Kommentar til sesjonene til Kuomintangs sentraleksekutivkomite og folkets politiske råd

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 3 utgitt av Forlaget Oktober 1979.

KOMMENTAR TIL SESJONENE TIL KUOMINTANGS SENTRALEKSEKUTIVKOMITE OG FOLKETS POLITISKE RÅD¹

5. oktober 1943

Fra 6. til 13. september holdt sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang den ellevte plenumssesjonen sin, og fra 18. til 27. september holdt Kuomintang-regjeringa den andre sesjonen til det tredje Folkets politi­ske råd. Nå har vi fått alle dokumentene fra disse to møtene og kan gi en allmenn kommentar.

Vi står foran store forandringer i den internasjonale situasjonen, og alle parter har på følelsen at det er like før. De europeiske aksemaktene har det på følelsen, og Hitler har slått inn på en desperat og fortvila politikk. Disse forandringene er i hovedsak Sovjetunionens verk, og nå utnytter Sovjetunionen denne situasjonen. Rødehæren har allerede kjempa seg fram til Dnepr, og har feid vekk alle hindringer på vegen. I løpet av den neste vinteroffensiven kommer den til å nå fram til de gamle grensene til Sovjetunionen, om ikke de nye. Storbritannia og De forente stater utnytter også den nye situasjonen: Roosevelt og Churc­hill venter på det første tegnet til at Hitler skal falle slik at de kan ryk­ke inn i Frankrike. Kort sagt, den tyske fascistiske krigsmaskinen kom­mer snart til å falle sammen, det er like før den anti-fascistiske krigen i Europa er over, og Sovjetunionen er hovedkrafta i kampen for å knuse fascismen. Tyngdepunktet i den anti-fascistiske verdenskrigen ligger i Europa, og straks problemet er løst der, vil skjebnen til de to store lei­rene i verden, den fascistiske og den anti-fascistiske leiren, være av­gjort. De japanske imperialistene føler at de er trengt opp i et hjørne, og de kan heller ikke føre noen annen politikk enn å mønstre alle kref­ter til en siste desperat og fortvila kamp. I Kina kommer de til å prøve å «renske ut» kommunistene og lokke Kuomintang til å kapitulere.

Også Kuomintang værer forandringer. Dette gjør dem både glade og redde. De blir glade fordi de innbiller seg at Storbritannia og De foren­te stater får frie hender til å kjempe mot Japan på deres vegne når kri­gen i Europa er over, og at de kan vende tilbake til Nanjing uten å an­strenge seg. De blir redde fordi verden kommer til å gå inn i en stor frigjøringsepoke uten sidestykke når de tre fascistmaktene blir styrta, og da blir det komprador-føydalistiske fascistdiktaturet til Kuomintang ei lita øy i et veldig hav av frihet og demokrati. De er redde for at deres utgave av fascismen, «ett parti, ei lære, en leder», kommer til å bli slukt av bølgene.

Opprinnelig håpa Kuomintang at Sovjetunionen skulle føre kampen mot Hitler aleine, og at Kuomintang skulle få japanerne til å angripe Sovjetunionen, slik at sosialismens land blei ødelagt eller i hvert fall il­le medtatt. Kuomintang håpa også at Storbritannia og De forente sta­ter ville flytte alle styrkene sine til Østen, knuse Japan og så utslette det kinesiske kommunistpartiet før de brydde seg om å opprette en andre eller tredje front i Europa. Det var nettopp dette som var baktanken da Kuomintang til og begynne med ropte «Først Asia, så Europa» og så «Legg like stor vekt på Europa og Asia». Da Quebec-konferansen nærma seg slutten i august i år, kalte Roosevelt og Churchill inn T.V. Soong, utenriksministeren i Kuomintang-regjeringa, og veksla et par ord med han. Da begynte Kuomintang å rope: «Roosevelt og Churchill vender blikket mot Østen», «planen ‘Først Europa, så Asia’ er endra», «Quebec-konferansen er en konferanse mellom de tre stormaktene Storbritannia, De forente stater og Kina», osv. De brøt ut i hemnings­løs jubel og sjølskryt. Men dette var siste gangen Kuomintang kunne juble. Sia har stemninga endra seg en del. «Først Asia, så Europa» og «Legg like stor vekt på Europa og Asia» er forvist til historisk muse­um, og nå koker trulig Kuomintang i hop nye intriger. Den ellevte plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang og den andre sesjonen til det Kuomintang-kontrollerte Folkets politiske råd betyr kanskje starten på disse nye intrigene.

Den ellevte plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang retta ærekrenkende anklager mot kommunistpartiet om at det «undergraver motstandskrigen og setter staten i fare». Samtidig klærte den at den var for ei «politisk løsning» og «forberedelser til å innføre konstitusjonelt styre». Den andre sesjonen til det tredje Folkets politiske råd, som blei kontrollert og manipulert av Kuomintang- flertallet, vedtok resolusjoner mot kommunistpartiet som gikk ut på omtrent det samme. I tillegg «valgte» den ellevte plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang Chiang Kai-shek til president i Kuomintang-regjeringa for å styrke diktaturapparatet sitt.

