårt, og krigen er slutt. Men hvis ikke hindringa er feid helt vekk, må krigen fortsette helt til målet er nådd fullt ut. Der­for er alle som prøver å få i stand kompromiss før oppgava for krigen mot Japan er fullført, nødt til å mislykkes. For sjøl om det blei inngått et kompromiss av en eller annen grunn, ville krigen bryte ut igjen. De breie folkemassene ville nemlig helt sikkert ikke bøye seg, men fortsette krigen helt til de nådde det politiske målet. Vi kan derfor si at politikk er ublodig krig, mens krig er blodig politikk.

65. Ut fra de særskilte kjennetegna ved krigen oppstår det et sett sær­skilte organisasjoner, ei rekke særskilte metoder og en prosess av sær­skilt slag. Organisasjonene er de væpna styrkene og alt som hører sam­men med dem. Metodene er strategien og taktikken for å lede krigen. Prosessen er den særskilte forma for samfunnsmessig virksomhet der de væpna styrkene som kjemper mot hverandre, angriper hverandre eller forsvarer seg mot hverandre, bruker strategi og taktikk som er gunstig for dem sjøl og ugunstig for fienden. Krigserfaring er følgelig ei særskilt form for erfaring. Alle som deltar i krig må kvitte seg med det vanlige le­vesettet sitt og venne seg til krigen før de kan seire.

POLITISK MOBILISERING TIL MOTSTANDSKRIGEN

66. Vi kan ikke vinne en så stor nasjonal revolusjonær krig som vår uten omfattende og grundig politisk mobilisering. Før krigen mot Japan var det ingen politisk mobilisering til motstand mot Japan. Dette var ei stor ulempe for oss, og som følge av det har Kina allerede tapt et trekk til fienden. Etter at krigen starta, var den politiske mobiliseringa langt fra omfattende, for ikke å snakke om grundig. Det var fiendens kanon- ild og bombene som blei sluppet ned fra fiendens fly, som brakte nyhe­ten om krigen ut til det store flertallet av folket. Det var også ei slags mobilisering, men det var fienden som gjorde det for oss, vi gjorde det ikke sjøl. Til og med nå lever folket i ro og fred som vanlig i de mer avsidesliggende områdene hvor en ikke hører kanontordenen. Denne si­tuasjonen må forandres, ellers kan vi ikke vinne denne kampen på liv og død. Vi må aldri tape et eneste nytt trekk til fienden. Tvert om, vi må ut­nytte dette trekket, den politiske mobiliseringa, fullt ut for å få overta­ket på han. Dette trekket er avgjørende. Det har virkelig førsterangs be­tydning, mens det at vi er dårligere væpna og underlegen i andre ting ba­re kommer i andre rekke. Mobiliseringa av vanlige folk over hele landet kommer til å skape et svært hav vi kan drukne fienden i. Det kommer til å skape de vilkåra som oppveier at vi er dårligere væpna og underlegen i andre ting, og det kommer til å skape det som er nødvendig for å over­vinne alle vansker i krigen. For å seire må vi holde fram med mot­standskrigen, enhetsfronten og den langvarige krigen. Men alt dette kan ikke skilles fra mobiliseringa av vanlige folk. Å ønske seier og likevel forsømme politisk mobilisering er som å ville «dra sørover ved å kjøre vogna mot nord». Det ville uunngåelig føre til at en ga slipp på seieren.

67. Hva betyr politisk mobilisering? For det første betyr det å fortelle hæren og folket om det politiske målet for krigen. Det er nødvendig at hver soldat og sivilist forstår hvorfor vi må utkjempe krigen, og på hvil­ken måte den angår han. Det politiske målet for krigen er «å drive ut den japanske imperialismen og bygge et nytt Kina med frihet og likhet». Vi må kunngjøre dette målet for alle, for alle soldater og sivilister, før vi kan skape et oppsving i kampen mot Japan og få hundrevis av millioner mennesker til å stå sammen som én mann for å yte alt de har til krigen. For det andre er det ikke nok bare å forklare målet for dem. Vi må også gjøre greie for tiltaka og politikken for å nå målet, det vil si det må fin­nes et politisk program. Vi har allerede Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen og også Programmet for væpna motstand og gjenoppbygging av landet. Vi må spre begge to i hæren og blant folket og mobilisere alle til å sette dem ut i livet. Uten et skarpskårent, konkret politisk program er det umulig å mobilisere alle de væpna styrkene og hele folket til å føre krigen mot Japan fram til slutten. For det tredje, hvordan skal vi mobilisere dem? Muntlig, med løpesedler og plakater, aviser, bøker og hefter, ved hjelp av skuespill og filmer, gjen­nom skolene, gjennom masseorganisasjonene og gjennom kadrene våre. Det som har blitt gjort hittil i områdene til Kuomintang er bare en dråpe i havet. Dessuten har det blitt gjort på en måte som folket ikke har likt, og i en ånd som er fremmed for dem. Dette må endres drastisk. For det fjerde er det ikke nok å mobilisere én gang. Den politiske mobiliseringa til motstandskrigen må pågå uavbrutt. Jobben vår er ikke å lese opp det politiske programmet vårt for folket, for ingen vil høre på slike opple­singer. Vi må knytte den politiske mobiliseringa til krigen sammen med utviklinga i krigen og med livet til soldatene og folket, og vi må gjøre den til en bevegelse som pågår uten stans. Dette er ei uhyre viktig sak, og seier i krigen er i første rekke avhengig av den.

MÅLET FOR KRIGEN

68. Her tar vi ikke opp det politiske målet for krigen. Det politiske målet for motstandskrigen mot Japan er allerede blitt definert som «å drive ut den japanske imperialismen og bygge et nytt Kina med frihet og likhet». Her tar vi for oss det grunnleggende målet for krig, krig som «blodig politikk», krig som to hærer som slakter hverandre. Målet for krigen er ikke annet enn «å ta vare på seg sjøl og ødelegge fienden» (å ødelegge fienden betyr å avvæpne han eller «ta fra han krafta til å gjøre motstand», men det betyr ikke å ødelegge hvert medlem av styrkene hans fysisk). I oldtida førte en krig med spyd og skjold, spydet blei brukt til å angripe og ødelegge fienden og skjoldet til å forsvare og ta va­re på seg sjøl. Fram til i dag er alle våpen fortsatt ei videreføring av spy­det og skjoldet. Bombeflyet, maskingeværet, de langtrekkende kanone­ne og giftgassen er utvikla fra spydet. Tilfluktsrommet, stålhjelmen, betongbunkeren og gassmaska er utvikla fra skjoldet. Stridsvogna er et nytt våpen som forener funksjonene til både spydet og skjoldet. Angrep er det viktigste midlet til å ødelegge fienden, men en kan ikke klare seg uten forsvar. I angrep er det kortsiktige målet vårt å ødelegge fienden, men samtidig er det å ta vare på oss sjøl. For hvis ikke fienden blir øde­lagt, blir du ødelagt sjøl. I forsvar er det kortsiktige målet vårt å ta vare på oss sjøl, men samtidig er forsvaret et middel til å utfylle angrepet eller forberede overgangen til angrepet. Tilbaketrekking hører til kategorien forsvar og er en fortsettelse av forsvaret, mens forfølging er en fortset­telse av angrepet. Vi må understreke at hovedmålet for krigen er å øde­legge fienden, og at å ta vare på seg sjøl kommer i andre rekke. For bare ved å ødelegge fienden i stort antall, kan en ta vare på seg sjøl virknings­fullt. Derfor blir angrep — hovedmidlet til å ødelegge fienden — det viktigste, mens forsvar — et utfyllende middel til å ødelegge fienden og et middel til å ta vare på seg sjøl — kommer i andre rekke. I virkelig krigføring spiller forsvaret hovedrolla det meste av tida og angrepet res­ten av tida. Men ser vi på krigen som helhet, er angrep likevel det viktig­ste.

69. Hvordan rettferdiggjør vi at vi oppmuntrer til heltemodige offer i krig? Er ikke det i strid med «å ta vare på seg sjøl»? Nei, det er ikke det. Å ofre og ta vare på seg sjøl står både i motsetning til hverandre og ut­fyller hverandre. Krig er blodig politikk og krever en pris, noen ganger en umåtelig høy pris. Å ofre (ikke ta vare på) styrkene sine delvis og midlertidig tjener til å ta vare på hele styrken sin for alltid. Det er net­topp derfor vi sier at angrep, som grunnleggende sett er et middel til å ødelegge fienden, også har en funksjon i å ta vare på egne styrker Det er også årsaka til at forsvar må følges av angrep og ikke bare være reint forsvar.

70. Målet for krigen, nemlig å ta vare på seg sjøl og ødelegge fienden, er kjernen i krigen og grunnlaget for alle krigshandlinger. Det er den kjernen som gjennomsyrer alle krigshandlinger, fra det tekniske til det strategiske. Målet for krigen er grunnprinsippet for krigen, og ingen tek­niske, taktiske eller strategiske ideer eller prinsipper kan avvike fra det på noen som helst måte. Hva betyr for eksempel prinsippet om å «søke dekning og utnytte ildkrafta fullt ut» når en skyter? Hensikten med å sø­ke dekning er å ta vare på seg sjøl, og hensikten med å utnytte ildkrafta fullt ut er å ødelegge fienden. Det første gir opphav til slike teknikker som å utnytte lendet og særpreget det har, rykke fram sprangvis og dan­ne spredt formasjon. Det andre gir opphav til andre teknikker som å rydde skuddfeltet og organisere et ildnett. Når det gjelder angrepsstyr­ken, styrken som skal binde fienden og reservestyrken i en taktisk opera­sjon, skal den første brukes til å tilintetgjøre fienden, den andre til å ta vare på egne styrker og den tredje til begge formål etter omstendighete­ne. Enten skal den brukes til å tilintetgjøre fienden (i så fall forsterker den angrepsstyrken, eller tjener som en forfølgelsesstyrke), eller til å ta vare på egne styrker (i så fall forsterker den styrkene som skal binde fienden, eller tjener som en dekningsstyrke). Derfor kan ingen tekniske, taktiske eller strategiske prinsipper eller operasjoner på noen måte avvi­ke fra målet for krigen, og dette målet gjennomsyrer hele krigen og pre­ger den fra begynnelse til slutt.

71. De som leder krigen mot Japan på ulike nivåer må verken tape av syne motsetninga mellom de grunnleggende faktorene på hver side eller målet for denne krigen. I løpet av de militære operasjonene kommer dis­se grunnleggende faktorene, som står i motsetning til hverandre, til syne gjennom kampen de to sidene fører for å ta vare på seg sjøl og ødelegge fienden. I krigen vår kjemper vi for seier i hver eneste trefning, stor eller liten, vi kjemper for å avvæpne en del av fienden og for å ødelegge en del av mannskapet og materiellet hans. Vi må samle resultatene fra disse ødeleggelsene av deler av fiendestyrkene til viktige strategiske seirer. På denne måten skal vi nå det endelige politiske målet, som er å kaste ut fienden, beskytte fedrelandet og bygge et nytt Kina.

OFFENSIV INNAFOR DEFENSIVEN, RASKE AVGJØRELSER I EN LANGVARIG KRIG, YTRE LINJER INNAFOR INDRE LINJER

72. La oss nå undersøke den særskilte strategien i motstandskrigen mot Japan. Vi har alt sagt at vi bruker strategien med langvarig krig for å gjøre motstand mot Japan, og dette er helt riktig. Men denne strate­gien er allmenn, ikke konkret. Hvordan skal vi helt konkret føre den langvarige krigen? Nå skal vi drøfte dette spørsmålet. Svaret vårt er: I det første og andre stadiet av krigen, dvs. i de stadiene der fienden er på offensiven og holder fast på det han har vunnet, må vi føre taktiske of­fensiver innafor den strategiske defensiven, felttog og slag med rask av­gjørelse innafor den strategisk langvarige krigen, og felttog og slag på ytre linjer innafor strategiske indre linjer. I det tredje stadiet må vi sette i gang den strategiske motoffensiven.

73. Ettersom Japan er ei sterk imperialistmakt, og vi er et svakt halvkolonialt og halvføydalt land, har Japan tatt i bruk politikken med den strategiske offensiven, mens vi er på den strategiske defensiven. Japan prøver å sette strategien for en krig med rask avgjørelse ut i livet. Vi må bevisst sette strategien for langvarig krig ut i livet. Japan bruker dusinvis av hærdivisjoner som er temmelig effektive i strid (nå er det tretti av dem) og en del av marinen for å innringe og blokkere Kina både fra land og fra sjøen, og det bruker flyvåpenet til å bombe Kina. Den japanske hæren har allerede oppretta en utstrakt front som strekker seg fra Baotou til Hangzhou, og marinen har nådd fram til Fujian og Guangdong. Slik gjennomfører Japan operasjoner på ytre linjer i stor stil. På den an­dre sida er vi i den stillinga at vi opererer på indre linjer. Alt dette skyl­des at fienden er sterk mens vi er svake. Dette er ei side ved situasjonen.

