Mao: Taler på en konferanse for sekretærene i partikomiteene for provinsene, byprovinsense og de autonome områdene

Denne teksten er hentet fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 5 utgitt av Forlaget Oktober 1977.

TALER PÅ EN KONFERANSE FOR SEKRETÆRENE I PARTIKOMITEENE FOR PROVINSENE, BYPROVINSENE OG DE AUTONOME OMRÅDENE

Januar 1957

I. TALEN DEN 18. JANUAR

Denne konferansen vil i hovedsak diskutere tre spørsmål: spørsmålet om ideologiske strømninger, spørsmålet om landsbygda og det økonomiske spørsmålet. I dag skal jeg snakke om spørsmålet om ideologiske strømninger.

Vi må føre kontroll med ideologiske strømninger, det tar jeg opp her som det første spørsmålet. I øyeblikket er det dukka opp visse problemer som angår det, innafor partiet og i samfunnet som helhet. Det krever nøye oppmerksomhet fra oss.

En type problemer oppstår i våre egne rekker. For eksempel slåss noen kamerater nå om ære og berømmelse og er bare interessert i per­sonlig vinning. I diskusjonen om graderinga av kadrer, var det tilfeller der en kader ikke var fornøyd med å bli forfremma en grad, til og med når han blei forfremma to grader lå han i senga og gråt, og det eneste som kunne få han ut av senga var kanskje en tre graders forfremming. Det bråket de lagde har avgjort spørsmålet. Bli ferdig med disse kadergraderingsgreiene! La lønningene grovt sett bli utjamna, med små for­skjeller her og der. I gamle dager hadde regjeringa til krigsherrene i nord en statsminister som hette Tang Shaoyi. Flere år seinere var han dom­mer i Chungshan fylke i Guangdong-provinsen. Om en statsminister i det gamle samfunnet kunne gjøre tjeneste som en fylkesdommer, hvorfor i all verden kan da ikke våre ministre gjøre det samme? I denne saka er de som maser om rangen sin og som kan la seg forfremme, men ikke degra­dere, etter mi mening dårlige sammenlikna med denne gamle mandari­nen. De kappes ikke om å leve enkelt, arbeide mer og ha færre bekvem­meligheter, men om luksus, rang og status. I øyeblikket har den slags tankegang vokst betraktelig i partiet, og saka krever vår oppmerksom­het.

Lover jordbrukskooperasjonen godt eller lover den ikke godt? Hva er best, kooperativet eller enkeltøkonomien? Dette spørsmålet er blitt reist igjen. I fjor kom det ikke fram på steder hvor de hadde en rik høst, eller på steder som var ramma av svært ugunstige naturforhold, men bare i de kooperativene som var ramma av ugunstige naturforhold, men som ikke var av alvorlig art, eller hadde høsta ei avling, men ikke ei rik ei. Kontantverdien av arbeidspoenga i disse kooperativene viste seg å bli mindre enn det som var blitt lova dem, og det blei ingen økning, men i virkeligheten ei nedgang i inntekta til medlemmene. Dette ga støtet til sånt snakk som «er kooperativet fortsatt bra og er det verdt å bevare?» Denne type snakk har funnet grobunn hos visse partikadrer. Koopera­tivene er på ingen måte overlegne, sier noen. Noen ministrer har reist på korte besøk til landsbygda og når de har kommet tilbake til Peking har de spredd skremselspropaganda og har sagt at bøndene var likeglade og ikke ivrige etter å drive jordbruk, som om kooperativene var på randen av sammenbrudd og utslettelse. Noen kooperativledere kan ikke holde hodet heva fordi de blir angrepet fra høyre og venstre, og må tåle kritikk ovafra og fra pressa. Noen ledere for propagandaavdelingene i par­tikomiteene viker unna for å propagandere overlegenheten til kooperativene. Landbruksminister Liao Luyan, som samtidig er visedirektør for departementet for arbeid på landsbygda i sen­tralkomiteen i partiet, sier i praksis at han sjøl er motløs og at de an­svarlige kadrene under han er det samme, og at kooperativene ikke vil fungere likevel og at førtipunktsprogrammet for utviklinga av jord­bruket ikke er holdbart lenger. Hva skal vi gjøre med en person som føler seg motløs? Det er enkelt. Om noen mister motet, pumper vi bare litt mot inn i han. Avisene har lagt an en annen tone i propagandaen sin nå. De dveler ved overlegenheten til kooperativene og de snarere roser enn riser dem. Fortsett med dette i flere måneder for å skape litt mot.

I forfjor blei det ført en kamp mot et høyreavvik, og i fjor kom det en kamp mot «forhasta frammarsj», som førte til et nytt høyreavvik. Med dette mener jeg høyreavviket i spørsmålet om den sosialistiske revolusjonen, først og fremst når det gjelder den sosialistiske om­forminga i områdene på landsbygda. Særlig er det verd å merke seg at det har blåst et vindkast med en tyfons styrke blant kadrene våre. En betydelig del av ministrene våre, vise-ministrene, departements- eller byråsjefene såvel som kadrene på provinsplan, kommer fra godseier-, rikbonde- eller velstående mellombondefamilier. I noen tilfeller er fedrene deres godseiere som er fratatt stemmeretten den dag i dag. Når disse kadrene drar hjem på besøk hører de ikke noe annet enn negative kommentarer fra slektningene sine, sånn som at kooperativene ikke er bra og ikke vil vare. De velstående mellombøndene er et vaklende sosialt lag, tendensen blant dem til å gjøre alt på egen hand er på oppadgående igjen, og noen vil trekke seg ut av kooperativene. Den vinden som blåser blant kadrene våre vitner om hva disse klassene og laga tenker på.

Jordbrukskooperasjonen vil komme til å lykkes, men den kan ikke lykkes fullstendig på ett år eller to. Dette må gjøres klart for kameratene i partiet, regjeringa, hæren og folkets organisasjoner. Kooperativene har bare ei kort historie, de fleste et år eller et og et halvt år, og de mangler erfaring. Folk som har arbeidd for revolusjonen mesteparten av livet sitt, gjør fortsatt feil, så hvordan kan dere vente at de som bare har holdt på med arbeidet sitt et år til et og et halvt år, ikke skal gjøre feil i det hele tatt? Å si at kooperasjon ikke vil gå fordi om det er litt vind og regn er i seg sjøl en stor feil. I virkeligheten gjør de fleste kooperativene det bra eller ganske bra. Nevn bare et kooperativ som blir drevet framgangsrikt og dere vil være i stand til å sprenge alle de lat­terlige argumentene mot kooperasjon. Om dette kooperativet kan drives bra, hvorfor kan ikke andre gjøre det samme? Om dette kooperativet viser at det er overlegent, hvorfor kan ikke andre gjøre det samme? Be­kjentgjør erfaringene fra dette kooperativet overalt der dere drar. Hver provins bør klare å finne i alle fall ett sånt eksempel. Velg et kooperativ med de dårligste vilkåra medrekna ugunstig terreng, som før hadde dårlige avlinger og var svært fattig. Ikke velg et der vilkåra var bra til å begynne med. Sjølsagt er det fint om dere har dusinvis av eksempler, men om dere får bare ett kooperativ til å fungere bra, betyr det framgang.

Det er også problemer på skoler og høyskoler, og på mange steder har studentene laga uro. I Shijiazhuang var det ei tid ikke arbeid å få for en del studenter i avgangsklassen på en skole, og de måtte fortsette et år til. Dette vakte misnøye blant dem. En handfull kontrarevolusjonære nytta høvet til å agitere, organisere en demonstrasjon og true med å okkupere radiostasjonen i Shijiazhuang og proklamere et «Ungarn», De hengte opp mange plakater, den mest iøynefallende hadde disse tre parolene: «Ned med fascismen!», «Vi vil ha krig, ikke fred!» og «Sosialismen er på ingen måte overlegen!» Ifølge dem var kom­munistpartiet fascistisk og folk som oss måtte bli styrta. Parolene de reiste var så reaksjonære at de støtte arbeiderne, bøndene og folk fra alle samfunnslag fra seg. I Peking erklærte en student ved Tsinghua- universitetet åpent at «den dagen vil komme da jeg vil få tusener og titusener av folk skutt!» Med innføringa av politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides, er til og med denne «retninga» kommet fram i lyset. Kamerat Deng Xiaoping reiste til universitetet og holdt en tale. Om dere vil ha tusener og titusener av folk skutt, sa han, da vil vi måtte utøve diktatur.

Ifølge en undersøkelse som blei gjort i Peking er de fleste høyskolestudentene barn av godseiere, rikbønder, borgerskapet og de velstående mellombøndene, mens studenter fra arbeiderklassen og fat­tige og lavere mellombondefamilier utgjør under 20 prosent. Dette er sannsynligvis grovt sett tilfelle i resten av landet også. Denne situasjonen må forandre seg, men det vil ta tid. Gomulka er blitt svært populær blant en del av høyskolestudentene våre, og det har også Tito og Kardelj blitt. På den andre sida oppførte de fleste godseierne og rikbøndene på landsbygda og kapitalistene og medlemmene av de demokratiske par­tiene i byene seg bedre da oppstandene i Polen og Ungarn fant sted. De gjorde ingen forsøk på å skape uro eller å gå ut med trusler om å drepe tusenvis og titusenvis av folk. Men vi må analysere oppførselen deres. For de har ikke lenger noen politisk kapital, arbeiderne og fattig­bøndene og de lavere mellombøndene vil ikke høre på dem, og de har ikke noe grunnlag å stå på. Ville ikke disse folka forandre seg om det hendte noe sånt som at atombomber sprengte hele Beijing og Shanghai i lufta? Dere kan ikke være for sikre på at de ikke ville det. I så fall ville det skje ei omgruppering av godseierne, rikbøndene, borgerskapet og medlemmene av de demokratiske partiene. De er verdenskloke og mange av dem ligger lavt. Avkommet deres — disse skoleungene — er uerfarne, og det er de som byr fram slike varer som «jeg vil få tusener og titusener av folk skutt» og «sosialismen er på ingen måte overlegen».

Det er en del merkelig snakk blant noen av professorene også, sånn som at en må kvitte seg med kommunistpartiet, kommunistpartiet kan ikke lede dem, sosialismen holder ikke, og så videre, og så videre. Før holdt de disse ideene for seg sjøl, men etter at politikken med å la hun­dre tankeretninger strides ga dem høve til å snakke åpent ut, har disse bemerkningene kommet trillende fram. Har dere sett filmen Wu Hsuns liv? Der er det et bilde av en skrivepensel som var mangfoldige fot lang, og som symboliserer «de lærde menn». Et drag med den penselen kunne bli fryktelig. Nå kommer de fram trulig for å feie oss vekk. Prøver de ikke i virkeligheten å komme til makta igjen?

I løpet av det siste året har det rast flere stormer på verdensscenen. På den tjuende kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti angrep de Stalin i stor stil. Deretter reiste imperialistene to stormer mot kom­munismen, og så kom det to stormfylte debatter i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Under disse stormene var virkninga og tapa ganske store i enkelte kommunistpartier i Europa og Amerika, men mindre for kommunistpartiene i Østen. I og med sammenkallinga av SUKPs tjuende kongress blei en del folk som hadde vært svært begeistra for Stalin, svært voldsomme mot han. Etter mitt syn holder disse folka seg ikke til marxismen-leninismen, de nærmer seg ikke tingene ved å analysere dem og de mangler revolusjonær moral. Marxismen- leninismen omfatter den revolusjonære moralen til proletariatet. Et­tersom dere tidligere var for Stalin alle sammen, så bør dere i alle fall angi en grunn for å svinge så skarpt. Men dere angir overhodet ingen grunn for denne plutselige helomvendinga, som om dere aldri i livet hadde støtta Stalin, sjøl om dere i virkeligheten støtta han fullt ut før. Spørsmålet om Stalin gjelder hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen og angår kommunistpartiene i alle land.

De fleste kadrene i partiet vårt er misfornøyde med den tjuende kongressen til SUKP og mener at den gikk for langt i angrep på Stalin. Det er en normal følelse og en normal reaksjon. Men noen få kadrer begynte å vakle. Før det regner i en tyfon, kommer maurene ut av hulla sine. De har svært følsomme «neser» og de kan sin meteorologi. Ikke før hadde tyfonen til den tjuende partikongressen i SUKP brutt løs, så kom noen få sånne maur i Kina ut av hulla sine. De er vaklende elemen­ter i partiet og de vakler når det er noe på ferde. Da de hørte om den bastante fordømminga av Stalin, følte de seg vel til mote og svingte til den andre sida. De ropte hurra og sa at Khrusjtsjov hadde rett i alt og at de sjøl hadde ment det samme hele tida. Seinere, da imperialistene slo noen slag og det kom noen flere innafor den internasjonale kom­munistiske bevegelsen, måtte sjøl Khrusjtsjov endre tonen sin litt, og så svingte de tilbake til denne sida igjen. Når de sto overfor ei slik uimot­ståelig strømning, hadde de ikke noe valg, de måtte svinge tilbake. Ei grasstue oppå en mur svinger til høyre og venstre i vinden. Vaklerne hadde egentlig ikke tenkt å vakle til vår side, men til den andre. Det er en god ting at noen folk innafor og utafor partiet sang lovsanger over det som skjedde i Polen og i Ungarn. De kunne ikke åpne munnen uten å snakke om Poznan og Ungarn. Dermed avslørte de seg sjøl. Maurene kom ut av hulla sine og landskilpadder og havskilpadder og alt avskum på jorda kom fram fra skjulestedene sine. De dansa etter Gomulkas taktstokk. Når Gomulka snakka om demokrati, gjentok de det han sa. Nå har situasjonen forandra seg og de holder kjeft. Men det er ikke det de ønsker å gjøre i virkeligheten. Det de virkelig ønsker er å snakke åpent ut.

Når vi blir ramma av en tyfon begynner de ustø elementene som ikke kan stå imot den å vakle. Det er en lov. Jeg vil gjerne at dere skal legge merke til det. Noen folk vinner erfaring etter å ha vakla noen ganger og slutter med å vakle. Men det er en type mennesker som vil fortsette med å vakle i all evighet. De er som noen avlinger, ris for eksempel, som vaier for et enkelt vindpust, på grunn av de tynne stilkene sine. Durra og mais, med de tykkere stilkene sine, klarer seg bedre. Bare store trær står rett og klippefast. Vi har tyfoner hvert år. Vi har også ideologiske og politiske tyfoner hvert år, hjemme og utenlands. Dette er en naturlig foreteelse i samfunnet. Et politisk parti er et slags samfunn, et politisk samfunn. Den viktigste kategorien i det politiske samfunnet består av politiske partier og politiske grupper. Et politisk parti er en klasseorganisasjon. Det kinesiske kommunistpartiet vårt er et proletært politisk parti som i hovedsak består av folk som kommer fra arbeider­klassen og halvproletære fattigbønder. Men det er også en del partimed­lemmer som stammer fra godseiere, rikbønder og kapitalistfamilier, eller som har sin opprinnelse i velstående mellombønder eller i små­borgerskapet i byene. Sjøl om de er mer eller mindre herda i lange år med vanskelig kamp, har en god del ikke tilegna seg særlig mye marxisme, og derfor har de lett for å svaie ideologisk eller mentalt i vin­den som risstilker.

En del partimedlemmer som har bestått mange prøver, finner det nå vanskelig å bestå sosialismens prøve. Hsueh Hsun er et typisk eksempel. Før var hun visesekretær i partikomiteen i Hebei-provinsen og vise- guvernør i provinsen. Når begynte hun å vakle? På den tida vi innførte statsmonopolet for innkjøp og omsetning av korn. Det var et viktig tiltak for å gjennomføre sosialismen. Men hun var helt mot det og mot­satte seg det for enhver pris. Et annet eksempel er Meng Yung-chien, som er visedirektør i Det allkinesiske sambandet av forsynings- og salgskooperativer. I et bønneskrift gikk også han hardt mot dette stats­monopolet. Da jordbrukskooperasjonen blei gjennomført gikk igjen noen folk i partiet mot det. Kort sagt fins det høytstående partikadrer som har vakla og som ikke greier å bestå sosialismens prøve. Er det slutt på denne situasjonen? Nei, det er det ikke. Vil disse folka stå fast og virkelig tru på sosialismen om ti år fra nå? Nei, ikke nødvendigvis. Når noe dukker opp om ti år fra nå, kan de igjen komme til å si: Jeg forutså dette for lenge sia.

Her er en del materiale som skal spres blant de kameratene som er til stede, som viser de ideologiske strømningene blant visse kadrer i hæren. Sjøl om det er noe riktig i det de mener, for eksempel når de sier at inn­tektene til noen kadrer er for høye og at bøndene ikke liker det, er den allmenne tendensen ikke helt riktig, og den grunnleggende linja som de følger er gal. De kritiserer partiet vårt for å ha en «venstre»-politikk på landsbygda og en «høyre»-politikk i byene. Til tross for sine 9 600 000 kvadratkilometer består Kina bare av to deler, by og land. Ifølge dem gjør vi feil begge steder.

Når de sier at jordbrukspolitikken vår har veket av til «venstre», mener de at bøndenes inntekter er skrale, lavere enn arbeidernes. Her må en analysere og ikke dømme bare etter inntektene. Det er sant at ar­beidernes inntekter allment sett er høyere enn bøndenes, men den ver­dien de produserer er større. Dessuten må de betale mer for dagligvarer. Om bøndenes utkomme blir forbedra avhenger i hovedsak av deres egne anstrengelser for å øke produksjonen. Regjeringa gjør også mye for å hjelpe dem, den bygger vannreguleringsanlegg, gir dem jordbruks- kreditter og så videre. Skatten på jordbruksprodukter medrekna produktene fra attåtnæringer, utgjør om lag 8 prosent av hele verdien av produksjonen til bøndene, og mange av attåtnæringene blir det ikke lagt skatt på. Staten kjøper korn til faste priser. I tillegg får staten bare en liten fortjeneste fra å bytte industrivarer med bøndenes jordbruks­produkter. Vi bruker ikke systemet med påbudt salg, som er handheva i Sovjetunionen. Vi prøver å klemme sammen prissaksa når det gjelder bytte av industrivarer for jordbruksvarer, istedenfor å utvide den som i Sovjetunionen. Det er en himmelvid forskjell mellom vår politikk og politikken i Sovjetunionen. Derfor kan en ikke si at vi har gjort «venstre»avvik i politikken på landsbygda.

Noen av de ledende kadrene i hæren klager på vegne av bøndene fordi de er påvirka av merknadene fra velstående mellombønder, rikbønder eller godseiere, som de kan ha hørt når de har besøkt hjembyen, eller fra slektninger som de har invitert på besøk til seg. I første halvdel av 1955 kom en god del partimedlemmer med slike klager. De stemte i med Liang Shuming og hans like, som om det bare var folk fra disse to holda som snakka for bøndene og forsto lidelsene deres. I deres øyne representerer ikke sentralkomiteen vår bøndene, det gjør heller ikke par­tikomiteene i provinsene, eller flertallet av partimedlemmene. En un­dersøkelse i Jiangsu-provinsen viser at på noen steder klaga over 30 prosent av kadrene på fylkes-, distrikts- og herredsnivå på vegne av bøndene. Den avslører også at de fleste av dem tilhører ganske velståen­de familier som har overskuddskorn til salgs. Det de kaller «lidelser» viser seg å bety det samme som å ha overskuddskorn. Og når de sier «hjelp bøndene» og «vis omsorg for bøndene», mener de å holde tilbake salg av overskuddskorn til staten. Hvem i all verden er det disse grinebiterne representerer? Ikke bondemassene, men et lite antall vel­stående bønder.

Når det gjelder anklagen om at vi har gjort høyreavvik i politikken vår i byene, ser det ut som om dette er tilfelle, for vi har tatt på oss å sørge for kapitalistene og betale dem faste renter i en periode på sju år.[1] Hva skal vi gjøre etter at de sju åra har gått? Det må vi avgjøre i samsvar med de forholda som rår da. Det er bedre å la saka stå åpen, det vil si, å fortsette med å gi dem et visst beløp i faste renter. Til denne lave prisen kjøper vi denne klassen over til oss. Sentralkomiteen har vurdert denne politikken svært nøye. Som helhet har kapitalistene pluss de demokratene og de intellektuelle som står i samband med dem et ganske høyt kulturelt og teknisk kunnskapsnivå. Ved å kjøpe denne klassen over til oss, har vi fratatt dem den politiske kapitalen deres og fått dem til å holde kjeft. Måten å ta fra dem den politiske kapitalen deres på er å kjøpe dem over til oss og å sørge for at de får arbeid. På denne måten vil ikke den politiske kapitalen deres falle i hendene på dem, men på oss. Vi må frata dem hvert gram av den politiske kapitalen deres, og fortsette med å gjøre det til de ikke har en eneste smule igjen. Derfor kan heller ikke politikken vår i byene sies å ha vært et høyreavvik.

Politikken vår på landsbygda er riktig og det er også politikken vår i byene. Det er grunnen til at det ikke kan oppstå landsomfattende uroligheter som Ungarn-episoden her. I høyden kan et lite antall men­nesker lage bråk her og der og skrike opp om et såkalt demokrati. Det er ikke noe skremmende ved stort demokrati. I dette spørsmålet er ikke jeg enig med en del kamerater blant dere, som ser ut til å være redde for det. Etter mitt syn bør dere for det første ikke bli redde om det skulle bli et stort demokrati, for det andre må dere analysere orda og handlingene til dem som går inn for det. De dårlige typene vil måtte si eller gjøre noe galt som bare vil avsløre og isolere dem, når de presser fram det såkalte store demokratiet sitt. Å få «tusener og titusener av folk skutt» — er dette måten å løse motsigelser i folket på? Kan dette vinne noen sympati fra flertallet av folket? «Ned med fascismen» og «sosialismen er på ingen måte overlegen» — krenker ikke dette grunnloven på skjendig vis? Kommunistpartiet og statsmakta under kommunistpartiets ledelse er revolusjonære og sosialismen er overlegen. Alt dette står i grunnloven og er godtatt av hele nasjonen. «Vi vil ha krig, ikke fred» — vel, det er bra! Så dere roper på krig, og likevel kan dere bare samle en liten flokk, et utilstrekkelig antall menn uten utdanna offiserer. Disse ungene er virkelig blitt gale! Skolen i Shijiazhuang holdt en diskusjon om de tre parolene som er nevnt ovafor. Av sytti representanter snakka bare et dusin for det, mens om lag femti sa nei. Så blei parolene diskutert blant fire tusen studenter. Ikke en eneste gikk inn for dem, så dusinet blei isolert. De ultrareaksjonære som satte fram og holdt fast ved disse parolene utgjorde bare en handfull. Om de ikke hadde reist parolen om stort demokrati og klint opp de plakatene overalt, ville vi fortsatt ikke ha visst hva de holdt på med. Straks de pressa på for å få et stort demokrati, blei de tatt. En god ting med Ungarn-episoden var at disse maurene i Kina blei lokka fram av hulla sine på denne måten.

I Ungarn velta det store demokratiet partiet, regjeringa og hæren, straks det blei satt i bevegelse. Dette vil ikke skje i Kina. Om en handfull skoleunger kan velte partiet, regjeringa og hæren vår ved å gi inntrykk av styrke må vi være tjukke i hue alle sammen. Vær derfor ikke redde for det store demokratiet. Om det blir uro, vil det hjelpe til å helbrede det betente såret, og det er en god ting. Vi var ikke redde for im­perialismen før i tida og det er vi ikke nå heller. Og vi har aldri vært red­de for Chiang Kai-shek. Skal vi nå være redde for det store demo­kratiet? Jeg mener at vi ikke bør være det. Om noen tyr til det han kaller det store demokratiet for å gå mot det sosialistiske systemet og for å prøve å styrte ledelsen i kommunistpartiet, skal vi utøve proletariatets diktatur over han.

Når det gjelder spørsmålet om de intellektuelle, er det i dag en tendens til å legge vekt på å skaffe dem arbeid på bekostning av det å omdanne dem, det er for mye av det første og for lite av det siste. Med innføringa av politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeret­ninger strides, har det vært en del tilbakeholdenhet med å omdanne in­tellektuelle. Hvorfor skal vi være tilbakeholdne med å omdanne intel­lektuelle og kjente demokratiske personer, når vi ikke har vært tilbake­holdne med å omdanne kapitalister?

La hundre blomster blomstre — jeg synes vi skal fortsette med å gjøre det. Noen kamerater mener at bare velluktende blomster skal få lov å blomstre og at giftig ugras ikke skal få lov å vokse. Denne innstillinga viser liten forståelse for politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. I det store og hele vil kontra­revolusjonære uttalelser sjølsagt bli forbudt. Men om de ikke blir satt fram i ei kontrarevolusjonær form, men i ei revolusjonær forkledning, vil dere måtte tillate dem. Det vil hjelpe oss til å se disse uttalelsene som det de er og føre kamp mot dem. Det vokser to slags planter på åkrene, korn og ugras. Vi må luke hvert år, ja, flere ganger om året. Om dere sier at dere bare vil la velluktende blomster blomstre og ikke la noe giftig ugras gro, er det det samme som å si at dere bare vil la korn og ikke et eneste ugras vokse på åkrene. Dere kan godt si det, men den som har vært på åkrene, veit at om det ikke blir luka vil det bli massevis av ugras. Ugras er nyttig på en måte — når det blir pløyd ned kan det bli til gjødsel. Mener dere at det ikke er til noen nytte? Jo, det som er unyttig kan vendes til å bli nyttig. Bøndene må føre kamper mot ugraset i åkrene år ut og år inn, og det må også forfatterne, kunstnerne, kritiker­ne og professorene i partiet vårt gjøre mot ugraset på den ideologiske åkeren. Å si at noe er herda betyr at det har vært igjennom kamp. Om det gror ugras, luker vi det ut. Denne motsetninga i motsigelsen viser seg stadig. Sjøl om tusen år fra nå vil det vokse ugras, og derfor må vi være forberedt på å føre kamp i så lang tid.

Kort sagt har vi hatt et hendelsesrikt år i 1956. Internasjonalt var det et år da Khrusjtsjov og Gomulka reiste stormer, og her i landet var det et år med svært intens sosialistisk omforming. Det er fortsatt hendelsesrikt nå, og alle slags ideer vil fortsette med å trenge seg på. Jeg håper at dere kamerater som er her, vil holde øynene åpne.

II. TALEN DEN 27. JANUAR

La meg nå ta opp en del punkter.

For det første må vi gi ei holdbar vurdering av hva vi har oppnådd. I revolusjonen og oppbygginga vår er det positive vi har oppnådd det viktigste, sjøl om det fins mangler og feil. Vi må ikke overdrive det vi har oppnådd, sjøl om det er mye, men om vi undervurderer det vil det føre til feil, kanskje til og med til store feil. Dette spørsmålet blei avgjort på det andre plenumsmøtet til den åttende sentralkomiteen. Men gjen­tatte henvisninger til det på denne konferansen viser at noen kamerater fortsatt ikke er overbevist. Særlig blant kjente demokratiske personer kommer det merknader som dette: «Dere sier alltid at det positive som er oppnådd er det vesentlige. Det løser ikke noe problem. Alle veit vel at det som er oppnådd er det vesentlige, men hva med manglene og feila?» Likevel er det virkelig det som er oppnådd som er det vesentlige. Om ikke dette blir slått fast vil folk miste motet. Fins det ikke folk som har mista motet når det gjelder den kooperative omforminga?

For det andre må det være helhetlig planlegging og allsidig omtanke, slik at vi sørger for alle. Dette har vært vår konsekvente politikk. Det var politikken vår i Yen’an-dagene. I august 1944 hadde avisa Ta Kung Pao en leder der det sto «Ikke bygg eget kjøkken». Under Chongqing- forhandlingene sa jeg til mannen som hadde ansvaret for Ta Kung Pao at jeg var helt enig med det han sa, forutsatt at generalissimus Chiang Kai-shek sørga for måltidene våre, for om han ikke gjorde det, hva an­net kunne vi gjøre enn å bygge eget kjøkken? På den tida stilte vi Chiang Kai-shek overfor parolen om at det skulle sørges for alle. Nå styrer vi landet. Politikken vår er fortsatt en politikk med helhetlig planlegging og allsidig omtanke, slik at vi sørger for alle. Dette innbefatter å sørge for alt personellet i hæren og regjeringa som Kuomintang etterlot seg. Sjøl de som flykta til Taiwan kan komme tilbake. Alle kontra­revolusjonære som ikke skal henrettes vil gå gjennom omdanning og få sjansen til å tjene til livets opphold. De demokratiske partiene vil bh opp­rettholdt og de vil leve sammen med oss ei lang tid, og medlemmene deres vil bli sørga for. Kort sagt vil vi ta oss av alle de 600 millioner men­neskene i landet vårt. For eksempel tar vi oss av hele bybefolkninga og alle husholdningene på landsbygda som mangler korn, gjennom statsmonopolet for innkjøp og salg av korn. Eller ta for eksempel ung­dommen i byene. Vi må ta oss av dem på en eller annen måte — de kan gå på skolen eller jobbe på en bondegård, i en fabrikk eller i et grense­område. Det vil bli ytt hjelp til familier der ingen medlemmer er i arbeid, prinsippet vårt er å ikke la noen dø av sult. Alt dette faller innafor ram­ma av helhetlig planlegging og allsidig omtanke. Hva slags politikk er dette? Det er en politikk med å mobilisere alle positive krefter for å bygge sosialismen. Det er en strategisk politikk. Det er best å følge den­ne politikken, og det vil bli færre problemer. Denne ideen med helhetlig planlegging og allsidig omtanke må gjøres klar for alle.

Kamerat Ko Ching-shih sa at vi må utforske alle mulige framgangs­måter. Det er godt sagt, for vi må utforske alle mulige måter å overvinne vanskene på. Denne parolen må bli spredd. Vanskene vi står overfor er ikke særlig store og teller ikke så mye! Er ikke situasjonen i alle fall bedre nå enn under den lange marsjen? Da måtte vi klatre opp på snødekte fjell og traske gjennom sumpland. Etter at vi kryssa Dadu-elva på den lange marsjen var spørsmålet hvilken veg vi skulle gå. Nordover var det ikke noe annet enn høye fjell og svært få innbyggere. På den tida oppfordra vi folk til å overvinne vanskene på tusen måter og med hun­dre påfunn. Hva mener vi med tusen måter og hundre påfunn? Tusen måter betyr 999 måter pluss en, og hundre påfunn betyr 99 påfunn med ett i tillegg. Hittil har dere foreslått svært få måter eller påfunn. Hvor mange måter eller påfunn har hver av provinsene og de sentrale departe­mentene kommet med? Utforsk alle mulige framgangsmåter så vil van­skene bli overvunnet.

For det tredje, den internasjonale situasjonen. I Midt-Østen fikk vi episoden med Suez-kanalen. En mann som het Nasser nasjonaliserte kanalen og en annen som het Eden sendte en invasjonshær, og like i hælene på han kom en tredje som het Eisenhower, som bestemte seg for å drive britene ut og ha stedet helt for seg sjøl. Det britiske borgerskapet som før var mestre i intrigemakeri og manøvrer, er en klasse som best veit når de skal inngå kompromiss. Men denne gangen forkludra de det og lot Midt-Østen falle i hendene på amerikanerne. For en enorm feil! Kan en finne mange slike feil i historia til det britiske borgerskapet? Hva kommer det av at de mista hodet denne gangen og gjorde en slik feil? Fordi presset fra USA var for stort, og de mista sjølkontrollen i sin iver etter å ta tilbake Midt-Østen og stoppe USA. Retta Storbritannia spydodden først og fremst mot Egypt? Nei. De skritta Storbritannia tok var retta mot USA, akkurat som de skritta USA tok var retta mot Stor­britannia.

Utfra denne hendinga kan vi sette fingeren på brennpunktet i kampen i verden i dag. Motsigelsen mellom de imperialistiske landa og de sosialistiske landa er uten tvil svært tilspissa. Men de imperialistiske lan­da tevler nå med hverandre om kontrollen over forskjellige områder un­der dekke av å gå mot kommunismen. Hvilke områder tevler de om? Områder i Asia og Afrika som er befolka av 1 000 millioner mennesker. I øyeblikket samler striden deres seg om Midt-Østen, et område av stor strategisk betydning, og særlig om Egypts Suezkanalsone. I Midt-Østen er det to slags motsigelser, og tre slags krefter er i konflikt. De to slags motsigelser er: for det første motsigelsene mellom forskjellige imperialistmakter, det vil si mellom USA og Storbritannia og mellom USA og Frankrike, og for det andre motsigelsene mellom imperialistmaktene og de undertrykte nasjonene. De tre slags kreftene er: for det første USA, den største imperialistmakta, for det andre Storbritannia og Frankrike, annenrangs imperialistmakter, og for det tredje de under­trykte nasjonene. I dag er Asia og Afrika de viktigste områdene im­perialistene tevler om. Det er oppstått nasjonale uavhengighets- bevegelser i disse områdene. Metodene USA tar i bruk er noen ganger voldelige og noen ganger ikke-voldelige, og dette er det spillet som de spiller i Midt-Østen.

Konflikten mellom dem er til fordel for oss. Vi, de sosialistiske landa, må følge en politikk som går ut på å konsolidere oss og ikke gi fra oss en eneste tomme av landet vårt. Vi vil kjempe mot alle som prøver å få oss til å gjøre det. Det er her vi trekker linja, og bak den kan de få lov til å krangle seg imellom. Skal vi si noe eller skal vi ikke gjøre det? Jo, vi skal si noe. Vi skal avgjort støtte de anti-imperialistiske kampene som folket i Asia, Afrika og Latin-Amerika fører og de revolusjonære kampene som folket fører i alle land.

Når det gjelder forholdet mellom imperialist landa og oss så «er de hos oss og vi er hos dem». Vi støtter folkets revolusjon i landa deres, og de driver undergravingsvirksomhet i vårt land. Vi har våre folk midt blant dem, det vil si kommunistene, de revolusjonære arbeiderne, bøndene og intellektuelle og de progressive i landa deres. De har sine folk midt blant oss, og i Kina for eksempel har de mange folk fra borgerskapet og de demokratiske partiene, og også fra godseierklassen, inne hos oss. I øye­blikket ser det ut som om disse folka oppfører seg ordentlig og ikke lager bråk. Men hva vil de gjøre om det blir sluppet ei atombombe over Peking? De kommer ikke til å gjøre opprør? Det er svært tvilsomt. Det er enda mer tvilsomt når det gjelder de forbryterne som nå blir omforma gjennom arbeid, de bandelederne som skapte uro i den skolen i Shijiazhuang, og den høyskolestudenten i Peking som ville få tusener og ti­tusener av folk skutt. Vi må trekke dem til oss og omforme godseierne og kapitalistene til arbeidende mennesker. Dette er også en strategisk politikk. Det tar svært lang tid å avskaffe klassene.