Hvilke planer kan det tenkes Kuomintang har nå, etter den ellevte plenumssesjonen? Det er bare tre muligheter:

1) Kapitulere for den japanske imperialismen.

2) Fortsette i det gamle sporet.

3) Endre den politiske linja.

I tråd med opplegget til de japanske imperialistene om å «slå mot kom­munistpartiet og gjøre hanebein til Kuomintang» har defaitistene og kapitulasjonistene innafor Kuomintang hele tida gått inn for at Kina skal overgi seg. De har hele tida prøvd å få i stand en anti­kommunistisk borgerkrig. Straks en slik krig tok til, ville det sjølsagt bli umulig å gjøre motstand mot Japan, og da ville den eneste mulighe­ten være å kapitulere. Kuomintang har konsentrert 400 000 til 500 000 mann i Nordvest-Kina, og omdirigerer i smug stadig flere styrker dit fra andre fronter. Det sies at generalene er i fin form og erklærer at «det er ikke noe problem å ta Yen’an». Slik har de snakka sia talen til herr Chiang Kai-shek på den ellevte plenumsesjonen, der han framstilte spørsmålet om kommunistpartiet som «et politisk spørsmål som må løses med politiske midler», og sia resolusjonene fra sesjonen, som gikk ut på omtrent det samme. I fjor blei det vedtatt liknende resolu­sjoner på den tiende plenumsesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuo­mintang, og blekket var knapt tørt før generalene ga ordre om å legge militære planer for å gjøre ende på grenseområdet. I juni og juli i år blei det gruppert styrker for å forberede en lynkrig mot grenseområdet. Den eneste grunnen til at planen blei lagt på is midlertidig, var at fol­keopinionen i Kina og utlandet var mot den. Nå skjer det samme igjen: Ikke før er resolusjonene fra den ellevte plenumssesjonen blitt satt på papiret, så får vi meldinger om fanfarer fra generalene og om troppebevegelser. Hva betyr «det er ikke noe problem å ta Yen’an»? Det betyr at en har bestemt seg for å kapitulere for den japanske imperialismen. Det er ikke nødvendigvis slik at alle medlemmene i Kuomintang som er for å «ta Yen’an», er bevisste og besluttsomme kapitulasjonister. Noen av dem tenker kanskje som så: «Vi skal fortsette å gjøre motstand mot japanerne samtidig som vi slåss mot kommunistene.» Det er trulig slik mange av offiserene i Whampoa-klikken[1] tenker. Vi kommunister vil gjerne stille disse herrene følgende spørsmål: Har dere glemt lærdom­mene fra ti år med borgerkrig? Kommer de besluttsomme kapitulasjonistene til å la dere fortsette krigen mot Japan når en ny borgerkrig tar til? Kommer japanerne og Wang Jingwei til å la dere fortsette krigen mot Japan? Er dere virkelig så sterke at dere kan utkjempe en borger­krig og en krig mot den utenlandske fienden samtidig? Dere hevder at dere har tre millioner mann, men arméene deres er så demoraliserte at folk har sammenlikna dem med to kurver egg på endene av ei bære- stang — ett sammenstøt og alle blir ødelagt. Det var dette som skjedde i alle felttoga i Zhongtiao-fjella, Taihang-fjella, Zhejiang og Jiangxi, Vest-Hubei og Tapieh-fjella. Den enkle grunnen til dette er at dere har fulgt den skjebnesvangre linja med «aktiv kamp mot kommunistene» og «passiv motstand mot japanerne». En fiende av nasjonen har trengt djupt inn i landet vårt, og jo mer aktivt dere kjemper mot kommu­nistene og jo mer passivt dere gjør motstand mot japanerne, jo lavere blir moralen til styrkene deres. Kan dere vente at styrkene deres plutse­lig blir stålsatte krigere i kampen mot kommunistene og folket når dere har gjort en så dårlig figur i kampen mot den utenlandske angriperen? Det er ikke mulig. Straks det bryter ut borgerkrig må dere konsentrere dere helt og holdent om den, og dere blir nødt til å gi opp alle tanker om «å gjøre motstand mot Japan samtidig». Til slutt blir dere nødt til å undertegne en avtale om vilkårsløs kapitulasjon for den japanske im­perialismen. Dere kommer ikke til å ha noe valg. De av dere i Kuomintang som ikke virkelig ønsker å kapitulere, kommer uunngåelig til å ende som kapitulasjonister dersom dere aktivt er med på å starte og fø­re en borgerkrig. Det kommer helt sikkert til å skje dersom dere blir med på manøvrene til kapitulasjonistklikken og bruker resolusjonene fra den ellevte plenumssesjonen og Folkets politiske råd som et red­skap til å mobilisere folkeopinionen og forberede borgerkrig mot kom­munistene. Sjøl om dere i første omgang ikke ønsker å kapitulere, kommer dere til å ende med å overgi dere sammen med kapitulasjo­nistklikken dersom dere gjør den feilen at dere blir med på manøvrene deres. Dette er den ene mulige vegen Kuomintang kan gå etter den el­levte plenumssesjonen, og faren for at det kommer til å gjøre det er svært stor. For kapitulasjonistklikken er snakket om ei «politisk løsning» og «forberedelser til å innføre konstitusjonelt styre» det beste midlet til å dekke over forberedelsene deres til borgerkrig, dvs. kapitu­lasjon. Alle kommunister, alle patriotiske medlemmer i Kuomintang, alle partier og alle landsmenn som er mot Japan, må følge denne alvor­lige situasjonen årvåkent og ikke la seg narre av dekkoperasjonene. Al­le må skjønne at faren for borgerkrig er større enn noen gang nå etter den ellevte plenumssesjonen til Kuomintang.

