Aktuelle taktiske problemer i enhetsfronten mot Japan

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

AKTUELLE TAKTISKE PROBLEMER I ENHETSFRONTEN MOT JAPAN¹

11. mars 1940

1. Slik er den politiske situasjonen nå:

a) Kinas motstandskrig har gitt den japanske imperialismen et hardt slag. Japanerne er allerede ute av stand til å sette i verk fle­re storstilte militære offensiver. Dermed har styrkeforholdet mel­lom fienden og oss nå nådd stadiet med strategisk dødpunkt. Men fienden holder fortsatt fast på den grunnleggende politik­ken sin, som er å underkue Kina. Midlene han bruker for å gjen­nomføre denne politikken, er å undergrave enhetsfronten vår mot Japan, trappe opp «utrensknings»-felttoga i de bakre områ­dene og øke den økonomiske aggresjonen.

b) Krigen i Europa har svekka stillinga til Storbritannia og Frankrike i Østen, mens De forente stater fortsetter politikken med å «sitte på fjelltoppen og se på tigrene slåss». En München-konferanse for Østen[1] er altså utelukka for øyeblikket.

c) Sovjetunionen har vunnet nye seirer i utenrikspolitikken sin, og holder fast på linja med å gi aktiv støtte til Kinas motstands­krig.

d) Den delen av storborgerskapet som er for Japan har kapitu­lert fullstendig, og er klar til å danne ei marionetteregjering. Det pro-europeiske og pro-amerikanske storborgerskapet kan kom­me til å fortsette motstanden mot Japan, men det har fortsatt en alvorlig hang til forsoning. Det fører en tosidig politikk. Det ønsker å bevare enheten med de ulike kreftene som ikke er med i Kuomintang for å hamle opp med Japan, men gjør samtidig alt det kan for å undertrykke dem, særlig kommunistpartiet og de andre progressive kreftene. Denne delen av storborgerskapet er stribukk-fløya i enhetsfronten mot Japan.

e) Sentrumskreftene, deriblant mellomborgerskapet, de opp­lyste storfolka og de lokale maktgruppene, stiller seg ofte et sted mellom de progressive og stribukkene. Grunnen til det er på den ene sida motsigelsene mellom dem og de viktigste herskende kreftene — storgodseierne og storborgerskapet, og på den andre sida motsigelsene mellom dem og arbeiderklassen og bøndene. De utgjør sentrum i enhetsfronten mot Japan.

f) I det siste har de progressive kreftene blant proletariatet, bøndene og småborgerskapet i byene som kommunistpartiet le­der, blitt mye sterkere. De har stort sett greid å skape baseområ­der, og der har de oppretta anti-japansk demokratisk politisk makt. De har svært stor innflytelse blant arbeiderne, bøndene og småborgerskapet i byene over hele landet, og innflytelsen deres er temmelig stor blant sentrumskreftene også. På slagmarka kjemper kommunistene mot omlag like store japanske styrker som Kuomintang gjør. Disse kreftene utgjør den progressive fløya av enhetsfronten mot Japan.

Slik er den politiske situasjonen i Kina nå. Under disse omstendighete­ne er det fortsatt mulig å hindre at situasjonen forverrer seg, og å snu den til det bedre. Resolusjonene fra sentralkomiteen den 1. februar er helt riktige.

2. Det grunnleggende vilkåret for seier i motstandskrigen er at en­hetsfronten mot Japan blir utvida og konsolidert. For å nå dette målet må vi bruke taktikken med å utvikle de progressive kreftene, vinne sentrumskreftene og bekjempe stribukkene. Dette er tre ting som ikke kan skilles fra hverandre, og det midlet vi må bruke for å forene alle krefter som er mot Japan, er kamp. I perioden med enhetsfronten mot Japan er kamp midlet for å oppnå enhet, og enhet er målet med kam­pen. Hvis vi prøver å få til enhet gjennom kamp, blir den levedyktig. Hvis vi prøver å få til enhet ved å gi etter, går den til grunne. Dette be­gynner å gå opp for kameratene i partiet etter hvert. Men det fins fort­satt mange som ikke forstår det. Noen trur at kamp kommer til å splitte enhetsfronten, eller at vi kan føre uhemma kamp. Andre har en feilaktig taktikk overfor sentrumskreftene eller gale oppfatninger av stribukkene. Alt dette må vi rette på.