74. Men det fins ei annen og stikk motsatt side. Sjøl om Japan er sterkt, har det ikke nok soldater. Sjøl om Kina er svakt, har det et enormt territorium, ei stor befolkning og massevis av soldater. Dette har to viktige følger. For det første kan fienden bare okkupere noen store byer, de viktigste samferdselslinjene og en del av slettelandet når han bruker de små styrkene sine mot et enormt stort land. Dermed har fien­den vært nødt til å la vidstrakte områder ligge ubesatt innafor det terri­toriet han okkuperer. Dette er områder som utgjør et enormt operasjonsfelt for geriljakrigføringa vår. La oss se på Kina som helhet: Sjøl om fienden greier å okkupere linja som forbinder Guangzhou, Wuhan og Lanzhou og de områdene som ligger i nærheten, kan han neppe ta de områdene som ligger på den andre sida av denne linja. Dette gir Kina et hovedbakland og livsviktige baser. Derfra kan Kina føre den langvarige krigen fram til endelig seier. For det andre blir fienden innringa av de store styrkene våre når han setter de små styrkene sine opp mot store styrker. Fienden angriper oss fra flere kanter, strategisk er han på ytre linjer mens vi er på indre linjer, strategisk er han på offensiven mens vi er på defensiven. Alt dette ser svært ugunstig ut for oss. Men vi kan ut­nytte de to fordelene våre, nemlig det enorme territoriet og de store styr­kene. I stedet for å føre en hardnakka stillingskrig, kan vi drive smidig bevegelig krigføring. Vi kan bruke flere divisjoner mot en fiendtlig divi­sjon, flere titusener av våre soldater mot ti tusen av soldatene hans, flere kolonner mot en av kolonnene hans, og plutselig innringe og angripe en enkelt kolonne fra de ytre linjene av slagmarka. På denne måten blir fienden tvunget til å kjempe på indre linjer og på defensiven i felttog og slag, enda han opererer på ytre linjer og er på offensiven i strategiske operasjoner. Derimot kommer våre styrker til å operere på ytre linjer og være på offensiven i felttog og slag, enda de opererer på indre linjer og er på defensiven strategisk sett. Dette er metoden for å ta seg av én, eller faktisk alle, fiendtlige kolonner som rykker fram mot oss. Begge de konsekvensene som er drøfta her skyldes at fiendens styrker er små, mens våre er store. Dessuten er fiendens styrker sterke (med omsyn til våpen og opplæring) sjøl om de er små, mens våre styrker er svake (med omsyn til våpen og opplæring, men ikke når det gjelder kampmoral) sjøl om de er store. Derfor må vi ikke bare bruke store styrker mot små, og operere fra ytre mot indre linjer i felttog og slag, men vi må også ta sikte på raske avgjørelser. For å oppnå raske avgjørelser bør vi vanligvis an­gripe fienden når han er i bevegelse, og ikke når han er i ro. På forhånd må vi trekke sammen en stor styrke og ligge i dekning langs den ruta som fienden sikkert kommer til å følge, og mens han er på marsj, må vi plutselig rykke fram for å innringe og angripe han før han skjønner hva som skjer. På denne måten kan slaget bli avslutta raskt. Kjemper vi godt, kan vi ødelegge hele den fiendtlige styrken, eller størsteparten, el­ler en del av den. Og sjøl om vi ikke kjemper så godt, kan vi likevel på­føre han store tap. Dette gjelder for hvert eneste ett av slaga våre. Hvis vi kunne vinne en forholdsvis stor seier hver måned, som den ved Pingxingguan eller Taierzhuang, for ikke å snakke om hvis vi kunne vinne flere slike seirer, ville det undergrave kampmoralen til fienden kraftig, styrke moralen i våre egne styrker og vekke internasjonal støtte. På den­ne måten blir den strategisk langvarige krigen vår gjort om til slag med raske avgjørelser i felten. Fiendens krig, som strategisk sett skulle være en krig med rask avgjørelse, er nødt til å gå over i en langvarig krig etter at han er blitt slått i mange felttog og slag.

75. Kort sagt, det operasjonsprinsippet som er nevnt her for å utkjem­pe felttog og slag, er prinsippet om «raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer». Det er det motsatte av det strategiske prinsippet vårt om «langvarig defensiv krigføring på indre linjer». Likevel er det ikke til å komme utenom når vi skal gjennomføre denne strategien. I begynnelsen av motstandskrigen brukte vi «langvarig defensiv krigføring på indre linjer» som prinsipp for felttog og slag også. Men dette passer absolutt ikke til forholda der fienden er liten mens vi er store, og der fienden er sterk mens vi er svake. Skulle vi bruke prinsippet på denne måten, ville vi aldri nå det strategiske målet vårt med en langvarig krig, og vi ville bli slått av fienden. Derfor har vi alltid gått inn for å organisere styrkene i hele landet i ei rekke store feltarméer. Hver av dem svarer til en av fien­dens feltarméer, men er to, tre eller fire ganger så sterk som dem. På denne måten skal vi holde fienden opptatt på vidstrakte krigsskueplasser i samsvar med det prinsippet som er nevnt her. Dette prinsippet med «raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer» kan og må brukes både i geriljakrig og i regulær krig. Det er ikke bare på ett stadium av krigen det kan brukes, men under hele krigen. I stadiet med den strategiske motoffensiven kommer vi til å være bedre teknisk utstyrt, og vi kommer ikke lenger til å være i den stillinga at vi er den svake som slåss mot den sterke. Hvis vi fortsetter å bruke tallmessig overlegenhet i raskt avgjorte offensive slag fra ytre linjer, kan vi klare å ta fanger og krigsbytte i stort omfang og med langt større virkning. Hvis vi for eksempel bruker to, tre eller fire motoriserte divisjoner mot en motorisert fiendtlig divisjon, kan vi være desto sikrere på å ødelegge den. Det er noe alle veit at flere kraf­tige karer lett kan rundjule én.

76. Hvis vi besluttsomt bruker «raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer» på ei slagmark, endrer vi ikke bare styrkeforholdet på denne slagmarka, vi endrer også den allmenne situasjonen litt etter litt. På slagmarka kommer vi til å være på offensiven og fienden på defensiven. Vi bruker tallmessig overlegne styrker på ytre linjer, og fienden bruker tallmessig underlegne styrker på indre linjer. Vi prøver å få raske avgjø­relser, mens fienden ikke klarer å trekke kampen i langdrag for å vente på forsterkninger, uansett hvor mye han prøver. På grunn av alt dette kommer stillinga til fienden til å endre seg fra å være sterk til å bli svak, fra å være overlegen til å bli underlegen, mens stillinga til styrkene våre vil endre seg fra å være svak til å bli sterk, fra å være underlegen til å bli overlegen. Etter at vi har utkjempa og vunnet mange slike slag, vil den allmenne situasjonen mellom oss og fienden endre seg. Det vil si, vi kommer litt etter litt til å styrke oss sjøl og svekke fienden ved å samle opp seirer på mange slagmarker ved hjelp av raskt avgjort offensiv krig­føring på ytre linjer. Dette er nødt til å påvirke det allmenne styrkefor­holdet og endre det. Når dette skjer, vil disse endringene sammen med andre faktorer på vår side, og sammen med endringene i fiendens leir og en gunstig internasjonal situasjon, føre til at den totale situasjonen mel­lom oss og fienden forandrer seg, først til en jambyrdig situasjon, og seinere til en situasjon der vi er overlegne. Da er tida inne til å sette i gang motoffensiven og drive fienden ut av landet.

77. Krig er ei styrkeprøve. Men det opprinnelige styrkemønsteret en­drer seg i løpet av krigen. Subjektiv innsats er avgjørende her — vinne flere seirer og gjøre færre feil. De objektive forholda gjør det mulig med slike endringer. Men for å gjøre det mulige til virkelighet, er både riktig politikk og subjektiv innsats absolutt nødvendig. Det er da det subjekti­ve spiller den avgjørende rolla.

INITIATIV, SMIDIGHET OG PLANLEGGING

78. I raskt avgjorte offensive felttog og slag på ytre linjer, som vi net­topp har drøfta, er «offensiven» nøkkelleddet. «Ytre linjer» sikter til hvor offensiven blir ført, og «raskt avgjort» til hvor lenge den varer. Derfor kaller vi dette «raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer.» Det er det beste prinsippet for å føre en langvarig krig, og det er også prinsippet for det en kaller bevegelig krigføring. Men det kan ikke gjen­nomføres uten initiativ, smidighet og planlegging. La oss nå studere dis­se tre spørsmåla.

79. Vi har allerede drøfta menneskets bevisste rolle som drivkraft. Hvorfor snakker vi om initiativ igjen da? Med bevisst rolle som driv­kraft mener vi bevisst handling og innsats. Dette er noe som skiller men­nesket fra andre levende vesener, og det viser seg særlig klart i krig. Alt dette har vi allerede drøfta. Her betyr initiativ at en hær har handlefri­het til forskjell fra at den blir pressa så den mister handlefriheten. Hand­lefrihet er livsviktig for en hær. Med en gang en hær mister handlefrihe­ten, står den i fare for å li nederlag eller bli tilintetgjort. Når en soldat blir avvæpna, skyldes det at han har mista handlefriheten fordi han har blitt tvunget inn i ei passiv stilling. Det samme gjelder når en hær lir ned­erlag. På grunn av dette gjør begge partene i en krig alt de kan for å vin­ne initiativet og unngå passivitet. En kan si at raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer, som vi går inn for, og smidigheten og planleg­ginga som er nødvendig for å gjennomføre dette, har som målsetting å vinne initiativet for å tvinge fienden inn i ei passiv stilling og nå målet med å ta vare på oss sjøl og ødelegge fienden. Men initiativ eller passivi­tet kan ikke skilles fra overlegen eller underlegen evne til å føre krig. Derfor kan dette heller ikke skilles fra om den subjektive ledelsen av krigen er riktig eller feilaktig. I tillegg kan en rive til seg initiativet og tvinge fienden til passivitet hvis en utnytter at fienden vurderer en situasjon feil og er uforberedt. Dette skal vi analysere nå.

80. Initiativ kan ikke skilles fra overlegen evne til å føre krig, mens passivitet ikke kan skilles fra underlegen evne til å føre krig. Slik overle­genhet eller underlegenhet er det objektive grunnlaget for initiativ eller passivitet. Det er naturlig at det er lettere å holde på og utøve det strate­giske initiativet gjennom en strategisk offensiv. Men det er bare mulig å holde på initiativet alltid og overalt, det vil si å ha det absolutte initiati­vet, når en setter absolutt overlegenhet opp mot absolutt underlegenhet. Når en sterk, sunn mann slåss med en krøpling, har han det absolutte initiativet. Hvis det ikke hadde vært så mange uløselige motsigelser i Ja­pan, hvis Japan for eksempel kunne ha kasta inn en kjempemessig styr­ke på flere millioner eller ti millioner mann på en gang, hvis de finansiel­le ressursene hadde vært flere ganger så store som de er, hvis Japan ikke hadde møtt motstand fra sitt eget folk eller fra andre land, og hvis det ikke hadde gjennomført den barbariske politikken som vekker desperat motstand fra det kinesiske folket, da ville Japan kunne klare å holde på absolutt overlegenhet og ha det absolutte initiativet alltid og overalt. I historia er det sjelden at en slik absolutt overlegenhet viser seg i de første stadiene av en krig eller et felttog, men den kommer til syne mot slutten. For eksempel var Entente-landa absolutt overlegne og Tyskland abso­lutt underlegen like før Tyskland kapitulerte i den første verdenskrigen, slik at Tyskland blei slått og Entente-landa seira. Dette er et eksempel på absolutt overlegenhet og underlegenhet mot slutten av en krig. Et ek­sempel til: Like før Kinas seier ved Taierzhuang blei de isolerte japan­ske styrkene absolutt underlegne etter harde kamper, mens våre styrker var absolutt overlegne. Derfor blei fienden slått,.og vi seira. Dette er et eksempel på absolutt overlegenhet og underlegenhet mot slutten av et felttog. En krig eller et felttog kan også ende i en situasjon med relativ overlegenhet, eller i en situasjon der partene er jambyrdige. I så fall blir det kompromiss i krigen eller dødpunkt i felttoget. Men i de fleste tilfel­lene er det absolutt overlegenhet og underlegenhet som avgjør seier eller nederlag. Alt dette gjelder for slutten av en krig eller et felttog, og ikke for begynnelsen. Vi kan forutsi utfallet av den kinesisk-japanske krigen: Japan blir absolutt underlegen og lir nederlag, og Kina blir absolutt overlegen og vinner seier. Men for tida er den ene sida bare relativt, og ikke absolutt, overlegen, og den andre sida er bare relativt, og ikke absolutt, underlegen. Japan har fordel av den militære, økonomiske og politisk-organisatoriske styrken sin, og vi er svake militært, økonomisk og politisk-organisatorisk. Dette gjør at Japan er overlegen, og skaper grunnlag for at Japan har initiativet. Men denne overlegenheten blir re­dusert av de indre motsigelsene i Japan, fordi Japans militære styrke og styrke på andre områder ikke er stor i kvantitet, og på grunn av mange andre ulemper. Etter at Japan rykka inn i Kina har overlegenheten blitt enda mindre, for her har Japan fått det enorme territoriet vårt, den sto­re befolkninga, den tallmessig sterke hæren og den besluttsomme lands­omfattende motstanden mot seg. Derfor har Japans stilling totalt sett blitt ei relativt overlegen stilling, og dermed har Japans evne til å utøve og holde på initiativet blitt begrensa, og dermed er også den blitt relativ. Kina er havna i ei noe passiv stilling strategisk sett på grunn av underle­gen styrke. Ikke desto mindre er landet kvantitativt sett overlegent når det gjelder territorium, befolkning og tropper. Det er også overlegent når det gjelder kampmoralen i folket og hæren og i det patriotiske hatet de føler mot fienden. Sammen med andre fordeler gjør denne overlegen­heten Kina mindre underlegen med omsyn til militær, økonomisk og an­nen styrke, og den kinesiske underlegenheten endres til relativ strategisk underlegenhet. Dette gjør også graden av Kinas passivitet mindre, slik at landet nå strategisk sett bare er i ei relativt passiv stilling. Men all passi­vitet er ei ulempe, og en må gjøre alt en kan for å bli kvitt den. Militært sett kan en gjøre dette ved at en besluttsomt fører raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer, setter i gang geriljakrigføring i de bakre områ­dene til fienden, og på denne måten sikrer overveldende lokal overlegen­het og lokalt initiativ i mange felttog med bevegelig krigføring og ge­riljakrigføring. Hvis vi har slik lokal overlegenhet og lokalt initiativ i mange felttog, kan vi litt etter litt skape strategisk overlegenhet og stra­tegisk initiativ og komme oss ut av den strategiske underlegenheten og passiviteten. Slik er det innbyrdes forholdet mellom initiativ og passivi­tet, mellom overlegenhet og underlegenhet.

81. Ut fra dette kan vi også forstå forholdet mellom initiativ eller pas­sivitet på den ene sida og den subjektive ledelsen av krigen på den andre. Som vi allerede har forklart, er det mulig å komme seg ut av stillinga med relativ strategisk underlegenhet og passivitet. Metoden er å skape lokal overlegenhet og lokalt initiativ i mange felttog, og på den måten ta den lokale overlegenheten og det lokale initiativet fra fienden og dømme han til underlegenhet og passivitet. Slike lokale framganger betyr strategisk overlegenhet og initiativ for oss og strategisk underlegenhet og pas­sivitet for fienden. Ei slik endring er avhengig av riktig subjektiv ledelse. Hvorfor? Fordi samtidig som vi prøver å bli overlegne og få initiativet, gjør fienden det samme. Sett fra denne synsvinkelen er krig en kappe­strid i subjektiv dyktighet mellom lederne for hærene som står mot hver­andre i kampen for å vinne overlegenhet og initiativ på grunnlag av ma­terielle vilkår som militære styrker og finansielle ressurser. I denne stri­den blir det en seierherre og en taper. Ser vi bort fra forskjellen i de ob­jektive materielle vilkåra, så er det den riktige subjektive ledelsen til sei­erherren som gjør at han vinner, mens det er den feilaktige subjektive le­delsen til taperen som gjør at han blir slått. Vi innrømmer at fenomenet krig er mindre handgripelig og prega av større usikkerhet enn noe annet samfunnsfenomen, med andre ord er det mer et spørsmål om «sannsyn­lighet». Likevel er krig slett ikke noe overnaturlig, men en verdslig pro­sess som blir styrt av nødvendighetens lover. Derfor er ordtaket til Sun Sunzi: «Kjenn fienden og kjenn deg sjøl, så kan du kjempe hundre slag uten fare for nederlag»[20] fortsatt en vitenskapelig sannhet. Vi gjør feil fordi vi veit for lite om fienden og oss sjøl. Dessuten er det i mange tilfeller umulig å vite alt om begge sidene på grunn av krigens egenart. Det er dette som skaper usikkerhet om militære forhold og operasjoner, og dette fører igjen til feil og nederlag. Men uansett hvordan situasjonen er og hvilke trekk som blir gjort i en krig, kan en kjenne til de allmenne sidene og kjernepunktene. Det er mulig for en militær sjef å gjøre færre feil og stort sett lede riktig, ved først å bruke alle mulige former for opp­klaring, og så trekke kloke slutninger og vurdere klokt. Væpna med «stort sett riktig ledelse», kan vi vinne flere slag og gjøre om underlegenheten vår til overlegenhet og passiviteten vår til initiativ. Det er slik ini­tiativ eller passivitet henger sammen med riktig eller feilaktig subjektiv ledelse av en krig.