Disse resolusjonene kan få Kuomintang til å slå inn på en annen veg, nemlig å «trekke ut tida ei stund og starte borgerkrig seinere». Dette er en litt annen kurs enn den kapitulasjonistklikken følger. De som kan komme til å slå inn på den, er de som fortsatt vil gi inntrykk av å gjøre motstand mot Japan samtidig som de absolutt nekter å gi opp anti­kommunismen og det diktatoriske styret. De kan komme til å gå i den­ne retninga fordi de skjønner at det må komme store endringer i den internasjonale situasjonen og at den japanske imperialismen er døds­dømt, at borgerkrig betyr kapitulasjon og at folket i hele landet er for motstand og mot borgerkrig, at Kuomintang er i ei alvorlig krise fordi det har fjerna seg fra massene, mista støtte i folket og er blitt mer iso­lert enn noen gang, og at De forente stater, Storbritannia og Sovjetuni­onen alle sammen er mot at den kinesiske regjeringa starter borgerkrig. Alt dette kan tvinge dem til å legge planene om borgerkrig til side ei stund og vinne tid med tomt prat om ei «politisk løsning» og «forbere­delser til å innføre konstitusjonelt styre». De har alltid vært mestere i å narre folk og i å hale ut tida. Ikke en gang når de sover, glemmer de ønsket om å «ta Yen’an» og «knuse kommunistpartiet». Her er de helt på linje med kapitulasjonistklikken. Likevel vil de fortsatt gi inntrykk av at de gjør motstand mot Japan. De vil ikke at Kuomintang skal set­te stillinga si internasjonalt på spill, og noen ganger er de redde for at folkeopinionen i Kina og utlandet skal fordømme dem. Derfor kan det hende at de prøver å vinne tid bak et røykteppe av snakk om ei «poli­tisk løsning» og «forberedelser til å innføre konstitusjonelt styre», mens de venter på gunstige vilkår. De har ikke noe oppriktig ønske om ei «politisk løsning» eller et «konstitusjonelt styre», i alle fall ikke for øyeblikket. I fjor, på den tida da den tiende plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang blei holdt, sendte sentralkomiteen i kommunistpartiet kamerat Lin Biao til Chongqing for å ha samtaler med herr Chiang Kai-shek. Han venta i Chongqing i samfulle ti måne­der men herr Chiang Kai-shek og sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang ville ikke drøfte et eneste konkret problem med han. I mars i år ga herr Chiang Kai-shek ut boka Kinas skjebne. Her understreker han at han er mot kommunismen og liberale ideer, velter skylda for de ti åra med borgerkrig over på kommunistpartiet, bakvasker kommunist­partiet, Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen og kaller dem «krigsherrer av en ny type» og «separatister av en ny type», og antyder at han kommer til å gjøre ende på kommunistene i løpet av to år. 28. juni i år ga herr Chiang Kai-shek Zhou Enlai, Lin Biao og an­dre kamerater lov til å vende tilbake til Yen’an, men nøyaktig samtidig ga han forsvarsstyrkene langs Den gule floden ordre om å marsjere mot grenseområdet. Han ga også ordre om at de lokale myndighetene i hele landet skulle nytte oppløsninga av Den tredje internasjonalen til å kreve at Kinas Kommunistiske Parti skulle oppløses. Dette kravet skul­le settes fram i navnet til såkalte folkeorganisasjoner. I denne situasjo­nen var vi kommunister tvunget til å oppfordre Kuomintang og hele nasjonen til å hindre borgerkrig, og vi var tvunget til å avsløre alle de djevelske intrigene og sammensvergelsene til Kuomintang, som under­gravde motstandskrigen og satte staten i fare. Tålmodigheten vår er blitt tøyd til bristepunktet, som disse historiske kjensgjerningene viser. Sia Wuhan falt, har det ikke vært måte på store og små kamper mot kommunistene i Nord- og Sentral-Kina. Nå er det to år sia krigen i Stil­lehavet brøt ut, og i hele denne tida har Kuomintang angrepet kommu­nistene i Sentral- og Nord-Kina. I tillegg til de styrkene som opprinne­lig var stasjonert her, har Kuomintang sendt armégruppene under Wang Zhonglian og Li Xianzhou for å angripe kommunistene i Jiangsu og Shandong. Armégruppa til Pang Ping-hsun i Taihang-fjella har ordre om å konsentrere seg helt og holdent om kampen mot kom­munistene. Det samme har Kuomintang-styrkene i Anhui og Hubei. Vi har lenge latt være å offentliggjøre disse kjensgjerningene. Avisene og tidsskriftene til Kuomintang har bakvaska kommunistpartiet uten stans, men i lang tid svarte vi ikke med et eneste ord. Uten den ringeste grunn oppløste Kuomintang Den nye fjerde arméen som kjempa tap­pert mot japanerne, utsletta over ni tusen mann fra enhetene til arméen i Sør-Anhui, arresterte Ye Ting, drepte Xiang Ying[2] og kasta hun­drevis av kadrer fra arméen i fengsel. Sjøl om dette var et forferdelig svik mot folket og nasjonen, holdt vi oss rolige for landets skyld. Vi nøyde oss med å sende en protest, og krevde at dette måtte gjøres godt igjen. Da herr Chiang Kai-shek møtte kamerat Zhou Enlai, representanten