Enhet til siste slutt

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

Juli 1940

Treårsdagen for utbruddet av motstandskrigen mot Japan faller nesten sammen med nittenårsdagen for stiftelsen av Kinas Kommunistiske Parti. Det er bare noen få dager som skiller. Når vi feirer treårsdagen for motstanden i dag, føler vi kommunister ansvaret særlig sterkt. Alle politiske partier og grupper som er mot Japan, og hele folket har ansvaret for å kjempe for at den kinesiske nasjonen skal overleve, men slik vi ser det, har vi som kommunister et særlig stort ansvar. Sentralkomiteen i partiet har sendt ut ei erklæring om situasjonen nå, der hovedpoenget er ei oppfordring om motstand og enhet til siste slutt. Vi håper at alle vennligsinna partier og hæravdelinger og hele nasjonen vil være enige i denne erklæringa, og særlig må kommunistene gjennomføre samvittighetsfullt den linja erklæringa har slått fast.

Alle kommunister må skjønne at enhet til siste slutt forutsetter at vi gjør motstand til siste slutt, og omvendt. Derfor må kommunistene være forbilder både når det gjelder motstand og enhet. Vi kjemper bare mot fienden, mot dem som er fast bestemt på å kapitulere og mot anti-kommunistene. Vi må forene oss oppriktig med alle andre. Overalt er det sånn at anti-kommunistene og de som er fast bestemt på å kapitulere, bare er et mindretall. Jeg gjorde en undersøkelse av ei lokal regjering, og fant ut at bare 40 til 50 av 1300 ansatte, det vil si mindre enn 4 prosent, var erklærte anti-kommunister, mens alle de andre ønska enhet og motstand. Vi kan sjølsagt ikke vise forståelse overfor anti- kommunistene og de som vil kapitulere. Det ville nemlig være det samme som å gi dem lov til å sabotere motstanden og ødelegge enheten. Vi må besluttsomt føre kamp mot dem som vil kapitulere, og i sjølforsvar urokkelig slå tilbake angrepa fra de anti-kommunistiske elementene. Det ville være høyreopportunisme om vi ikke gjorde det, og det ville skade enheten og motstanden. Men linja vår må være enhet med alle som ikke er hardnakka kapitulasjonister og anti-kommunister. For noen skuler til begge kanter, andre handler under tvang, og andre igjen har midlertidig kommet på villspor. Vi må vinne alle disse over til oss for å holde på enheten og fortsette motstanden. Det ville være «venstre»-opportunisme hvis vi ikke gjorde dette, og det ville også skade enheten og motstanden. Alle kommunister må ha klart for seg at det var vi som tok initiativet til den nasjonale enhetsfronten mot Japan, og at vi må holde fast på den. Nå blir den nasjonale krisa stadig verre, og det skjer store endringer i verdenssituasjonen. Derfor må vi ta på oss det svært store ansvaret for å berge den kinesiske nasjonen. Vi må slå den japanske imperialismen og utvikle Kina til en sjølstendig, fri og demokratisk republikk. Og for å gjøre det, må vi forene så mange som mulig, enten de er med i et parti eller ikke. Kommunister må ikke gå inn i prinsippløse enhetsfronter. Derfor må vi kjempe mot alle intriger som tar sikte på å oppløse, innskrenke, binde og undertrykke kommunistpartiet, og vi må kjempe mot høyreopportunisme innafor partiet. Men samtidig må ingen kommunister bryte enhetsfrontpolitikken til partiet. Derfor må vi bygge på prinsippet om motstand, forene oss med alle som fortsatt er villige til å gjøre motstand mot Japan, og kjempe mot «venstre»-opportunisme innafor partiet.

I spørsmålet om politisk makt er vi altså tilhengere av å opprette enhetsfrontens politiske maktorganer. Vi er ikke for at kommunistpartiet eller noe annet parti skal opprette et ettpartidiktatur. Vi er for det felles diktaturet til alle politiske partier og grupper, folk fra alle samfunnslag og alle væpna styrker. Det betyr at vi er for at enhetsfronten skal ha den politiske makta. Når vi oppretter anti-japanske maktorganer i de bakre områdene til fienden etter at vi har knust han og marionetteregimene der, må vi bruke «tre-tredjedelssystemet», slik sentralkomiteen i partiet har vedtatt. Kommunistpartiet skal altså bare ha en tredjedel av plassene i alle styringsorganer og valgte folkeforsamlinger. De to tredjedelene som er igjen, skal folk som er for motstand og demokrati ha, uansett om de er medlemmer av andre partier og grupper eller ikke. Alle kan delta i arbeidet til regjeringa så lenge de ikke er for kapitulasjon og ikke er anti-kommunister. Alle politiske partier og grupper skal være tillatt og ha rett til å fortsette virksomheten under den anti-japanske politiske makta så lenge de ikke er for kapitulasjon og ikke er anti-kommunister.

Når det gjelder spørsmålet om de væpna styrkene har erklæringa til partiet gjort det klart at vi fortsatt kommer til å holde oss til vedtaket om «ikke å opprette partiorganisasjoner i noen av de vennligsinna hæravdelingene». Lokale partiorganisasjoner som ikke har fulgt dette vedtaket til punkt og prikke, må straks rette på dette. Vi må være vennlig innstilt til alle væpna enheter som ikke provoserer fram væpna sammenstøt med Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen. Vi må til og med gjenopprette vennskaplige forbindelser med de styrkene som har skapt «gnisninger», straks de slutter med det. Dette er enhetsfrontpolitikken vår for de væpna styrkene.

I andre saker, som på det finansielle, økonomiske og kulturelle området, og når det gjelder utdanningssaker og utrensking av spioner, må vi følge enhetsfrontlinja. Det vil si at vi må veie interessene til de ulike klassene opp mot hverandre, og gå mot både høyre- og «venstre»- opportunisme, for dette tjener motstanden.

Internasjonalt er den imperialistiske krigen i ferd med å bli verdensomspennende, og de uhyre alvorlige politiske og økonomiske krisene den har gitt opphav til, er nødt til å føre til at det bryter ut revolusjoner i mange land. Vi er inne i en ny epoke med kriger og revolusjoner. Sovjetunionen er ikke blitt dratt inn i denne imperialistiske krigens malstrøm. Det støtter alle undertrykte folk og alle undertrykte nasjoner i verden. Alt dette er gunstig for Kinas motstandskrig. Men samtidig er faren for kapitulasjon større enn noen gang fordi den japanske imperialismen trapper opp angrepa på Kina for å forberede seg på å angripe Sørøst-Asia. Dette får helt sikkert noen av de vaklende elementene til å overgi seg. Det fjerde krigsåret kommer til å bli svært vanskelig. Oppgava vår er å forene alle krefter som er mot Japan, bekjempe dem som vil kapitulere, overvinne alle vansker, og fortsette motstanden over hele landet. Alle kommunister må forene seg med de vennligsinna partiene og hæravdelingene for å gjennomføre denne oppgava. Vi har fast tru på at vi skal klare å hindre kapitulasjon, overvinne vanskene, jage ut de japanske overfallsmennene, og vinne tilbake områder vi har tapt hvis alle partimedlemmer, vennligsinna partier og hæravdelinger og hele folket går sammen om oppgava. Det ser så avgjort lyst ut for motstandskrigen.