82. Feilaktig subjektiv ledelse kan endre overlegenhet og initiativ til underlegenhet og passivitet, og riktig subjektiv ledelse kan skape ei en­dring i motsatt retning. Denne påstanden blir desto mer overbevisende når vi ser på lista over de nederlaga som store og mektige hærer har lidd, og på seirene som små og svake hærer har vunnet. Det er mange slike til­feller i kinesisk og utenlandsk historie. Eksempler i Kina er slaget om Chengpu mellom statene Jin og Chu,[21] slaget ved Chengkao mellom statene Chu og Han,[22] slaget der Han Xin seira over hærene til Zhao,[23] slaget om Kunyang mellom statene Xin og Han,[24] slaget om Guandu mellom Yuan Shao og Cao Cao,[25] slaget om Chihpi mellom statene Wu og Wei,[26] slaget ved Yiling mellom statene Wu og Shu,[27] slaget ved Feishui mellom statene Qin og Jin,[28] osv. De fleste av felttoga til Na­poleon og borgerkrigen i Sovjetunionen etter Oktoberrevolusjonen er noen utenlandske eksempler på det samme. I alle disse tilfellene seira små styrker over store, og underlegne styrker over overlegne. I alle disse tilfellene satte den svakeste styrken lokal overlegenhet og lokalt initiativ opp mot fiendens lokale underlegenhet og passivitet. Først tilføyde de fienden ett sviende nederlag, så gikk de mot resten av styrkene hans og knuste dem en for en. De skaffa seg overlegenhet og reiv til seg initiati­vet, og på den måten snudde de opp ned på den totale situasjonen. Det var omvendt for fienden som fra først av hadde vært overlegen og hatt initiativet. På grunn av subjektive feil og indre motsigelser hendte det noen ganger at fienden mista ei utmerka eller ganske god stilling der han var overlegen og hadde initiativet, og blei en general uten hær eller en konge uten rike. Dermed kan en også se at sjøl om overlegen eller under­legen evne til å føre krig er det objektive grunnlaget for initiativ eller passivitet, betyr det ikke i seg sjøl virkelig initiativ eller passivitet. Virke­lig initiativ eller virkelig passivitet kan bare komme gjennom kamp, gjennom en kappestrid i dyktighet. I kampen kan riktignok subjektiv le­delse gjøre underlegenhet om til overlegenhet og passivitet til initiativ, og feilaktig subjektiv ledelse kan gjøre det motsatte. Hvert eneste her­skende dynasti blei slått av revolusjonære hærer. Dette viser at rein overlegenhet på noen områder ikke er noen garanti for initiativ, og langt mindre for endelig seier. Dersom den underlegne parten støtter seg på de tilhøva som rår, anstrenger seg aktivt og sikrer visse nødvendige vilkår, kan han rive til seg initiativet og seieren fra den overlegne parten.

83. Den som feilvurderer situasjonen eller blir tatt på senga, kan miste overlegen heten og tape initiativet. Med overlegg å få fienden til å feil­vurdere situasjonen og så overrumple han, er derfor to måter å bli over­legen og ta initiativet på, og det er sannelig to viktige måter. Hva er feil­vurderinger? «Å ta hver busk og hvert tre på Pakung-fjellet for å være en fiendtlig soldat»[29] er et eksempel på feilvurdering. Og «å gjøre en skinnmanøver i øst, men angripe i vest» er en måte å få fienden til å feil­vurdere situasjonen på. Når vi har tilstrekkelig støtte fra massene til at vi kan hindre at opplysninger lekker ut, kan vi ofte greie å få fienden ned i ei hengemyr av feilaktige vurderinger og handlinger ved hjelp av forskjellige knep, slik at han mister overlegenheten og taper initiativet. Ordtaket «Det kan aldri bli for mye lureri i krig» betyr nettopp dette. Hva betyr det «å bli tatt på senga»? Det betyr å være uforberedt. Over­legenhet er ikke virkelig overlegenhet hvis en ikke er forberedt, og da kan en heller ikke ha initiativet. Hvis en har forstått dette, kan en styrke som er underlegen, men forberedt, ofte vinne over en overlegen fiende med overraskelsesangrep. Vi sier at en fiende som er i bevegelse er lett å angripe nettopp fordi han ikke er på vakt, det vil si, han er uforberedt. Disse to tingene — å få fienden til å feilvurdere situasjonen og utsette han for overraskelsesangrep — betyr å føre uvissheten i krigen over på fienden, mens vi sikrer oss sjøl størst mulig visshet. Da vinner vi overle­genhet, initiativ og seier. Forutsetninga for å få til alt dette er at massene er svært godt organisert. Derfor er det umåtelig viktig å få de som er mot fienden til å væpne seg alle sammen, gjøre omfattende raid mot fienden, hindre at det lekker ut opplysninger og sørge for at våre egne styrker blir skjerma. På denne måten kan ikke fienden vite hvor og når styrkene våre kommer til å angripe, og vi har skapt et objektivt grunnlag for at fienden for sin del skal feilvurdere og ikke få forberede seg. Det var mye på grunn av de organiserte væpna folkemassene at den svake og lille styrken til den kinesiske rødehæren var i stand til å vinne mange slag i perioden med jordbruksrevolusjonskrigen. Logisk sett burde en nasjo­nal krig vinne breiere massestøtte enn en jordbruksrevolusjonskrig, men tidligere feil har ført til at folket ikke er organisert.[30] Derfor kan de ikke trekkes inn øyeblikkelig for å tjene saka, og noen ganger blir folket til og med brukt av fienden. Vi må besluttsomt reise folket i stor måle­stokk, for bare på den måten kan vi sikre oss uuttømmelige ressurser til å møte alle krav som krigen stiller. I tillegg kommer folkemassene av­gjort til å spille ei stor rolle når det gjelder å gjennomføre taktikken vår med å slå fienden ved å villede han, og ta han på senga. Vi er ikke hertug Xiang av Song, og har ikke noe bruk for den tåpelige moralen hans.³¹ For å seire må vi så langt det er mulig tette igjen ørene og øynene på fienden, slik at han blir blind og døv, og forvirre de militære sjefene hans, slik at de mister hodet. Det som er sagt her, dreier seg om hvordan initiativ eller passivitet henger sammen med den subjektive ledelsen av krigen. Slik subjektiv ledelse er uunnværlig for å slå Japan.

84. Stort sett har Japan beholdt initiativet i stadiet med offensiven sin. Det skyldes den militære makta Japan har, og at det har utnytta de subjektive feilene våre, før og nå. Men nå begynner Japans initiativ å bli svekka til en viss grad. Det skyldes alle svakhetene innafor Japan sjøl og de subjektive feilene som Japan har gjort i løpet av krigen (mer om dette seinere), og det skyldes også alle fordelene vi har. Nederlaget til fienden ved Taierzhuang og den knipa han var i i Shanxi, beviser dette klart. Den omfattende utviklinga av geriljakrigføring i de bakre områdene til fienden har satt garnisonene hans i de okkuperte områdene i ei fullsten­dig passiv stilling. Sjøl om fienden fortsatt har den strategiske offensi­ven og initiativet, blir det slutt på initiativet hans når det er slutt på den strategiske offensiven. Den første årsaka til at fienden ikke kan greie å holde på initiativet, er at han har for få soldater, og det gjør det umulig for han å fortsette offensiven i det uendelige. Den andre årsaka til at fienden blir nødt til å stanse offensiven sin før eller seinere og ikke kan greie å holde på initiativet, er den offensive krigføringa vår i felttog og geriljakrigføringa vår bak fiendens linjer, i tillegg til andre faktorer. Den tredje årsaka er at Sovjetunionen fins, og at den internasjonale situasjonen endrer seg. Av dette kan vi se at initiativet til fienden er be­grensa og kan bli brutt. Hvis Kina kan fortsette med militære operasjo­ner der det lar hovedstyrkene sine føre offensiv krigføring i felttog og slag, utvikler kraftig geriljakrigføring i fiendens bakre områder og mo­biliserer folket politisk i brei målestokk, kan vi litt etter litt bygge opp ei stilling der vi har det strategiske initiativet.

85. La oss nå drøfte smidighet. Hva er smidighet? Det er å sette initia­tivet ut i livet i militære operasjoner. Det er å bruke væpna styrker på en smidig måte. Den sentrale oppgava når en skal lede en krig, er å bruke væpna styrker på en smidig måte, ei oppgave det er ytterst vanskelig å utføre godt. I tillegg til å organisere og skolere hæren og folket, er opp­gavene i krigen å bruke tropper i strid, og alt dette gjør en for å vinne kampen. Det er sjølsagt vanskelig å organisere en hær osv., men det er enda vanskeligere å bruke den, særlig når den svake kjemper mot den sterke. For å gjøre det kreves det høy grad av subjektiv dyktighet, og det kreves at en overvinner den forvirringa, uklarheten og uvissheten som er særmerka for krigen, og finner fram til orden, klarhet og visshet i den. Bare på denne måten kan vi gjøre smidighet i den militære ledelsen til virkelighet.

86. Det grunnleggende prinsippet for feltoperasjoner i motstandskri­gen mot Japan er raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer. Det fins ulike former for taktikk eller metoder for å gjennomføre dette prin­sippet, som spredning og konsentrasjon av styrkene, spredt framryk­king og angrep fra flere kanter, offensiv og defensiv, stormangrep og inding av fienden, innringing og omgåing, framrykking og tilbaketrek­king. Det er lett å forstå disse formene for taktikk, men slett ikke lett å bruke og variere dem på en smidig måte. De tre nøkkelledda her er tids­punktet, stedet og troppene. En kan ikke vinne noen seier hvis ikke tids­punktet, stedet og troppene er godt valgt. Hvis vi for eksempel slår til for tidlig når vi angriper en fiendtlig styrke under marsj, blottstiller vi oss sjøl og gir fienden en sjanse til å forberede seg. Slår vi til for seint, kan fienden ha slått leir og konsentrert styrkene sine, og da får vi ei hard nøtt å knekke. Dette er spørsmålet om tidspunktet. Hvis vi velger ut et angrepspunkt på den venstre flanken som virkelig viser seg å være det svake punktet til fienden, blir det lett å seire. Men vi oppnår ingen ting hvis vi velger den høyre flanken og støter på uventa vansker. Dette er spørsmålet om stedet. Hvis en bestemt enhet fra styrkene våre blir brukt til ei bestemt oppgave, kan det bli lett å seire. Men det kan bli vanskelig å oppnå resultater hvis en annen enhet blir brukt til den samme oppga­va. Dette er spørsmålet om troppene. Vi må ikke bare vite hvordan vi skal bruke taktikk, men også hvordan vi skal variere den. For å få en smidig ledelse er den viktigste oppgava å endre taktikk, fra offensiv til defensiv eller fra defensiv til offensiv, fra framrykking til tilbaketrek­king eller fra tilbaketrekking til framrykking, fra binding av fienden til stormangrep eller fra stormangrep til binding av fienden, fra innringing til omgåing eller fra omgåing til innringing. Slike endringer må gjøres på en riktig måte og i god tid i samsvar med tilstanden til troppene og len­det på begge sider. Dette gjelder både for ledelsen i felttog og for den strategiske ledelsen, så vel som for ledelsen i slag.

87. De gamle sa: «Å variere taktikken oppfinnsomt er et spørsmål om å bruke vettet.» Denne «oppfinnsomheten», som er det vi mener med smidighet, er det en klok militær sjef bidrar med. Smidighet betyr ikke dumdristighet. Dumdristighet må avvises. Smidighet betyr at den kloke militære sjefen er i stand til å ta passende tiltak på riktig tidspunkt på grunnlag av de objektive vilkåra, etter at han har «bedømt tidspunktet og vurdert situasjonen» («situasjonen» omfatter fiendens situasjon, vår situasjon og lendet). Denne smidigheten er «å variere taktikken opp­finnsomt». På grunnlag av denne oppfinnsomheten kan vi vinne flere seirer i raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer, endre styrkeba­lansen til vår fordel, få initiativet over fienden, overvelde og knuse han slik at den endelige seieren blir vår.

88. La oss nå drøfte spørsmålet om planlegging. På grunn av den uvissheten som er særegen for krigen, er det mye vanskeligere å følge en plan når en skal gjennomføre en krig, enn når en skal drive noen annen virksomhet. Men ettersom «det å være forberedt sikrer framgang, og det å være uforberedt betyr nederlag», kan det likevel ikke bli snakk om seier i krig uten planlegging og forberedelser på forhånd. Det fins ingen absolutt visshet i krig, og likevel er ikke krigen uten en viss grad av rela­tiv visshet. Vi er forholdsvis sikre på vår egen stilling. Vi er svært usikre på fiendens stilling, men også her er det tegn vi kan tyde, spor vi kan føl­ge og ei rekke forhold vi kan tenke over. Til sammen blir dette det vi kal­ler en grad av relativ visshet som gir oss et objektivt grunnlag for å plan­legge i krigen. Den moderne tekniske utviklinga (telegraf, radio, fly, motorkjøretøyer, jernbaner, dampskip osv.) har økt mulighetene for å planlegge i krigen. Men det er vanskelig å legge fullstendige eller stabile planer fordi det er bare svært lite vi kan vite sikkert i krigen, og til og med det endrer seg. Slike planer må endres etter bevegelsen (forløpet el­ler endringene) i krigen, og variere i grad etter omfanget av krigen. Tak­tiske planer, som planer for angrep eller forsvar med små formasjoner eller enheter, må ofte endres flere ganger om dagen. En plan for et felt­tog, det vil si en handlingsplan for store formasjoner, kan vanligvis gjel­de til felttoget er avslutta. Men den blir ofte endra delvis, eller noen gan­ger til og med helt, i løpet av felttoget. En strategisk plan som er utar­beidd på grunnlag av den totale stillinga til begge de krigførende parte­ne, er enda mer stabil. Men også den kan bare brukes på et bestemt stra­tegisk stadium og må endres når krigen nærmer seg et nytt. Det å legge og endre taktiske planer, planer for felttog og strategiske planer etter omfanget av de militære aksjonene og etter omstendighetene til ei hver tid, er en nøkkelfaktor når en skal lede en krig. Dette er det konkrete ut­trykket for smidighet i krig, med andre ord er det også oppfinnsomhet i å variere taktikken. Militære sjefer på alle nivåer i krigen mot Japan må merke seg dette.