for kommunistpartiet, i Lushan i juni og juli 1937, lovte han at det skulle komme ei forordning om at grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia skulle bli omdanna til en administrativ enhet som sto direkte under eksekutiv-yuanen i den nasjonale regjeringa, og at tjene­stemennene i grenseområdet skulle bli utnevnt offisielt. Nå har herr Chiang Kai-shek brutt dette løftet og til og med sendt en armé på 400 000 til 500 000 mann for å innringe grenseområdet og gjennomføre en militær og økonomisk blokade. Han kommer ikke til å være for­nøyd før folket i grenseområdet og hovedkvarteret til Den åttende rute­arméen i de bakre områdene er tilintetgjort. Dessuten veit alle at Den åttende rutearméen ikke får de forsyningene den har fått løfte om, og at kommunistpartiet blir skjelt ut som «svikerparti», Den nye fjerde arméen som «opprørshær», Den åttende rutearméen som «svikerhær», osv. Kort sagt, alle de Kuomintang-folka som oppfører seg slik, ser på kommunistpartiet som fienden. Kuomintang hater kommunistpartiet ti, nei hundre ganger mer enn de hater japanerne. Kuomintang kon­sentrerer hatet sitt om kommunistpartiet, og har lite igjen til japaner­ne, om noe i det hele tatt. Dette likner oppførselen til de japanske fas­cistene, som behandler kommunistpartiet og Kuomintang forskjellig. De japanske fascistene konsentrerer hatet sitt om det kinesiske kom­munistpartiet og er blitt vennligere og vennligere overfor Kuomintang. Før hadde de to paroler: «Kamp mot kommunistene» og «Utslett Kuo­mintang». Nå har de bare en parole — «Kamp mot kommunistene». Avisene og tidsskriftene som japanerne og Wang Jingwei kontrolle­rer, trykker ikke lenger paroler som «Ned med Kuomintang» og «Styrt Chiang Kai-shek». Japan bruker 58 prosent av styrkene sine i Kina mot kommunistpartiet, og bare 42 prosent til å holde oppsyn med Kuo­mintang. Japan har nylig slappa av på dette oppsynet og trukket til­bake mange av styrkene sine fra Zhejiang og Hubei for å gjøre det lettere å lokke Kuomintang til å kapitulere. De japanske imperialistene har aldri tort prøve å overtale kommunistpartiet til å kapitulere, men de har aldri nølt med å pøse ut strie strømmer av ord for å overtale Kuomintang til å gjøre det. Det er bare overfor kommunistpartiet og folket at Kuomintang er aggressivt. Overfor japanerne legger det bort all sin aggresjon. Det er ikke bare i handling at det har gått over fra å delta i krigen til å bli en passiv tilskuer. Ikke en gang i ord tør det så mye som ta til motmæle mot fornærmelsene og lokketonene fra den japanske imperialismen. Japanerne sier: «Det er ikke noe galt med tankegangen i Kinas skjebne av Chiang Kai-shek.» Har herr Chiang eller noe medlem av partiet hans tatt avstand fra dette? Nei, de har ikke det, og de tør ikke. Hvordan skal japanerne kunne unngå å forakte Kuomintang når de ser at herr Chiang Kai-shek og Kuomintang bruker «militære ordrer og påbud fra regjeringa» og «disiplin» bare mot kommunistene, og verken vil eller tør bruke dem mot de om lag tjue medlemmene av sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang og de femtiåtte generalene som har gått over til fienden? Folket i hele landet og de vennligsinna nasjonene i verden har sett at herr Chiang Kai-shek og Kuomintang har oppløst Den nye fjerde arméen og angrepet Den åt­tende rutearméen, innringa grenseområdet og rakka ned på og stempla dem som «svikerparti», «svikerhær», «krigsherrer av en ny type», «ei ny form for separatistregime», og sagt at de «undergraver motstands- krigen» og «setter staten i fare». Og hele tida har de påberopt seg «mi­litære ordrer og påbud fra regjeringa» og «disiplin». De har aldri sett herr Chiang og Kuomintang gripe til militære ordrer, påbud fra regje­ringa eller disiplinærtiltak mot de tjue medlemmene av sentralekseku­tivkomiteen og de femtiåtte Kuomintang-generalene som gikk over til fienden. På samme vis er alle de resolusjonene som nylig blei vedtatt på den ellevte plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomin­tang og på møtet til Folkets politiske råd, retta mot kommunistpartiet. Ikke en eneste er retta mot de mange medlemmene av sentraleksekutiv­komiteen sjøl og de mange generalene i hæren som er blitt landssvikere og har gått over til fienden. Hva skal folket i landet og de vennligsinna nasjonene i verden tru om Kuomintang? Som en kunne vente, var det nok en gang snakk om ei «politisk løsning» og «forberedelser til å inn­føre konstitusjonelt styre» på den ellevte plenumssesjonen. Vel og bra, vi hilser slikt snakk velkommen. Men på bakgrunn av den politiske lin­ja som Kuomintang har fulgt konsekvent alle disse åra, ser vi på slikt snakk som tomme ord for å narre folket. Den virkelige hensikten er å vinne tid for å forberede borgerkrig, slik at Kuomintang kan gjøre det diktatoriske styret sitt over folket evig.