3. Å utvikle de progressive kreftene betyr å bygge opp kreftene til proletariatet, bøndene og småborgerskapet i byene. Det betyr å utvide Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen dristig, og opprette mange anti-japanske demokratiske baseområder. Det betyr å bygge opp kommunistiske organisasjoner i hele landet, utvikle nasjonale massebevegelser av arbeidere, bønder, ungdom, kvinner og barn, og vinne de intellektuelle over til oss i alle deler av landet og utbre den de­mokratiske bevegelsen for konstitusjonelt styre blant massene. Bare dersom de progressive kreftene stadig styrker seg, kan vi hindre at situasjonen forverrer seg, avverge kapitulasjon og splittelse, og legge et fast og urokkelig grunnlag for seier i motstandskrigen. Men det krever hard kamp å styrke de progressive kreftene. Og vi må slåss ubarmhjer­tig, ikke bare mot de japanske imperialistene og landssvikerne, men også mot stribukkene. For stribukkene er mot at de progressive krefte­ne styrker seg, mens sentrumskreftene stiller seg tvilende. Hvis vi ikke besluttsomt tar opp kampen mot stribukkene, og dessuten oppnår handfaste resultater, kommer vi ikke til å klare å stå mot presset fra dem, eller fjerne den tvilen som fins hos sentrumskreftene. I så fall kan ikke de progressive kreftene styrke seg.

4. Å vinne sentrumskreftene betyr å vinne mellomborgerskapet, de opplyste storfolka og de lokale maktgruppene. Dette er tre forskjellige grupper, men slik situasjonen er, hører alle til sentrumskreftene.. Mel­lomborgerskapet er det nasjonale borgerskapet. Det er forskjellig fra kompradorklassen, det vil si storborgerskapet. Det er klassemotsetnin­ger mellom mellomborgerskapet og arbeiderne, og mellomborgerska­pet liker ikke at arbeiderklassen opptrer sjølstendig. Men det vil fort­satt gjøre motstand mot Japan, og dessuten vil det gjerne ta den poli­tiske makta sjøl. For det blir undertrykt av de japanske imperialistene i de okkuperte områdene, og holdt nede av storgodseierne og storbor­gerskapet i Kuomintang-områdene. I motstandskrigen mot Japan er det for enhetlig motstand. I kampen om den politiske makta, støtter det bevegelsen for konstitusjonelt styre, og det prøver å utnytte motsi­gelsene mellom de progressive og stribukkene til sine egne formål. Det­te er et lag vi må vinne over til oss. Så har vi de opplyste storfolka. De er venstrefløya i godseierklassen, det vil si et lag med borgerlige trekk. De har omtrent samme politiske holdning som mellomborgerskapet. Sjøl om det er klassemotsigelser mellom dem og bøndene, er det også motsigelser mellom dem og storgodseierne og storborgerskapet. De støtter ikke stribukkene, og de ønsker også å utnytte motsigelsene mel­lom oss og stribukkene til sine egne politiske formål. Vi må ikke under noen omstendigheter overse dette laget heller, og politikken vår må være å vinne dem over til oss. Når det gjelder de lokale maktgruppene, fins det to slag — de styrkene som har kontroll over visse områder, og forskjellige slags uensarta tropper som ikke har det. Sjøl om det er en motsigelse mellom disse gruppene og de progressive kreftene, er det og­så motsigelser mellom dem og den sentrale Kuomintang-regjeringa, for den fører en egoistisk politikk som går ut over disse gruppene. De vil også utnytte motsigelsene mellom oss og stribukkene til sine egne poli­tiske formål. De fleste av lederne for de lokale maktgruppene tilhører storgodseierklassen og storborgerskapet. Derfor blir de fort reaksjo­nære igjen, sjøl om de til visse tider under krigen kan virke progressi­ve. Hvis vi fører en riktig politikk, er det likevel mulig at de holder seg nøytrale i kampen vår mot stribukkene. Grunnen til det er motsigelse­ne mellom dem og de sentrale Kuomintang-myndighetene. Politikken vår overfor disse tre sentrumsgruppene er å vinne dem over på vår si­de. Men denne politikken skiller seg fra den politikken vi bruker for å vinne bøndene og småborgerskapet i byene, og dessuten er ikke politik­ken den samme overfor de forskjellige sentrumsgruppene. Bøndene og småborgerskapet i byene må vi vinne som grunnleggende forbundsfel­ler, sentrumskreftene må vi vinne som forbundsfeller mot imperialis­men. Når det gjelder sentrumskreftene, kan mellomborgerskapet og de opplyste storfolka gå sammen med oss i den felles kampen mot Japan og i kampen for å opprette anti-japansk demokratisk politisk makt. Men de er redde for jordbruksrevolusjonen. Noen av dem blir kanskje med i kampen mot stribukkene i en viss grad, andre holder seg velvillig nøytrale og andre igjen nokså motvillig nøytrale. Men sjøl om de loka­le maktgruppene går sammen med oss i krigen, vil de i beste fall bare holde seg nøytrale for ei tid i kampen vår mot stribukkene. De vil ikke slutte seg til oss for å opprette demokratisk politisk makt, for de tilhø­rer sjøl storgodseierklassen og storborgerskapet. Sentrumskreftene har en tendens til å vakle, og kommer helt sikkert til å bli splitta opp. Vi må overbevise og kritisere dem skikkelig, og ta særlig omsyn til den vaklende holdninga deres.