89. Fordi krigen har en flytende karakter, er det noen som bestemt nekter for at krigsplaner eller krigspolitikk kan være relativt stabile, og de kaller slike planer eller slik politikk «mekaniske». Dette synspunktet er galt. I avsnittet foran anerkjente vi fullt ut at krigsplanene eller krigs­politikken bare kan være relativt stabile, og at de må endres eller gås gjennom i god tid etter de skiftende omstendighetene og forløpet i kri­gen, fordi omstendighetene i krig bare er relativt sikre, og forløpet (be­vegelsen eller endringene) i krigen skjer raskt. Ellers ville vi bli mekaniske. Men en må ikke nekte for at det trengs krigsplaner eller krigspoli­tikk som er relativt stabile i bestemte perioder. Å nekte for dette er å nekte for alt, medrekna sjølve krigen, ja til og med seg sjøl. Ettersom både de militære vilkåra og operasjonene er relativt stabile, må vi gå ut fra at krigsplanene og politikken som følger av dem, er relativt stabile. For eksempel er både krigssituasjonen i Nord-Kina og de spredte opera­sjonene til Den åttende rutearméen relativt stabile på et bestemt stadi­um. Derfor er det på dette stadiet absolutt nødvendig å anerkjenne at det strategiske prinsippet for operasjonene til Den åttende rutearméen er relativt stabilt. Dette prinsippet er: «Geriljakrigføring er grunnleggende, men gi ikke slipp på noen sjanse til å drive bevegelig krigføring når vil­kåra er gunstige.» Planen for et felttog gjelder for en kortere periode enn en strategisk plan. En taktisk plan gjelder i enda kortere tid. Men hver plan er stabil i en bestemt periode. Den som nekter for dette, er ute av stand til å lede en krig og blir en relativist i krigen uten bestemte syns­punkter. For en slik person blir en kurs like gal eller riktig som en an­nen. Ingen nekter for at sjøl en plan som er gyldig for en bestemt perio­de, er flytende. Ellers ville vi aldri oppgi en plan til fordel for en annen. Men den er flytende innafor visse grenser, flytende innafor grensene for de ulike krigsoperasjonene som blir foretatt for å gjennomføre planen. Men den er ikke flytende når det gjelder det vesentligste. Med andre ord, den er flytende kvantitativt sett, men ikke kvalitativt. Innafor en slik be­stemt tidsperiode er det vesentligste slett ikke flytende, og det er dette vi mener med relativ stabilitet innafor en bestemt periode. Gjennom hele krigen går det ei stor elv som i absolutt forstand er flytende, men hver særskilt strekning er relativt stabil. Slik er det grunnleggende synet vårt når det gjelder krigsplaner eller krigspolitikk.

90. Vi har tatt for oss langvarig defensiv krigføring på indre linjer i strategien, og raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer i felttog og slag, og videre initiativ, smidighet og planlegging. Nå kan vi oppsumme­re kort. Det må være en plan for den anti-japanske krigen. Krigsplaner — å tillempe strategi og taktikk konkret — må være smidige, slik at de kan bli tilpassa forholda i krigen. Vi må alltid prøve å gjøre om underle­genhet til overlegenhet og passivitet til initiativ for å endre stillinga mel­lom fienden og oss sjøl. Alt dette kommer til uttrykk i raskt avgjort of­fensiv krigføring på ytre linjer i felttog og slag, og strategisk sett i lang­varig defensiv krigføring på indre linjer.

BEVEGELIG KRIGFØRING, GERILJAKRIG OG STILLINGSKRIG

91. En krig tar form av bevegelig krigføring når innholdet i krigen er raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer i felttog og slag innafor ramma av strategien for indre linjer, langvarig krig og forsvar. Bevege­lig krigføring er den forma for krig der regulære hærer fører raskt av­gjorte offensive felttog og slag på ytre linjer på vidstrakte fronter og over store operasjonsområder. Samtidig omfatter det «bevegelig for­svar» som blir gjennomført når det er nødvendig for å rydde vegen for slike offensive slag. Det omfatter også angrep på fiendens stillinger og forsvar av stillinger som spiller ei utfyllende rolle. Det som kjennetegner bevegelig krigføring, er regulære hærer, overlegenhet i styrke i felttog og slag og den offensive og flytende karakteren.

92. Kina hår et enormt territorium og et kolossalt antall soldater, men troppene er ikke godt nok utstyrt og trena. På den andre sida er fiendens styrker for små, men de har bedre utstyr og opplæring. I denne situasjo­nen er det ikke tvil om at vi må bruke offensiv bevegelig krigføring som den viktigste forma for krigføring, utfylle den med andre former og samordne alt til bevegelig krigføring. Vi må gå mot «bare tilbaketrek­king, aldri framrykking», som er fluktmentalitet. Samtidig må vi gå mot «bare framrykking, aldri tilbaketrekking», som er desperat dumdristighet.

93. Et av kjennetegna ved bevegelig krigføring er at den har flytende karakter. Dette ikke bare tillater, men krever at en feltarmé rykker fram og trekker seg tilbake med kjempesteg. Men dette har ikke noe til felles med fluktmentaliteten av Han Fu-chu-slaget.[32] Det viktigste som kreves i krigen er at en ødelegger fienden, og det andre som kreves er at en tar vare på seg sjøl. Formålet med å ta vare på seg sjøl er å ødelegge fien­den, og å ødelegge fienden er i sin tur den mest virkningsfulle måten for å ta vare på seg sjøl. Derfor er ikke bevegelig krigføring på noen måte ei unnskyldning for folk som Han Fuju, og det kan aldri bety at en bare skal bevege seg bakover og aldri framover. Denne forma for «bevegel­se» som nekter for at bevegelig krigføring er grunnleggende offensiv, ville i praksis «bevege» Kina ut av tilværelsen, trass i at landet er så enormt stort.

94. Det andre synet, som vi kaller desperat dumdristighet med «bare framrykking, aldri tilbaketrekking», er også galt. Den bevegelige krigføringa som vi går inn for, består av raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer i felttog og slag. Den omfatter også stillingskrig, som spiller ei utfyllende rolle, «bevegelig forsvar» og tilbaketrekking. Uten alt dette er det ikke mulig å gjennomføre bevegelig krigføring fullt ut. Å være desperat dumdristig er militært kortsyn, og det springer ofte ut av frykt for å miste territorium. En mann som handler desperat dumdristig, veit ikke at ett av kjennetegna på bevegelig krigføring er at den er flytende. Dette ikke bare tillater, men krever at en feltarmé skal rykke fram og trekke seg tilbake med kjempesteg. Når vi har initiativet og vil trekke fienden inn i en kamp som er ugunstig for han, men gunstig for oss, må han vanligvis være i bevegelse. Videre må vi som oftest ha ei rekke for­deler, som gunstig lende, en sårbar fiende, ei lokalbefolkning som kan hindre at opplysninger lekker ut, og en fiende som er trøtt og uforbe­redt. Dette krever at fienden rykker fram, og vi må ikke knurre over at vi midlertidig taper en del av territoriet vårt. For midlertidig tap av en del av territoriet er den prisen vi betaler for å kunne ta vare på hele om­rådet for godt og vinne tilbake det området som var tapt. Når fienden har initiativet, kan vi bli tvunget inn i ei ufordelaktig stilling der vi står i stor fare for å ikke kunne ta vare på styrkene våre. Når dette skjer, må vi ha mot til å trekke oss tilbake, slik at vi kan ta vare på styrkene våre og slå til mot fienden når det dukker opp nye sjanser. Talsmennene for desperat handling veit ikke om dette prinsippet, og vil kjempe om en by eller et stykke jord sjøl når stillinga opplagt og avgjort er ugunstig. Det­te fører til at de ikke bare taper byen eller jorda, men de klarer heller ikke ta vare på styrkene sine. Vi har alltid gått inn for politikken med «å lokke fienden langt inn», nettopp fordi det er den militære politikken som en svak hær som er på defensiven strategisk, kan bruke med størst virkning mot en sterk hær.

95. Blant formene for krigføring i krigen mot Japan kommer bevege­lig krigføring i første og geriljakrig i andre rekke. Vi sier at bevegelig krigføring er viktigst i krigen som helhet, og at geriljakrig kommer i til­legg. Da mener vi at utfallet av krigen i hovedsak er avhengig av regulær krigføring, spesielt i den bevegelige forma, og at geriljakrig ikke kan ta på seg hovedansvaret for å avgjøre utfallet. Men dette betyr ikke at ge­riljakrigens strategiske rolle er uviktig i krigen. Det er bare bevegelig krig­føring som spiller ei viktigere strategisk rolle enn geriljakrig i krigen som helhet, for uten støtte fra geriljakrig kan vi ikke slå fienden. Når vi sier dette, tenker vi også på den strategiske oppgava å utvikle geriljakrigen til bevegelig krigføring. Geriljakrigen kommer ikke til å være uendra gjennom denne lange og grusomme krigen, den kommer til å heve seg opp på et høyere nivå og utvikle seg til bevegelig krigføring. Derfor spil­ler geriljakrig ei tosidig strategisk rolle: å støtte den regulære krigføringa og omforme seg sjøl til regulær krigføring. Når vi tenker over hvor makeløst omfattende og langvarig geriljakrigen har vært i Kinas mot­standskrig, er det desto viktigere ikke å undervurdere geriljakrigens stra­tegiske rolle. Derfor har geriljakrigen i Kina ikke bare taktiske, men og­så særskilte strategiske problemer. Jeg har allerede drøfta dette i «Stra­tegiske problemer i geriljakrigen mot Japan». Som tidligere nevnt er formene for krigføring i de tre strategiske stadiene i motstandskrigen som følger: I det første stadiet er bevegelig krigføring det viktigste, mens geriljakrig og stillingskrig kommer i tillegg. I det andre stadiet kommer geriljakrigen til å rykke fram til første plass og blir utfylt med bevegelig krigføring og stillingskrig. I det tredje stadiet kommer bevegelig krigfø­ring igjen til å bli den viktigste forma, og den blir utfylt av stillingskrig og geriljakrig. Men det er ikke lenger bare de opprinnelige regulære styr­kene som kommer til å drive bevegelig krigføring i det tredje stadiet. En del av oppgavene deres, muligens en ganske viktig del, kommer til å bli overtatt av styrker som opprinnelig var geriljastyrker, men som har ut­vikla seg til regulære styrker. Geriljakrig er absolutt uunnværlig hvis en ser det ut fra alle de tre stadiene i Kinas motstandskrig mot Japan. Ge­riljakrigen vår kommer til å vise fram et stort drama uten sidestykke i krigshistoria. Derfor er det absolutt nødvendig at minst flere hundre tu­sen av de millionene av regulære tropper i Kina får ordre om å spre seg i alle de områdene fienden okkuperer, organisere massene i væpna enhe­ter og føre geriljakrig sammen med dem. De regulære styrkene som får tildelt denne hellige oppgava, bør ta den på seg samvittighetsfullt. De må ikke tru at de har fått ei lavere stilling fordi de kjemper i færre store slag og inntil videre ikke står fram som nasjonale helter. All slik tenk­ning er feil. Geriljakrig gir ikke så raske resultater eller så stort ry som regulær krig. Men «en lang veg viser om hesten er sterk, og ei langvarig oppgave viser om det er tak i mannen», og i løpet av denne lange og gru­somme krigen kommer geriljakrigen til å vise hvilken veldig kraft den har. Det er sannelig ikke noen vanlig oppgave. Dessuten kan slike regu­lære styrker føre geriljakrig når de er spredte, og bevegelig krigføring når de er samla, slik Den åttende rutearméen har gjort. Prinsippet til Den åttende rutearméen er: «Geriljakrig er det grunnleggende, men gi ikke slipp på noen sjanse til å drive bevegelig krigføring under gunstige vilkår.» Dette prinsippet er fullstendig riktig. De som går mot det, tar feil.

96. Det tekniske nivået i Kina nå, innebærer at det vanligvis ikke lar seg gjøre å føre stillingskrig, defensiv eller offensiv. Det er her svakhete­ne våre viser seg. Fienden utnytter dessuten at territoriet vårt er så svært, slik at de kan omgå de befesta stillingene våre. Derfor kan ikke stillingskrig være noe viktig middel for oss, og langt mindre hovedmidlet. Men i det første og andre stadiet av krigen kan og må vi bruke stil­lingskrig som utfyllende tiltak innafor begrensa områder i felttoga, innafor ramma av den bevegelige krigføringa. «Bevegelig forsvar», som halvvegs er stillingskrig, er en enda mer vesentlig del av den bevegelige krigføringa. Formålet med det er å gjøre motstand mot fienden på hvert steg, for å tynne ut styrkene hans og vinne ekstra tid. Kina må gå hardt inn for å skaffe seg flere moderne våpen, slik at vi fullt ut kan gjennom­føre angrep på fiendens stillinger i stadiet med den strategiske motoffen­siven. I dette tredje stadiet kommer stillingskrig uten tvil til å spille ei større rolle. For da kommer fienden til å holde fast på stillingene sine, og vi kan ikke vinne tilbake det territoriet vi har tapt uten å sette i gang kraftige angrep på fiendens stillinger til støtte for den bevegelige krigfø­ringa. Ikke desto mindre må vi også i dette tredje stadiet sette inn alle krefter for å gjøre bevegelig krigføring til den viktigste forma for krigfø­ring. For kunsten å lede en krig og den aktive rolla til mennesket blir nærmest oppheva i en stillingskrig av den typen som blei utkjempa i Vest-Europa i siste halvdel av den første verdenskrigen. Det er bare na­turlig at krigen blir løfta «opp fra skyttergravene», ettersom den blir ut­kjempa i de veldige områdene i Kina, og ettersom vår side fortsatt kom­mer til å være teknisk dårlig utstyrt ganske lenge. Sjøl i det tredje sta­diet, når Kinas tekniske stilling blir bedre, overgår vi neppe fienden på dette området. Vi blir derfor nødt til å konsentrere oss om svært bevege­lig krigføring, uten det kan vi ikke vinne endelig seier. Derfor blir ikke stillingskrig det viktigste for Kina på noe tidspunkt i motstandskrigen. Det er bevegelig krigføring og geriljakrig som kommer i første rekke el­ler er de viktigste formene. Disse to formene for krigføring gir kunsten å lede en krig og den aktive rolla til mennesket fritt spillerom — det er vir­kelig et hell i uhellet!