Kort sagt vurderer vi fortsatt den internasjonale situasjonen slik at konflikten mellom de imperialistiske landa som tevler om kolonier, er den største motsigelsen. De prøver å dekke over motsigelsene seg i mellom ved å gjøre et stort nummer av motsigelsene sine til oss. Vi kan gjøre oss nytte av motsigelsene deres, mye kan gjøres i samband med det. Dette er en viktig sak i utenrikspolitikken vår.

Nå noen ord om forholdet mellom Kina og USA. Vi har kopiert opp og delt ut Eisenhowers brev til Chiang Kai-shek til dere. Etter mitt syn er meninga med dette brevet å helle kaldt vann i blodet på Chiang Kai-shek og så pumpe litt mot inn i han. Brevet snakker om nødvendigheten av å holde hodet kaldt og ikke være impulsiv, det betyr å ikke gripe til krig, men å stole på De forente nasjoner. Det er å helle kaldt vann i blodet på han. For Chiang Kai-shek er virkelig blitt temmelig impulsiv. For å pumpe mot inn i Chiang Kai-shek sier Eisenhower at han vil fortsette politikken med den harde linja overfor kommunistene, og setter sin lit til at det bryter ut uro midt iblant oss. Som Eisenhower ser det er det allerede brutt ut uro og kommunistene kan ikke stoppe den. Nåvel, alle har sin egen måte å se tingene på.

Jeg mener fortsatt at det er best at vi venter med å opprette diplomatiske forbindelser med De forente stater noen år. Dette vil være til større fordel for oss. Sovjetunionen oppretta diplomatiske for­bindelser med De forente stater sytten år etter Oktoberrevolusjonen. I 1929 brøt det ut ei verdensomspennende økonomisk krise, som varte ut 1933. I 1933 kom Hitler til makta i Tyskland og Roosevelt i De forente stater. Og det var først da det blei oppretta diplomatiske forbindelser mellom Sovjetunionen og De forente stater. Det vil sannsynligvis bli et­ter den tredje femårsplanen vår at vi vil opprette diplomatiske for­bindelser med De forente stater, det vil si, atten år eller til og med mer etter frigjøringsdagen. Vi har ikke noe hastverk med å innta plassen vår i De forente nasjoner, akkurat som vi ikke har hastverk med å opprette diplomatiske forbindelser med De forente stater. Vi velger denne politikken for å ta fra De forente stater så mye politisk kapital som mulig og for å stille det i et dårlig lys og i ei isolert stilling. Dere stenger oss ute fra De forente nasjoner og vil ikke opprette diplomatiske for­bindelser med oss. Det er greit, men jo lenger dere holder igjen, jo mer vil dere skylde oss. Jo lenger dere holder igjen, desto dårligere lys vil dere komme i og desto mer isolert vil dere bli, i deres eget land og over­for verdensopinionen. En gang sa jeg til en amerikaner i Yenan at De forente stater kan fortsette med å nekte å anerkjenne regjeringa vår i hundre år, men jeg tviler på om dere kan nekte å anerkjenne den i det etthundreogførste. En dag må De forente stater opprette diplomatiske forbindelser med oss. Når amerikanerne så kommer til Kina og ser seg om, vil de finne ut at det er for seint å angre. For dette landet som heter Kina vil ha blitt svært annerledes, med huset sitt reingjort og «de fire skadedyra» utrydda. De vil ikke finne mange venner her, og de vil ikke kunne gjøre særlig mye her, sjøl om de sprer noen få basiller.

Sia 2. verdenskrig har de kapitalistiske landa vært svært ustabile og i alvorlig opprør og det er utbredt engstelse blant folka deres. Det er engstelse i alle land, også i Kina. Men det er i alle fall mindre her. Sett dere inn i saka og se hvem som i virkeligheten er redd for hvem — er det de sosialistiske landa som er redd for de imperialistiske, og da først og fremst USA, eller er det omvendt? Jeg mener det er redsel på begge sider. Spørsmålet er hvilken side som er mest redd for den andre? Jeg er tilbøyelig til å tru at imperialistene er reddere for oss. Det kan være en viss fare i å komme med ei slik vurdering, det vil si, folka våre kan gå og legge seg alle sammen og sove tre dager til ende. Derfor må vi rekne med to muligheter. I tillegg til den fordelaktige muligheten er det en ufor­delaktig en, og det er at imperialistene kan gå berserk. De har onde hensikter og er alltid ute etter å lage vansker. I dag er det sjølsagt ikke så lett for dem å starte en ny verdenskrig, for de må tenke over følgene.

Nå noen få ord om forholda mellom Kina og Sovjet. Etter mitt syn vil det måtte bli krangel. La ingen innbille seg at det ikke forekommer noe krangel mellom kommunistpartier. Hvordan kan en unngå å krangle i en verden som vår? Marxisme er en krangle-isme, for den dreier seg om motsigelser og kamper. Det er alltid motsigelser til stede, og der det er motsigelser er det kamper. Nå er det noen motsigelser mellom Kina og Sovjetunionen. Måten de tenker på, måten de gjør ting på og de tradisjonelle vanene deres er forskjellige fra våre. Derfor må vi arbeide med dem. Jeg sier alltid at vi må arbeide med kameratene våre. Noen- folk sier at fordi de er kommunister, så burde de være like bra som vi er, så hvorfor er det nødvendig med slikt arbeid? Å arbeide med folk betyr å gjøre enhetsfrontsarbeid, å arbeide med de kjente demokratiske per­sonene, men hvorfor med kommunister? Det er galt å se på saka på den­ne måten. Det er ulike meninger innafor kommunistpartiet sjøl. Noen folk har slutta seg til partiet organisatorisk, men ideologisk trenger de fortsatt å bli korrigert. Og sjøl blant gamle kadrer er det noen som ikke snakker det samme språket som vi snakker. Derfor er det ofte nødven­dig å ha fortrulige samtaler, rådslå med dem enkeltvis eller kollektivt og holde møter mer enn en gang for å hjelpe folk med å rette på tenkninga si.

Etter mi mening er omstendigheter mektigere enn enkeltpersoner, sjøl høye tjenestemenn. Omstendighetenes makt vil gjøre det umulig for disse stribukkelementene i Sovjetunionen å komme noen veg om de fort­setter å kjøre fram stormaktssjåvinismen sin. Politikken vår for tida er fortsatt å hjelpe dem ved å diskutere sakene ansikt til ansikt med dem. Da delegasjonen vår dro til Sovjetunionen denne gangen, kom vi straks til saka i ei rekke spørsmål. Jeg sa til kamerat Zhou Enlai på telefonen at disse folka er forblinda av de materielle vinningene sine og den beste måten å ta seg av dem på er å gi dem ei god skyllebøtte. Hva er de materielle vinningene deres? Ikke noe annet enn 50 millioner tonn stål, 400 millioner tonn kull og 80 millioner tonn jordolje. Er dette mye? Slett ikke. Men de blir stormannsgale ved synet av såpass mye. For noen kommunister! For noen marxister! Jeg mener at om dere ganger det med ti eller til og med hundre, vil det fortsatt ikke være særlig mye. Alt dere har gjort er å utvinne noe fra jorda, gjøre det til stål og lage noen biler, fly og jeg veit ikke hva. Hva er det som er så bemerkelsesverdig med det? Likevel lar dere dette bli en så tung byrde på skuldrene deres at dere til og med kaster vrak på revolusjonære prinsipper. Er ikke det å være forblinda av materielle vinninger? En kan også bli forblinda av materielle vinninger om en får ei høy stilling. Å bli førstesekretær er en slags materiell vinning som også har lett for å gjøre en stormannsgal. Når en mann blir for stormannsgal, må vi skjelle han skikkelig ut på en eller annen måte. Denne gangen holdt ikke kamerat Zhou Enlai på for­mene i Moskva, han tok dem for seg, og følgelig holdt de et svare leven. Det er bra å ordne opp i ting ansikt til ansikt. De prøvde å påvirke oss og vi prøvde å påvirke dem. Men vi gikk ikke rett på sak i alle spørsmål, vi spilte ikke alle korta våre, men hadde noen i reserve. Det vil alltid være motsigelser. Så lenge som situasjonen er noenlunde holdbar, kan vi leite etter en felles grunn og holde tilbake noen uenigheter, for å ta dem opp seinere. Om de står fast på å få det som de vil, vil vi før eller seinere måt­te trekke alt fram i lyset.

Når det gjelder oss, må vi ikke bruke store ord i den eksterne propagandaen vår. Vi må alltid være beskjedne og forsiktige, og må, for å si det slik, stikke halen mellom beina. Vi må fortsette med å lære av Sovjetunionen. Men vi må velge ut det vi skal lære, vi må bare lære det som er framskredent og ikke det som er tilbakeliggende. Med omsyn til det som er tilbakeliggende, så er det en annen måte å lære på — bare ikke gjør det. Når det gjelder feila deres, kan vi unngå å gjenta dem om vi kjenner til dem. Når det gjelder de av sakene deres som er nyttige for oss, må vi for all del lære dem. Vi skal lære det som er nyttig fra alle land i verden. En bør dra overalt for å leite etter kunnskap. Det ville bli ensformig å dra bare ett sted.

La for det fjerde hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. Denne politikken blei satt fram etter at den kontrarevolusjo­nære Hu Feng-klikken blei slått tilbake. Jeg trur fortsatt at den er riktig, for den er i samsvar med dialektikken.

Om dialektikken sa Lenin: «Kort sagt kan dialektikken defineres som læra om motsetningenes enhet. Dette griper kjernen i dialektikken, men det krever forklaringer og utvikling. »[2] Det er vår oppgave å forklare og utvikle læra. Den trenger å bli forklart, og hittil har vi gjort for lite. Og den trenger å bli utvikla. Med de rike erfaringene vi har i revolusjon bør vi utvikle denne læra. Lenin sa også: «Motsetningenes enhet (sam­menfall, identitet, lik handling) er betinga, midlertidig, forbigående, re­lativ. Kampen mellom motsetninger som gjensidig utelukker hverandre, er absolutt, akkurat som utvikling og bevegelse er absolutt.»[3] Ut fra denne oppfatninga har vi lagt fram politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides.

Sannhet står i motsetning til falskhet og utvikler seg i kamp med den. Det vakre står i motsetning til det stygge, og utvikler seg i kamp med det. Det samme gjelder godt og ondt. Det vil si gode gjerninger og gode folk står i motsetning til onde gjerninger og onde folk og utvikler seg i kamp med dem. Kort sagt står velluktende blomster i motsetning til gif­tig ugras og utvikler seg i kamp med det. Det er en farlig politikk å forby folk å komme i kontakt med det falske, stygge og fiendtlige, med idealisme og metafysikk og med sludderet til Konfucius, Laozi og Chiang Kai-shek. Det vil føre til åndelig forfall, og enspora tankegang, og folk vil ikke være forberedt på å stå ansikt til ansikt med verden og møte utfordringer.

I filosofien danner materialisme og idealisme en enhet av mot­setninger og kjemper med hverandre. Det samme er tilfelle med et annet motsetningspar, dialektikk og metafysikk. Når en snakker om filosofi kan en aldri klare seg uten disse to par motsetninger. I Sovjetunionen vil de ikke ha noe å gjøre med slike «par» nå, de går heller inn for «enkeltting». De sier at det bare vokser velluktende blomster der og ikke giftig ugras og nekter for at det fins idealisme og metafysikk i et sosialistisk land. Idealisme, metafysikk og giftig ugras fins i virkeligheten i alle land. I Sovjetunionen er det mye giftig ugras som står fram under navn av velluktende blomster, og mange tåpelige utsagn bærer merkelappen materialisme eller sosialistisk realisme. Vi erkjenner åpent kampen mellom materialisme og idealisme, mellom dialektikk og metafysikk og mellom velluktende blomster og giftig ugras. Denne kampen vil alltid fortsette og vil bevege seg et skritt framover på hvert trinn.

Om dere, kamerater som er her, allerede kjenner materialismen og dialektikken, vil jeg gjerne rå dere til å utfylle kunnskapen deres med en del studier av motsetningene til materialisme og dialektikk, det vil si idealisme og metafysikk. Dere må lese Kant og Hegel og Konfucius og Chiang Kai-shek, som er negative saker alt sammen. Om dere ikke veit noe om idealisme og metafysikk, om dere aldri har ført noen kamper mot dem, vil ikke materialismen og dialektikken deres være solid. Manglene ved noen av partimedlemmene og de intellektuelle er akkurat det at de veit for lite om de negative sakene. Etter å ha lest noen få bøker av Marx, gjentar de bare det som står i dem, og det er nokså ensformig å høre på dem. Talene og artiklene deres er ikke overbevisende. Om dere ikke studerer de negative sakene, vil dere ikke bli i stand til å tilbakevise dem. Verken Marx eller Engels eller Lenin var sånn. De anstrengte seg mye for å lære og studere alle slags saker, både fra nåtida og fortida, og lærte andre folk å gjøre det samme. Marxismens tre bestanddeler blei til mens de studerte, såvel som førte kamp mot, slike borgerlige saker som tysk klassisk filosofi, engelsk klassisk politisk økonomi og fransk utopisk sosialisme. Her var ikke Stalin så bra. På hans tid blei for eksempel tysk klassisk idealistisk filosofi framstilt som en reaksjon fra det tyske aristokratiet på den franske revolusjonen. Denne konklusjonen fornekter den tyske klassiske idealistiske filosofien fullstendig. Stalin fornekta tysk militærvitenskap og hevda at den ikke lenger var til nytte og at bøker av Clausewitz[4] ikke lenger skulle leses ettersom tysker­ne var slått.

Stalin hadde en god del metafysikk i seg og han lærte mange men­nesker å følge metafysikken. I Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikene) historie, Kort framstilling, sier Stalin at den marxistiske dialektikken har fire hovedtrekk. Som det første trekket snakker han om det gjensidige sambandet mellom ting, som om alle ting tilfeldigvis var knytta sammen uten noen som helst grunn. Hvilke ting er det så som er knytta sammen? Det er de to sidene som står i motsetning til hveran­dre i en ting, som er knytta sammen. Alt har to sider som står i mot­setning til hverandre. Som det fjerde trekket snakker han om den indre motsigelsen i alle ting, men så tar han bare for seg kampen mellom mot­setningene, uten å si noe om enheten mellom dem. Ifølge den grunn­leggende loven i dialektikken, motsetningenes enhet, er det samtidig kamp og enhet mellom motsetningene, som både utelukker hverandre gjensidig og er knytta sammen med hverandre og som under bestemte vilkår blir omforma til hverandre.

Synspunktet til Stalin blir gjenspeilt under oppslagsordet «identitet» i Kort filosofisk ordbok, fjerde utgave, som blei utarbeidd i Sov­jetunionen. Der blir det sagt: «Det kan ikke være noen identitet mellom krig og fred, mellom borgerskap og proletariat, mellom liv og død og andre liknende foreteelser fordi de er i grunnleggende motsetning til hverandre og utelukker hverandre gjensidig.» Med andre ord er det ikke noen identitet, i den marxistiske betydninga av det, mellom disse foreteelsene som er i grunnleggende motsetning til hverandre. Det er snarere slik at de bare utelukker hverandre gjensidig og de er ikke knytta sammen og de kan ikke bli omforma til hverandre under bestemte vilkår. Denne tolkninga er helt og holdent gal.

Som de ser det er krig krig og fred er fred, og de to utelukker hveran­dre gjensidig og er helt uten sammenheng med hverandre, og krig kan ikke forandres til fred og heller ikke fred til krig. Lenin siterte Clausewitz: «Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler.»⁵ Kamp i fredstid er politikk, det er også krig, sjøl om det blir brukt visse spesielle midler. Krig og fred utelukker hverandre gjensidig begge to, og er knytta sammen og de kan bli omforma til hverandre under bestemte vilkår. Om ikke det brygger opp til krig i fredstid, hvordan kan det da være mulig at den plutselig bryter ut? Om ikke det brygger opp til fred i krigstid, hvordan kan det plutselig bli fred?

Om ikke liv og død kan bli omforma til hverandre, kan dere da være så snill å fortelle meg hvor det levende kommer fra? Til å begynne med var det bare livløs masse på jorda, og levende ting blei ikke til før seinere, da de blei omforma fra livløs masse, det vil si død masse. Alt levende gjennomgår en stoffskifteprosess. Det vokser, formerer seg og går til grunne. Så lenge livet utvikler seg, tar liv og død del i en uavbrutt kamp og blir hele tida omforma til hverandre.

Om ikke borgerskapet og proletariatet kan omforme seg til hveran­dre, hvordan kan det da ha seg at proletariatet, gjennom revolusjon, blir de som styrer og borgerskapet blir de som blir styrt? For eksempel sto vi i rak motsetning til Chiang Kai-sheks Kuomintang. Som et resultat av den gjensidige kampen og den gjensidige utelukkelsen av de to motsatte sidene skjedde det ei forandring i stillinga vår og i stillinga deres. Det vil si de forandra seg fra å være de som styrte til å bli de som blir styrt, mens vi forandra oss fra å være de som blei styrt til å være de som styrer. De som flykta til Taiwan utgjorde bare en tidel av Kuomintang, de som blei igjen på fastlandet utgjorde ni tideler. De siste blir omdanna av oss. Dette er et tilfelle av motsetningenes enhet under nye forhold. Når det gjelder den ene tidelen som har dratt til Taiwan er vårt forhold til dem fortsatt en enhet av motsetninger, og de vil også bli omforma gjennom kamp.

Stalin så ikke sambandet mellom kampen mellom motsetningene og motsetningenes enhet. Noen mennesker i Sovjetunionen er så meta­fysiske og sta i tenkninga si at de trur ei sak må være enten det ene eller det andre, og nekter å anerkjenne motsetningenes enhet. Derfor blir det gjort politiske feil. Vi holder oss til begrepet om motsetningenes enhet og bruker politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. Når velluktende blomster blomstrer, vil dere nødvendigvis finne at det vokser giftig ugras. Dette er ikke noe å være redd for, under bestemte vilkår kan det til og med vendes til en god ting.

Noen foreteelser kan ikke unngås på et bestemt tidspunkt, og etter at de er kommet fram vil det bli funnet en måte å ta seg av dem på. Før blei det, for eksempel, gjennomført streng kontroll med skuespillrepertoaret, og det ene eller det andre stykket blei forbudt. Straks forbudet blei oppheva dukka alle slags stykker om spøkelser og uhyrer opp på scenen, som Historia om den svarte kulpen som det spøkte i og Tordengudens hevn. Hva synes dere om denne foreteelsen? Jeg synes at det er bare bra at de kommer fram. Mange folk har aldri sett spøkelser og uhyrer på scenen, og når de ser disse stygge bildene, vil de forstå at det blir satt opp ting som ikke burde settes opp. Så vil disse skuespilla bli kritisert, forandra eller forbudt. Noen sier at noen få lokale operaer er så ille at sjøl ikke lokalbefolkninga liker dem. Jeg synes det er helt i or­den å sette opp noen av dem. La praksis avgjøre om de kan overleve og hvor stort publikum de vil trekke til seg, så ha ikke hastverk med å forby dem.

Vi har nå bestemt oss for å øke opplaget av Nyheter til etterretning fra 2 000 til 400 000, på denne måten kan folk både innafor og utafor partiet lese det. Dette er et tilfelle med at et kommunistparti sprer ei avis for im­perialismen, ettersom avisa til og med inneholder reaksjonære uttalelser som bakvasker oss. Hvorfor gjør vi dette? Hensikten er å legge fram gif­tig ugras og det som er umarxistisk og det som er anti-marxistisk for kameratene våre, for massene og de kjente demokratiske personene, sånn at de kan bli herda. Ikke lås ned disse tingene, for da vil de bli farlige. På denne måten er framgangsmåten vår forskjellig fra Sov­jetunionens. Hvorfor er det nødvendig med vaksinasjon? En mann får en virus innpoda i kroppen på kunstig måte, for å føre «bakteriologisk krigføring» mot han. Slik at han skal få motstandskraft. Når vi of­fentliggjør Nyheter til etterretning og annet negativt læremateriell er det «vaksinering» for å øke den politiske motstandskrafta til kadrene og massene.

Skadelige utsagn må tilbakevises kraftig og i god tid. Ei sånn sak er artikkelen «Om det uunngåelige» som sto i Folkets Dagblad, Den hev­der at det ikke er uunngåelig at vi gjør feil i arbeidet vårt og at vi bruker ordet «uunngåelig» som en unnskyldning for disse feila. Dette er et skadelig utsagn. Kanskje artikkelen ikke burde ha vært offentliggjort. Ettersom den blei offentliggjort, burde vi ha forberedt oss på å møte ut­fordringa med ei tilbakevisning i rett tid. I revolusjonen og oppbygginga vår er i alle fall noen feil uunngåelige, det har tidligere erfaring bevist. Artikkelen «Mer om den historiske erfaringa til proletariatets diktatur» tar nettopp opp ei viktig sak som er uunngåelig. Hvem blant kameratene våre ønsker å gjøre feil? Feil blir ikke erkjent før etter at de er gjort, og til å begynne med rekner alle seg for å være 100 prosent marxistiske. Sjølsagt må vi ikke tenke at ettersom feil er uunngåelige spiller det ingen rolle om vi gjør noen. Likevel må det innrømmes at det er absolutt umulig å ikke gjøre noen feil i arbeidet vårt. Det gjelder å gjøre færre og mindre feil.

Vi må absolutt overvinne dårlige strømninger i samfunnet. Enten det er i partiet, blant kjente demokratiske personer eller blant studenter, må vi absolutt overvinne dårlige strømninger, det vil si feil som ikke bare noen få enkeltpersoner har, men som har utvikla seg til strømninger. Måten å gjøre dette på er gjennom diskusjon. Så lenge diskusjonen er overbevisende er det mulig å overvinne dårlige strømninger. Om den ikke er overbevisende og en bare bruker noen få fordømmende ord, vil disse strømningene bli verre og verre. Der det dreier seg om hoved­spørsmål, må en gjøre fullstendige forberedelser og vi må offentliggjøre fullt ut overbevisende gjendrivelser når seieren er sikra. Par­tisekretærene må sjøl ha tilsyn med avisene og skrive artikler.

Av de to motsatte sidene som kjemper mot hverandre i en enhet, må den ene være den viktigste og den andre må være underordna. I vår stat som er et proletariatets diktatur, må giftig ugras sjølsagt ikke få lov å spre seg uten hindring. Enten det er i partiet eller i ideologiske eller i lit­terære og kunstneriske kretser, må vi stri for å sikre at de velluktende blomstene og marxismen har hovedstillinga og den framherskende stillinga. Giftig ugras og det som er umarxistisk og anti-marxistisk må holdes i ei underordna stilling. På en måte kan forholdet mellom de to sammenliknes med forholdet mellom kjernen og elektronene i et atom. Et atom har to deler, kjernen og elektronene. Kjernen er svært liten men svært tung. Elektronene er svært lette, faktisk veier et elektron bare om lag 1/1800 av det den letteste kjernen veier. Kjernen i et atom kan også spaltes, men kreftene som binder den sammen er sterkere. Elektronene er i en viss grad skyldige i «liberalisme», ettersom noen går og andre kommer. Forholdet mellom kjernen og elektronene i et atom er også en enhet av motsetninger, det ene er den viktigste sida og det andre er den underordna sida. Om vi ser det fra dette synspunktet, er politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides gunstig, ikke skadelig.

For det femte, spørsmålet om uro. I et sosialistisk samfunn byr det at et lite antall mennesker skaper uro på et nytt problem som det er vel verdt å granske.

Alt i samfunnet er en enhet av motsetninger. På samme måte er et sosialistisk samfunn en enhet av motsetninger. Denne enheten av mot­setninger fins både innafor folkets rekker og mellom oss og fienden. Den grunnleggende årsaka til at noen få mennesker fortsatt skaper uro i landet vårt er at det fortsatt fins alle slags motsatte sider, positive og negative, i samfunnet. Det fins også motsatte klasser, motsatte men­nesker og motsatte meninger.

I det vesentlige har vi fullført den sosialistiske omforminga av eien­dommen over produksjonsmidlene. Men borgerskapet fins fortsatt, og det gjør også godseierne og rikbøndene, lokale tyranner og kontra­revolusjonære. De er klassene som er fratatt eiendommene sine og de blir undertrykt av oss. De bærer på hat og mange av dem vil gi det fritt utløp ved første høve. På den tida da Ungarn-episoden fant sted håpa de at Ungarn ville bli styrta ut i kaos, og helst at Kina ville det også. Det er klasseinstinktet deres.

De merkelige uttalelsene fra noen kjente demokratiske personer og professorer står også i motsetning til våre syn. De preker idealisme, mens vi fremmer materialisme. De sier at kommunistpartiet ikke er i stand til å rettleie vitenskapen, at det ikke er noe overlegent ved sosia­lismen, og at kooperativ omforming er en veldig dårlig ting. Men vi sier at kommunistpartiet har evnen til å rettleie vitenskapen, at sosialismen er overlegen og at kooperativ omforming er utmerka.

Blant studentene er det også en god del som står i motsetning til oss. Ettersom de fleste av dagens høyskolestudenter kommer fra utbytterklassefamilier, er det ikke noe rart at noen av dem står mot oss. Sånne folk fins i Peking, Shijiazhuang og andre steder.

Det er visse personer i samfunnet som bakvasker partikomiteene våre i provinsene, og kaller dem «mumier». Er de mumier? Etter mitt syn er de slett ikke døde, så hvordan kan de være mumier? Disse folka bak­vasker partikomiteene våre i provinsene og kaller dem mumier, vi sier at de ikke er det, og de to meningene står i motsetning til hverandre.

Vi finner også motsatte syn innafor partiet vårt. For eksempel fins det to motsatte syn, for og imot, om SUKPs tjuende kongress, som kvitta seg med Stalin med ett slag. Det oppstår stadig meningsforskjeller in­nafor partiet. Ikke før har vi nådd enighet, så reiser det seg nye menings­forskjeller i løpet av en måned eller to.

Når det gjelder måten mennesker tenker på, står subjektivisme og det å søke sannheten gjennom kjensgjerninger i motsetning til hverandre. Jeg tror det alltid vil finnes subjektivisme. Vil det ikke finnes spor av subjektivisme ti tusen år fra nå? Det trur jeg.

Det fins motsatte sider i en fabrikk, i et jordbrukskooperativ, i en skole, i en organisasjon eller i en familie, kort sagt, overalt og alltid. Derfor vil det oppstå uro som er forårsaka av et lite antall personer i samfunnet hvert år.

Bør vi være redde for uroligheter, eller bør vi ikke det? Vi kom­munister har aldri vert redde for imperialismen, for Chiang Kai-sheks Kuomintang, for godseierklassen eller for borgerskapet, og det ville virkelig være rart om vi nå skulle være redde for studenter som lager uro eller bønder som reiser bråk i et kooperativ! Bare Duan Qirui og Chiang Kai-shek var redde for massenes uro. Noen folk i Ungarn og i Sovjetunionen er også redde. Vi må ta ei aktiv og ikke ei passiv holdning til uroligheter som et lite antall mennesker lager, det vil si vi må ikke være redde for dem, men vi må være forberedt på dem. Det er ikke noen løsning å være redd. Jo reddere dere er, jo mer vil spøkelsene plage dere. Dere vil ikke komme på defensiven om dere ikke er redde for uro og er mentalt forberedt på det. Jeg mener vi må være forberedt på større episoder. Om dere er forberedt på denne måten, kan det hende at det ikke kommer noen slike episoder, men om dere ikke er det, vil det bli uro.

Når en ting utvikler seg, er det bare to muligheter, enten en god eller en dårlig en. Vi må rekne med begge når vi tar oss av de internasjonale problemene og problemene våre hjemme. Dere sier at dette vil bli et år med fred, ja, kanskje det vil bli det. Men det vil ikke være bra å bygge arbeidet sitt på denne vurderinga, dere bør heller bygge det på den for- utsetninga at det verste kan skje. Internasjonalt ville det verste være at det bryter ut en verdenskrig og at det blir sluppet atombomber. In­nenlands vil det i høyden bli landsomspennende opptøyer, eller en «ungarsk episode», med flere millioner mennesker som reiser seg mot oss, som okkuperer noen få hundre fylker og rykker fram mot Peking. Alt vi ville trenge å gjøre da ville være å dra tilbake til Yen’an, der vi kom fra. Vi har alt bodd i Peking i sju år, og hva om det blir krevd av oss at vi reiser tilbake til Yen’an i det åttende? Ville vi alle klage over det vi had­de tapt og gråte så hjertet ville briste? Sjølsagt har vi ikke tenkt å reise tilbake til Yen’an nå, for å «gjøre en skinnmanøver og snu hesten rundt for å trekke seg tilbake». På den sjuende kongressen sa jeg at vi måtte forutse sytten vansker. Blant dem tusen li uttørka jord, alvorlige naturkatastrofer, hungersnød og tap av alle fylkeshovedstedene. Det er fordi vi alltid har rekna med dette, at initiativet alltid har vært i våre hender. Nå når vi har erobra statsmakta, må vi fortsatt forutse de verste mulighetene.

I noen tilfeller var det byråkrati og subjektivisme fra ledelsens side og feil i den politiske eller økonomiske politikken vår som var skyld i at det oppsto uro fra et lite antall folk. I andre tilfeller skyldtes de ikke at politikken vår, men arbeidsmetoden vår var feilaktig. Den var for stiv­beint. Det at det fantes kontrarevolusjonære og dårlige elementer var en annen faktor. Det er umulig å unngå helt at et lite antall folk lager uro. Dette er enda et eksempel på at noe er uunngåelig. Men så lenge vi ikke gjør alvorlige feil i den politiske linja, vil vi ikke få store landsom­fattende uroligheter. Sjøl om de inntreffer på grunn av slike feil, tror jeg de vil stilne raskt, og ikke føre til undergang for nasjonen. Sjølsagt er det fortsatt mulig at forløpet til historia vil snu i noen grad og gå litt bakover, om vi ikke gjør arbeidet vårt bra. Revolusjonen i 1911 lei tilbakeslag. Etter at den hadde avsatt keiseren, kom først en annen keiser og så krigsherrene inn på scenen. Problemer fører til revolusjon og etter revolusjonen dukker det opp andre problemer. Om det flammer opp ei stor landsomfattende uro, er jeg sikker på at massene og lederne deres, kanskje vi sjøl eller kanskje andre, avgjort vil stå fram og ordne opp i situasjonen. Gjennom ei sånn stor uro vil landet vårt stå fram desto sterkere, etter at byllen har sprukket. Uansett hva som skjer vil Kina gå videre fram.

Når det gjelder et lite antall mennesker som lager uro, oppmuntrer vi for det første ikke til det, og for det andre, om noen mennesker absolutt vil lage uro, så la dem gjøre det. Grunnloven vår gir frihet til å gå i tog og til å demonstrere, og sjøl om den ikke gir frihet til å streike, forbyr den det heller ikke, så det å streike krenker ikke grunnloven. Om noen mennesker ønsker å sette i gang en streik eller legge fram et bønneskrift og dere hardnakka forsøker å hindre dem, er det ikke bra. Etter mi mening kan enhver som vil lage bråk få gjøre det så lenge han måtte ønske, og om ikke en måned er nok kan han fortsette i to. Kort sagt må ikke saka avsluttes før de føler at de har fått nok. Om dere avslutter den i ei snarvending, kommer de før eller seinere til å lage bråk igjen. Der studentene lager bråk, må dere ikke gi dem skoleferie, men dere må avgjøre spørsmålet ved kamp, som i slaget ved Chihpi i oldtida. Hva godt vil komme ut av dette? Det vil hjelpe til med å avdekke problemene fullt ut og trekke et klart skille mellom rett og galt, slik at alle kan bli herda og slik at de som er urimelige, de dårlige folka, vil li nederlag.

Dere må lære dere denne kunsten å lede. Prøv ikke å demme opp for allting bestandig. Når folk kommer med merkelige utsagn, setter i gang streiker eller kommer med et bønneskrift, forsøker dere å slå dem tilbake med ett slag, og tenker alltid at sånne ting ikke bør forekomme. Hvorfor er det slik at disse tingene som ikke bør forekomme likevel gjør det? Sjølve denne kjensgjerninga viser at de bør forekomme. Dere for­byr folk å streike, å komme med bønnskrift, eller å komme med ufor­delaktige bemerkninger. Dere tyr ganske enkelt til undertrykking i alle tilfeller, helt til dere en dag blir en Rakosi. Dette gjelder både innafor og utafor partiet. Når det gjelder merkelige utsagn, underlige hendinger og motsigelser, er det bedre å få dem avdekka. Motsigelser må bli avdekka og løses etterpå.

En må dele uroligheter inn i flere forskjellige grupper, og behandle dem i samsvar med det. I ei gruppe har vi den uroa som er rettmessig, i sånne tilfeller må vi innrømme feila våre og rette på dem. I ei annen gruppe har vi uro som ikke er rettmessig, den må vi slå tilbake. Uroligheter som har gode grunner bør oppstå, de som ikke har gode grunner vil ikke komme noen veg. I enda ei annen gruppe er uroen delvis rettmessig og delvis ikke, og vi må godta det som er rettmessig og kritisere det som ikke er det. Her må vi ikke gi etter ved alle høve helt uten omsyn til prinsippene og love å gjøre alt det som blir forlangt. Dere må ikke være alt for snare til å bruke makt eller etter å åpne ild mot folk, om det ikke er et tilfelle av virkelig storstilt kontrarevolusjonært opprør som krever å bli undertrykt med våpenmakt. Duan Qirui satte 18. mars-massakren[6] i scene og greip til skyting, og han felte seg sjøl til slutt. Vi må ikke følge eksempelet hans.