Å vinne sentrumskreftene er ei uhyre viktig oppgave for oss i perio­den med enhetsfront mot Japan, men vi kan bare greie det under be­stemte vilkår. Disse vilkåra er 1) at vi er sterke nok, 2) at vi respekterer interessene deres, og 3) at vi er besluttsomme i kampen mot stribukke­ne og stadig vinner seirer. Dersom disse vilkåra ikke er til stede, kom­mer sentrumskreftene til å vakle, eller til og med bli forbundsfeller for stribukkene i angrepa på oss. For stribukkene gjør også sitt beste for å vinne sentrumskreftene, slik at de kan isolere oss. Sentrumskreftene har stor tyngde i Kina, og kan ofte bli tunga på vektskåla i kampen vår mot stribukkene. Derfor må vi behandle dem varsomt.

5. For tida er det storgodseierklassen og storborgerskapet som utgjør stribukkene. Akkurat nå er de delt opp i den gruppa som har kapitu­lert for Japan og den gruppa som er for motstand. Etter hvert kommer det til å skille seg ut flere grupper innafor disse klassene. Nå er det en forskjell mellom den gruppa som er for motstand innafor storborger­skapet, og den gruppa som alt har kapitulert. Den første gruppa fører en tosidig politikk. Den er fortsatt for enhet mot Japan, men fører samtidig en uhyre reaksjonær undertrykkingspolitikk overfor de pro­gressive kreftene for å forberede seg på å kapitulere i framtida. Etter­som den ennå er for enhet mot Japan, kan vi fortsatt prøve å få den til å bli i enhetsfronten mot Japan, og jo lengre den blir der, jo bedre. Det ville være galt å ikke legge vekt på politikken med å vinne og sam­arbeide med denne gruppa, og se det slik at den alt har kapitulert og står på spranget til å gå til krig mot kommunistpartiet. Men den fører en reaksjonær undertrykkingspolitikk overfor de progressive kreftene i hele landet, og istedenfor å gjennomføre fellesprogrammet, de revolu­sjonære Folkets tre prinsipper, bekjemper den hardnakka anstrengelse­ne våre for å gjøre det. I tillegg jobber den hardt for å hindre at vi går ut over de grensene den har satt for oss, dvs. prøver å få oss til å nøye oss med passiv motstand, som den sjøl praktiserer. Dessuten prøver den å assimilere oss. Når den så ikke klarer det, legger den ideologisk, politisk og militært press på oss. På grunn av alt dette må vi bruke tak­tikken med kamp for å nedkjempe den reaksjonære politikken til den­ne gruppa, og slåss besluttsomt mot den ideologisk, politisk og mili­tært. Sånn er den revolusjonære tosidige politikken vår for å møte den tosidige politikken til stribukkene, og sånn er politikken vår for å opp­nå enhet gjennom kamp. Hvis vi kan legge fram en riktig revolusjonær teori på det ideologiske området og slå hardt mot den kontrarevolusjonære teorien deres, hvis vi kan ha en taktikk på det politiske området som er riktig til enhver tid og rette harde slag mot politikken deres med kamp mot kommunistpartiet og framsteget, og hvis vi kan ta riktige tiltak på det militære området og slå hardt tilbake mot angrepa deres, blir vi i stand til å minske gjennomslagskrafta til den reaksjonære poli­tikken de fører og tvinge dem til å anerkjenne de progressive kreftene. Da blir vi i stand til å utvide de progressive kreftene, vinne sentrumskreftene og isolere stribukkene. Dessuten blir vi i stand til å få de stri­bukkene som fortsatt er villige til å gjøre motstand mot Japan, til å være med i enhetsfronten lenger, og dermed kan vi klare å hindre en storstilt borgerkrig av samme slag som vi har hatt før. Formålet med kampen mot stribukkene i perioden med enhetsfront mot Japan er alt­så ikke bare å parere angrepa deres for å verne de progressive kreftene og gjøre dem i stand til å utvikle seg videre. Det er også å få stribukke­ne til å slåss lenger mot Japan og fortsette samarbeidet med dem for å hindre en storstilt borgerkrig. Uten kamp ville disse progressive krefte­ne bli utsletta av stribukkene, enhetsfronten ville bryte sammen, ingen­ting ville hindre stribukkene i å kapitulere for fienden og borgerkrigen ville bryte ut. Derfor er vi helt nødt til å føre kamp mot stribukkene hvis vi skal kunne samle alle krefter som er mot Japan, snu situasjonen i gunstig retning og unngå en storstilt borgerkrig. Alle erfaringene våre stadfester dette.