UTMATTELSESKRIG OG TILINTETGJØRINGSKRIG

97. Som vi har sagt før, er det vesentlige eller målet for krigen å ta va­re på seg sjøl og ødelegge fienden. Det fins tre former for krigføring for å nå dette målet, bevegelig krigføring, stillingskrig og geriljakrig. Disse formene er ikke like virkningsfulle. Derfor får vi den store forskjellen mellom utmattelseskrig og tilintetgjøringskrig.

98. For det første kan vi si at krigen mot Japan på samme tid er en ut­mattelseskrig og en tilintetgjøringskrig. Hvorfor det? Fordi fienden fort­satt utnytter styrken sin og holder på den strategiske overlegenheten og det strategiske initiativet. Derfor kan vi ikke effektivt og raskt minske styrken hans, bryte ned overlegenheten og rive til oss initiativet uten å utkjempe tilintetgjøringsfelttog og tilintetgjøringsslag. Vi er fortsatt svake og har ennå ikke kvitta oss med strategisk underlegenhet og passi­vitet. Derfor er vi nødt til å utkjempe tilintetgjøringsfelttog og tilintet­gjøringsslag, ellers kan vi ikke vinne tid til å bedre situasjonen vår inn­enlands og internasjonalt og endre den ugunstige stillinga vår. Derfor er tilintetgjøringsfelttog midler til å nå målet vårt, som er strategisk utmat­telse. Slik sett er tilintetgjøringskrig utmattelseskrig. Det er hovedsake­lig ved å bruke metoden med å utmatte fienden ved å tilintetgjøre styrke­ne hans at Kina kan føre en langvarig krig.

99. Men målet, strategisk utmattelse, kan også nås gjennom utmattelsesfelttog. I hovedsak fyller bevegelig krigføring oppgava å tilintetgjøre, stillingskrig fyller oppgava å utmatte og geriljakrig fyller begge oppga­vene samtidig. De tre formene for krigføring skiller seg fra hverandre på denne måten. Slik sett er tilintetgjøringskrig forskjellig fra utmattelses­krig. Utmattelsesfelttog spiller ei utfyllende rolle, men er nødvendige i langvarig krig.

100. Både hvis vi ser det teoretisk og ut fra Kinas behov, må Kina ut­nytte både tilintetgjøring og utmattelse i det defensive stadiet for å nå det strategiske målet, som er å tynne fiendens styrker kraftig ut. Tilintet­gjøring oppnår vi først og fremst gjennom bevegelig krigføring og delvis gjennom geriljakrig. Utmattelse oppnår vi først og fremst gjennom stil­lingskrig (som i seg sjøl spiller ei utfyllende rolle) og delvis gjennom ge­riljakrig. I dødpunktstadiet bør vi fortsette å gjøre bruk av tilintetgjø­ring og utmattelse slik de blir satt ut i livet av geriljakrigen og av den be­vegelige krigføringa. Dette bør vi gjøre for å tynne ut fiendens styrker i stor målestokk enda mer. Alt dette har til hensikt å gjøre krigen langva­rig, endre det allmenne styrkeforholdet litt etter litt og forberede vilkåra for motoffensiven vår. Under den strategiske motoffensiven må vi fort­sette å bruke metoden med å utmatte fienden ved å tilintegjøre styrke­ne hans for å drive fienden ut til slutt.

101. Erfaringa vår fra de siste ti månedene var at mange, eller til og med de fleste av felttoga med bevegelig krigføring i virkeligheten blei utmattelsesfelttog. I visse områder førte heller ikke geriljakrigføringa til tilintetgjøring i tilstrekkelig grad. Det positive er at vi i det minste tynna ut fiendens styrker, og det er viktig både for den langvarige krigen og for den endelige seieren, og blodet vårt fløt ikke forgjeves. Men ulempe­ne er: For det første at vi ikke tynna ut fiendens styrker tilstrekkelig, og for det andre at vi ikke klarte å unngå temmelig harde tap, og at vi tok lite krigsbytte. Vi må innse den objektive årsaka til denne situasjonen, nemlig at fienden og vi står ulikt med omsyn til teknisk utstyr og opplæ­ring av troppene. Men likevel er det nødvendig å understreke, både i teo­ri og praksis, at hovedstyrkene våre må utkjempe kraftige tilintetgjøringsslag hver gang det byr seg et høve. Geriljaenhetene våre må utkjem­pe reine utmattelsesslag når de utfører særskilte oppgaver, som sabota­sje og forstyrrelser. Men likevel er det nødvendig å gå inn for og gjen­nomføre med all kraft tilintetgjøringsfelttog og tilintetgjøringsslag hver gang det byr seg et høve, for å tynne ut de fiendtlige styrkene i stort monn og forsterke våre egne styrker kraftig.

102. Når det gjelder kampform, kommer de «ytre linjene», det «raskt avgjorte» og «offensiven» i raskt avgjort offensiv krigføring på ytre lin­jer og «bevegeligheten» i bevegelig krigføring, først og fremst til uttrykk når vi bruker innringings- og omgåingstaktikk, og derfor må vi trekke sammen overlegne styrker. Følgelig er det nødvendig at vi konsentrerer styrkene våre og bruker innringings- og omgåingstaktikk i bevegelig krigføring, det vil si, i raskt avgjort offensiv krigføring på ytre linjer. Alt dette har som formål å tilintetgjøre de fiendtlige styrkene.

103. Styrken til den japanske hæren ligger ikke bare i de våpna den har. Den ligger også i opplæringa av offiserer og menige — at de er godt organisert, at de har sjøltillit fordi de aldri er blitt slått, at de er overtruiske og trur på mikadoen og overnaturlige vesener, at de er hovmodige, at de forakter det kinesiske folket og i andre slike kjennetegn. Alt dette skyldes mange års indoktrinering fra de japanske krigsherrene og den nasjonale tradisjonen i Japan. Dette er hovedgrunnen til at vi har tatt svært få fanger, sjøl om vi har drept og såra svært mange fiendtlige sol­dater. Dette har mange undervurdert før i tida. Det blir en lang prosess å ødelegge disse kjennetegna hos fienden. Det første vi må gjøre er å ta sa­ka alvorlig. Så må vi arbeide tålmodig og planmessig med den på det politiske området, i den internasjonale propagandaen og overfor beve­gelsen i det japanske folket. På det militære området er sjølsagt tilintetgjøringskrig ett av midlene. Pessimister kan finne grunnlag for teorien om nasjonal underkuing i disse kjennetegna hos fienden, og militære med ei passiv holdning kan finne grunnlag for å gå mot tilintetgjøringskrig. Vi hevder tvert om at vi kan ødelegge disse sterke sidene til den japanske hæren, og at vi allerede har begynt å ødelegge dem. Den viktigste metoden er å vinne de japanske soldatene politisk. Vi må forstå stoltheten deres heller enn å såre den, og lede den i riktig retning. Og ved å behandle krigsfanger mildt, må vi få de japanske soldatene til å forstå at aggresjonen som de japanske herskerne driver, er folkefiendtlig. På den andre sida må vi vise de japanske soldatene den ukuelige ånden og den heltemodige, hardnakka kampevna til den kinesiske hæren og det kinesiske folket. Det vil si, vi må slå hardt mot dem i tilintetgjøringsslag. Erfaringa vår i de siste ti månedene med militære operasjoner viser at det er mulig å tilintetgjøre fiendtlige styrker — Pingxingguan- og Taierzhuang-felttoga vitner om dette. Moralen i den japanske hæren begynner å synke, soldatene forstår ikke formålet med krigen, de druk­ner i de kinesiske arméene og det kinesiske folket, i stormangrep viser de langt mindre mot enn de kinesiske soldatene, og så videre. Alt dette er objektive faktorer som er gunstige for å utkjempe tilintetgjøringsslag, og de vil dessuten utvikle seg stadig mer ettersom krigen trekker ut. Hvis en tar utgangspunkt i at en kan knuse det overdrevne hovmotet hos fien­den gjennom tilintetgjøringsslag, blir slike slag ei av forutsetningene for å forkorte krigen og framskynde frigjøringa for de japanske soldatene og det japanske folket. Katter blir venner med katter, ikke noe sted i verden blir katter venner med mus.

104. På den andre sida må vi medgi at vi for øyeblikket er dårligere stilt enn fienden når det gjelder teknisk utstyr og opplæring av troppene. Derfor er det ofte vanskelig å oppnå maksimal tilintetgjøring, som å ta til fange hele eller størstedelen av en fiendtlig styrke, særlig når vi kjem­per på slettene. I denne sammenhengen er de overdrevne krava fra til­hengerne av teorien om rask seier feilaktige. Det vi må forlange av styr­kene våre i krigen mot Japan, er at de utkjemper tilintetgjøringsslag så langt det er mulig. Under gunstige vilkår må vi konsentrere overlegne styrker i hvert slag og bruke innringings- og omgåingstaktikk. Vi må innringe en del av fiendestyrken, om ikke hele, ta til fange en del av den innringa styrken, om ikke hele, og påføre en del av den innringa styrken harde tap, om vi ikke kan ta den til fange. Når forholda er ugunstige for tilintetgjøringsslag, må vi utkjempe utmattelsesslag. Når forholda er gunstige, må vi bruke prinsippet med å konsentrere styrkene, og når for­holda er ugunstige, må vi bruke prinsippet med å spre dem. Når det gjel­der kommandoforholda i felttog, må vi bruke prinsippet med sentrali­sert kommando i tilintetgjøringsslag og desentralisert kommando i ut­mattelsesslag. Dette er de grunnleggende prinsippene for feltoperasjoner i motstandskrigen mot Japan.

MULIGHETENE FOR Å UTNYTTE FIENDENS FEIL

105. Den militære ledelsen til fienden er i seg sjøl et grunnlag for at det er mulig for oss å seire over Japan. Historia kjenner ingen generaler som ikke har gjort feil. Og fienden gjør feil, akkurat som vi sjøl neppe kan unngå det. Derfor er det mulig for oss å utnytte fiendens feil. I løpet av de ti månedene fienden har drevet aggresjonskrigen sin, har han alle­rede gjort mange feil i strategien og taktikken. Vi skal ta for oss de fem største.

For det første forsterker fienden styrkene sine litt etter litt. Dette skyldes at fienden undervurderer Kina, og også at han har for få soldater. Fienden har alltid sett ned på oss. Da han hadde grafsa til seg de fire provinsene i nordøst uten særlig anstrengelser, okku­perte han Øst-Hebei og Nord-Chahar. Vi kan se på alt dette som strategisk oppklaring fra fiendens side. Fienden trakk den konklu­sjonen at den kinesiske nasjonen er en haug med løs sand. Han trudde at Kina kom til å falle sammen etter et eneste slag. Derfor utarbeidde han en plan for «rask avgjørelse», der han forsøkte å få oss til å rømme i panikk ved hjelp av svært små styrker. Han venta ikke å finne så stor enhet og slik kolossal motstandskraft som Kina har vist de siste ti månedene. For fienden glemte at Kina allerede er inne i ei framskrittstid og allerede har et framskredent politisk parti, en framskreden hær og et framskredent folk. Da fienden fikk vanskeligheter, økte han styrkene litt etter litt, fra drøyt ti til tretti divisjoner. Hvis han vil rykke lengre framover, må han øke styrkene sine enda mer. Fordi Japan står i et antagonistisk forhold til Sovjetunionen, og fordi tilgangen på sol­dater og økonomiske ressurser er begrensa, er det ei grense for hvor mange mann landet kan sette inn og for hvor langt det kan rykke fram.

For det andre har ikke fienden fastsatt noen hovedretning for angrepet. Før Taierzhuang-felttoget hadde fienden delt styrkene sine mer eller mindre likt mellom Nord-Kina og Sentral-Kina, og han hadde delt dem opp igjen innafor hvert av disse områdene. I Nord-Kina for eksempel, delte han styrkene sine mellom Tianjin- Pukou-jernbanen, Beijing-Hankou-jernbanen og Tatung- Puchow-jernbanen. Langs hver av disse linjene hadde han en del tap og etterlot noen garnisoner på de okkuperte stedene. Etter det­te mangla han styrker til å rykke videre fram. Nederlaget ved Taierzhuang ga han en lærepenge, og etter dette konsentrerte fienden hovedstyrkene sine med front mot Hsuchow. På denne måten retta han midlertidig opp denne feilen.

For det tredje mangler fienden strategisk samordning. Stort sett er det samordning innafor de to gruppene med fiendtlige styrker i Nord-Kina og i Sentral-Kina, men mellom de to gruppene er det skrikende mangel på samordning. Da styrkene til fienden på sør- avsnittet av Tianjin-Pukou-jernbanen angrep Hsiaopengpu, gjorde ikke styrkene på nord-avsnittet noen ting. Og da styrkene hans på nord-avsnittet angrep Taierzhuang, gjorde ikke styrkene på sør-avsnittet noen ting. Etter at det gikk galt for fienden på begge steder, kom den japanske krigsministeren på inspeksjons- tur. Generalstabssjefen dukka også opp for å overta ledelsen, og ei stund så det ut som det var samordning. Godseierklassen, bor­gerskapet og krigsherrene i Japan har svært alvorlige indre motsi­gelser. Disse motsigelsene vokser, og mangelen på militær sam­ordning er ett av de konkrete utslaga av dette.

For det fjerde lar fienden strategisk gunstige muligheter gå fra seg. Dette kom svært tydelig fram da fienden gjorde holdt etter okkupasjonen av Nanjing og Taiyuan, hovedsakelig fordi han hadde for få soldater, og fordi han ikke hadde en strategisk forfølgelsesstyrke.

For det femte innringer de store styrker, men tilintetgjør bare små deler av dem. Før Taierzhuang-felttoget, i felttoga ved Shanghai, Nanjing, Cangzhou, Baoding, Nankow, Hsinkou og Linfen, blei mange kinesiske enheter jagd på flukt, men få blei tatt til fange. Dette viser hvor dumme de militære sjefene til fien­den er.