Vi må arbeide godt blant dem som er innblanda i uro for å splitte dem og skille de mange fra de få. Gi de mange skikkelig vegledning og skolering slik at de gradvis kan endre seg, og ikke sår dem. Jeg trur det er slik overalt at det er få mennesker ved de to ytterpunktene, mens det er mange i midten. Vinn dem som er i midten skritt for skritt, så vil vi få overtaket. Vi må analysere opprørslederne. Noen av dem som tør å ta ledelsen i opprøra kan bli nyttige folk gjennom skolering. Når det gjelder handfullen av dårlige folk, trenger vi ikke å arrestere, fengsle eller utvise noen, unntatt dem som er skyldige i de alvorligste for­brytelsene. La dem få bli i sin egen avdeling, men ta fra dem den politiske kapitalen deres, isoler dem og bruk dem som lærere ved negativt eksempel. Da kamerat Deng Xiaoping dro for å holde en tale på Tsinghua-universitetet ba han den studenten som hadde trua med å drepe tusener og titusener av folk om å tjene som lærer. En fyr som han har ikke noen våpen, ikke engang en pistol, hvorfor skulle dere være redde for han? Om dere utviser han straks, vil dere få et reint hus, men det vil ikke bli godt mottatt overalt. Om han blir utvist fra stedet deres vil han måtte finne seg en jobb på et annet sted. Derfor er det ikke en bra måte å gjøre det på å utvise folk som han i all hast. Slike folk representerer de reaksjonære klassene og det er ikke bare spørsmål om noen få enkeltpersoner. Om vi tar oss av dem med for grove midler, blir vi godt og vel kvitt dem, men vi får ikke utnytta rolla deres som lærere ved negativt eksempel fullt ut. I Sovjetunionen pleier de å utvise noen få hovedmenn når høyskolestudentene lager bråk, og de forstår ikke at dårlige ting kan tjene som lærestoff. Sjølsagt må vi utøve diktatur over de svært få som setter i scene slike kontrarevolusjonære opprør som Ungarn-episoden.

Vi må la kjente demokratiske personer utfordre oss med motsatte syn og gi dem frie hender til å kritisere oss. Ellers vil vi likne litt på Kuomin­tang. Kuomintang var livredd for kritikk og gikk i redsel og frykt hver gang det politiske rådet hadde møte. Kritikk fra kjente demokratiske personer kan bare være av to slag, den som er gal og den som ikke er det. Kritikk som ikke er gal kan hjelpe oss til å rette på manglene våre, mens vi må tilbakevise kritikk som er gal. Når det gjelder slike typer som Liang Shuming, Peng Yi-hu og Chang Nai-chi, kan de bare fjerte om de har lyst til det. Det vil være til fordel for oss, for alle kan sjøl dømme om lukta er god eller vond, og gjennom diskusjon kan flertallet vinnes og disse typene kan bli isolert. Om de vil lage bråk, så la dem få gjøre det så mye de orker. Den som gjør seg skyldig i mye urettferdig er dømt til å ødelegge seg sjøl. Jo falskere de snakker og jo større feil de har, desto bedre, og desto mer isolert vil de bli, og desto bedre vil de skolere folket ved negativt eksempel. Vi må både forene oss med og føre kamp mot de kjente demokratiske personene, og i samsvar med omstendig­hetene må vi arbeide blant dem på deres eget initiativ i noen tilfeller, mens vi i andre tilfeller lar dem avsløre seg sjøl før vi går til handling, heller enn å slå først.

Kampen mot borgerlig ideologi, mot dårlige mennesker og mot dårlige ting, er en langsiktig kamp, som vil ta flere tiår eller til og med hundreår. Arbeiderklassen, de andre delene av det arbeidende folket og de revolusjonære intellektuelle vil få erfaring, og de vil herde seg i løpet av kampen, og dette er en stor fordel.

En dårlig ting har en dobbelt karakter — den er både god og dårlig. Mange kamerater er fortsatt ikke klare på dette punktet. En dårlig ting inneholder gode faktorer også. Å se på dårlige mennesker og dårlige ting som bare dårlige er ei ensidig, metafysisk innstilling til problemer. Det er ikke ei dialektisk innstilling eller en marxistisk måte å se på ting på. På den ene sida er dårlige mennesker og dårlige ting dårlige, men på den andre sida kan de spille ei bra rolle. For eksempel spiller en dårlig fyr som Wang Ming ei bra rolle som en lærer ved negativt eksempel. På samme måte inneholder en god ting negative faktorer også. For eksem­pel har de enorme seirene som vi har vunnet i de sju åra sia frigjøringa, særlig de vi vant i fjor, gjort noen kamerater stormannsgale, gjort dem innbilske og de blir tatt på senga når det plutselig bryter ut uro fra noen få mennesker.

Den egentlige årsaka til at en på den ene sida er redd for uro og på den andre handterer den så grovt, er at en nekter å erkjenne i tankene sine at et sosialistisk samfunn er en enhet av motsetninger, der det fins mot­sigelser, klasser og klassekamp.

I lang tid nekta Stalin for at det fantes motsigelser mellom produk­sjonsforholda og produktivkreftene og mellom overbygninga og den økonomiske basisen i det sosialistiske systemet, Først året før sin død da han skreiv Sosialismens økonomiske problemer i SSSR, nevnte han nølende motsigelsen mellom produksjonsforholda og produktivkreftene i det sosialistiske systemet, og innrømte at feilaktig politikk og uriktige omstillinger ville føre til problemer. Sjøl da stilte han ikke spørsmålet om motsigelsen mellom produksjonsforholda og produktivkreftene, og mellom overbygninga og den økonomiske basisen i det sosialistiske systemet som et spørsmål av avgjørende betydning. Han forsto heller ikke at disse motsigelsene er de grunnleggende motsigelsene som driver et sosialistisk samfunn framover. Han trudde alt var trygt under hans styre. Vi for vår del må ikke innbille oss at alt er trygt under vårt styre. Det er trygt og likevel utrygt.

Like sikkert som at et menneske må dø, vil det sosialistiske systemet, som en historisk foreteelse, ifølge dialektikken, opphøre en dag, og bli oppheva av det kommunistiske systemet. Hva slags marxisme ville det være om noen hevda at det sosialistiske systemet og produksjons­forholda og overbygninga til det, ikke vil dø ut? Ville ikke det være det samme som ei religiøs tru eller en teologi som forkynte en evig gud?

Hvordan vi skal behandle motsigelsene mellom folket og fienden og motsigelsene i folket i et sosialistisk samfunn er ei vitenskapsgrein som det er verdt å studere nøye. Under de forholda som er i landet vårt kom­mer klassekampen til uttrykk i stor stil i motsigelser i folket, sjøl om den i øyeblikket delvis består av motsigelser mellom folket og fienden. De urolighetene som et lite antall mennesker har stelt i stand i øyeblikket, gjenspeiler denne situasjonen. Om jorda skulle gå under om ti tusen år fra nå, vil det i alle fall fortsette å oppstå uroligheter i disse ti tusen åra. Men det som skjer i ei så fjern framtid som ti tusen år fra nå vil ikke være vår sak. Det vi er opptatt med er å gjøre en alvorlig innsats for å få erfaringer i å handtere dette problemet innafor ramma av noen femårs­planer.

Vi må styrke arbeidet vårt og overvinne feila og manglene våre. Hva slags arbeid må vi styrke? Politisk og ideologisk arbeid på feltene for in­dustri, jordbruk, handel, kultur og utdanning, såvel som i hæren, regjeringa og partiet. Dere er alle opptatt med yrkespliktene deres, med det daglige arbeidet i økonomien, kulturen og utdanninga, i det nasjonale forsvaret og i partisaker, men om dere forsømmer politisk og ideologisk arbeid vil det være svært farlig. Nå når generalsekretæren vår i partiet, kamerat Deng Xiaoping personlig har dukka opp på Tsinghua-universitetet og holdt et foredrag, vil jeg gjerne at dere får opp farta alle sammen. De ledende kameratene i sentralkomiteen og i partikomi­teene for provinsene, byprovinsene og for de autonome områdene må alle sammen personlig ta på seg politisk og ideologisk arbeid. Etter den andre verdenskrigen brydde ikke Sovjetunionens Kommunistiske Parti og visse østeuropeiske partier seg lenger om grunnprinsippene i marxismen. De brydde seg ikke lenger om klassekamp, proletariatets diktatur, partiets ledelse, demokratisk sentralisme og banda mellom partiet og massene, og det var ikke særlig mye politisk atmosfære der. Følgen var Ungarn-episoden. Vi må holde oss til marxismens grunn­leggende teori. Hver provins, hver byprovins og autonomt område må begynne med teoretisk arbeid og de må systematisk utdanne marxistiske teoretikere og kritikere.

Gjør organisasjonene våre strømlinja. Staten er et redskap for klasse­kamp. En klasse må ikke sammenliknes med staten, som er sammensatt av et antall folk (et lite antall) fra den klassen som har den ledende stillinga. Det trengs noen folk til kontorarbeid, men jo færre, jo bedre. I øyeblikket er statsapparatet vårt oppsvulma, det har mange depar­tementer og mange folk sitter på kontora sine uten å gjøre noe. Dette problemet skriker etter å bli løst. For det første, kutt ned på antall folk. For det andre må dere ta passende tiltak og sørge for at de som blir opp­sagt har et sted å dra til. Det som er sagt ovafor gjelder like mye for par­tiet, regjeringa og hæren.

Gå ned på grunnplanet og studer problemene der. Jeg håper at kame­ratene i sentralkomiteen og de ledende kameratene som har ansvar for provinser, byprovjnser og autonome områder og for de sentrale depar­tementene, vil gjøre dette. Jeg har hørt at mange ledende kamerater ikke gjør det lenger, og det er ikke bra. De sentrale organene er noen elendige steder hvor dere ikke kan få noen kunnskaper i det hele tatt. Om dere er på jakt etter kunnskap, vil dere ikke finne noe ved å sitte på kontoret deres. Fabrikkene, kooperativene og butikkene er de virkelige kildene til kunnskap. Om dere blir på kontora deres, vil dere aldri få en klar ide om hvordan fabrikkene, kooperativene og butikkene blir drevet. Jo høyere stillinga er, jo mindre vil kunnskapene bli. For å hamle opp med problemene, må dere personlig gå ned eller dere må be folk å komme opp. Om dere verken går ned eller ber folk å komme opp, vil dere ikke være i stand til å løse noen problemer. Jeg foreslår at sekretæren i en partikomite for en provins, byprovins eller et autonomt område samtidig fungerer som sekretær i en fylkespartikomite eller i en partikomite på en fabrikk eller en skole, og at sekretæren i en partikomite i et prefektur el­ler i et fylke gjør det samme i en underordna enhet. På denne måten kan de tilegne seg erfaringer til å gi rettleiing overalt.

Hold dere i nær kontakt med massene. Det straffer seg helt sikkert å fjerne seg fra massene og bli byråkrater. De ungarske lederne kjente ikke til forholda blant massene fordi de ikke hadde undersøkt og studert dem. Og de visste ikke hva som hadde gått galt da det brøt ut uro i stor stil. I den siste tida har det vært tilfeller da lederne av noen av de sen­trale departementene våre og av partikomiteene i provinsene, byprovinsene og de autonome områdene ikke fulgte med i de ideologiske strømningene i massene. De var helt uvitende om urolighetene og opp­tøyene som noen folk brygga på, og var derfor helt i villrede da det skjedde noe. Vi må ta disse forholda som en advarsel. Kamerater i sentralkomiteen og ledende kamerater med ansvar for provinsene, by­provins ene og de autonome områdene, og for de sentrale departe­mentene må bruke en del tid hvert år for å besøke enhetene på grunn­planet, slik som fabrikker, jordbrukskooperativer, butikker og skoler, for å undersøke og studere og finne ut av de politiske forholda blant massene, hvor mange som er framskredne, tilbakeliggende eller mellomliggende, og hvor bra massearbeidet går. Slik vil de få et klart bilde av situasjonen. Stol på arbeiderklassen, på fattigbøndene, de lavere mellombøndene og på de framskredne elementene, for vi må ha tillit. Bare på den måten kan vi unngå episoder som den i Ungarn.

For det sjette, spørsmålet om rettssystemet. Jeg skal ta for meg tre punkter: Loven må overholdes, kontrarevolusjonære må utryddes, og vi må slå fast hva vi har oppnådd ved å utrydde kontrarevolusjonære.

Loven må overholdes og det revolusjonære rettssystemet må ikke undergraves. Lover er en del av overbygninga. Lovene våre har det ar­beidende folket laga sjøl. De er ment å skulle opprettholde revolusjonær orden, forsvare interessene til det arbeidende folket, den sosialistiske økonomiske basisen og produktivkreftene. Vi forlanger at alle og ikke bare de kjente demokratiske personene skal respektere det revolusjo­nære rettssystemet.

Kontrarevolusjonære må utryddes. Denne oppgava må fullføres i år på de stedene der den ennå ikke er fullført etter planen, og er det fortsatt løse ender å feste, må arbeidet avgjort gjøres ferdig neste år. Noen enheter gjennomførte kampanjen for å utrydde kontrarevolusjonære, men arbeidet var ikke grundig og det er nødvendig gradvis å rense ut alle sammen i løpet av kampen. Det er ikke mange kontrarevolusjonære igjen, dette er ei kjensgjerning vi må slå fast. Massene vil ikke følge de kontrarevolusjonære når det bryter ut uro, og de som gjør det er få og de gjør det bare for ei tid. På den andre sida må vi også slå fast at det fortsatt fins kontrarevolusjonære og at arbeidet med å utrydde dem ikke er ferdig ennå.

Vi må slå fast hva vi har oppnådd i å utrydde kontrarevolusjonære. Det er oppnådd veldig mye. Det fins også feil, som vi sjølsagt må ta alvorlig. Vi må støtte kadrene som gjør arbeidet med å utrydde kontra­revolusjonære og vi må ikke bli bløte sjøl om vi blir skjelt ut av noen kjente demokratiske personer. Disse fyrene har holdt på med dette dag etter dag, de har ikke noe bedre å foreta seg etter et godt måltid enn å skjelle ut folk. Ja, la dem gjøre det. Jeg synes det er bedre jo mer de skjeller ut folk. I alle fall kan ikke all verdens utskjelling gjendrive de tre punktene som jeg har tatt opp.

Det er ingen som veit hvor mye kommunistpartiet er blitt skjelt ut. Kuomintang rakka ned på oss som «kommunistiske banditter», og om folk hadde det minste med oss å gjøre, blei de beskyldt for å «ha kon­takt med banditter». Til sjuende og sist har «bandittene» vist seg å være bedre enn «de som ikke er banditter». Fra uminnelige tider har ingen­ting som er progressivt noen gang blitt mottatt godt i begynnelsen og alt som er progressivt har alltid vært utsatt for utskjelling. Marxismen og kommunistpartiet er blitt skjelt ut helt fra starten av. Sjøl ti tusen år fra nå vil progressive ting bli skjelt ut i begynnelsen.

Fortsett arbeidet med å utrydde kontrarevolusjonære og utrydd dem overalt der de fins. Rettssystemet må respekteres. Å handle i overens­stemmelse med loven betyr ikke at en er bundet på hender og føtter. Det er galt å være bundet på hender og føtter og ikke utrydde kontra­revolusjonære der de fins. Sørg for å følge loven uten å ha lenker på hender og føtter.

For det sjuende, jordbruksspørsmålet. Vi må stri for å få ei god avling i år. Ei god avling i år vil gi folk en følelse av trygghet, og den vil grunn­feste kooperativene i betydelig grad. I Sovjetunionen og i noen øst­europeiske land førte jordbrukskollektiviseringa bestandig til nedgang i kornproduksjonen i flere år. Vi har hatt jordbrukskooperasjon i flere år, og vi anstrengte oss til det ytterste i fjor, men så langt fra å synke har kornproduksjonen vår økt. Om vi får enda ei god avling i år, vil det ikke være noe sidestykke i historia til den kooperative bevegelsen i jord­bruket og heller ikke i historia til den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Hele partiet må legge stor vekt på jordbruket. Jordbruket har livs­viktig betydning for landets økonomi og for folkets utkomme. Legg nøye merke til dette for det er svært farlig å ikke ta et grep om korn­produksjonen. Om dere overser dette, vil det en dag bli utbredt uorden.

1) Jordbruket er livsviktig for ei jordbruksbefolkning på 500 million­er når det gjelder forsyning av korn, mat, matolje og andre jordbruks­produkter til daglig bruk som går til eget forbruk. Denne delen av jord­bruksproduktene som går til eget forbruk blant bøndene er enorm. For eksempel utgjorde korn til salg medrekna korn levert til staten om lag 80 000 millioner kattier av de mer enn 360 000 millionene kattier korn som blei produsert i fjor, eller mindre enn en fjerdedel av den totale produksjonen. De tre fjerdedelene som var igjen og mer enn det gikk til bøndene. Om det står bra til i jordbruket og bøndene er sjølforsynte, da vil 500 millioner folk føle seg trygge.

2) Jordbruket er livsviktig for å forsyne befolkninga i by-, industri- og gruveområdene med mat. Behova til industribefolkninga kan bare dekkes og industrien kan bare bli utvikla når produksjonen av jordbruksprodukter til markedet blir økt. Når jordbruksproduksjonen øker, må vi gradvis øke den delen av jordbruksprodukter som går til markedet, og særskilt kornvarer. Når alle får regelmessige måltider behøver vi ikke å bekymre oss om ei handfull folk som lager bråk på skoler og i fabrikker.

3) Jordbruket er hovedkilden for råstoff til lettindustrien, som lands­bygda er et viktig marked for. Først når jordbruket er utvikla kan lett­industrien få nok råstoff og finne et svært marked for varene sine.

4) Landsbygda er igjen et viktig marked for tungindustrien. For eksempel, blir kunstgjødsel, alle slags jordbruksmaskiner og deler av den elektriske krafta vår, kull og olje levert til områdene på landsbygda, og jernbanene, riksvegene og vannreguleringsanlegga tjener alle sam­men jordbruket. Nå når vi har bygd opp en sosialistisk jordbruks­økonomi, er landsbygda i ferd med å bli et enormt marked for den voksende tung- og lettindustrien vår.

5) Jordbruksproduktene utgjør i øyeblikket hovedmassen av ekspor­ten vår. De tjener inn utenlandsk valuta som vi kan bruke til å importere forskjellig slags industriutstyr med.

6) Jordbruket er en viktig kilde til akkumulasjon. Når det blir utvida kan det gi mer midler å utvikle industrien med.

På grunn av dette kan vi si at jordbruket på en måte er en industri i seg sjøl. Vi må overtale industridepartementene til å vende seg til lands­bygda og støtte jordbruket. Dette må gjøres om industrialiseringa skal bli gjennomført.

Hva bør være det rette forholdet mellom den akkumulasjonen som er øremerka til jordbruket og den akkumulasjonen som skal tas fra jord­bruket av staten, av det kooperativene tjener? Vær så snill å tenke igjen­nom denne saka og utarbeid det passende forholdet. Målet er å gjøre jordbruket i stand til å utvide reproduksjonen, å gi industrien et større marked og bli en større kilde til akkumulasjon. For det første, la jord­bruket akkumulere mer til seg sjøl, for bare da kan det akkumulere mer til industrien. Om jordbruket bare akkumulerte til industrien og svært lite eller ikke noe til seg sjøl, ville det bety å «tappe alt vannet ut av dam­men for å få tak i all fisken» og ville bare skade utviklinga av industrien.

Vi må også gi akt på forholdet mellom akkumulasjonen til koopera­tivet og inntektene til medlemmene av kooperativet. For å øke akkumulasjonen gradvis må kooperativene bruke verdiloven og bruke økonomisk bokføring, og de må drives med flid og nøysomhet. Om det blir ei god avling i år, bør akkumulasjonen deres være litt større enn i fjor, men ikke for stor, for det er bedre å la bøndene få mer å spise til å begynne med. Akkumuler mer i gode år og mindre eller ingenting i år når avlingene slår halvvegs feil eller helt feil. Med andre ord går akkumulasjon framover i bølger eller i spiraler. Ettersom alt i verden sjøl er en motsigelse, en enhet av motsetninger, er bevegelsen og ut­viklinga til alle ting bølgeaktig. Lyset som sola utstråler kalles lysbølger, bølgene radiostasjonene sender ut kalles radiobølger og lyden blir båret fram av lydbølger. Vannet beveger seg i vannbølger og varmen i varmebølger. På en måte foregår også det å gå i bølger, skritt etter skritt- bevegelsen danner bølger. Operasynging går også framover i bølger, sangeren synger ei linje etter den andre, aldri sju eller åtte linjer på sam­me tid. Vi skriver også i bølger, for folk skriver det ene ordet etter det andre, ikke flere hundre ord med et pennestrøk. Slik er den bølgeaktige karakteren til bevegelsen av motsetningene i alle ting.

Kort sagt må vi handle i samsvar med dialektikken. Det sa kamerat Deng Xiaoping. Jeg mener at hele partiet må studere dialektikken og gå inn for å handle i samsvar med dialektikken. Hele partiet må legge vekt på ideologisk og teoretisk arbeid, bygge opp grupper av marxistiske teoriarbeidere og legge mye arbeid i å studere og propagandere marxistisk teori. Vi må bruke den marxistiske teorien om mot­setningenes enhet når vi undersøker og tar oss av nye problemer med klassemotsigelser og klassekamp i et sosialistisk samfunn og også når det gjelder de nye problemene i den internasjonale kampen.

NOTER

1. Det at det blei betalt ei fast rente var et middel staten brukte under den sosialistiske omforminga for å virkeliggjøre politikken med å løse inn det nasjonale borgerskapets produksjonsmidler. Etter at den kapitalistiske industrien og handelen blei omdanna til felles statlig-private foretak grein for grein i 1956, betalte staten det nasjonale borger­skapet ei fast årlig rente utfra pengeverdien av formuen deres i et bestemt tidsrom. I kjer­nen var denne renta fortsatt ei form for utbytting.

2. V. I. Lenin: «Oversikt over Hegels Logikkens vitenskap.»

3. V. I. Lenin: «Om spørsmålet om dialektikk».

4. Carl von Clausewitz(1780—1831), den velkjente tyske borgerlige militærvitenskapsmannen. Om krig er blant hovedverkene hans. Når det gjelder Stalins kommentarer til Clausewitz, se Stalins «svarbrev til kamerat Razin».

5. V. I. Lenin: «Krig og revolusjon».

6. I mars 1926, under krigen mellom Feng Yuxiangs nasjonale hær og den nordøstre krigsherren Zhang Zuolin var de japanske krigsherrene så frekke at de sendte marine­fartøy for å gi dekning til Zhangs tropper som angrep troppene til Feng, som lå i Taku- havna. Etter at de var slått tilbake sendte de japanske aggressorene, som arbeidde hand i hand med sju andre land, medrekna Storbritannia og USA, et ultimatum til den kinesiske regjeringa. Dette ultimatumet kom med slike frekke krav som at forsvarsverkene ved Taku-havna skulle legges ned. Den 18. mars holdt tusener av arbeidere, studenter og borgere i Peking et protestmøte foran Tien An Men og begynte en demonstrasjon. Da demonstrantene nådde regjeringsbygget og krevde at åttepunktsultimatumet blei avslått, ga Duan Qirui, sjefen for regjeringa til krigsherrene i nord, vaktene ordre om å skyte og demonstrantene blei slakta med kaldt blod.

TALER PÅ EN KONFERANSE

FOR SEKRETÆRENE I PARTIKOMITEENE FOR PROVINSENE, BYPROVINSENE OG DE AUTONOME OMRÅDENE

Januar 1957

I. TALEN DEN 18. JANUAR

Denne konferansen vil i hovedsak diskutere tre spørsmål: spørsmålet om ideologiske strømninger, spørsmålet om landsbygda og det økonomiske spørsmålet. I dag skal jeg snakke om spørsmålet om ideologiske strømninger.

Vi må føre kontroll med ideologiske strømninger, det tar jeg opp her som det første spørsmålet. I øyeblikket er det dukka opp visse problemer som angår det, innafor partiet og i samfunnet som helhet. Det krever nøye oppmerksomhet fra oss.

En type problemer oppstår i våre egne rekker. For eksempel slåss noen kamerater nå om ære og berømmelse og er bare interessert i per­sonlig vinning. I diskusjonen om graderinga av kadrer, var det tilfeller der en kader ikke var fornøyd med å bli forfremma en grad, til og med når han blei forfremma to grader lå han i senga og gråt, og det eneste som kunne få han ut av senga var kanskje en tre graders forfremming. Det bråket de lagde har avgjort spørsmålet. Bli ferdig med disse kadergraderingsgreiene! La lønningene grovt sett bli utjamna, med små for­skjeller her og der. I gamle dager hadde regjeringa til krigsherrene i nord en statsminister som hette Tang Shaoyi. Flere år seinere var han dom­mer i Chungshan fylke i Guangdong-provinsen. Om en statsminister i det gamle samfunnet kunne gjøre tjeneste som en fylkesdommer, hvorfor i all verden kan da ikke våre ministre gjøre det samme? I denne saka er de som maser om rangen sin og som kan la seg forfremme, men ikke degra­dere, etter mi mening dårlige sammenlikna med denne gamle mandari­nen. De kappes ikke om å leve enkelt, arbeide mer og ha færre bekvem­meligheter, men om luksus, rang og status. I øyeblikket har den slags tankegang vokst betraktelig i partiet, og saka krever vår oppmerksom­het.

Lover jordbrukskooperasjonen godt eller lover den ikke godt? Hva er best, kooperativet eller enkeltøkonomien? Dette spørsmålet er blitt reist igjen. I fjor kom det ikke fram på steder hvor de hadde en rik høst, eller på steder som var ramma av svært ugunstige naturforhold, men bare i de kooperativene som var ramma av ugunstige naturforhold, men som ikke var av alvorlig art, eller hadde høsta ei avling, men ikke ei rik ei. Kontantverdien av arbeidspoenga i disse kooperativene viste seg å bli mindre enn det som var blitt lova dem, og det blei ingen økning, men i virkeligheten ei nedgang i inntekta til medlemmene. Dette ga støtet til sånt snakk som «er kooperativet fortsatt bra og er det verdt å bevare?» Denne type snakk har funnet grobunn hos visse partikadrer. Koopera­tivene er på ingen måte overlegne, sier noen. Noen ministrer har reist på korte besøk til landsbygda og når de har kommet tilbake til Peking har de spredd skremselspropaganda og har sagt at bøndene var likeglade og ikke ivrige etter å drive jordbruk, som om kooperativene var på randen av sammenbrudd og utslettelse. Noen kooperativledere kan ikke holde hodet heva fordi de blir angrepet fra høyre og venstre, og må tåle kritikk ovafra og fra pressa. Noen ledere for propagandaavdelingene i par­tikomiteene viker unna for å propagandere overlegenheten til kooperativene. Landbruksminister Liao Luyan, som samtidig er visedirektør for departementet for arbeid på landsbygda i sen­tralkomiteen i partiet, sier i praksis at han sjøl er motløs og at de an­svarlige kadrene under han er det samme, og at kooperativene ikke vil fungere likevel og at førtipunktsprogrammet for utviklinga av jord­bruket ikke er holdbart lenger. Hva skal vi gjøre med en person som føler seg motløs? Det er enkelt. Om noen mister motet, pumper vi bare litt mot inn i han. Avisene har lagt an en annen tone i propagandaen sin nå. De dveler ved overlegenheten til kooperativene og de snarere roser enn riser dem. Fortsett med dette i flere måneder for å skape litt mot.

I forfjor blei det ført en kamp mot et høyreavvik, og i fjor kom det en kamp mot «forhasta frammarsj», som førte til et nytt høyreavvik. Med dette mener jeg høyreavviket i spørsmålet om den sosialistiske revolusjonen, først og fremst når det gjelder den sosialistiske om­forminga i områdene på landsbygda. Særlig er det verd å merke seg at det har blåst et vindkast med en tyfons styrke blant kadrene våre. En betydelig del av ministrene våre, vise-ministrene, departements- eller byråsjefene såvel som kadrene på provinsplan, kommer fra godseier-, rikbonde- eller velstående mellombondefamilier. I noen tilfeller er fedrene deres godseiere som er fratatt stemmeretten den dag i dag. Når disse kadrene drar hjem på besøk hører de ikke noe annet enn negative kommentarer fra slektningene sine, sånn som at kooperativene ikke er bra og ikke vil vare. De velstående mellombøndene er et vaklende sosialt lag, tendensen blant dem til å gjøre alt på egen hand er på oppadgående igjen, og noen vil trekke seg ut av kooperativene. Den vinden som blåser blant kadrene våre vitner om hva disse klassene og laga tenker på.

Jordbrukskooperasjonen vil komme til å lykkes, men den kan ikke lykkes fullstendig på ett år eller to. Dette må gjøres klart for kameratene i partiet, regjeringa, hæren og folkets organisasjoner. Kooperativene har bare ei kort historie, de fleste et år eller et og et halvt år, og de mangler erfaring. Folk som har arbeidd for revolusjonen mesteparten av livet sitt, gjør fortsatt feil, så hvordan kan dere vente at de som bare har holdt på med arbeidet sitt et år til et og et halvt år, ikke skal gjøre feil i det hele tatt? Å si at kooperasjon ikke vil gå fordi om det er litt vind og regn er i seg sjøl en stor feil. I virkeligheten gjør de fleste kooperativene det bra eller ganske bra. Nevn bare et kooperativ som blir drevet framgangsrikt og dere vil være i stand til å sprenge alle de lat­terlige argumentene mot kooperasjon. Om dette kooperativet kan drives bra, hvorfor kan ikke andre gjøre det samme? Om dette kooperativet viser at det er overlegent, hvorfor kan ikke andre gjøre det samme? Be­kjentgjør erfaringene fra dette kooperativet overalt der dere drar. Hver provins bør klare å finne i alle fall ett sånt eksempel. Velg et kooperativ med de dårligste vilkåra medrekna ugunstig terreng, som før hadde dårlige avlinger og var svært fattig. Ikke velg et der vilkåra var bra til å begynne med. Sjølsagt er det fint om dere har dusinvis av eksempler, men om dere får bare ett kooperativ til å fungere bra, betyr det framgang.

Det er også problemer på skoler og høyskoler, og på mange steder har studentene laga uro. I Shijiazhuang var det ei tid ikke arbeid å få for en del studenter i avgangsklassen på en skole, og de måtte fortsette et år til. Dette vakte misnøye blant dem. En handfull kontrarevolusjonære nytta høvet til å agitere, organisere en demonstrasjon og true med å okkupere radiostasjonen i Shijiazhuang og proklamere et «Ungarn», De hengte opp mange plakater, den mest iøynefallende hadde disse tre parolene: «Ned med fascismen!», «Vi vil ha krig, ikke fred!» og «Sosialismen er på ingen måte overlegen!» Ifølge dem var kom­munistpartiet fascistisk og folk som oss måtte bli styrta. Parolene de reiste var så reaksjonære at de støtte arbeiderne, bøndene og folk fra alle samfunnslag fra seg. I Peking erklærte en student ved Tsinghua- universitetet åpent at «den dagen vil komme da jeg vil få tusener og titusener av folk skutt!» Med innføringa av politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides, er til og med denne «retninga» kommet fram i lyset. Kamerat Deng Xiaoping reiste til universitetet og holdt en tale. Om dere vil ha tusener og titusener av folk skutt, sa han, da vil vi måtte utøve diktatur.

Ifølge en undersøkelse som blei gjort i Peking er de fleste høyskolestudentene barn av godseiere, rikbønder, borgerskapet og de velstående mellombøndene, mens studenter fra arbeiderklassen og fat­tige og lavere mellombondefamilier utgjør under 20 prosent. Dette er sannsynligvis grovt sett tilfelle i resten av landet også. Denne situasjonen må forandre seg, men det vil ta tid. Gomulka er blitt svært populær blant en del av høyskolestudentene våre, og det har også Tito og Kardelj blitt. På den andre sida oppførte de fleste godseierne og rikbøndene på landsbygda og kapitalistene og medlemmene av de demokratiske par­tiene i byene seg bedre da oppstandene i Polen og Ungarn fant sted. De gjorde ingen forsøk på å skape uro eller å gå ut med trusler om å drepe tusenvis og titusenvis av folk. Men vi må analysere oppførselen deres. For de har ikke lenger noen politisk kapital, arbeiderne og fattig­bøndene og de lavere mellombøndene vil ikke høre på dem, og de har ikke noe grunnlag å stå på. Ville ikke disse folka forandre seg om det hendte noe sånt som at atombomber sprengte hele Beijing og Shanghai i lufta? Dere kan ikke være for sikre på at de ikke ville det. I så fall ville det skje ei omgruppering av godseierne, rikbøndene, borgerskapet og medlemmene av de demokratiske partiene. De er verdenskloke og mange av dem ligger lavt. Avkommet deres — disse skoleungene — er uerfarne, og det er de som byr fram slike varer som «jeg vil få tusener og titusener av folk skutt» og «sosialismen er på ingen måte overlegen».

Det er en del merkelig snakk blant noen av professorene også, sånn som at en må kvitte seg med kommunistpartiet, kommunistpartiet kan ikke lede dem, sosialismen holder ikke, og så videre, og så videre. Før holdt de disse ideene for seg sjøl, men etter at politikken med å la hun­dre tankeretninger strides ga dem høve til å snakke åpent ut, har disse bemerkningene kommet trillende fram. Har dere sett filmen Wu Hsuns liv? Der er det et bilde av en skrivepensel som var mangfoldige fot lang, og som symboliserer «de lærde menn». Et drag med den penselen kunne bli fryktelig. Nå kommer de fram trulig for å feie oss vekk. Prøver de ikke i virkeligheten å komme til makta igjen?

I løpet av det siste året har det rast flere stormer på verdensscenen. På den tjuende kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti angrep de Stalin i stor stil. Deretter reiste imperialistene to stormer mot kom­munismen, og så kom det to stormfylte debatter i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Under disse stormene var virkninga og tapa ganske store i enkelte kommunistpartier i Europa og Amerika, men mindre for kommunistpartiene i Østen. I og med sammenkallinga av SUKPs tjuende kongress blei en del folk som hadde vært svært begeistra for Stalin, svært voldsomme mot han. Etter mitt syn holder disse folka seg ikke til marxismen-leninismen, de nærmer seg ikke tingene ved å analysere dem og de mangler revolusjonær moral. Marxismen- leninismen omfatter den revolusjonære moralen til proletariatet. Et­tersom dere tidligere var for Stalin alle sammen, så bør dere i alle fall angi en grunn for å svinge så skarpt. Men dere angir overhodet ingen grunn for denne plutselige helomvendinga, som om dere aldri i livet hadde støtta Stalin, sjøl om dere i virkeligheten støtta han fullt ut før. Spørsmålet om Stalin gjelder hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen og angår kommunistpartiene i alle land.