Men i kampen mot stribukkene i perioden med enhetsfront mot Ja­pan må vi følge disse prinsippene: For det første prinsippet om sjøl­forsvar. Vi angriper ikke dersom vi ikke blir angrepet. Dersom vi blir angrepet, går vi sjølsagt til motangrep. Det vil si at vi aldri må angripe andre hvis vi ikke blir provosert til det, men når vi blir angrepet, må vi alltid slå tilbake. Kampen vår har altså en defensiv karakter. De mili­tære angrepa til stribukkene må knuses — besluttsomt, grundig, full­stendig og totalt. For det andre har vi prinsippet om seier. Vi kommer ikke til å slåss dersom vi ikke er sikre på seier. Vi må aldri slåss uten plan, uten forberedelser og uten at vi er sikre på å lykkes. Vi må vite hvordan vi skal utnytte motsigelsene mellom stribukkene, og vi må ikke gi oss i kast med for mange av dem samtidig, men slå mot de mest reaksjonære først. Kampen vår har altså en begrensa karakter. For det tredje har vi prinsippet om våpenstillstand. Når vi har slått tilbake et angrep fra stribukkene, må vi vite når vi skal stanse, og avslutte denne bestemte striden før det kommer et nytt angrep. I mellomtida må det være våpenstillstand. Da må vi ta initiativet til enhet med stribukkene. Hvis de går med på det, må vi slutte en fredsavtale med dem. Vi må al­dri kjempe dag etter dag uten stans, eller bli overmodige av framgang. Hver strid har altså en midlertidig karakter. Først når stribukkene star­ter et nytt angrep mot oss, må vi føre ny strid mot dem. De tre prinsip­pene er med andre ord å kjempe «med retten på vår side», «til vår for­del» og «med måte». Når vi holder oss til denne forma for kamp, som blir ført med retten på vår side, til vår fordel og med måte, kan vi ut­vikle de progressive kreftene, vinne sentrumskreftene og isolere stri­bukkene. Og vi kan også få stribukkene til å tenke seg godt om før de angriper oss, inngår kompromisser med fienden eller starter en storstilt borgerkrig. På det viset blir det mulig å snu situasjonen i gunstig ret­ning.

7. Når det gjelder spørsmålet om politisk makt i de anti-japanske ba­seområdene må vi sørge for at den politiske makta som blir oppretta her, er makta til den nasjonale enhetsfronten mot Japan. Det fins ikke noen slik politisk makt i Kuomintang-områdene ennå. Denne makta er den politiske makta til alle som støtter både motstand og demokrati, dvs. det felles demokratiske diktaturet til flere revolusjonære klasser over landssvikerne og de reaksjonære. Dette diktaturet skiller seg fra diktaturet til godseierklassen og borgerskapet, og til en viss grad er det også forskjellig fra et demokratisk arbeider- og bondediktatur i streng forstand. Plassene i de politiske maktorganene må fordeles slik: En tredjedel til kommunistene, som representerer proletariatet og fattigbøndene, en tredjedel til progressive på venstresida, som representerer småborgerskapet, og den siste tredjedelen til sentrumselementene og andre, som representerer mellomborgerskapet og de opplyste storfol­ka. De eneste som ikke har høve til å delta i disse maktorganene, er landssvikerne og anti-kommunistiske elementer. Denne allmenne rege­len for fordeling av plassene er nødvendig. For uten den er det ikke mulig å holde på prinsippet om den politiske makta til enhetsfronten. Denne fordelinga av plassene uttrykker den egentlige politikken til par­tiet vårt, og den må gjennomføres samvittighetsfullt. Vi må ikke be­handle det som et formelt spørsmål. Dette fordelingsprinsippet er ei allmenn rettesnor som må brukes i samsvar med de konkrete vilkåra, og vi må ikke gjennomføre fordelinga mekanisk. På det laveste nivået kan vi endre litt på forholdstallet for å hindre at godseierne og de ondskapsfulle storfolka får herredømmet, men vi må ikke rokke ved sjølve ideen bak denne politikken. Vi må ikke gjøre noe stort nummer av om ikke-kommunistene i disse organene er med i noe parti, eller hvilket parti de er med i. I de områdene enhetsfronten har den politi­ske makta, må alle politiske partier, enten det er Kuomintang eller an­dre partier, få legal status så lenge de samarbeider med kommunistpar­tiet og ikke bekjemper det. I spørsmålet om stemmeretten er politikken at alle kinesere som er over atten år og som er for motstand og demo­krati, skal ha stemmerett og være valgbare, uansett klasse, nasjonalitet, partitilknytning, kjønn, tru og utdanning. De politiske maktorganene til enhetsfronten skal velges av folket, og så godkjennes av den nasjo­nale regjeringa. Organisasjonsforma må bygge på den demokratiske sentralismen. Det vi må legge til grunn for alle viktige politiske tiltak i de politiske maktorganene til enhetsfronten, er motstand mot den ja­panske imperialismen, motstand mot kjente landssvikere og reaksjo­nære, vern av folket som kjemper mot Japan, ei passende avveining av interessene til alle de samfunnslaga som er mot Japan og bedre levekår for arbeiderne og bøndene. Når vi oppretter denne politiske makta til enhetsfronten mot Japan, vil det få stor innflytelse i hele landet og tje­ne som et forbilde for enhetsfrontens politiske makt i landsmålestokk. Derfor må alle partikamerater forstå denne politikken fullt ut og gjen­nomføre den besluttsomt.