Alle disse fem feilene — at de forsterker styrkene sine litt etter litt, at de ikke har fastsatt noen hovedretning for angrepet, at de mangler strate­gisk samordning, at de lar gunstige muligheter gå fra seg, og at de inn­ringer store styrker, men tilintetgjør bare små deler av dem — viste hvor udugelig den japanske militære ledelsen var før Taierzhuang-felttoget. Sjøl om fienden seinere har retta opp dette noe, kan han likevel ikke unngå å gjenta feilene sine fordi han har for få soldater, på grunn av in­dre motsigelser i Japan og av andre årsaker. Det han vinner på ett områ­de taper han dessuten på et annet. For eksempel etterlot fienden et stort tomrom i de okkuperte områdene i Nord-Kina da han konsentrerte de styrkene han hadde i Nord-Kina med front mot Hsuchow. Dette ga oss fritt spillerom til å utvikle geriljakrigføring. Disse feilene gjorde fienden sjøl, vi framkalte dem ikke. Vi for vår del kan med overlegg få fienden til å gjøre feil. Det vil si at vi kan villede han og få han dit vi ønsker ved å bruke oppfinnsomme og virkningsfulle knep med hjelp fra ei godt orga­nisert lokal befolkning. Vi kan for eksempel «gjøre en skinnmanøver i øst, men angripe i vest». Denne muligheten har vi allerede drøfta. Alt det som har blitt sagt her, viser at vi kan finne et visst grunnlag for seier også i fiendens militære ledelse. Vi bør sjølsagt ikke se på dette som et viktig grunnlag for den strategiske planlegginga vår. Det eneste sikre er tvert om å gå ut fra at fienden kommer til å gjøre få feil og bygge plan­legginga vår på det. Dessuten kan fienden utnytte feilene våre på samme måten som vi kan utnytte hans. Den militære ledelsen vår har plikt til å sørge for at han får minst mulig sjanse til det. I virkeligheten har fien­dens militære sjefer gjort feil, de kommer til å gjøre det igjen i framtida, og vi kan få dem til å gjøre flere feil gjennom vår egen innsats. Vi kan utnytte alle disse feilene, og det er oppgava for generalene i motstands­krigen å gjøre alt de kan for å gripe fatt i dem etterhvert som de kommer. Men sjøl om det er mye udugelighet i fiendens strategiske ledelse og i ledelsen av felttoga, er det mange utmerka sider ved ledelsen hans i slag, det vil si ved den taktiske ledelsen av enhetene og de små formasjonene. Her har vi mye å lære av fienden.

SPØRSMÅLET OM AVGJØRENDE STRID
I KRIGEN MOT JAPAN

106. Vi må ta opp spørsmålet om avgjørende strid i krigen mot Japan fra tre synsvinkler: Vi må besluttsomt utkjempe avgjørende strid i alle felttog eller slag der vi er sikre på seier. Vi må unngå avgjørende strid i alle felttog eller slag der vi ikke er sikre på seier. Vi må absolutt unngå strategisk avgjørende strid som setter hele nasjonens skjebne på spill. Det som skiller motstandskrigen vår mot Japan fra mange andre kriger, kommer også fram i dette spørsmålet om avgjørende strid. I det første og andre stadiet av krigen, som er prega av at fienden er sterk og vi er svake, er målet til fienden å få oss til å konsentrere hovedstyrkene våre til avgjørende strid. Målet vårt er nøyaktig det motsatte. Vi vil velge vil­kår som er gunstige for oss, konsentrere overlegne styrker og bare ut­kjempe avgjørende felttog eller slag når vi er sikre på seier, som i slaga ved Pingxingguan, Taierzhuang og andre steder. Vi vil unngå avgjø­rende strid under ugunstige vilkår når vi ikke er sikre på seier. Dette er den politikken vi brukte i Changde-felttoget og i andre felttog. Vi må ganske enkelt ikke utkjempe strategisk avgjørende strid som setter hele nasjonens skjebne på spill. Tilbaketrekkinga fra Hsuchow nylig er et ek­sempel på det. Dette ødela fiendens plan om en «rask avgjørelse», og nå er han nødt til å utkjempe en langvarig krig mot oss. Disse prinsippene lar seg ikke bruke i et land med et lite territorium, og de lar seg neppe bruke i et land som er svært tilbakeliggende politisk. De lar seg bruke i Kina fordi det er et stort land som er inne i ei framskrittstid. Hvis vi unngår strategisk avgjørende strid, «har vi ved så lenge vi har skog». For sjøl om noe av territoriet vårt kan gå tapt, har vi likevel rikelig plass til å manøvrere. Slik klarer vi å hjelpe fram og vente på framskritt hjem­me, internasjonal støtte og indre oppløsning hos fienden. Dette er den beste politikken for oss i krigen mot Japan. De utålmodige tilhengerne av teorien om rask seier er ute av stand til å tåle de slitsomme prøvelsene i en langvarig krig og er oppsatt på å vinne fort. Derfor roper de på strategisk avgjørende strid så snart situasjonen snur seg litt til det bedre. Gjør vi som de vil, gjør vi umåtelig skade på hele krigen. Det ville bety slutten på den langvarige krigen og føre oss rett inn i dødsfella til fien­den. Det ville i virkeligheten være den verste politikken for motstands­krigen. Hvis vi skal unngå avgjørende strid, blir vi uten tvil nødt til å opp­gi territorium, og vi må ha mot til å gjøre det når det blir helt uunngåelig (og bare da). I slike øyeblikk må vi ikke angre det minste, for politikken med å ofre territorium for å vinne tid er riktig. Historia forteller oss hvordan Russland gjorde ei modig tilbaketrekking for å unngå avgjø­rende strid og så slo Napoleon, si tids skrekk. I dag må Kina gjøre det samme.

107. Er vi ikke redde for å bli kalt «ikke-motstandsfolk»? Nei, det er vi ikke. Ikke-motstand er å ikke kjempe i det hele tatt, men å inngå kompromiss med fienden. Mot dette skal vi ikke bare rette anklager, vi må aldri finne oss i det. Vi må slåss besluttsomt i motstandskrigen. Men for å unngå dødsfella til fienden, er det absolutt nødvendig at vi ikke lar hovedstyrkene våre bli knust med ett slag, for det ville gjøre det vanske­lig å fortsette motstandskrigen — kort sagt, det er absolutt nødvendig å unngå nasjonal underkuing. Å tvile på dette er å være kortsynt i spørs­målet om krigen, og tvilen fører en helt sikkert inn i rekkene til tilhen­gerne av underkuingsteorien. Vi har kritisert den desperate dumdristig- heten med «bare framrykking, aldri tilbaketrekking», nettopp fordi denne innstillinga ville gjøre det umulig å fortsette motstandskrigen, og den ville føre til fare for nasjonal underkuing til slutt hvis den blei all­ment utbredt.

108. Vi er for avgjørende strid hver gang omstendighetene er gunsti­ge, både i slag og i større eller mindre felttog, og vi må aldri godta passi­vitet i slike tilfeller. Bare gjennom slik avgjørende strid kan vi nå målet med å tilintetgjøre eller tynne ut de fiendtlige styrkene. Og hver soldat i den anti-japanske hæren må besluttsomt gjøre sitt til å nå dette målet. Det blir nødvendig med omfattende deloffer. Den som vil unngå offer uansett, er en feiging som skjelver av frykt for japanerne. Vi må gå hardt mot ei slik innstilling. Det var riktig å henrette Li Fuying, Han Fuju og andre desertører. Under forutsetning av at krigshandlingene er riktig planlagt, er det absolutt nødvendig å oppmuntre viljen til å ofre seg sjøl og rykke fram uforferda i krigen, for ellers er verken langvarig krig eller endelig seier mulig. Vi har sterkt fordømt fluktmentaliteten i «bare tilbaketrekking, aldri framrykking», og vi har støtta den stramme innskjerpinga av disiplinen. For det er bare gjennom heltemodig avgjø­rende strid, som blir utkjempa etter en riktig plan, at vi kan overvinne den mektige fienden. Fluktmentalitet er derimot direkte støtte til teorien om nasjonal underkuing.

109. Er det ikke sjølmotsigende å kjempe heltemodig først og så opp­gi territorium? Betyr ikke det at blodet til heltene våre har flytt forgje­ves? Det er slett ikke slik spørsmåla bør stilles. Å spise og så gå på do — er ikke det å spise forgjeves? Å sove og så stå opp — er ikke det å sove forgjeves? Kan spørsmåla stilles på denne måten? Jeg vil ikke tru det. Å fortsette med å spise, å fortsette med å sove, å fortsette med å kjempe heltemodig hele vegen fram til Yalu-elva uten stans — dette er subjekti­ve og formalistiske illusjoner, det er ikke livet som det virkelig er. Alle veit at sjøl om de blodige kampene vi har deltatt i for å vinne tid og for­berede motoffensiven, ikke har kunnet hindre at vi har vært nødt til å oppgi noe territorium, så har vi faktisk vunnet tid. Vi har nådd målet, som er å tilintetgjøre og tynne ut fiendens styrker, vi har skaffa oss kamperfaring, vi har fått folk som hittil har vært passive til å reise seg, og vi har bedra stillinga vår internasjonalt. Har blodet vårt flytt forgje­ves? Så visst ikke. Vi har gitt opp territorium for å ta vare på de militære styrkene våre og sannelig også for å ta vare på territorium. For hvis vi ikke gir opp deler av territoriet vårt når vilkåra er ugunstige, men kaster oss blindt ut i avgjørende strid uten utsikter til å vinne, mister vi de mili­tære styrkene våre. Da klarer vi heller ikke å unngå at hele territoriet vårt går tapt, for ikke å snakke om å vinne tilbake territorium vi allerede har tapt. En kapitalist må ha kapital for å drive forretninga si, og hvis han taper all kapitalen, er han ikke lenger kapitalist. Til og med en spil­ler må ha penger å satse. Dersom han satser alt han har på et eneste kort og ikke har hellet med seg, kan han ikke spille mer. Alt som skjer følger krokveger og utvikler seg ikke etter ei rett linje, og krig er ikke noe unn­tak. Bare formalister er ute av stand til å begripe denne sannheten.

110. Jeg trur at det samme også vil gjelde for den avgjørende striden i stadiet med den strategiske motoffensiven. Sjøl om fienden da kommer til å være underlegen og vi overlegne, så kommer prinsippet om «å ut­kjempe lønnsom avgjørende strid og unngå ulønnsom strid» til å gjelde fortsatt, og det fortsetter å gjelde til vi har kjempa oss fram til Yalu- elva. På denne måten kommer vi til å være i stand til å holde på initiati­vet fra begynnelse til slutt. Vi må rolig feie til side fiendens «utfordrin­ger» og andre folks «skittkasting» og ikke la oss merke med det. Bare de generalene som viser denne forma for fasthet i motstandskrigen, kan reknes som modige og kloke. Dette ligger utafor fatteevna til dem som «skvetter når du tar i dem». Sjøl om vi er i ei mer eller mindre strategisk passiv stilling i dette første stadiet av krigen, må vi ha initiativet i hvert eneste felttog. Og sjølsagt må vi ha initiativet i de stadiene som kommer seinere. Vi er for langvarig krig og endelig seier, vi er ikke spillere som satser alt på et eneste kort.

HÆREN OG FOLKET ER GRUNNLAGET FOR SEIER

111. Den japanske imperialismen kommer aldri til å opptre mindre aggresivt og undertrykkende overfor det revolusjonære Kina. Dette kommer av den imperialistiske karakteren den har. Hvis Kina ikke gjor­de motstand, ville Japan lett ta hele Kina uten å fyre av et eneste skudd, slik det tok de fire provinsene i nordøst. Ettersom Kina gjør motstand, er det en ubønnhørlig lov at Japan prøver å undertrykke denne motstan­den, helt til Kinas motstandsstyrke er større enn Japans undertrykkingsstyrke. Den japanske godseierklassen og det japanske borgerskapet er svært ærgjerrige, og for å slå seg fram sørover til Sørøst-Asia og nord­over til Sibir, satser de på politikken med å bryte gjennom i sentrum ved å angripe Kina først. Noen trur at Japan veit hvor de bør stoppe og vil nøye seg med å okkupere Nord-Kina og provinsene Jiangsu og Zhejiang. De begriper slett ikke at det imperialistiske Japan, som har utvikla seg til et nytt stadium og nærmer seg undergangen, skiller seg fra tidlige­re tiders Japan. Vi sier at det er ei klar grense for hvor mange mann Ja­pan kan kaste inn og for hvor langt framrykkinga kan komme. Med det­te mener vi at bare deler av den styrken Japan rår over, kan settes inn mot Kina, og at Japan bare kan trenge så langt inn i Kina som disse styr­kene har krefter til. For Japan vil også angripe i andre retninger og må forsvare seg mot andre fiender. Samtidig har Kina bevist at det er i fram­gang og har evne til å gjøre hardnakka motstand, og det er utenkelig at ville angrep fra Japan ikke skulle møte motstand fra Kina. Japan kan ikke okkupere hele Kina, men kommer ikke til å sky noen anstrengelser for å undertrykke motstanden i Kina i alle områdene det kan nå, og det kommer ikke til å stanse før den indre og ytre utviklinga driver den ja­panske imperialismen til kanten av stupet. Den politiske situasjonen i Japan kan bare føre til to mulige resultater. Enten kommer hele den herskende klassen i landet til å møte undergangen raskt, den politiske mak­ta går over til folket, og dermed slutter krigen. Dette er umulig for øye­blikket. Eller så kommer godseierklassen og borgerskapet i landet til å bli mer og mer fascistisk, og fortsette med krigen fram til den dagen de faller, og det er den vegen Japan er inne på nå. Det kan ikke bli noe an­net resultat. De som håper at de moderate blant det japanske borgerska­pet skal stå fram og stoppe krigen, søker bare tilflukt i illusjoner. I man­ge år har virkeligheten i japansk politikk vært at de moderate kretsene i det japanske borgerskapet blir holdt som gisler av godseierne og finans- magnatene. Nå har Japan satt i gang krig mot Kina. Hvis ikke den kine­siske motstanden knekker Japan, og hvis Japan fortsatt har tilstrekkelig styrke, kommer det helt sikkert til å angripe Sørøst-Asia eller Sibir, eller til og med begge. Med en gang det bryter ut krig i Europa, går Japan til angrep, for de japanske herskerne bygger seg enorme luftslott. Sjølsagt er det mulig at Japan må kutte ut de opprinnelige planene sine om å gå inn i Sibir, og stort sett være defensiv overfor Sovjetunionen, fordi Sov­jetunionen er sterk og fordi Japan sjøl har blitt alvorlig svekka av krigen mot Kina. Men hvis det skjer, så forsterker Japan aggresjonen sin mot Kina i stedet for å dempe den. For da vil den eneste utvegen for Japan være å sluke den svake. Da blir Kinas oppgave med å holde fast ved motstandskrigen, enhetsfronten og den langvarige krigen enda tyngre. Og desto mer nødvendig blir det at vi ikke slapper av det minste på inn­satsen.

112. I denne situasjonen er enhet i hele nasjonen og framgang på alle områder i en målestokk som er ti eller til og med hundre ganger større enn før, de viktigste forutsetningene for at Kina skal kunne seire over Japan. Kina er allerede inne i ei framgangstid og har oppnådd en strå­lende enhet, men framgangen og enheten er fortsatt langt fra tilstrekke­lig. At Japan har okkupert et slikt utstrakt område, skyldes ikke bare at Japan er sterkt, men også at Kina er svakt. Denne svakheten skyldes fullt og helt de ulike historiske feilene som har hopa seg opp de siste hundre åra, og særskilt det siste tiåret. Dette hindrer Kina i å gå videre framover. Det er umulig å knuse en så sterk fiende uten å gjøre en om­fattende og langsiktig innsats. Det er mye vi må bruke krefter på å gjøre. Her vil jeg bare ta for meg to av de grunnleggende tingene, framgang for hæren og framgang for folket.