De fleste kadrene i partiet vårt er misfornøyde med den tjuende kongressen til SUKP og mener at den gikk for langt i angrep på Stalin. Det er en normal følelse og en normal reaksjon. Men noen få kadrer begynte å vakle. Før det regner i en tyfon, kommer maurene ut av hulla sine. De har svært følsomme «neser» og de kan sin meteorologi. Ikke før hadde tyfonen til den tjuende partikongressen i SUKP brutt løs, så kom noen få sånne maur i Kina ut av hulla sine. De er vaklende elemen­ter i partiet og de vakler når det er noe på ferde. Da de hørte om den bastante fordømminga av Stalin, følte de seg vel til mote og svingte til den andre sida. De ropte hurra og sa at Khrusjtsjov hadde rett i alt og at de sjøl hadde ment det samme hele tida. Seinere, da imperialistene slo noen slag og det kom noen flere innafor den internasjonale kom­munistiske bevegelsen, måtte sjøl Khrusjtsjov endre tonen sin litt, og så svingte de tilbake til denne sida igjen. Når de sto overfor ei slik uimot­ståelig strømning, hadde de ikke noe valg, de måtte svinge tilbake. Ei grasstue oppå en mur svinger til høyre og venstre i vinden. Vaklerne hadde egentlig ikke tenkt å vakle til vår side, men til den andre. Det er en god ting at noen folk innafor og utafor partiet sang lovsanger over det som skjedde i Polen og i Ungarn. De kunne ikke åpne munnen uten å snakke om Poznan og Ungarn. Dermed avslørte de seg sjøl. Maurene kom ut av hulla sine og landskilpadder og havskilpadder og alt avskum på jorda kom fram fra skjulestedene sine. De dansa etter Gomulkas taktstokk. Når Gomulka snakka om demokrati, gjentok de det han sa. Nå har situasjonen forandra seg og de holder kjeft. Men det er ikke det de ønsker å gjøre i virkeligheten. Det de virkelig ønsker er å snakke åpent ut.

Når vi blir ramma av en tyfon begynner de ustø elementene som ikke kan stå imot den å vakle. Det er en lov. Jeg vil gjerne at dere skal legge merke til det. Noen folk vinner erfaring etter å ha vakla noen ganger og slutter med å vakle. Men det er en type mennesker som vil fortsette med å vakle i all evighet. De er som noen avlinger, ris for eksempel, som vaier for et enkelt vindpust, på grunn av de tynne stilkene sine. Durra og mais, med de tykkere stilkene sine, klarer seg bedre. Bare store trær står rett og klippefast. Vi har tyfoner hvert år. Vi har også ideologiske og politiske tyfoner hvert år, hjemme og utenlands. Dette er en naturlig foreteelse i samfunnet. Et politisk parti er et slags samfunn, et politisk samfunn. Den viktigste kategorien i det politiske samfunnet består av politiske partier og politiske grupper. Et politisk parti er en klasseorganisasjon. Det kinesiske kommunistpartiet vårt er et proletært politisk parti som i hovedsak består av folk som kommer fra arbeider­klassen og halvproletære fattigbønder. Men det er også en del partimed­lemmer som stammer fra godseiere, rikbønder og kapitalistfamilier, eller som har sin opprinnelse i velstående mellombønder eller i små­borgerskapet i byene. Sjøl om de er mer eller mindre herda i lange år med vanskelig kamp, har en god del ikke tilegna seg særlig mye marxisme, og derfor har de lett for å svaie ideologisk eller mentalt i vin­den som risstilker.

En del partimedlemmer som har bestått mange prøver, finner det nå vanskelig å bestå sosialismens prøve. Hsueh Hsun er et typisk eksempel. Før var hun visesekretær i partikomiteen i Hebei-provinsen og vise- guvernør i provinsen. Når begynte hun å vakle? På den tida vi innførte statsmonopolet for innkjøp og omsetning av korn. Det var et viktig tiltak for å gjennomføre sosialismen. Men hun var helt mot det og mot­satte seg det for enhver pris. Et annet eksempel er Meng Yung-chien, som er visedirektør i Det allkinesiske sambandet av forsynings- og salgskooperativer. I et bønneskrift gikk også han hardt mot dette stats­monopolet. Da jordbrukskooperasjonen blei gjennomført gikk igjen noen folk i partiet mot det. Kort sagt fins det høytstående partikadrer som har vakla og som ikke greier å bestå sosialismens prøve. Er det slutt på denne situasjonen? Nei, det er det ikke. Vil disse folka stå fast og virkelig tru på sosialismen om ti år fra nå? Nei, ikke nødvendigvis. Når noe dukker opp om ti år fra nå, kan de igjen komme til å si: Jeg forutså dette for lenge sia.

Her er en del materiale som skal spres blant de kameratene som er til stede, som viser de ideologiske strømningene blant visse kadrer i hæren. Sjøl om det er noe riktig i det de mener, for eksempel når de sier at inn­tektene til noen kadrer er for høye og at bøndene ikke liker det, er den allmenne tendensen ikke helt riktig, og den grunnleggende linja som de følger er gal. De kritiserer partiet vårt for å ha en «venstre»-politikk på landsbygda og en «høyre»-politikk i byene. Til tross for sine 9 600 000 kvadratkilometer består Kina bare av to deler, by og land. Ifølge dem gjør vi feil begge steder.

Når de sier at jordbrukspolitikken vår har veket av til «venstre», mener de at bøndenes inntekter er skrale, lavere enn arbeidernes. Her må en analysere og ikke dømme bare etter inntektene. Det er sant at ar­beidernes inntekter allment sett er høyere enn bøndenes, men den ver­dien de produserer er større. Dessuten må de betale mer for dagligvarer. Om bøndenes utkomme blir forbedra avhenger i hovedsak av deres egne anstrengelser for å øke produksjonen. Regjeringa gjør også mye for å hjelpe dem, den bygger vannreguleringsanlegg, gir dem jordbruks- kreditter og så videre. Skatten på jordbruksprodukter medrekna produktene fra attåtnæringer, utgjør om lag 8 prosent av hele verdien av produksjonen til bøndene, og mange av attåtnæringene blir det ikke lagt skatt på. Staten kjøper korn til faste priser. I tillegg får staten bare en liten fortjeneste fra å bytte industrivarer med bøndenes jordbruks­produkter. Vi bruker ikke systemet med påbudt salg, som er handheva i Sovjetunionen. Vi prøver å klemme sammen prissaksa når det gjelder bytte av industrivarer for jordbruksvarer, istedenfor å utvide den som i Sovjetunionen. Det er en himmelvid forskjell mellom vår politikk og politikken i Sovjetunionen. Derfor kan en ikke si at vi har gjort «venstre»avvik i politikken på landsbygda.

Noen av de ledende kadrene i hæren klager på vegne av bøndene fordi de er påvirka av merknadene fra velstående mellombønder, rikbønder eller godseiere, som de kan ha hørt når de har besøkt hjembyen, eller fra slektninger som de har invitert på besøk til seg. I første halvdel av 1955 kom en god del partimedlemmer med slike klager. De stemte i med Liang Shuming og hans like, som om det bare var folk fra disse to holda som snakka for bøndene og forsto lidelsene deres. I deres øyne representerer ikke sentralkomiteen vår bøndene, det gjør heller ikke par­tikomiteene i provinsene, eller flertallet av partimedlemmene. En un­dersøkelse i Jiangsu-provinsen viser at på noen steder klaga over 30 prosent av kadrene på fylkes-, distrikts- og herredsnivå på vegne av bøndene. Den avslører også at de fleste av dem tilhører ganske velståen­de familier som har overskuddskorn til salgs. Det de kaller «lidelser» viser seg å bety det samme som å ha overskuddskorn. Og når de sier «hjelp bøndene» og «vis omsorg for bøndene», mener de å holde tilbake salg av overskuddskorn til staten. Hvem i all verden er det disse grinebiterne representerer? Ikke bondemassene, men et lite antall vel­stående bønder.

Når det gjelder anklagen om at vi har gjort høyreavvik i politikken vår i byene, ser det ut som om dette er tilfelle, for vi har tatt på oss å sørge for kapitalistene og betale dem faste renter i en periode på sju år.[1] Hva skal vi gjøre etter at de sju åra har gått? Det må vi avgjøre i samsvar med de forholda som rår da. Det er bedre å la saka stå åpen, det vil si, å fortsette med å gi dem et visst beløp i faste renter. Til denne lave prisen kjøper vi denne klassen over til oss. Sentralkomiteen har vurdert denne politikken svært nøye. Som helhet har kapitalistene pluss de demokratene og de intellektuelle som står i samband med dem et ganske høyt kulturelt og teknisk kunnskapsnivå. Ved å kjøpe denne klassen over til oss, har vi fratatt dem den politiske kapitalen deres og fått dem til å holde kjeft. Måten å ta fra dem den politiske kapitalen deres på er å kjøpe dem over til oss og å sørge for at de får arbeid. På denne måten vil ikke den politiske kapitalen deres falle i hendene på dem, men på oss. Vi må frata dem hvert gram av den politiske kapitalen deres, og fortsette med å gjøre det til de ikke har en eneste smule igjen. Derfor kan heller ikke politikken vår i byene sies å ha vært et høyreavvik.

Politikken vår på landsbygda er riktig og det er også politikken vår i byene. Det er grunnen til at det ikke kan oppstå landsomfattende uroligheter som Ungarn-episoden her. I høyden kan et lite antall men­nesker lage bråk her og der og skrike opp om et såkalt demokrati. Det er ikke noe skremmende ved stort demokrati. I dette spørsmålet er ikke jeg enig med en del kamerater blant dere, som ser ut til å være redde for det. Etter mitt syn bør dere for det første ikke bli redde om det skulle bli et stort demokrati, for det andre må dere analysere orda og handlingene til dem som går inn for det. De dårlige typene vil måtte si eller gjøre noe galt som bare vil avsløre og isolere dem, når de presser fram det såkalte store demokratiet sitt. Å få «tusener og titusener av folk skutt» — er dette måten å løse motsigelser i folket på? Kan dette vinne noen sympati fra flertallet av folket? «Ned med fascismen» og «sosialismen er på ingen måte overlegen» — krenker ikke dette grunnloven på skjendig vis? Kommunistpartiet og statsmakta under kommunistpartiets ledelse er revolusjonære og sosialismen er overlegen. Alt dette står i grunnloven og er godtatt av hele nasjonen. «Vi vil ha krig, ikke fred» — vel, det er bra! Så dere roper på krig, og likevel kan dere bare samle en liten flokk, et utilstrekkelig antall menn uten utdanna offiserer. Disse ungene er virkelig blitt gale! Skolen i Shijiazhuang holdt en diskusjon om de tre parolene som er nevnt ovafor. Av sytti representanter snakka bare et dusin for det, mens om lag femti sa nei. Så blei parolene diskutert blant fire tusen studenter. Ikke en eneste gikk inn for dem, så dusinet blei isolert. De ultrareaksjonære som satte fram og holdt fast ved disse parolene utgjorde bare en handfull. Om de ikke hadde reist parolen om stort demokrati og klint opp de plakatene overalt, ville vi fortsatt ikke ha visst hva de holdt på med. Straks de pressa på for å få et stort demokrati, blei de tatt. En god ting med Ungarn-episoden var at disse maurene i Kina blei lokka fram av hulla sine på denne måten.

I Ungarn velta det store demokratiet partiet, regjeringa og hæren, straks det blei satt i bevegelse. Dette vil ikke skje i Kina. Om en handfull skoleunger kan velte partiet, regjeringa og hæren vår ved å gi inntrykk av styrke må vi være tjukke i hue alle sammen. Vær derfor ikke redde for det store demokratiet. Om det blir uro, vil det hjelpe til å helbrede det betente såret, og det er en god ting. Vi var ikke redde for im­perialismen før i tida og det er vi ikke nå heller. Og vi har aldri vært red­de for Chiang Kai-shek. Skal vi nå være redde for det store demo­kratiet? Jeg mener at vi ikke bør være det. Om noen tyr til det han kaller det store demokratiet for å gå mot det sosialistiske systemet og for å prøve å styrte ledelsen i kommunistpartiet, skal vi utøve proletariatets diktatur over han.

Når det gjelder spørsmålet om de intellektuelle, er det i dag en tendens til å legge vekt på å skaffe dem arbeid på bekostning av det å omdanne dem, det er for mye av det første og for lite av det siste. Med innføringa av politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeret­ninger strides, har det vært en del tilbakeholdenhet med å omdanne in­tellektuelle. Hvorfor skal vi være tilbakeholdne med å omdanne intel­lektuelle og kjente demokratiske personer, når vi ikke har vært tilbake­holdne med å omdanne kapitalister?

La hundre blomster blomstre — jeg synes vi skal fortsette med å gjøre det. Noen kamerater mener at bare velluktende blomster skal få lov å blomstre og at giftig ugras ikke skal få lov å vokse. Denne innstillinga viser liten forståelse for politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. I det store og hele vil kontra­revolusjonære uttalelser sjølsagt bli forbudt. Men om de ikke blir satt fram i ei kontrarevolusjonær form, men i ei revolusjonær forkledning, vil dere måtte tillate dem. Det vil hjelpe oss til å se disse uttalelsene som det de er og føre kamp mot dem. Det vokser to slags planter på åkrene, korn og ugras. Vi må luke hvert år, ja, flere ganger om året. Om dere sier at dere bare vil la velluktende blomster blomstre og ikke la noe giftig ugras gro, er det det samme som å si at dere bare vil la korn og ikke et eneste ugras vokse på åkrene. Dere kan godt si det, men den som har vært på åkrene, veit at om det ikke blir luka vil det bli massevis av ugras. Ugras er nyttig på en måte — når det blir pløyd ned kan det bli til gjødsel. Mener dere at det ikke er til noen nytte? Jo, det som er unyttig kan vendes til å bli nyttig. Bøndene må føre kamper mot ugraset i åkrene år ut og år inn, og det må også forfatterne, kunstnerne, kritiker­ne og professorene i partiet vårt gjøre mot ugraset på den ideologiske åkeren. Å si at noe er herda betyr at det har vært igjennom kamp. Om det gror ugras, luker vi det ut. Denne motsetninga i motsigelsen viser seg stadig. Sjøl om tusen år fra nå vil det vokse ugras, og derfor må vi være forberedt på å føre kamp i så lang tid.

Kort sagt har vi hatt et hendelsesrikt år i 1956. Internasjonalt var det et år da Khrusjtsjov og Gomulka reiste stormer, og her i landet var det et år med svært intens sosialistisk omforming. Det er fortsatt hendelsesrikt nå, og alle slags ideer vil fortsette med å trenge seg på. Jeg håper at dere kamerater som er her, vil holde øynene åpne.

II. TALEN DEN 27. JANUAR

La meg nå ta opp en del punkter.

For det første må vi gi ei holdbar vurdering av hva vi har oppnådd. I revolusjonen og oppbygginga vår er det positive vi har oppnådd det viktigste, sjøl om det fins mangler og feil. Vi må ikke overdrive det vi har oppnådd, sjøl om det er mye, men om vi undervurderer det vil det føre til feil, kanskje til og med til store feil. Dette spørsmålet blei avgjort på det andre plenumsmøtet til den åttende sentralkomiteen. Men gjen­tatte henvisninger til det på denne konferansen viser at noen kamerater fortsatt ikke er overbevist. Særlig blant kjente demokratiske personer kommer det merknader som dette: «Dere sier alltid at det positive som er oppnådd er det vesentlige. Det løser ikke noe problem. Alle veit vel at det som er oppnådd er det vesentlige, men hva med manglene og feila?» Likevel er det virkelig det som er oppnådd som er det vesentlige. Om ikke dette blir slått fast vil folk miste motet. Fins det ikke folk som har mista motet når det gjelder den kooperative omforminga?

For det andre må det være helhetlig planlegging og allsidig omtanke, slik at vi sørger for alle. Dette har vært vår konsekvente politikk. Det var politikken vår i Yen’an-dagene. I august 1944 hadde avisa Ta Kung Pao en leder der det sto «Ikke bygg eget kjøkken». Under Chongqing- forhandlingene sa jeg til mannen som hadde ansvaret for Ta Kung Pao at jeg var helt enig med det han sa, forutsatt at generalissimus Chiang Kai-shek sørga for måltidene våre, for om han ikke gjorde det, hva an­net kunne vi gjøre enn å bygge eget kjøkken? På den tida stilte vi Chiang Kai-shek overfor parolen om at det skulle sørges for alle. Nå styrer vi landet. Politikken vår er fortsatt en politikk med helhetlig planlegging og allsidig omtanke, slik at vi sørger for alle. Dette innbefatter å sørge for alt personellet i hæren og regjeringa som Kuomintang etterlot seg. Sjøl de som flykta til Taiwan kan komme tilbake. Alle kontra­revolusjonære som ikke skal henrettes vil gå gjennom omdanning og få sjansen til å tjene til livets opphold. De demokratiske partiene vil bh opp­rettholdt og de vil leve sammen med oss ei lang tid, og medlemmene deres vil bli sørga for. Kort sagt vil vi ta oss av alle de 600 millioner men­neskene i landet vårt. For eksempel tar vi oss av hele bybefolkninga og alle husholdningene på landsbygda som mangler korn, gjennom statsmonopolet for innkjøp og salg av korn. Eller ta for eksempel ung­dommen i byene. Vi må ta oss av dem på en eller annen måte — de kan gå på skolen eller jobbe på en bondegård, i en fabrikk eller i et grense­område. Det vil bli ytt hjelp til familier der ingen medlemmer er i arbeid, prinsippet vårt er å ikke la noen dø av sult. Alt dette faller innafor ram­ma av helhetlig planlegging og allsidig omtanke. Hva slags politikk er dette? Det er en politikk med å mobilisere alle positive krefter for å bygge sosialismen. Det er en strategisk politikk. Det er best å følge den­ne politikken, og det vil bli færre problemer. Denne ideen med helhetlig planlegging og allsidig omtanke må gjøres klar for alle.

Kamerat Ko Ching-shih sa at vi må utforske alle mulige framgangs­måter. Det er godt sagt, for vi må utforske alle mulige måter å overvinne vanskene på. Denne parolen må bli spredd. Vanskene vi står overfor er ikke særlig store og teller ikke så mye! Er ikke situasjonen i alle fall bedre nå enn under den lange marsjen? Da måtte vi klatre opp på snødekte fjell og traske gjennom sumpland. Etter at vi kryssa Dadu-elva på den lange marsjen var spørsmålet hvilken veg vi skulle gå. Nordover var det ikke noe annet enn høye fjell og svært få innbyggere. På den tida oppfordra vi folk til å overvinne vanskene på tusen måter og med hun­dre påfunn. Hva mener vi med tusen måter og hundre påfunn? Tusen måter betyr 999 måter pluss en, og hundre påfunn betyr 99 påfunn med ett i tillegg. Hittil har dere foreslått svært få måter eller påfunn. Hvor mange måter eller påfunn har hver av provinsene og de sentrale departe­mentene kommet med? Utforsk alle mulige framgangsmåter så vil van­skene bli overvunnet.

For det tredje, den internasjonale situasjonen. I Midt-Østen fikk vi episoden med Suez-kanalen. En mann som het Nasser nasjonaliserte kanalen og en annen som het Eden sendte en invasjonshær, og like i hælene på han kom en tredje som het Eisenhower, som bestemte seg for å drive britene ut og ha stedet helt for seg sjøl. Det britiske borgerskapet som før var mestre i intrigemakeri og manøvrer, er en klasse som best veit når de skal inngå kompromiss. Men denne gangen forkludra de det og lot Midt-Østen falle i hendene på amerikanerne. For en enorm feil! Kan en finne mange slike feil i historia til det britiske borgerskapet? Hva kommer det av at de mista hodet denne gangen og gjorde en slik feil? Fordi presset fra USA var for stort, og de mista sjølkontrollen i sin iver etter å ta tilbake Midt-Østen og stoppe USA. Retta Storbritannia spydodden først og fremst mot Egypt? Nei. De skritta Storbritannia tok var retta mot USA, akkurat som de skritta USA tok var retta mot Stor­britannia.

Utfra denne hendinga kan vi sette fingeren på brennpunktet i kampen i verden i dag. Motsigelsen mellom de imperialistiske landa og de sosialistiske landa er uten tvil svært tilspissa. Men de imperialistiske lan­da tevler nå med hverandre om kontrollen over forskjellige områder un­der dekke av å gå mot kommunismen. Hvilke områder tevler de om? Områder i Asia og Afrika som er befolka av 1 000 millioner mennesker. I øyeblikket samler striden deres seg om Midt-Østen, et område av stor strategisk betydning, og særlig om Egypts Suezkanalsone. I Midt-Østen er det to slags motsigelser, og tre slags krefter er i konflikt. De to slags motsigelser er: for det første motsigelsene mellom forskjellige imperialistmakter, det vil si mellom USA og Storbritannia og mellom USA og Frankrike, og for det andre motsigelsene mellom imperialistmaktene og de undertrykte nasjonene. De tre slags kreftene er: for det første USA, den største imperialistmakta, for det andre Storbritannia og Frankrike, annenrangs imperialistmakter, og for det tredje de under­trykte nasjonene. I dag er Asia og Afrika de viktigste områdene im­perialistene tevler om. Det er oppstått nasjonale uavhengighets- bevegelser i disse områdene. Metodene USA tar i bruk er noen ganger voldelige og noen ganger ikke-voldelige, og dette er det spillet som de spiller i Midt-Østen.

Konflikten mellom dem er til fordel for oss. Vi, de sosialistiske landa, må følge en politikk som går ut på å konsolidere oss og ikke gi fra oss en eneste tomme av landet vårt. Vi vil kjempe mot alle som prøver å få oss til å gjøre det. Det er her vi trekker linja, og bak den kan de få lov til å krangle seg imellom. Skal vi si noe eller skal vi ikke gjøre det? Jo, vi skal si noe. Vi skal avgjort støtte de anti-imperialistiske kampene som folket i Asia, Afrika og Latin-Amerika fører og de revolusjonære kampene som folket fører i alle land.

Når det gjelder forholdet mellom imperialist landa og oss så «er de hos oss og vi er hos dem». Vi støtter folkets revolusjon i landa deres, og de driver undergravingsvirksomhet i vårt land. Vi har våre folk midt blant dem, det vil si kommunistene, de revolusjonære arbeiderne, bøndene og intellektuelle og de progressive i landa deres. De har sine folk midt blant oss, og i Kina for eksempel har de mange folk fra borgerskapet og de demokratiske partiene, og også fra godseierklassen, inne hos oss. I øye­blikket ser det ut som om disse folka oppfører seg ordentlig og ikke lager bråk. Men hva vil de gjøre om det blir sluppet ei atombombe over Peking? De kommer ikke til å gjøre opprør? Det er svært tvilsomt. Det er enda mer tvilsomt når det gjelder de forbryterne som nå blir omforma gjennom arbeid, de bandelederne som skapte uro i den skolen i Shijiazhuang, og den høyskolestudenten i Peking som ville få tusener og ti­tusener av folk skutt. Vi må trekke dem til oss og omforme godseierne og kapitalistene til arbeidende mennesker. Dette er også en strategisk politikk. Det tar svært lang tid å avskaffe klassene.

Kort sagt vurderer vi fortsatt den internasjonale situasjonen slik at konflikten mellom de imperialistiske landa som tevler om kolonier, er den største motsigelsen. De prøver å dekke over motsigelsene seg i mellom ved å gjøre et stort nummer av motsigelsene sine til oss. Vi kan gjøre oss nytte av motsigelsene deres, mye kan gjøres i samband med det. Dette er en viktig sak i utenrikspolitikken vår.

Nå noen ord om forholdet mellom Kina og USA. Vi har kopiert opp og delt ut Eisenhowers brev til Chiang Kai-shek til dere. Etter mitt syn er meninga med dette brevet å helle kaldt vann i blodet på Chiang Kai-shek og så pumpe litt mot inn i han. Brevet snakker om nødvendigheten av å holde hodet kaldt og ikke være impulsiv, det betyr å ikke gripe til krig, men å stole på De forente nasjoner. Det er å helle kaldt vann i blodet på han. For Chiang Kai-shek er virkelig blitt temmelig impulsiv. For å pumpe mot inn i Chiang Kai-shek sier Eisenhower at han vil fortsette politikken med den harde linja overfor kommunistene, og setter sin lit til at det bryter ut uro midt iblant oss. Som Eisenhower ser det er det allerede brutt ut uro og kommunistene kan ikke stoppe den. Nåvel, alle har sin egen måte å se tingene på.

Jeg mener fortsatt at det er best at vi venter med å opprette diplomatiske forbindelser med De forente stater noen år. Dette vil være til større fordel for oss. Sovjetunionen oppretta diplomatiske for­bindelser med De forente stater sytten år etter Oktoberrevolusjonen. I 1929 brøt det ut ei verdensomspennende økonomisk krise, som varte ut 1933. I 1933 kom Hitler til makta i Tyskland og Roosevelt i De forente stater. Og det var først da det blei oppretta diplomatiske forbindelser mellom Sovjetunionen og De forente stater. Det vil sannsynligvis bli et­ter den tredje femårsplanen vår at vi vil opprette diplomatiske for­bindelser med De forente stater, det vil si, atten år eller til og med mer etter frigjøringsdagen. Vi har ikke noe hastverk med å innta plassen vår i De forente nasjoner, akkurat som vi ikke har hastverk med å opprette diplomatiske forbindelser med De forente stater. Vi velger denne politikken for å ta fra De forente stater så mye politisk kapital som mulig og for å stille det i et dårlig lys og i ei isolert stilling. Dere stenger oss ute fra De forente nasjoner og vil ikke opprette diplomatiske for­bindelser med oss. Det er greit, men jo lenger dere holder igjen, jo mer vil dere skylde oss. Jo lenger dere holder igjen, desto dårligere lys vil dere komme i og desto mer isolert vil dere bli, i deres eget land og over­for verdensopinionen. En gang sa jeg til en amerikaner i Yenan at De forente stater kan fortsette med å nekte å anerkjenne regjeringa vår i hundre år, men jeg tviler på om dere kan nekte å anerkjenne den i det etthundreogførste. En dag må De forente stater opprette diplomatiske forbindelser med oss. Når amerikanerne så kommer til Kina og ser seg om, vil de finne ut at det er for seint å angre. For dette landet som heter Kina vil ha blitt svært annerledes, med huset sitt reingjort og «de fire skadedyra» utrydda. De vil ikke finne mange venner her, og de vil ikke kunne gjøre særlig mye her, sjøl om de sprer noen få basiller.

Sia 2. verdenskrig har de kapitalistiske landa vært svært ustabile og i alvorlig opprør og det er utbredt engstelse blant folka deres. Det er engstelse i alle land, også i Kina. Men det er i alle fall mindre her. Sett dere inn i saka og se hvem som i virkeligheten er redd for hvem — er det de sosialistiske landa som er redd for de imperialistiske, og da først og fremst USA, eller er det omvendt? Jeg mener det er redsel på begge sider. Spørsmålet er hvilken side som er mest redd for den andre? Jeg er tilbøyelig til å tru at imperialistene er reddere for oss. Det kan være en viss fare i å komme med ei slik vurdering, det vil si, folka våre kan gå og legge seg alle sammen og sove tre dager til ende. Derfor må vi rekne med to muligheter. I tillegg til den fordelaktige muligheten er det en ufor­delaktig en, og det er at imperialistene kan gå berserk. De har onde hensikter og er alltid ute etter å lage vansker. I dag er det sjølsagt ikke så lett for dem å starte en ny verdenskrig, for de må tenke over følgene.

Nå noen få ord om forholda mellom Kina og Sovjet. Etter mitt syn vil det måtte bli krangel. La ingen innbille seg at det ikke forekommer noe krangel mellom kommunistpartier. Hvordan kan en unngå å krangle i en verden som vår? Marxisme er en krangle-isme, for den dreier seg om motsigelser og kamper. Det er alltid motsigelser til stede, og der det er motsigelser er det kamper. Nå er det noen motsigelser mellom Kina og Sovjetunionen. Måten de tenker på, måten de gjør ting på og de tradisjonelle vanene deres er forskjellige fra våre. Derfor må vi arbeide med dem. Jeg sier alltid at vi må arbeide med kameratene våre. Noen- folk sier at fordi de er kommunister, så burde de være like bra som vi er, så hvorfor er det nødvendig med slikt arbeid? Å arbeide med folk betyr å gjøre enhetsfrontsarbeid, å arbeide med de kjente demokratiske per­sonene, men hvorfor med kommunister? Det er galt å se på saka på den­ne måten. Det er ulike meninger innafor kommunistpartiet sjøl. Noen folk har slutta seg til partiet organisatorisk, men ideologisk trenger de fortsatt å bli korrigert. Og sjøl blant gamle kadrer er det noen som ikke snakker det samme språket som vi snakker. Derfor er det ofte nødven­dig å ha fortrulige samtaler, rådslå med dem enkeltvis eller kollektivt og holde møter mer enn en gang for å hjelpe folk med å rette på tenkninga si.

Etter mi mening er omstendigheter mektigere enn enkeltpersoner, sjøl høye tjenestemenn. Omstendighetenes makt vil gjøre det umulig for disse stribukkelementene i Sovjetunionen å komme noen veg om de fort­setter å kjøre fram stormaktssjåvinismen sin. Politikken vår for tida er fortsatt å hjelpe dem ved å diskutere sakene ansikt til ansikt med dem. Da delegasjonen vår dro til Sovjetunionen denne gangen, kom vi straks til saka i ei rekke spørsmål. Jeg sa til kamerat Zhou Enlai på telefonen at disse folka er forblinda av de materielle vinningene sine og den beste måten å ta seg av dem på er å gi dem ei god skyllebøtte. Hva er de materielle vinningene deres? Ikke noe annet enn 50 millioner tonn stål, 400 millioner tonn kull og 80 millioner tonn jordolje. Er dette mye? Slett ikke. Men de blir stormannsgale ved synet av såpass mye. For noen kommunister! For noen marxister! Jeg mener at om dere ganger det med ti eller til og med hundre, vil det fortsatt ikke være særlig mye. Alt dere har gjort er å utvinne noe fra jorda, gjøre det til stål og lage noen biler, fly og jeg veit ikke hva. Hva er det som er så bemerkelsesverdig med det? Likevel lar dere dette bli en så tung byrde på skuldrene deres at dere til og med kaster vrak på revolusjonære prinsipper. Er ikke det å være forblinda av materielle vinninger? En kan også bli forblinda av materielle vinninger om en får ei høy stilling. Å bli førstesekretær er en slags materiell vinning som også har lett for å gjøre en stormannsgal. Når en mann blir for stormannsgal, må vi skjelle han skikkelig ut på en eller annen måte. Denne gangen holdt ikke kamerat Zhou Enlai på for­mene i Moskva, han tok dem for seg, og følgelig holdt de et svare leven. Det er bra å ordne opp i ting ansikt til ansikt. De prøvde å påvirke oss og vi prøvde å påvirke dem. Men vi gikk ikke rett på sak i alle spørsmål, vi spilte ikke alle korta våre, men hadde noen i reserve. Det vil alltid være motsigelser. Så lenge som situasjonen er noenlunde holdbar, kan vi leite etter en felles grunn og holde tilbake noen uenigheter, for å ta dem opp seinere. Om de står fast på å få det som de vil, vil vi før eller seinere måt­te trekke alt fram i lyset.

Når det gjelder oss, må vi ikke bruke store ord i den eksterne propagandaen vår. Vi må alltid være beskjedne og forsiktige, og må, for å si det slik, stikke halen mellom beina. Vi må fortsette med å lære av Sovjetunionen. Men vi må velge ut det vi skal lære, vi må bare lære det som er framskredent og ikke det som er tilbakeliggende. Med omsyn til det som er tilbakeliggende, så er det en annen måte å lære på — bare ikke gjør det. Når det gjelder feila deres, kan vi unngå å gjenta dem om vi kjenner til dem. Når det gjelder de av sakene deres som er nyttige for oss, må vi for all del lære dem. Vi skal lære det som er nyttig fra alle land i verden. En bør dra overalt for å leite etter kunnskap. Det ville bli ensformig å dra bare ett sted.

La for det fjerde hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. Denne politikken blei satt fram etter at den kontrarevolusjo­nære Hu Feng-klikken blei slått tilbake. Jeg trur fortsatt at den er riktig, for den er i samsvar med dialektikken.

Om dialektikken sa Lenin: «Kort sagt kan dialektikken defineres som læra om motsetningenes enhet. Dette griper kjernen i dialektikken, men det krever forklaringer og utvikling. »[2] Det er vår oppgave å forklare og utvikle læra. Den trenger å bli forklart, og hittil har vi gjort for lite. Og den trenger å bli utvikla. Med de rike erfaringene vi har i revolusjon bør vi utvikle denne læra. Lenin sa også: «Motsetningenes enhet (sam­menfall, identitet, lik handling) er betinga, midlertidig, forbigående, re­lativ. Kampen mellom motsetninger som gjensidig utelukker hverandre, er absolutt, akkurat som utvikling og bevegelse er absolutt.»[3] Ut fra denne oppfatninga har vi lagt fram politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides.

Sannhet står i motsetning til falskhet og utvikler seg i kamp med den. Det vakre står i motsetning til det stygge, og utvikler seg i kamp med det. Det samme gjelder godt og ondt. Det vil si gode gjerninger og gode folk står i motsetning til onde gjerninger og onde folk og utvikler seg i kamp med dem. Kort sagt står velluktende blomster i motsetning til gif­tig ugras og utvikler seg i kamp med det. Det er en farlig politikk å forby folk å komme i kontakt med det falske, stygge og fiendtlige, med idealisme og metafysikk og med sludderet til Konfucius, Laozi og Chiang Kai-shek. Det vil føre til åndelig forfall, og enspora tankegang, og folk vil ikke være forberedt på å stå ansikt til ansikt med verden og møte utfordringer.