Kan situasjonen nå utvikle seg i ei tredje retning? Ja. Det er det ei rek­ke medlemmer av Kuomintang, hele folket og vi kommunister håper på. Hva skulle det gå ut på? At det blir funnet en rettferdig og fornuftig politisk måte å ordne forholdet mellom Kuomintang og kommunist­partiet på, at det blir innført et virkelig demokratisk og fritt konstitu­sjonelt styre, at fascistdiktaturet med «ett parti, ei lære, en leder» blir avskaffa, og at det under motstandskrigen blir sammenkalt ei nasjo­nalforsamling som virkelig er valgt av folket. Vi kommunister har gått inn for dette helt fra begynnelsen. Ei rekke medlemmer av Kuomintang vil også være enige i dette. I lang tid håpa vi at til og med herr Chiang Kai-shek og fraksjonen hans i Kuomintang ville følge denne vegen. Men på bakgrunn av det som har skjedd de siste par åra og det som skjer nå, er det ikke noe som tyder på at herr Chiang og flertallet av de personene i Kuomintang som sitter med makta, er villige til det.

For at situasjonen skal utvikle seg i denne retninga må ei rekke vil­kår bli oppfylt både internasjonalt og i Kina. For øyeblikket (det er li­ke før fascismen i Europa bryter fullstendig sammen) er den interna­sjonale situasjonen gunstig for motstandskrigen i Kina. Men det er nettopp nå kapitulasjonistene er særlig oppsatt på å få i stand borger­krig slik at de kan kapitulere, og japanerne og Wang Jingwei er spe­sielt oppsatt på borgerkrig for å lokke kapitulasjonistene til å kapitule­re. Wang Jingwei sa (ifølge ei melding fra nyhetsbyrået Domei 1. oktober): «Trufaste brødre vil alltid være brødre, og Chongqing kommer helt sikkert til å følge vår veg. Men vi håper dette skjer så snart som mulig.» For en hengivenhet, tillit og iver! Det beste vi kan vente av Kuomintang slik situasjonen er nå, er altså at det holder igjen ei stund. Samtidig er faren for ei plutselig forverring svært stor. Alle vilkåra som er nødvendige for at situasjonen skal utvikle seg i den tred­je retninga, er ikke til stede ennå, og patrioter i alle partier og folket i hele Kina må gjøre en innsats på alle områder for å skape disse vilkåra.

På den ellevte plenumssesjonen kunngjorde herr Chiang Kai-shek:

Vi må slå klart fast at de sentrale myndighetene ikke stiller noen andre krav til kommunistpartiet enn at det gir opp det væpna separatistregimet og stanser overraskelsesangrepa mot den nasjo­nale hæren for å undergrave motstandskrigen. Vi håper at kom­munistpartiet gjennomfører den erklæringa det kom med i Repu­blikkens 26. år (1937), som oppfordrer til samla innsats for å berge nasjonen, og at det innfrir de fire løftene som det ga i den­ne erklæringa.

