Spørsmålet om sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

SPØRSMÅLET OM SJØLSTENDIGHET OG INITIATIV INNAFOR ENHETSFRONTEN

5. november 1938

Dette er en del av avslutningstalen til kamerat Mao Zedong på den sjette plenumssesjonen til den sjette sentralkomiteen i partiet. Spørsmålet om sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten var et av de aller viktigste spørsmåla i samband med enhetsfronten mot Ja­pan på den tida. Kamerat Mao Zedong var uenig med Chen Shaoyu om dette spørsmå­let. Det det egentlig dreide seg om, var proletariatets ledelse innafor enhetsfronten. Slik oppsummerte kamerat Mao Zedong kort denne uenigheten i rapporten sin fra desember 1947 («Situasjonen nå og våre oppgaver»):

Under motstandskrigen bekjempa partiet vårt ideer som likna på ideene til kapitulasjonistene. (Dette sikter til kapitulasjonismen til Chen Duxiu i perioden med den første revolusjonære borgerkrigen.) Det var ideer som å gjøre innrømmelser overfor den folkefiendtlige politikken til Kuomintang, stole mer på Kuomintang enn på massene, ikke tore å reise massene til svære kamper, ikke tore å utvide de frigjorte områdene og folkehæren i de områdene som var okkupert av Japan, og gi fra seg ledelsen i motstandskrigen til Kuomintang. Partiet vårt førte en beslutt­som kamp mot slike kraftløse og råtne ideer, som står i strid med prinsippene i marxismen-leninismen. Det gjennomførte besluttsomt den politiske linja med «å utvikle de progressive kreftene, vinne sentrumskreftene, og isolere stribukkene», og utvida besluttsomt de frigjorte områdene og Folkets frigjøringshær. Dette gjorde at partiet vårt kunne slå den japanske imperialismen da den angrep oss. Og da Japan hadde overgitt seg og Chiang Kai-shek hadde satt i gang den kontrarevolusjonære krigen sin, kunne partiet smertefritt og uten tap gå over til revolu­sjonær folkekrig for å møte Chiang Kai-sheks kontrarevolusjonære krig, og vin­ne store seirer på kort tid. Alle partikamerater må alltid ha disse historiske lær­dommene i minne.

HJELP OG INNRØMMELSERMÅ VÆRE POSITIVE, IKKE NEGATIVE

Alle politiske partier og grupper i enhetsfronten må hjelpe hverandre og gi innrømmelser til hverandre for å kunne samarbeide på lang sikt. Men slik hjelp og slike innrømmelser må være positive og ikke negati­ve. Vi må konsolidere og utvide partiet og hæren vår, men samtidig må vi hjelpe vennligsinna partier og hæravdelinger til å konsolidere og ut­vide seg. Folket vil at regjeringa skal oppfylle de politiske og økonomi­ske krava deres, og samtidig gir de regjeringa all mulig hjelp til å full­føre motstandskrigen. Fabrikkarbeiderne krever at fabrikkeierne skal gi dem bedre vilkår, og samtidig arbeider de hardt for å styrke motstandskrigen. Godseierne må sette ned landskylda og lånerentene, og samtidig må bøndene betale landskyld og lånerenter, for dette tjener enheten mot den utenlandske aggresjonen. Alle disse prinsippene og retningslinjene for gjensidig hjelp er positive, ikke negative eller ensidi­ge. Det samme må gjelde for gjensidige innrømmelser. Ingen av parte­ne må undergrave den andre. De må heller ikke organisere hemmelige particeller innafor partiet, regjeringa eller hæren til den andre parten. Vi for vår del organiserer ingen hemmelige particeller innafor Kuomin­tang, Kuomintang-regjeringa eller Kuomintang-hæren. Dermed får Kuomintang ro i sinnet, og dette tjener motstandskrigen. Uttrykket: «La være å gjøre én ting for å få til noe annet»[1], passer nøyaktig på denne situasjonen. Det ville vært umulig å føre en landsomfattende motstandskrig dersom vi ikke hadde omorganisert rødehæren, endra forvaltningssystemet i de røde områdene og gått bort fra politikken med væpna oppstand. Vi har gitt etter på disse punktene, og dermed har vi klart å få i stand en landsomfattende motstandskrig. Negative tiltak har gitt positive resultater. «Å gå tilbake for å ta skikkelig sats»[2] — det er leninisme. Å se på innrømmelser som noe reint negativt, er et syn som står stikk i strid med marxismen-leninismen. Det fins virkelig tilfeller av reint negative innrømmelser — teorien til Den andre inter­nasjonalen om samarbeid mellom arbeid og kapital[3] førte til at en hel klasse og en hel revolusjon blei forrådt. I Kina har vi hatt Chen Duxiu og så Zhang Guotao, som begge ville kapitulere. Vi må føre iher­dig kamp mot kapitulasjonismen. Når vi gjør innrømmelser, trekker oss tilbake, går over på defensiven, eller stanser framrykkinga i forhold til forbundsfeller eller fiender, må vi alltid se på dette som en del av hele den revolusjonære politikken vår, som et helt nødvendig ledd i den allmenne revolusjonære linja, som en sving på en krokete veg. Kort sagt, dette er positivt.