I filosofien danner materialisme og idealisme en enhet av mot­setninger og kjemper med hverandre. Det samme er tilfelle med et annet motsetningspar, dialektikk og metafysikk. Når en snakker om filosofi kan en aldri klare seg uten disse to par motsetninger. I Sovjetunionen vil de ikke ha noe å gjøre med slike «par» nå, de går heller inn for «enkeltting». De sier at det bare vokser velluktende blomster der og ikke giftig ugras og nekter for at det fins idealisme og metafysikk i et sosialistisk land. Idealisme, metafysikk og giftig ugras fins i virkeligheten i alle land. I Sovjetunionen er det mye giftig ugras som står fram under navn av velluktende blomster, og mange tåpelige utsagn bærer merkelappen materialisme eller sosialistisk realisme. Vi erkjenner åpent kampen mellom materialisme og idealisme, mellom dialektikk og metafysikk og mellom velluktende blomster og giftig ugras. Denne kampen vil alltid fortsette og vil bevege seg et skritt framover på hvert trinn.

Om dere, kamerater som er her, allerede kjenner materialismen og dialektikken, vil jeg gjerne rå dere til å utfylle kunnskapen deres med en del studier av motsetningene til materialisme og dialektikk, det vil si idealisme og metafysikk. Dere må lese Kant og Hegel og Konfucius og Chiang Kai-shek, som er negative saker alt sammen. Om dere ikke veit noe om idealisme og metafysikk, om dere aldri har ført noen kamper mot dem, vil ikke materialismen og dialektikken deres være solid. Manglene ved noen av partimedlemmene og de intellektuelle er akkurat det at de veit for lite om de negative sakene. Etter å ha lest noen få bøker av Marx, gjentar de bare det som står i dem, og det er nokså ensformig å høre på dem. Talene og artiklene deres er ikke overbevisende. Om dere ikke studerer de negative sakene, vil dere ikke bli i stand til å tilbakevise dem. Verken Marx eller Engels eller Lenin var sånn. De anstrengte seg mye for å lære og studere alle slags saker, både fra nåtida og fortida, og lærte andre folk å gjøre det samme. Marxismens tre bestanddeler blei til mens de studerte, såvel som førte kamp mot, slike borgerlige saker som tysk klassisk filosofi, engelsk klassisk politisk økonomi og fransk utopisk sosialisme. Her var ikke Stalin så bra. På hans tid blei for eksempel tysk klassisk idealistisk filosofi framstilt som en reaksjon fra det tyske aristokratiet på den franske revolusjonen. Denne konklusjonen fornekter den tyske klassiske idealistiske filosofien fullstendig. Stalin fornekta tysk militærvitenskap og hevda at den ikke lenger var til nytte og at bøker av Clausewitz[4] ikke lenger skulle leses ettersom tysker­ne var slått.

Stalin hadde en god del metafysikk i seg og han lærte mange men­nesker å følge metafysikken. I Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikene) historie, Kort framstilling, sier Stalin at den marxistiske dialektikken har fire hovedtrekk. Som det første trekket snakker han om det gjensidige sambandet mellom ting, som om alle ting tilfeldigvis var knytta sammen uten noen som helst grunn. Hvilke ting er det så som er knytta sammen? Det er de to sidene som står i motsetning til hveran­dre i en ting, som er knytta sammen. Alt har to sider som står i mot­setning til hverandre. Som det fjerde trekket snakker han om den indre motsigelsen i alle ting, men så tar han bare for seg kampen mellom mot­setningene, uten å si noe om enheten mellom dem. Ifølge den grunn­leggende loven i dialektikken, motsetningenes enhet, er det samtidig kamp og enhet mellom motsetningene, som både utelukker hverandre gjensidig og er knytta sammen med hverandre og som under bestemte vilkår blir omforma til hverandre.

Synspunktet til Stalin blir gjenspeilt under oppslagsordet «identitet» i Kort filosofisk ordbok, fjerde utgave, som blei utarbeidd i Sov­jetunionen. Der blir det sagt: «Det kan ikke være noen identitet mellom krig og fred, mellom borgerskap og proletariat, mellom liv og død og andre liknende foreteelser fordi de er i grunnleggende motsetning til hverandre og utelukker hverandre gjensidig.» Med andre ord er det ikke noen identitet, i den marxistiske betydninga av det, mellom disse foreteelsene som er i grunnleggende motsetning til hverandre. Det er snarere slik at de bare utelukker hverandre gjensidig og de er ikke knytta sammen og de kan ikke bli omforma til hverandre under bestemte vilkår. Denne tolkninga er helt og holdent gal.

Som de ser det er krig krig og fred er fred, og de to utelukker hveran­dre gjensidig og er helt uten sammenheng med hverandre, og krig kan ikke forandres til fred og heller ikke fred til krig. Lenin siterte Clausewitz: «Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler.»⁵ Kamp i fredstid er politikk, det er også krig, sjøl om det blir brukt visse spesielle midler. Krig og fred utelukker hverandre gjensidig begge to, og er knytta sammen og de kan bli omforma til hverandre under bestemte vilkår. Om ikke det brygger opp til krig i fredstid, hvordan kan det da være mulig at den plutselig bryter ut? Om ikke det brygger opp til fred i krigstid, hvordan kan det plutselig bli fred?

Om ikke liv og død kan bli omforma til hverandre, kan dere da være så snill å fortelle meg hvor det levende kommer fra? Til å begynne med var det bare livløs masse på jorda, og levende ting blei ikke til før seinere, da de blei omforma fra livløs masse, det vil si død masse. Alt levende gjennomgår en stoffskifteprosess. Det vokser, formerer seg og går til grunne. Så lenge livet utvikler seg, tar liv og død del i en uavbrutt kamp og blir hele tida omforma til hverandre.

Om ikke borgerskapet og proletariatet kan omforme seg til hveran­dre, hvordan kan det da ha seg at proletariatet, gjennom revolusjon, blir de som styrer og borgerskapet blir de som blir styrt? For eksempel sto vi i rak motsetning til Chiang Kai-sheks Kuomintang. Som et resultat av den gjensidige kampen og den gjensidige utelukkelsen av de to motsatte sidene skjedde det ei forandring i stillinga vår og i stillinga deres. Det vil si de forandra seg fra å være de som styrte til å bli de som blir styrt, mens vi forandra oss fra å være de som blei styrt til å være de som styrer. De som flykta til Taiwan utgjorde bare en tidel av Kuomintang, de som blei igjen på fastlandet utgjorde ni tideler. De siste blir omdanna av oss. Dette er et tilfelle av motsetningenes enhet under nye forhold. Når det gjelder den ene tidelen som har dratt til Taiwan er vårt forhold til dem fortsatt en enhet av motsetninger, og de vil også bli omforma gjennom kamp.

Stalin så ikke sambandet mellom kampen mellom motsetningene og motsetningenes enhet. Noen mennesker i Sovjetunionen er så meta­fysiske og sta i tenkninga si at de trur ei sak må være enten det ene eller det andre, og nekter å anerkjenne motsetningenes enhet. Derfor blir det gjort politiske feil. Vi holder oss til begrepet om motsetningenes enhet og bruker politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. Når velluktende blomster blomstrer, vil dere nødvendigvis finne at det vokser giftig ugras. Dette er ikke noe å være redd for, under bestemte vilkår kan det til og med vendes til en god ting.

Noen foreteelser kan ikke unngås på et bestemt tidspunkt, og etter at de er kommet fram vil det bli funnet en måte å ta seg av dem på. Før blei det, for eksempel, gjennomført streng kontroll med skuespillrepertoaret, og det ene eller det andre stykket blei forbudt. Straks forbudet blei oppheva dukka alle slags stykker om spøkelser og uhyrer opp på scenen, som Historia om den svarte kulpen som det spøkte i og Tordengudens hevn. Hva synes dere om denne foreteelsen? Jeg synes at det er bare bra at de kommer fram. Mange folk har aldri sett spøkelser og uhyrer på scenen, og når de ser disse stygge bildene, vil de forstå at det blir satt opp ting som ikke burde settes opp. Så vil disse skuespilla bli kritisert, forandra eller forbudt. Noen sier at noen få lokale operaer er så ille at sjøl ikke lokalbefolkninga liker dem. Jeg synes det er helt i or­den å sette opp noen av dem. La praksis avgjøre om de kan overleve og hvor stort publikum de vil trekke til seg, så ha ikke hastverk med å forby dem.

Vi har nå bestemt oss for å øke opplaget av Nyheter til etterretning fra 2 000 til 400 000, på denne måten kan folk både innafor og utafor partiet lese det. Dette er et tilfelle med at et kommunistparti sprer ei avis for im­perialismen, ettersom avisa til og med inneholder reaksjonære uttalelser som bakvasker oss. Hvorfor gjør vi dette? Hensikten er å legge fram gif­tig ugras og det som er umarxistisk og det som er anti-marxistisk for kameratene våre, for massene og de kjente demokratiske personene, sånn at de kan bli herda. Ikke lås ned disse tingene, for da vil de bli farlige. På denne måten er framgangsmåten vår forskjellig fra Sov­jetunionens. Hvorfor er det nødvendig med vaksinasjon? En mann får en virus innpoda i kroppen på kunstig måte, for å føre «bakteriologisk krigføring» mot han. Slik at han skal få motstandskraft. Når vi of­fentliggjør Nyheter til etterretning og annet negativt læremateriell er det «vaksinering» for å øke den politiske motstandskrafta til kadrene og massene.

Skadelige utsagn må tilbakevises kraftig og i god tid. Ei sånn sak er artikkelen «Om det uunngåelige» som sto i Folkets Dagblad, Den hev­der at det ikke er uunngåelig at vi gjør feil i arbeidet vårt og at vi bruker ordet «uunngåelig» som en unnskyldning for disse feila. Dette er et skadelig utsagn. Kanskje artikkelen ikke burde ha vært offentliggjort. Ettersom den blei offentliggjort, burde vi ha forberedt oss på å møte ut­fordringa med ei tilbakevisning i rett tid. I revolusjonen og oppbygginga vår er i alle fall noen feil uunngåelige, det har tidligere erfaring bevist. Artikkelen «Mer om den historiske erfaringa til proletariatets diktatur» tar nettopp opp ei viktig sak som er uunngåelig. Hvem blant kameratene våre ønsker å gjøre feil? Feil blir ikke erkjent før etter at de er gjort, og til å begynne med rekner alle seg for å være 100 prosent marxistiske. Sjølsagt må vi ikke tenke at ettersom feil er uunngåelige spiller det ingen rolle om vi gjør noen. Likevel må det innrømmes at det er absolutt umulig å ikke gjøre noen feil i arbeidet vårt. Det gjelder å gjøre færre og mindre feil.

Vi må absolutt overvinne dårlige strømninger i samfunnet. Enten det er i partiet, blant kjente demokratiske personer eller blant studenter, må vi absolutt overvinne dårlige strømninger, det vil si feil som ikke bare noen få enkeltpersoner har, men som har utvikla seg til strømninger. Måten å gjøre dette på er gjennom diskusjon. Så lenge diskusjonen er overbevisende er det mulig å overvinne dårlige strømninger. Om den ikke er overbevisende og en bare bruker noen få fordømmende ord, vil disse strømningene bli verre og verre. Der det dreier seg om hoved­spørsmål, må en gjøre fullstendige forberedelser og vi må offentliggjøre fullt ut overbevisende gjendrivelser når seieren er sikra. Par­tisekretærene må sjøl ha tilsyn med avisene og skrive artikler.

Av de to motsatte sidene som kjemper mot hverandre i en enhet, må den ene være den viktigste og den andre må være underordna. I vår stat som er et proletariatets diktatur, må giftig ugras sjølsagt ikke få lov å spre seg uten hindring. Enten det er i partiet eller i ideologiske eller i lit­terære og kunstneriske kretser, må vi stri for å sikre at de velluktende blomstene og marxismen har hovedstillinga og den framherskende stillinga. Giftig ugras og det som er umarxistisk og anti-marxistisk må holdes i ei underordna stilling. På en måte kan forholdet mellom de to sammenliknes med forholdet mellom kjernen og elektronene i et atom. Et atom har to deler, kjernen og elektronene. Kjernen er svært liten men svært tung. Elektronene er svært lette, faktisk veier et elektron bare om lag 1/1800 av det den letteste kjernen veier. Kjernen i et atom kan også spaltes, men kreftene som binder den sammen er sterkere. Elektronene er i en viss grad skyldige i «liberalisme», ettersom noen går og andre kommer. Forholdet mellom kjernen og elektronene i et atom er også en enhet av motsetninger, det ene er den viktigste sida og det andre er den underordna sida. Om vi ser det fra dette synspunktet, er politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides gunstig, ikke skadelig.

For det femte, spørsmålet om uro. I et sosialistisk samfunn byr det at et lite antall mennesker skaper uro på et nytt problem som det er vel verdt å granske.

Alt i samfunnet er en enhet av motsetninger. På samme måte er et sosialistisk samfunn en enhet av motsetninger. Denne enheten av mot­setninger fins både innafor folkets rekker og mellom oss og fienden. Den grunnleggende årsaka til at noen få mennesker fortsatt skaper uro i landet vårt er at det fortsatt fins alle slags motsatte sider, positive og negative, i samfunnet. Det fins også motsatte klasser, motsatte men­nesker og motsatte meninger.

I det vesentlige har vi fullført den sosialistiske omforminga av eien­dommen over produksjonsmidlene. Men borgerskapet fins fortsatt, og det gjør også godseierne og rikbøndene, lokale tyranner og kontra­revolusjonære. De er klassene som er fratatt eiendommene sine og de blir undertrykt av oss. De bærer på hat og mange av dem vil gi det fritt utløp ved første høve. På den tida da Ungarn-episoden fant sted håpa de at Ungarn ville bli styrta ut i kaos, og helst at Kina ville det også. Det er klasseinstinktet deres.

De merkelige uttalelsene fra noen kjente demokratiske personer og professorer står også i motsetning til våre syn. De preker idealisme, mens vi fremmer materialisme. De sier at kommunistpartiet ikke er i stand til å rettleie vitenskapen, at det ikke er noe overlegent ved sosia­lismen, og at kooperativ omforming er en veldig dårlig ting. Men vi sier at kommunistpartiet har evnen til å rettleie vitenskapen, at sosialismen er overlegen og at kooperativ omforming er utmerka.

Blant studentene er det også en god del som står i motsetning til oss. Ettersom de fleste av dagens høyskolestudenter kommer fra utbytterklassefamilier, er det ikke noe rart at noen av dem står mot oss. Sånne folk fins i Peking, Shijiazhuang og andre steder.

Det er visse personer i samfunnet som bakvasker partikomiteene våre i provinsene, og kaller dem «mumier». Er de mumier? Etter mitt syn er de slett ikke døde, så hvordan kan de være mumier? Disse folka bak­vasker partikomiteene våre i provinsene og kaller dem mumier, vi sier at de ikke er det, og de to meningene står i motsetning til hverandre.

Vi finner også motsatte syn innafor partiet vårt. For eksempel fins det to motsatte syn, for og imot, om SUKPs tjuende kongress, som kvitta seg med Stalin med ett slag. Det oppstår stadig meningsforskjeller in­nafor partiet. Ikke før har vi nådd enighet, så reiser det seg nye menings­forskjeller i løpet av en måned eller to.

Når det gjelder måten mennesker tenker på, står subjektivisme og det å søke sannheten gjennom kjensgjerninger i motsetning til hverandre. Jeg tror det alltid vil finnes subjektivisme. Vil det ikke finnes spor av subjektivisme ti tusen år fra nå? Det trur jeg.

Det fins motsatte sider i en fabrikk, i et jordbrukskooperativ, i en skole, i en organisasjon eller i en familie, kort sagt, overalt og alltid. Derfor vil det oppstå uro som er forårsaka av et lite antall personer i samfunnet hvert år.

Bør vi være redde for uroligheter, eller bør vi ikke det? Vi kom­munister har aldri vert redde for imperialismen, for Chiang Kai-sheks Kuomintang, for godseierklassen eller for borgerskapet, og det ville virkelig være rart om vi nå skulle være redde for studenter som lager uro eller bønder som reiser bråk i et kooperativ! Bare Duan Qirui og Chiang Kai-shek var redde for massenes uro. Noen folk i Ungarn og i Sovjetunionen er også redde. Vi må ta ei aktiv og ikke ei passiv holdning til uroligheter som et lite antall mennesker lager, det vil si vi må ikke være redde for dem, men vi må være forberedt på dem. Det er ikke noen løsning å være redd. Jo reddere dere er, jo mer vil spøkelsene plage dere. Dere vil ikke komme på defensiven om dere ikke er redde for uro og er mentalt forberedt på det. Jeg mener vi må være forberedt på større episoder. Om dere er forberedt på denne måten, kan det hende at det ikke kommer noen slike episoder, men om dere ikke er det, vil det bli uro.

Når en ting utvikler seg, er det bare to muligheter, enten en god eller en dårlig en. Vi må rekne med begge når vi tar oss av de internasjonale problemene og problemene våre hjemme. Dere sier at dette vil bli et år med fred, ja, kanskje det vil bli det. Men det vil ikke være bra å bygge arbeidet sitt på denne vurderinga, dere bør heller bygge det på den for- utsetninga at det verste kan skje. Internasjonalt ville det verste være at det bryter ut en verdenskrig og at det blir sluppet atombomber. In­nenlands vil det i høyden bli landsomspennende opptøyer, eller en «ungarsk episode», med flere millioner mennesker som reiser seg mot oss, som okkuperer noen få hundre fylker og rykker fram mot Peking. Alt vi ville trenge å gjøre da ville være å dra tilbake til Yen’an, der vi kom fra. Vi har alt bodd i Peking i sju år, og hva om det blir krevd av oss at vi reiser tilbake til Yen’an i det åttende? Ville vi alle klage over det vi had­de tapt og gråte så hjertet ville briste? Sjølsagt har vi ikke tenkt å reise tilbake til Yen’an nå, for å «gjøre en skinnmanøver og snu hesten rundt for å trekke seg tilbake». På den sjuende kongressen sa jeg at vi måtte forutse sytten vansker. Blant dem tusen li uttørka jord, alvorlige naturkatastrofer, hungersnød og tap av alle fylkeshovedstedene. Det er fordi vi alltid har rekna med dette, at initiativet alltid har vært i våre hender. Nå når vi har erobra statsmakta, må vi fortsatt forutse de verste mulighetene.

I noen tilfeller var det byråkrati og subjektivisme fra ledelsens side og feil i den politiske eller økonomiske politikken vår som var skyld i at det oppsto uro fra et lite antall folk. I andre tilfeller skyldtes de ikke at politikken vår, men arbeidsmetoden vår var feilaktig. Den var for stiv­beint. Det at det fantes kontrarevolusjonære og dårlige elementer var en annen faktor. Det er umulig å unngå helt at et lite antall folk lager uro. Dette er enda et eksempel på at noe er uunngåelig. Men så lenge vi ikke gjør alvorlige feil i den politiske linja, vil vi ikke få store landsom­fattende uroligheter. Sjøl om de inntreffer på grunn av slike feil, tror jeg de vil stilne raskt, og ikke føre til undergang for nasjonen. Sjølsagt er det fortsatt mulig at forløpet til historia vil snu i noen grad og gå litt bakover, om vi ikke gjør arbeidet vårt bra. Revolusjonen i 1911 lei tilbakeslag. Etter at den hadde avsatt keiseren, kom først en annen keiser og så krigsherrene inn på scenen. Problemer fører til revolusjon og etter revolusjonen dukker det opp andre problemer. Om det flammer opp ei stor landsomfattende uro, er jeg sikker på at massene og lederne deres, kanskje vi sjøl eller kanskje andre, avgjort vil stå fram og ordne opp i situasjonen. Gjennom ei sånn stor uro vil landet vårt stå fram desto sterkere, etter at byllen har sprukket. Uansett hva som skjer vil Kina gå videre fram.

Når det gjelder et lite antall mennesker som lager uro, oppmuntrer vi for det første ikke til det, og for det andre, om noen mennesker absolutt vil lage uro, så la dem gjøre det. Grunnloven vår gir frihet til å gå i tog og til å demonstrere, og sjøl om den ikke gir frihet til å streike, forbyr den det heller ikke, så det å streike krenker ikke grunnloven. Om noen mennesker ønsker å sette i gang en streik eller legge fram et bønneskrift og dere hardnakka forsøker å hindre dem, er det ikke bra. Etter mi mening kan enhver som vil lage bråk få gjøre det så lenge han måtte ønske, og om ikke en måned er nok kan han fortsette i to. Kort sagt må ikke saka avsluttes før de føler at de har fått nok. Om dere avslutter den i ei snarvending, kommer de før eller seinere til å lage bråk igjen. Der studentene lager bråk, må dere ikke gi dem skoleferie, men dere må avgjøre spørsmålet ved kamp, som i slaget ved Chihpi i oldtida. Hva godt vil komme ut av dette? Det vil hjelpe til med å avdekke problemene fullt ut og trekke et klart skille mellom rett og galt, slik at alle kan bli herda og slik at de som er urimelige, de dårlige folka, vil li nederlag.

Dere må lære dere denne kunsten å lede. Prøv ikke å demme opp for allting bestandig. Når folk kommer med merkelige utsagn, setter i gang streiker eller kommer med et bønneskrift, forsøker dere å slå dem tilbake med ett slag, og tenker alltid at sånne ting ikke bør forekomme. Hvorfor er det slik at disse tingene som ikke bør forekomme likevel gjør det? Sjølve denne kjensgjerninga viser at de bør forekomme. Dere for­byr folk å streike, å komme med bønnskrift, eller å komme med ufor­delaktige bemerkninger. Dere tyr ganske enkelt til undertrykking i alle tilfeller, helt til dere en dag blir en Rakosi. Dette gjelder både innafor og utafor partiet. Når det gjelder merkelige utsagn, underlige hendinger og motsigelser, er det bedre å få dem avdekka. Motsigelser må bli avdekka og løses etterpå.

En må dele uroligheter inn i flere forskjellige grupper, og behandle dem i samsvar med det. I ei gruppe har vi den uroa som er rettmessig, i sånne tilfeller må vi innrømme feila våre og rette på dem. I ei annen gruppe har vi uro som ikke er rettmessig, den må vi slå tilbake. Uroligheter som har gode grunner bør oppstå, de som ikke har gode grunner vil ikke komme noen veg. I enda ei annen gruppe er uroen delvis rettmessig og delvis ikke, og vi må godta det som er rettmessig og kritisere det som ikke er det. Her må vi ikke gi etter ved alle høve helt uten omsyn til prinsippene og love å gjøre alt det som blir forlangt. Dere må ikke være alt for snare til å bruke makt eller etter å åpne ild mot folk, om det ikke er et tilfelle av virkelig storstilt kontrarevolusjonært opprør som krever å bli undertrykt med våpenmakt. Duan Qirui satte 18. mars-massakren[6] i scene og greip til skyting, og han felte seg sjøl til slutt. Vi må ikke følge eksempelet hans.

Vi må arbeide godt blant dem som er innblanda i uro for å splitte dem og skille de mange fra de få. Gi de mange skikkelig vegledning og skolering slik at de gradvis kan endre seg, og ikke sår dem. Jeg trur det er slik overalt at det er få mennesker ved de to ytterpunktene, mens det er mange i midten. Vinn dem som er i midten skritt for skritt, så vil vi få overtaket. Vi må analysere opprørslederne. Noen av dem som tør å ta ledelsen i opprøra kan bli nyttige folk gjennom skolering. Når det gjelder handfullen av dårlige folk, trenger vi ikke å arrestere, fengsle eller utvise noen, unntatt dem som er skyldige i de alvorligste for­brytelsene. La dem få bli i sin egen avdeling, men ta fra dem den politiske kapitalen deres, isoler dem og bruk dem som lærere ved negativt eksempel. Da kamerat Deng Xiaoping dro for å holde en tale på Tsinghua-universitetet ba han den studenten som hadde trua med å drepe tusener og titusener av folk om å tjene som lærer. En fyr som han har ikke noen våpen, ikke engang en pistol, hvorfor skulle dere være redde for han? Om dere utviser han straks, vil dere få et reint hus, men det vil ikke bli godt mottatt overalt. Om han blir utvist fra stedet deres vil han måtte finne seg en jobb på et annet sted. Derfor er det ikke en bra måte å gjøre det på å utvise folk som han i all hast. Slike folk representerer de reaksjonære klassene og det er ikke bare spørsmål om noen få enkeltpersoner. Om vi tar oss av dem med for grove midler, blir vi godt og vel kvitt dem, men vi får ikke utnytta rolla deres som lærere ved negativt eksempel fullt ut. I Sovjetunionen pleier de å utvise noen få hovedmenn når høyskolestudentene lager bråk, og de forstår ikke at dårlige ting kan tjene som lærestoff. Sjølsagt må vi utøve diktatur over de svært få som setter i scene slike kontrarevolusjonære opprør som Ungarn-episoden.

Vi må la kjente demokratiske personer utfordre oss med motsatte syn og gi dem frie hender til å kritisere oss. Ellers vil vi likne litt på Kuomin­tang. Kuomintang var livredd for kritikk og gikk i redsel og frykt hver gang det politiske rådet hadde møte. Kritikk fra kjente demokratiske personer kan bare være av to slag, den som er gal og den som ikke er det. Kritikk som ikke er gal kan hjelpe oss til å rette på manglene våre, mens vi må tilbakevise kritikk som er gal. Når det gjelder slike typer som Liang Shuming, Peng Yi-hu og Chang Nai-chi, kan de bare fjerte om de har lyst til det. Det vil være til fordel for oss, for alle kan sjøl dømme om lukta er god eller vond, og gjennom diskusjon kan flertallet vinnes og disse typene kan bli isolert. Om de vil lage bråk, så la dem få gjøre det så mye de orker. Den som gjør seg skyldig i mye urettferdig er dømt til å ødelegge seg sjøl. Jo falskere de snakker og jo større feil de har, desto bedre, og desto mer isolert vil de bli, og desto bedre vil de skolere folket ved negativt eksempel. Vi må både forene oss med og føre kamp mot de kjente demokratiske personene, og i samsvar med omstendig­hetene må vi arbeide blant dem på deres eget initiativ i noen tilfeller, mens vi i andre tilfeller lar dem avsløre seg sjøl før vi går til handling, heller enn å slå først.

Kampen mot borgerlig ideologi, mot dårlige mennesker og mot dårlige ting, er en langsiktig kamp, som vil ta flere tiår eller til og med hundreår. Arbeiderklassen, de andre delene av det arbeidende folket og de revolusjonære intellektuelle vil få erfaring, og de vil herde seg i løpet av kampen, og dette er en stor fordel.

En dårlig ting har en dobbelt karakter — den er både god og dårlig. Mange kamerater er fortsatt ikke klare på dette punktet. En dårlig ting inneholder gode faktorer også. Å se på dårlige mennesker og dårlige ting som bare dårlige er ei ensidig, metafysisk innstilling til problemer. Det er ikke ei dialektisk innstilling eller en marxistisk måte å se på ting på. På den ene sida er dårlige mennesker og dårlige ting dårlige, men på den andre sida kan de spille ei bra rolle. For eksempel spiller en dårlig fyr som Wang Ming ei bra rolle som en lærer ved negativt eksempel. På samme måte inneholder en god ting negative faktorer også. For eksem­pel har de enorme seirene som vi har vunnet i de sju åra sia frigjøringa, særlig de vi vant i fjor, gjort noen kamerater stormannsgale, gjort dem innbilske og de blir tatt på senga når det plutselig bryter ut uro fra noen få mennesker.

Den egentlige årsaka til at en på den ene sida er redd for uro og på den andre handterer den så grovt, er at en nekter å erkjenne i tankene sine at et sosialistisk samfunn er en enhet av motsetninger, der det fins mot­sigelser, klasser og klassekamp.

I lang tid nekta Stalin for at det fantes motsigelser mellom produk­sjonsforholda og produktivkreftene og mellom overbygninga og den økonomiske basisen i det sosialistiske systemet, Først året før sin død da han skreiv Sosialismens økonomiske problemer i SSSR, nevnte han nølende motsigelsen mellom produksjonsforholda og produktivkreftene i det sosialistiske systemet, og innrømte at feilaktig politikk og uriktige omstillinger ville føre til problemer. Sjøl da stilte han ikke spørsmålet om motsigelsen mellom produksjonsforholda og produktivkreftene, og mellom overbygninga og den økonomiske basisen i det sosialistiske systemet som et spørsmål av avgjørende betydning. Han forsto heller ikke at disse motsigelsene er de grunnleggende motsigelsene som driver et sosialistisk samfunn framover. Han trudde alt var trygt under hans styre. Vi for vår del må ikke innbille oss at alt er trygt under vårt styre. Det er trygt og likevel utrygt.

Like sikkert som at et menneske må dø, vil det sosialistiske systemet, som en historisk foreteelse, ifølge dialektikken, opphøre en dag, og bli oppheva av det kommunistiske systemet. Hva slags marxisme ville det være om noen hevda at det sosialistiske systemet og produksjons­forholda og overbygninga til det, ikke vil dø ut? Ville ikke det være det samme som ei religiøs tru eller en teologi som forkynte en evig gud?

Hvordan vi skal behandle motsigelsene mellom folket og fienden og motsigelsene i folket i et sosialistisk samfunn er ei vitenskapsgrein som det er verdt å studere nøye. Under de forholda som er i landet vårt kom­mer klassekampen til uttrykk i stor stil i motsigelser i folket, sjøl om den i øyeblikket delvis består av motsigelser mellom folket og fienden. De urolighetene som et lite antall mennesker har stelt i stand i øyeblikket, gjenspeiler denne situasjonen. Om jorda skulle gå under om ti tusen år fra nå, vil det i alle fall fortsette å oppstå uroligheter i disse ti tusen åra. Men det som skjer i ei så fjern framtid som ti tusen år fra nå vil ikke være vår sak. Det vi er opptatt med er å gjøre en alvorlig innsats for å få erfaringer i å handtere dette problemet innafor ramma av noen femårs­planer.

Vi må styrke arbeidet vårt og overvinne feila og manglene våre. Hva slags arbeid må vi styrke? Politisk og ideologisk arbeid på feltene for in­dustri, jordbruk, handel, kultur og utdanning, såvel som i hæren, regjeringa og partiet. Dere er alle opptatt med yrkespliktene deres, med det daglige arbeidet i økonomien, kulturen og utdanninga, i det nasjonale forsvaret og i partisaker, men om dere forsømmer politisk og ideologisk arbeid vil det være svært farlig. Nå når generalsekretæren vår i partiet, kamerat Deng Xiaoping personlig har dukka opp på Tsinghua-universitetet og holdt et foredrag, vil jeg gjerne at dere får opp farta alle sammen. De ledende kameratene i sentralkomiteen og i partikomi­teene for provinsene, byprovinsene og for de autonome områdene må alle sammen personlig ta på seg politisk og ideologisk arbeid. Etter den andre verdenskrigen brydde ikke Sovjetunionens Kommunistiske Parti og visse østeuropeiske partier seg lenger om grunnprinsippene i marxismen. De brydde seg ikke lenger om klassekamp, proletariatets diktatur, partiets ledelse, demokratisk sentralisme og banda mellom partiet og massene, og det var ikke særlig mye politisk atmosfære der. Følgen var Ungarn-episoden. Vi må holde oss til marxismens grunn­leggende teori. Hver provins, hver byprovins og autonomt område må begynne med teoretisk arbeid og de må systematisk utdanne marxistiske teoretikere og kritikere.

Gjør organisasjonene våre strømlinja. Staten er et redskap for klasse­kamp. En klasse må ikke sammenliknes med staten, som er sammensatt av et antall folk (et lite antall) fra den klassen som har den ledende stillinga. Det trengs noen folk til kontorarbeid, men jo færre, jo bedre. I øyeblikket er statsapparatet vårt oppsvulma, det har mange depar­tementer og mange folk sitter på kontora sine uten å gjøre noe. Dette problemet skriker etter å bli løst. For det første, kutt ned på antall folk. For det andre må dere ta passende tiltak og sørge for at de som blir opp­sagt har et sted å dra til. Det som er sagt ovafor gjelder like mye for par­tiet, regjeringa og hæren.

Gå ned på grunnplanet og studer problemene der. Jeg håper at kame­ratene i sentralkomiteen og de ledende kameratene som har ansvar for provinser, byprovjnser og autonome områder og for de sentrale depar­tementene, vil gjøre dette. Jeg har hørt at mange ledende kamerater ikke gjør det lenger, og det er ikke bra. De sentrale organene er noen elendige steder hvor dere ikke kan få noen kunnskaper i det hele tatt. Om dere er på jakt etter kunnskap, vil dere ikke finne noe ved å sitte på kontoret deres. Fabrikkene, kooperativene og butikkene er de virkelige kildene til kunnskap. Om dere blir på kontora deres, vil dere aldri få en klar ide om hvordan fabrikkene, kooperativene og butikkene blir drevet. Jo høyere stillinga er, jo mindre vil kunnskapene bli. For å hamle opp med problemene, må dere personlig gå ned eller dere må be folk å komme opp. Om dere verken går ned eller ber folk å komme opp, vil dere ikke være i stand til å løse noen problemer. Jeg foreslår at sekretæren i en partikomite for en provins, byprovins eller et autonomt område samtidig fungerer som sekretær i en fylkespartikomite eller i en partikomite på en fabrikk eller en skole, og at sekretæren i en partikomite i et prefektur el­ler i et fylke gjør det samme i en underordna enhet. På denne måten kan de tilegne seg erfaringer til å gi rettleiing overalt.

Hold dere i nær kontakt med massene. Det straffer seg helt sikkert å fjerne seg fra massene og bli byråkrater. De ungarske lederne kjente ikke til forholda blant massene fordi de ikke hadde undersøkt og studert dem. Og de visste ikke hva som hadde gått galt da det brøt ut uro i stor stil. I den siste tida har det vært tilfeller da lederne av noen av de sen­trale departementene våre og av partikomiteene i provinsene, byprovinsene og de autonome områdene ikke fulgte med i de ideologiske strømningene i massene. De var helt uvitende om urolighetene og opp­tøyene som noen folk brygga på, og var derfor helt i villrede da det skjedde noe. Vi må ta disse forholda som en advarsel. Kamerater i sentralkomiteen og ledende kamerater med ansvar for provinsene, by­provins ene og de autonome områdene, og for de sentrale departe­mentene må bruke en del tid hvert år for å besøke enhetene på grunn­planet, slik som fabrikker, jordbrukskooperativer, butikker og skoler, for å undersøke og studere og finne ut av de politiske forholda blant massene, hvor mange som er framskredne, tilbakeliggende eller mellomliggende, og hvor bra massearbeidet går. Slik vil de få et klart bilde av situasjonen. Stol på arbeiderklassen, på fattigbøndene, de lavere mellombøndene og på de framskredne elementene, for vi må ha tillit. Bare på den måten kan vi unngå episoder som den i Ungarn.