Anklagen til herr Chiang om «overraskelsesangrep mot den nasjonale hæren for å undergrave motstandskrigen» bør heller rettes mot Kuo­mintang sjøl, og det er synd at han er så full av fordommer og ondskap at han bakvasker kommunistpartiet på denne måten. Sia Wuhan falt, har Kuomintang satt i verk tre anti-kommunistiske stormangrep, og kjensgjerningene viser at det alltid var Kuomintang-styrkene som overfalt styrkene til kommunistpartiet. Under det første felttoget, som varte fra vinteren 1939 til våren 1940, gikk Kuomintang-styrkene til overraskelsesangrep og erobra fem fylkeshovedsteder der enheter fra Den åttende rutearméen i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia var stasjonert, nemlig Chunhua, Hsunyi, Chengning, Ninghsien og Chenyuan. De brukte til og med fly under disse operasjonene. I Nord-Kina blei styrkene til Zhu Huaibing sendt til Taihang-fjella for å overfalle styrkene fra Den åttende rutearméen, som bare slo tilbake i sjølforsvar. Det andre felttoget blei satt i verk i januar 1941. Tidligere, den 19. oktober 1940, hadde He Yingqin og Bai Chongxi sendt et telegram til Zhu De, Peng Dehuai, Ye Ting og Xiang Ying, og gitt dem streng ordre om at alle enhetene i Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen sør for Den gule floden skulle forflyttes nord for elva i løpet av en måned. Vi lovte at styrkene våre i Sør-Anhui vil­le bli forflytta nordover. Resten var det umulig å forflytte slik forholda var, men vi lovte at de ville marsjere til de anviste stedene når japaner­ne var slått. Men før de 9000 soldatene våre i Sør-Anhui begynte å marsjere nordover den 5. januar i samsvar med denne ordren, hadde herr Chiang Kai-shek alt sendt ut en annen ordre om å «fange alle sammen i ei dragnot». Mellom 6. og 14. januar fanga faktisk Kuomintang-styrkene i Sør-Anhui alle disse enhetene fra Den nye fjerde arméen i ei dragnot. 17. januar ga dessuten herr Chiang Kai- shek ordre om at hele Den nye fjerde arméen skulle oppløses og at Ye Ting skulle stilles for krigsrett. Sia da har Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen blitt angrepet overalt i de anti-japanske base­områdene i Sentral- og Nord-Kina der det fins Kuomintang-styrker, og de har bare slått tilbake i sjølforsvar. Det tredje felttoget tok til i mars i år og holder fortsatt på. Kuomintang-styrkene har fortsatt angrepa si­ne mot Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen i Sentral- og Nord-Kina. Dessuten har herr Chiang Kai-shek gitt ut Kinas skjebne, som er et kampskrift mot kommunismen og folket. Han har omdiri­gert mange av forsvarsstyrkene sine langs Den gule floden for å gå til lynangrep på grenseområdet. Han har fått såkalte folkeorganisasjoner over hele landet til å kreve at kommunistpartiet skal oppløses. Han har mobilisert Kuomintang-flertallet i Folkets politiske råd til å godkjenne den militære rapporten fra He Yingqin, som bakvasker Den åttende rutearméen, og til å vedta anti-kommunistiske resolusjoner. Dermed har han gjort rådet, som skulle være et symbol på enheten mot Japan, til et privat organ for Kuomintang som tjener til å stable på beina en folkeopinion mot kommunistpartiet for å forberede borgerkrig. Resul­tatet blei at kamerat Dong Biwu, representanten fra kommunistpar­tiet, måtte forlate rådet i protest. Kuomintang forberedte målbevisst disse tre anti-kommunistiske stormangrepa og satte dem planmessig ut i livet. Vi må ha lov å spørre om ikke dette er å «undergrave motstandskrigen»?

22. september i Republikkens 26. år (1937) sendte sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti ut ei erklæring som oppfordra til samla innsats for å berge nasjonen. Her sa vi:

For å fjerne alle påskudd for fiendens intriger og alle misforstå­elser blant velmenende tvilere, finner sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti det nødvendig å slå fast sin inderlige hengi­venhet for den nasjonale frigjøringssaka. Derfor erkærer den en­da en gang høytidelig overfor hele nasjonen: 1) Ettersom dr. Sun Yatsens Folkets tre prinsipper er det Kina trenger i dag, er partiet vårt klar til å kjempe for at de blir satt ut i livet fullt ut. 2) Vi skal gjøre slutt på politikken med oppstand for å styrte Kuomintang-regimet og politikken med å beslaglegge jorda til godseierne med tvang. 3) For å samle statsmakta i landet, skal vi omorganisere den røde regjeringa vi har nå, til ei demokratisk re­gjering i et særområde. 4) Rødehæren kommer til å endre navn og troppebetegnelse. Den skal omorganiseres og bli en del av den nasjonale revolusjonære hæren, og underordnes militærrådet i den nasjonale regjeringa. Den venter på ordre om å marsjere til fronten mot Japan for å gjøre si plikt.