113. For å gjennomføre reformen av militærsystemet vårt må vi mo­dernisere hæren og forbedre det tekniske utstyret. Uten dette kan vi ikke drive fienden tilbake over Yalu-elva. Vi trenger en progressiv, smidig strategi og taktikk når vi disponerer troppene våre, uten det kan vi heller ikke seire. Men ikke desto mindre er soldatene grunnlaget i en hær. Hvis ikke de blir gjennomsyra av en progressiv politisk ånd, og hvis ikke en slik ånd blir fostra gjennom progressivt politisk arbeid, blir det umulig å oppnå ekte enhet mellom offiserer og menige. Det blir umulig å vekke entusiasmen deres fullt ut for motstandskrigen, og det blir umulig å ska­pe et sunt grunnlag for å bruke alt det tekniske utstyret vårt og taktikken vår så effektivt som mulig. Vi sier at Japan til slutt blir slått til tross for at landet er teknisk overlegent. Med dette mener vi at de slaga vi retter mot dem gjennom tilintetgjørings- og utmattelsesoperasjonene våre bå­de vil føre til tap for hæren til fienden, og til slutt rokke ved kampmoralen deres. For våpna deres er ikke i hendene på politisk bevisste soldater. Det er motsatt hos oss. Offiserer og menige har et felles politisk mål for motstandskrigen. Dette gir oss grunnlaget for politisk arbeid blant alle de styrkene som kjemper mot Japan. Det er nødvendig å gjennomføre ei viss demokratisering i hæren,-i hovedsak ved å avskaffe den føydale skikken med hundsing og slag, og ved at offiserer og menige deler godt og vondt. Når dette først er gjort, oppnår vi enhet mellom offiserer og menige, kampkrafta til hæren vil øke voldsomt, og det vil ikke være tvil om at vi kan tåle den lange, grusomme krigen.

114. Den rikeste kraftkilden for krigføringa ligger i folkemassene. Når Japan våger å hundse oss, er det først og fremst på grunn av at de kinesiske massene er uorganiserte. Når vi har retta på denne mangelen, kommer den japanske angriperen til å bli omgitt av hundrevis av millio­ner kinesere som har retta ryggen — liksom en rasende okse som stor­mer inn i en ring av flammer. Bare lyden av stemmene deres kommer til å gjøre han skrekkslagen, og han kommer til å bli brent i hjel. Kina tren­ger en uavbrutt strøm med forsterkninger til hæren. Uskikkene som nå fins på lavere nivåer, med å tvangsverve og leie andre til å møte for seg,³³ må forbys øyeblikkelig og erstattes med omfattende og entusiastisk poli­tisk mobilisering. Da blir det lett å rekruttere flere millioner mann. Nå har vi store vansker med å reise nok penger til krigen, men straks folket er mobilisert, kommer heller ikke finansene til å være noe problem len­ger. Hvorfor skal et så stort og folkerikt land som Kina li under penge­mangel? Hæren må bli ett med folket, slik at folket ser på hæren som sin egen. En slik hær blir uovervinnelig, og ei imperialistmakt som Ja­pan kan ikke måle seg med den.

115. Mange trur at det er gale metoder som gjør at det er et spent for­hold mellom offiserer og menige og mellom hæren og folket. Men jeg sier alltid til dem at det er et spørsmål om grunnholdning (eller grunn­prinsipp), om å ha respekt for soldatene og folket. De ulike politiske lin­jene, metodene og formene er resultater av denne holdninga. Hvis vi går fra denne holdninga, blir de politiske linjene, metodene og formene helt sikkert feilaktige, og forholdet mellom offiserer og menige og mellom hæren og folket er nødt til å bli utilfredsstillende. De tre viktigste prin­sippene våre for det politiske arbeidet til hæren er: For det første, enhet mellom offiserer og menige. For det andre, enhet mellom hæren og fol­ket. Og for det tredje, oppløsning av fiendens styrker. For å sette disse prinsippene effektivt ut i livet må vi starte med grunnholdninga med re­spekt for soldatene og folket og respekt for krigsfangenes menneskeverd med en gang de har lagt ned våpna. De som ser på alt dette som ei tek­nisk sak og ikke som et spørsmål om grunnholdning, tar virkelig feil, og de må korrigere synet sitt.

116.Nå haster det at vi forsvarer Wuhan og andre steder. Derfor er det ei svært viktig oppgave å vekke initiativet og entusiasmen i hele hæ­ren og folket for at de skal støtte krigen fullt ut. Det er ingen tvil om at oppgava med å forsvare Wuhan og andre steder må stilles på alvor og utføres med alvor. Men det er konkrete vilkår, og ikke de subjektive ønskene våre, som avgjør om vi kan klare å holde dem. Den poli­tiske mobiliseringa av hele hæren og folket til kampen er blant de vik­tigste av disse vilkåra. Hvis vi ikke gjør en iherdig innsats for å sikre alle de nødvendige vilkåra, ja sjøl om bare ett av dem mangler, kommer helt sikkert slike katastrofer som tapet av Nanjing og andre steder til å gjenta seg. Kina får sitt Madrid der forholda ligger til rette. Hittil har ikke Kina hatt noe Madrid, og fra nå av bør vi arbeide hardt for å skape flere, men det er helt avhengig av vilkåra. Det mest grunn­leggende vilkåret er omfattende politisk mobilisering i hele hæren og folket.

117. I alt arbeidet vårt må den allmenne politikken være å holde fast på den nasjonale enhetsfronten mot Japan. For bare med denne poli­tikken kan vi fortsette motstandskrigen og den langvarige krigføringa, og få i stand ei omfattende og grundig bedring av forholdet mellom offi­serer og menige og mellom hæren og folket. Og bare med denne poli­tikken kan vi fullt ut vekke initiativet og entusiasmen i hele hæren og folket i kampen for å forsvare alt det territoriet som fortsatt er på våre hender, og i kampen for å vinne tilbake det vi har tapt. Bare på denne måten kan vi vinne endelig seier.

118. Dette spørsmålet om politisk mobilisering i hæren og folket er virkelig svært viktig. Med fare for å gjenta oss sjøl har vi stadig kommet tilbake til dette, nettopp fordi det er umulig å seire uten politisk mobili­sering. Sjølsagt er det mange andre vilkår som er uunnværlige for å sei­re, men politisk mobilisering er det mest grunnleggende. Den nasjonale enhetsfronten mot Japan er en enhetsfront for hele hæren og folket, den er slett ikke bare en enhetsfront for hovedkvarterene og medlemmene av noen få politiske partier. Det grunnleggende målet vi hadde da vi opp­retta Den nasjonale enhetsfronten mot Japan, var å mobilisere hele hæ­ren og folket til å delta i den.

SLUTNINGER

119. Hvilke slutninger trekker vi? Slutningene er:

«Under hva slags vilkår trur du Kina kan seire over og utslette de japanske styrkene?» «Det kreves tre vilkår: For det første at det blir oppretta en enhetsfront mot Japan i Kina. For det andre at det blir danna en internasjonal enhetsfront mot Japan. For det tredje at det vokser fram en revolusjonær bevegelse blant folket i Japan og i de japanske koloniene. Sett fra det kinesiske folkets synspunkt er enheten i folket i Kina det viktigste av de tre vilkå­ra.»

«Hvor lenge trur du en slik krig ville vare?» «Det kommer an på hvor sterk enhetsfronten mot Japan i Kina er, og på mange andre avgjørende faktorer i Kina og Japan.»

«Men krigen blir langvarig hvis ikke disse vilkåra raskt blir gjort til virkelighet. Uansett blir Japan helt sikkert slått til slutt, og Kina kommer helt sikkert til å seire. Men ofrene vil bli store, og vi må gå gjennom ei svært vond tid.»

«Strategien må være å bruke hovedstyrkene til å operere på en utstrakt og flytende front. For å få framgang må de kinesiske styr­kene føre en krig med høy grad av bevegelighet på vidstrakte slag­marker.» «I tillegg til å bruke øvde arméer til å drive bevegelig krigføring må vi organisere et stort antall geriljaenheter blant bøndene.»

«I løpet av krigen kommer Kina til å … forsterke utstyret til troppene sine litt etter litt. Derfor blir Kina i stand til å føre stil­lingskrig i den siste perioden av krigen og gå til angrep på de ja­panske stillingene i de okkuperte områdene. På den måten vil Ja­pans økonomi slå sprekker under presset fra Kinas langvarige motstand, og moralen til de japanske styrkene kommer til å bli knekt under påkjenningene fra utallige slag. Men på den kinesiske sida vokser den skjulte motstandskrafta, og den kommer til å bli satt inn, og store mengder revolusjonære kommer til å strømme til frontlinjene for å slåss for friheten. Alle disse og andre faktorer til sammen vil sette oss i stand til å gå til de endelige og avgjørende angrepa på festningsverkene og basene i de japansk-okkuperte områdene, og drive de japanske angrepsstyrkene ut av Kina.» (Fra et intervju med Edgar Snow i juli 1936.)

«Dermed har det åpna seg et nytt stadium i den politiske situa­sjonen i Kina … Den sentrale oppgava i det stadiet vi er på nå, er å mobilisere alle kreftene i nasjonen for å vinne seier i motstands­krigen.»

«Nøkkelen til seier i krigen ligger i å utvikle den motstanden som alt har starta, til å bli en krig med total motstand fra hele na­sjonen. Det er bare gjennom en slik krig med total motstand at vi kan vinne den endelige seieren.»

«Det fins alvorlige svakheter i motstandskrigen. Det kan føre til tilbakeslag, tilbaketrekkinger, indre splittelser, forræderi, midler­tidige og delvise kompromisser og annen motgang av dette slaget. Derfor må vi innse at krigen blir slitsom og langvarig. Men vi er trygge på at den motstanden som allerede har starta, kommer til å feie alle hindringer til side og fortsette å gå framover og utvikle seg gjennom innsatsen til partiet vårt og hele folket.» («Resolu­sjon om situasjonen nå og oppgavene for partiet», vedtatt av sent­ralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti, august 1937.)

Dette er våre slutninger. Tilhengerne av teorien om nasjonal underkuing ser på fienden som overmennesker og oss kinesere som om vi ikke er verdt noen ting. Tilhengerne av teorien om rask seier ser på oss kinesere som overmennesker og fienden som om de ikke er verdt noen ting. Begge tar feil. Vi ser det på en annen måte: Motstandskrigen mot Japan er en langvarig krig, og Kina kommer til å vinne den endelige seieren. Dette er våre slutninger.

120. Forelesningene mine slutter med dette. Den store motstandskri­gen mot Japan utvikler seg, og mange håper å få ei oppsummering av er­faringene for å gjøre det lettere å vinne full seier. Det jeg har drøfta er ganske enkelt de allmenne erfaringene fra de siste ti månedene. Det kan kanskje tjene som ei slags oppsummering. Problemet med langvarig krig fortjener brei oppmerksomhet og diskusjon. Det jeg har gitt er bare ei skisse, og jeg håper dere vil gå gjennom og diskutere, forbedre og utvide den.

NOTER

1. Denne teorien om nasjonal underkuing var synet til Kuomintang. Kuomintang var uvillig til å gjøre motstand mot Japan og kjempa mot Japan bare under tvang. Etter Lukouchiao-hendinga (7. juli 1937) deltok klikken til Chiang Kai-shek motvillig i mot­standskrigen. Klikken til Wang Jingwei gikk inn for teorien om nasjonal underkuing. De sto klar til å overgi seg for Japan og gjorde det faktisk seinere. Men ideen om nasjonal underkuing fans ikke bare i Kuomintang. Den påvirka også visse deler av mellomlaga i samfunnet og til og med visse tilbakeliggende elementer blant det arbeidende folket. En del tilbakeliggende mennesker blei djupt pessimistiske etter som den korrupte og maktes­løse Kuomintang-regjeringa tapte det ene slaget etter det andre, og de japanske troppene rykka uhindra fram til utkanten av Wuhan i løpet av det første året av motstandskrigen.

2. En kunne finne disse synspunktene innafor kommunistpartiet. Det var en tendens hos noen partimedlemmer til å ta lett på fienden i løpet av de seks første månedene av mot­standskrigen. De mente at vi kunne slå Japan med et eneste slag. Det skyldtes ikke at de syntes våre egne styrker var så sterke, for de visste godt at troppene og de organiserte kref­tene til folket under ledelse av kommunistpartiet fortsatt var små. Men det skyldtes at Kuomintang hadde begynt å gjøre motstand mot Japan. De mente at Kuomintang var ganske mektig og kunne gi Japan harde slag i samarbeid med kommunistpartiet. De gjorde denne feilaktige vurderinga fordi de bare så ei side ved Kuomintang, nemlig at Kuomintang gjor­de motstand mot Japan. Men de overså den andre sida, at Kuomintang var reaksjonært og korrupt.

3. Dette var synet til Chiang Kai-shek og kompani. Sjøl om de blei tvunget til å gjøre motstand mot Japan, satte Chiang Kai-shek og Kuomintang utelukkende lit til øyeblikke­lig hjelp fra utlandet. De hadde ingen tillit til sin egen styrke, og langt mindre til folkets styrke.

4. Taierzhuang er en by i Sør-Shandong. Der utkjempa den kinesiske hæren et slag i mars 1938 mot de japanske inntrengerne. Den kinesiske hæren seira over japanerne ved å sette inn 400 000 mann mot Japans 70 000 til 80 000.

5. Dette synet blei satt fram i en lederartikkel i Ta Kung Pao, som den gangen var avisa til Statsvitenskapsgruppa i Kuomintang. Denne klikken fortapte seg i ønsketenkning. De håpte at noen få seirer til av samme slaget som den ved Taierzhuang, ville stanse Japans framrykking, og at det ikke ville være nødvendig å mobilisere folket til en langvarig krig som ville true tryggheten for deres egen klasse. Denne ønsketenkninga gjennomsyra hele Kuomintang den gangen.

6. Storbritannia eksporterte en økende mengde opium til Kina fra slutten av det attende hundreåret og i mange tiår framover. Denne trafikken utsatte ikke bare det kinesiske fol­ket for narkotikamisbruk, men plyndra også Kina for det sølvet landet hadde. Dette vakte voldsom motstand i Kina. Under påskudd av å verne handelen med Kina, satte Storbritan­nia i gang væpna angrep mot Kina i 1840. De kinesiske troppene, under ledelse av Lin Zexu, gjorde motstand, og folket i Kanton organiserte spontant «Slå-ned-britene-korpset» som retta alvorlige slag mot de britiske angrepsstyrkene. Men i 1842 undertegna den kor­rupte Qing-regjeringa Nanjing-avtalen med Storbritannia. Denne avtalen sørga for at Storbritannia fikk utbetalt erstatninger og at Hongkong blei avstått til Storbritannia. Av­talen bestemte videre at Shanghai, Fuzhou, Xiamen, Ningbo og Guangzhou skulle åpnes for britisk handel, og at tollsatsen for britiske varer som blei importert til Kina, skulle fastset­tes i fellesskap av Kina og Storbritannia.