For det sjette, spørsmålet om rettssystemet. Jeg skal ta for meg tre punkter: Loven må overholdes, kontrarevolusjonære må utryddes, og vi må slå fast hva vi har oppnådd ved å utrydde kontrarevolusjonære.

Loven må overholdes og det revolusjonære rettssystemet må ikke undergraves. Lover er en del av overbygninga. Lovene våre har det ar­beidende folket laga sjøl. De er ment å skulle opprettholde revolusjonær orden, forsvare interessene til det arbeidende folket, den sosialistiske økonomiske basisen og produktivkreftene. Vi forlanger at alle og ikke bare de kjente demokratiske personene skal respektere det revolusjo­nære rettssystemet.

Kontrarevolusjonære må utryddes. Denne oppgava må fullføres i år på de stedene der den ennå ikke er fullført etter planen, og er det fortsatt løse ender å feste, må arbeidet avgjort gjøres ferdig neste år. Noen enheter gjennomførte kampanjen for å utrydde kontrarevolusjonære, men arbeidet var ikke grundig og det er nødvendig gradvis å rense ut alle sammen i løpet av kampen. Det er ikke mange kontrarevolusjonære igjen, dette er ei kjensgjerning vi må slå fast. Massene vil ikke følge de kontrarevolusjonære når det bryter ut uro, og de som gjør det er få og de gjør det bare for ei tid. På den andre sida må vi også slå fast at det fortsatt fins kontrarevolusjonære og at arbeidet med å utrydde dem ikke er ferdig ennå.

Vi må slå fast hva vi har oppnådd i å utrydde kontrarevolusjonære. Det er oppnådd veldig mye. Det fins også feil, som vi sjølsagt må ta alvorlig. Vi må støtte kadrene som gjør arbeidet med å utrydde kontra­revolusjonære og vi må ikke bli bløte sjøl om vi blir skjelt ut av noen kjente demokratiske personer. Disse fyrene har holdt på med dette dag etter dag, de har ikke noe bedre å foreta seg etter et godt måltid enn å skjelle ut folk. Ja, la dem gjøre det. Jeg synes det er bedre jo mer de skjeller ut folk. I alle fall kan ikke all verdens utskjelling gjendrive de tre punktene som jeg har tatt opp.

Det er ingen som veit hvor mye kommunistpartiet er blitt skjelt ut. Kuomintang rakka ned på oss som «kommunistiske banditter», og om folk hadde det minste med oss å gjøre, blei de beskyldt for å «ha kon­takt med banditter». Til sjuende og sist har «bandittene» vist seg å være bedre enn «de som ikke er banditter». Fra uminnelige tider har ingen­ting som er progressivt noen gang blitt mottatt godt i begynnelsen og alt som er progressivt har alltid vært utsatt for utskjelling. Marxismen og kommunistpartiet er blitt skjelt ut helt fra starten av. Sjøl ti tusen år fra nå vil progressive ting bli skjelt ut i begynnelsen.

Fortsett arbeidet med å utrydde kontrarevolusjonære og utrydd dem overalt der de fins. Rettssystemet må respekteres. Å handle i overens­stemmelse med loven betyr ikke at en er bundet på hender og føtter. Det er galt å være bundet på hender og føtter og ikke utrydde kontra­revolusjonære der de fins. Sørg for å følge loven uten å ha lenker på hender og føtter.

For det sjuende, jordbruksspørsmålet. Vi må stri for å få ei god avling i år. Ei god avling i år vil gi folk en følelse av trygghet, og den vil grunn­feste kooperativene i betydelig grad. I Sovjetunionen og i noen øst­europeiske land førte jordbrukskollektiviseringa bestandig til nedgang i kornproduksjonen i flere år. Vi har hatt jordbrukskooperasjon i flere år, og vi anstrengte oss til det ytterste i fjor, men så langt fra å synke har kornproduksjonen vår økt. Om vi får enda ei god avling i år, vil det ikke være noe sidestykke i historia til den kooperative bevegelsen i jord­bruket og heller ikke i historia til den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Hele partiet må legge stor vekt på jordbruket. Jordbruket har livs­viktig betydning for landets økonomi og for folkets utkomme. Legg nøye merke til dette for det er svært farlig å ikke ta et grep om korn­produksjonen. Om dere overser dette, vil det en dag bli utbredt uorden.

1) Jordbruket er livsviktig for ei jordbruksbefolkning på 500 million­er når det gjelder forsyning av korn, mat, matolje og andre jordbruks­produkter til daglig bruk som går til eget forbruk. Denne delen av jord­bruksproduktene som går til eget forbruk blant bøndene er enorm. For eksempel utgjorde korn til salg medrekna korn levert til staten om lag 80 000 millioner kattier av de mer enn 360 000 millionene kattier korn som blei produsert i fjor, eller mindre enn en fjerdedel av den totale produksjonen. De tre fjerdedelene som var igjen og mer enn det gikk til bøndene. Om det står bra til i jordbruket og bøndene er sjølforsynte, da vil 500 millioner folk føle seg trygge.

2) Jordbruket er livsviktig for å forsyne befolkninga i by-, industri- og gruveområdene med mat. Behova til industribefolkninga kan bare dekkes og industrien kan bare bli utvikla når produksjonen av jordbruksprodukter til markedet blir økt. Når jordbruksproduksjonen øker, må vi gradvis øke den delen av jordbruksprodukter som går til markedet, og særskilt kornvarer. Når alle får regelmessige måltider behøver vi ikke å bekymre oss om ei handfull folk som lager bråk på skoler og i fabrikker.

3) Jordbruket er hovedkilden for råstoff til lettindustrien, som lands­bygda er et viktig marked for. Først når jordbruket er utvikla kan lett­industrien få nok råstoff og finne et svært marked for varene sine.

4) Landsbygda er igjen et viktig marked for tungindustrien. For eksempel, blir kunstgjødsel, alle slags jordbruksmaskiner og deler av den elektriske krafta vår, kull og olje levert til områdene på landsbygda, og jernbanene, riksvegene og vannreguleringsanlegga tjener alle sam­men jordbruket. Nå når vi har bygd opp en sosialistisk jordbruks­økonomi, er landsbygda i ferd med å bli et enormt marked for den voksende tung- og lettindustrien vår.

5) Jordbruksproduktene utgjør i øyeblikket hovedmassen av ekspor­ten vår. De tjener inn utenlandsk valuta som vi kan bruke til å importere forskjellig slags industriutstyr med.

6) Jordbruket er en viktig kilde til akkumulasjon. Når det blir utvida kan det gi mer midler å utvikle industrien med.

På grunn av dette kan vi si at jordbruket på en måte er en industri i seg sjøl. Vi må overtale industridepartementene til å vende seg til lands­bygda og støtte jordbruket. Dette må gjøres om industrialiseringa skal bli gjennomført.

Hva bør være det rette forholdet mellom den akkumulasjonen som er øremerka til jordbruket og den akkumulasjonen som skal tas fra jord­bruket av staten, av det kooperativene tjener? Vær så snill å tenke igjen­nom denne saka og utarbeid det passende forholdet. Målet er å gjøre jordbruket i stand til å utvide reproduksjonen, å gi industrien et større marked og bli en større kilde til akkumulasjon. For det første, la jord­bruket akkumulere mer til seg sjøl, for bare da kan det akkumulere mer til industrien. Om jordbruket bare akkumulerte til industrien og svært lite eller ikke noe til seg sjøl, ville det bety å «tappe alt vannet ut av dam­men for å få tak i all fisken» og ville bare skade utviklinga av industrien.

Vi må også gi akt på forholdet mellom akkumulasjonen til koopera­tivet og inntektene til medlemmene av kooperativet. For å øke akkumulasjonen gradvis må kooperativene bruke verdiloven og bruke økonomisk bokføring, og de må drives med flid og nøysomhet. Om det blir ei god avling i år, bør akkumulasjonen deres være litt større enn i fjor, men ikke for stor, for det er bedre å la bøndene få mer å spise til å begynne med. Akkumuler mer i gode år og mindre eller ingenting i år når avlingene slår halvvegs feil eller helt feil. Med andre ord går akkumulasjon framover i bølger eller i spiraler. Ettersom alt i verden sjøl er en motsigelse, en enhet av motsetninger, er bevegelsen og ut­viklinga til alle ting bølgeaktig. Lyset som sola utstråler kalles lysbølger, bølgene radiostasjonene sender ut kalles radiobølger og lyden blir båret fram av lydbølger. Vannet beveger seg i vannbølger og varmen i varmebølger. På en måte foregår også det å gå i bølger, skritt etter skritt- bevegelsen danner bølger. Operasynging går også framover i bølger, sangeren synger ei linje etter den andre, aldri sju eller åtte linjer på sam­me tid. Vi skriver også i bølger, for folk skriver det ene ordet etter det andre, ikke flere hundre ord med et pennestrøk. Slik er den bølgeaktige karakteren til bevegelsen av motsetningene i alle ting.

Kort sagt må vi handle i samsvar med dialektikken. Det sa kamerat Deng Xiaoping. Jeg mener at hele partiet må studere dialektikken og gå inn for å handle i samsvar med dialektikken. Hele partiet må legge vekt på ideologisk og teoretisk arbeid, bygge opp grupper av marxistiske teoriarbeidere og legge mye arbeid i å studere og propagandere marxistisk teori. Vi må bruke den marxistiske teorien om mot­setningenes enhet når vi undersøker og tar oss av nye problemer med klassemotsigelser og klassekamp i et sosialistisk samfunn og også når det gjelder de nye problemene i den internasjonale kampen.

NOTER

1. Det at det blei betalt ei fast rente var et middel staten brukte under den sosialistiske omforminga for å virkeliggjøre politikken med å løse inn det nasjonale borgerskapets produksjonsmidler. Etter at den kapitalistiske industrien og handelen blei omdanna til felles statlig-private foretak grein for grein i 1956, betalte staten det nasjonale borger­skapet ei fast årlig rente utfra pengeverdien av formuen deres i et bestemt tidsrom. I kjer­nen var denne renta fortsatt ei form for utbytting.

2. V. I. Lenin: «Oversikt over Hegels Logikkens vitenskap.»

3. V. I. Lenin: «Om spørsmålet om dialektikk».

4. Carl von Clausewitz(1780—1831), den velkjente tyske borgerlige militærvitenskapsmannen. Om krig er blant hovedverkene hans. Når det gjelder Stalins kommentarer til Clausewitz, se Stalins «svarbrev til kamerat Razin».

5. V. I. Lenin: «Krig og revolusjon».

6. I mars 1926, under krigen mellom Feng Yuxiangs nasjonale hær og den nordøstre krigsherren Zhang Zuolin var de japanske krigsherrene så frekke at de sendte marine­fartøy for å gi dekning til Zhangs tropper som angrep troppene til Feng, som lå i Taku- havna. Etter at de var slått tilbake sendte de japanske aggressorene, som arbeidde hand i hand med sju andre land, medrekna Storbritannia og USA, et ultimatum til den kinesiske regjeringa. Dette ultimatumet kom med slike frekke krav som at forsvarsverkene ved Taku-havna skulle legges ned. Den 18. mars holdt tusener av arbeidere, studenter og borgere i Peking et protestmøte foran Tien An Men og begynte en demonstrasjon. Da demonstrantene nådde regjeringsbygget og krevde at åttepunktsultimatumet blei avslått, ga Duan Qirui, sjefen for regjeringa til krigsherrene i nord, vaktene ordre om å skyte og demonstrantene blei slakta med kaldt blod.

Januar 1957

I. TALEN DEN 18. JANUAR

Denne konferansen vil i hovedsak diskutere tre spørsmål: spørsmålet om ideologiske strømninger, spørsmålet om landsbygda og det økonomiske spørsmålet. I dag skal jeg snakke om spørsmålet om ideologiske strømninger.

Vi må føre kontroll med ideologiske strømninger, det tar jeg opp her som det første spørsmålet. I øyeblikket er det dukka opp visse problemer som angår det, innafor partiet og i samfunnet som helhet. Det krever nøye oppmerksomhet fra oss.

En type problemer oppstår i våre egne rekker. For eksempel slåss noen kamerater nå om ære og berømmelse og er bare interessert i per­sonlig vinning. I diskusjonen om graderinga av kadrer, var det tilfeller der en kader ikke var fornøyd med å bli forfremma en grad, til og med når han blei forfremma to grader lå han i senga og gråt, og det eneste som kunne få han ut av senga var kanskje en tre graders forfremming. Det bråket de lagde har avgjort spørsmålet. Bli ferdig med disse kadergraderingsgreiene! La lønningene grovt sett bli utjamna, med små for­skjeller her og der. I gamle dager hadde regjeringa til krigsherrene i nord en statsminister som hette Tang Shaoyi. Flere år seinere var han dom­mer i Chungshan fylke i Guangdong-provinsen. Om en statsminister i det gamle samfunnet kunne gjøre tjeneste som en fylkesdommer, hvorfor i all verden kan da ikke våre ministre gjøre det samme? I denne saka er de som maser om rangen sin og som kan la seg forfremme, men ikke degra­dere, etter mi mening dårlige sammenlikna med denne gamle mandari­nen. De kappes ikke om å leve enkelt, arbeide mer og ha færre bekvem­meligheter, men om luksus, rang og status. I øyeblikket har den slags tankegang vokst betraktelig i partiet, og saka krever vår oppmerksom­het.

Lover jordbrukskooperasjonen godt eller lover den ikke godt? Hva er best, kooperativet eller enkeltøkonomien? Dette spørsmålet er blitt reist igjen. I fjor kom det ikke fram på steder hvor de hadde en rik høst, eller på steder som var ramma av svært ugunstige naturforhold, men bare i de kooperativene som var ramma av ugunstige naturforhold, men som ikke var av alvorlig art, eller hadde høsta ei avling, men ikke ei rik ei. Kontantverdien av arbeidspoenga i disse kooperativene viste seg å bli mindre enn det som var blitt lova dem, og det blei ingen økning, men i virkeligheten ei nedgang i inntekta til medlemmene. Dette ga støtet til sånt snakk som «er kooperativet fortsatt bra og er det verdt å bevare?» Denne type snakk har funnet grobunn hos visse partikadrer. Koopera­tivene er på ingen måte overlegne, sier noen. Noen ministrer har reist på korte besøk til landsbygda og når de har kommet tilbake til Peking har de spredd skremselspropaganda og har sagt at bøndene var likeglade og ikke ivrige etter å drive jordbruk, som om kooperativene var på randen av sammenbrudd og utslettelse. Noen kooperativledere kan ikke holde hodet heva fordi de blir angrepet fra høyre og venstre, og må tåle kritikk ovafra og fra pressa. Noen ledere for propagandaavdelingene i par­tikomiteene viker unna for å propagandere overlegenheten til kooperativene. Landbruksminister Liao Luyan, som samtidig er visedirektør for departementet for arbeid på landsbygda i sen­tralkomiteen i partiet, sier i praksis at han sjøl er motløs og at de an­svarlige kadrene under han er det samme, og at kooperativene ikke vil fungere likevel og at førtipunktsprogrammet for utviklinga av jord­bruket ikke er holdbart lenger. Hva skal vi gjøre med en person som føler seg motløs? Det er enkelt. Om noen mister motet, pumper vi bare litt mot inn i han. Avisene har lagt an en annen tone i propagandaen sin nå. De dveler ved overlegenheten til kooperativene og de snarere roser enn riser dem. Fortsett med dette i flere måneder for å skape litt mot.

I forfjor blei det ført en kamp mot et høyreavvik, og i fjor kom det en kamp mot «forhasta frammarsj», som førte til et nytt høyreavvik. Med dette mener jeg høyreavviket i spørsmålet om den sosialistiske revolusjonen, først og fremst når det gjelder den sosialistiske om­forminga i områdene på landsbygda. Særlig er det verd å merke seg at det har blåst et vindkast med en tyfons styrke blant kadrene våre. En betydelig del av ministrene våre, vise-ministrene, departements- eller byråsjefene såvel som kadrene på provinsplan, kommer fra godseier-, rikbonde- eller velstående mellombondefamilier. I noen tilfeller er fedrene deres godseiere som er fratatt stemmeretten den dag i dag. Når disse kadrene drar hjem på besøk hører de ikke noe annet enn negative kommentarer fra slektningene sine, sånn som at kooperativene ikke er bra og ikke vil vare. De velstående mellombøndene er et vaklende sosialt lag, tendensen blant dem til å gjøre alt på egen hand er på oppadgående igjen, og noen vil trekke seg ut av kooperativene. Den vinden som blåser blant kadrene våre vitner om hva disse klassene og laga tenker på.

Jordbrukskooperasjonen vil komme til å lykkes, men den kan ikke lykkes fullstendig på ett år eller to. Dette må gjøres klart for kameratene i partiet, regjeringa, hæren og folkets organisasjoner. Kooperativene har bare ei kort historie, de fleste et år eller et og et halvt år, og de mangler erfaring. Folk som har arbeidd for revolusjonen mesteparten av livet sitt, gjør fortsatt feil, så hvordan kan dere vente at de som bare har holdt på med arbeidet sitt et år til et og et halvt år, ikke skal gjøre feil i det hele tatt? Å si at kooperasjon ikke vil gå fordi om det er litt vind og regn er i seg sjøl en stor feil. I virkeligheten gjør de fleste kooperativene det bra eller ganske bra. Nevn bare et kooperativ som blir drevet framgangsrikt og dere vil være i stand til å sprenge alle de lat­terlige argumentene mot kooperasjon. Om dette kooperativet kan drives bra, hvorfor kan ikke andre gjøre det samme? Om dette kooperativet viser at det er overlegent, hvorfor kan ikke andre gjøre det samme? Be­kjentgjør erfaringene fra dette kooperativet overalt der dere drar. Hver provins bør klare å finne i alle fall ett sånt eksempel. Velg et kooperativ med de dårligste vilkåra medrekna ugunstig terreng, som før hadde dårlige avlinger og var svært fattig. Ikke velg et der vilkåra var bra til å begynne med. Sjølsagt er det fint om dere har dusinvis av eksempler, men om dere får bare ett kooperativ til å fungere bra, betyr det framgang.

Det er også problemer på skoler og høyskoler, og på mange steder har studentene laga uro. I Shijiazhuang var det ei tid ikke arbeid å få for en del studenter i avgangsklassen på en skole, og de måtte fortsette et år til. Dette vakte misnøye blant dem. En handfull kontrarevolusjonære nytta høvet til å agitere, organisere en demonstrasjon og true med å okkupere radiostasjonen i Shijiazhuang og proklamere et «Ungarn», De hengte opp mange plakater, den mest iøynefallende hadde disse tre parolene: «Ned med fascismen!», «Vi vil ha krig, ikke fred!» og «Sosialismen er på ingen måte overlegen!» Ifølge dem var kom­munistpartiet fascistisk og folk som oss måtte bli styrta. Parolene de reiste var så reaksjonære at de støtte arbeiderne, bøndene og folk fra alle samfunnslag fra seg. I Peking erklærte en student ved Tsinghua- universitetet åpent at «den dagen vil komme da jeg vil få tusener og titusener av folk skutt!» Med innføringa av politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides, er til og med denne «retninga» kommet fram i lyset. Kamerat Deng Xiaoping reiste til universitetet og holdt en tale. Om dere vil ha tusener og titusener av folk skutt, sa han, da vil vi måtte utøve diktatur.

Ifølge en undersøkelse som blei gjort i Peking er de fleste høyskolestudentene barn av godseiere, rikbønder, borgerskapet og de velstående mellombøndene, mens studenter fra arbeiderklassen og fat­tige og lavere mellombondefamilier utgjør under 20 prosent. Dette er sannsynligvis grovt sett tilfelle i resten av landet også. Denne situasjonen må forandre seg, men det vil ta tid. Gomulka er blitt svært populær blant en del av høyskolestudentene våre, og det har også Tito og Kardelj blitt. På den andre sida oppførte de fleste godseierne og rikbøndene på landsbygda og kapitalistene og medlemmene av de demokratiske par­tiene i byene seg bedre da oppstandene i Polen og Ungarn fant sted. De gjorde ingen forsøk på å skape uro eller å gå ut med trusler om å drepe tusenvis og titusenvis av folk. Men vi må analysere oppførselen deres. For de har ikke lenger noen politisk kapital, arbeiderne og fattig­bøndene og de lavere mellombøndene vil ikke høre på dem, og de har ikke noe grunnlag å stå på. Ville ikke disse folka forandre seg om det hendte noe sånt som at atombomber sprengte hele Beijing og Shanghai i lufta? Dere kan ikke være for sikre på at de ikke ville det. I så fall ville det skje ei omgruppering av godseierne, rikbøndene, borgerskapet og medlemmene av de demokratiske partiene. De er verdenskloke og mange av dem ligger lavt. Avkommet deres — disse skoleungene — er uerfarne, og det er de som byr fram slike varer som «jeg vil få tusener og titusener av folk skutt» og «sosialismen er på ingen måte overlegen».

Det er en del merkelig snakk blant noen av professorene også, sånn som at en må kvitte seg med kommunistpartiet, kommunistpartiet kan ikke lede dem, sosialismen holder ikke, og så videre, og så videre. Før holdt de disse ideene for seg sjøl, men etter at politikken med å la hun­dre tankeretninger strides ga dem høve til å snakke åpent ut, har disse bemerkningene kommet trillende fram. Har dere sett filmen Wu Hsuns liv? Der er det et bilde av en skrivepensel som var mangfoldige fot lang, og som symboliserer «de lærde menn». Et drag med den penselen kunne bli fryktelig. Nå kommer de fram trulig for å feie oss vekk. Prøver de ikke i virkeligheten å komme til makta igjen?

I løpet av det siste året har det rast flere stormer på verdensscenen. På den tjuende kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti angrep de Stalin i stor stil. Deretter reiste imperialistene to stormer mot kom­munismen, og så kom det to stormfylte debatter i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Under disse stormene var virkninga og tapa ganske store i enkelte kommunistpartier i Europa og Amerika, men mindre for kommunistpartiene i Østen. I og med sammenkallinga av SUKPs tjuende kongress blei en del folk som hadde vært svært begeistra for Stalin, svært voldsomme mot han. Etter mitt syn holder disse folka seg ikke til marxismen-leninismen, de nærmer seg ikke tingene ved å analysere dem og de mangler revolusjonær moral. Marxismen- leninismen omfatter den revolusjonære moralen til proletariatet. Et­tersom dere tidligere var for Stalin alle sammen, så bør dere i alle fall angi en grunn for å svinge så skarpt. Men dere angir overhodet ingen grunn for denne plutselige helomvendinga, som om dere aldri i livet hadde støtta Stalin, sjøl om dere i virkeligheten støtta han fullt ut før. Spørsmålet om Stalin gjelder hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen og angår kommunistpartiene i alle land.

De fleste kadrene i partiet vårt er misfornøyde med den tjuende kongressen til SUKP og mener at den gikk for langt i angrep på Stalin. Det er en normal følelse og en normal reaksjon. Men noen få kadrer begynte å vakle. Før det regner i en tyfon, kommer maurene ut av hulla sine. De har svært følsomme «neser» og de kan sin meteorologi. Ikke før hadde tyfonen til den tjuende partikongressen i SUKP brutt løs, så kom noen få sånne maur i Kina ut av hulla sine. De er vaklende elemen­ter i partiet og de vakler når det er noe på ferde. Da de hørte om den bastante fordømminga av Stalin, følte de seg vel til mote og svingte til den andre sida. De ropte hurra og sa at Khrusjtsjov hadde rett i alt og at de sjøl hadde ment det samme hele tida. Seinere, da imperialistene slo noen slag og det kom noen flere innafor den internasjonale kom­munistiske bevegelsen, måtte sjøl Khrusjtsjov endre tonen sin litt, og så svingte de tilbake til denne sida igjen. Når de sto overfor ei slik uimot­ståelig strømning, hadde de ikke noe valg, de måtte svinge tilbake. Ei grasstue oppå en mur svinger til høyre og venstre i vinden. Vaklerne hadde egentlig ikke tenkt å vakle til vår side, men til den andre. Det er en god ting at noen folk innafor og utafor partiet sang lovsanger over det som skjedde i Polen og i Ungarn. De kunne ikke åpne munnen uten å snakke om Poznan og Ungarn. Dermed avslørte de seg sjøl. Maurene kom ut av hulla sine og landskilpadder og havskilpadder og alt avskum på jorda kom fram fra skjulestedene sine. De dansa etter Gomulkas taktstokk. Når Gomulka snakka om demokrati, gjentok de det han sa. Nå har situasjonen forandra seg og de holder kjeft. Men det er ikke det de ønsker å gjøre i virkeligheten. Det de virkelig ønsker er å snakke åpent ut.

Når vi blir ramma av en tyfon begynner de ustø elementene som ikke kan stå imot den å vakle. Det er en lov. Jeg vil gjerne at dere skal legge merke til det. Noen folk vinner erfaring etter å ha vakla noen ganger og slutter med å vakle. Men det er en type mennesker som vil fortsette med å vakle i all evighet. De er som noen avlinger, ris for eksempel, som vaier for et enkelt vindpust, på grunn av de tynne stilkene sine. Durra og mais, med de tykkere stilkene sine, klarer seg bedre. Bare store trær står rett og klippefast. Vi har tyfoner hvert år. Vi har også ideologiske og politiske tyfoner hvert år, hjemme og utenlands. Dette er en naturlig foreteelse i samfunnet. Et politisk parti er et slags samfunn, et politisk samfunn. Den viktigste kategorien i det politiske samfunnet består av politiske partier og politiske grupper. Et politisk parti er en klasseorganisasjon. Det kinesiske kommunistpartiet vårt er et proletært politisk parti som i hovedsak består av folk som kommer fra arbeider­klassen og halvproletære fattigbønder. Men det er også en del partimed­lemmer som stammer fra godseiere, rikbønder og kapitalistfamilier, eller som har sin opprinnelse i velstående mellombønder eller i små­borgerskapet i byene. Sjøl om de er mer eller mindre herda i lange år med vanskelig kamp, har en god del ikke tilegna seg særlig mye marxisme, og derfor har de lett for å svaie ideologisk eller mentalt i vin­den som risstilker.

En del partimedlemmer som har bestått mange prøver, finner det nå vanskelig å bestå sosialismens prøve. Hsueh Hsun er et typisk eksempel. Før var hun visesekretær i partikomiteen i Hebei-provinsen og vise- guvernør i provinsen. Når begynte hun å vakle? På den tida vi innførte statsmonopolet for innkjøp og omsetning av korn. Det var et viktig tiltak for å gjennomføre sosialismen. Men hun var helt mot det og mot­satte seg det for enhver pris. Et annet eksempel er Meng Yung-chien, som er visedirektør i Det allkinesiske sambandet av forsynings- og salgskooperativer. I et bønneskrift gikk også han hardt mot dette stats­monopolet. Da jordbrukskooperasjonen blei gjennomført gikk igjen noen folk i partiet mot det. Kort sagt fins det høytstående partikadrer som har vakla og som ikke greier å bestå sosialismens prøve. Er det slutt på denne situasjonen? Nei, det er det ikke. Vil disse folka stå fast og virkelig tru på sosialismen om ti år fra nå? Nei, ikke nødvendigvis. Når noe dukker opp om ti år fra nå, kan de igjen komme til å si: Jeg forutså dette for lenge sia.

Her er en del materiale som skal spres blant de kameratene som er til stede, som viser de ideologiske strømningene blant visse kadrer i hæren. Sjøl om det er noe riktig i det de mener, for eksempel når de sier at inn­tektene til noen kadrer er for høye og at bøndene ikke liker det, er den allmenne tendensen ikke helt riktig, og den grunnleggende linja som de følger er gal. De kritiserer partiet vårt for å ha en «venstre»-politikk på landsbygda og en «høyre»-politikk i byene. Til tross for sine 9 600 000 kvadratkilometer består Kina bare av to deler, by og land. Ifølge dem gjør vi feil begge steder.

Når de sier at jordbrukspolitikken vår har veket av til «venstre», mener de at bøndenes inntekter er skrale, lavere enn arbeidernes. Her må en analysere og ikke dømme bare etter inntektene. Det er sant at ar­beidernes inntekter allment sett er høyere enn bøndenes, men den ver­dien de produserer er større. Dessuten må de betale mer for dagligvarer. Om bøndenes utkomme blir forbedra avhenger i hovedsak av deres egne anstrengelser for å øke produksjonen. Regjeringa gjør også mye for å hjelpe dem, den bygger vannreguleringsanlegg, gir dem jordbruks- kreditter og så videre. Skatten på jordbruksprodukter medrekna produktene fra attåtnæringer, utgjør om lag 8 prosent av hele verdien av produksjonen til bøndene, og mange av attåtnæringene blir det ikke lagt skatt på. Staten kjøper korn til faste priser. I tillegg får staten bare en liten fortjeneste fra å bytte industrivarer med bøndenes jordbruks­produkter. Vi bruker ikke systemet med påbudt salg, som er handheva i Sovjetunionen. Vi prøver å klemme sammen prissaksa når det gjelder bytte av industrivarer for jordbruksvarer, istedenfor å utvide den som i Sovjetunionen. Det er en himmelvid forskjell mellom vår politikk og politikken i Sovjetunionen. Derfor kan en ikke si at vi har gjort «venstre»avvik i politikken på landsbygda.

Noen av de ledende kadrene i hæren klager på vegne av bøndene fordi de er påvirka av merknadene fra velstående mellombønder, rikbønder eller godseiere, som de kan ha hørt når de har besøkt hjembyen, eller fra slektninger som de har invitert på besøk til seg. I første halvdel av 1955 kom en god del partimedlemmer med slike klager. De stemte i med Liang Shuming og hans like, som om det bare var folk fra disse to holda som snakka for bøndene og forsto lidelsene deres. I deres øyne representerer ikke sentralkomiteen vår bøndene, det gjør heller ikke par­tikomiteene i provinsene, eller flertallet av partimedlemmene. En un­dersøkelse i Jiangsu-provinsen viser at på noen steder klaga over 30 prosent av kadrene på fylkes-, distrikts- og herredsnivå på vegne av bøndene. Den avslører også at de fleste av dem tilhører ganske velståen­de familier som har overskuddskorn til salgs. Det de kaller «lidelser» viser seg å bety det samme som å ha overskuddskorn. Og når de sier «hjelp bøndene» og «vis omsorg for bøndene», mener de å holde tilbake salg av overskuddskorn til staten. Hvem i all verden er det disse grinebiterne representerer? Ikke bondemassene, men et lite antall vel­stående bønder.

Når det gjelder anklagen om at vi har gjort høyreavvik i politikken vår i byene, ser det ut som om dette er tilfelle, for vi har tatt på oss å sørge for kapitalistene og betale dem faste renter i en periode på sju år.[1] Hva skal vi gjøre etter at de sju åra har gått? Det må vi avgjøre i samsvar med de forholda som rår da. Det er bedre å la saka stå åpen, det vil si, å fortsette med å gi dem et visst beløp i faste renter. Til denne lave prisen kjøper vi denne klassen over til oss. Sentralkomiteen har vurdert denne politikken svært nøye. Som helhet har kapitalistene pluss de demokratene og de intellektuelle som står i samband med dem et ganske høyt kulturelt og teknisk kunnskapsnivå. Ved å kjøpe denne klassen over til oss, har vi fratatt dem den politiske kapitalen deres og fått dem til å holde kjeft. Måten å ta fra dem den politiske kapitalen deres på er å kjøpe dem over til oss og å sørge for at de får arbeid. På denne måten vil ikke den politiske kapitalen deres falle i hendene på dem, men på oss. Vi må frata dem hvert gram av den politiske kapitalen deres, og fortsette med å gjøre det til de ikke har en eneste smule igjen. Derfor kan heller ikke politikken vår i byene sies å ha vært et høyreavvik.

Politikken vår på landsbygda er riktig og det er også politikken vår i byene. Det er grunnen til at det ikke kan oppstå landsomfattende uroligheter som Ungarn-episoden her. I høyden kan et lite antall men­nesker lage bråk her og der og skrike opp om et såkalt demokrati. Det er ikke noe skremmende ved stort demokrati. I dette spørsmålet er ikke jeg enig med en del kamerater blant dere, som ser ut til å være redde for det. Etter mitt syn bør dere for det første ikke bli redde om det skulle bli et stort demokrati, for det andre må dere analysere orda og handlingene til dem som går inn for det. De dårlige typene vil måtte si eller gjøre noe galt som bare vil avsløre og isolere dem, når de presser fram det såkalte store demokratiet sitt. Å få «tusener og titusener av folk skutt» — er dette måten å løse motsigelser i folket på? Kan dette vinne noen sympati fra flertallet av folket? «Ned med fascismen» og «sosialismen er på ingen måte overlegen» — krenker ikke dette grunnloven på skjendig vis? Kommunistpartiet og statsmakta under kommunistpartiets ledelse er revolusjonære og sosialismen er overlegen. Alt dette står i grunnloven og er godtatt av hele nasjonen. «Vi vil ha krig, ikke fred» — vel, det er bra! Så dere roper på krig, og likevel kan dere bare samle en liten flokk, et utilstrekkelig antall menn uten utdanna offiserer. Disse ungene er virkelig blitt gale! Skolen i Shijiazhuang holdt en diskusjon om de tre parolene som er nevnt ovafor. Av sytti representanter snakka bare et dusin for det, mens om lag femti sa nei. Så blei parolene diskutert blant fire tusen studenter. Ikke en eneste gikk inn for dem, så dusinet blei isolert. De ultrareaksjonære som satte fram og holdt fast ved disse parolene utgjorde bare en handfull. Om de ikke hadde reist parolen om stort demokrati og klint opp de plakatene overalt, ville vi fortsatt ikke ha visst hva de holdt på med. Straks de pressa på for å få et stort demokrati, blei de tatt. En god ting med Ungarn-episoden var at disse maurene i Kina blei lokka fram av hulla sine på denne måten.