Vi har oppfylt disse fire løftene til punkt og prikke. Verken herr Chiang Kai-shek eller noen andre i Kuomintang kan finne et eneste punkt de kan anklage oss for at vi ikke har oppfylt. For det første er den politikken som kommunistpartiet fører i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia og i de anti-japanske baseområdene bak fiendens linjer i samsvar med dr. Sun Yatsens Folkets tre prinsipper. Ikke på noe punkt strir politikken vår mot dem. For det andre kommer vi til å holde løftet vårt om ikke å styrte Kuomintang-regimet og be­slaglegge jorda til godseierne med tvang så lenge Kuomintang ikke ka­pitulerer for fienden av nasjonen, avbryter samarbeidet mellom Kuo­mintang og kommunistpartiet eller starter borgerkrig mot kommunist­partiet. Vi har holdt dette løftet i fortida, vi gjør det nå og vi kommer til å fortsette med det i framtida. Dette betyr at vi bare blir tvunget til å gå tilbake på løftet vårt hvis Kuomintang kapitulerer for fienden, av­bryter samarbeidet og starter borgerkrig. Dette er det eneste som vil gjøre det umulig for oss å holde løftet. For det tredje blei den opprin­nelige røde regjeringa omorganisert alt i det første året av motstands- krigen, og det er innført et demokratisk styre som bygger på «tre- tredjedelssystemet» for lenge sia. Men den dag i dag har ikke Kuomintang oppfylt løftet sitt om å anerkjenne grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, og på kjøpet anklager de oss for «føydal separatis­me». Herr Chiang Kai-shek og andre medlemmer av Kuomintang! De­re burde vite at det dere kaller «separatisme» — at grenseområdet mel­lom Shaanxi, Gansu og Ningxia og andre anti-japanske baseområder ik­ke er anerkjent av Kuomintang-regjeringa — ikke er noe vi har ønska, men helt og holdent noe dere sjøl har påtvunget oss. Hvilken grunn har dere til å anklage oss for «separatisme» når dere sjøl går tilbake på det dere har lovt, nekter å innfri løftet om å anerkjenne grenseområ­det, og nekter å anerkjenne det demokratiske styret her? Dag ut og dag inn ber vi om å bli anerkjent, men dere nekter. Hvem er det så som har ansvaret? Hva er logikken når herr Chiang raser mot «separatisme» i Kinas skjebne og ikke skjønner et fnugg av sitt eget ansvar i denne sa­ka, trass i at han sjøl er øverste leder for Kuomintang og sjef for regje­ringa til partiet? I og med at herr Chiang Kai-shek på den ellevte ple­numssesjonen igjen har krevd at vi oppfyller løftet vårt, nytter vi dette høvet til å kreve at han oppfyller løftet sitt om å anerkjenne offisielt grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, som har praktisert prinsippet om demokrati i lang tid, og de anti-japanske baseområdene bak fiendens linjer. Hvis De holder fast på politikken med å ikke aner­kjenne disse områdene, betyr det at De vil at vi skal fortsette med «se­paratismen», og at ansvaret nå som før helt og holdent faller på Dem, og ikke på oss. For det fjerde er det lenge sia rødehæren endra «navn og troppebetegnelse», blei «omorganisert og en del av den nasjonale revolusjonære hæren» og blei «underordna militærrådet i den nasjona­le regjeringa». Vi oppfylte dette løftet for lenge sia. Den eneste enheten som står direkte under sentralkomiteen i kommunistpartiet og ikke mi­litærrådet i den nasjonale regjeringa, er Den nye fjerde arméen i den nasjonale revolusjonære hæren. Grunnen er at militærrådet den 17. januar 1941 sendte ut en kontrarevolusjonær ordre som undergrav­de motstandskrigen og satte staten i fare, og erklærte at den var en «opprørshær» og at den var «oppløst». Dessuten blei den angrepet daglig av Kuomintang-styrkene. Likevel har denne arméen hele tida slåss mot japanerne i Sentral-Kina, og den har oppfylt de tre første av de fire løftene. Den er villig til å bli «underordna militærrådet i den nasjonale regjeringa» enda en gang, og ber herr Chiang Kai-shek om å oppheve ordren om å oppløse den og gi den tilbake troppebetegnelsen slik at den kan oppfylle det fjerde løftet.

I dokumentet om kommunistpartiet som blei vedtatt på den ellevte plenumssesjonen, blei det også slått fast:

Når det gjelder de andre problemene, kan de bli tatt opp til dis­kusjon og løst i nasjonalforsamlinga, ettersom denne sesjonen har vedtatt at det skal kalles sammen ei nasjonalforsamling og utarbeides og kunngjøres en grunnlov i løpet av ett år etter at krigen er slutt.

De «andre problemene» som det siktes til her, er avskaffinga av Kuomintang-diktaturet, avskaffinga av den fascistiske etterretningstje­nesten, opprettinga av demokratisk styre over hele landet, opphevinga av den økonomiske kontrollen, urimelige skatter og ulike slags avgifter som skader folket, gjennomføringa av jordbrukspolitikken med å sette ned landskylda og lånerentene i hele landet og den økonomiske politik­ken med å støtte småindustri og mellomstor industri og bedre levekåra til arbeiderne. I erklæringa fra 22. september 1937 som oppfordra til samla innsats for å berge nasjonen, slo partiet vårt fast:

Demokratiet må bli gjennomført, og det må kalles sammen ei nasjonalforsamling for å utarbeide og vedta en grunnlov og fast­legge en politikk for å berge nasjonen. For å gi det kinesiske fol­ket høve til å leve et lykkelig og godt liv, må vi først ta effektive tiltak for å hjelpe folk som sulter, sørge for at alle får et trygt ut­komme, utvikle industri som er viktig for forsvaret av landet, hindre at folk har det vondt og bedre levekåra deres.