8. I kampen for å utvikle de progressive kreftene, vinne sentrumskreftene og isolere stribukkene, må vi ikke overse den rolla de intellek­tuelle spiller. Stribukkene gjør sitt ytterste for å vinne dem over til seg. Derfor er det viktig og avgjørende at vi vinner alle progressive intellek­tuelle over til oss, og bringer dem under partiets innflytelse.

9. I propagandaen vår må vi legge vekt på dette programmet:

a) Vi må sette ut i livet testamentet til dr. Sun Yatsen ved å reise massene til samla motstand mot Japan.

b) Vi må sette ut i livet prinsippet om nasjonalisme ved å gjøre besluttsom motstand mot den japanske imperialismen og kjempe for full nasjonal frigjøring og likhet for alle nasjonalitetene i Kina.

c) Vi må sette ut i livet prinsippet om demokrati ved å gi folket full frihet til å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen, ved å gjøre det mulig for dem å velge styringsorganer på alle plan og ved å opprette den revolusjonære demokratiske politiske makta til den nasjonale enhetsfronten mot Japan.

d) Vi må sette ut i livet prinsippet om folkets utkomme ved å avskaffe urimelige skatter og ulike slags avgifter, sette ned land­skylda og lånerentene, gjennomføre åttetimersdagen, utvikle jordbruket, industrien og handelen og bedre levekåra til folket.

e) Vi må sette ut i livet erklæringa til Chiang Kai-shek om at «alle, ung og gammel, i nord og i sør, har ansvar for å gjøre motstand mot Japan og forsvare fedrelandet».

Alle disse punktene står i det programmet Kuomintang sjøl har lagt fram, som også er fellesprogrammet til Kuomintang og kommunistpar­tiet. Men det eneste Kuomintang har gjennomført av dette program­met, er punktet om motstand mot Japan. Det er bare kommunistpar­tiet og de progressive kreftene som er i stand til å gjennomføre pro­grammet. Det er enkelt og greit, og det er godt kjent. Likevel er det mange kommunister som ikke bruker det som et våpen for å mobilisere massene og isolere stribukkene. Fra nå av må vi konsentrere oss om de fem punktene i dette programmet, og spre dem gjennom offentlige kunngjøringer, opprop, løpesedler, artikler, taler, erklæringer og så vi­dere. I Kuomintang-områdene er det fortsatt bare et propagandaprogram, men i de områdene Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen har nådd fram til, er det allerede et handlingsprogram. Når vi handler ut fra dette programmet, holder vi oss til loven, og når stri­bukkene setter seg mot at vi gjennomfører det, bryter de loven. I sta­diet med den borgerlig-demokratiske revolusjonen er dette programmet til Kuomintang i grunntrekka det samme som vårt. Men ideologien til Kuomintang er helt forskjellig fra ideologien til kommunistpartiet. Vi må sette ut i livet dette fellesprogrammet for den demokratiske revolu­sjonen, men vi må ikke på vilkår følge ideologien til Kuomintang.

NOTER

1. Når det gjelder München for Østen, se «Gå mot kapitulasjonistenes virksomhet», note 3, s. 250 i denne boka.

1. Dette er utkastet til den rapporten kamerat Mao Zedong la fram på et møte for kadrer på høyere nivå i Yen’an.