I Ungarn velta det store demokratiet partiet, regjeringa og hæren, straks det blei satt i bevegelse. Dette vil ikke skje i Kina. Om en handfull skoleunger kan velte partiet, regjeringa og hæren vår ved å gi inntrykk av styrke må vi være tjukke i hue alle sammen. Vær derfor ikke redde for det store demokratiet. Om det blir uro, vil det hjelpe til å helbrede det betente såret, og det er en god ting. Vi var ikke redde for im­perialismen før i tida og det er vi ikke nå heller. Og vi har aldri vært red­de for Chiang Kai-shek. Skal vi nå være redde for det store demo­kratiet? Jeg mener at vi ikke bør være det. Om noen tyr til det han kaller det store demokratiet for å gå mot det sosialistiske systemet og for å prøve å styrte ledelsen i kommunistpartiet, skal vi utøve proletariatets diktatur over han.

Når det gjelder spørsmålet om de intellektuelle, er det i dag en tendens til å legge vekt på å skaffe dem arbeid på bekostning av det å omdanne dem, det er for mye av det første og for lite av det siste. Med innføringa av politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeret­ninger strides, har det vært en del tilbakeholdenhet med å omdanne in­tellektuelle. Hvorfor skal vi være tilbakeholdne med å omdanne intel­lektuelle og kjente demokratiske personer, når vi ikke har vært tilbake­holdne med å omdanne kapitalister?

La hundre blomster blomstre — jeg synes vi skal fortsette med å gjøre det. Noen kamerater mener at bare velluktende blomster skal få lov å blomstre og at giftig ugras ikke skal få lov å vokse. Denne innstillinga viser liten forståelse for politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. I det store og hele vil kontra­revolusjonære uttalelser sjølsagt bli forbudt. Men om de ikke blir satt fram i ei kontrarevolusjonær form, men i ei revolusjonær forkledning, vil dere måtte tillate dem. Det vil hjelpe oss til å se disse uttalelsene som det de er og føre kamp mot dem. Det vokser to slags planter på åkrene, korn og ugras. Vi må luke hvert år, ja, flere ganger om året. Om dere sier at dere bare vil la velluktende blomster blomstre og ikke la noe giftig ugras gro, er det det samme som å si at dere bare vil la korn og ikke et eneste ugras vokse på åkrene. Dere kan godt si det, men den som har vært på åkrene, veit at om det ikke blir luka vil det bli massevis av ugras. Ugras er nyttig på en måte — når det blir pløyd ned kan det bli til gjødsel. Mener dere at det ikke er til noen nytte? Jo, det som er unyttig kan vendes til å bli nyttig. Bøndene må føre kamper mot ugraset i åkrene år ut og år inn, og det må også forfatterne, kunstnerne, kritiker­ne og professorene i partiet vårt gjøre mot ugraset på den ideologiske åkeren. Å si at noe er herda betyr at det har vært igjennom kamp. Om det gror ugras, luker vi det ut. Denne motsetninga i motsigelsen viser seg stadig. Sjøl om tusen år fra nå vil det vokse ugras, og derfor må vi være forberedt på å føre kamp i så lang tid.

Kort sagt har vi hatt et hendelsesrikt år i 1956. Internasjonalt var det et år da Khrusjtsjov og Gomulka reiste stormer, og her i landet var det et år med svært intens sosialistisk omforming. Det er fortsatt hendelsesrikt nå, og alle slags ideer vil fortsette med å trenge seg på. Jeg håper at dere kamerater som er her, vil holde øynene åpne.

II. TALEN DEN 27. JANUAR

La meg nå ta opp en del punkter.

For det første må vi gi ei holdbar vurdering av hva vi har oppnådd. I revolusjonen og oppbygginga vår er det positive vi har oppnådd det viktigste, sjøl om det fins mangler og feil. Vi må ikke overdrive det vi har oppnådd, sjøl om det er mye, men om vi undervurderer det vil det føre til feil, kanskje til og med til store feil. Dette spørsmålet blei avgjort på det andre plenumsmøtet til den åttende sentralkomiteen. Men gjen­tatte henvisninger til det på denne konferansen viser at noen kamerater fortsatt ikke er overbevist. Særlig blant kjente demokratiske personer kommer det merknader som dette: «Dere sier alltid at det positive som er oppnådd er det vesentlige. Det løser ikke noe problem. Alle veit vel at det som er oppnådd er det vesentlige, men hva med manglene og feila?» Likevel er det virkelig det som er oppnådd som er det vesentlige. Om ikke dette blir slått fast vil folk miste motet. Fins det ikke folk som har mista motet når det gjelder den kooperative omforminga?

For det andre må det være helhetlig planlegging og allsidig omtanke, slik at vi sørger for alle. Dette har vært vår konsekvente politikk. Det var politikken vår i Yen’an-dagene. I august 1944 hadde avisa Ta Kung Pao en leder der det sto «Ikke bygg eget kjøkken». Under Chongqing- forhandlingene sa jeg til mannen som hadde ansvaret for Ta Kung Pao at jeg var helt enig med det han sa, forutsatt at generalissimus Chiang Kai-shek sørga for måltidene våre, for om han ikke gjorde det, hva an­net kunne vi gjøre enn å bygge eget kjøkken? På den tida stilte vi Chiang Kai-shek overfor parolen om at det skulle sørges for alle. Nå styrer vi landet. Politikken vår er fortsatt en politikk med helhetlig planlegging og allsidig omtanke, slik at vi sørger for alle. Dette innbefatter å sørge for alt personellet i hæren og regjeringa som Kuomintang etterlot seg. Sjøl de som flykta til Taiwan kan komme tilbake. Alle kontra­revolusjonære som ikke skal henrettes vil gå gjennom omdanning og få sjansen til å tjene til livets opphold. De demokratiske partiene vil bh opp­rettholdt og de vil leve sammen med oss ei lang tid, og medlemmene deres vil bli sørga for. Kort sagt vil vi ta oss av alle de 600 millioner men­neskene i landet vårt. For eksempel tar vi oss av hele bybefolkninga og alle husholdningene på landsbygda som mangler korn, gjennom statsmonopolet for innkjøp og salg av korn. Eller ta for eksempel ung­dommen i byene. Vi må ta oss av dem på en eller annen måte — de kan gå på skolen eller jobbe på en bondegård, i en fabrikk eller i et grense­område. Det vil bli ytt hjelp til familier der ingen medlemmer er i arbeid, prinsippet vårt er å ikke la noen dø av sult. Alt dette faller innafor ram­ma av helhetlig planlegging og allsidig omtanke. Hva slags politikk er dette? Det er en politikk med å mobilisere alle positive krefter for å bygge sosialismen. Det er en strategisk politikk. Det er best å følge den­ne politikken, og det vil bli færre problemer. Denne ideen med helhetlig planlegging og allsidig omtanke må gjøres klar for alle.

Kamerat Ko Ching-shih sa at vi må utforske alle mulige framgangs­måter. Det er godt sagt, for vi må utforske alle mulige måter å overvinne vanskene på. Denne parolen må bli spredd. Vanskene vi står overfor er ikke særlig store og teller ikke så mye! Er ikke situasjonen i alle fall bedre nå enn under den lange marsjen? Da måtte vi klatre opp på snødekte fjell og traske gjennom sumpland. Etter at vi kryssa Dadu-elva på den lange marsjen var spørsmålet hvilken veg vi skulle gå. Nordover var det ikke noe annet enn høye fjell og svært få innbyggere. På den tida oppfordra vi folk til å overvinne vanskene på tusen måter og med hun­dre påfunn. Hva mener vi med tusen måter og hundre påfunn? Tusen måter betyr 999 måter pluss en, og hundre påfunn betyr 99 påfunn med ett i tillegg. Hittil har dere foreslått svært få måter eller påfunn. Hvor mange måter eller påfunn har hver av provinsene og de sentrale departe­mentene kommet med? Utforsk alle mulige framgangsmåter så vil van­skene bli overvunnet.

For det tredje, den internasjonale situasjonen. I Midt-Østen fikk vi episoden med Suez-kanalen. En mann som het Nasser nasjonaliserte kanalen og en annen som het Eden sendte en invasjonshær, og like i hælene på han kom en tredje som het Eisenhower, som bestemte seg for å drive britene ut og ha stedet helt for seg sjøl. Det britiske borgerskapet som før var mestre i intrigemakeri og manøvrer, er en klasse som best veit når de skal inngå kompromiss. Men denne gangen forkludra de det og lot Midt-Østen falle i hendene på amerikanerne. For en enorm feil! Kan en finne mange slike feil i historia til det britiske borgerskapet? Hva kommer det av at de mista hodet denne gangen og gjorde en slik feil? Fordi presset fra USA var for stort, og de mista sjølkontrollen i sin iver etter å ta tilbake Midt-Østen og stoppe USA. Retta Storbritannia spydodden først og fremst mot Egypt? Nei. De skritta Storbritannia tok var retta mot USA, akkurat som de skritta USA tok var retta mot Stor­britannia.

Utfra denne hendinga kan vi sette fingeren på brennpunktet i kampen i verden i dag. Motsigelsen mellom de imperialistiske landa og de sosialistiske landa er uten tvil svært tilspissa. Men de imperialistiske lan­da tevler nå med hverandre om kontrollen over forskjellige områder un­der dekke av å gå mot kommunismen. Hvilke områder tevler de om? Områder i Asia og Afrika som er befolka av 1 000 millioner mennesker. I øyeblikket samler striden deres seg om Midt-Østen, et område av stor strategisk betydning, og særlig om Egypts Suezkanalsone. I Midt-Østen er det to slags motsigelser, og tre slags krefter er i konflikt. De to slags motsigelser er: for det første motsigelsene mellom forskjellige imperialistmakter, det vil si mellom USA og Storbritannia og mellom USA og Frankrike, og for det andre motsigelsene mellom imperialistmaktene og de undertrykte nasjonene. De tre slags kreftene er: for det første USA, den største imperialistmakta, for det andre Storbritannia og Frankrike, annenrangs imperialistmakter, og for det tredje de under­trykte nasjonene. I dag er Asia og Afrika de viktigste områdene im­perialistene tevler om. Det er oppstått nasjonale uavhengighets- bevegelser i disse områdene. Metodene USA tar i bruk er noen ganger voldelige og noen ganger ikke-voldelige, og dette er det spillet som de spiller i Midt-Østen.

Konflikten mellom dem er til fordel for oss. Vi, de sosialistiske landa, må følge en politikk som går ut på å konsolidere oss og ikke gi fra oss en eneste tomme av landet vårt. Vi vil kjempe mot alle som prøver å få oss til å gjøre det. Det er her vi trekker linja, og bak den kan de få lov til å krangle seg imellom. Skal vi si noe eller skal vi ikke gjøre det? Jo, vi skal si noe. Vi skal avgjort støtte de anti-imperialistiske kampene som folket i Asia, Afrika og Latin-Amerika fører og de revolusjonære kampene som folket fører i alle land.

Når det gjelder forholdet mellom imperialist landa og oss så «er de hos oss og vi er hos dem». Vi støtter folkets revolusjon i landa deres, og de driver undergravingsvirksomhet i vårt land. Vi har våre folk midt blant dem, det vil si kommunistene, de revolusjonære arbeiderne, bøndene og intellektuelle og de progressive i landa deres. De har sine folk midt blant oss, og i Kina for eksempel har de mange folk fra borgerskapet og de demokratiske partiene, og også fra godseierklassen, inne hos oss. I øye­blikket ser det ut som om disse folka oppfører seg ordentlig og ikke lager bråk. Men hva vil de gjøre om det blir sluppet ei atombombe over Peking? De kommer ikke til å gjøre opprør? Det er svært tvilsomt. Det er enda mer tvilsomt når det gjelder de forbryterne som nå blir omforma gjennom arbeid, de bandelederne som skapte uro i den skolen i Shijiazhuang, og den høyskolestudenten i Peking som ville få tusener og ti­tusener av folk skutt. Vi må trekke dem til oss og omforme godseierne og kapitalistene til arbeidende mennesker. Dette er også en strategisk politikk. Det tar svært lang tid å avskaffe klassene.

Kort sagt vurderer vi fortsatt den internasjonale situasjonen slik at konflikten mellom de imperialistiske landa som tevler om kolonier, er den største motsigelsen. De prøver å dekke over motsigelsene seg i mellom ved å gjøre et stort nummer av motsigelsene sine til oss. Vi kan gjøre oss nytte av motsigelsene deres, mye kan gjøres i samband med det. Dette er en viktig sak i utenrikspolitikken vår.

Nå noen ord om forholdet mellom Kina og USA. Vi har kopiert opp og delt ut Eisenhowers brev til Chiang Kai-shek til dere. Etter mitt syn er meninga med dette brevet å helle kaldt vann i blodet på Chiang Kai-shek og så pumpe litt mot inn i han. Brevet snakker om nødvendigheten av å holde hodet kaldt og ikke være impulsiv, det betyr å ikke gripe til krig, men å stole på De forente nasjoner. Det er å helle kaldt vann i blodet på han. For Chiang Kai-shek er virkelig blitt temmelig impulsiv. For å pumpe mot inn i Chiang Kai-shek sier Eisenhower at han vil fortsette politikken med den harde linja overfor kommunistene, og setter sin lit til at det bryter ut uro midt iblant oss. Som Eisenhower ser det er det allerede brutt ut uro og kommunistene kan ikke stoppe den. Nåvel, alle har sin egen måte å se tingene på.

Jeg mener fortsatt at det er best at vi venter med å opprette diplomatiske forbindelser med De forente stater noen år. Dette vil være til større fordel for oss. Sovjetunionen oppretta diplomatiske for­bindelser med De forente stater sytten år etter Oktoberrevolusjonen. I 1929 brøt det ut ei verdensomspennende økonomisk krise, som varte ut 1933. I 1933 kom Hitler til makta i Tyskland og Roosevelt i De forente stater. Og det var først da det blei oppretta diplomatiske forbindelser mellom Sovjetunionen og De forente stater. Det vil sannsynligvis bli et­ter den tredje femårsplanen vår at vi vil opprette diplomatiske for­bindelser med De forente stater, det vil si, atten år eller til og med mer etter frigjøringsdagen. Vi har ikke noe hastverk med å innta plassen vår i De forente nasjoner, akkurat som vi ikke har hastverk med å opprette diplomatiske forbindelser med De forente stater. Vi velger denne politikken for å ta fra De forente stater så mye politisk kapital som mulig og for å stille det i et dårlig lys og i ei isolert stilling. Dere stenger oss ute fra De forente nasjoner og vil ikke opprette diplomatiske for­bindelser med oss. Det er greit, men jo lenger dere holder igjen, jo mer vil dere skylde oss. Jo lenger dere holder igjen, desto dårligere lys vil dere komme i og desto mer isolert vil dere bli, i deres eget land og over­for verdensopinionen. En gang sa jeg til en amerikaner i Yenan at De forente stater kan fortsette med å nekte å anerkjenne regjeringa vår i hundre år, men jeg tviler på om dere kan nekte å anerkjenne den i det etthundreogførste. En dag må De forente stater opprette diplomatiske forbindelser med oss. Når amerikanerne så kommer til Kina og ser seg om, vil de finne ut at det er for seint å angre. For dette landet som heter Kina vil ha blitt svært annerledes, med huset sitt reingjort og «de fire skadedyra» utrydda. De vil ikke finne mange venner her, og de vil ikke kunne gjøre særlig mye her, sjøl om de sprer noen få basiller.

Sia 2. verdenskrig har de kapitalistiske landa vært svært ustabile og i alvorlig opprør og det er utbredt engstelse blant folka deres. Det er engstelse i alle land, også i Kina. Men det er i alle fall mindre her. Sett dere inn i saka og se hvem som i virkeligheten er redd for hvem — er det de sosialistiske landa som er redd for de imperialistiske, og da først og fremst USA, eller er det omvendt? Jeg mener det er redsel på begge sider. Spørsmålet er hvilken side som er mest redd for den andre? Jeg er tilbøyelig til å tru at imperialistene er reddere for oss. Det kan være en viss fare i å komme med ei slik vurdering, det vil si, folka våre kan gå og legge seg alle sammen og sove tre dager til ende. Derfor må vi rekne med to muligheter. I tillegg til den fordelaktige muligheten er det en ufor­delaktig en, og det er at imperialistene kan gå berserk. De har onde hensikter og er alltid ute etter å lage vansker. I dag er det sjølsagt ikke så lett for dem å starte en ny verdenskrig, for de må tenke over følgene.

Nå noen få ord om forholda mellom Kina og Sovjet. Etter mitt syn vil det måtte bli krangel. La ingen innbille seg at det ikke forekommer noe krangel mellom kommunistpartier. Hvordan kan en unngå å krangle i en verden som vår? Marxisme er en krangle-isme, for den dreier seg om motsigelser og kamper. Det er alltid motsigelser til stede, og der det er motsigelser er det kamper. Nå er det noen motsigelser mellom Kina og Sovjetunionen. Måten de tenker på, måten de gjør ting på og de tradisjonelle vanene deres er forskjellige fra våre. Derfor må vi arbeide med dem. Jeg sier alltid at vi må arbeide med kameratene våre. Noen- folk sier at fordi de er kommunister, så burde de være like bra som vi er, så hvorfor er det nødvendig med slikt arbeid? Å arbeide med folk betyr å gjøre enhetsfrontsarbeid, å arbeide med de kjente demokratiske per­sonene, men hvorfor med kommunister? Det er galt å se på saka på den­ne måten. Det er ulike meninger innafor kommunistpartiet sjøl. Noen folk har slutta seg til partiet organisatorisk, men ideologisk trenger de fortsatt å bli korrigert. Og sjøl blant gamle kadrer er det noen som ikke snakker det samme språket som vi snakker. Derfor er det ofte nødven­dig å ha fortrulige samtaler, rådslå med dem enkeltvis eller kollektivt og holde møter mer enn en gang for å hjelpe folk med å rette på tenkninga si.

Etter mi mening er omstendigheter mektigere enn enkeltpersoner, sjøl høye tjenestemenn. Omstendighetenes makt vil gjøre det umulig for disse stribukkelementene i Sovjetunionen å komme noen veg om de fort­setter å kjøre fram stormaktssjåvinismen sin. Politikken vår for tida er fortsatt å hjelpe dem ved å diskutere sakene ansikt til ansikt med dem. Da delegasjonen vår dro til Sovjetunionen denne gangen, kom vi straks til saka i ei rekke spørsmål. Jeg sa til kamerat Zhou Enlai på telefonen at disse folka er forblinda av de materielle vinningene sine og den beste måten å ta seg av dem på er å gi dem ei god skyllebøtte. Hva er de materielle vinningene deres? Ikke noe annet enn 50 millioner tonn stål, 400 millioner tonn kull og 80 millioner tonn jordolje. Er dette mye? Slett ikke. Men de blir stormannsgale ved synet av såpass mye. For noen kommunister! For noen marxister! Jeg mener at om dere ganger det med ti eller til og med hundre, vil det fortsatt ikke være særlig mye. Alt dere har gjort er å utvinne noe fra jorda, gjøre det til stål og lage noen biler, fly og jeg veit ikke hva. Hva er det som er så bemerkelsesverdig med det? Likevel lar dere dette bli en så tung byrde på skuldrene deres at dere til og med kaster vrak på revolusjonære prinsipper. Er ikke det å være forblinda av materielle vinninger? En kan også bli forblinda av materielle vinninger om en får ei høy stilling. Å bli førstesekretær er en slags materiell vinning som også har lett for å gjøre en stormannsgal. Når en mann blir for stormannsgal, må vi skjelle han skikkelig ut på en eller annen måte. Denne gangen holdt ikke kamerat Zhou Enlai på for­mene i Moskva, han tok dem for seg, og følgelig holdt de et svare leven. Det er bra å ordne opp i ting ansikt til ansikt. De prøvde å påvirke oss og vi prøvde å påvirke dem. Men vi gikk ikke rett på sak i alle spørsmål, vi spilte ikke alle korta våre, men hadde noen i reserve. Det vil alltid være motsigelser. Så lenge som situasjonen er noenlunde holdbar, kan vi leite etter en felles grunn og holde tilbake noen uenigheter, for å ta dem opp seinere. Om de står fast på å få det som de vil, vil vi før eller seinere måt­te trekke alt fram i lyset.

Når det gjelder oss, må vi ikke bruke store ord i den eksterne propagandaen vår. Vi må alltid være beskjedne og forsiktige, og må, for å si det slik, stikke halen mellom beina. Vi må fortsette med å lære av Sovjetunionen. Men vi må velge ut det vi skal lære, vi må bare lære det som er framskredent og ikke det som er tilbakeliggende. Med omsyn til det som er tilbakeliggende, så er det en annen måte å lære på — bare ikke gjør det. Når det gjelder feila deres, kan vi unngå å gjenta dem om vi kjenner til dem. Når det gjelder de av sakene deres som er nyttige for oss, må vi for all del lære dem. Vi skal lære det som er nyttig fra alle land i verden. En bør dra overalt for å leite etter kunnskap. Det ville bli ensformig å dra bare ett sted.

La for det fjerde hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. Denne politikken blei satt fram etter at den kontrarevolusjo­nære Hu Feng-klikken blei slått tilbake. Jeg trur fortsatt at den er riktig, for den er i samsvar med dialektikken.

Om dialektikken sa Lenin: «Kort sagt kan dialektikken defineres som læra om motsetningenes enhet. Dette griper kjernen i dialektikken, men det krever forklaringer og utvikling. »[2] Det er vår oppgave å forklare og utvikle læra. Den trenger å bli forklart, og hittil har vi gjort for lite. Og den trenger å bli utvikla. Med de rike erfaringene vi har i revolusjon bør vi utvikle denne læra. Lenin sa også: «Motsetningenes enhet (sam­menfall, identitet, lik handling) er betinga, midlertidig, forbigående, re­lativ. Kampen mellom motsetninger som gjensidig utelukker hverandre, er absolutt, akkurat som utvikling og bevegelse er absolutt.»[3] Ut fra denne oppfatninga har vi lagt fram politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides.

Sannhet står i motsetning til falskhet og utvikler seg i kamp med den. Det vakre står i motsetning til det stygge, og utvikler seg i kamp med det. Det samme gjelder godt og ondt. Det vil si gode gjerninger og gode folk står i motsetning til onde gjerninger og onde folk og utvikler seg i kamp med dem. Kort sagt står velluktende blomster i motsetning til gif­tig ugras og utvikler seg i kamp med det. Det er en farlig politikk å forby folk å komme i kontakt med det falske, stygge og fiendtlige, med idealisme og metafysikk og med sludderet til Konfucius, Laozi og Chiang Kai-shek. Det vil føre til åndelig forfall, og enspora tankegang, og folk vil ikke være forberedt på å stå ansikt til ansikt med verden og møte utfordringer.

I filosofien danner materialisme og idealisme en enhet av mot­setninger og kjemper med hverandre. Det samme er tilfelle med et annet motsetningspar, dialektikk og metafysikk. Når en snakker om filosofi kan en aldri klare seg uten disse to par motsetninger. I Sovjetunionen vil de ikke ha noe å gjøre med slike «par» nå, de går heller inn for «enkeltting». De sier at det bare vokser velluktende blomster der og ikke giftig ugras og nekter for at det fins idealisme og metafysikk i et sosialistisk land. Idealisme, metafysikk og giftig ugras fins i virkeligheten i alle land. I Sovjetunionen er det mye giftig ugras som står fram under navn av velluktende blomster, og mange tåpelige utsagn bærer merkelappen materialisme eller sosialistisk realisme. Vi erkjenner åpent kampen mellom materialisme og idealisme, mellom dialektikk og metafysikk og mellom velluktende blomster og giftig ugras. Denne kampen vil alltid fortsette og vil bevege seg et skritt framover på hvert trinn.

Om dere, kamerater som er her, allerede kjenner materialismen og dialektikken, vil jeg gjerne rå dere til å utfylle kunnskapen deres med en del studier av motsetningene til materialisme og dialektikk, det vil si idealisme og metafysikk. Dere må lese Kant og Hegel og Konfucius og Chiang Kai-shek, som er negative saker alt sammen. Om dere ikke veit noe om idealisme og metafysikk, om dere aldri har ført noen kamper mot dem, vil ikke materialismen og dialektikken deres være solid. Manglene ved noen av partimedlemmene og de intellektuelle er akkurat det at de veit for lite om de negative sakene. Etter å ha lest noen få bøker av Marx, gjentar de bare det som står i dem, og det er nokså ensformig å høre på dem. Talene og artiklene deres er ikke overbevisende. Om dere ikke studerer de negative sakene, vil dere ikke bli i stand til å tilbakevise dem. Verken Marx eller Engels eller Lenin var sånn. De anstrengte seg mye for å lære og studere alle slags saker, både fra nåtida og fortida, og lærte andre folk å gjøre det samme. Marxismens tre bestanddeler blei til mens de studerte, såvel som førte kamp mot, slike borgerlige saker som tysk klassisk filosofi, engelsk klassisk politisk økonomi og fransk utopisk sosialisme. Her var ikke Stalin så bra. På hans tid blei for eksempel tysk klassisk idealistisk filosofi framstilt som en reaksjon fra det tyske aristokratiet på den franske revolusjonen. Denne konklusjonen fornekter den tyske klassiske idealistiske filosofien fullstendig. Stalin fornekta tysk militærvitenskap og hevda at den ikke lenger var til nytte og at bøker av Clausewitz[4] ikke lenger skulle leses ettersom tysker­ne var slått.

Stalin hadde en god del metafysikk i seg og han lærte mange men­nesker å følge metafysikken. I Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikene) historie, Kort framstilling, sier Stalin at den marxistiske dialektikken har fire hovedtrekk. Som det første trekket snakker han om det gjensidige sambandet mellom ting, som om alle ting tilfeldigvis var knytta sammen uten noen som helst grunn. Hvilke ting er det så som er knytta sammen? Det er de to sidene som står i motsetning til hveran­dre i en ting, som er knytta sammen. Alt har to sider som står i mot­setning til hverandre. Som det fjerde trekket snakker han om den indre motsigelsen i alle ting, men så tar han bare for seg kampen mellom mot­setningene, uten å si noe om enheten mellom dem. Ifølge den grunn­leggende loven i dialektikken, motsetningenes enhet, er det samtidig kamp og enhet mellom motsetningene, som både utelukker hverandre gjensidig og er knytta sammen med hverandre og som under bestemte vilkår blir omforma til hverandre.

Synspunktet til Stalin blir gjenspeilt under oppslagsordet «identitet» i Kort filosofisk ordbok, fjerde utgave, som blei utarbeidd i Sov­jetunionen. Der blir det sagt: «Det kan ikke være noen identitet mellom krig og fred, mellom borgerskap og proletariat, mellom liv og død og andre liknende foreteelser fordi de er i grunnleggende motsetning til hverandre og utelukker hverandre gjensidig.» Med andre ord er det ikke noen identitet, i den marxistiske betydninga av det, mellom disse foreteelsene som er i grunnleggende motsetning til hverandre. Det er snarere slik at de bare utelukker hverandre gjensidig og de er ikke knytta sammen og de kan ikke bli omforma til hverandre under bestemte vilkår. Denne tolkninga er helt og holdent gal.

Som de ser det er krig krig og fred er fred, og de to utelukker hveran­dre gjensidig og er helt uten sammenheng med hverandre, og krig kan ikke forandres til fred og heller ikke fred til krig. Lenin siterte Clausewitz: «Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler.»⁵ Kamp i fredstid er politikk, det er også krig, sjøl om det blir brukt visse spesielle midler. Krig og fred utelukker hverandre gjensidig begge to, og er knytta sammen og de kan bli omforma til hverandre under bestemte vilkår. Om ikke det brygger opp til krig i fredstid, hvordan kan det da være mulig at den plutselig bryter ut? Om ikke det brygger opp til fred i krigstid, hvordan kan det plutselig bli fred?

Om ikke liv og død kan bli omforma til hverandre, kan dere da være så snill å fortelle meg hvor det levende kommer fra? Til å begynne med var det bare livløs masse på jorda, og levende ting blei ikke til før seinere, da de blei omforma fra livløs masse, det vil si død masse. Alt levende gjennomgår en stoffskifteprosess. Det vokser, formerer seg og går til grunne. Så lenge livet utvikler seg, tar liv og død del i en uavbrutt kamp og blir hele tida omforma til hverandre.

Om ikke borgerskapet og proletariatet kan omforme seg til hveran­dre, hvordan kan det da ha seg at proletariatet, gjennom revolusjon, blir de som styrer og borgerskapet blir de som blir styrt? For eksempel sto vi i rak motsetning til Chiang Kai-sheks Kuomintang. Som et resultat av den gjensidige kampen og den gjensidige utelukkelsen av de to motsatte sidene skjedde det ei forandring i stillinga vår og i stillinga deres. Det vil si de forandra seg fra å være de som styrte til å bli de som blir styrt, mens vi forandra oss fra å være de som blei styrt til å være de som styrer. De som flykta til Taiwan utgjorde bare en tidel av Kuomintang, de som blei igjen på fastlandet utgjorde ni tideler. De siste blir omdanna av oss. Dette er et tilfelle av motsetningenes enhet under nye forhold. Når det gjelder den ene tidelen som har dratt til Taiwan er vårt forhold til dem fortsatt en enhet av motsetninger, og de vil også bli omforma gjennom kamp.

Stalin så ikke sambandet mellom kampen mellom motsetningene og motsetningenes enhet. Noen mennesker i Sovjetunionen er så meta­fysiske og sta i tenkninga si at de trur ei sak må være enten det ene eller det andre, og nekter å anerkjenne motsetningenes enhet. Derfor blir det gjort politiske feil. Vi holder oss til begrepet om motsetningenes enhet og bruker politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides. Når velluktende blomster blomstrer, vil dere nødvendigvis finne at det vokser giftig ugras. Dette er ikke noe å være redd for, under bestemte vilkår kan det til og med vendes til en god ting.

Noen foreteelser kan ikke unngås på et bestemt tidspunkt, og etter at de er kommet fram vil det bli funnet en måte å ta seg av dem på. Før blei det, for eksempel, gjennomført streng kontroll med skuespillrepertoaret, og det ene eller det andre stykket blei forbudt. Straks forbudet blei oppheva dukka alle slags stykker om spøkelser og uhyrer opp på scenen, som Historia om den svarte kulpen som det spøkte i og Tordengudens hevn. Hva synes dere om denne foreteelsen? Jeg synes at det er bare bra at de kommer fram. Mange folk har aldri sett spøkelser og uhyrer på scenen, og når de ser disse stygge bildene, vil de forstå at det blir satt opp ting som ikke burde settes opp. Så vil disse skuespilla bli kritisert, forandra eller forbudt. Noen sier at noen få lokale operaer er så ille at sjøl ikke lokalbefolkninga liker dem. Jeg synes det er helt i or­den å sette opp noen av dem. La praksis avgjøre om de kan overleve og hvor stort publikum de vil trekke til seg, så ha ikke hastverk med å forby dem.

Vi har nå bestemt oss for å øke opplaget av Nyheter til etterretning fra 2 000 til 400 000, på denne måten kan folk både innafor og utafor partiet lese det. Dette er et tilfelle med at et kommunistparti sprer ei avis for im­perialismen, ettersom avisa til og med inneholder reaksjonære uttalelser som bakvasker oss. Hvorfor gjør vi dette? Hensikten er å legge fram gif­tig ugras og det som er umarxistisk og det som er anti-marxistisk for kameratene våre, for massene og de kjente demokratiske personene, sånn at de kan bli herda. Ikke lås ned disse tingene, for da vil de bli farlige. På denne måten er framgangsmåten vår forskjellig fra Sov­jetunionens. Hvorfor er det nødvendig med vaksinasjon? En mann får en virus innpoda i kroppen på kunstig måte, for å føre «bakteriologisk krigføring» mot han. Slik at han skal få motstandskraft. Når vi of­fentliggjør Nyheter til etterretning og annet negativt læremateriell er det «vaksinering» for å øke den politiske motstandskrafta til kadrene og massene.

Skadelige utsagn må tilbakevises kraftig og i god tid. Ei sånn sak er artikkelen «Om det uunngåelige» som sto i Folkets Dagblad, Den hev­der at det ikke er uunngåelig at vi gjør feil i arbeidet vårt og at vi bruker ordet «uunngåelig» som en unnskyldning for disse feila. Dette er et skadelig utsagn. Kanskje artikkelen ikke burde ha vært offentliggjort. Ettersom den blei offentliggjort, burde vi ha forberedt oss på å møte ut­fordringa med ei tilbakevisning i rett tid. I revolusjonen og oppbygginga vår er i alle fall noen feil uunngåelige, det har tidligere erfaring bevist. Artikkelen «Mer om den historiske erfaringa til proletariatets diktatur» tar nettopp opp ei viktig sak som er uunngåelig. Hvem blant kameratene våre ønsker å gjøre feil? Feil blir ikke erkjent før etter at de er gjort, og til å begynne med rekner alle seg for å være 100 prosent marxistiske. Sjølsagt må vi ikke tenke at ettersom feil er uunngåelige spiller det ingen rolle om vi gjør noen. Likevel må det innrømmes at det er absolutt umulig å ikke gjøre noen feil i arbeidet vårt. Det gjelder å gjøre færre og mindre feil.

Vi må absolutt overvinne dårlige strømninger i samfunnet. Enten det er i partiet, blant kjente demokratiske personer eller blant studenter, må vi absolutt overvinne dårlige strømninger, det vil si feil som ikke bare noen få enkeltpersoner har, men som har utvikla seg til strømninger. Måten å gjøre dette på er gjennom diskusjon. Så lenge diskusjonen er overbevisende er det mulig å overvinne dårlige strømninger. Om den ikke er overbevisende og en bare bruker noen få fordømmende ord, vil disse strømningene bli verre og verre. Der det dreier seg om hoved­spørsmål, må en gjøre fullstendige forberedelser og vi må offentliggjøre fullt ut overbevisende gjendrivelser når seieren er sikra. Par­tisekretærene må sjøl ha tilsyn med avisene og skrive artikler.