7. Taiping-revolusjonen, eller Bevegelsen for det himmelske Taiping-kongedømmet, var den revolusjonære bondebevegelsen mot føydalstyret og den nasjonale undertrykkin­ga til Qing-dynastiet i midten av det 19. hundreåret. I januar 1851 starta Hong Xiuquan, Yang Xiuping og andre ledere en oppstand i landsbyen Chintien i Kueiping fylke i Guangxi-provinsen. De kunngjorde at det himmelske Taiping-kongedømmet var oppret­ta. Bondehæren som rykka nordover fra Guangxi, angrep og okkuperte Hunan og Hubei i 1852. I 1853 marsjerte den gjennom Jiangxi og Anhui og erobra Nanjing. En del av styrkene fortsatte så marsjen nordover og rykka fram til utkanten av Tientsin. Men Taiping-hæren greide ikke å bygge opp stabile baseområder på de stedene den okkuperte. Videre gjorde den ledende gruppa deres mange politiske og militære feil etter at den hadde oppretta hovedstaden sin i Nanjing. Derfor klarte den ikke å stå mot de stormangrepa som de kontrarevolusjonære styrkene til Qing-regjeringa og de britiske, amerikanske og franske angriperne var sammen om, og til slutt blei den slått i 1864.

8. Reformbevegelsen i 1898 representerte interessene til det liberale borgerskapet og de opplyste godseierne. Ildsjelene bak var Kang Youwei, Liang Qichao og Tan Sitong. Keiser Guangxu så med velvilje på bevegelsen og ga den støtte, men den hadde ikke massegrunnlag. Yuan Shikai, som hadde en hær bak seg, forrådte reformatorene til enke- keiserinne Cixi, som var leder for den ytterste høyrefløyen. Hun tok makta igjen, fikk satt keiser Guangxu i fengsel og fikk halshogd Tan Sitong og fem andre. Slik endte bevegelsen med et tragisk nederlag.

9. Revolusjonen i 1911 var den borgerlige revolusjonen som styrta det eneveldige regimet til Qing-dynastiet. En del av den nye hæren til Qing-dynastiet, som var under revo­lusjonær innflytelse, innleda en oppstand i Wuchang i Hubei-provinsen 10. oktober det året. De borgerlige og småborgerlige revolusjonære foreningene som fans, og de breie massene av arbeidere, bønder og soldater, svarte på opprøret med begeistring. Svært snart brøt styret til Qing-dynastiet sammen. I januar 1912 blei den provisoriske regjeringa i re­publikken Kina oppretta i Nanjing med Sun Yatsen som provisorisk president. Med dette blei det gjort slutt på det føydale monarkistiske systemet i Kina, som hadde vart i mer enn to tusen år. Ideen om en demokratisk republikk hadde trengt djupt inn i hjertet til folket. Men borgerskapet som leda revolusjonen, var sterkt forsonlig innstilt av natur. Det mobi­liserte ikke bondemassene i stor stil for å knuse det føydale styret til godseierklassen på landsbygda. I stedet overga det statsmakta til en av krigsherrene i nord, Yuan Shikai, et­ter press fra imperialistiske og føydale krefter. Dette førte til at revolusjonen endte med nederlag.

10. Nordekspedisjonen var det straffefelttoget som den revolusjonære hæren, som marsjerte nordover fra Guangdong-provinsen i mai—juli 1926, starta mot krigsherrene i nord. Nordekspedisjonshæren, som hadde Kinas Kommunistiske Parti med i ledelsen og som var under partiets innflytelse (på den tida var det hovedsakelig medlemmer av kom­munistpartiet som leda det politiske arbeidet i hæren), fikk varm støtte fra de breie arbeider- og bondemassene. I den andre halvdelen av 1926 og den første halvdelen av 1927 okkuperte den de fleste av provinsene ved Yangtse-elva og Den gule floden, og slo krigs­herrene i nord. I april 1927 lei denne revolusjonære krigen nederlag. Dette skyldtes sviket til den reaksjonære klikken under Chiang Kai-shek innafor den revolusjonære hæren.

11. 16. januar 1938 kunngjorde den japanske regjeringa ei erklæring om at Japan ville underkue Kina med makt. Samtidig prøvde den å få Kuomintang-regjeringa til å overgi seg ved å bruke trusler og smiger. Japanerne erklærte at hvis Kuomintang-regjeringa «fortsatte å legge planer om å gjøre motstand», ville den japanske regjeringa sette inn et nytt marionetteregime i Kina og ikke lenger godta Kuomintang-regjeringa som «den andre parten» i forhandlinger.

12. Kapitalistene som blir nevnt her, er i hovedsak kapitalistene i De forente stater.

13. Med «regjeringene deres» sikter kamerat Mao Zedong her til regjeringene i de imperialistiske landa — Storbritannia, De forente stater og Frankrike.

14. Kamerat Mao Zedong hadde forutsagt at det ville bli et oppsving i Kina i løpet av stadiet med dødpunkt i motstandskrigen mot Japan. Dette blei fullstendig bekrefta når det gjaldt de frigjorte områdene under ledelse av det kinesiske kommunistpartiet. Men i Kuomintang-områdene blei det i virkeligheten nedgang i stedet for oppsving, fordi herskerklikken med Chiang Kai-shek i spissen var passiv i motstanden mot Japan og aktiv når det gjaldt å kjempe mot kommunistpartiet og folket. Dette vakte motstand blant de breie massene av folket og høyna den politiske bevisstheten deres.

15. Ifølge teorien om at «våpen avgjør alt» måtte Kina bli slått i krigen, ettersom Kina var dårligere væpna enn Japan. Alle lederne for den reaksjonære Kuomintang-klikken, medrekna Chiang Kai-shek, delte dette synet.

16. Se «Strategiske problemer i geriljakrigen mot Japan», Note 9, s. 108—109 i denne boka.

17. Sun Wukong er apekongen i den kinesiske romanen Hsi Yu Chi (Pilgrimsferd mot vest), som er skrevet i det 16. hundreåret. Han kunne tilbakelegge 108 000 li ved å gjøre et rundkast. Men når han først var kommet i handa til Buddha, greide han ikke å komme vekk fra den uansett hvor mange rundkast han gjorde. Med en håndbevegelse forvandla Buddha fingrene sine til De fem elementenes fjell med fem fjelltopper og begravde Sun Wukong.

18. «Fascismen er tøylesløs sjåvinisme og erobringskrig,» sa kamerat Georgi Dimitrov i beretninga si til Den kommunistiske internasjonalens sjuende verdenskongress i august 1935. Beretninga hadde tittelen «Fascismens offensiv og Den kommunistiske interna­sjonalens oppgaver.» (se Utvalgte artikler og taler, eng. utg., London 1951, s. 44). (Se og­så Dimitrov: «Enhetsfrontens og Folkefrontens problemer», Forlaget Oktober 1970. — Red.) I juli 1937 ga kamerat Dimitrov ut en artikkel med tittelen Fascisme betyr krig.

19. Se Lenin, Sosialisme og krig, Forlaget Oktober 1976, s. 14.

20. Sunzi, «Angrepsstrategi», kapittel 3.

21. Chengpu ligger i den sørvestlige delen av det som nå er Chuancheng fylke i Shandong-provinsen. Det var skueplassen for et stort slag mellom statene Jin og Chu i 632 f.Kr. I begynnelsen av slaget fikk troppene fra Chu overtaket. Etter å ha trukket seg 90 li tilbake, valgte troppene fra Jin den høyre og venstre flanken til troppene fra Chu, som var de svake punktene deres, og tilføyde dem harde nederlag.

22. Den gamle byen Chengkao i den nordvestlige delen av det som nå er Chengkao fyl­ke i Honan-provinsen, hadde stor militær betydning. Det var der Liu Bang, konge av Han, sloss mot Xiang Yu, konge av Chu, i flere slag i år 203 f.Kr. Til å begynne med tok Hsian Yu Hsingyang og Chengkao, og Liu Bangs styrker blei nesten slått på flukt. Liu Bang ven­ta til det rette øyeblikket, da Xiang Yus styrker var midt ute i Szeshui-elva på veg over. Så knuste han dem og gjenerobra Chengkao.

23. Han Xin var general i staten Han. I 204 f.Kr. leda han mennene sine i et stort slag mot Chao Hsieh ved Ching-hsing. Hæren til Chao Hsieh, som skal ha vært på 200 000 mann, var flere ganger større enn hæren til Han. Han Xin stilte opp troppene sine med ryggen mot ei elv og leda dem i tapper kamp. Samtidig sendte han ut noen avdelinger for å angripe og okkupere det bakre området til fienden, som var dårlig beskytta. Troppene til Chao Hsieh blei fanga i ei knipetang og fullstendig slått.

24. Den gamle byen Kunyang i den nordlige delen av det som nå er Yehhsien fylke i Honan provinsen, var det stedet der Liu Hsiu, som grunnla det østlige Han-dynastiet, slo troppene til Wang Mang, keiser av Xin-dynastiet i år 23 e.Kr. Tallmessig var det stor for­skjell mellom de to partene. Liu Hsius styrker var på 8000 til 9000 mann, mot Wang Mangs 400 000. Men ved å utnytte at Wang Mangs generaler, Wang Hsun og Wang Yi, var skjødesløse og undervurderte fienden, slo Liu Hsiu Wang Mangs hovedstyrker på flukt med bare 3000 utplukka soldater. Han fulgte opp denne seieren med å knuse resten av fiendestyrkene.

25. Kuantu lå nordøst i det som nå er Chungmou fylke i Honan-provinsen. Det var der slaget mellom hærene til Cao Cao og Yuan Shao sto i år 200 e.Kr. Yuan Shao hadde en hær på 100 000 mann, mens Cao Cao bare hadde en liten styrke og mangla forsyninger.

Cao Cao utnytta at Yuan Shaos styrker, som undervurderte fienden, ikke var årvåkne, og sendte de rappfota soldatene sine for å angripe dem overraskende og sette fyr på forsy­ningene deres. Hæren til Yuan Shao blei grepet av forvirring og hovedstyrken blei utsletta.

26. Staten Wu var styrt av Sun Quan og staten Wei av Cao Cao. Chihpi ligger på sør- bredden av Yangtze-elva, nordøst for Chiaya i Hubei-provinsen. I år 208 e.Kr. leda Vao Cao en hær på over 500 000 mann, som han hevda var på 800 000, for å angripe Sun Quan. Sammen med Cao Caos motstander Liu Bei mønstra Sun Quan en styrke på 30 000 mann. De allierte styrkene til Sun Quan og Liu Bei visste at Cao Caos hær var herja av epidemier og ikke var vant til å slåss til sjøs, derfor satte de fyr på Cao Caos flåte og knuste hæren hans.

27. Yiling ligger øst for det som nå er Ichang i Hubei-provinsen. Det var der Lu Sun, en general fra staten Wu, slo hæren til Liu Bei, hersker av Shu, i år 222 e.Kr. Liu Beis tropper vant ei rekke seirer i begynnelsen av krigen, og trengte frem til seks hundre li inn på Wus område, helt til Yiling. Lu Sun, som forsvarte Yiling, unngikk kamp i over sju måneder, helt til Liu Bei «ikke visste si arme råd og styrkene hans var utslitte og mismodige». Da knuste han Liu Beis styrker ved å utnytte en gunstig vind til å sette fyr på telta deres.

28. Hsieh Hsuan var general i det østlige Jin-dynastiet. Han slo Fu Chien som herska over staten Chin, i år 383 e.Kr. ved Feishui-elva i Anhui-provinsen. Fu Chien hadde en infanteristyrke på over 600 000 mann, en kavaleristyrke på 270 000 og et gardekorps på over 30 000, mens land- og sjøstridskreftene til det østlige Tsin bare var på 80 000 mann. Da hærene sto oppstilt på hver sin bredde av Feishui-elva, utnytta Hsieh Hsuan fiendestyrkenes skråsikkerbet og overmot, og ba Fu Chien om å trekke troppene sine bakover, slik at troppene til det østlige Jin kunne få plass til å krysse elva for å avgjøre det hele. Fu Chien gjorde som han ba om. Men da han ga ordre om tilbaketrekking, fikk troppene hans panikk, og det var umulig å stoppe dem. Troppene fra det østlige Jin nytta høvet til å krysse elva, satte i gang en offensiv, og dermed knuste de fienden.

29. 1383 e.Kr. var Fu Chien herskeren over staten Chin. Han undervurderte styrkene til Jin og angrep dem. Troppene fra Jin seira over de framskutte avdelingene til fienden ved Lochien i Shouyang fylke i Anhui-provinsen, og rykka fram på land og til sjøs. Fu Chien klatra opp på bymuren i Shouyang og la merke til hvor utmerka troppene fra Tsin var oppstilt. Han trudde at trærne og buskene på Pakung-fjellet var fiendtlige soldater, og blei skremt av at fienden så så sterk ut.

30. Kamerat Mao Zedong sikter her til at Chiang Kai-shek og Wang Jingwei satte i gang en krig mot folket som varte i ti år etter å ha forrådt den første nasjonale demokra­tiske enhetsfronten mellom Kuomintang og kommunistpartiet i 1927. Med dette gjorde de det umulig for det kinesiske folket å være organisert i stor målestokk. De reaksjonære i Kuomintang med Chiang Kai-shek i spissen, må svare for dette.

31. Hertug Xiang av Song herska i vår- og høstepoken. 1638 f .Kr. kjempa staten Song mot den mektige staten Chu. Styrkene fra Song var allerede stilt opp til strid da troppene fra Chu kryssa elva. En av offiserene fra Song foreslo at dette var rette øyeblikket til å an­gripe. Troppene fra Chu var nemlig tallmessig overlegne. Men hertugen sa: «Nei, en herre bør aldri angripe en som ikke er forberedt.» Da troppene fra Chu hadde kryssa elva, men ennå ikke var ferdige med slagoppstillinga si, foreslo offiseren igjen et øyeblikkelig angrep. Igjen sa hertugen: «Nei, en herre bør aldri angripe en hær som ennå ikke er ferdig med slagoppstillinga.» Hertugen ga først ordre om å angripe etter at troppene fra Chu var helt forberedt. Resultatet var at troppene fra Song lei et katastrofalt nederlag, og hertugen sjøl blei såra.

32. Kuomintang-krigsherren Han Fuju var guvernør i Shandong i flere år. Da de ja­panske inntrengerne rykka sørover mot Shandong langs Tianjin-Pukou-jernbanen etter å ha okkupert Beijing og Tianjin i 1937, flykta Han Fuju hele vegen fra Shandong til Henan uten å utkjempe et eneste slag.

33. Kuomintang utvida hæren sin ved hjelp av tvangsverving. Kuomintangs tropper og politi greip tak i folk overalt, bandt dem og behandla dem som straffanger. De som hadde penger, kunne bestikke tjenestemennene til Kuomintang eller betale for å få andre til å møte for seg.