Hele denne erklæringa blei godtatt av herr Chiang Kai-shek i en utta­lelse som kom alt neste dag (23. september). Derfor bør han ikke bare be kommunistpartiet om å holde de fire løftene det har gitt, men også be seg sjøl, Kuomintang og Kuomintang-regjeringa om å gjennomføre de punktene i erklæringa som vi har sitert. Herr Chiang Kai-shek er ikke bare øverste leder for Kuomintang. Han er også blitt president i Kuomintang-regjeringa (som kaller seg den nasjonale regjeringa). Der­for må han samvittighetsfullt gjennomføre punktene i erklæringa om demokrati og folkets utkomme og oppfylle de utallige løftene han sjøl har gitt oss kommunister og folket i hele landet. Han må slutte med å ta tilbake løftene sine, slutte med å føre den grusomme undertrykkingspolitikken sin, og slutte med å si én ting og gjøre noe annet. Vi kommunister og hele folket ønsker handling og ikke flere tomme, løg­naktige ord. Hvis det nå kommer til handling, skal vi hilse det med gle­de. Tomme ord uten handling kommer ikke til å lure folket lenge. Det vi ber herr Chiang Kai-shek og Kuomintang om, er dette: Gjennomfør motstandskrigen til siste slutt, avverg faren for kapitulasjon, fortsett samarbeidet, hindre borgerkrig, anerkjenn det demokratiske styret i grenseområdet og de anti-japanske baseområdene bak fiendens linjer, gi Den nye fjerde arméen tilbake rettene sine, stans det anti­kommunistiske felttoget, trekk tilbake styrkene på 400 000 til 500 000 mann som nå innringer grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ning­xia, slutt å bruke Folkets politiske råd som et privat organ for Kuomin­tang til å hisse opp ei anti-kommunistisk stemning, gi folket tale-, forsamlings- og organisasjonsfrihet, avskaff ettpartidiktaturet til Kuo­mintang, sett ned landskylda og lånerentene, gi arbeiderne bedre arbeids- og levekår, støtt småindustri og mellomstor industri, avskaff etterretningstjenesten, gjør slutt på den fascistiske undervisninga og innfør et demokratisk undervisningssystem. Dere har sjøl lovt å gjøre mesteparten av dette. Hvis dere oppfyller disse krava og løftene, for­sikrer vi dere at vi skal fortsette å oppfylle løftene våre. Vi er klare til å ta opp igjen samtalene mellom de to partiene når som helst, hvis herr Chiang Kai-shek og Kuomintang er det.

Kort sagt, det står tre veger åpne for Kuomintang. Den første, kapi­tulasjon og borgerkrig, er vegen til ødeleggelse for herr Chiang Kai- shek og Kuomintang. Den andre, å narre folket med tomt prat for å vinne tid samtidig som de klynger seg til det fascistiske diktaturet og aktivt gjennomfører forberedelser i det skjulte for å starte borgerkrig, kan heller ikke redde herr Chiang og Kuomintang. Bare den tredje, å gi fullstendig avkall på den feilaktige vegen med fascistisk diktatur og borgerkrig og følge den riktige vegen med demokrati og samarbeid, kan redde herr Chiang Kai-shek og Kuomintang. Men hittil har ikke herr Chiang og Kuomintang gjort noe for å overbevise folket om at de har til hensikt å slå inn på den tredje vegen. Derfor må folket i hele landet fortsatt være på vakt mot faren for kapitulasjon og borgerkrig, som er svært stor.

Alle patriotiske medlemmer i Kuomintang må gå sammen og hindre at Kuomintang-myndighetene slår inn på den første vegen, hindre dem i å fortsette på den andre og kreve at de tar den tredje!

Alle patriotiske partier og mennesker som er mot Japan, må gå sam­men og hindre at Kuomintang-myndighetene slår inn på den første ve­gen, hindre at de fortsetter på den andre og kreve at de tar den tredje!

Det er nå like før det skjer forandringer uten sidestykke i verden. Vi håper at herr Chiang Kai-shek og medlemmene av Kuomintang oppfø­rer seg riktig ved dette store vendepunktet i vår tidsalder. Vi håper at alle patriotiske partier og patriotiske mennesker tar ei riktig holdning ved dette store vendepunktet i vår tidsalder.

NOTER

1. Whampoa-klikken sikter til de generalene og offiserene i Kuomintang som en gang hadde vært instruktører eller kadetter ved krigsskolen i Whampoa. De var Chiang Kai- sheks nærmeste tilhengere i Kuomintang-hæren.

2. Ye Ting og Xiang Ying var henholdsvis sjef og nestkommanderende for Den nye fjerde arméen.

1. Dette er en lederartikkel kamerat Mao Zedang skreiv for Yen’an-avisa Frigjøringsbladet.