DET ER IDENTITET MELLOM DEN NASJONALE KAMPEN OG KLASSEKAMPEN

Det grunnleggende prinsippet for enhetsfronten er å gjennomføre en langvarig krig ved hjelp av langsiktig samarbeid, eller med andre ord å underordne klassekampen under den nasjonale kampen vi fører mot Japan i dag. Skal vi følge dette prinsippet, må partiene og klassene få beholde den sjølstendige karakteren sin og sjølstendigheten og initiati­vet innafor enhetsfronten. De må ikke ofre de grunnleggende rettighe­tene sine for samarbeidets og enhetens skyld, men tvert imot holde fast på dem innafor visse grenser. Det er bare slik vi kan fremme samarbei­det, ja det er bare slik det kan bli noe samarbeid i det hele tatt. Ellers vil samarbeid bli til sammensmelting, og det vil ikke være til å unngå at enhetsfronten blir ofra. I en kamp som har nasjonal karakter, tar klassekampen form av nasjonal kamp. Det viser at det er identitet mel­lom dem. I en bestemt historisk periode må de ulike klassene på den ene sida ikke stille politiske og økonomiske krav som kan ødelegge samarbeidet. På den andre sida må all klassekamp ta utgangspunkt i de krava den nasjonale kampen stiller (å gjøre motstand mot Japan). Det er altså identitet mellom enhet og sjølstendighet og mellom den na­sjonale kampen og klassekampen i enhetsfronten.

«ALT GJENNOM ENHETSFRONTEN» ER EN FEILAKTIG PAROLE

Kuomintang er det partiet som sitter med makta, og hittil har det ikke latt enhetsfronten få bli noen organisasjon. Bak fiendens linjer er tan­ken om «alt gjennom» umulig, for der må vi handle sjølstendig og holde på initiativet, samtidig som vi holder oss til avtalene som Kuomin­tang har godkjent (for eksempel Programmet for væpna motstand og gjenoppbygging av landet). Eller så kan vi forutse hva Kuomintang vil gå med på, og handle først og si fra etterpå. For eksempel ville det al­dri ha blitt utnevnt forvaltningskommissærer eller sendt tropper til Shandong-provinsen dersom vi hadde prøvd å gjøre det «gjennom en­hetsfronten». Noen sier at det franske kommunistpartiet en gang satte fram en liknende parole. Men i Frankrike hadde partiene allerede en felleskomite, og sosialistpartiet ville ikke følge det fellesprogrammet de var blitt enige om, men sto på sitt. Det var trulig derfor kommunist­partiet måtte legge fram en slik parole, for å holde sosialistpartiet i sjakk. Det var helt sikkert ikke for å binde seg sjøl. Men i Kina har Kuomintang tatt fra alle de andre politiske partiene de rettene det sjøl nyter godt av, og prøver å tvinge dem til å lyde ordre. Dersom denne parolen skal være et krav om at alt Kuomintang gjør skal gå gjennom oss, er den både latterlig og umulig. Dersom vi ikke kan gjøre noe uten at Kuomintang har godkjent det på forhånd, hva gjør vi da om Kuo­mintang ikke godkjenner det? Kuomintang fører en politikk som skal hindre at vi blir sterkere. Derfor har vi slett ingen grunn til å foreslå en slik parole, for det ville bare binde oss på hender og føtter. I dag fins det ting vi ikke bør gjøre uten at Kuomintang har godkjent det på for­hånd. Dette gjelder for eksempel spørsmålet om å utvide de tre divisjo­nene våre til tre armékorps. Her skal vi si fra først og handle etterpå. Det fins andre ting vi kan gi Kuomintang beskjed om etter at de er blitt gjennomført, for eksempel at vi har utvida styrkene våre til over 200 000 mann. Her skal vi handle først og si fra etterpå. Det fins også ting vi gjennomfører, men ikke sier fra om foreløpig, fordi vi veit at Kuomintang ikke vil være enig, for eksempel sammenkallinga av ei fol­keforsamling for grenseområdet. Det fins atter andre ting vi verken skal gjøre noe med eller gi beskjed om foreløpig, for det kan sette alt på spill. Kort sagt, vi må ikke splitte enhetsfronten, men vi må heller ikke la oss bli bundet på hender og føtter. Derfor må vi ikke stille pa­rolen «alt gjennom enhetsfronten». Dersom «alt må underordnes en­hetsfronten» skal bety at «alt må underordnes» Chiang Kai-shek og Yen Xishan, så er også den parolen gal. Vår politikk er en politikk med sjølstendighet og initiativ innafor enhetsfronten, det vil si en poli­tikk med både enhet og sjølstendighet.

NOTER

1. Dette er et sitat fra Mencius.

2. Lenin, «Sammendrag av Hegels bok Forelesninger om filosofiens historie» (1915), Samla verker, bind 38, eng. utg. s. 279—80.

3. «Teorien om samarbeid mellom arbeid og kapital» er den reaksjonære teorien til Den andre internasjonalen, som går inn for et slikt samarbeid i de kapitalistiske landa, og mot en revolusjon for å styrte styret til borgerskapet og opprette proletariatets dikta­tur.