Av de to motsatte sidene som kjemper mot hverandre i en enhet, må den ene være den viktigste og den andre må være underordna. I vår stat som er et proletariatets diktatur, må giftig ugras sjølsagt ikke få lov å spre seg uten hindring. Enten det er i partiet eller i ideologiske eller i lit­terære og kunstneriske kretser, må vi stri for å sikre at de velluktende blomstene og marxismen har hovedstillinga og den framherskende stillinga. Giftig ugras og det som er umarxistisk og anti-marxistisk må holdes i ei underordna stilling. På en måte kan forholdet mellom de to sammenliknes med forholdet mellom kjernen og elektronene i et atom. Et atom har to deler, kjernen og elektronene. Kjernen er svært liten men svært tung. Elektronene er svært lette, faktisk veier et elektron bare om lag 1/1800 av det den letteste kjernen veier. Kjernen i et atom kan også spaltes, men kreftene som binder den sammen er sterkere. Elektronene er i en viss grad skyldige i «liberalisme», ettersom noen går og andre kommer. Forholdet mellom kjernen og elektronene i et atom er også en enhet av motsetninger, det ene er den viktigste sida og det andre er den underordna sida. Om vi ser det fra dette synspunktet, er politikken med å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides gunstig, ikke skadelig.

For det femte, spørsmålet om uro. I et sosialistisk samfunn byr det at et lite antall mennesker skaper uro på et nytt problem som det er vel verdt å granske.

Alt i samfunnet er en enhet av motsetninger. På samme måte er et sosialistisk samfunn en enhet av motsetninger. Denne enheten av mot­setninger fins både innafor folkets rekker og mellom oss og fienden. Den grunnleggende årsaka til at noen få mennesker fortsatt skaper uro i landet vårt er at det fortsatt fins alle slags motsatte sider, positive og negative, i samfunnet. Det fins også motsatte klasser, motsatte men­nesker og motsatte meninger.

I det vesentlige har vi fullført den sosialistiske omforminga av eien­dommen over produksjonsmidlene. Men borgerskapet fins fortsatt, og det gjør også godseierne og rikbøndene, lokale tyranner og kontra­revolusjonære. De er klassene som er fratatt eiendommene sine og de blir undertrykt av oss. De bærer på hat og mange av dem vil gi det fritt utløp ved første høve. På den tida da Ungarn-episoden fant sted håpa de at Ungarn ville bli styrta ut i kaos, og helst at Kina ville det også. Det er klasseinstinktet deres.

De merkelige uttalelsene fra noen kjente demokratiske personer og professorer står også i motsetning til våre syn. De preker idealisme, mens vi fremmer materialisme. De sier at kommunistpartiet ikke er i stand til å rettleie vitenskapen, at det ikke er noe overlegent ved sosia­lismen, og at kooperativ omforming er en veldig dårlig ting. Men vi sier at kommunistpartiet har evnen til å rettleie vitenskapen, at sosialismen er overlegen og at kooperativ omforming er utmerka.

Blant studentene er det også en god del som står i motsetning til oss. Ettersom de fleste av dagens høyskolestudenter kommer fra utbytterklassefamilier, er det ikke noe rart at noen av dem står mot oss. Sånne folk fins i Peking, Shijiazhuang og andre steder.

Det er visse personer i samfunnet som bakvasker partikomiteene våre i provinsene, og kaller dem «mumier». Er de mumier? Etter mitt syn er de slett ikke døde, så hvordan kan de være mumier? Disse folka bak­vasker partikomiteene våre i provinsene og kaller dem mumier, vi sier at de ikke er det, og de to meningene står i motsetning til hverandre.

Vi finner også motsatte syn innafor partiet vårt. For eksempel fins det to motsatte syn, for og imot, om SUKPs tjuende kongress, som kvitta seg med Stalin med ett slag. Det oppstår stadig meningsforskjeller in­nafor partiet. Ikke før har vi nådd enighet, så reiser det seg nye menings­forskjeller i løpet av en måned eller to.

Når det gjelder måten mennesker tenker på, står subjektivisme og det å søke sannheten gjennom kjensgjerninger i motsetning til hverandre. Jeg tror det alltid vil finnes subjektivisme. Vil det ikke finnes spor av subjektivisme ti tusen år fra nå? Det trur jeg.

Det fins motsatte sider i en fabrikk, i et jordbrukskooperativ, i en skole, i en organisasjon eller i en familie, kort sagt, overalt og alltid. Derfor vil det oppstå uro som er forårsaka av et lite antall personer i samfunnet hvert år.

Bør vi være redde for uroligheter, eller bør vi ikke det? Vi kom­munister har aldri vert redde for imperialismen, for Chiang Kai-sheks Kuomintang, for godseierklassen eller for borgerskapet, og det ville virkelig være rart om vi nå skulle være redde for studenter som lager uro eller bønder som reiser bråk i et kooperativ! Bare Duan Qirui og Chiang Kai-shek var redde for massenes uro. Noen folk i Ungarn og i Sovjetunionen er også redde. Vi må ta ei aktiv og ikke ei passiv holdning til uroligheter som et lite antall mennesker lager, det vil si vi må ikke være redde for dem, men vi må være forberedt på dem. Det er ikke noen løsning å være redd. Jo reddere dere er, jo mer vil spøkelsene plage dere. Dere vil ikke komme på defensiven om dere ikke er redde for uro og er mentalt forberedt på det. Jeg mener vi må være forberedt på større episoder. Om dere er forberedt på denne måten, kan det hende at det ikke kommer noen slike episoder, men om dere ikke er det, vil det bli uro.

Når en ting utvikler seg, er det bare to muligheter, enten en god eller en dårlig en. Vi må rekne med begge når vi tar oss av de internasjonale problemene og problemene våre hjemme. Dere sier at dette vil bli et år med fred, ja, kanskje det vil bli det. Men det vil ikke være bra å bygge arbeidet sitt på denne vurderinga, dere bør heller bygge det på den for- utsetninga at det verste kan skje. Internasjonalt ville det verste være at det bryter ut en verdenskrig og at det blir sluppet atombomber. In­nenlands vil det i høyden bli landsomspennende opptøyer, eller en «ungarsk episode», med flere millioner mennesker som reiser seg mot oss, som okkuperer noen få hundre fylker og rykker fram mot Peking. Alt vi ville trenge å gjøre da ville være å dra tilbake til Yen’an, der vi kom fra. Vi har alt bodd i Peking i sju år, og hva om det blir krevd av oss at vi reiser tilbake til Yen’an i det åttende? Ville vi alle klage over det vi had­de tapt og gråte så hjertet ville briste? Sjølsagt har vi ikke tenkt å reise tilbake til Yen’an nå, for å «gjøre en skinnmanøver og snu hesten rundt for å trekke seg tilbake». På den sjuende kongressen sa jeg at vi måtte forutse sytten vansker. Blant dem tusen li uttørka jord, alvorlige naturkatastrofer, hungersnød og tap av alle fylkeshovedstedene. Det er fordi vi alltid har rekna med dette, at initiativet alltid har vært i våre hender. Nå når vi har erobra statsmakta, må vi fortsatt forutse de verste mulighetene.

I noen tilfeller var det byråkrati og subjektivisme fra ledelsens side og feil i den politiske eller økonomiske politikken vår som var skyld i at det oppsto uro fra et lite antall folk. I andre tilfeller skyldtes de ikke at politikken vår, men arbeidsmetoden vår var feilaktig. Den var for stiv­beint. Det at det fantes kontrarevolusjonære og dårlige elementer var en annen faktor. Det er umulig å unngå helt at et lite antall folk lager uro. Dette er enda et eksempel på at noe er uunngåelig. Men så lenge vi ikke gjør alvorlige feil i den politiske linja, vil vi ikke få store landsom­fattende uroligheter. Sjøl om de inntreffer på grunn av slike feil, tror jeg de vil stilne raskt, og ikke føre til undergang for nasjonen. Sjølsagt er det fortsatt mulig at forløpet til historia vil snu i noen grad og gå litt bakover, om vi ikke gjør arbeidet vårt bra. Revolusjonen i 1911 lei tilbakeslag. Etter at den hadde avsatt keiseren, kom først en annen keiser og så krigsherrene inn på scenen. Problemer fører til revolusjon og etter revolusjonen dukker det opp andre problemer. Om det flammer opp ei stor landsomfattende uro, er jeg sikker på at massene og lederne deres, kanskje vi sjøl eller kanskje andre, avgjort vil stå fram og ordne opp i situasjonen. Gjennom ei sånn stor uro vil landet vårt stå fram desto sterkere, etter at byllen har sprukket. Uansett hva som skjer vil Kina gå videre fram.

Når det gjelder et lite antall mennesker som lager uro, oppmuntrer vi for det første ikke til det, og for det andre, om noen mennesker absolutt vil lage uro, så la dem gjøre det. Grunnloven vår gir frihet til å gå i tog og til å demonstrere, og sjøl om den ikke gir frihet til å streike, forbyr den det heller ikke, så det å streike krenker ikke grunnloven. Om noen mennesker ønsker å sette i gang en streik eller legge fram et bønneskrift og dere hardnakka forsøker å hindre dem, er det ikke bra. Etter mi mening kan enhver som vil lage bråk få gjøre det så lenge han måtte ønske, og om ikke en måned er nok kan han fortsette i to. Kort sagt må ikke saka avsluttes før de føler at de har fått nok. Om dere avslutter den i ei snarvending, kommer de før eller seinere til å lage bråk igjen. Der studentene lager bråk, må dere ikke gi dem skoleferie, men dere må avgjøre spørsmålet ved kamp, som i slaget ved Chihpi i oldtida. Hva godt vil komme ut av dette? Det vil hjelpe til med å avdekke problemene fullt ut og trekke et klart skille mellom rett og galt, slik at alle kan bli herda og slik at de som er urimelige, de dårlige folka, vil li nederlag.

Dere må lære dere denne kunsten å lede. Prøv ikke å demme opp for allting bestandig. Når folk kommer med merkelige utsagn, setter i gang streiker eller kommer med et bønneskrift, forsøker dere å slå dem tilbake med ett slag, og tenker alltid at sånne ting ikke bør forekomme. Hvorfor er det slik at disse tingene som ikke bør forekomme likevel gjør det? Sjølve denne kjensgjerninga viser at de bør forekomme. Dere for­byr folk å streike, å komme med bønnskrift, eller å komme med ufor­delaktige bemerkninger. Dere tyr ganske enkelt til undertrykking i alle tilfeller, helt til dere en dag blir en Rakosi. Dette gjelder både innafor og utafor partiet. Når det gjelder merkelige utsagn, underlige hendinger og motsigelser, er det bedre å få dem avdekka. Motsigelser må bli avdekka og løses etterpå.

En må dele uroligheter inn i flere forskjellige grupper, og behandle dem i samsvar med det. I ei gruppe har vi den uroa som er rettmessig, i sånne tilfeller må vi innrømme feila våre og rette på dem. I ei annen gruppe har vi uro som ikke er rettmessig, den må vi slå tilbake. Uroligheter som har gode grunner bør oppstå, de som ikke har gode grunner vil ikke komme noen veg. I enda ei annen gruppe er uroen delvis rettmessig og delvis ikke, og vi må godta det som er rettmessig og kritisere det som ikke er det. Her må vi ikke gi etter ved alle høve helt uten omsyn til prinsippene og love å gjøre alt det som blir forlangt. Dere må ikke være alt for snare til å bruke makt eller etter å åpne ild mot folk, om det ikke er et tilfelle av virkelig storstilt kontrarevolusjonært opprør som krever å bli undertrykt med våpenmakt. Duan Qirui satte 18. mars-massakren[6] i scene og greip til skyting, og han felte seg sjøl til slutt. Vi må ikke følge eksempelet hans.

Vi må arbeide godt blant dem som er innblanda i uro for å splitte dem og skille de mange fra de få. Gi de mange skikkelig vegledning og skolering slik at de gradvis kan endre seg, og ikke sår dem. Jeg trur det er slik overalt at det er få mennesker ved de to ytterpunktene, mens det er mange i midten. Vinn dem som er i midten skritt for skritt, så vil vi få overtaket. Vi må analysere opprørslederne. Noen av dem som tør å ta ledelsen i opprøra kan bli nyttige folk gjennom skolering. Når det gjelder handfullen av dårlige folk, trenger vi ikke å arrestere, fengsle eller utvise noen, unntatt dem som er skyldige i de alvorligste for­brytelsene. La dem få bli i sin egen avdeling, men ta fra dem den politiske kapitalen deres, isoler dem og bruk dem som lærere ved negativt eksempel. Da kamerat Deng Xiaoping dro for å holde en tale på Tsinghua-universitetet ba han den studenten som hadde trua med å drepe tusener og titusener av folk om å tjene som lærer. En fyr som han har ikke noen våpen, ikke engang en pistol, hvorfor skulle dere være redde for han? Om dere utviser han straks, vil dere få et reint hus, men det vil ikke bli godt mottatt overalt. Om han blir utvist fra stedet deres vil han måtte finne seg en jobb på et annet sted. Derfor er det ikke en bra måte å gjøre det på å utvise folk som han i all hast. Slike folk representerer de reaksjonære klassene og det er ikke bare spørsmål om noen få enkeltpersoner. Om vi tar oss av dem med for grove midler, blir vi godt og vel kvitt dem, men vi får ikke utnytta rolla deres som lærere ved negativt eksempel fullt ut. I Sovjetunionen pleier de å utvise noen få hovedmenn når høyskolestudentene lager bråk, og de forstår ikke at dårlige ting kan tjene som lærestoff. Sjølsagt må vi utøve diktatur over de svært få som setter i scene slike kontrarevolusjonære opprør som Ungarn-episoden.

Vi må la kjente demokratiske personer utfordre oss med motsatte syn og gi dem frie hender til å kritisere oss. Ellers vil vi likne litt på Kuomin­tang. Kuomintang var livredd for kritikk og gikk i redsel og frykt hver gang det politiske rådet hadde møte. Kritikk fra kjente demokratiske personer kan bare være av to slag, den som er gal og den som ikke er det. Kritikk som ikke er gal kan hjelpe oss til å rette på manglene våre, mens vi må tilbakevise kritikk som er gal. Når det gjelder slike typer som Liang Shuming, Peng Yi-hu og Chang Nai-chi, kan de bare fjerte om de har lyst til det. Det vil være til fordel for oss, for alle kan sjøl dømme om lukta er god eller vond, og gjennom diskusjon kan flertallet vinnes og disse typene kan bli isolert. Om de vil lage bråk, så la dem få gjøre det så mye de orker. Den som gjør seg skyldig i mye urettferdig er dømt til å ødelegge seg sjøl. Jo falskere de snakker og jo større feil de har, desto bedre, og desto mer isolert vil de bli, og desto bedre vil de skolere folket ved negativt eksempel. Vi må både forene oss med og føre kamp mot de kjente demokratiske personene, og i samsvar med omstendig­hetene må vi arbeide blant dem på deres eget initiativ i noen tilfeller, mens vi i andre tilfeller lar dem avsløre seg sjøl før vi går til handling, heller enn å slå først.

Kampen mot borgerlig ideologi, mot dårlige mennesker og mot dårlige ting, er en langsiktig kamp, som vil ta flere tiår eller til og med hundreår. Arbeiderklassen, de andre delene av det arbeidende folket og de revolusjonære intellektuelle vil få erfaring, og de vil herde seg i løpet av kampen, og dette er en stor fordel.

En dårlig ting har en dobbelt karakter — den er både god og dårlig. Mange kamerater er fortsatt ikke klare på dette punktet. En dårlig ting inneholder gode faktorer også. Å se på dårlige mennesker og dårlige ting som bare dårlige er ei ensidig, metafysisk innstilling til problemer. Det er ikke ei dialektisk innstilling eller en marxistisk måte å se på ting på. På den ene sida er dårlige mennesker og dårlige ting dårlige, men på den andre sida kan de spille ei bra rolle. For eksempel spiller en dårlig fyr som Wang Ming ei bra rolle som en lærer ved negativt eksempel. På samme måte inneholder en god ting negative faktorer også. For eksem­pel har de enorme seirene som vi har vunnet i de sju åra sia frigjøringa, særlig de vi vant i fjor, gjort noen kamerater stormannsgale, gjort dem innbilske og de blir tatt på senga når det plutselig bryter ut uro fra noen få mennesker.

Den egentlige årsaka til at en på den ene sida er redd for uro og på den andre handterer den så grovt, er at en nekter å erkjenne i tankene sine at et sosialistisk samfunn er en enhet av motsetninger, der det fins mot­sigelser, klasser og klassekamp.

I lang tid nekta Stalin for at det fantes motsigelser mellom produk­sjonsforholda og produktivkreftene og mellom overbygninga og den økonomiske basisen i det sosialistiske systemet, Først året før sin død da han skreiv Sosialismens økonomiske problemer i SSSR, nevnte han nølende motsigelsen mellom produksjonsforholda og produktivkreftene i det sosialistiske systemet, og innrømte at feilaktig politikk og uriktige omstillinger ville føre til problemer. Sjøl da stilte han ikke spørsmålet om motsigelsen mellom produksjonsforholda og produktivkreftene, og mellom overbygninga og den økonomiske basisen i det sosialistiske systemet som et spørsmål av avgjørende betydning. Han forsto heller ikke at disse motsigelsene er de grunnleggende motsigelsene som driver et sosialistisk samfunn framover. Han trudde alt var trygt under hans styre. Vi for vår del må ikke innbille oss at alt er trygt under vårt styre. Det er trygt og likevel utrygt.

Like sikkert som at et menneske må dø, vil det sosialistiske systemet, som en historisk foreteelse, ifølge dialektikken, opphøre en dag, og bli oppheva av det kommunistiske systemet. Hva slags marxisme ville det være om noen hevda at det sosialistiske systemet og produksjons­forholda og overbygninga til det, ikke vil dø ut? Ville ikke det være det samme som ei religiøs tru eller en teologi som forkynte en evig gud?

Hvordan vi skal behandle motsigelsene mellom folket og fienden og motsigelsene i folket i et sosialistisk samfunn er ei vitenskapsgrein som det er verdt å studere nøye. Under de forholda som er i landet vårt kom­mer klassekampen til uttrykk i stor stil i motsigelser i folket, sjøl om den i øyeblikket delvis består av motsigelser mellom folket og fienden. De urolighetene som et lite antall mennesker har stelt i stand i øyeblikket, gjenspeiler denne situasjonen. Om jorda skulle gå under om ti tusen år fra nå, vil det i alle fall fortsette å oppstå uroligheter i disse ti tusen åra. Men det som skjer i ei så fjern framtid som ti tusen år fra nå vil ikke være vår sak. Det vi er opptatt med er å gjøre en alvorlig innsats for å få erfaringer i å handtere dette problemet innafor ramma av noen femårs­planer.

Vi må styrke arbeidet vårt og overvinne feila og manglene våre. Hva slags arbeid må vi styrke? Politisk og ideologisk arbeid på feltene for in­dustri, jordbruk, handel, kultur og utdanning, såvel som i hæren, regjeringa og partiet. Dere er alle opptatt med yrkespliktene deres, med det daglige arbeidet i økonomien, kulturen og utdanninga, i det nasjonale forsvaret og i partisaker, men om dere forsømmer politisk og ideologisk arbeid vil det være svært farlig. Nå når generalsekretæren vår i partiet, kamerat Deng Xiaoping personlig har dukka opp på Tsinghua-universitetet og holdt et foredrag, vil jeg gjerne at dere får opp farta alle sammen. De ledende kameratene i sentralkomiteen og i partikomi­teene for provinsene, byprovinsene og for de autonome områdene må alle sammen personlig ta på seg politisk og ideologisk arbeid. Etter den andre verdenskrigen brydde ikke Sovjetunionens Kommunistiske Parti og visse østeuropeiske partier seg lenger om grunnprinsippene i marxismen. De brydde seg ikke lenger om klassekamp, proletariatets diktatur, partiets ledelse, demokratisk sentralisme og banda mellom partiet og massene, og det var ikke særlig mye politisk atmosfære der. Følgen var Ungarn-episoden. Vi må holde oss til marxismens grunn­leggende teori. Hver provins, hver byprovins og autonomt område må begynne med teoretisk arbeid og de må systematisk utdanne marxistiske teoretikere og kritikere.

Gjør organisasjonene våre strømlinja. Staten er et redskap for klasse­kamp. En klasse må ikke sammenliknes med staten, som er sammensatt av et antall folk (et lite antall) fra den klassen som har den ledende stillinga. Det trengs noen folk til kontorarbeid, men jo færre, jo bedre. I øyeblikket er statsapparatet vårt oppsvulma, det har mange depar­tementer og mange folk sitter på kontora sine uten å gjøre noe. Dette problemet skriker etter å bli løst. For det første, kutt ned på antall folk. For det andre må dere ta passende tiltak og sørge for at de som blir opp­sagt har et sted å dra til. Det som er sagt ovafor gjelder like mye for par­tiet, regjeringa og hæren.

Gå ned på grunnplanet og studer problemene der. Jeg håper at kame­ratene i sentralkomiteen og de ledende kameratene som har ansvar for provinser, byprovjnser og autonome områder og for de sentrale depar­tementene, vil gjøre dette. Jeg har hørt at mange ledende kamerater ikke gjør det lenger, og det er ikke bra. De sentrale organene er noen elendige steder hvor dere ikke kan få noen kunnskaper i det hele tatt. Om dere er på jakt etter kunnskap, vil dere ikke finne noe ved å sitte på kontoret deres. Fabrikkene, kooperativene og butikkene er de virkelige kildene til kunnskap. Om dere blir på kontora deres, vil dere aldri få en klar ide om hvordan fabrikkene, kooperativene og butikkene blir drevet. Jo høyere stillinga er, jo mindre vil kunnskapene bli. For å hamle opp med problemene, må dere personlig gå ned eller dere må be folk å komme opp. Om dere verken går ned eller ber folk å komme opp, vil dere ikke være i stand til å løse noen problemer. Jeg foreslår at sekretæren i en partikomite for en provins, byprovins eller et autonomt område samtidig fungerer som sekretær i en fylkespartikomite eller i en partikomite på en fabrikk eller en skole, og at sekretæren i en partikomite i et prefektur el­ler i et fylke gjør det samme i en underordna enhet. På denne måten kan de tilegne seg erfaringer til å gi rettleiing overalt.

Hold dere i nær kontakt med massene. Det straffer seg helt sikkert å fjerne seg fra massene og bli byråkrater. De ungarske lederne kjente ikke til forholda blant massene fordi de ikke hadde undersøkt og studert dem. Og de visste ikke hva som hadde gått galt da det brøt ut uro i stor stil. I den siste tida har det vært tilfeller da lederne av noen av de sen­trale departementene våre og av partikomiteene i provinsene, byprovinsene og de autonome områdene ikke fulgte med i de ideologiske strømningene i massene. De var helt uvitende om urolighetene og opp­tøyene som noen folk brygga på, og var derfor helt i villrede da det skjedde noe. Vi må ta disse forholda som en advarsel. Kamerater i sentralkomiteen og ledende kamerater med ansvar for provinsene, by­provins ene og de autonome områdene, og for de sentrale departe­mentene må bruke en del tid hvert år for å besøke enhetene på grunn­planet, slik som fabrikker, jordbrukskooperativer, butikker og skoler, for å undersøke og studere og finne ut av de politiske forholda blant massene, hvor mange som er framskredne, tilbakeliggende eller mellomliggende, og hvor bra massearbeidet går. Slik vil de få et klart bilde av situasjonen. Stol på arbeiderklassen, på fattigbøndene, de lavere mellombøndene og på de framskredne elementene, for vi må ha tillit. Bare på den måten kan vi unngå episoder som den i Ungarn.

For det sjette, spørsmålet om rettssystemet. Jeg skal ta for meg tre punkter: Loven må overholdes, kontrarevolusjonære må utryddes, og vi må slå fast hva vi har oppnådd ved å utrydde kontrarevolusjonære.

Loven må overholdes og det revolusjonære rettssystemet må ikke undergraves. Lover er en del av overbygninga. Lovene våre har det ar­beidende folket laga sjøl. De er ment å skulle opprettholde revolusjonær orden, forsvare interessene til det arbeidende folket, den sosialistiske økonomiske basisen og produktivkreftene. Vi forlanger at alle og ikke bare de kjente demokratiske personene skal respektere det revolusjo­nære rettssystemet.

Kontrarevolusjonære må utryddes. Denne oppgava må fullføres i år på de stedene der den ennå ikke er fullført etter planen, og er det fortsatt løse ender å feste, må arbeidet avgjort gjøres ferdig neste år. Noen enheter gjennomførte kampanjen for å utrydde kontrarevolusjonære, men arbeidet var ikke grundig og det er nødvendig gradvis å rense ut alle sammen i løpet av kampen. Det er ikke mange kontrarevolusjonære igjen, dette er ei kjensgjerning vi må slå fast. Massene vil ikke følge de kontrarevolusjonære når det bryter ut uro, og de som gjør det er få og de gjør det bare for ei tid. På den andre sida må vi også slå fast at det fortsatt fins kontrarevolusjonære og at arbeidet med å utrydde dem ikke er ferdig ennå.

Vi må slå fast hva vi har oppnådd i å utrydde kontrarevolusjonære. Det er oppnådd veldig mye. Det fins også feil, som vi sjølsagt må ta alvorlig. Vi må støtte kadrene som gjør arbeidet med å utrydde kontra­revolusjonære og vi må ikke bli bløte sjøl om vi blir skjelt ut av noen kjente demokratiske personer. Disse fyrene har holdt på med dette dag etter dag, de har ikke noe bedre å foreta seg etter et godt måltid enn å skjelle ut folk. Ja, la dem gjøre det. Jeg synes det er bedre jo mer de skjeller ut folk. I alle fall kan ikke all verdens utskjelling gjendrive de tre punktene som jeg har tatt opp.

Det er ingen som veit hvor mye kommunistpartiet er blitt skjelt ut. Kuomintang rakka ned på oss som «kommunistiske banditter», og om folk hadde det minste med oss å gjøre, blei de beskyldt for å «ha kon­takt med banditter». Til sjuende og sist har «bandittene» vist seg å være bedre enn «de som ikke er banditter». Fra uminnelige tider har ingen­ting som er progressivt noen gang blitt mottatt godt i begynnelsen og alt som er progressivt har alltid vært utsatt for utskjelling. Marxismen og kommunistpartiet er blitt skjelt ut helt fra starten av. Sjøl ti tusen år fra nå vil progressive ting bli skjelt ut i begynnelsen.

Fortsett arbeidet med å utrydde kontrarevolusjonære og utrydd dem overalt der de fins. Rettssystemet må respekteres. Å handle i overens­stemmelse med loven betyr ikke at en er bundet på hender og føtter. Det er galt å være bundet på hender og føtter og ikke utrydde kontra­revolusjonære der de fins. Sørg for å følge loven uten å ha lenker på hender og føtter.

For det sjuende, jordbruksspørsmålet. Vi må stri for å få ei god avling i år. Ei god avling i år vil gi folk en følelse av trygghet, og den vil grunn­feste kooperativene i betydelig grad. I Sovjetunionen og i noen øst­europeiske land førte jordbrukskollektiviseringa bestandig til nedgang i kornproduksjonen i flere år. Vi har hatt jordbrukskooperasjon i flere år, og vi anstrengte oss til det ytterste i fjor, men så langt fra å synke har kornproduksjonen vår økt. Om vi får enda ei god avling i år, vil det ikke være noe sidestykke i historia til den kooperative bevegelsen i jord­bruket og heller ikke i historia til den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Hele partiet må legge stor vekt på jordbruket. Jordbruket har livs­viktig betydning for landets økonomi og for folkets utkomme. Legg nøye merke til dette for det er svært farlig å ikke ta et grep om korn­produksjonen. Om dere overser dette, vil det en dag bli utbredt uorden.

1) Jordbruket er livsviktig for ei jordbruksbefolkning på 500 million­er når det gjelder forsyning av korn, mat, matolje og andre jordbruks­produkter til daglig bruk som går til eget forbruk. Denne delen av jord­bruksproduktene som går til eget forbruk blant bøndene er enorm. For eksempel utgjorde korn til salg medrekna korn levert til staten om lag 80 000 millioner kattier av de mer enn 360 000 millionene kattier korn som blei produsert i fjor, eller mindre enn en fjerdedel av den totale produksjonen. De tre fjerdedelene som var igjen og mer enn det gikk til bøndene. Om det står bra til i jordbruket og bøndene er sjølforsynte, da vil 500 millioner folk føle seg trygge.

2) Jordbruket er livsviktig for å forsyne befolkninga i by-, industri- og gruveområdene med mat. Behova til industribefolkninga kan bare dekkes og industrien kan bare bli utvikla når produksjonen av jordbruksprodukter til markedet blir økt. Når jordbruksproduksjonen øker, må vi gradvis øke den delen av jordbruksprodukter som går til markedet, og særskilt kornvarer. Når alle får regelmessige måltider behøver vi ikke å bekymre oss om ei handfull folk som lager bråk på skoler og i fabrikker.

3) Jordbruket er hovedkilden for råstoff til lettindustrien, som lands­bygda er et viktig marked for. Først når jordbruket er utvikla kan lett­industrien få nok råstoff og finne et svært marked for varene sine.

4) Landsbygda er igjen et viktig marked for tungindustrien. For eksempel, blir kunstgjødsel, alle slags jordbruksmaskiner og deler av den elektriske krafta vår, kull og olje levert til områdene på landsbygda, og jernbanene, riksvegene og vannreguleringsanlegga tjener alle sam­men jordbruket. Nå når vi har bygd opp en sosialistisk jordbruks­økonomi, er landsbygda i ferd med å bli et enormt marked for den voksende tung- og lettindustrien vår.

5) Jordbruksproduktene utgjør i øyeblikket hovedmassen av ekspor­ten vår. De tjener inn utenlandsk valuta som vi kan bruke til å importere forskjellig slags industriutstyr med.

6) Jordbruket er en viktig kilde til akkumulasjon. Når det blir utvida kan det gi mer midler å utvikle industrien med.

På grunn av dette kan vi si at jordbruket på en måte er en industri i seg sjøl. Vi må overtale industridepartementene til å vende seg til lands­bygda og støtte jordbruket. Dette må gjøres om industrialiseringa skal bli gjennomført.

Hva bør være det rette forholdet mellom den akkumulasjonen som er øremerka til jordbruket og den akkumulasjonen som skal tas fra jord­bruket av staten, av det kooperativene tjener? Vær så snill å tenke igjen­nom denne saka og utarbeid det passende forholdet. Målet er å gjøre jordbruket i stand til å utvide reproduksjonen, å gi industrien et større marked og bli en større kilde til akkumulasjon. For det første, la jord­bruket akkumulere mer til seg sjøl, for bare da kan det akkumulere mer til industrien. Om jordbruket bare akkumulerte til industrien og svært lite eller ikke noe til seg sjøl, ville det bety å «tappe alt vannet ut av dam­men for å få tak i all fisken» og ville bare skade utviklinga av industrien.

Vi må også gi akt på forholdet mellom akkumulasjonen til koopera­tivet og inntektene til medlemmene av kooperativet. For å øke akkumulasjonen gradvis må kooperativene bruke verdiloven og bruke økonomisk bokføring, og de må drives med flid og nøysomhet. Om det blir ei god avling i år, bør akkumulasjonen deres være litt større enn i fjor, men ikke for stor, for det er bedre å la bøndene få mer å spise til å begynne med. Akkumuler mer i gode år og mindre eller ingenting i år når avlingene slår halvvegs feil eller helt feil. Med andre ord går akkumulasjon framover i bølger eller i spiraler. Ettersom alt i verden sjøl er en motsigelse, en enhet av motsetninger, er bevegelsen og ut­viklinga til alle ting bølgeaktig. Lyset som sola utstråler kalles lysbølger, bølgene radiostasjonene sender ut kalles radiobølger og lyden blir båret fram av lydbølger. Vannet beveger seg i vannbølger og varmen i varmebølger. På en måte foregår også det å gå i bølger, skritt etter skritt- bevegelsen danner bølger. Operasynging går også framover i bølger, sangeren synger ei linje etter den andre, aldri sju eller åtte linjer på sam­me tid. Vi skriver også i bølger, for folk skriver det ene ordet etter det andre, ikke flere hundre ord med et pennestrøk. Slik er den bølgeaktige karakteren til bevegelsen av motsetningene i alle ting.

Kort sagt må vi handle i samsvar med dialektikken. Det sa kamerat Deng Xiaoping. Jeg mener at hele partiet må studere dialektikken og gå inn for å handle i samsvar med dialektikken. Hele partiet må legge vekt på ideologisk og teoretisk arbeid, bygge opp grupper av marxistiske teoriarbeidere og legge mye arbeid i å studere og propagandere marxistisk teori. Vi må bruke den marxistiske teorien om mot­setningenes enhet når vi undersøker og tar oss av nye problemer med klassemotsigelser og klassekamp i et sosialistisk samfunn og også når det gjelder de nye problemene i den internasjonale kampen.

NOTER

1. Det at det blei betalt ei fast rente var et middel staten brukte under den sosialistiske omforminga for å virkeliggjøre politikken med å løse inn det nasjonale borgerskapets produksjonsmidler. Etter at den kapitalistiske industrien og handelen blei omdanna til felles statlig-private foretak grein for grein i 1956, betalte staten det nasjonale borger­skapet ei fast årlig rente utfra pengeverdien av formuen deres i et bestemt tidsrom. I kjer­nen var denne renta fortsatt ei form for utbytting.

2. V. I. Lenin: «Oversikt over Hegels Logikkens vitenskap.»

3. V. I. Lenin: «Om spørsmålet om dialektikk».

4. Carl von Clausewitz(1780—1831), den velkjente tyske borgerlige militærvitenskapsmannen. Om krig er blant hovedverkene hans. Når det gjelder Stalins kommentarer til Clausewitz, se Stalins «svarbrev til kamerat Razin».

5. V. I. Lenin: «Krig og revolusjon».

6. I mars 1926, under krigen mellom Feng Yuxiangs nasjonale hær og den nordøstre krigsherren Zhang Zuolin var de japanske krigsherrene så frekke at de sendte marine­fartøy for å gi dekning til Zhangs tropper som angrep troppene til Feng, som lå i Taku- havna. Etter at de var slått tilbake sendte de japanske aggressorene, som arbeidde hand i hand med sju andre land, medrekna Storbritannia og USA, et ultimatum til den kinesiske regjeringa. Dette ultimatumet kom med slike frekke krav som at forsvarsverkene ved Taku-havna skulle legges ned. Den 18. mars holdt tusener av arbeidere, studenter og borgere i Peking et protestmøte foran Tien An Men og begynte en demonstrasjon. Da demonstrantene nådde regjeringsbygget og krevde at åttepunktsultimatumet blei avslått, ga Duan Qirui, sjefen for regjeringa til krigsherrene i nord, vaktene ordre om å skyte og demonstrantene blei slakta med kaldt blod.