1

Kunst har en klassekarakter

Publisert av Free Grup Yorum 05.10.21, opprinnelig fra Grup Yorums bok The Art Front.


Kunst kan ikke stå over klassene i en verden der vi har klasser

Borgerskapet lyver når de sier at kunst står over klasse. De fornekter den sosiale sida av kunst ved å framføre feilslutninga om «kunst for kunstens skyld». Dette er et fullstendig bedrag, for borgerskapet sjøl vet best at kunst ikke er atskilt fra klasser, det er borgerskapet som bruker kunsten mest, deres mål er å lure folket. Borgerskapet bruker kunst som et middel til å korrumpere folket, innføre sin egen kultur og forsterke sin dominans. Men den benekter at dens egen kunst også har en klassekarakter.

Det er to klasser: borgerskapet og proletariatet. Og disse to klassene er historisk fiendtlige mot hverandre. Den ene er undertrykkeren, den andre er den undertrykte, den ene er utbytteren og den andre er den utbytta. To klasseideologier, livsstilen deres er forskjellig. Derfor er deres forståelse av kunst også ulik. De økonomiske forholda folk lever under bestemmer deres kultur, smak og forståelse av kunst. Kunsten har med andre ord også en klasseside: det er nødvendig å skille den strengt ut som borgerlig kunst eller proletarisk kunst, det vil si folkets kunst.

Når Lenin sier «I et samfunn basert på privat eiendom produserer kunstneren varer for markedet», forteller han oss at herskerne alltid bruker kunst for sine egne klasseinteresser. Og han fortsetter:

«Friheten til den borgerlige forfatteren, artisten eller skuespilleren er bare maskert (eller hyklersk maskert) avhengighet av pengesekken, av korrupsjon, av prostitusjon.»

Kunst, som for borgerskapet ikke har annen verdi enn å være en handelsvare, er for de revolusjonære et svært viktig verktøy for ideologisk propaganda og organisering av massene. Samtidig er det et fenomen som gir næring til folkets ånd og utvikler tankene deres. Hvis vi hører på Lenin og FideI:

«Kunsten tilhører folket. Den må ha sine dypeste røtter i den breie massen av arbeidere. Den må forstås og elskes av dem. Den må være forankra i og vokse med deres følelser, tanker og ønsker.»
Vladimir Lenin

«Og på samme måte som vi har ønska et bedre liv for menneskene i den materielle sfæren, så ønsker vi også et bedre liv for menneskene i alle åndelige sfærer og et bedre liv i den kulturelle sfæren.»
Fidel Castro

Vi kan regne Lenins «Litteratur må bli en del av proletariatets felles sak»-sitatet som gyldig for alle kunstgrener. Vår kunst vil være proletariatets kunst. Den vil skille seg fra borgerlig kunst i innhold, form, estetikk, kort sagt: i alt. Det nye menneskets kunst vil også være ny. Det som utvikler seg og helt sikkert vil vinne er: proletariatets sak. Det bør være denne saka som styrer kunsten vår.

«Det er et faktum at gjennom historia er de mest storslåtte produkta innen kunstfeltet produkta fra periodene da klassekampen var på det høyeste nivået, de største utskiftingene blei opplevd, mens noen klasser forfalt og forsvant, steig nye klasser fram og nye sosiale strukturer blei forma. Sånn sett kan det sies at de mest storslåtte kunstverka er produkta av de stigende periodene i klassekampen. Kunst utenfor kampen er død kunst.» (Hayatın Içindeki Teori 2, Haziran YayıncıIık)

Argumentet om at kunst er over klasse blei framsatt av borgerskapet for å undervurdere kunstens rolle i den politiske kampen og for å undergrave dens innflytelse. Hensikten her er å fordømme revolusjonær kunst og å isolere revolusjonære kunstnere ved å få denne forståelsen til å råde innen kunstfeltet. Kunst er imidlertid allerede en del av politikken. Kunsten til de som hevder at de ikke lager politisk kunst, er også politisk. For det er to klasser, og en kunst som ikke tjener proletariatets sak tjener naturligvis borgerskapet.

Grup Yorums “Håpets barn-orkester”

La oss lytte til til kunstnerne som plasserer seg på folkets side og gjør kunsten deres til en pistol mot borgerskapet: 

«De sier at Mayakovsky, ser du ikke, er en poet, så la ham sitte på sin poetiske benk . Jeg bryr meg ikke om å være poet. Jeg er ikke en poet, men først og fremst en mann som stiller pennen sin til tjeneste – til tjeneste, vel å merke – for det nåværende øyeblikket, for dagens virkelighet og dens fanebærer, den sovjetiske regjeringa og partiet.» Vladimir Majakovskij

«Folka som gjør kunst til sin virksomhet er for det meste bedragere… Hva tror du en kunstner er? En imbesil som, hvis han er en maler, bare har øyne, hvis han er en musiker bare har ører, hvis han er en poet har en lyre i hvert hjertekammer, eller til og med, hvis han er en bokser, bare har muskler? Tvert imot, han er på samme tid et politisk vesen, konstant oppmerksom på de hjerteskjærende, rørende eller hyggelige hendelsene i verden, og danner sitt eget syn ut i fra dem.» Pablo Picasso.

Til slutt; kunst er ikke for kunstens skyld. Kunst er for folket. Til dags dato er alle verk som har fått plass i folkets minne produsert for folket. Historia gjør folkets kunst udødelig.

Hallo, dette er våre svarte stjerner
De synger ikke søtt, men de synger mens de jobber
Mens de lager lys for deg, synger de
Mens de lager aviser, klær og vannrør
Tog og lamper, komfyrer og plater
De synger
Hallo, vil du synge en annen sang for oss mens du er her
En liten sang over Atlanterhavet
I stemmene dine som alle forstår
Dette er ikke vinden i platantreet, venn
Dette er ikke en sang til den ensomme stjerna
Det er det ville bruset av vårt daglige arbeid
Vi forbanner det og vi holder det kjært
Dette ville bruset er stemmen til byene våre
Og det gleder oss å synge denne sangen
For dette er språket vi alle forstår
Og snart er det verdens morsmål
Bertolt Brecht

Referanser
Party Organisation and Party Literature – Vladimir Lenin
Speeches, Interviews, Articles 1959-1966 – Fidel Castro
The Dead Hand of the Future: The Predicament of Vladimir Mayakovsky – Victor Erlich
Statement to Simone Tery – Pablo Picasso
The Collected Poems of Bertolt Brecht